Storgård på en høyde opp fra sjøen med terrassert hage foran og parkmessige beplantninger med allé og portnerbolig bakenfor. Hovedbygningen har valmtak. Gårdsplass med flere mindre bygninger samt stor driftsbygning.
Eiendommen ligger innerst i ei lun vik, omgitt av eldre bebyggelse. Våningshuset er to-etasjes, tømra og panelt. Ved siden av er det ei eldre sjøbu. Bak huset er det murer etter et stort uthus som brant i 1953 el. -54, hvor det nå er bygget et mindre, lavere uthus. Foran huset er særlig de store steinbryggene dominerende.
Furøya representerer kulturhistoriske og bygningsmessige kvaliteter som er representative for hvordan et bygningsmiljø kan utvikle seg over tid og få ny funksjon. De ulike byggetrinnene er typiske for de periodene de er oppført i.
Hovedbygningens verdi er knyttet til bygningens formale og materielle kvaliteter i seg selv og til den betydning den har som kilde til kunnskap om endringer og tendenser i arkitekturen i forrige århundre. Huset er et godt eksempel på ombyggings- og gjenbrukstradisjon.
Anlegget har kulturhistorisk betydning som eksempel på hvordan en klasse bygget opp et sommersted for å imøtekomme sine fritids- og funksjonelle behov og samtidig ga status til den nye formen for friluftsliv. Anlegget har også kulturhistorisk verdi gjennom familien som hadde det i flere generasjoner og som er typiske for et sjikt og en næringsvei som har betydd mye for utviklingen og framveksten av norsk økonomi og skipsfart.
Hageanlegget og området rundt slutter opp om og er en del av anleggets helhet. Utmarksområdene og jordbruksarealene gir et viktig supplement til anlegget som helhet, og er samtidig et vitnesbyrd om den gårdsdriften som er blitt drevet. Landskapet på Furøya er småkupert med skrinne og bratte skrenter og knauser i veksling med trange og frodige daler. Den opprinnelige vegetasjonen er løvskog, i tillegg er det også plantet en del sjeldne treslag. Gode havnemuligheter og gode lager og hoggeplasser for tømmer og props, samt gode stableplasser for trelast gjorde Furøya verdifull. I tillegg var det dyrket mark som kunne utnyttes, og det var også av stor betydning. Furuøya er derfor viktig som kulturminne både i forhold til skipsfart og trelasthandel og jordbruk.
Jordbruket slik som på Furuøya er representativt for en tradisjonell drift på Sørlandet på 18- og 1900-tallet. Innmark var til grasproduksjon, og utmark var til beiting for storfe. Et system av steingjerder skjermet den dyrkede jorda. Dyra ble ledet til den utmarka gjennom fegater. Grus ble brukt der folk oppholdt seg mest, foran bygningene og langs bryggekanten.
Furøya representerer kulturhistoriske og bygningsmessige kvaliteter som er representative for hvordan et bygningsmiljø kan utvikle seg over tid og få ny funksjon. De ulike byggetrinnene er typiske for de periodene de er oppført i.
Hovedbygningens verdi er knyttet til bygningens formale og materielle kvaliteter i seg selv og til den betydning den har som kilde til kunnskap om endringer og tendenser i arkitekturen i forrige århundre. Huset er et godt eksempel på ombyggings- og gjenbrukstradisjon.
Anlegget har kulturhistorisk betydning som eksempel på hvordan en klasse bygget opp et sommersted for å imøtekomme sine fritids- og funksjonelle behov og samtidig ga status til den nye formen for friluftsliv. Anlegget har også kulturhistorisk verdi gjennom familien som hadde det i flere generasjoner og som er typiske for et sjikt og en næringsvei som har betydd mye for utviklingen og framveksten av norsk økonomi og skipsfart.
Hageanlegget og området rundt slutter opp om og er en del av anleggets helhet. Utmarksområdene og jordbruksarealene gir et viktig supplement til anlegget som helhet, og er samtidig et vitnesbyrd om den gårdsdriften som er blitt drevet.
Lyngør fyrstasjon ligger på Kjeholmen ved Lyngør utenfor Tvedestrand, og er et kystfyr. Fyrstasjonen ligger tett samlet på holmens sydpynt, med boligen for betjening og uthus ca. 100 meter unna mot nordøst og naustene 300 meter mot nord. Lyngør fyrstasjon ble opprettet i 1879 samtidig med Homborsund fyrstasjon, og ble bygget nesten identiske. I 1946 ble fyrbygningen utvidet med maskinhuset for å gi plass til generatorer og luftkompressorer. Samtidig ble boligen og uthuset bygget for fyrassistenter. På holmen er det foruten bygningene og landingen, kulturminner som slipper, vei med stangjernsrekkverk fra naustene til fyrstasjonen, rester etter en tidligere smie og rester etter have.
Fyrstasjonen er bemannet.
Lyngør fyrstasjon et representativt eksempel på en fler-familiestasjon. Kulturminner som rester etter smie, haver og uthus gir et bilde av livet på fyrstasjonen utover selve fyrdriften.
Ytterst på brinken, på fremspring V for dalskjæringen: Fornminne 1: Rundoval haug, jordblandet sand, orientert N-S. Tidligere trolig svakt toppet profil. Klar markering mot V og S, går ellers i ett med terreng og skråning. Toppen faller bratt av i N og Ø. Ganske tydelig i terrenget. S-ligste halvdel temmelig rasert og utplanert i form av slak, ujevn skråning. Ø-kant delvis fjernet av avlingsvei. V-kant noe utjevnet ved jorddyrking. To bikubber i SØ-NV-hjørne. På toppen mot N, stor steinblokk, mål: 0,9x0,6x0,5 m. Gressdekke, osp, bjørk og rognetrær 14 m Ø for fornminne 1, på liten, naturlig forhøyning på brinken i Ø-kant av dalskjæringen: Fornminne 2: Rundova haug av jordblandet sand orientert N-S. Svakt toppet, noe uklar profil. Klarest markert mot Ø, går ellers i ett med terrenget. Ganske godt synlig i omgivelsene. V-side delvis fjernet av avlingsvei. Bratt skråning mot N, trolig utrast. Mot S, slakere helling. På høyeste punkt lengst i N, flat steinblokk. Ovenpå denne tre andre, større rundkamp. Sekundær plassering. Svær inngravning fra S, sjakt: Lengde 7 m, bredde 6 m, dybde 3 m. Nyere inngravning noe lavere enn først nevnte, med bredde ca 2 m, fører videre mot S ut til kanten. Denne sjakten trolig gravd inn i selve sandbakken. Tett gressdekke, lauvkratt og større lauvtrær. Mål: lengde 15 m, bredde 12 m, høyde 3-3,5 m.