Kirkegård (nedlagt). Kirkegården er relativt godt markert, men uten ytre avgrensing i form av gjerde. Mange synlige søkk etter graver. Ingen synlige gravstøtter e.l. Noe av kirkegården synes å være tatt av et grustak, som vender mot elva i S, og det samme kan ha skjedd i forbindelse med anlegging av vegen. Noe av kirkegården begynner også å gro til av krattskog. Det ligger for øvrig et felt med steinaldertufter like V for.
Etnisk tilhørighet: Samisk. Tradisjon: Skal være etablert mellom 1884 og 1901 og før den siste kirkegården på Langstrand. Datering: 1884/1901. Skisse: Se Svestads feltdagbok.
Kontrollregistrering av steinaldertuftene i august 2019 påviste ovale til rektangulære groper (sidemål 1,5 til 2 m) i området like S for den store, nedre tufta (hvor geometriene overlapper). Disse kan representere graver, men var 40-50 cm dype med stedvise voller.
Kontrollregistrering i juli 2020 i sammenheng med byggesak på 5/23 fikk innmålt et 80-talls synlige graver som groper eller hauger, to trolige rydningsrøyser på oversida og to tufter midt på kirkegården, samt fikk informasjon om kirkegårdens grenser. Matrikkelen skal ha blitt innmål på 1910-20-tallet ifølge informant som er barnebarn av tidligere gårdseier. Den skal ha blitt stadfestet av lensmannen i 1937.
Øvrige opplysninger er at hans far påtraff beinrester hvor fliken av kirkegården ligger på nedsiden av veien. Flere av gravstøttene skal ha vært oppbevart på låven, men ifølge nåværende forpakter skal det kun være en støtte der nå. Sistnevnte kom også med opplysninger om at iallfall to graver ble ødelagt ved anleggelse av veien. Dette virker sannsynlig, da minst to av de synlige gravene ned mot veien har blitt kappet av veigrøften.
Grensene endret til å samsvare med matrikkelen og enkeltminner lagt inn for graver, tufter og rydningsrøyser. Lokalitetskategori endret til fra kirkested/kirkegårdslokalitet til arkeologisk minne/gravplass for å få bukt med problem i Askeladdensystemet hvor alle enkeltminner på kirkesteder får egen sikringssone.
2023: Oppdatert for å få med detalj i rapportene hos Simonsen (1962, nr. 46; 1977, nr. 84) som tidligere lå feilaktig plassert under Langstrand kirkegård, hvor det nevnes at det tidligere lå mange tufter fra nyere tid nedenfor veien mot stranden, men at disse har blitt oppløyd. Det ble påvist flere funn (av uviss art), men ingenting har blitt tatt vare på. Kan ha vært et eller flere sjøsamiske gårdsbruk, så det er potensiale for freda kulturminner der (ved eventuelle tiltak).
Fornminne: Grav under nedraste steinblokker. I forkant utraste steinblokker, kamp, i åpningen står det et lite bjørketre, mose og gressbevokst rundt åpningen. Mål: åpning bredde og høyde 2,0 x 1,0 m. Største dybde eller lengde 2,80 m. I bunnen av grava er det småstein. Grava har vært åpnet og omrotet tidligere, jf. saksdok. I dag er det bare fire synlige skjelettrester igjen, to ribbein og et lår og et skinnebein.
Kirkegård (i bruk). Kirkegården er velholdt. Det er noe vanskelig å avgjøre omfanget av den eldste delen da det er forsenkninger etter graver flere steder innafor kirkegården. Den eldste delen synes likevel å kunne avgrenses til området sør for kirka/kapellet. Her finnes bl.a. noen gamle trekors innafor et felt som er mindre velholdt. Etnisk tilhørighet:samisk. Datering:1885.
HASVÅG, gnr. *32. 33 (= 16) Hasvåg (Sørøya; Hasvik sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 16) Hasvåg er i 1589 (Hadsuog, Thr.R. 92). Kirken ble da betjent av presten ved Sørvær kirke. Hasvåg ligger om lag 2 km nordnordvest for tettstedet Hasvik og har samme gnr. Haswog omtales på slutten av 1500-tallet som et stort fiskevær (Storm 1895). I 1690 ble en kirke på stedet reparert, derunder tårnet (takrytter?). To år seinere ble en forfallen kirke revet og ny kirke reist. I den forbindelse ble det notert at kirkegårdens østre port var reparert. Det finnes videre en tradisjon om at gravplassen i det store og hele var inngjerdet med rygghvirvlene fra hval. Nykirken var en rektangulær tømmerbygning med et (trolig seinere tilføyd) mindre kor i øst. Den forfalt svært raskt, enten fordi kirkevergene ikke var fastboende men fremmede handelsfolk, eller fordi nybygget var satt opp av ukyndige. I 1712 var materialer til ny kirke framskaffet, men det ble samtidig bestemt at kirkestedet skulle flyttes et par kilometer sørøstover til Hasvik (Trædal 2008:339ff m/ref.). Det er ingen stedlig tradisjon om hvor kirken sto, men det er registrert ei tuft innerst i vågen, på nordsiden av pollen Skibotn og rett inn/øst for bukta Kjosen. Her er det merket av på ØK tre området med rune-R. Mellom det nordligste (bnr. 18) og det sørligste (bnr. 172), i området som ikke er R-merket, ligger en kirkegården og ei tuft. De tre R-merkede arealene er gårdshauger. Tufta var synlig i 1889, og under krigen (1940-45) ble det observert skjeletter i veiskjæringa mot vest. ”Mellom disse tomter og veien Hasvik – Sørvær [RV 884] ligger en låg liten gårdshaug mellom to bergrabber, ca. ¾ m høg, ca. 30-35 m tverrmål. På den austlige del av haugen ligger ei tuft, ca. 8x10 m ytre mål i N-S og Ø-V retning, som tradisjonen ikke veit noe om, men som kan være kirketufta. Veggene er låge, ca. 20-30 cm, og utflytende, med litt stein i, og det er vanskelig å få tak i et skikkelig omriss av tufta. Ca. 30 m mot vest går restene av et gammelt oppmurt steingjerde langs bergnabben, men det er uvisst om dette eventuelt har vært kirkeinnhegning. Bak bergnabben på østsida ca. 20-30 m ligger kirkegården. Den dekker et ganske lite område, delvis også bergnabben, og har mye ujevnheter etter gravene. Den går på begge sider av veien, og mye skjelettdeler ble funnet under veibygginga (lenge før krigen), og en del gjenstander: beinskjeier, runesteiner etc. (innsendt?). Opplysningene om det som blei funnet var noe svevende. Skjeletta låg ½ alen djupt (…) Lilienskiold [ca. 1698] har ei tegning fra Hasvåg, som bl.a. viser ei bygning på en liten haug, som tydeligvis er kirka, med våpenhus, skip og kor, men uten tårn, sett fra vest” (H.D. Bratrein 3-4/7 1966 m/tillegg april 1969). I 1723 ble Hasvik og Sørvær sogn som anneks forent med Loppa prestegjeld. Øksfjord ble anneks i 1848 (NG 93). Av inventaret i Ingøy kirke ble en altertavle (skap?) og en skulptur av en hellig biskop overført til Måsøy da kirkebygningen ble flyttet dit i 1747. Fem andre skulpturer ble til samme tid ble overført kirken på Hasvik men er seinere blitt innlemmet i Oldsaksamlingen i Oslo (Liepe 2001:80 m/ref.). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
Eldre beskrivelse:
Kirkegård (nedlagt). Kirkegården er delvis bevart. Har sammenhengende torvgjerde/mur langs sørsida. Kirkegården grenser til berg mot NV. Delvis overgrodd. Det er vanskelig å se spor etter graver. Etnisk tilhørighet:samisk. Datering:mellomalder. Skisse: se Svestads feltdagbok.
SØRVÆR (hovedkirke), gnr. *49 (= 1) Sørvær (Sørøya; Hasvik sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 1) Sørvær er i 1589 (Søruer, Thr.R. 92). En prest – trolig bosatt på stedet – skulle betjene Sørvær og Hasvåg kirker. Seierwerdt omtales på slutten av 1500-tallet som et stort fiskevær (Storm 1895). Kirken var vinteren 1696-97 ”mestendels nedfalden” og ble ikke gjenoppbygd (NG 114), og i 1889 (Nicolaissen) fantes ingen spor etter tufta. ”Der er nå ingen fast tradisjon om kirkestedet, men derimot for kirkegården, som blei utpekt på en stor flat berghaug rett sør for været (…) På kirkegården var rester av graver og nedsenkninger, slik at tradisjonen om denne nok er riktig (…) I 1717 nevnes ’tidligere kirke’ på stedet” (H.D. Bratrein 5/7 1966 m/tillegg april 1969). Den gamle kirketufta med gravplass er dokumentert sørøst på øya Værret, der det heter Kirkegårdshaugen og hvor det ikke er noen bebyggelse. Et område rett nord for Kirkegårdshaugen, merket med rune-R på ØK, er den stedlige gårdshaug. I 1694 ble kirken betegnet som meget gammel, og samme år ble det meste av inventaret overført Hasvåg kirke. Året før ble det notert at det ikke hadde vært utført kirkelige handlinger det året, og i 1697 hadde nær samtlige oppsittere forlatt været og ”alder og storm” hadde sist vinter lagt kirken øde. Før 1708 var bygningen falt sammen (Helland 1906:204, Trædal 2008:336f m/ref.). Sørvær var rundt 1500 et viktig vær og ei svært god havn. Da fogden på Vardøhus i 1530 lå i været skrev han et brev til erkebiskop Olav om diverse tildragelser nordpå, derunder om tendenser til lutheranisme i Finmark generelt (nogenn luttherij yblanth almwgen ssom swnden tiill kommæ hæimelighe, DN VIII:623). Sørvær var krongods, i 1385 forlent en Þormoder Andresson (DN I:496), og i 1532 lå det til fru Inger (på Austrått) i og med at hun da forlangte erstatning av erkebiskop Olav for at denne hadde forvoldt henne skade og tap – derunder av xlvj spech aff Sødherwær i Findmarchenn (DN IX:715). Stedet har lang historie, i og med at det er funnet et sverd fra yngre jernalder her (Trædal 2008:336). Sør for Sørvær er et bratt fjell kalt Prestberget (NG 122), på østsida av holmen der Værret ligger heter det Likvika, og rett ut i vest ligger Likholmen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)
(OBS. Unøyaktig stedfesting basert på tekstbeskrivelse på registrering i Askeladden. Egil Brodshaug 2014). To kullmiler: Nr. 1: 8m SV-NØ ca. 10m NV-SØ. Ca. 0,3m høy. Lavere mot sentrum, ca. 15 cm. Med kull i jordborstikk. Fire nedgravinger i utkanten av foten av mila. Største mål 3,5x0,7mx0,4 dyp. Klart markert. Nr. 2: 12 m i diam. Ca. 0,2 m høy, ellers som nr. 1. 4 nedgr. Noe uklar.
Kullmila er av atypisk form ved at hoveddelen av mila består av ei 40-50 cm dyp grop med svakt hellende sider. Den minner således om ei kullgrop. Men den har den karakteristiske grøfta på utsiden i SV. Den er forstyrret av nyere aktivitet i Ø og inntil milas SØ-lige del går en driftsveg. Det ble påvist mye trekull. Mila er tilsynelatende sirkulær i formen (kullholdig område), og måler ca. 15 m i diam.
Kullmile av reismiletype med kullbrennertuft: X2A: Klart markert sirkulær kullmile med sammenhengende grøft i ytterkant. Mila er 10 m i diam. og har en høyde på opptil 0,4m Det er ei ca. 2,5m lang smal grøft litt innpå milas NV-lige del. Det er et lite og svakt, jevnt søkk i midten. X2B: Kullbrennertuft som ligger på flate ovenfor kullmila, ca. 10 m V for denne. Tufta er godt synlig og er jevn og sirkulær med åpning mot mila i Ø. Vollen er bred. Stein som er rest etter ildsted/ovn ble påvist på høyre side like innenfor inngangen. Det er et markert søkk i tuftas sentrale del. Tufta måler ca. 4m i ytre mål og vollen er opptil 0,3 m høy.
Fire fangstgroper i et fangstsystem som er ca. 450 m langt. Grop I: Sterkt skadet. All torv er fjernet i området som forberedelse til masseuttak. Dette har ført til at vollene er helt borte, og at noe over halvparten av selve gropa er gravd vekk. I massene rundt gropa lå det noen spredte kullbiter. Gropa er "snittet" i Ø-V-lig retning. I den opprensede profilen kunne man ane antydning til kasse, men dette er svært usikkert. Nedgravingen var ellers bolleformet. To kullinser observert sentralt i gropa. Kullprøve tatt fra nederste kullinse, ca. 35 cm under dagens skadete overflate. Indre mål: diam.: 4,6 m, dybde 1,4 m. Grop II: Klart markert med tydelige voller. Muligens orientert kasse N-S. Ytre diam:11,7 m, diam. topp voll: 7 m, dybde 2 m. Grop III: ligger i skrånende terreng. Klart markert. Tydelig voll på nedsiden i SSV. Tilsynelatende flat bunn. Påvist kull i jordborstikk i bunnen, men ikke i vollen. Ytre diam.: 9m, diam. topp voll: 6,9m og dybde 1,7m. Grop IV: Klart markert stor grop med tydelige voller. Ildsted og tilhugget taktømmer tyder på at den har vært brukt som koie. Mulig nedslitt søkk i vollen i NØ, som spor etter inngang. Noe kull i jordbor i bunnen og vollen (trolig ikke fra koia). Store steinblokker i bunnen og S-veggen. Ytre diam.: 9m, diam. topp voll: 6,1m og dybde 1,9m. Mulig gjenfylt grop ved Raudkoia, ca. 40 m N for grop III.
Fire fangstgroper i et fangstsystem som er ca. 450 m langt. Grop I: Sterkt skadet. All torv er fjernet i området som forberedelse til masseuttak. Dette har ført til at vollene er helt borte, og at noe over halvparten av selve gropa er gravd vekk. I massene rundt gropa lå det noen spredte kullbiter. Gropa er "snittet" i Ø-V-lig retning. I den opprensede profilen kunne man ane antydning til kasse, men dette er svært usikkert. Nedgravingen var ellers bolleformet. To kullinser observert sentralt i gropa. Kullprøve tatt fra nederste kullinse, ca. 35 cm under dagens skadete overflate. Indre mål: diam.: 4,6 m, dybde 1,4 m. Grop II: Klart markert med tydelige voller. Muligens orientert kasse N-S. Ytre diam:11,7 m, diam. topp voll: 7 m, dybde 2 m. Grop III: ligger i skrånende terreng. Klart markert. Tydelig voll på nedsiden i SSV. Tilsynelatende flat bunn. Påvist kull i jordborstikk i bunnen, men ikke i vollen. Ytre diam.: 9m, diam. topp voll: 6,9m og dybde 1,7m. Grop IV: Klart markert stor grop med tydelige voller. Ildsted og tilhugget taktømmer tyder på at den har vært brukt som koie. Mulig nedslitt søkk i vollen i NØ, som spor etter inngang. Noe kull i jordbor i bunnen og vollen (trolig ikke fra koia). Store steinblokker i bunnen og S-veggen. Ytre diam.: 9m, diam. topp voll: 6,1m og dybde 1,9m. Mulig gjenfylt grop ved Raudkoia, ca. 40 m N for grop III.