ØYSLEBØ, gnr. 81 Øyslebø (Øyslebø sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 81) Øyslebø er i 1489 (Ødløbø kirkiu, DN VII:504), men sognet nevnes i 1405 (DN VII:342). Nåværende kirke står på Mandalselvas vestbredd rett opp for der den forenes med Høyeåna. Den er en tømmerkirke med korsformet grunnplan bygd 1797 på tuftene etter en eldre, langskipet tømmerkirke. Denne eldre kirken ble i 1460 (eller 1560?) bygd til erstatning for en eldre stavkirke, og muligens ble stavkirkens kor stående som kor til et nytt skip i tømmer. Mye materialer fra den eldre tømmerkirken ble gjenanvendt i golvlaget i nåværende kirke. Rundt 1825 var kirkegården på så vidt over ett mål, men den er seinere blitt utvidet i flere retninger, et stort stykke mot sør i 1947 (Sveinall 1997:18, 35, 39). Rundt 1620 var Halså hovedkirke med annekser på Holum, Øyslebø, Laudal og Harkmark (St.S. 225f). Øyslebø var anneks allerede i 1405 (DN VII:342), men under Holum kirke, for det var presten på Holum som da var på Øyslebø og forfattet et brev om salg av gårdpart i Øyslebø sogn. I følge lokal tradisjon skal presten ved Øyslebø kirke «i gamal tid» ha bodd på (66) Sløgedal (Sveinall 1997:12). Avstanden dit er om lag 7 kilometer, og dette antyder at det tidligere kan ha stått kirke på Sløgedal. Ca. 1620 ble både kirketienden og prestetienden svart som faste avgifter pr. gård, kalt «redegierdt» (St.S. 227). «Aff Øszlebø sougen hergiffuis icke korn i thiennde men redegierdt [reide] som kandt beløbe sig aarligen till 16 løber smør ringer – 3 mk. smør, Oste enn aff huer gaardt erre 38, Offertaaldt pleyer att giffuis 2 kalschindt aff huer gaardt erre 7 degger och 6 schindt, St.S. 230). Kort vei vest og opp for kirken heter det Kyrkjefjellet. Noen titalls meter vest for kirken ligger rester av et gravfelt. Inne på kirkegården vest for kirken står en fallosstein, og denne har fått stå i fred (sic!) selv om kirkegården er blitt utvidet forbi den (Sveinall 1997:10).
(Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunnen for grov lokalisering er dette: Eldste omtale av kirken er i 1533 (Ordal kirke, OE s. 52). Ifølge lokal tradisjon skal kirken ha stått rett øst for tunet på bnr. 5 av (gnr. 314) Øystre Ådal, på en flat terrasse ut mot en bratt skrent ned mot elva Forra. Her er det et jordstykke som ikke har vært pløyd og dyrket før i det siste. Etter tradisjonen skal det videre være gravlagt kun to personer ved Ådal kirke. Under grøftingsarbeider i det området der en tror kirken stod ble det likevel ikke blitt registrert skjeletter eller kister. Hegra historielag reiste i 1985 en bauta på gårdstunet inntil/vest for husene for å minnes kirken. Til tross for at gården lå øde tidlig på 1500-tallet er kirken nevnt i fortegnelsene over katedratikum i 1533 og 1548-49. Summen i sistnevnte tilfelle tilsvarte 40 skilling eller nærmere 1 spann – hvilket er svært mye. Sannsynligvis har her Syffuerd (presten Sigvart Petræus i Skogn) da betalt lensherren av penger gitt kirken i form av gaver fra veifarende, eller i form av ofringer under en og annen sjelden messe. Kirken nevnes ikke i 1589 eller seinere, hvilket antyder at den ble nedlagt i tidsrommet mellom 1549 og 1589. Da Schøning besøkte Stjørdalen i 1774 var det kun minner igjen: “Foruden benævnte Kirker have her tilforn været fire andre, som endeel berette, saasom en paa Gaarden (...) Aadalen, i Forra-Bygd” (Brendalsmo 2006:545f m/ref.). Det er ingen vederheftige indikasjoner på at det tidligere skal ha vært prestebol til kirken på Ådal. På Ådal, på kanten av en terrasse kalt Ådalsveet, er det registrert en rekke branngroper - muligens branngraver (Leirfall 1970:190). Det er i dag ingen synlige fornminner i nærheten av gården.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Eldste omtale av kirken er i 1533 (Ordal kirke, OE s. 52). Ifølge lokal tradisjon skal kirken ha stått rett øst for tunet på bnr. 5 av (gnr. 314) Øystre Ådal, på en flat terrasse ut mot en bratt skrent ned mot elva Forra. Her er det et jordstykke som ikke har vært pløyd og dyrket før i det siste. Etter tradisjonen skal det videre være gravlagt kun to personer ved Ådal kirke. Under grøftingsarbeider i det området der en tror kirken stod ble det likevel ikke blitt registrert skjeletter eller kister. Hegra historielag reiste i 1985 en bauta på gårdstunet inntil/vest for husene for å minnes kirken. Kirken nevnes ikke i 1589 eller seinere, hvilket antyder at den ble nedlagt i tidsrommet mellom 1549 og 1589.
Å DØPEREN JOHANNES (ÅFJORD), gnr. 58/1 Å (Prestegården) (Å sogn). Nåværende Åfjord kirke, en panelt langkirke i tømmer bygd 1879, står på (gnr. 58) Åfjord prestegård hvis opprinnelige navn er Å. Eldste omtale av en kirke på Å er i 1329 (DN III:151), dedikasjonen er etter DN XII:569. Muligens ble det bygd ny kirke på Å rundt 1676: i kirkeregnskapene for 1674-76 dukker det plutselig opp en gjeldspost på drøye 332 riksdaler, hvilket er nesten tre ganger så mye som kirkens inntekter det året (1676). Men det er også mulig at det dreier seg om større reparasjonsarbeider, lik de vi finner i 1684 og særlig 1715. Schøning (I:283), som var på stedet i 1774, hevdet at kirken brant i 1766, hvilket er feil: Å kirke brant 28. januar 1770, 8. mars var det besiktigelses- og takseringsforretning, og i juli to år seinere ble nykirken vigslet. Kirken fra 1772 var en langkirke med tårn i vest og sakristi i øst. Denne ble i 1879 erstattet av en langkirke av tømmer, og gammelkirken ble revet året etter. På et foto i jubileumsboka fra 1979 vises de to kirkene fra 1772 hhv. 1879 å stå vegg i vegg inne på kirkegården. Men det er litt uklart hvorvidt kirkene bygd før 1772 stod på dette samme stedet, papirene fra besiktigelses- og takseringsforretningen uttrykker svært klart at det var ønskelig å flytte kirkestedet når den nye kirken skulle bygges, slik at den ble mindre utsatt for storm og uvær. Men samtidig ble prestegården bygd opp på sitt gamle sted og kirke og prestegård ligger fortsatt vegg i vegg, og dermed er det sannsynlig at kirken også ble stående i samme området. På kirkegården ses i dag tydelig en forhøyning midt mellom kirken og kirkegårdsmuren på sørsida, hvor den forrige kirken sto (Brendalsmo 2006:402ff m/ref.). Eldste omtale av et prestebol til Å kirke er i 1661 (s. 90), men siden Åfjord var residerende kapellani under Viklem fram til 1588 bør prestebolet være eldre enn dette. I 1588 ble Åfjord eget sognekall (Dybdahl 1989:157), og i 1589 kaltes prestegjeldet Aafiord. Kirken på Å er da som i 1774 (Schøning I:324) og i 1898 (Helland 1898:22) hovedkirke, med Jøssund kirke som anneks. Det finnes en lokal tradisjon om en (formodentlig) kristen gravplass på ei slette ved elva rett ned for kirkestedet, på “Skålen” ved Norddalselva hvor idrettsbanen nå ligger. Elva forandret engang løpet pga. sterk isgang, og da bredden ble undergravd så skal tre kister ha falt ut og drevet med strømmen. Dette skal ha skjedd rundt 1780 i følge en kilde (Nesheim 1979:128). En mulig forklaring på kistene ved elva, dersom de stammer fra en kristen gravplass, kan være at de var en del av en nyere tids spesialgravplass. Rett ned/sørøst for kirken heter det Prestholmen, og kort vei mot nordvest heter det Prestlia. Når det gjelder fornminner i området noterte Schøning (I:326): “(…) en Plads, beliggende ovenfor Prestegaarden (...) der forefundet Steen-Røser og Kiæmpe-Haue”. Klüwer (1823a:86) tilføyer: “Fra Aafjordens Kirke og sydefter til Ørelandet findes næsten ved hver Gaard en Hoben Kæmpehouge, for det meste oplagte af Kampestene”. Kirkegården ble utvidet i 1832, 1857, 1868, 1880, 1900, 1928, 1953 og 1973. I 1857 ble det bygd gråsteinsmur som hegn. På en grav fra 1873 står fortsatt et lerketre (Frøyen & al 1979:128f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
På liten, lav, langstrakt, NØ-SV gående knaus på platået, lagt direkte på berget: Fornminne: Rundrøys av middels og stor bruddstein, noe rundkamp. Uklar kantmarkering, ganske tydelig i terrenget. Utkastet sentrumsparti. Berg frem i dagen, vesentlig i V-del. Bruddstein, noe rundkamp. Uklar kantmarkering, ganske tydelig i terrenget. Utkastet sentrumsparti. Berg frem i dagen, vesentlig i V-del. Bruddsteinblokker i sentrum stort sett udekket av vegetasjon. I kanten mot Ø og S en del utoverkastede rundkamp. Delvis overgrodd med torv, lyng, lav og mose. Særlig langs ytterkantene. Mål. diameter 8 m, største høyde 0,8 m.
Nåværende kirke på Åknes ble bygd 1873 på vestsiden av Lognevatnet (NG 141), om lag 400 meter sørsørvest for der middelalderkirken sto, jf. ID 13066 på Kyrkjevodden.
ÅKRE, gnr. 15 Åkra (Åkre sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 15) Åkra er i 1392 (Akra kirkio, DN IV:609), men prest på stedet nevnes allerede i 1301 (sira Hakon a Akrom, DN IV:50). Middelalderkirken var trolig en stavbygning. I 1674 omtales en kirke på stedet som meget brøstfeldig, og større reparasjoner gjøres. I løpet av 1820 rives den gamle kirken, som enten er en over årene totalt ombygd stavkirke eller en tømmerkirke reist rundt 1600. Ny kirke – den nåværende – stod ferdig seinere samme år. I 1852 ble kirken forlenget noe mot vest, og i 1899 fikk den tilbygd sakristi i øst (Ytreland 1970). Rundt 1620 var Falnes hovedkirke med annekser på Bokn, Ferkingstad og Åkra (St.S. 128f). I 1908 ble det diskutert kirkegårdsutvidelse, og det ble hevdet at en måtte grave opp «den gamle teigen» – hvilket må bety at nåværende kirke er bygd noe til side for den forrige. Det nevnes samtidig at kirkegården burde utvides vestover, «så kjem heile gravplassen til å hanga saman». I stedet ble kirkegården utvidet østover, på østsida av den gamle veien som tydeligvis gikk tett opp mot kirken i øst (nåværende RV 47). I 1936 ble kirkegården utvidet ytterligere mot øst. Den gamle kirken står fortsatt, men kirkegården gikk ut av bruk i løpet av 1940-årene. Åkra var i seinmiddelalderen i det store og hele odelsgods (Bjørkvik 1999:14). 15. mai 1301 var biskop Arne på visitas på Karmøy og gjorde opp regnskap for prestene på Avaldsnes, Bø, Torvastad og Åkra (DN IV:50). Kyrkjevegen løper fra stranda og øst opp langs kirkegårdens sørside, og Prestavegen løper fra øst mot kirken på nordsiden. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
ÅKRA, gnr. 53 (=282) Åkra (Åkra sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 282) Åkra, på brinken nede ved fjorden der Åkraelva munner ut i Åkrafjorden. Middelalderkirken var en stavkirke som ble revet da ny langkirke i tømmer ble reist 1735, den nåværende. Tømmerkirken ble kraftig reparert i 1871-72, skipet ble tatt ned og bygget opp igjen og forlenget noe, men det gamle koret fra 1735 ble stående (Nilsen 1931:25ff, NK 191). Det kan se ut til at nåværende kirke står på samme sted som stavkirken. Brevet fra bisp Audfinn 1329 om pavetienden (DN I:206) nevner ikke eksplisitt at også kirkene i Olund Uppdale Akrafirdi oc Strandarbarme også skal svare denne avgiften, men det er vel rimelig at så var tilfellet da det for samtlige andre kirkesteder skulle svares for både prest og kirke. Kirkens inntekter er ikke nevnt i BK, mest trolig fordi siden der de skulle stått mangler. Kirkegården er i nyere tid utvidet mot sør (NK 198). Det gamle tunet på Åkra skal ha ligget rett nord for kirken (NK 192). Et stykke opp i fjellet nordvest for kirken heter det Kyrkjeskar. Rundt 50 m vest for kirken ligger en stor gravhaug. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Nåværende Ål kirke ble oppført 1880, ca. 300 øst for den eldre stavkirken, jf. ID 12461. Denne, som stod som integrert del av prestegårdstunet, ble revet mens den nye ble reist. Tuftene etter kirken ligger i dag godt restaurert som et inngjerdet parkområde på gnr. 111/1 Ål prestegård, hvis opprinnelige navn er Ål.