Ved Tungenes fyr er landskapet lavt og åpent, med vidt utsyn over havet i tre himmelretninger. Dette er den ytterste utposten på Jæren. Langs Randabergkysten finnes både sandstrender og rullesteinstrender, men også områder som har mer skjærgårdspreg med svaberg, lune viker og nes. Landskapet innenfor kyststripen karakteriseres av det flate bølgende morenelandskapet som er typisk for hele det jærske slettelandskapet. Her finnes tidvis en del berg i dagen, i form av små koller og knauser som gjerne er skogkledde. Randabergfjellet (70 moh), er det største av disse og står i tydelig kontrast til det omkringliggende flate landskapet. Landbruk og fiske har en lang historie i Randaberg. Fiskerbonde-tradisjonen er særlig synlig gjennom gårdstun og steingarder, naust, havner og båtopptrekk innenfor et landskapsrelieff med tette visuelle sammenhenger. Landskapet innenfor kysten er i stor grad prega av det moderne jordbruket, med irrgrønne marker og et omfattende nettverk av eldre og nyere steingjerder. Skiftegjerdene er karakteristiske, der de deler opp landskapet i lange smale teiger, for eksempel på Ytre Bø. Langs Sandevegen, Bøvegen og Vistnesvegen ligger både boliger og gårdstun, med teiger som løper fra tunet og ned til sjøen. Blant de godt bevarte gårdstunene er Vistnestunet, et komplett jærtun med jærhus, grindbygd løe, eldhus og vindmaskin, som i dag drives som museumsgård. Spredt langs kystlinjen ligger en rekke sjøhusmiljø, små havner og båtstøer som vitner om den store betydningen fisket har hatt, ved siden av jordbruket. Både sjøgårdene og gårdene innenfor hadde strandrett og naust.
Børaunen består av en rullesteinsvoll i jevnlig bearbeiding av sjøen, raunen og halvøya sør for denne. Her var det tidligere fellesbeite, men brukene på Ytre Bø fikk hver sin smale teig her ute etter utskiftingene i 1838. Sporene etter denne teigblandingen, der geilen også er bevart, danner et arkaisk mønster på neset helt ute i havgapet. De små snorrette steingardene over strandeng og grunnlendt beitemark utgjør et særmerkt landskap. Helt sør på Ytre Raunen finnes også ruiner etter sildesaltingsanlegg som ble drevet i en periode under det store sildefisket på 1800-tallet. Vårsildfisket var i perioder svært viktig for bøndene på Randaberg. Flere steder på Bø finnes også tareveger, og fremdeles brukes tare som jordforbedring. Kyststripen langs Randaberg er en del av hovedleia nordover langs norskekysten. Tungenes fyr, med tilhørende bygningsmiljø, er et framtredende landskapselement på Jærkystens ytterste og nordligste punkt. Randabergkysten har vært viktig strategisk, også for okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Krigsminnene langs kysten av Randaberg inngår i Atlanterhavsvollen og skulle forsvare innseglingen til Stavanger. De ligger tett, er særlig godt synlige, og utgjør derfor en viktig del av landskapet. Kystfortet på Bø, med kommandobunkeren, er et av de viktigste og mest synlige anleggene på strekningen. Det kan også nevnes at hele Randabergfjellet ble gjort om til en bunker av tyskerne. Etter krigen etablerte det norske luftforsvaret seg her med et omfattende overvåkingssystem, som del av den kalde krigen. Det strategisk viktige og kystnære landskapet har stor tidsdybde. Fra sporene etter den kalde krigen på Randabergfjellet i den nordøstre delen av landskapet, kan vi bevege oss til Vistevigå i sør. I Vistehola (Svarthola) er det dokumentert bosetning fra 6500 f.Kr. til 500 e. Kr. Hulelokaliteten er unik i nasjonal sammenheng som den første som ble undersøkt av fagfolk, tidlig på 1900-tallet. Opptil to meter tykke avfallslag har gitt særlig gode bevaringsforhold og rike funn, blant annet et stort beinmateriale. Blant disse er skjelettet av en 15 år gammel gutt, Vistegutten, som er nærmest komplett og det best bevarte steinalderskjelettet som er funnet i Norge. Langs kysten av Randaberg finnes også andre viktige fornminner. Grøderøysa på Vistnes er den største langrøysa i Rogaland og blant de største i landet. Røysa er svært synlig i landskapet og måler i dag 46 meter i lengde, 13 meter i bredde og er to meter høy. Røysa ble restaurert på 1930-tallet og gjort mer imponerende enn det var belegg for, med bakgrunn i en nasjonalromantisk innfallsvinkel. Langs kysten finnes også andre markante gravrøyser, for eksempel på Gardsenden og på Ytre Bø. Gravrøysene vitner om maktforhold og storgårder i forhistorisk tid.
I le av Randabergfjellet mot øst, ligger den ene av de to tuftene etter middelalderens kirkesteder på Randaberg. Kirkeruinen på Viste er imidlertid mer synlig, der deler av veggene i steinkirken er godt bevart. Kirkene ble reist av rike stormannsslekter på Randaberg og på Viste.
Landskapet omfatter i hovedsak selve kystlinjen rundt Hafrsfjord, med øyene Hagøy, Prestøy og flere mindre holmer, samt deler av det omliggende jordbrukslandskapet. Større deler av områdene, særlig i Stavanger kommune, er utbygd nærmest ned til dagens strandlinje. I sørøstlige og vestlige del av fjorden er det i større grad bevart jordbrukslandskap med spredte gårdstun.
Selve Hafrsfjord har en svært smal munning ut mot storhavet. Når man kommer lenger inn i fjorden utvider den seg. Her finnes noen mindre øyer, holmer og skjær. De mektige løsmasseavsetningene, som sannsynligvis ble avsatt under siste istid, har gitt et næringsrikt jordsmonn og gjort området attraktivt for jordbruk.
I de aller ytterste delene av innseglingen til Hafrsfjord finnes rester av kystlynghei, mens landskapet lenger inne i fjordarmen preges av moderne landbruksdrift. Her finnes dyrka marker og beiteland ned mot fjorden. Landskapet er relativt flatt, med en del bergnabber stikkende opp i dagen, ofte skogkledde. I beitelandskapet finnes flere steder innslag av eikeskog og strandeng. Steingardene følger eiendomsgrensene ned mot kystlinjen. Kystkulturen er lett lesbar, gjennom en rekke nyere og eldre naust og naustmiljø, havner, moloer, brygger og båtopptrekk langs strandlinjene med små og store viker. Området kan oppleves fra turvegen som er bygget langs store deler av fjorden.
Slaget i Hafrsfjord er omtalt i Snorres kongesagaer og fant trolig sted en gang mellom 880 og 900 e.Kr. Haraldskvedet forteller om hvordan Harald Hårfagre møtte Østmennene i Hafrsfjord og seiret. I den nasjonale historiefortellingen, markerer Harald Hårfagres seier over kongene i Sør-Rogaland og Agder starten på rikssamlingen. Til minne om slaget i Hafrsfjord ble det i 1983 satt opp en bronseskulptur ved Møllebukta helt øst i Hafrsfjord; Sverd i fjell av Fritz Røed.
Låg-Jæren er blant de rikeste fornminneområdene i landet, noe også området rundt Hafrsfjord er tydelig preget av. De gode jordbruksforholdene, god tilgang på ressurser fra havet, og viktige kommunikasjonsveger, har lagt til rette for akkumulering av rikdom og makt gjennom store deler av forhistorien. Rike arkeologiske funn er vitnesbyrd om dette.
Hafrsfjord har hatt en strategisk plassering som en beskytta havn på den farlige skipsleia langs Jæren, like sør for det viktige Boknafjordområdet. Rundt Hafrsfjord finnes den største konsentrasjonen av nausttufter fra forhistorisk tid og middelalder som er kjent i Norge. Flere er fremdeles synlige, for eksempel på strekningen mellom Jåsund og Hogstad. De mange og til dels store naustene som har stått her, viser at fjorden var hjemmehavn for et betydelig antall skip i perioder av jernalderen. Det er også bevart mange gravhauger, både ved innløpet, og langs hele fjorden i sin helhet. Disse ligger gjerne på godt synlige steder i landskapet. Helleristninger fra bronsealder finnes ved innløpet til fjorden, og to større felt på nordøst-siden av fjorden. Fluberget, ett av disse to, er det største helleristningsfeltet som er kjent på Jæren.
Bygdeborger er registrert på Haga, vest i fjorden, og på Myklaberget og Ytraberget sørøst i fjordarmen. Den mest kjente av bygdeborgene er Ytraberget, som ligger som en utstikker i fjorden ved Sørnesvågen. Bygdeborgen er antatt å ha vært i bruk i vikingtiden, da havet sto noe høyere enn i dag og borgen lå på en holme. Ifølge Snorre skal kong Kjotve under slaget i Hafrsfjord ha flyktet opp på en holme der det var lett å verge seg. Dette kan ha vært Ytraberget.
Langs fjorden finnes også flere bautasteiner. Flere av disse knyttes til et sagn om Erling Skjalgssons likbåre over Solahalvøya. Erling Skjalgsson var en betydelig maktperson på Jæren ved tusenårsskiftet. Området rundt Hafrsfjord har også vært et viktig strategisk område i moderne tid. Sola lufthavn var Norges første sivile lufthavn, og i 1920 ble det etablert en sivil sjøflyhavn ved Sola Sjø, i sørvestlige del av Hafrsfjord. Området ble videreutviklet av okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Betongdekket og flere hangarer er i dag intakt.
Låg-Jæren er et vidt og åpent slettelandskap som strekker seg helt ut til havet og utgjør Norges største lavlandsslette. Det flate og bølgende landskapet er bygget opp av dype morenemasser som gir svært gode jordbruksforhold. Kyststripen veksler mellom sanddynestrender, rullesteinstrender og bergkyst. Området har en dyp og mangfoldig brukshistorie, som gjenspeiles i mange kulturminner fra alle perioder. Utskiftingene på 1800-tallet og fram til første verdenskrig førte med seg store endringer i kulturlandskapet på Jæren. De tradisjonelle kulturmarkstypene lynghei, myrer og utmark dominerte tidligere landskapet sammen med en rekke større og mindre vann. I dag ligger Orrevatnet og Horpestadvatnet i Klepp igjen som sjeldne vannspeil i landskapet. Lynghei og myrer er i stor grad erstattet med fulldyrka areal, der de mange rette skiftegjerdene som deler jorda opp i et «lappeteppe», er et særmerke. Gårdstunene lå før de store utskiftingene på små morenehøyder i det flate landskapet.
I dag finnes rester etter de gamle klyngetunene flere steder, for eksempel på Kvassheim, Hårr og på Vig. Bygningsmassen i tunene på Låg-Jæren er i stor grad utskiftet og restaurert. Det finnes bare noen svært få eksempler igjen av «jærhuset», den særmerkte byggeskikken på Jæren før 1900. Det lave, tømmerbygde jærhuset hadde skuter i kortendene, og var godt tilpassa det jærske landskapet og klimaet. På strekningen mellom Varhaug og Nærland i Hå finner man noen fine eksempler, de mest kjente ligger på Grødalandstunet og på Hå gamle prestegård.
Låg-Jæren er blant de rikeste fornminneområdene i landet og her finnes kulturminner fra alle perioder av forhistorien. «Flintmarkene» på Orre, Sele og på Solasanden er særlig kjent. Her ble det i forrige århundre samlet inn store mengder lintredskaper fra steinalder.
I rullesteinsbeltene langs kysten er de mange strandgravfeltene fremtredende og særmerkte. Fra Ogna til Sele regner en med at det finnes til sammen 700-800 gravhauger og gravrøyser bygget opp av rullestein fra strendene. Strandgravfeltene vitner om særlig rike storgårder langs Jærkysten i jernalderen. Det gjør også jernalderens austtufter, for selv om det i dag er dårlige havneforhold på Sør Jæren, var forholdene annerledes i jernalderen med en til to meter høyere havnivå. I tillegg til de gode forholdene for jordbruk, må kontakten over Nordsjøen ha vært viktig for etableringa av storgårdene på Jæren i jernalderen. Langs kysten og noe inn i landet finnes også mer enkeltliggende monumentale gravminner, både fra bronse- og jernalderen. Haugene ligger ofte i de beste jordbruksområdene, på de langstrakte lettdrenerte moreneryggene. De store haugene bryter med de naturlige linjene i terrenget, og er derfor særlig synlige i landskapet.
Langs Jærkysten er det flere viktige middelalderkirkesteder, blant annet på Varhaug, Orre, Bore og Nærland. Disse vitner også om kommunikasjonslinjer og maktforhold i landskapet. Middelalderkirkegården på Nord-Varhaug er vakker og fremtredende i det åpne kystlandskapet, det er også Orre gamle kirke.
Den gamle ferdselsvegen «Kongevegen» snor seg langs strandlinjen på deler av kystlinjen. Den ble tilrettelagt for kjerre og vogn etter kongelig bud i 1663. Vegen er i dag en populær turveg og binder viktige kulturmiljøer sammen. Kystkulturen langs Jærkysten er mangfoldig og denne kyststrekningen ble tidligere ansett som en av de farligste i Europa, fordi det finnes få naturlige havner her. Jærkysten rommer mange historier om skipsvrak og redningshistorie. Den første kunstige havnen for litt større fiskebåter ble bygget på Obrestad i 1874 og er i dag fredet. Fyrstasjonene på Kvassheim, Obrestad og Ertenstein er kulturminner av høy verdi som er karakteristiske og viktige markører i landskapet. Naustene har også en viktig historiefortellende verdi om havets betydning for menneskene langs kysten. De har en fremtredende plass i det åpne kystlandskapet. Steinnaustene nedenfor brattkanten på Hårr er karakteristiske, der de formelig kryper opp av rullesteinsbeltet. Seilingsmerker, for eksempel på Reve og på Sele, er også viktige markører. Under andre verdenskrig var Jæren et viktig og tungt befestet ledd i Atlanterhavsvollen som strakk seg fra Spania til Russland. Dette festningsverket skulle hindre alliert invasjon fra vest, og mot slutten av krigen fremsto Jærstrendene som det mest sannsynlige angrepsstedet for allierte tropper. I dag kan vi se rester etter dette forsvarsverket langs hele Jærkysten i form av bunkere, kanonstillinger, fort, pansermurer og voller. Hitlertennene på Brusand er kanskje det mest kjente krigsminnet. Disse stridsvognsperrene av stein og sement er fremdeles særlig godt synlige mellom vegen og stranden på Brusand.
Jærkysten har også en sentral plass i den nasjonale maler- og dikterkunsten mot slutten av 1800-tallet. Kunstnere som blant annet Kitty Kielland, Alexander Kielland og Arne Garborg skildret det uvanlige landskapet med uendelig himmel og hav, og det spesielle lyset.
I de bratte skogkledde liene på nordsiden av det langstrakte Ørsdalsvatnet, ligger strandagårdene på rekke og rad. Her ligger gårdene Kleppali, Landsdal, Lindnes, Klampen og Kalveskog i et dramatisk landskap. Strandagårdene har vært drevet på små, skrinne jordflekker i fjellsidene. De fleste av disse gårdene er fraflyttet i dag, men noen brukes som feriesteder. På Klampen og Kalveskog ligger bare tuftene igjen etter den tidligere gårdsbebyggelsen. Geiler og steingarder, bakkemurer og røyser er imidlertid flere steder bevart på disse småbrukene. Dette er viktige strukturer som vitner om tidligere driftsformer i det brattlendte landskapet. Dyrskog er kanskje den best bevarte av gårdene her. Gården er vegløs og ligger delvis på hyller i den sørvendte dalsida. Her finnes blant annet 35 gamle eplesorter, flere av disse er sjeldne eller enestående i dag. Gården er rik på kulturminner, for eksempel en vassdreven gårdssag, kvernhus med stem, hjemmelaga høypresse, oppmurte veger, steingarder, særprega naustmiljø og driftsbygninger. Dyrskog er et komplett kulturmiljø, vel bevart og uten vesentlige inngrep. Den sørlige bredden av Ørsdalsvatnet preges i større grad av hyttefelt og moderne gårdsdrift, særlig i den vestligste delen. På Hytland og på Lauperak noe lenger øst, drives i dag moderne gårdsdrift med en intensiv nydyrkingsvirksomhet.
Ingen av gårdene på nordsiden av Ørsdalsvatnet har vegforbindelse, og kommunikasjonen med omverden gikk over Ørsdalsvatnet for både strandagardene og de rikere gårdene lenger inne i selve Ørsdalen. Motorbåten Lillegutt ble kjøpt av bøndene i 1900 og fraktet både folk og varer. Senere på 1900-tallet gikk det organisert rutetrafikk med «M/K Ørsdølen» frem til 1983. I dag går båten i turisttrafikk på Ørsdalsvatnet. Strandagårdene i fjellsidene på nordsiden av Ørsdalsvatnet, står i kontrast til landbruket ved Ørsdalsvatnets østlige ende. Ørsdalen er en rik jordbruksbygd, preget av moderne jordbruk. De store fruktbare markene på begge sider av elva Storåna har vært drevet siden jernalderen og dalen har omfattende spor fra fortiden på moene langs elva, fra bredden av Ørsdalsvatnet, og innover hele dalen. Ved Ørsdalsvatnet er dalen bredest, og det er de vestligste delene som i størst grad er preget av moderne jordbruk, med grønne dyrka marker og moderne steingarder. Det østlige og smalere partiet er i mindre grad oppdyrka, og her ligger de største gårdsanleggene, rydnings- og gravfeltene i et helhetlig og i stor grad intakt landskap. De store gravfeltene er spesielt synlige i landskapet. Om man fortsetter videre innover dalen mot øst, kommer man til Bjordal. Et omfattende nettverk av godt bevarte bakkemurer og fint rydda røyser, styvingstrær og oppmurte veger i skråningene ovenfor gården er spor etter eldre driftsformer i de bratte liene. Gården er fortsatt i drift og representerer den østligste utposten på den kjørbare vegen gjennom dalen. Fra Bjordal går det eldre ferdselsveger mot øst, og i fjellet mot nord, til fjellgårdene i Kvitladalen. Kvitladalen er en av de best bevarte fjelldalene i Rogaland. Langs hele daldraget, fra Skreå i Agder i nordøst til Austdal og Eik i vest, ligger synlige kulturminner fra minst syv århundrers gårdsdrift tilpasset fjelldalens klima og naturressurser. Særlig fremstår den flate grussletten ved Kvitlen som et særpreget kulturlandskap. Omgitt av bratte, bjørkekledde fjellsider ligger restene etter fjellgården med fem avlange hustufter, geil, gardfar, brønner og bekkekvernanlegg. Kvitlens historie går tilbake til middelalderen, og ble drevet helt fram til 1938, da husene brant ned og stedet ble fraflyttet. På veg inn til Kvitlen fra Bjordal ligger nabogården Brattebø. Her er noe av bebyggelsen bevart, og andre spor etter driften er også her fremdeles synlig i landskapet.
Den gamle ferdsels- og driftevegen mellom Skreå i Sirdal og Jæren går gjennom Austdalen, forbi disse fjellgårdene. Vegen er mange steder steinlagt og fint tillaget. Dette gjelder ikke minst langs nordsiden av Laugarvatnet der den er delvis bygget ut i selve vatnet. Ved fjellet Gudlen i Ørsdalen ble det i perioder, mellom 1904 og 1954, drevet gruvedrift på forekomster av Wolframitt og Cheelitt som brukes i stålindustrien. Gruvene ligger flere steder i stupbratt terreng, de høyeste 780 meter over havet. Driften har satt betydelige spor i landskapet der gruveinngangene og slagghaugene ved fjellfoten er de tydeligste i dag. Her finnes det også fremtredende bygningsrester etter kraftverk, oppredningsverk, taubaner, hytter og mannskapsbrakker, gruveinnganger, skjæringer og andre installasjoner i tilknytning til gruvedriften, både nede i dalen og høyt oppe i fjellet, der de fleste gruvene ligger.
Landskapet favner spennet og kontrasten mellom den lavereliggende morenesletta Låg-Jæren, dominert av moderne industrielt jordbruk med grønne og bølgende marker, og dal- og heilandskapet innenfor, med mer berg i dagen, kulturbeite, lyngheier og myrdrag. Det moderne landbruket dominerer vest for Håånå og langs Undheimsånå. Landskapet karakteriseres her av lave, bølgende bakker, steingarder, irrgrønne åkre og noe eng og steinete beitemark. De moderne steingardene følger eiendomsgrensene som langstrakte teiger ned mot elvene, og gårdstunene ligger spredt, slik vi kjenner det fra Låg-Jæren. Mot nordøst er landskapet mer kupert og kulturbeite og kystlynghei dominerer, med enkelte innslag av dyrka marker og planta granskog. Store steinblokker er karakteristiske innslag i de steinete bakkene nordøst i området.
Øst og sørøst for Taksdalsvatnet reiser et mer markant heilandskap seg. De østlige skråningene er skogkledte. Deler av denne skogen er verna edellauvskog med eik, hassel, lind og bjørk og er en av de små restene som er igjen av denne skogstypen på Jæren. Heiene sør og øst for Taksdalsvatnet karakteriseres av høyere topper og mer berg i dagen. I disse heiene finner vi også Arne Garborgs dikterstue «Knudaheio». Omgitt av fine fiskevann og fiskerike elver har dette landskapet vært en naturlig plass for bosetting langt tilbake i tid. Håelva er kjent som en fiskerik elv, og historisk er den en av de viktigste elvene for perlefiske i Norge.
Gården Hadland skiller seg særlig ut, blant annet på bakgrunn av ekstensiv drift de siste 50 årene. Landskapet på gården er åpent og mot vest ser man havet. Tilbaketrukket i bakkant, ligger fjellene. Det er registrert en stor mengde fornminner her, hovedsakelig røyser, til sammen nærmere 500 enkeltminner. De utallige gravrøysene, små og store, ligger samlet i flere «gravheier». Landskapet framstår som en mosaikk der kulturminnene ligger på de tørrere høydedragene, og viktige naturverdier finnes i de våtere myrdragene. Gamle, nedrasa og overgrodde steingarder slynger seg fra den ene jordfaste steinen til den andre, i kontrast til dagens linjalbeine skiftegjerder. Steingardene kan vitne om at inndelingen av landskapet var mykere og annerledes da gravheiene var i bruk. Det er registrert et mulig ålefangstanlegg i fuktområdet langs elva, en sjelden kulturminnetype.
I utmarka finnes også mange spor etter bruken av heia i nyere tid til gjeting, høysanking og torvtaking i form av innhegninger, torvveger og stakketufter. Hadland grenser mot øst til Sæland og det forhistoriske gårdsanlegget Lyngaland. Landskapet er preget av kulturbeite og noe lynghei. Lyngaland er et stort og helhetlig gårdsanlegg med hustufter, gardfar, innhegninger, åkerrein og geil, omgitt av minst 90 røyser.
I heia øst for bygda Undheim, sørøst i landskapet, finner vi Arne Garborgs Knudaheio, et jærhus oppført av Arne Garborg i 1898, til bruk som dikterstue og feriested. Forfatteren var født og oppvokst på Garborg, få kilometer vest for dikterstuen. I de knausete lyngheiene rundt Knudaheio, gjette han sauer i sin barndom og ungdom. Arne Garborg var den første jærbu som løftet Jæren fram i diktingen med beskrivelser av både naturen og folket. De rette skiftegjerdene er i dag et særlig framtredende trekk i lyngheilandskapet rundt Knudaheio. I disse heiene lå det på Arne Garborgs tid flere husmannsplasser, rydda på midten av 1800-tallet. Djupedal var en slik plass, rydda på 1850-tallet, men fraflytta på begynnelsen av 1900-tallet. Husmannsplassen ligger i dag som et arkaisk minne om husmannsvesenet. Sporene etter det levde livet på plassen er mange og danner et spennende kulturmiljø.
I Områdene rundt Vikeså finnes flere store forhistoriske ødegårdsanlegg innenfor en begrenset radius, hvor Auglend, Storrsheia, Uadal, Lerkebakken (Hustoptånna), Hadland og Monæ er de største. De ligger mellom 125 og 245 moh. i et dal- og heilandskap som preges av kystlynghei, slåtte- og beitemyr, samt gårdsbebyggelse og dyrka mark. Innenfor landskapet finnes også noe innslag av planteskog og skog, særlig i skråningene. Daldragene i landskapet omgis av høyere berg- og fjellmassiver med runde former og mye berg i dagen. Svelavatnet og Bjerkreimsvassdraget ligger i daldraget gjennom Storrsheia og ødegårdene øst i området har utsyn over disse vannene. Selv om landskapet i dag kuttes av E39 som følger daldraget gjennom Storrsheia, og av noen mindre virksomheter langs denne og langs Skjævelandsånå, fremstår det i stor grad som et sammenhengende landskap, i en mosaikk av beiteområder, dyrka marker, skog, berg og vann. Området preges i større grad av moderne landbruk i dalsidene mot vest og i nord.
I Rogaland finnes et særlig stort antall ødegårder fra jernalder bevart. Fra romertid, om lag 200 e.Kr., ser man en større kontinuitet i gårdsbosetningen og det utvikler seg nye måter å drive husdyrhold på. Enkeltgården blir bygget etter et fast skjema og kulturlandskapet låses i en innmark-utmark-struktur med markagard og fegater. Den karakteristiske sørvestnorske gården består nå gjerne av to parallelle langhus i tunet, et stort og et mindre, fegate, markagard, åkerland, åkerreiner, rydningsrøyser og gravhauger. Økt bruk av stein til gjerder og i bygninger har gjort at anleggene mange steder fremdeles er synlige i terrenget.
Flere av anleggene rundt Vikeså ble undersøkt av arkeologen Jan Petersen på 1920- og 30-tallet, og hans arbeid har vært svært viktig i norsk jernalder- og gårdsforskning. Området blir gjerne kalt et laboratorium for utforskingen av jernalderens gårdshistorie i Norge. Anleggene danner i dag arkaiske mønstre av steinstrenger, røyser og voller i landskapet. Dersom man ser nærmere etter, følger mønstrene den faste inndelingen som beskrevet ovenfor. Ødegårdene består alle av to eller flere hustufter i tunet. Alle, foruten Lerbakken, har en fegate som fører fra langhuset og går over i utgarder som skiller innmarka fra utmarka. Vi finner åkerlappene igjen flere steder, på Uadal og på Auglend er de særlig synlige. Både på innmarka og på utmarka ligger grav- og rydningsrøyser. På Storrsheia og på Uadal er det registrert nærmere 100 større og mindre røyser i tilknytning til gården. Røysene har stor variasjon i form, størrelse og grad av synlighet. Gravrøysene framstår mange steder som monumentale og tydelige gravanlegg av synlige steiner, mens andre er mindre, mer overgrodd og mer uanselige. De mange rydningsrøysene er også mer eller mindre synlige i terrenget. Plasseringen av gårdene i landskapet, og den romlige fordelingen av strukturene, vitner om organisering av gården og om menneskenes landskapsbruk. Menneskene på disse plassene har dyrket korn på små åkerlapper i innmarka. Dyrene har gått på beite i bakkene rundt. Fegatene har gjort det mulig å flytte buskapen mellom utmarksbeite og fjøs hver dag, og innhegningen har vært med på å holde dyra skilt fra teigene i innmarka. Vannene og elvene i området må ha gitt tilgang på fisk og de omkringliggende fjellene og skogene har vært brukt til jakt og fangst. Petersens studier viser at bosetningen på ødegårdene rundt Storrsheia har noe ulike tidshorisonter, men at de i hovedsakelig spenner i tid fra yngre romertid til vikingtid (200-900 e.Kr). Mange har ligget brakk i ulike perioder for så å bli tatt i bruk igjen, men alle ser ut til å være i drift i folkevandringstiden (400-550 e.Kr.). Dette var en ekspansjonstid i store deler av landet, og bosetningen nådde da langt utover de gode jordbruksområdene. Brått endres dette bildet, og mange hundre gårder ble forlatt på slutten av 500-tallet. Denne ødeleggingsperioden er også synlig i det arkeologiske materialet på Storrsheia. Flere av anleggene ble imidlertid tatt opp igjen tidlig i vikingetid og Uadal har også vært i bruk i tidlig middelalder. Gjenbruken av plassene er godt synlig på flere av ødegårdsanleggene. Strukturer som hustufter, graver og steingarder overlapper hverandre flere steder.
Landskapet kan dels beskrives som et dødislandskap, dels som et rolig og bølgende morenelandskap. Høyderyggene innenfor området er endemorener fra det siste store breframstøtet på Jæren. Flere smårygger av grus og stein, dannet under siste del av isavsmeltingen, demmer opp for utallige små og større vann. Til forskjell fra dal- og heilandskapet lenger øst, finnes lite fjell i dagen. Synesvarden er det høyeste og eneste massive fjellet (359 moh.).
Gras, lynghei og myr, og større og mindre steinblokker, danner en mosaikk sammen med småvann og enkelte innslag av planteskog. Heiområdet er typisk for det tradisjonelle åpne beitelandskapet på HøgJæren. Slik så også Låg-Jæren ut før oppdyrkingen skjøt fart i siste halvdel av 1800-tallet. Dette landskapet kalles gjerne i dag «den siste store rest av det brune Jæren». Dette lyngheilandskapet ble utvikla som et resultat av behovet for fôr til husdyra gjennom hele året, i et samspill mellom brenning, slått og beite. Lyngheidrifta var kjent allerede i steinalderen, men brer om seg fra slutten av bronsealderen. Dette medførte at området begynte å bli skogfattig allerede for 3500 år siden; bare 30 % av vegetasjonsdekket var da skog, resten var lyng- og grashei. I jernalderen skjer det en ytterligere intensivering av bruken av heiområdene på Høg-Jæren.
Lyngheia er menneskeskapt og dette området rommer også synlige spor etter bruken av landskapet. Her finnes flere forhistoriske gårdsanlegg fra jernalder og middelalder, både langs bredden av Storamos, ved Vandavatnet og ved Litla Vandavatnet, samt ved Rinnarhagen og Rinnå. Hustufter, markagjerder, rydninger og ødeåkre er bevart i tilknytning til flere av disse anleggene. Langs bredden av Storamos ligger også en rekke boplasser som kan dateres til eldre- og yngre steinalder, noe som gir området stor tidsdybde.
Innenfor lyngheia finnes det, i tillegg til ødegårder, også mange spor etter bruken av utmarka. Tufter etter gjeterhytter og støler, høyløer, torvløer og torvveger, steingjerder, melkeplasser, innhegninger og stakkeplasser. Mange av disse kulturminnene har vært i bruk på 16-,17- og 1800-tallet, og noen til utpå 1900-tallet, men dateringsprøver viser flere steder bruk tilbake til vikingetid og middelalder også for disse strukturene. Flere viktige ferdselsveger gikk gjennom denne heia. De fulgte gjerne de tørre og lett drenerte moreneryggene i landskapet. I områdene utenfor Synesvarden landskapsvernområde, særlig mot Buevegen i nord og ved gårdstunene, finnes større innslag av dyrka mark, landbruksveger og planta barskog. Nærheten til heimagarden er et sentralt trekk ved bruken av heiene på Høg-Jæren og gjorde det mulig å gå fram og tilbake til stølen hver dag. Eiendomsstrukturen er talende, mange steder strekker eiendommene seg fra gårdstunet, med tilgrensende dyrka marker, og oppover i utmarka. Men også kystgårdene, som ikke ligger i direkte tilknytning til utmarksheiene, hadde slåtte- og torvretter her til langt ut på 1800-tallet.
Rogaland hører til under området hvor slåtteseterbruk dominerte. Det vil si at fôrsankinga i utmarka var viktigere enn at melken ble foredla på stølen. De ulike stakketradisjonene er derfor særlig interessante. Bare på gården Aniksdal er det registrert 22 stakketufter! I dette landskapet kan trolig de eldste stakketuftene dateres tilbake til jernalder. Stakketuftene varierer i størrelse og utforming, men kan i hovedsak deles i to grupper: med og uten hegn (voll/steingard) rundt. De siste er trolig de yngste.
Helt sør i Rogaland ligger Dalanes særegne anortosittlandskap. Anortositt er en dypbergart som gir Dalane et nakent «månelandskap» med helt spesielle steinformasjoner, og med små grønne sprekkedaler mellom. Bergarten gir opphav til et næringsfattig jordsmonn og som dermed ligger nakent fram i dagen, og gir landskapet et småknudrete og karrig preg.
Anortosittlandskap finnes få andre steder på jorden. Innenfor dette særegne geologiske området finnes store mineralressurser, og dette har lagt grunnlaget for en over 150 år lang bergverkshistorie. I dag er Sokndal Norges største bergverkskommune. Landskap og geologi har også lagt premissene for en marginal og særegen jordbruksdrift. Mange av heiagardane har drevet ekstensivt jordbruk der utslåtten var viktig. I dette golde landskapet, har menneskene alltid måttet ty til flere næringsveger for å overleve. Kystfisket var tradisjonelt den viktigste tilleggsnæringen til jordbruket, både som matauk og som inntektskilde. På 1800 tallet vokste bergverksindustrien fram og gav nye muligheter for livberging. I motsetning til tidlig industri mange andre steder i landet, der mennesker gjerne flyttet til selve industristedet, ble de fleste i Dalane boende på gårdene og drev med fiske og jordbruk ved siden av arbeidet i gruvene.
Landskapet illustrerer denne spesielle sammenhengen mellom jordbruk og bergverksdrift i Dalane. Innenfor området finnes flere kulturmiljø som kan knyttes til gruvedriften på 1800- og tidlig 1900-tall. Gruvedriften ved Blåfjell startet opp i 1863 og representerer den første, større industrivirksomheten i Sokndal. Det finnes et 20-talls små og store gruveinnslag hvor man utvant titanholdig jernmalm. I tilknytning til gruvene ble det reist et lite bygningsmiljø, og tuftene etter dette er synlige i dag. For å frakte malmen videre ble det bygget en åtte kilometer lang jernbane mellom Blåfjell og Rekefjord. Denne malmbanen er Rogalands første jernbane og er et imponerende stykke ingeniørkunst med flotte steinsatte partier. Traseen følger naturlig dalen som strekker seg fra Hauge sentrum til Guddalsvatnet. Fra Rekefjord ble malmen eksportert til England for smelting. Totalt ble det utvunnet omtrent 80 000 tonn malm fra Blåfjell frem til 1876 da virksomheten ble lagt ned. I 1916 startet A/S Titania opp drift for uttak av titan på Sandbekk, bare noen kilometer nordøst for Blåfjell. Antall ansatte på Sandbekk økte fra rundt 90 i 1916 til over 500 i 1936. Fra Sandbekk ble titanen fraktet med taubane til Jøssingfjord for transport ut av landet. Deler av denne taubanen er bevart. I tillegg består et stort bygningsmiljø med blant annet velferdsbygg, kompressorbygg, lokstall, messe og funksjonærboliger. Gruvedriften på Sandbekk medførte store inngrep i landskapet, med gruveinnganger, infrastruktur og deponier med sand som er avfall fra produksjonen. Sanden ble deponert over store områder mellom bergnabbene ovenfor gruvene, og landskapet her ble fullstendig transformert. Driften på Sandbekk ble gradvis avsluttet frem mot 1965. Sentralt på den golde og værharde kyststrekningen mellom Lista og Jæren, ligger Jøssingfjorden. Fjorden er 2,5 kilometer lang og skjærer seg dramatisk inn i det nakne fjellmassivet. Industrihistorien her startet allerede tidlig på 1900-tallet og innen 1920 var det etablert både tremelfabrikk, sjamottefabrikk (brent leire), stålsmelteverk og sinksmelteverk i Jøssingfjord. Hele tre kraftstasjoner var i drift samtidig. Den åpenbare bakgrunnen for industrietableringene var tilgangen til naturressurser i form av råvarer og vannkraft, men også de gode havneforholdene og kort avstand til kontinentet var viktig. Selv om det fra 1960-tallet er Titania sitt dagbrudd på Tellnes med verdens største ilmenittforekomst, som har preget Jøssingfjord, er det også flere spor etter disse tidlige, men mer kortvarige industrieventyrene som gir en historisk dybde til landskapet.
Jøssingfjord er også kjent for «Altmark-saken» som fant sted i februar 1940. Et tysk militærskip, «Altmark», med 300 allierte fanger om bord, søkte dekning i Jøssingfjord. Skipet ble bordet av britiske soldater, flere tyske soldater døde, og de allierte fangene ble satt fri. Ordet «jøssing» ble etter krigen selve urbegrepet på norsk motstandsholdning mot den tyske okkupasjonsmakten. Jøssingfjorden er sist, men ikke minst, kjent for de to ikoniske husene under Helleren. I le for regn og vind, under Helleren, ligger de to små bolighusene fra siste del av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Området under helleren har vært brukt av mennesker siden steinalderen. I tillegg til Helleren-husene, representerer gårdene ved Knubedal, Øvre Lauvås, Bu, Vinterstø, Dydland og Reg den marginale gårdsdriften som har blitt drevet i Sokndal gjennom tidene. En har dyrka jorda på de stedene der det var mulig, i sprekker og daler mellom fjell og berg. Sporene etter gamle driftsformer, med rydninger, bakkemurer, slåtteenger, styvingstrær og tufter, er fremtredende på flere av disse gårdene, og på flere finnes også autentiske bygningsmiljø intakt. For å overleve har kystfiske vært en viktig tilleggsnæring, og flere steder utgjorde ressursene fra havet et like viktig bidrag til økonomien som den avkastningen jordbruket gav. Sporene etter strandsitterplasser, naust og båtstøer er synlige, både i Jøssingfjord og i Knubedal.
Den Trondhjemske postvei mellom Bergen og Trondhjem ble anlagt i siste del av 1700-tallet, og er et veghistorisk kulturminne som representerer kommunikasjonslinjen mellom datidens største norske byer. Deler av strekningen er fredet, vernet eller angitt med hensynssoner i kommuneplaner. Strekningen er del av kystpostruta mellom Stavanger, Bergen og Trondheim. Vegen har høy verneverdi og gir innsikt i verdien av dette nasjonale sambandet og hvilken innsats som måtte til for å bygge og opprettholde den. Vegen snor seg gjennom et kupert kystlandskap, over fjellpassasjer og slynger seg ned bratte heng, og krysser flere lange fjordarmer. Fjordkryssinger utgjorde en betydelig del av postvegen. Postvegen er totalt 695 km, hvorav 150 km er kryssing av fjorder og innsjøer.
Vegen ble for en stor del anlagt over eldre rideveger, men har også strekninger som var helt nye på slutten av 1700-tallet. Vegen var bygget etter generalvegmesterens instruks og tilstreber en rett og effektiv linjeføring i tråd med datidens byggeprinsipp inspirert av franske vegbyggingsingeniører.
Mye av vegen er bevart og flere av de eldre intakte delene av vegen er i bruk, enten som turveier eller som mindre lokalveier. Men deler er også overbygget og tapt under moderne asfalterte veier, eller er borte under nyere industriområder eller boligfelt. Noen steder er vegen overpløyd, og har mer eller mindre forsvunnet i dyrket mark.
Hele traséen fra slutten av 1700-tallet er nå forsøkt rekonstruert. Dette er gjort utfra eksisterende innmålingsdata, og bruk av terrengmodeller og ortofoto i kombinasjon med eldre registreringsrapporter, historiske kart og skriftlige kilder. Kvalitetssikring i felt og innmålinger av strekninger det knytter seg usikkerhet omkring er planlagt, slik at unøyaktigheter vil korrigeres og justeringer av kulturminnets linjeføring vil forekomme.
Den Trondhjemske postvei mellom Bergen og Trondhjem ble anlagt i siste del av 1700-tallet, og er et veghistorisk kulturminne som representerer kommunikasjonslinjen mellom datidens største norske byer. Deler av strekningen er fredet, vernet eller angitt med hensynssoner i kommuneplaner. Strekningen er del av kystpostruta mellom Stavanger, Bergen og Trondheim. Vegen har høy verneverdi og gir innsikt i verdien av dette nasjonale sambandet og hvilken innsats som måtte til for å bygge og opprettholde den. Vegen snor seg gjennom et kupert kystlandskap, over fjellpassasjer og slynger seg ned bratte heng, og krysser flere lange fjordarmer. Fjordkryssinger utgjorde en betydelig del av postvegen. Postvegen er totalt 695 km, hvorav 150 km er kryssing av fjorder og innsjøer.
Vegen ble for en stor del anlagt over eldre rideveger, men har også strekninger som var helt nye på slutten av 1700-tallet. Vegen var bygget etter generalvegmesterens instruks og tilstreber en rett og effektiv linjeføring i tråd med datidens byggeprinsipp inspirert av franske vegbyggingsingeniører.
Mye av vegen er bevart og flere av de eldre intakte delene av vegen er i bruk, enten som turveier eller som mindre lokalveier. Men deler er også overbygget og tapt under moderne asfalterte veier, eller er borte under nyere industriområder eller boligfelt. Noen steder er vegen overpløyd, og har mer eller mindre forsvunnet i dyrket mark.
Hele traséen fra slutten av 1700-tallet er nå forsøkt rekonstruert. Dette er gjort utfra eksisterende innmålingsdata, og bruk av terrengmodeller og ortofoto i kombinasjon med eldre registreringsrapporter, historiske kart og skriftlige kilder. Kvalitetssikring i felt og innmålinger av strekninger det knytter seg usikkerhet omkring er planlagt, slik at unøyaktigheter vil korrigeres og justeringer av kulturminnets linjeføring vil forekomme.