Nedre Kvamme ligg i eit jordbrukslandskap med fleire gardsbruk. Kvart gardsbruk har sitt eige tun og innmarka samla rundt tuna. Tunet på Nedre Kvamme ligg ved Lærdalselvi med vegen plassert mellom tunet og elva. Det er plassert på ei lita flate og fjellet går forholdsvis bratt opp i bakkant av tunet. Bygningane er organisert i to rekkjer med tun/gårdsplass mellom rekkjene. Dei to bustadhusa ligg mot vegen og elva, og stabbura og vedhuset er plassert mot fjellsida. På vestsida av dei eldre bygningane er det bygd to nye større bygningar knytta til drifta av garden.
Hovedbygningen er en langstrakt tømmerbygning i én etasje reist over en rektangulær grunnplan. Bygningen står i hellende terreng, slik at hovedfasaden mot sjøen i øst er hevet på en høg grunnmur. Veggene er kledde med liggende panel, rødmalt på baksiden mot vest, ellers hvitmalt. Bygningen er dekket av et saltak med avvalmede gavlspisser, og tekket med rødlig teglstein. Hovedinngangen er plassert noe mot nord på den asymmetriske hovedfasaden, med en større trapp i naturstein som leder opp fra sør. Vinduene er hovudsakelig symetriske 1700-talls krysspostvinduer med fire rammer i hver karm og fire glass i hver ramme.
Bygningen er en tømmerbygning med fire fløyer i to etasjer ordnet rundt et tilnærmet kvadratisk gårdsrom. Sør- og østfløyen er kortere enn de øvrige, slik at det er en smal passasje inn og ut av gårdsrommet ved anleggets sørøstre hjørne. Bygningen er dekket av et helvalmet tak tekket med røde takstein, og har flere små arker. Bygningen vart påbegynt i 1770-åra og blitt utbygd i fleire periodar. Dei ulike bygningsperiodane er godt framleis godt synleg. Bygningen fekk sin noverande utforming i løpet av 1800-talet.
Bygningen er en tømmerbygning i to etasjer reist over en rektangulær grunnplan. Konstruksjonen hviler på en lav grunnmur i stein. Veggene er kledde med liggende, hvitmalt panel, og bygningen er dekket av et saltak med svungne flater ("bergensvipp"), tekket med skifer. På baksiden (østsiden) er det et lite bislag under pulttak. Hovedfasaden er symmetrisk, med en liten trapp som leder opp til en stram portal med detaljer i nyrenessanse i midtaksen. Bygningen har krysspostvinduer, noe større i første enn i andre etasje. I første etasje er de avsluttet med trekantgavler.
Beskrivelse fra lokalitet:
Sveen ligger i den innerste delen av Dalsfjorden, på nordsiden av det trange Svædsundet om lag halvannen kilometer vest for fjordbunnen ved Osen. Gårdstunet ligger i en slak bakke som går opp fra sjøen i øst, med hovedbygningen i front, og driftsbygningene oppover i bakken bak mot vest. Naustet ligger 50 m sør for hovedbygningen, ved det østre innløpet til Svædsundet.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Mer informasjon fins i Askeladdens merknadsfelt
"Vonens hus" er hovedbygningen på Dale gård, som er utgangspunktet for tettstedet Dale i Sunnfjord. Bygningen ligger på en flate øst for utløpet av Storeelva/Dalselva, som renner nordover og ut i Dalsfjorden. Dale kirke ligger 150 meter opp elva mot sør. Et område rundt bygningen, i hovedsak mot sørøst ned til fjorden og elva, ble fredet i 1984.
KJERKNES, gnr. 83 Kjerknes (Sakshaug sogn). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Kirkenes kircke, OE s. 84). Likevel ble (gnr. 83) Kjerknes i 1520 ført under Ulven sogn (NRJ II:221ff), så trolig var den på dette tidspunkt en gammel høgendeskirke som kun ved få anledninger hvert år ble brukt til messe. Deretter nevnes kirken i Reformatsen i 1589: “Der vdi [Inderøen] haffue veritt 6 kircker, eblant huilcke Vlffuin och Kirckenesz icke giøres behoff att holdes wed magtt, effterdi de ere saa neer op till de andre kircker liggendis”. Kirken på Kjerknes ble således offisielt nedlagt på dette tidspunkt. Schøning noterte følgende i 1774: “Den Kirke, som nu staaer paa Vestviik, vesten for eller i N.V. fra Skarnsundet, for Værran Annex [...] har tilforn staaet paa Inderøen, paa den Gaard Kirknæs, hos Beitstad-Fiorden [...] den yderste Gaard paa Inderøen, mod Vest”. På neste side dementerer han pussig nok: “Man seer, af den saa kaldte Reformats, at Ulfuens og Kirkenæs Kirker ere, ved Ao. 1589, blevne afskaffede, men at Verrans Kirke er bleven ved Magt, følgelig er det ei aldeles rigtigt, at Vestviik Kirke har tilforn staaet paa Kirkenæs, men der haver været 2de adskilte Kirker”. Den sannsynlige forklaringen på denne uklarheten hos Schøning er at han i det første sitatet refererer et kirkeflyttingssagn om at kirken først ble startet bygd på Kjerknes, at de underjordiske på natten flyttet materialene til gården Vestvik, og at der ble så kirken bygd. I det andre sitatet henviser han til Reformatsen for å kunne tilbakevise sin første opplysning som tydeligvis må være en lokal, muntlig kilde. En slik forklaring er rimelig, all den tid resten av dette avsnittet hos Schøning også tar opp muntlig tradisjon. Lokal tradisjon vil likevel ha det til at selv om kirken på Kjerknes ble nedlagt, ble den ikke revet. Etter bestemmelsen i 1589 “vart [ho] ståande lenge, kanskje i hundretal år etter. Folket på Kjerknes brukte å ha ymse ting borti kyrkja. Såleis brukte dei ho langt uti tida til halmbu. Men det var ikkje fritt anna einkvann vart vari skrymt borti kyrkja”. Det hevdes at kirken var en stavkirke: “Det var ei stavkyrkje. Meir veit vi ikkje om denne kyrkja. Men på kyrkjestaden reiste Dion Snerting eit friluftsaltar som blir brukt under teneste der”. Kirketufta på Kjerknes ligger 10-15 m nord for nåværende gårdstun, mens det gamle tunet lå 50 m vest for tufta. Den er velstelt, og tuftesteinene er fullt synlige. Da det på 1950-tallet ble satt opp flaggstang rett ved tufta ble det funnet skjeletter (Brendalsmo 2006:629f m/ref.). Det er ingen antydninger til at det tidligere skal ha vært prestebol til kirken på Kjerknes. Schøning har ingen opplysninger om fornminner i området ved kirkestedet. Det skal i den seinere tid være funnet en spydspiss fra 600-årene av Vendelform på bruket By av Kjerknes, samt et bryne av kvarts fra eldre jernalder på Kjerknes (Møllenhus 1973:38, 45). Fra omlag 60 m nord for der kirken sto strekker det seg likevel et bra stort, førkristent gravfelt videre ut mot odden. Det er vanskelig å si hvor mange hauger det består av, da det er temelig tilvokst med buskas. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Eldre beskrivelse:
Fornminne: Kirkegård. På Kirknes har det stått en kirke, som ble nedlagt i 1589. På det sted hvor kirken sto, er reist et slags alter muret opp av stein. Under graving til flaggstang (før 1952), ble det funnet skjelette, men skjelettene ble ikke rørt. Ingen synlige spor. (Opplyst ved eierens kone, sammenlign Gaustads registrering 1952). Gaustad (registrering 1952) opplyser at det i 1878 skal være sett syllmurer etter stavkirke. Enda kunne i 1952 sees rester av "kirkeplanken", som har gjerdet inn kirkegården. Eierens søster fortalte at alle brukene på Kirknes før lå der hvor brnr 5 nå er. Gårdene ble skiftet omkring 1900.
Vigdalsstølen er plassert i Vigdalen i Luster kommune, ca. 750 moh. Den ligg litt for seg sjølv i eit fjellområde der den næraste stølsgrenda, Fjellstølen, ligg eit mot stykke nordvest. Området som heilskap er eit ope fjellandskap med få trær. Unntaket er nærområdet til Vigdalsstølen som er prega av mange store grantrær. Desse var planta av Hans Vigdal som ein del av han sine eksperiment med kryssing av bartrær.
Bygningen er en enetasjes tømmerbygning reist over en grunnplan med rektangulær hovedform, men med to sekundære tilbygg plassert usymmetrisk på nord- og østfasadene. Huset har en spissgavlet ark over en midtstilt hovedinngangsdør på den symmetriske hovedfasaden mot sør. Døren har buet overlysfelt og andre empiredetaljer. Veggene er kledde med liggende, hvitmalt panel. Bygningen har saltak tekket med takstein i tegl. Tilsvarende saltak på de to tilbyggene.