I årene fra 1903-14 ble det i Trondheim oppført et betydelig antall leiegårder i mur. Disse leiegårdene kjennetegnes i stor grad av stiltrekk fra jugendstilen, noe som særlig kom til uttrykk i fasadene. Arkitekt Christies gate 4A, 4B og 4C utgjør et enhetlig leiegårdskompleks fra denne perioden. Disse tre gårdene ble oppført for borgerskapet. Dette avspeiler seg i planløsningen som viser 4-6 roms leiligheter.
Anlegget ble tegnet av trondheimsarkitekten Johan Osness og må betegnes som et hovedmonument innen norsk leiegårdsarkitektur. Bygningene ble oppført i to etapper hvorav 4B og 4C dannet første byggetrinn. Disse gårdene ble byggemeldt i 1903 og sto innflyttingsklare i 1904.
Arkitekt Christies gate 4C avslutter kvartalet mot Sverresgate og Arkitekt Christies gate. Gårdens byggelinje følger fortauet mot Sverresgate, men byggelinjen mot Arkitekt Christies gate er trukket tilbake for å gi plass til en forhage. Mot fortauet avgrenses forhagen med et grønnmalt trestakitt. Stakittet er av tradisjonell type og er satt sammen av tynne spiler som i overkant er skåret i spiss. Forhagen har gressplen og er beplantet med busker og blomster.
Gården er oppført i tre etasjer med full kjeller og opprinnelig utbygget loftsetasje. Bygningen er oppført i teglstein. Fasadene har dekorative partier i upusset tegl. De står i kontrast til glattpussede flater og plastisk pussornamentikk. Gården har en fremtredende plassering som avslutning på kvartalet. Dette er markert ved at hjørnet mot gatekrysset er avrundet. I tillegg har hjørnet et sylindrisk karnapputbygg i tre etasjer mot Arkitekt Christies gate. Fasadene har rikt ornamenterte og varierte gavlpartier. Taket er tekket med lappskifer. Gården kjennetegnes av en frodig og variert materialbruk basert på bruk av synlig rød teglstein kombinert med ulik type puss.
Lystgård laftet i en etasje, men med fullt utnyttet loftsetasje. Taket er utstyrt med høy midtark. Saltaket har krum, rød tegltekking. Etter oppføringen rundt 1850 lå Bakkaune som et frittliggende landsted like utenfor bygrensen. Fram til slutten av 1930-årene inngikk våningshuset i et typisk trøndersk firkanttun, og til langt inn på 1900-tallet hørte også et velpleiet parkanlegg med til eiendommen. Våningshuset ligger nå i en tettpakket villabebyggelse etter at borgstuen, som det siste av anleggets øvrige hus, ble revet i begynnelsen av 1970-tallet. Fremdeles finnes trealléen mot nord. Borgstua ble gjenoppført i Marienbergveien 15 i 1975.
Laftet våningshus i to fulle etasjer med seteritak, det eneste bevarte i Trondheim. Gården ligger på høyderyggen like nordøst for Bakke bru og hadde tidligere direkte utsyn til havna og fjorden. I tillegg til våningshus er det også et anneks og stabbur, begge i to etasjer.
Beskrivelse fra lokalitet:
Slaveribygning oppført i pusset tegl i én etasje, med fullt innredet loft. Bygningen er et kulturhistorisk verdifullt innslag i bybilet. Med sitt fremtrukne, søylebårne tak er den karakteristisk for tidens militærarkitektur.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Vakt- og slaveribygningen er oppført i pusset tegl og består av én etasje med fullt innredet loft. Det store valmtaket er trukket godt frem og bæres av slanke pilarer. Taket er tekket med rød, krum uglassert tegl. Frontfasaden har kraftige rustiserte hjørner og døromramming, sistnevnte fra restaureringen på 1960-tallet. Før dette hadde bygningen tofløyet port i vestre ende og fire toramsvinduer med lemmer. Tegningen fra 1780-tallet, som antas å ligge til grunn for oppføringen, viser en enfløyet, diagonaltpanelt midtdør, flankert av to krysspostvinduer. På taket er det seks eldre ettrams jernvinduer med fire ruter i rammen.
Elvegata 12 ble oppført som hjørnegård i en regulær kvartalsstruktur. Fasaden er glattpusset og kjennetegnes av en behersket bruk av arkitektoniske detaljer.
Erkebispegården i Trondheim er en lokalitet med stor tidsdybde, med arkeologiske minner fra jernalder, middelalder og nyere tid, samt ruiner og bygninger fra middelalderen og nyere tid. De eldste bosetningssporene er fra vikingtiden. Hovedelementene i anlegget stammer fra tiden som bispegård i middelalderen. Middelalderanlegget ble brent og nedbrutt i forbindelse med krigshandlinger i 1532. I nyere tid er den middelalderske bygningsmassen/ruinene blitt endret og påbygget. I løpet av 1500-tallet ble Erkebispegården verdslig lensherreresidens. Fra 1660-årene og til 1980-årene har anlegget vært brukt til militært arsenal og magasin for Forsvaret. Etter en storbrann i 1983 i den østre delen av anlegget er det oppført bygninger med nye funksjoner, herunder museum. Ansvaret for anlegget ble av Stortinget overført til Kirke- og Undervisningsdepartementet i 1986, i 2014 er Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet eier.
Nyere arkelogiske registreringer gir grunnlag for utvidelse av lokalitetens avgrensing i sør og sørøst. Denne utvidelsen må anses som en foreløpig avgrensing. Lokalitetens grenser er oppdaterte 25.06.2014, Jan-Erik G. Eriksson.
FRA SKE:
KULTURMILJØ:
Erkebispegården ligger på sydsiden av Nidarosdomen og har siden 1100-tallet dannet Norges monumentale kirkelige sentrum sammen med kirkebygningen. Området utgjør den sørlige del av midtbyhalvøya og avgrenses mot syd, øst og vest av Nidelvas løp som svinger i bue ut mot fjorden i nordøst. Langs elva ble byens festningsverk oppført på 16- og 1700-tallet. I østre og vestre del av området, og nord for domkirken ligger fremdeles mange bygninger oppført for Forsvaret, spesielt i første halvdel av 1800-tallet. Nordvest for Erkebispegården, like vest for Domkirken, finner man både det gamle Waisenhuset og den gamle bispeboligen og Trondheims kunstmuseum.
Like øst for Erkebispegården ligger domkirkens kirkegård, og øst for denne igjen det fredete området Marinen, et marineetablissement fra begynnelsen av 1800-tallet som tilhører Statsbygg, men hvor Kulturdepartementet v/ Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider eier en kontorbygning, Kjøpmannsgata 1 C. Her er også en større messebygning som leies ut av Statsbygg til Nidaros pilegrimsgård. Ved siden av Marinen ligger bispeboligen fra 1956 (arkitekt Helge Thiis) og Raudbua som er et uthus fra 1700-tallet.
Vest for Erkebispegården, like vest for Prinsens gate ligger Trondheims gamle jernbanestasjonsområde hvor en verkstedbygning ble fullstendig ombygget til katolsk kirke i 1903 etter at jernbanen var flyttet. Den ble avløst av en ny kirke på samme tomt på 1960-tallet. Denne er revet i 2014, og ny katolsk domkirke på samme sted er under planlegging (2016). I samme område ligger også Misjonskirken og lokaler for det mosaiske trossamfunn. Eiendommen vest for den katolske domkirken er Schirmers gate 3-5 som Kulturdepartementet v/ NDR eier og brukes nå til kontorer.
Siden begynnelsen av 1900-tallet har Trondheim kommune lagt ut store deler av området langs elven til offentlig park.
EIENDOMSHISTORIKK:
1153-1537 Erkebispeperiode
Den store norske kirkeprovinsen ble opprettet i 1153, bestående av både Norge og de norrøne bispedømmene vest i havet. Erkebiskopen fikk sete ved domkirken i Nidaros og begynte snart utbyggingen av sin gård syd for kirken. Den ble sentrum for kirken og for den betydelige vareomsetningen som den kirkelige virksomheten og eiendomsmassen førte til. Den ble etter hvert utviklet til et større forsvarsanlegg som til slutt måtte erstattes av mer moderne befestninger og ble avløst av Steinviksholm som ble tatt i bruk i 1529.
Ca. 1550-1686 Lensherreperiode
Med reformasjonen overtok kongen kirkens eiendommer og Erkebispegården ble til Kongens gård i Trondheim. Den ble sete for lensherrene i regionen og ble som betydningsfull residens utbygget og modernisert til et praktfullt herregårdsanlegg.
1686-1988 Militærperiode
Lensherreperioden opphørte med innføringen av eneveldet i 1660, og eiendommen ble overtatt av militæret i 1686 og lensherreresidensen ble ombygget og omgjort til magasiner for lagring av militært utstyr.
1686-1930 Arsenaltiden:
Forskjellige militære etater benyttet anlegget. I løpet av 1800-tallet foregikk blant annet en storstilet utbygging for artilleriet hvorav en del bygninger fremdeles preger anlegget.
1930-1988 Fra militært til historisk anlegg:
Olavsjubileet i 1930 med rikshistoriske utstillinger markerer et viktig skille i historien. Militære etater flyttet ut av store deler av Erkebispegården hvor utstillinger og representasjonsvirksomhet etter hvert tok over. Bygningsarkeologiske undersøkelser ble utført fra 1952, og restaurering gjennomført frem til nyåpning i 1975 med sikte på å gi rom for utstillinger og for offentlig representasjon (nærmere omtalt under Nordfløyen og Vestfløyen).
Brannen i 1983
To store militære magasinbygninger i tre (søndre og østre magasin fra rundt 1800) brant i 1983, blant annet med store deler av domkirkens skulptur- og gipssamling, militært materiell og deler av Hjemmefrontmuseets samlinger. Forsvaret valgte etter det å gi fra seg eiendomsretten.
Erkebispegården etter 1988
Eieransvaret ble i 1988 overført til Kirkedepartementet v/ Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) som har stått for omleggingen til dagens bruk.
En nordisk arkitektkonkurranse i 1991 og 1992 ble lagt til grunn for nybyggene Museet og Bispefløyen på branntomten. Store arkeologiske utgravninger ble utført fra 1991 til 1995 og avdekket mye ny kunnskap om tidligere bygninger og virksomhet. Parallelt ble det utført nye bygningsarkeologiske undersøkelser i de gjenstående eldre bygningene. Undersøkelsene korrigerte og utfylte i stor grad tidligere kunnskap og teorier. Resultatene er presentert i museet som deretter ble oppført. Museet og Bispefløyen var ferdig oppført i 1997, Bispefløyen med plass for biskopens og bispedømmerådets kontorer og det norske kirkemøtets sal, Øysteinsalen. Bispefløyen rommet fra begynnelsen også NTNU´s senter for middelalderstudier og et liturgisk senter som flyttet ut etter få år. Erkebispegården var på ny blitt et kirkelig administrasjonssenter.
Kilder:
Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (utg.), Erkebispegården [ca. 1997].
Statsbygg ferdigmelding 526/1997.
Schirmers gate 3-5 og Kjøpmannsgata 1 C
I 1987 ble to mindre eiendommer overført fra Forsvaret til Kirke og undervisningsdepartementet til bruk for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider:
1) Eiendommen Schirmers gate 3-5 har fra gammelt av tilhørt Kongsgårdens/Forsvarets eiendom på Kalvskinnet. Den ble skilt ut som egen eiendom i 1961 med adresse Schirmers gate 3A.
2) Kjøpmannsgata 1 C består av parsellen Uniformsutsalget og ligger ved Nidelva øst for Erkebispegården og domkirkens kirkegård. Den er del av det tidligere marineetablissementet Marinen og ble i 1994 utskilt fra hovedeiendommen som fremdeles omgir parsellen på alle kanter. Samtidig avtale om at bygningen skal tilbakeføres til Forsvaret dersom KUD ikke lenger har behov for den. Tinglysning av KUD som hjemmelshaver til gnr. 400/213 i 2002. Den omgivende eiendommen Marinen inngår i Forsvarets landsverneplan med 4 bygninger med fredete eksteriører og fredet utomhusanlegg, og ble solgt til Statsbygg i 2005.
FORMÅL:
Formålet med fredningen er å sikre Erkebispegården med tilknyttede bygninger som et sjeldent rikt og sammensatt kulturminne- og arkitekturmiljø skapt over lang tid fra kirkelig sentrum og forsvarsanlegg i middelalderen, via befestet lensherreresidens og militærmagasin til kulturhistorisk, kirkelig og kulturelt sentrum som har vært utviklet på stedet siden 1820-årene.
Fredningen skal sikre enkeltbygningene, bygningenes innbyrdes sammenheng, utomhus, samt kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet.
BEGRUNNELSE:
Anlegget var sammen med Nidaros domkirke det kirkelige administrasjons- og maktsentrum i Norge fra den norske kirkeprovins med erkebispesetet ble opprettet i 1153. Anlegget har en sammensatt bygningshistorie som spenner over lang tid og er under stadig utforskning og utvikling. De senere epoker har alle resultert i markante bygninger og historiske spor.
De eldste bygningene i anlegget og andre spor fra middelalderen er automatisk fredet.
Tilstansregistrering 05.06.2008: Byggeår 1712. Bygningen har hovedfløy mot Kongens gate, og 1 sidefløy både mot vest og øst. Den har et utenpåbygd trappehus mot Kongens gt. og en utenpåliggende tårnfot med tårn på baksiden. Ferdig bygget i 1706, men brandt ned i 1708, og gjenoppbygd i 1712. Det Gamle Rådhus er oppført på samme sted hvor Olavskirken ble oppført på 1100-tallet. Rester av Olavskirken er utgravd og lagt åpen, slik at det sees inne i bygningen. Det nye biblioteket er sammenbygd med Rådhuset.
Fra SKE: NTNU Gløshaugen utgjør det som var campus for det opprinnelige høgskoleanlegget til NTH. Hovedbygningen ligger sentralt plassert hvor den er godt synlig fra byen og områdene rundt. Bak Hovedbygningen ligger et stort campus, med den gamle kjemibygningen og de store sentralbygningene, forbundet med den lange og brede korridoren som populært kalles "Flystripa", eller "Stripa", i midtaksen. Øst for campus ligger De varmetekniske laboratoriene og på vestsiden elektrobyggene. Vest for Hovedbygningen ligger Gamle fysisk institutt, og bakerst på skrenten ned mot Lerkendal ligger kjemiblokkene og Realfagbygget (kilde: Trondheim byleksikon s. 398). Til komplekset hører også Lerkendal gård med bygninger til.
Parken på nordsiden av Hovedbygningen er fredet. Hovedelementet i parken er alléen som går fra Elgeseter gate og Studentersamfundet i en bue opp til Hovedbygningen på Gløshaugen. Alléen består av platanlønn. De utgravde massene fra Hovedbygningen ble brukt til å lage terrasser foran bygningen.
For øvrig består parken av plener, hekker og gangveier, samt en rekke store trær. De vanligste tresortene er bjørk, lerk, kastanje og eik. På vestsiden av parken - som for øvrig ikke er fredet - finnes også edelgran, furu og flere svært høye popler.
De av NTNU Gløshaugens uteområder som berøres av fredningsforslag er parkområdet mellom Hovedbygningen, Gamle kjemi og Gamle elektro og avmerket område på Lerkendal gård.
Bygningene på Tyholt (fire byggnr i SKE) inngår også i komplekset:
11467 Havlaboratoriet, 11465 Kavitasjonslaboratoriet, 11468 Marinteknisk senter, 11466 Skipsmodelltanken.
På Gløshaugen ble NTH lokalisert etter at Stortinget 31.5.1900 vedtok at den nye institusjonen skulle plasseres i Trondheim. Gløshaugen rommer den største bygningsmassen ved NTNU og er hovedområdet for de teknologiske fagene.
Eiendomshistorikk fra SKE:
Den første delen av Gløshaugen ble ervervet av staten i 1886. Da ble Gløshaugen Vestre kjøpt og brukt til blindeskole. Etter at Stortinget i 1900 hadde vedtatt at NTH skulle legges til Trondheim stilte kommunen ytterligere arealer på Gløshaugen til disposisjon. Senere ble noen mindre parseller på Gløshaugen ervervet.
Halvparten av parken nord for Hovedbygningen eies imidlertid av kommunen. Idrettsbanen på østsiden eies også av kommunen, men disponeres og drives av NTNU.
Vitenskaps- og høgskole/universitetshistorien i Trondheim:
1776: Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskab blir etablert.
1870: Trondhjems tekniske læreanstalt opprettes.
1910: Norges Tekniske Høiskole blir etablert, og høytidlige åpnet av kong Haakon VII 15. september 1910.
1922: Norges Lærerhøgskole blir etablert.
1939: Norges skipstekniske forskningsinstituttt, Tyholt etableres og Skipsmodelltanken åpnes som den første i Norden.
1950: SINTEF (selskapet for industriell og tekniske forskning ved NTH) etableres.
1968: Universitetet i Trondheim blir åpnet.
1996: Universitetet i Trondheim og Norges tekniske høgskole blir slått sammen til NTNU.
Gløshaugens historie:
1886: Staten kjøper Gløshaugen Vestre til blindeskole.
1900: Stortinget vedtar å legge Norges Tekniske Høiskole til Trondheim.
1909: De fire første professorer blir ansatt innen for fagene: varmekraftmaskiner, fysikk, elektroteknik og kjemi.
1910: Skolen åpner etter at byggeprogrammet gikk som planlagt.
1940-tallet: Utarbeidelse av ny generalplan for videre utbygging.
Kilder:
St.meld nr 11 1956 Om den videre utbygging av Norges tekniske høgskole.
NTH femti år. Olaf Devik 1960.
I statens eiendomsdatabase Propman har NTNU kompleksnummer 3400 og 3404.
Formål og begrunnelse fra Lokalitet:
Formålet med fredningen av de eldste bygningene på Gløshaugen er å sikre et unikt, historiefortellende bygningsmiljø som representerer det ypperste av teknisk utdanningshistorie i Norge. Fredningen skal sikre enkeltbygningene, bygningenes innbyrdes sammenheng samt kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet.
Formålet med fredningen av Vestre Gløshaugen er å sikre viktig spesialskolehistorie.
Formålet med fredningen av sidebygningene på Lerchendal gård er å sikre lystgårdhistorie.
Formålet er videre å sikre bygningenes kulturhistoriske og arkitekturhistoriske verdier.
Trondheim har en lang akademisk historie der den teknologiske utdanningen har vært ledende. Stortinget vedtok i 1900 at Norges Tekniske Høiskole (NTH) skulle etableres i Trondheim og i 1910 var den offisielle åpningen.
Ingeniørutdanning var en av de tidligste høyere utdanninger i Norge: Det startet med Den frie Matematiske skole i Kristiania (1750) - Krigsskolen, deretter Bergseminaret på Kongsberg (1757) og Den kongelige Tegneskole (1818). Høyere ingeniørutdanning ble opprettet i Trondheim med Trondheim Tekniske læreanstalt (1869) som ble direkte forløper til Norges Tekniske Høiskole i Trondheim (1910).
Anlegget på Gløshaugen er tegnet av arkitekt Bredo Greve og har et formalt og storslått preg. Hovedbygningen (fredet 1994) danner en markant fasade mot byen og domkirken. De øvrige bygningene ligger i aksen bak og er bygget i samme formspråk som hovedbygningen. Disse er formålsbygget til spesifikke tekniske disipliner.
Hovedbygningen på Lerchendal gård har vært vedtaksfredet siden 1923. Sidebygningen og stabburet samt utomhus fredes nå som en viktig del av gårdsanlegget.
1997: Uendret. Fornminne: Steinlegging/gammel varde/røys? Fordi den tidligere registreringen mangler såpass mange opplysninger, var det vanskelig å finne det igjen. Utifra kartet er den mest sannsynlige kandidaten det som ser ut som en steinlegging eller en sammenrast gammel varde eller røys. Ca 30 meter SV for en liten knaus/kolle (synlig på kartet) og NØ for den øverste kraftstolpen 3 koter lenger opp - også ca 30-35 meter borte. I forhold til Skålevatnet ligger fornminnet ca 40 meter SØ. Fornminnet er, hvis det dreier seg om en røys sterkt utkastet. Diameter ca 3 m.