Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: Eldste omtale av kirken er gjennom navnet på et bruk av Voll i 1432-33 (Kirkiuwelle/Kirkiawell, AB s. 36, 132). Kirken skal ha stått på den del av Voll som på 1430-tallet ble kalt Kirkiuwelle, på bnr. 3 av (gnr. 130) Voll vestre. Kirken skal ha stått på den del av Voll som på 1430-tallet ble kalt Kirkiuwelle, på bnr. 3 av (gnr. 130) Voll vestre. ”Kirken stod vest for de nuværende Voldsgårde og til minne herom har vi ennu Kirkreina”. Kirken er ikke nevnt i 1589 så den må være nedlagt før dette. Ifølge lokal tradisjon sto kirken til den falt ned av seg selv. Den tradisjonen som fantes på gården på 1990-tallet var at kirken skal ha stått omlag 50 m sør for den nåværende låven, der det er åker som kalles Kjerkreina. Ifølge Leirfall skal det her være sett ”fauskrenner etter likkister i elvemælen”. Kjerkreina er et lite åkerstykke som avgrenses mot sør av en gammel elvekant (Brendalsmo 2006:558f). På 1000-/1100 tallet hadde Stjørdalselva sitt løp her (Sveian & Solli 1997:65). Dette indikerer at deler av kirkegården er rast ut i elva. Verken Schøning eller de andre eldre topografene har omtale av kirken på Voll. Når sognet likevel nevnes i en jordebok fra 1619 må det skyldes at denne er en avskrift av en eldre jordebok, og at områdebetegnelsen har holdt seg i lokalmiljøet. Det finnes en svak indikasjon på et tidligere prestebol til kirken på Voll, i og med at det ene bruket i 1661 lå med bygsel til mensa ved Værnes kirke. Det finnes ingen opplysninger om at det skal ha vært gravhauger i området ved Vestre Voll, og det er heller ikke i dag fornminner å se i nærområdet rundt gården.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Eldste omtale av kirken er gjennom navnet på et bruk av Voll i 1432-33 (Kirkiuwelle/Kirkiawell, AB s. 36, 132). Kirken skal ha stått på den del av Voll som på 1430-tallet ble kalt Kirkiuwelle, på bnr. 3 av (gnr. 130) Voll vestre. ”Kirken stod vest for de nuværende Voldsgårde og til minne herom har vi ennu Kirkreina”. Kirken er ikke nevnt i 1589 så den må være nedlagt før dette. Ifølge lokal tradisjon sto kirken til den falt ned av seg selv.
Beskrivelse fra lokalitet:
VOLL ST. MIKAEL (RENNEBU), gnr. 14 Hårstad (Rennebu sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 14) Hårstad, på en odde ut i Orkla. Middelalderkirken skal ha stått på en åkerlapp mellom nåværende kirke og misjonshuset/veien omlag 100 m lenger opp/nordøst, også på Hårstads grunn. Dette er i nedkant av der hvor det gamle fellestunet for Hårstad lå inntil utskiftingene i 1860-årene. Det er ikke kjent funn av skjeletter eller kister ved grunnarbeider og som kan bekrefte dette. Navnet Voll i Rennebu er i dag både et gårds- og et grendenavn, og navnet Vollagrenda viser således til en tidligere storenhet. Eldste omtale av kirken er i 1533 (y Rennebo Vols k:, OE s. 26), men trolig er presten nevnt i 1297 (sira Magnusi presti, DN II:40). Ifølge Schøning ble en stavkirke på Hårstad revet i 1660-årene og nåværende kirke, en tømmerbygning med Y-formet grunnplan, ble bygd i 1668-69. Sammendrag av kirkeregnskapene fra 1659-74 indikerer at nykirken ble tatt i bruk i 1669 ved hjelp av inventar fra den gamle. Den bevarte portalen fra stavkirken er datert til ca. 1120-50, og rester av en svalgang viser at denne trolig ble bygd til på 1200-tallet. Funn av bygningsdeler under restaureringen av nåværende kirke i 1952 gjør det sannsynlig at stavkirken hadde midtmast. I 1533 (OE s. 26) fantes det to kirker i Rennebu, i Vollagrenda (Hårstad) og i Flågrenda (Hol), og sistnevnte var da sognekirke (y Rennebo Vols k: dabit j øre, Sognekirken y Rennebo dabit j span). I 1589 nevnes kun en kirke i Rennebu (Renboe kircke ligger fra h:k: 2 mijll vdi søer). En innskrift i et missale innkjøpt 1532 viser at kirken i Flågrenda, som trolig ble lagt ned rundt midten av 1500-tallet, var dedisert St. Mikael, mens kirken på Hårstad var dedisert St. Peter. Dette finner støtte i en lokal tradisjon om at kirken i Flågrenda opphørte å eksistere på 1500-tallet. Det er således usikkert hvorvidt det Renneboo prestebord som blir omtalt i Domkapitlets jordebok i 1558 (NRJ V:32b) gjelder mensa ved Flå eller ved Hårstad kirke (Brendalsmo 2006:458ff m/ref.). Det er ikke belagt prestebol til Voll kirke i middelalderen. Schøning noterte i 1773 følgende om fornminner ved kirkestedet (I:212): “(…) de fleeste og anseeligste Høie (…) deels paa Gaarden Volls Marke (…) hvor tillige, adskillige Bautasteine have været oprettede, een staaende og 2de afbrækkede”. Det er ingen gravhauger eller -røyser å se på odden der Rennebu kirke står, ei heller oppe ved tunet på Hårstad/Utstuggu. Den nærmeste gravhaugen ligger tvers av elva Hurrunda, på nabogården Voll. Haugen kalles Korshaugen, og det skal ha stått et steinkors på eller ved den. Lokalt er det en tradisjon om at kirken stod ved gravfeltet på gården Voll, da det skal være gjort funn her ”som godtgjør at der har ligget en kristen begravelsesplass” (Brandt 1927:37). Trolig dreier det seg om funn av skjelettdeler fra overpløyde gravhauger. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Middelalderkirken skal ha stått på en åkerlapp mellom nåværende kirke og misjonshuset/veien omlag 100 m lenger opp/nordøst fra dagens kirke (ID 85288), også på Hårstads grunn. Dette er i nedkant av der hvor det gamle fellestunet for Hårstad lå inntil utskiftingene i 1860-årene. Det er ikke kjent funn av skjeletter eller kister ved grunnarbeider og som kan bekrefte dette. Navnet Voll i Rennebu er i dag både et gårds- og et grendenavn, og navnet Vollagrenda viser således til en tidligere storenhet. Eldste omtale av kirken er i 1533 (y Rennebo Vols k:, OE s. 26), men trolig er presten nevnt i 1297 (sira Magnusi presti, DN II:40). Ifølge Schøning ble en stavkirke på Hårstad revet i 1660-årene og nåværende kirke, en tømmerbygning med Y-formet grunnplan, ble bygd i 1668-69. Sammendrag av kirkeregnskapene fra 1659-74 indikerer at nykirken ble tatt i bruk i 1669 ved hjelp av inventar fra den gamle. Den bevarte portalen fra stavkirken er datert til ca. 1120-50, og rester av en svalgang viser at denne trolig ble bygd til på 1200-tallet. Funn av bygningsdeler under restaureringen av nåværende kirke i 1952 gjør det sannsynlig at stavkirken hadde midtmast.
HALLKJELLSVIK (VOLDA) ST. OLAV, gnr. 19 Hallkjellsvik (Volda sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Halkelsuiks kirkio, AB 136), men prestegård er nevnt i 1338 (Oeyrum prestgarðenom j Valld, DN V:124). Den eldste kjente kirken på (gnr. 19) Hallkjelsvik var en stavkirke. Skipet var trolig 35x16 alen, koret 8x11 alen. En gang på 1500-tallet skal det ha blitt bygd til et tverrskip på stavkirken mot sør (”Storkirken”), og i 1551 ble materialene fra et da revet korshus på (160) Ulvestad i Dalsfjord benyttet til et tverrskip mot nord (”Nykirken”). På 1820-tallet ble kirken utvidet med et galleri, men uansett var kirken for liten og den ble delvis revet i 1858. Koret og sakristiet ble stående som interimskirke. Nykirken sto ferdig samme året, en tømmerbygning med korsformet grunnplan og våpenhus med tårn i vest. Kirken brant i 1929, og bedehuset ble benyttet fram til nåværende steinkirke sto ferdig i 1932. Stavkirken sto ”litt lenger nede på kyrkjegarden enn dei to seinare kyrkjene. ’Nyekyrkja’ nådde gjerne så langt opp som til muren nedanfor sakrestitrappa no” (Ørstavik 1973, 1982). Steinkirken ble tillatt reist ”på den tidligere kirketomt”, og det ser i dette tilfellet ut til å menes bygningstuft og ikke kirkegård. Dedikasjonen er etter DN VII:563 (1523). 2. juli 1433 var erkebiskop Aslak Bolt i visitas på Hallkjellsvik (DN V:632). Ved visitas på 1430-tallet skulle biskopen ha i Halkelswik iij næter (AB 190). I 1589 var Volda hovedkirke med annekser i Ørsta, Vannylven, Syvde og Hjørundfjord (Thr.R. 62). I 1766 var anneksene kun Ørsta (Strøm II:217). ”Strax Østen for denne rette Kirkegaard en stor og uinhegnet Plads, som ogsaa siges at have været indviet til en Kirkegaard, i anledning af en Pest eller smitsom Syge, der (uvist paa hvad Tid) skal have grasseret her i Egnen saa stærkt, at de Dødes Antal ikke kunde rummes i den gamle Kirkegaard” (Strøm II:223). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
VOLL, gnr. 21 (=112) Voll (Voll sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Walla kirkia, AB 76). Nåværende kirke, en langkirke i tømmer, står på (gnr. 112) Voll, på strandbredden ut mot Vollabukta. Middelalderkirken var trolig en stavkirke. I 1673-74 ble det på samme stedet reist en tømmerkirke med korsformet grunnplan, en 15,6 meter lang bygning i øst-vest og tilsvarende i retning nord-sør samt sakristi i øst og våpenhus i vest. Da denne ble revet våren 1895 ble nåværende kirke reist samme året på den eldre kirkens tuft. Det er antatt at samtlige kirker er reist på samme tuftsted (Rogne 1927:25f, Sæbø 1970). I 1589 lå Voll som anneks til Grytten hovedkirke (Thr.R. 67). I 1862 ble Eid kirke eget sognekall med Vold kirke som anneks (NG 226). I 1789 var kirkegården avgrenset ved en steingard med to porter, og eldste utvidelse er kjent i 1830-åra. Seinere utvidelser er skjedd i 1906, 1920 og 1950, og i 1955-56 ble hele gravplassen ”restaurert”, dvs. omgravd og plenlagt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
VANG [Voss] ST. MIKAEL (VOSSEVANGEN, hovedkirke), 48 Vang prestegard (Vang sogn). Steinkirken på (gnr. 48) Vang prestegård ble etter tradisjonen reist på 1270-tallet, jf. brevet fra kong Magnus Lagabøter i 1271 (DN IV:2). Den har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor, vesttårn samt sakristi på korets nordside. Skipet har portal mot vest og sør og en smal åpning mot nord, og koret har sørportal og dør inn til sakristiet. Korbuen er ca. 8,5 m høy og 4 m bred og spissbuet, og i buen inn mot skipet finnes et hogd hode med kinnlapplue. Samtlige veggåpninger er i kleberkvader og spissbuende. På begge tårnets hjørner mot vest samt på dets vestvegg, på skipets sørøsthjørne, på skipets nordvesthjørne og på korets østvegg og nordøsthjørne er det støttepillarer; den ved skipets nordvesthjørne er bygd i tegl (Bendixen 1904:566ff). Fra korbuens nordside går en vindeltrappp opp til et lektorium som har vært plassert med to gallerier på korbueåpningens vestvegg inn mot skipet, og der nederste galleri har vært i nivå med vederlagssteinene der buen starter (Berg 1977:35f). I bispedømmets jordebok ca. 1330 er innførslene for (det seinere) Voss prestegjeld noe rotete redigert, i tillegg til at flere blader er avskåret midt på. Vang kirkes fabrica er ordnet etter åttungene (Halvorsen & al 1989:14). Denne måten å organisere på finnes også ca. 1600 i bispedømmets yngre jordebok (JBB) for enkelte distrikter, men da i form av at hovedkirkenes mensalgods blir ført i bolker uten overskrift i form av navnet på det enkelte annekssogn. Muligens kunne dette antyde at det tidligere fantes kirke i hver av åttungene på Voss. Ca. 1330 lå det svært godt med skyldparter til fabrica ved Vang kirke ute i åttungene, i alt rundt 40, og drøye 50 til mensa i tillegg til åbølet (BK 74a-75a, 76a-b). Dessuten finnes en start på kirkens fabricagods på s. 71b – mangt av dette gjenfinnes s. 74-75 – men fortsettelsen er borte da øvre halvdel av side 72 mangler. Tiendeopplysninger for Vang mangler derimot. 25. september 1309 var biskop Arne på visitas aput Wang (DN III:82), likeså 13. oktober 1319 (DN IV:130), 28. mai 1365 (DN I:385), 1. oktober 1367 (DN XXI:125), 14. august 1441 (DN XXI:398) og 15. mai 1487 (DN XXI:624). Ut fra et brev skrevet på stevne på Vang, og hvor kongens ombudsmenn på Voss skrev under (DN I:304), kan det se ut til at Vang delvis var krongods i tillegg til å være prestebol. Rundt 1350 disponerte Vang kirke (107 lauper smør) og prest (122 lauper) mest landskyld av samtlige landskirker i stiftet. Deretter kom Kinsarvik (102,5 mmb samlet), Ullensvang (110 mmb), Ulvik (63 mmb) og Hamre (41 mmb) (Bjørkvik 1999:49f). Bjørkvik regner derfor Vang, Avaldsnes, Hamre, Ullensvang og/eller Kinsarvik for hovedkirker. Kirkegården skal ha vært delt inn i 8 bolker for hver av grendene på Voss, i tillegg til en niende for fremmende (Bendixen 1904:568). På Vang ble det i 1418 gitt tuft av prosten ved Apostelkirken i Bergen til et Mikaelsgilde på Voss, for å etablere en gildestue med tilhørende bygninger (Berg 1977:129f). ”Ved Voss kirke” er det funnet ”3 ting”, uklart hva slags, og på prestegården en gravhaug fra yngre jernalder (Kindem 1933:369). Rett ned for kirken, ved Vangsvatnet, heter det Prestegardslandet. Derfra mot sør, med bru over Vosso, løper Prestegardsalleen. Oppe i fjellene nordvest for Lønavatnet, under gnr. 48/1 noen kilometer nord for prestegården, ligger Prestestøylen, og like ved heter det Presteberget. (kartreferanse: AR 062-5-3/061-5-1). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48 - oppdatert tekst 2016)
Lokaliseringen er av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dagens kirkegård samt dette: VOSTER ST. OLAV, gnr. 5 Voster (Strand sogn). Eldste omtale av en kirke med sogn på (gnr. 5) Voster er i 1338 (Bonstrar kirkiu sokn i Ryiafylke, DN XII:89). Kirken er ikke nevnt i Stavanger bispedømmes jordebok så den må være lagt ned før dette tidspunkt. Intet er kjent om kirkebygning, i og med at kirkestedet ble lagt ned før 1620. Ifølge tradisjonen skal kirken ha brent i forbindelse med at to menn – som drakk litt vel mye under arbeidet – holdt på å tjærebre kirken. Det var meningen å bygge ny kirke i Voster men det ble det ikke noe av, selv om tømmer var hogd og fløtet over Vostervannet: «Det ligger ennå tømmerstokker i vannet som sank der» (Barkved 1939:79f). I 1450 utstedte fem biskoper, samlet i Bergen, avlatsbrev til de som på bestemte dager besøkte eller hjalp ecclesia beati Olavi regis et martiris de Wormster (DN IV:923), noe som kan tyde på at kirken hadde brent eller på annen måte var i behov av økonomisk bistand. Hvorvidt dette hadde sammenheng med at Stavangerbiskopen i tida 1449-50 hadde skaffet seg retten til store deler av gården Voster (DN IV:914-19), er vanskelig å si. Uansett finnes ingen skriftlig omtale av kirken etter denne tid. I 1450 (DN IV:917) avsto presten i Strand kirke for et tidsrom mensalgods i Voster til biskopen, hvilket antyder at Strand på denne tiden var hovedkirke og Voster anneks. Voster ligger på østsida av Vostervatnet, og trolig utgjorde samtlige av nåværende matrikkelgårder i området opphavsgården Voster. Betegnelsen «Vormstadbø» i 1375 (DN IV:504) viser da også til ei grend ved navn Voster (NG 233). I flere brev navngis forskjellige bruk av gården: «nædzstom husum i Warmnstabø, Duuahwsom i Vormstadbø i Vormsta, Dus i Vermster, Wørmstær i litla stofwa, i Dwhus oc i Nesta hus». (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkieksteder av NIKU ved Jan Brendalsmo. RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
Nåværende Vrådal kirke står på (gnr. 13/4) Sanden, et bruk av (13) Nordbø, dit kirkestedet ble flyttet i 1886 (NG 349, kartreferanse: BO 031-5-1). Det tidligere kirkestedet ligger en drøy kilometer mot øst på (14/3) Roholt (Vrådal gamle kirkested), rett ved grensa mot Nordbø, jf. ID 213276. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21). Vrådal stavkirke 1 og Vrådal kirke 2 sto på Vrådal gamle kirkested.
Arran består av 6 synlige steiner som er godt markert, arran er rektangulær hvor de ytre mål er 0,90 m Ø-V og 0,70 m N-S. Arran står på et åpent berg som er lavbevokst. Dette er trolig en vår plass da bergrabben blir først bar om våren.
VUKU, gnr. 143 Kjerk-Vuku (Vuku sogn). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Vuku kircke, OE s. 63, 83). Nåværende kirke står på (gnr. 143) Kjerk-Vuku. Den samlede opphavsgården Vuku utgjøres i dag av Kjerk-Vuku, (141) Stor-Vuku, (142) Prestgarden, (140) Ekeren og muligens (144) Kulstad. I 1649 stod den gamle kirken til nedfalls og ny ble innviet i 1655. Det framgår av en besiktigelse fra 1649 at enkelte av kirkens vegger var tekt med spon, at den hadde klokketårn og våpenhus og at den da skulle tjærebres. Siden Choeret nevnes særskilt må vi kunne gå ut fra at den gamle kirken hadde et skip med rektangulært grunnplan og et mindre, smalere og rettavsluttet kor i øst. Schøning nevner kun at “Vukku og Halle Kirker ere vel Træebygninger, men dog forsynede med smukke Ornamenter, og inden til smukt malede”. Alt tyder på at nykirken ble reist på tuftene av den gamle. Kirken fra 1655 står fortsatt, men den har vært gjennom en lang rekke større og mindre reparasjoner. Kirkegården rundt kirken må fra gammelt av ha vært heller liten, for den er blitt utvidet i 1797, 1831, 1850, 1906 (mot vest), 1922 (østover fra Kjerkstuggu), 1972 (mot Prestgarden) og 1990 (mot sør). Steingard ble lødd i 1855. Lokal tradisjon hevder at da nykirken ble reist tidlig på 1650-tallet, ble det gamle sakristiet og våpenhuset fra den i 1589 nedlagte kirken på Auskin, snaue 2 km lenger vest, flyttet over til kirken på Vuku. Dette kan vise til faktiske forhold, men det kan også være restene av et tradisjonelt kirkeflyttingssagn. I 1589 ble Vuku kirke lagt som anneks til Stiklestad hovedkirke i Verdal prestegjeld. I 1774 var Vukku, eller Vukhaug-Kirke fortsatt anneks til Stiklestad, likedan i 1900 (Brendalsmo 2006:613f m/ref.). Et bruk av Vuku var prestegård før 1520 (Østhen j Prestegord, NRJ II:204), men på dette tidspunkt var det rimeligvis bortbygslet i og med at Stiklestad da var hovedkirke og presten satt på et bruk av (32) Ugla. Ingen av topografene har opplysninger om fornminner i området ved Vuku kirke. Det er heller ikke registrert fornminner eller løsfunn på gården. Likevel er det klart at den langstrakte forhøyningen på rundt ¾ m høyde (21x14 m), rett inntil kirkens kor på nordsiden mellom dette og kirkegårdsmuren er en gravhaug. Videre ble det i 1961 funnet en vikingtids grav på andre siden av veien rett nord for kirkegården. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).