Krokan var en husmannsplass under Fosso frem til det ble skilt ut som eget bruk i 1856. Den Norske Turistforening ble stiftet av Thomas J. Heftye i 1868 og kjøpte i 1869 Krokan som sin første eiendom. Etter en rekke ombygginger og utvidelser ble eiendommen tatt i bruk som herberge i 1871 og oppnåde et besøk på mellom 600 og 800 gjester frem til det siste driftsåret i 1896. Når kjøreveien mellom Maristien ble åpnet og planene for bygging av et turisthotell på Fosso lagt frem, valgte Turistforeningen å legge ned driften på Krokan.
I 1897 ble det nye Hotel Rjukan, tegnet av Finn Knudsen, oppført på Fosso, og den gamle turiststasjonen flyttet opp fra Krokan for å fungere som et rimelig anneks for hotellet. Navnet fulgte med og fortrengte etterhvert Fosso navn, slik at området der turisthytta i dag ligger, kun betegnes som Krokan. Hotel Rjukan er senere flyttet til Mæl der det står i dag, mens turisthytta og uthuset med bl.a. en rekke utedoer ble stående på Krokan.
Krokan turisthytte er meget autentisk i forhold til sin funksjon som turiststasjon. Bygningen var opprinnelig våningshus på en husmannsplass før den ble ombygget til turiststasjon 1870/71. Den sto umalt til den ble flyttet til Fosso der den ble malt i sin nåværende rødfarge. Etter dette er det ikke gjort endringer av betydning på eksteriør utover tilbygging av en terrasse på sydgavlen. Miljøet rundt bygningene ble vesentlig endret da Hotel Rjukan ble flyttet til Mæl, men veien følger sin opprinnelig trasé, og det er ikke gjort endringer i terrenget i de umiddelbare omgivelsene utenom en noe justert atkomstvei.
Bygningen er representativ for den byggeskikk som en rekke av turistforeningens senere hytter har fulgt, med en enkel og nøktern standard i interiøret. Det er i dag ingen tilsvarende turisthytter i Telemark. Krokan har som DNT's første eiendom vært et viktig element i utviklingen av turisme i øvre Telemark, med Rjukanfossen som det store trekkplasteret.
Såheim kraftstasjon er bygget i 1914 etter tegninger av arkitekt Thorvald Astrup og professor Olaf Nordhagen, arkitekten for Vemok kraftstasjon. De første forberedelsene til utbygging av Rjukan II, det andre byggetrinnet i utvikling av fabrikkanleggene, ble påbegynt i januar 1912 med sprenging av ny tunnel fra Vemok til Såheim. Tunnelen var 5.660 meter lang, hadde et tverrsnitt på 32kvm og ga en fallhøyde fra fordelingsbassenget på 274 meter. Såheim kraftstasjon ble utstyrt med turbiner med en samlet turbinkapasitet på 167.000 hk. Det skulle leveres kraft til et nytt ovnshus som var påbegynt på fabrikktomten, men for å unngå problemer med konsesjon, ble Ovnshus II lagt i kraftstasjonen og gassen ført i aluminiumsrør opp til tårnhuset på fabrikken, ca en kilometer unna. På gassledninger gjaldt ikke konsesjon, slik som for overføring av elektrisitet. I ovnshuset ble det plassert i alt 35 Birkeland/ Eyde ovner.
Såheim kraftstasjon og Rjukan II ble offisielt satt i drift 15.januar 1916. Birkeland/ Eyde ovnene er for lengst fjernet, og ovnshuset rommer i dag gymnastikksal. De opprinnelige turbinene er også skiftet ut med moderne som er langt mindre plasskrevende. Det er også gjort endringer i vanntilførselen i underetasjen. Interiøret i turbinhallen er ikke endret i vesentlig grad. Rommet som huser omformer for strømtilførselen til Rjukanbanen er intakt, med alt teknisk utstyr i behold.
Utvendig er det gjort mindre endringer på vestsiden av fasaden, både rundt inngangspartiet til kraftstasjonen, og med en ny inngang til gymsalen i 5.etasje. Den tidligere portvaktbygning som var del av gjerdet mot gaten ble revet i begynnelsen av 1990-årene for å sikre transportadkomst til anleggene i fjellet.
Såheim kraftstasjon er en av de fremste representantene for den monumentale industriarkitekturen som var typisk på begynnelsen av 1900-tallet. Det er lagt like stor vekt på estetisk utforming både i interiør og eksteriør som det er på funksjonalitet. Bygningen fremstår som tilnærmet autentisk hva gjelder eksteriør, og det er kun gjort mindre inngrep i anleggets omgivelser. Bygningens hovedfunksjon er uforandret, og tekniske oppgraderinger har kun i beskjeden grad berørt bygningskonstruksjonen.
Rjukanhuset, eller Folkets Hus som det opprinnelige het, ble oppført i 1930 etter tegninger utarbeidet av arkitektene Jacob Hanssen og Gerhard Iversen, Oslo. Bygningen huset Rjukan Arbeiderblad, kino, kafé, flere møtesaler, kontorer og leiligheter. Rjukanhuset er oppført med symmetriske hovedformer etter klassisk mønster, men med et formspråk og en detaljering som er hentet fra funksjonalismen. Det er en meget markant bygning i Rjukanmiljøet som klart skiller seg fra den øvrige eldre bebyggelsen i området.
Med stor-lockout i 1931 og nedgangstider forøvrig ble den økonomiske belastningen for arbeiderbevegelsen for stor, og i 1935 ble Folkets Hus overtatt av Hydro, som døpte det om til Rjukanhuset. Det ble brukt betydelige midler på oppussing som i stor grad gikk på å markere at bygningen hadde fått nye eier. De meget kostbare silketapetene i store sal ble f.eks. overmalt med ensfarget okermaling, prosceniets buer ble dekorert med maskininspirerte motiver og galleriets eikkledde rekkverk ble malt grått og pyntet med en rosett på hvert felt med strekdekor over og under.
I 1949 overtok arbeiderbevegelsen ved Foreningen Folkets Hus bygningen på nytt og drev det som samfunnshus frem til Tinn kommunes overtagelse i 1989. Bygningen er i dag kommunens kulturhus med kino-/teater- og konsertsal, kafe etc.
Som et Folkets Hus, et samfunnshus bygget i regi av arbeiderbevegelsen, er bygningen svært representativ for sin tid. Bygningen har betydelige arkitektoniske kvaliteter, noe som kjennetegner både den industrielle bebyggelsen og den øvrige byggevirksomheten ved oppbygging av tettstedet Rjukan. Samtidig er bygningen den eneste representant for bygninger med tilsvarende funksjon i Telemark som har denne spesielle blandingen av funksjonalismen og klassiske elementer i sin utforming.
Esbensengården på Bakken ligger i den delen av Vadsø som ble kalt Indre kvenby, like vest for Vadsø sentrum. Terrenget skråner fra eiendommen og ned til Havnegaten ved sjøen. Huset er omgitt av en hage og ligger i et eldre villastrøk i Vadsøs tettbebyggelse. Huset ligger like utenfor det sentrumsområdet som ble bombet av allierte i 1944, og strøket er derfor bevart. Husets beliggenhet gir utsikt utover Varangerfjorden og Vadsø havn.
Huset ble bygget rundt 1830 av handelsfamilien Nordvi, som en av flere bygninger på handelsstasjonen på Mortensnes. Huset ble bygget av russisk lerketre, som var vanlig å importere fra Karelen i Russland, p.g.a. mangel på trevirke i Varanger. Handelen med tømmer var en del av den omfattende pomorhandelen med russerne (fra tidlig 1700-tallet -den russiske revolusjonen i 1917). I Varangerfjorden ble det etablert flere handelsstasjoner ledet av handelsfamilier eller væreiere. De styrte flere steder eneveldig, ettersom de hadde fått handelsbevilgning fra kongen i København. På Mortensnes etablerte familien Nordvi seg, i Vardø familien Brodtkorb. I Vadsø ble familien Esbensen enerådende. Under konjunktursvingningene i 1870-årene tapte eieren Andreas Georg Nordvi store verdier, og i 1877 gikk handelsstedet på Mortensnes konkurs. Esbensen kjøpte handelsstasjonen på Mortensnes som hadde vært en konkurrent. Esbensen i Vadsø ønsket å kontrollere hele Vadsø med omland. Esbensen flyttet hovedbygningen til Vadsø med båt i 1897, men grunnmuren er fortsatt intakt og inngår i det fredete kulturminneområdet på Mortensnes.
Da huset skulle flyttet fra Mortensnes til Vadsø, ble det merket og tatt ned, for å bli satt opp igjen i tidsriktig sveitserstil i perioden 1897-1900. Bygningen ble endret til en sveitserstilsvilla i 2 etasjer med tilhørende detaljer og prydverk. Husets størrelse og stil gjorde at det skilte seg fra den øvrige finskinspirerte byggeskikken som den finske innvandrete befolkningen brakte med seg. Under 2. verdenskrig brukte tyskerne huset som hovedkvarter for offiserene. Etter krigen brukte den norske stat huset som kontor for forsyningstjenesten i gjenreisningstiden. I 1946 flyttet den nåværende eier, Andreas Esbensen, inn i huset. Her bor han fortsatt og driver et av de få handelshusene fra 1700-tallet som fortsatt eksisterer i Nord-Norge.
Esbensengården på Bakken er en av de svært få eldre sentrumsnære bygninger igjen i Finnmarksbyene. Det er kun i Øst-Finnmark det fremdeles er bevart bygninger fra 1800-tallet. I Vest-Finnmark ble de aller fleste bygningene brent av tyskerne i 1944, og i Øst-Finnmark ble de fleste byområdene bombet av de allierte. Det er svært få sveitserstilsvillaer bevart i Finnmark, og huset må betegnes som unik i Finnmark. Ombyggingen fra empirestil til sveitserstil gjenspeiler to arkitektoniske stilarter og historiske epoker i en og samme bygning. Det er derfor et stort pedagogisk potensiale i Esbensengården på Bakken som kulturminne.
Beskrivelse fra lokalitet:
Syretårnet er det siste gjenværende av det opprinnelige produksjonsanlegget på Rjukan. Hensikten var å produsere salpeter ved å fremstille nitrogen av oksygen. I denne prosessen er den såkalt "Birkeland-Eyde" ovnen sammen med syretårnet (også kalt absorbsjonstårn) helt sentrale. Birkeland-Eyde ovnen er oppkalt etter Kristian Birkeland og Sam Eyde, hhv professor i fysikk og grunnlegger av Norsk Hydro. Birkeland-Eyde ovnene ble for første gang tatt i bruk på Rjukan og viste seg å være bedre enn de tyske ovnene som hittil hadde vært brukt i nitrogenframstilling.
Det opprinnelige anlegget fra 1912 besto av tilsammen 32 absorbsjonstårn av granitt, hver på 23 meters høyde, og 14 jerntårn. Disse ble innebygget i en bygning kalt tårnhuset. Et byggverk som med sin grunnflate på 7 mål og34 meters høyde var den største bygningen i Skandinavia på det tidspunkt. Allerede i 1913 ble tårnhuset utvidet med 3 mål for å huse totalt 50 absorbsjonstårn. I januar 1916 ble Såheim kraftstasjon og ovnshus innviet. Det var 35 nye Birkeland-Eyde ovner innebygget i kraftstasjonen og en 1 kilometer lang aluminiums rørgate som førte gassen fra Såheim til tårnhuset på Rjukan I.
Tidlig på 1980-tallet ble tårnhuset og alle absorbsjonstårnene med unntak av ett revet og erstattet med en ny salpetersyrefabrikk like ved. Syretårnet har i dag ingen funksjon med hensyn til produksjon. Tårnet står i dag utendørs.
Tårnet fremstår som meget autentisk i sin tekniske oppbygging, mens dens kontekst er helt endret ved at de øvrige tårnene og tårnhuset er revet. Det representerer imidlertid en usedvanlig lang epoke innen elektrokjemisk industri med sine 70 år i produksjon. Den nye syrefabrikken som avløste bl.a. tårnhuset varte i rundt 10 år før den ble lagt ned.
Syretårnets verdi som kulturminne ligger primært i at det er det siste element som er igjen av det opprinnelige produksjonsanlegget fra 1911, og således representerer en grunnstein for etableringen av Hydros fabrikkanlegg på Rjukan, med de store sosiale og kulturelle forandringene dette medførte for Tinn. Samtidig utgjør tårnet i seg selv en viktig historisk kilde for senere forskning.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Tårnet er bygget opp av store granittblokker sammenfuget med blåasbest. Rundt tårnet er det i alt 58 strekkbånd av jern med en strekkfisk på hver av tårnets flate sider. Granittårnet hviler på 10 kakestykkeformede fundamenter i støpt betong med innlagte jernprofiler. Betongens utvendige overflate har rester etter ulike overflatebehandlinger. Tårnet står i dag utendørs, men sto opprinnelig innendørs.
Hydro-eventyret på Rjukan startet opp i 1907. Den første transporten med kunstgjødsel fra fabrikken gikk i 1911, og i 1914 var det full produksjon. Befolkningsveksten i samme periode var enorm, fra rundt 300 i hele Vestfjorddalen i 1905 til nærmere 14.000 på Rjukan i 1915. Hele byen ble planlagt av datidens fremste arkitekter på oppdrag fra Hydro, og Egne Hjem prosjektet ble initiert med det formål å skaffe hver arbeider en egen bolig med en liten hage for å sikre trivsel for den enkelte. Vestfjorddalsgt 23 er den siste av boligene fra denne perioden som står mer eller mindre uforandret, og er derfor både meget representativ som arbeiderbolig fra 1914 og samtidig sjelden fordi den er den eneste som har fått stå mer eller mindre uendret.
Huset er tegnet som typehus av arkitekt Magnus Poulsson som del av Egne Hjem prosjektet i 1913. Den har betegnelsen "type A II", hus for 2 familier, og er bygget som arbeiderbolig av Norsk Hydro. Den er tegnet med bryggerhus, matboder og kull- og vedboder samt vannklosett i kjelleren. Det var felles inngang og entré i første etasje med atkomst til tilnærmet identiske leiligheter i første og annen etasje, hver med stue, kjøkken og ett soverom.
Beskrivelse fra lokalitet:
Grindløe.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Grindløe med sidesvaler som står rett på bakken med tømra flor inni. Grindverket er i stor grad originalt av den tidligst kjente grindtypen. Her er det eindel symbolbruk og uvanlig mange trekanthakk. I denne løa ser den opphavlige avstivingen ut til å ha samband med trekanthakka, dette er svært sjelden å finne. Svalkonstruksjoen er også sjelden inntakt.
Beskrivelse fra Bygg:
grindabyggete vart restaurert i tidsrommet 1987 til 1994,- då vart taket vøla og kledningen restaurert
Fornminne 1-?: Gravhauger - fjernede. Nedenfor der husene nå står (1927) er det merker etter gravhauger. Ingvald Sakshaug i Inderøyboka II, s. 572. Nedenfor husene var det i 1973 bare slett åker.