BODIN (hovedkirke), gnr. 38 Bodin prestegård (Bodin sogn). Eldste omtale av sognet og den middelalderske steinkirken på (gnr. 38) Bodin prestegård er i 1417 (Budina kirkiu sokn a Halogha lande, DN XIV:33). Før dette nevnes en prest ved kirken i 1321 (sira Erlender a Bodhin, DN II:144, AB 115f). Et da allerede eksisterende prestebol nevnes i 1589 (prestegaarden, Thr.R. 82). Den seinromanske steinkirken hadde rektangulært skip med smalere og lavere, tilnærmet kvadratisk kor der lengden var større enn bredden. Veggåpninger og utvendige hjørner var i kleberkvader. Koret hadde portal mot sør, skipet mot vest og nord [samt mest trolig også mot sør]. Fragmenter av to tidligere utvendige lett spissbuede blindbuefriser er remontert på alteret i nyere tid. Buen i korbueåpningen var lett spissbuet. Langs skipets sørvegg innvendig er det registrert et parallelt murløp, muligens fra en eldre bygning. På 1780-tallet er det blitt bygd til en korsarm på skipets sørside. På slutten av 1800-tallet ble større partier av kirken tatt ned og erstattet med nye murer (Liepe 2001:17, Nicolaysen 1903). Ved utgraving i kirken i 1963 ble det funnet 3 brakteater fra tida 1217-63 (Bratrein 1970:note 63). Liepe (op.cit.) vil datere kirken til første halvdel av 1200-tallet, men Håkon Christie antyder en tidfesting til 1100-tallet generelt (Bratrein 1970:48 m/ref.). I 1750 var ”Kirkegaarden med Stoke indhegnet, hvilke her og der fates; uden Port. Blev aftalt at den skulde med Steen indlukes” (Wolff 1942:46). Første kirkegårdsutvidelse skjedde i 1841, mot vest, og deretter er den blitt utvidet ved flere anledninger (Eilertsen 1990:66). Salten var ved reformasjonstiden et av de 20 kannikgjeld i Nidaros bispedømme (Dybdahl 1989:190f). I 1589 var Bodin hovedkirke med Skjerstad, Rørstad og Kjerringøy som anneks. De to første skulle betjenes af sognepresten (samt en domestico sacellano), mens de to siste skulle betjenes av en res.kap. bosatt på Rørstad (Thr.R. 82). I 1743 hadde den ingen annekser men residerende kapellanier på Skjerstad, Rørstad/Folden, Kjerringøy og Saltdal (Mordt 2008:177f). 15. juni 1432 var biskop Aslak Bolt på visitas i Bodin (DN V:617). Prestegården bør ha hørt sammen med (37) Bodøgård, som var lensherreresidens i 1614 (NG 204). Den siste og betydeligste av lensherrene var Preben von Ahnen (1643-69) (Bugge 1932:42). På (37) Bodøgård, drøye 100 m vestsørvest for kirken, ligger en gårdshaug med dimensjonene 65x45 m. Ut fra gjenstandsfunn er den datert til middelalder (Gabrielsen 1998:29). Drøye 100 m øst for kirken heter det Kjerkhaugen (tidligere kalt Tinghåjen).
Fornminne: Steinalderboplass. Mindre grusflate (lengde 15 m, bredde 5 m,orientert N-NØ) som grenser opp mot fast fjell i Ø, fortsetter videre i gressog myrområde i en større flate som grenser mot brattere berg i V: Funnsted for T 21026 a) to flintavslag, b) mulig emne til kniv av grå sandstein. (Tilvekst 1986). Funnstedet er påvist av Einar Westgård.
Middeladerkirkegården er i bruk. Det var 8 gravleggelser fra tiden etter 1945 ved registreringen i 2008. Seneste gravleggelse var da 1995.
Avgrenset av kirkegårdsmur i Ø og S, anslagsmessig avgrensning i N og V.
Første gang kirken på (gnr. 16) Nordbø nevnes er i 1293, da bygselbøndene på Kvitsøy ble pålagt av abbeden i Munkeliv kloster i Bergen – som eide grunnen – å vedlikeholde gårdshusene samt holde kirken med lys som del av bygselkontrakten (DN XII:16).
Middelalderkirkegård ikke i bruk. Kirken sto på middelaldergårdshaug på en markant ås i bygda 2-300 meter ØNØ for hallbygningen på Borg. Avgrensing følger nåværende gamle kirkegårdsmur. Ingen gravlegging etter 1945.
Eldste omtale av kirke på (gnr. 93) Borge er i 1432 (kirkian a Borgom fimtungen, AB 95), men prest på stedet er nevnt allerede i 1335 (Arne prestr a Borghom, DN IV:217).
Fornminne 1: Rundrøys med gravkammer (lengde 0,7 m, bredde 0,35 m, høyde 0,18-0,30 m) indre rommet. Mål: diameter 2 m, høyde 0,3 m. Ca 2 m N for fornminne 1: Fornminne 2: Rundrøys. Et indre rom (0,4 m, høyde 0,3 m). En stor, flat stein dekker delvis det indre rommet. Mål: diameter 2 m, høyde 0,3 m.
BORGUND ST. PETER, gnr. 43 Borgund (Borgund sogn). Eldste omtale av kirken er i 1309 (ecclesie sancti Petri de Borgund, DN III:79, VI:71). Nåværende kirke står på (gnr. 43) Borgund, på et høydedrag sørøst på øya. Kirken brant i 1904, og det ble i den sammenheng gjennomført en bygningsarkeologisk undersøkelse av ruinen før reparasjonsarbeidene tok til. Bygningen er i dag en steinkirke med korsformet grunnplan og lengdeakse nord-sør, der østre korsarm utgjøres av et middelaldersk kor og den østligste del av dettes skip, og der vestre korsarms østligste del utgjøres av middelalderkirkens vestligste del av dens skip. Denne eldre steinkirken er blitt reist tidlig på 1100-tallet, den var bygd av tuktet gneis og granitt og hadde kleberkvader kun i utvendige hjørner. Målene (innvendig) var 12,9x8,9 m (skipet) og 6,5x5,8 m (koret). Den hadde sørportal i koret og vestportal i skipet, eventuelle andre portaler var ødelagt ved ombyggingen i 1632-33 da nordre tverrskip ble oppført og det søndre i 1868. Det har vært uklarhet mht. hvilken dedikasjon den nåværende Borgund kirke har hatt: Sta. Margaretha eller St. Peter (Strøm II:60f, Aars 1905). Likevel synes identifiseringen av den som St. Peters kirke rimelig sikker, i og med en innskrift fra 1632 på kirke på bygningen. Her heter det av stein er tatt fra Margarethakirken for å bygge/utvide den stående kirke Dicitur & Petri (den kalles også etter Peter) (Kloster 1957:354ff m/ref.). Videre har begrepet Petærskirkiu sokn j Borghund/Ste Peders kircke soghnn holdt seg gjennom hele middelalderen fram til 1568 (DN XI:729), mens Kristkirken var blitt nedlagt før 1432 (AB 131, 133, 136), Mathiaskirken i 1432 (AB 135) og for Margarethakirken har vi ingen omtale etter 1309 (DN XV:1). Sognebetegnelsen er ikke nødvendigvis et bevis, da slike betegnelser kan holde seg lenge etter at en kirke er lagt ned, men nærmere 300 år er et for langt tidsspenn. Et brev av 1290 (DN III:28), om en strid mellom Kirke og kongemakt i Nidaros, gir ut fra sammenhengen en klar antydning om at presten ved Peterskirken i Borgund også var kannik i Nidaros (jf også DN XII:597, 1540). Tilsvarende mht. konflikten i 1309 (DN VI:71 osv.), der erkebiskopen hadde utnevnt presten ved Peterskirken til biskop på Færøyene. I 1538 (DN II:1125) omtales Borgund som sted for fylkestinget, hvilket indikerer at Peterskirken var fylkeskirke. Ved visitas på 1430-tallet skulle biskopen ha j Borgund v næter (AB 190). I 1589 var Borgen kircke hovedkirke med annekser på Haram, Vigra, Skodje og Vatne (Thr.R. 63). Haram fraskiltes som eget prestegjeld i 1702, Skodje i 1858 (NG 173). Rett øst for kirken ligger en bratt ås kalt Tinghaugen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKI ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Stavkyrkja er ei langkyrkje med heva midtrom bore av 14 stavar. Borgund stavkyrkje har prega den ålmenne oppfatninga av korleis ei stavkyrkje skal sjå ut: spontekka, med tak over tak, utskorne portalar og dragehovud. Midtrommet har saltak med ein høg takryttar, samt omgang. Kyrkja har ein stor vangeportal i vest og ein enklare portal med halvsøyler i sør. Innvendig vart det meste av det etter-reformatoriske interiøret fjerna ved restaureringa i 1870-åra saman med ein tønnekvelv frå mellomalderen. Tømmeret til dagens stavkyrkje ser ut å vere hogd vinteren 1180-81, og kyrkja er truleg oppført ikkje lenge etter.
Utenfor kirkegården, sør for kirken, står støpulen fra rundt 1250. Muren som avgrenser kirkegården ble bygd på slutten av 1800-tallet, og det ble samtidig opparbeidet en grusgang rundt kirken (Aaraas & al 2000b:288ff, Heiberg 1970:39).