Øverdalen kirkested med gravsted og kirkebygg ligger på Gjershaugen på Verma i Rauma kommune. Kirken med 150 sitteplasser er fra 1902 og ble først bygd som kapell. Den er en tidstypisk og forholdsvis enkel langkirke i laftet tømmer etter tegninger av I. L. Krogseth. Utvendig er kirken godt bevart, men med større endringer innvendig etter en ombygging i 1952-53 med bl.a. senking av himling og en del nyere innredning. Kirkegården har blitt utvidet flere ganger. Første gang i 1936, så i 1950 og siste gang i 1971.
ØVRE RENDAL, gnr. 16 (=46) Midt (nordre) Høye (Øvre Rendal sogn). Det finnes ingen skriftlige kilder fra middelalderen som med sikkerhet kan opplyse om på hvilken gård Øffre Rinndal kircke eller også Øffre Rindal/S. Simons kircke i øffre Rinddalen stod. Nåværende Øvre Rendal kirke, en tømmerkirke med korsformet grunnplan reist 1759 og vigslet to år seinere (Solum 1959:14), står på (gnr. 46) Midt Høye. I praksis står den i grenseskillet mellom de to matrikkelgårdene Midt Høye og (17=47) Berset. De forskjellige matrikkelgårder som i dag har sine gårdsvall på og rundt det mektige platået der nåværende Øvre Rendal kirke står, har nok i vikingtid/tidlig middelalder utgjort èn gård. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Midt Høye og Berset også (dagens gnr. 15=45) Søndre Høye, (14=47/5) Prestegården og (13=43) Berget kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Muligens kan Berge ha vært navnet på opphavsgården, og det yngre navnet Høye kan henspeile på topografisk nærhet til gravhauger (jfr. NG 370, *Haugr). Hvorvidt middelalderkirken stod på samme sted som den nåværende, er usikkert men ikke usannsynlig. En gammel kirkenøkkel skal være pløyd opp i åkeren på Berset (Solum 1959:15). En sterk indikasjon på at Øffre Rindal/S. Simons kircke i øffre Rinddalen stod på dette platået er den skyldpart (3 huder) i Berg i øffre Rindall som på 1570-tallet lå til mensa ved Åmot hovedkirke (St. 196), og parten ble i tillegg ført først i fortegnelsen over mensalgods. At denne parten kan representere et tidligere prestebol sannsynliggjøres ved at den residerende kapellan som rundt 1650, etter en kongelig forordning av 1638 kom til Øvre Rendal, fikk bosted på Søndre Høye (Solum 1951:14). Den tidligere prestegård (Prestegården), hvis opprinnelige navn er Vangen, skal være lagt ut av Berget i 1747. Den var i bruk fram til 1881 da Opstu Bergset ble ny prestegård (Solum 1959:37). Også (14/15=47/15) Enkegården (Enkesædet), rimeligvis en driftsenhet for presteenker, er lagt ut av Berget (NG 370). Et annet argument for at dette kirkestedet huser St. Simons kirke, er det lille krusifikset fra rundt 1300. Det finnes nemlig ingen tradisjon om at dette skulle ha kommet fra en annen kirke. Rendal ble eget prestegjeld 1741 (Solum 1951:20), med sogneprest og hovedkirke på Berget/Høye. Ifølge lokal tradisjon skal engstykket Graven på Prestegårdsjordet ha blitt kirkested etter at en kirke på (25=55) Nordset tvers av dalen for Høye/Berget ble lagt ned. Graven lå likevel for utsatt til mht. flom, slik at kirkegården ble oversvømmet, kirken ble undergravd av vannet og det gikk råte i kirketømmeret, og man bestemte seg derfor for å flytte kirkestedet opp dit det er nå (Solum 1951:13, 1959:14). Det finnes også en annen variant av tradisjonen og der Graven kun skal ha vært gravplass (Solum 1959:33). Muligens kan denne siste varianten være mer i overensstemmelse med en historisk hendelse, at bygda på et tidspunkt har hatt behov for en hjelpekirkegård. Sett i forhold til de årstall som oppgis, må Graven i så fall ha fungert en periode fram til nåværende kirke ble bygd 1759, og det kan være i forbindelse med nybygging og det forhold at Øvre Rendal ble eget prestegjeld at man så mulighet til å utvide en eldre og alt for liten gravplass oppe rundt nykirken. (Kildegjennomgang til registrering av middealderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: KAPELLET PÅ ØVRESET, gnr. 9 (=86) Sætre øvre (Breim sogn). Offuerszett copell er bare nevnt ca. 1600 i jordebok for Bergen bispedømme, og da kun i oversikten over tredjeårskatedratikum – ikke i oversikten over tiende og/eller landskyld (JBB 77, 99-104). Fraværet av tiende og landskyld viser at dette ikke er en tidligere høgendeskirke, men et seinmiddelaldersk kapell eller bønnehus reist for et spesielt formål. Inntektsgrunnlaget for kapellet bør således ha vært gaver av votivkarakter, eventuelt ved en sjelden messe. I registeret til JBB er det ikke anført på hvilket gårdsnummer dette kapellet skulle stå, og Rygh – som ikke har benyttet denne kilden – omtaler ikke kapellet på ”Øvresete” (Offuerszett). Ifølge lokal kunnskap bør det dreie seg om et kapell på (gnr. 86) Sætre øvre. Muligens kan dette ha vært et bønnehus for veifarende, da en av hovedveiene mellom Nidaros og Bergen gikk gjennom Breim. På et tidspunkt etter ca. 1600 ble bygningen flyttet til (6) Sårheim og der benyttet som stabbur, før det i 1944 ble solgt og deretter gjenoppført på Asker museum utenfor Oslo (Aaraas & al 2000a:156). Ifølge lokal tradisjon skal kirken ha stått ”uppe på ein haug ovanfor Øvreset-tunet og skulde vera sværande liti. Ei segn segjer at der som eit sers hende eingong vart gravfesta tri lik der” (Aaland 1935:130). Ute på odden der Gloppenfjord møter Nordfjord ligger Kyrkjeteigane under bl.a. (86) Sætre øvre (AQ 087-5-1). I NG (s. 484) er de ført som eget gnr. (50=127), men trolig er dette eiendomsteiger under en av kirkene i bygda – stedet der bygningsmateriale ble hentet. Rett ned i øst heter det Kyrkjeteigvika. På gården er det gjort gravfunn fra folkevandringstid og særlig vikingtid (Aaland 1935:56f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Offuerszett copell er bare nevnt ca. 1600 i jordebok for Bergen bispedømme, og da kun i oversikten over tredjeårskatedratikum – ikke i oversikten over tiende og/eller landskyld (JBB 77, 99-104).
På et tidspunkt etter ca. 1600 ble bygningen flyttet til (6) Sårheim og der benyttet som stabbur, før det i 1944 ble solgt og deretter gjenoppført på Asker museum utenfor Oslo (Aaraas & al 2000a:156).
SANGESLAND (ØVREBØ), gnr. 28 (=49) Sangesland (Øvrebø sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 49) Sangesland er rundt 1620 (Sangisland kiercke, St.S. 218). Sangesland har likevel vært kirkested siden middelalderen. Kirken hadde rundt 1620 en rekke gamle inventarstykker, bl.a. en klokke som var «brukelig» samt en gammel trekiste for oppbevaring av prestens messeklær men som manglet lås (St.S. 218). I 1798 ble en eldre trekirke revet og ny kirke, en tømmerbygning med korsformet grunnplan – den nåværende, sto brukbart ferdig året etter (Åsen 1967:25ff). Trolig ble den reist på samme sted som den eldre kirken. Kirken står helt på grensa til (26=48) Prestegarden, hvis opprinnelige navn er Øvrebø og som er skilt ut fra Sangesland (NG 36). Prestegården Øvrebø ble trolig etablert som slik i forbindelse med at Øvrebø med Hægeland, Vennesla og Oddernes ble eget prestegjeld i 1704, skilt ut fra Vår Frelsers kirke i Kristiansand (NG 33). Rundt 1620 var Oddernes hovedkirke med annekser på Vennesla, Sangesland/Øvrebø og Hægeland (St.S. 217f). Rett opp/nord for kirke og prestegård ligger Prestfjellet, og i sør ved enden av Sangeslandsvannet heter det Prestodden. De største gravhaugene i sognet skal ligge på Sangesland: «Presten Hans Engelhart skriv i ’En Beskrivelse over Oddernes Præstegjælds Præster og Antiquiteter’: ’Den høi hvorpå Øvrebø kirke står, ansees for at ha været en av de store gravhøie, og i Fayes tid [1760] fandtes endnu en rad av mindre høie, der gikk lige fra hin til forbi præsteboligen’» (Åsen 1967:9f). I dag oppfattes ikke denne storhaugen å være en gravhaug, men en naturdannelse. Rundt 1620 ble tienden fra Sangesland og Hægeland sogn til hovedpresten på Oddernes betalt i form av en fast avgift kalt reide: «J disze tuennde Sangislandt och Hægelands sogner giffuis Kongens aarlige rettigheed i schind 3 engelscher eller kalschindt aff huer hudschylldt och det kaldis Kongens leding; Kierckens reenntte giffuis i kornn 2 nottinger aff huer hudschylldt och dett kaldis kierckethiennde; Menn prestens aarlige renntte giffuis i smør, 9 mk. smør aff huer hudschylld och det kaldis redegierdt» (St.S. 219). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)