I 1811 ble det avgjort at Norge i union med Danmark skulle få sitt første universitet. En rekke av landets ledende borgere samlet inn økonomisk støtte til opprettelsen. I 1813 åpnet Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Da Norge som følge av krigen i 1814 måtte inngå i personalunion med Sverige og mistet sin kongemakt og viktige statsinstitusjoner, ble det nye universitetet en nøkkelinstitusjon som bidro til akademisk og kulturell uavhengighet innenfor unionen med Sverige.
I begynnelsen måtte universitetet leie bygninger i sentrum av byen, blant annet de samme lokaler som Stortinget brukte under sine tidlige samlinger. De fleste er i dag revet, men ved Christiania torv står i dag to bygninger som har huset deler av universitetet. I 1831 ble den første universitetsbygningen oppført, Observatoriet, etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch. I 1852 stod de nye universitetsbygninger klare øverst på Karl Johans gate, også de etter tegninger av Grosch. Festsalen i Domus Academica ble brukt til Stortingssal inntil Stortinget fikk en egen bygning i 1866.
Bygningene er regnet som selve hovedverket til arkitekt Grosch. Groschs tegninger ble vesentlig modifisert av Karl Friedrich Schinkel og preget av hans klassisistiske bygninger i Berlin. Schinkel besøkte selv Norge og deltok i utformingen av universitetsbygningene. Et viktig forbilde var Humboldtuniversitetet i Berlin.
Vestbanestasjonens bygninger fredet, og et område rundt er regulert til bevaring.
Fra SKE:
Vestbanen ble oppført som endestasjonen for Christiania-Drammensbanen som åpnet i 1872 og i 1881/1882 ble forlenget med Vestfoldbanen, senere også med Sørlandsbanen som ble åpnet etappevis til Kristiansand i 1938 og til Stavanger 1944.
Ny bygning for stasjonsmester og for lokaltrafikken til Bærum og Asker ble oppført syd for den gamle hovedbygningen i perioden 1916-1920.
Jernbanedriften på Vestbanestasjonen opphørte 1989.
Eiendommen ble overført fra NSB til Statens Bygge- og Eiendomsdirektorat 01.01.1990. Perronger og sporanlegg fjernet, og arealet opparbeidet til parkeringsplass i 1990. Beplantning utført i 1991. Hovedbygningen og Stasjonsmesterboligen ble fredet 24. juni 1994 etter Lov om kulturminner § 15.
Hovedbygningen ble tatt i bruk som Nobels Fredssenter i henhold til Stortingets anmodningsvedtak ved behandling av Stortingsmelding 22 (1999-2000). Senteret ble åpnet av Kong Harald 11. juni 2005. Åpningen inngikk i det offisielle programmet for hundreårsmarkeringen av unionsoppløsningen mellom Sverige og Norge.
Nobels Fredssenter mottar tilskudd fra Kulturdepartementet. Nobels Fredssenters styre oppnevnes av Nobelstiftelsen etter forslag fra Den Norske Nobelkomité. Senterets formål er å spre kunnskap om fredsprisvinnerne og deres arbeid, om Alfred Nobel, å bidra til refleksjon og debatt om temaer knyttet til krig, fred og konfliktløsning.
Bygging av nytt Nasjonalmuseum på tomten bak Hoved- og Stasjonsmesterbygningen ble igangsatt 2014 og er forventet ferdigstilt i 2020.
I stasjonsmesterbygningen har det vært bl.a. restaurantdrift. Utenriksdepartementet/NORAD var i en periode leietaker, men leieforholdet ble avsluttet i 2014. Nasjonalmuseet har overtatt leien av bygningen og holder åpent et informasjonssenter i forbindelse med byggingen av det nye Nasjonalmuseet.
Kilder:
Fredningsdokument fra RA 24.06.1994 og Grunnlagsmateriale for fredning, Byantikvaren 1992. (Statsbyggs saksnr 200402546-17).
Perler på et spor. En reise i jernbanens kulturminner. NSB/Jernbaneverket 1997. (Bilde av Oslo Vestbanestasjon side 4).
Neste stasjon. En guide til jernbanens arkitekturhistorie. E Hartmann, Ø Mangset, Ø Reisegg. NSB 1997.
SBEDs ferdigmelding nr 400/1992 - Istandsetting og ombygging til Norges informasjonssenter.
Statsbyggs ferdigmelding nr 641/2005 - Nobels fredssenter.
Nobels Fredssenter (www.nobelpeacecenter.org)
Vøienvolden er Oslos mest komplette og best bevarte løkkeanlegg. Gården ligger som en grønn oase i Sagene bevaringsområde, omgitt av eldre trehus og 1900-talls murgårdsbebyggelse. Gårdseiendommen utgjør nesten 8 mål og ligger på en markant høyde med utsikt sørover, og den lange låven med kjøreport danner en markant avgrensing av firkanttunet mot nord. Bebyggelsen fra sent 1700-tall og tidlig 1800-tall, dels med tilføyelser på 1900-tallet, utgjør et helhetlig tun med høy historiefortellende og opplevelsesmessig verdi. Rundt bygningene er det et hageanlegg med til dels gamle trær. Tunet har i dag kun adkomst fra nord gjennom låven, mens det på 1800-tallet også var en adkomstvei fra sørvest. Anlegget drives som museum og bygningsvernsenter med en viss utleievirksomhet (kontorer), og her er kontor for Fortidsminneforeningens Oslo- og Akershus avdeling. I låven driver Gamle trehus og bygningsdeler. Have i geometrisk stil, restaurert av E. Strøm i 1960.
Bjørnsgard er et bygdetun med 19 bygninger organisert rundt to tun. Anlegget ligger naturskjønt i skrånende terreng like nord for Bogstadvannet. Bygningene er tømmerhus fra ulike innlandsbygder i Øst- og Sørlandet, som ble flyttet hit i 1930-50-åra av eier Anton Raabe. Husene har til dels svært høy antikvarisk verdi, selv om enkelte hus er betydelig ombygget ved gjenoppføring.
Bygningene er registrert på to ulike lokaliteter, Id 86174 (freda bygninger) og Id 323040 (kommunalt listeførte bygninger).
Blindern Studenterhjem ligger mellom Sognsvannsbanen og Universitetet på Blindern. Anlegget ble oppført som studenthjem 1923-25 (ark. Nicolai Beer) og er fortsatt i bruk som det. Bygningsmassen er anlagt i U-form med en hovedbygning og to lange internatfløyer, det hele holdt i et nyklassisistisk formspråk. Internatfløyene er forbundet med hovedbygningen gjennom underjordiske ganger. Hovedbygningen har fellesrom i førsteetasje og underetasjen og studenthybler i 2. etasje. Mot øst er det bygget en lavere sidefløy som i dag er studenthybler, men som opprinnelig ble bygget for ansatte. Mot Problemveien ligger en portbygning som delvis er tjenestbolig for "husfar" og delvis i bruk som studenthybler. Under vestfløyen ligger stort bunkeranlegg som ble anlagt av tyskerne under 2. verdenskrig. Anlegget er ikke åpent for allmenheten. Blindern Studenterhjem var hovedleir for Organisation Todt i Oslo under krigen og nord for hovedbygningen ble det bygget en brakkeleir som nå er forsvunnet.
Tidligere adresse: Blindernveien 41.
Bogstad gård ligger på en tange ved Bogstadvannet. Gårdsanlegget med tilhørende park og omkringliggende kulturminner utgjør et enestående kulturmiljø som representerer viktig norgeshistorie gjennom flere hundre år. Anlegget er bevart med hovedbygning, sidefløyer, driftsbygning og uthus omkring et lukket tun, her er portstuer ved Sørkedalsveien og en park ned mot vannet. Nærområdet og marka har en rekke kulturminner knyttet til den historiske driften. Hovedbygningens midtparti er oppført i 1760-61. Denne bygningen fikk omkring 1780 inntrukne tilbygg på hver side og forlenget mansardtak , mens driftsbygninger og uthus for en stor del er oppført på 17-1800-tallet. Den eldre barokkhagen ble utvidet i Peder Ankers tid, omkring 1785 anla den tyskfødte gartneren Johan Grauer en engelsk landskapspark, som den første av sitt slag i Norge.
Munch kjøpte Ekely i 1916 og bodde og arbeidet her fram til sin død i 1944. Atelierbygningen ble oppført i 1929 etter tegninger av arkitekt Henrik Bull, og er en markant murbygning fra overgangen mellom nyklassisismen og funksjonalismen. Atelierhagen er fredet som et kulturminne knyttet til Edvard Munch, og vegetasjonen skal vedlikeholdes mest mulig i samsvar med det den fikk utvikle seg til på hans tid.
Kunstnerkolonien ble oppført i 1950-årene etter tegninger av arkitektene Wenche og Jens Selmer, og representerer et sentralt verk innen småhusarkitekturen i tre fra boligreisningen etter 2. verdenskrig. Enhetene er kjedet sammen og kombinerer bolig- og atelierfunksjonen. Anlegget er preget av funksjonalismens formspråk. Kolonihagene og et område rundt er fredet for å sikre bygningenes virkning i miljøet, og for å bevare landskapsrommet, som også var en viktig inspirasjonskilde for Munch
Elsero er en monumental praktfull boligbygning oppført for fabrikkeier Wilhelm Mustad i 1922. Dette er arkitekt Arnstein Arnebergs mest kjente villa, som han mottok Houens pris for i 1927. Anlegget har en hovedbygning med lavere sidefløyer bygd rundt en rosehage. Adkomsten er via porthvelv og buegang. Hagestua er dekorert av Alf Rolfsens med motiver fra gresk mytologi.
Anlegget ligger inne i Nordre gravlund og består av tre fredete bygninger samt et nyere stabbur/uthus. Tilknyttet bebyggelsen er det bevart et stein-/gruslagt tun, hvor det tidligere har vært en brønn, og en hage med frukttrær. Hovedhus med sidefløy er oppført ca. 1755, disse ligger i vinkel med en sammenbindende toetasjes svalgang og felles trapp mot tunet. Like nordøst for hovedbygningen ligger en énetasjes drengestue fra tidlig 1800-tall. (Stabburet ble flyttet hit fra Vestre gravlund ca. 1985 og er ikke fredet.) Alle bygningene er oppført av panelt tømmer og har saltak. Anlegget har preg av barokk/rokokko, og særlig hovedbygningen har rikt utsmykkete interiører preget av barokken i trearbeider, tapeter mv. Hovedhusets fasade mot tunet må også framheves, der vinduer og dører er rikt utsmykket med utskårne og marmorerte omramninger. Bolighusenes eksteriør og interiør er godt bevart og har svært høy arkitektonisk og kulturhistorisk verdi, selv om det er gjort noen endringer særlig i drengestua og sidefløyen. Gjetemyren er det eneste bevarte løkkeanlegget i rokokkostil innenfor Oslos grenser. Hageanlegget i SV i geometrisk renessansestil.
Ved foten av sterkt skrånende, SV-vendt, oppdyrket li, i overgangen mellom skråning og den flate sletten nedenfor, på dennes høyeste punkt, samling gravhauger: Fornminne 1-2: 1 rundhaug, 1 avlang haug, jord og sand, noe steinblandet. Spor av graving i begge (diameter ca 1 m, dybde 0,4 - 0,5 m). Mål: diameter ca 8 m, høyde ca 1 m (rundhaugen), lengde ca 8 m, bredde ca 6 m, høyde ca 0,8 m. Den gamle fylkesveien tangerte den ene haugens N-kant. Da hovedveien ble lagt om i 1956, ble begge hauger fjernet. Et par små forhøyninger skal ha ligget i umiddelbar nærhet av de to store haugene. Ved vårt besøk var det, til tross for at marken var avbeitet, ikke mulig å påvise med sikkerhet spor etter rester av disse forhøyninger. Opplysninger ifølge gårdbruker Ørnulf Strøm, Havn, Gårdbruker Kåre Strøm, Akset.