Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliteten består av et enkeltminne i form av en tjæremile, men dette kan også dreie seg om en tuft. Strukturen er tydelig nedgravd markert med rette vinkler i nedskjæringen i sørvestre del. Nedgravningen er tydeligst langs den sørvestre langsiden. En samling stein ligger omtrent midt i strukturen. Dette kan tolkes som at det har vært to tjæremiler tett ved hverandre eller kanskje en rominndeling i en tuft. Trekull ble påvist i det sørvestre hjørne i et område som kan ha vært inngang i en tuft eller et område for uttak av trekull i en tjæremile. Datering av trekull fra strukturen (254P1) gav en alder til overgangen mellom eldre og yngre bronsealder. Anvendelse av tjæremiler er generelt sett antatt til å gå tilbake til vikingtid, men man kjenner til enkeltfunn som indikerer at det også må ha eksistert eldre tjærebrenningsmetoder (Østmo og Hedeager 2005:392). En datering til bronsealder er imidlertid langt eldre enn det man generelt antar er gjeldende for denne typen kulturminner. Et problem med datering av tjæremiler er at det ofte ble brukt fossilt brensel ¿ eldre trevirke/røtter hentet ut fra myrer. Fra middelalderen kjenner man også til at det var lovforbud mot å hugge friskt tømmer til tjærebrenning (Amundsen et al. 2007:289 med ref.), noe som kan gi store feilmarginer ved en C14-datering. Alderen på trevirket kan derfor avvike stort fra anvendelsen av milen. Ut fra strukturens oppbygning kan det ikke utelukkes at det dreier seg om en eldre tuft, eventuelt at tjæremila kan være gjenbrukt som tuft. Formen og størrelsen indikerer imidlertid at det mest sannsynlig dreier seg om en tjæremile, men strukturen er såpass overgrodd at man bør holde mulighetene åpne for flere tolkninger.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
S1: Tjæremile. 9 m lang, 5,4 m bred og 1 m høy. Rektangulær form, orientert nordøst-sørvest.
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliteten består av et enkeltminne i form av en kullmile, eller mulig tjæremile (tjærehjell). Den ble oppdaget ved at det ble funnet trekullbiter i en sti/dyretråkk. Det som trolig er en kullmile er svært overgrodd av mose og lyng og fremstår som lite synlig i landskapet. For å avgrense kullmilens utstrekning ble det tatt flere mindre prøvestikk og stikk med jordbor. En svakt markert voll er så vidt synlig i sørlig og sørvestlige del, mens den i øst muligens er oppbygd. Et prøvestikk like nord for (nedenfor) viste høyt innhold av trekull og trolig har kullet blitt hentet/spadd ut herfra. Trekull fra milen ble C14-datert til 1400-1470 e. Kr. Milen ser ut til å være nokså rund i formen. 50 m sør for milen går en skogsvei. Kullproduksjon langs vei gjennom utmarka i middelalderen er et vanlig fenomen (Fossum 1996:42) ¿ noe som kan tyde på at skogsveien har en viss alder selv om den i nyere tid er blitt utbedret. Dateringen viser imidlertid en tidlig bruk av reismile, og lokalitetens plassering i skrånende terreng sannsynliggjør at dette egentlig kan dreie seg om et såkalt tjærehjell. Tjærehjell er den vanligste formen for tjæremile, og var gjerne runde og konstruert i hellende terreng med tapperenne i fallretningen (Amundsen et al. 2007:289). I dette tilfellet mangler diagnostiske trekk som tapperenne, men påvisning av kull med jordbor nedenfor strukturen kan eventuelt knyttes til dette.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
S1: Kullmile. Ytre diameter: 4,5 x 4,0 m, indre diameter 3,5 x 3 m bred og 0,2-0,3 m høy/dyp. Rund form med svak voll i søndre/sørvestre del, noe oppbygd i østre del.
Lokaliteten består av to enkeltminner i form av to tufter. Tuftene ligger på en morenerygg og har god drenering. Fjell i nord, øst og vest gjør at de også ligger godt i le for vind. Tuftene har svake voller med innganger trolig mot øst. S2 ligger omtrent 15 m sørvest for S1. Ved prøvestikk midt i begge tuftene ble det avdekket groplignende, trekullholdig struktur i den ene tufta (S1) og et trekullsjikt i den andre (S2). Dette ble tolket som ildstedsaktivitet knyttet til bruken av bygningene som en gang stod her. Tuftene er gjengrodde og det er vanskelig å få et klart bilde av form og oppbygning. Den ene tufta synes å være rektangulær (S1), mens den andre er mer hesteskoforma (S2). 14C-dateringer av trekullsjiktene i prøvestikkene viste ulik alder på tuftene med henholdsvis 410 ¿ 580 e.Kr. (folkevandringstid) for S1 og 980 ¿ 1160 e.Kr. (vikingtid/tidlig middelalder) for S2. Den nære beliggenhet mellom tuften skulle tyde på en samtidighet i brukstid, men 14C-dateringene heller tyder på at de er fra ulike tidsperioder. I denne sammenheng skal nevnes lignende tufter funnet på morenerygger i høyanger (R 129718). Dateringer fra den ene tufta gav også en alder til folkevandringstid, mens en annen tuft (som var mer tydelig oppbygd) gav en alder til vikingtid. Spørsmålet er da om det heller dreier seg om en bruk av området over lengre tid. Om det har vært en kontinuerlig bruk eller om det har vært avbrekk i bruken er vanskelig å ha en formening om.
Lokaliteten består av i alt 7 strukturar (S 1-7). Av desse er 6 tufter og ein innhegning. Sentralt plassert i lokaliteten oppå ein mindre kolle ligg S1 (tuft). I tilknyting til S1 ligg S2, ein tørrmura rektangulær innhegning. Den følgjer den nordlige hellinga på kollen som S1 ligg på. Struktur 5 og 3 ligg langs ein nordvestlig-søraustlig akse trekt gjennom S1. S5 markerar slik sett lokalitetens nordaustligaste grense, medan S3 markerar den søraustligaste grensa. Dei andre strukturane ligg i området sørvest for denne aksen i retning elva og Øvre Breiddalsvatn.
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokalitet R 129719 ligg på ei mindre flate, nede i eit søkk. Søraust for R 129719 går ein sti i nordleg retning mot Steinbrua. Rett ovanfor stien, i det terrenget byrjar å stige bratt oppover ligg, K 129720 (hellar). Følgjer ein nordsida av steinura/bergveggen i austlig retning så kjem ein til K 129721 (hellar). Ut frå K 129720 har ein utsyn ned til K 129719 og mot Steinbruvatnets sørligaste ende. Tufta er ikkje nemnd på eldre amts-kart, noko som synar at ho ikkje har tilknyting til stølsdrift frå nyare tid.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
S1 er ei rektangulær frittliggjande tuft, som måler 7 x 5,5 meter med ei høgd på 0,6 meter. Tufta har ein meter breie veggar som er forankra inntil ei jordfast flyttblokk i søraust. Veggane er tørrmurte, og golvet er hellelagt. Tufta er etter forholda godt bevart og godt synlig. Moderne bruk av tufta som rasteplass for turgåarar har medført noko utrasing av veggane. Stein har vorte tatt frå veggane for å lage sitteplassar og eldstader. Tufta ligg i lengderetninga mot aust/vest. Ingen C14 prøve vart tatt ut, då strukturen ikkje har påviselige kulturlag. Tufta kan setjast i samband med bruk av høgfjellsressursar og har truleg fungert som stølsbygning eller jakthytte. Det er vanskelig å tidfeste strukturen nærare enn ei generell datering frå sen mellomalder og opp i nyare tid.
65m NV for fangstgrop R01 og på 129/37: Oval fangstgrop. Mål: 4x3x1m. For beliggenhet: Se CQ 053-5-2, utsnitt 19. Nummereringen gjelder kartutsnittet. Henger sammen med fangstgropene avmerket på CQ 053-5-2, utsnitt 1 og 14.
Seks artefakter vart funne fordelt på tre prøvestikk. Det er snakk om eit flekkeliknande og eit avslag med bruksspor (mulig nytta som bor) i mylonitt, to avslag av flint og to avslag av bergkrystall. Gjenstandane var ikkje vassrulla. Det var mindre variasjonar i stratigrafien mellom dei ulike prøvestikka, men generelt synte prøvestikka eit 20-40 cm tjukt torvlag etterfølgt av ulike sand og gruslag ned til berg på ca 70 cm djupn. I toppen av sand og gruslaga vart noko trekol observert, som mest trulig stammar frå ei moderne avsviing. Det funnførande sjiktet bestod av brungrå sand/grus med noko stein og var mellom 5-25 cm tjukt. Laget låg mellom 40-65 cm under overflatenivå. Stratigrafien verka uforstyrra og utan teikn til transgredering. Med bakgrunn i strandlinjekurvene for området og matreialsamansetjinga er det nærliggjande å datere lokaliteten til siste del av seinmesolitikum. Bruken av mylonitt som råstoff er ofte forbunde med lokalitetar frå overgongen mellom seinmesolitikum - neolitikum.
Eit midtfragment av ei mikroflekke av flint og eit fragment av ei ubestemd type kjerne i mylonitt vart funne. Funnmaterialet synes ikkje å vere varmepåverka eller vassrulla. Stratigrafien bestod av eit ca 60 cm tjukt torvlag etterfølgt av eit brungrått sand/gruslag. Funna vart gjort i nedre del av dette laget. Vassig øydelagde sidekantane i prøvestikket slik at funnkonteksten er uklar. Med bakgrunn i råstoffbruken og førekomsten av mikroflekketeknikk vert lokaliteten gjeve ei datering til overgongen seinmesolitikum - tidligneolitikum. Tek ein utgangspunkt i strandlinjekurvene for området så vil lokalitetens plassering på 10 m.o.h tilsvare ei datering til ca 5000 BP. Slik sett samsvarar den typologiske dateringa og strandlinjedateringa godt.