ØLVE (HELLIGE KORS?), gnr. 5 Presthus (Ølve sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 5) Presthus, mest trolig på samme sted som middelalderkirken. Kirkeregnskapene har ingen opplysninger om nybygging av kirke før den nåværende ble reist i 1861 ”paa same tufti” som den eldre (Stuland 1924:581), men det finnes indikasjoner på et nybygg på 1640-tallet eller noen tiår tidligere. Kirken som ble revet i 1861 var en tømmerkirke. Kirkegården ble utvidet mot vest i 1997 (NK 183). Kirken er ikke nevnt i BK, da siden der den skulle stått mangler. På grunnlag av opplysningene i 1518 (NRJ I:128) er det rimelig å tenke seg at kirken hadde et eget korsalter, og Bendixen (1904:237) mener kirken var viet det Hellige kors. ”Segna vil ha det til at ho var bygd av ein hollender, til takk for at han vart berga frå skipsforlis” (Vaage 1972:166). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Nåværende Øen kirke ble bygd i 1958 i sentrum av tettstedet Sørbøvåg, flere kilometer nordvest for det eldre kirkestedet på (gnr. 29) Øen, etter at kirken her hadde brent i 1940 som følge av lynnedslag. Øn kirke 1, 2 og 3 sto på det gamle kirkestedet, jf. ID 144377.
ØRE, gnr. 25 Øre (Øre sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1303 (kirkiunni a Oeyrum, DN II:70). Nåværende kirke står på (gnr. 25) Øre nær ytterst på odden der Skeidsdalselva munner ut i Batnfjorden. Middelalderkirken skal ha stått på samme tuftsted: ”Nedanfor kyrkja – mot sjøen – låg garden Øre. Stova låg nær opp til kyrkja ved austre enden. Her hadde prestane tilhald når dei var på Øre”. I 1646 omtales den som en langkirke i stavverk, utvendig borkledd. Rundt 1650 ble det bygd til et tårn midt over kirken og våpenhus i vest. I 1668 ble det reist skrifthus og året etter ble det bygd til tverrskip i tømmer mot nord. En eldre konstruksjon i stavteknikk var trolig den ”Fundt” som nevnes 1646, og den utgjorde sannsynligvis et eget adskilt rom inne i kirken. Kirken hadde på denne tiden inngang til koret i sør og til skipet i vest og i sør, og den var skordet opp på fire steder. Ut for sørportalen i skipet var det et stort våpenhus. I 1863 (1864?) ble kirken revet og den nåværende reist (Heggem & al 1965). Øre ble i 1589 betegnet cappell og ført som anneks til Tingvoll (Thr.R. 68). I 1893 ble det skilt ut som eget prestegjeld (NG 357). Prestgarden ligger noen hundre meter sørvest for kirken, og både denne og Klokkargarden er bruk av (24) Sjømæling. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårde av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69).
VIKLEM [Ørland] (ØRLANDET), gnr. 68 Viklem (Ørlandet sogn). Kirken står på (gnr. 68) Viklem, den tidligere Ørland prestegård. Eldste omtale av kirken er i 1589 (Væiklin, Thr.R. s. 72), men prest nevnes i 1342 (Erlenðr prestr a Væiklini, DN II:250). I utgangspunktet ble kirken trolig reist på 1100-tallet som en romansk kirke med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Dens nåværende form og utseende antyder at den er blitt ny- eller ombygd rundt 1500: kirken har relativt tynne murer (ca. 1,3 m), bredden er for begge bygningsledd uforholdsmessig stor i forhold til lengden, korets grunnflate er uvanlig stor i forhold til skipets, skiftegangene i murene er ujevne og det er innslag av stor, rund åkerstein, og i skipets vestportal er det benyttet tiltuktet bruddstein i stedet for kvader. På 1770-tallet fantes det ikke portaler mot sør verken i kor eller skip, men disse kan eventuelt være gjenmurt etter en brann i 1766. Skipet har derimot fortsatt portaler mot vest og nord. Både i utvendige hjørner, i vindusåpninger og i skipets nordportal er det stedvis anvendt marmorkvader. Harde steinsorter til kvader er et trekk ved nær samtlige av de eldre romanske kirkene i Trøndelag. I og med at erkesetet brøt marmor på øya Almenningen utenfor Fosen gjennom store deler av seinmiddelalderen, kunne det tenkes at marmorkvaderne er hogd til kirken som den står i dag. Likevel, dersom disse kvaderne var blitt hogd til den stående kirken ville vi mest trolig ha funnet komplette marmorkvaderportaler og ikke portaler med kun innslag av marmor slik vi finner det nå. Derfor er det mer sannsynlig at kvaderne stammer fra en kirke i den eldre tradisjon fra før ca. 1200 med harde steinsorter til kvader, og et rimelig byggetidspunkt for den eldre kirken på Veklem kan være rundt midten av 1100-tallet. Kirken brant i 1766 og Schøning noterte under sitt besøk i 1774 (I:284): “Kirken er nu, efter Branden, sat istand igjen, men man har givet den et alt for lidet og uproportioneret Spir. Den har vinduer kun paa den søndre Siide, og desse have tilforn været meget trange og smaae; men nu har man giort et Par af dem større. Indfatningerne, om Dørre og Vinduer, ere af hvide Marmor- eller Kalk-Stene; Resten opført af brudte Graastene, dels af Kuppel-Steene”. Kirken ble rammet av lynnedslag og brant i både 1766 og 1854. Begge ganger ble den bygget opp igjen. I 1689 blåste takrytteren ned. Etter siste brann ble den gjeninnviet sommeren 1855 (Brendalsmo 2006:425ff m/ref.). Viklem er ikke nevnt på 14- eller 1500-tallet i de sentralkirkelige jordebøker eller som del av krongodset, så gården kan tidlig ha blitt lokalkirkegods, men den er uansett ikke omtalt som prestebol før i 1661 (brugis aff Pastor Ørieland, s. 30). I 1589 ble Veklem ført opp som hovedkirke i Ørilands gieldt med Nes som anneks. Hovedkirken skulle betjenes tre helligdager i strekk og Nes den fjerde. Å kirke i Åfjord ble eget sognekall først i 1588 og hadde før det ligget som anneks under Veklem (Dybdahl 1989:157), og rimeligvis ble den betjent av en residerende kapellan på Å. I 1774 (Schøning I:282f) var fortsatt Veklem hovedkirke og Nes anneks, nå sammen med den i 1637 nybygde kirken i Bjugn. Veklem var hovedkirke også i 1898, men nå hadde den Værnes kirke på Agdenes bygd 1897 som anneks. På samme tid var Bjugn hovedkirke med Nes som anneks (Helland 1898:38, 72). Viklem eller Ørland var et av de 20 kannikgjeld som Domkapitlet i seinmiddelalderen hadde kallsretten til (Dybdahl 1989:190). En ås rett vest for kirken heter Kjerkhaugen, et bruk av gården heter Prestbakken, og et stykke mot nordøst renner Biskopsbekken. Schøning noterte en lang rekke fornminner i området i 1774 (I:284f), derunder: “Tæt nordenfor Prestegaardens Huuse, paa Veklem, ligger en usædvanlig stor rund Jord-Høi, ligesaa høi, som Huusene, der ere 2de Loft høie. Den er en af de største og anseeligste, jeg her til Lands har fundet, ei mindre, end 200de Skridt, i sin største Omkreds, nederst ved Marken, men 34 Skridt høi, skraas opad. Man kalder den Tim-Hauen, og vil meene, at den er opført, for derpaa at sætte en Klokke-Stabel, et Huus, til at ringe og kime udi [...] Ei meget langt fra denne Høi, mod N.O. omtrent ligger en heel Samling af gamle runde og aflange Begravelses-Høie”. Tim-Hauen, som fortsatt ruver i landskapet til tross for en flat topp, har i dag en diameter på ca. 50 m og en høyde på ca. 7 m. Avstanden til kirken er 65 m. Ifølge observasjoner fra reparasjonsarbeidene på kirken i nyere tid ligger det “(…) i grunnmurens nordvestlige hjørne en lang stein, den strekker seg helt inn under våpenhusets gulv” (Olden et al. 1983:6). Muligens kan dette være en bauta tatt fra det gravfeltet som kirken helt tydelig er bygd i kanten av.
ØRSKOG, gnr. 22 (=91) Ørskog (Ørskog sogn). Eldste omtale av kirken er i 1325 (Oeyaskogs kirkiu, DN IV:165). I 1640 betegnes daværende kirke som falleferdig og uhensiktsmessig liten, og ny kirke – visstnok (også) i stavkonstruksjon – sto ferdig i 1643 (alternativt kort etter 1666) på samme tuft. Begge disse kirkene sto nede på sandmælen på kirkegården. Nykirken hadde rektangulært skip med rektangulært, smalere kor og våpenhus i vest, samt takryttere over koret og våpenhuset. Tverrskip ble deretter bygd til, trolig tidlig på 1700-tallet, slik at den i 1722 framsto med korsformet grunnplan. I 1806 sto ny kirke ferdig oppe på et platå nord for kirkegården, og den ble vigslet året etter. Dette var en tømmerbygning med åttekantet grunnplan, kortilbygg i øst og våpenhus i vest. I 1873 ble nåværende langkirke reist på samme sted som kirken bygd 1806. Denne eldre kirken ble solgt til Leikanger på Gurskøy i 1872 og står der fortsatt (Fylling u.å.:18ff, Kjølås 1964:225ff). I 1766 ble kirken omtalt på følgende måte: ”Imellem Præstegaardens Vaanings-Huuse og Stranden staaer Ørskoug-Kirke, som vel ikkun er opført af Staver, men dog en ordentlig Kors-Kirke, forsynet med et Par smaae Taarne eller Træe-Spire, og indvendig prydet ei alene med Maler-Arbeid, Skilderier og deslige, men og med kostbart Billedhugger-Verk paa Alter-Tavle, Prædike-Stol, Font og mere” (Strøm II:124). Ved visitas på 1430-tallet skulle biskopen ha j Øraskog iij næter (AB 190). Ingen prestegård ved Ørskog kirke nevnes eksplisitt eller implisitt (v/gårdens avling og antall kyr) i 1589, selv om Reformatsen omtaler en domesticus sacellanus for kirkene i Sykkylven og Stranda (Thr.R. 64f), hvilket jo forutsetter en prestegård ved hovedkirken på Ørskog. På denne tiden var Ørskog hovedkirke med fem annekskirker og to kapeller: på Stordal, Sykkylven, Stranda, Dal, Synnylven, samt kapellene Geiranger og Døviken. Nordalen og Synnylven ble skilt fra på 1600-tallet, Stranda i 1759 (NG 149). Rett sør hhv. øst for kirken heter det Prestøyrane hhv. Prestemarka. Kirkegården er blitt utvidet i 1858, 188 og 1918 (Kjølås 1964:244). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
På den lille, ganske flate kronen av bergryggen, i kanten mot N, direkte på berget, samling fornminner: Fornminne 1: Rundrøys av små og middels rundkamp, noe mindre bruddstein. Ganske klart markert, selvom overgangen mellom berg og røys er noe uklar pga vegetasjonen som er frodigst langs kanten. Steinmaterialet stikker frem av mosen overalt. Flatt sentrumsparti. Mindre fordypning i midten hvor en del stein er omrotet og lagt bar. Røysen er ellers dekket av lyng, antydning til lavt einerkratt, mose og lav. Da den lille kronen skråner svakt mot såvel Ø som V får også røysen en lignende skrånende form til begge sider fra midtpartiet. Mål: diameter 10 m, høyde fra Ø 0,7 m, fra N og S 0,35 - 0,4 m. 4 m S for fornminne 1 på liten, lav bergrabb, i kanten av kronen mot S, lagt direkte på berget: Fornminne 2: Svake spor av rasert rundrøys. Enkelte stein synlig som tydeligvis har dannet kantmarkering i en sirkel. Vegetasjonen kan skjule noen få stein nær sentrumspartiet. Ellers er steinen fullstendig fjernet. Fast fjell i dagen overalt. Nærmest pyramideformet varde med liten flat topp, bygd i senere tid, plasert i kanten av røysen mot N. Vardens bredde 0,7 m, høyde 1,45 m. Røysens mål: diameter 6 m, høyde 0,7 m. 5 m SV for fornminne 2 på lavere, svakt SV-hellende gressdekket platå: Fornminne 3: Lite, halvmåneformet "steinplatå" av middels og stor bruddstein. Klart markert i kanten mot S-SV, ganske tydelig i terrenget. Plan overflate, gressdekket. Bygd inntil vinkelformet, lavt loddrett berg slik at dette danner "vegg" mot N og Ø. Steinmaterialet stikker klart frem i den buede kanten mot S-SV. Jevn plan form. Kan være kunstig oppbygd utsiktsplatå eller restene av liten hustuft. Mål: kanten mot S-SV 3,5 m, lengde fra ytre kant inn mot bergveggen 3 m.
VELLE (ØRSTA) HELLIGE KORS, gnr. 15 Velle (Ørsta sogn). Eldste omtale av kirken er i 1385 (Oerstr kirkiv, DN III:463). Den første kjente kirke på (gnr. 15) Velle var en stavkirke, på et sted som i dag kalles Vallabakken. Tverrskip i stavverk mot nord og sør var blitt bygd til før 1685, slik at den fikk korsformet grunnplan, og den ble dette året oppgitt med følgende mål: skipet 19,8x8,7 m, tverrskipene hadde et tilsvarende flatemål, våpenhuset i vest målte 4,3 m i kvadrat. Også våpenhuset var i stavverk. Kirken hadde på dette tidspunkt innganger til skipet fra vest, til tverrskipene fra nord hhv. sør og til koret (trolig) fra sør. Trolig har den eldste planløsningen hatt rektangulært skip med smalere, rektangulært kor – muligens mye lik det en fortsatt finner ved Kværnes kirke. I 1665 var takrytteren blitt sterkt skadet som følge av lynnedslag og måtte nybygges. I 1766 ble kirken omtalt som følger: ”Ørsten Kirke, som ligger paa en høi Bakke imellem tvende Elve-Greene, har altsaa en meget behagelig (…) Situation (…) Kirken bestaaer kun af Staver, men er dog opbygt i Form af et Kors, og indvendig meget vel prydet med Malning, Forgyldning og Billedhugger-Verk, især hva Alter-Tavlen angaaer; saa at den med Billighed bør ansees for een af vore smukkeste Kirker”. Kirken ble revet i 1864 etter at nåværende kirke var blitt til dels ferdigstilt noen titalls meter mot nordøst, delvis på utsiden av den gamle kirkegården. Kirkegårdsmuren i stein ble lødd samtidig med byggingen av nykirken. ”Frå ferdavegen med Kyrkjebrua nådde heile området med kyrkjetuft og kyrkjegard ikkje stort lenger opp enn forbi våpenhuset i den nye Ørsta kyrkje”. Kirkegården er utvidet mot nordøst en rekke ganger (Ørstavik 1972, 1990, Myklebust 1933:85ff, Strøm II:240). Dedikasjonen etter AB 136 (1432) og DN XXI:995 (1553). I 1358 må Ørsta kirke ha vært uten egen prest, og således annekskirke, da et brev ble skrevet i kirkivgardenom i Oerstr av sogneprestene i Volda og Herøy (DN III:463). I 1589 lå Ørsta som anneks til Volda og skulle ha tjeneste hver tredje helligdag (Thr.R. 62), likeså i 1766 (Strøm II:217). Et stykke opp/nordøst for kirken heter det Kyrkjehaugen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkrgårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)