Elisenbergløkken var frem til 1890-årene fullstendig ubebygd. Området inngikk i Elisenberg-eiendommen som i 1790-årene ble bygslet på arvefeste fra Frogner hovedgård, men senere frasolgt derfra. I tillegg kommer en mindre del av den s.k. Gadeløkken. Hovedinndeling av angjeldende ubebygde stykke ble gjort allerede i 1880-årene, ved gateløpdragning. Slik gateregulering fant sted over hele det nye ytterområdet innlemmet i byen i 1878/9. Tomtestykket ble ervervet av et aksjeselskap, AS Elisenbergløkken. Dominerende i selskapet var advokat Ludvig Meyer, en viktig person i 1890-årenes byutvikling, særlig på Vestkanten. I tillegg til de kommunalt innregulerte gårdene fikk de trukket en gate midt gjennom området i retningen nord – syd, Gimleveien. Hjørnet på Frognerparken virker som utgangpunkt for reguleringens akser.
Tomteselskapet formet sin bebyggelsesplan med tilhørende servitutter slik at området også skulle kunne romme arbeiderklassepregede gårder uten karnapper eller balkonger. Ellers ble området dominert av typiske vestkantgårder med utsmykkede fasader. Hovedutbyggingen frem til ca. 1900 er oppført i en type Dresdner-senbarokk, med svungne eksteriør elementer. Etter hvert kom gårder i «Frogner-jugend» til. Den enhetlige karakteren utelukker allikevel ikke en viss sosial differensiering: En del av Odins gate og den ene siden av Eckersbergs gate har ikke typisk vestkantpreg. Man finner for eksempel de samme fasadeskjemaene her som i Thorvald Meyers gate nederst på Grünerløkken.
Frognerveien, som danner områdets nordgrense, er også en typisk grensegate idet den skiller mellom massiv leiegårdsbebyggelse i syd og åpen villabebyggelse i nord. Gimleveien, som danner en slags ryggrad i området, har en av byens lengste intakte brosteinstrekninger, om enn lappete og bulkete. Mot syd danner Frogner kirke et fondmotiv for Gimleveien; antagelig har dette spilt en rolle for plasseringen av kirken. Likeledes danner Norum Hotell, nå Rica, en fint formet avslutning av området, der Gimleveien munner ut i Bygdøy allé.
Kommunen innregulerte en ny gate, Odins gate, gjennom området sent i selskapets inndelingsprosess. Dette førte til at noen av tomtene mot begge sider av Odins gate og den ene av sidene mot Eckersbergs gate ble relativt grunne – for grunne til å romme bygårder av innarbeidet L-form. Forhagebeltene ble her gjort grunnere. Tomteselskapet formet av den grunn sin bebyggelsesplan med tilhørende servitutter slik at området også skulle kunne romme mer arbeiderklassepregede gårder uten karnapper eller balkonger. Disse fikk inngang fra porten eller gårdsrommet, og var overveiende to-værelses boliger uten pikeværelser.
Ellers ble området dominert av typiske vestkantgårder: rikt utsmykkede fasader med karnapper bak forhøver, L-formede leilighetsplaner med bl.a. spisestue, pikeværelse og badeværelse. Hovedutbyggingen frem til ca. 1900 viser et flott utvendig ensemble nord i området, der Nordraaks gate og Solheimsgaten møter Gimleveien. Disse gårdene er oppført i en type Dresdner-senbarokk, med svungne tårnhjelmer - alle opprinnelig kobbertekket - og konveks-konkavt tilskårne balkonger. Strøket ble ikke fullt utbygd før 1899-krakket. Byggevirksomheten tok ikke helt slutt, men skjøt fart igjen først omkring 1910. Etter hvert ble de fleste hullene i husrekkene fylt av gårder i ”Frogner-jugend”, arkitekt Syver Nielsen var toneangivende. Det gjelder også øvre del av Thomas Heftyes gate (nr. 52-62).
Grønland/Grønlandsleiret følger omtrent middelalderens strandlinje på østsiden av Bjørvika, men først i 1650-årene er strekningen daterbar som opparbeidet vei. Helt i øst starter den der middelalderens nonnekloster lå ved Hovinbekkens utløp, og hadde bro over bekken inn til byen. Etableringen av Vaterlands bro i 1654 gjorde veien til ny hoved innfart til Christiania øst- og nordfra. Veien med tilgrensende bygninger er derfor resultatet av flere hundre års byutvikling. Det svært heterogene gatebildet rommer alt fra fredete kjøpmannsgårder og bygårder med en enestående rik sosialhistorie til viktige kommunale institusjoner og dessuten samferdselsanlegg fra 1960-tallet.
Grønlandsområdet har stor tidsdybde, og det er bevart bebyggelse fra tiden før innlemmelsen i Christiania i 1859. Grønlands tidligste og opprinnelige bebyggelse var av tømmer og bindingsverk. Kjøpmannsgårdene hadde hovedhuset mot gaten og flere bakbygninger på baksiden. Et særlig godt bevart eksempel er det fredete Asylet, Grønland 28 oppført som kjøpmannsgård, men som har en rik kommunal- og sosialhistorie. Historien om Grønland er historien om fattigfolk og enkelte rikfolk og om variert næring og virksomhet. I Grønlandsleiret 28 ligger også en enkeltstående rest av forstadsbebyggelsen på Enerhaugen, et toetasjes trehus fra ca. 1812 som også har høy personalhistorisk verdi. Fremt til Grønland ble innlemmet i Christiania i 1859 bar strøket preg av å være selvgrodd. Da ble det innført murtvang og overgang til murbebyggelse. Over tid medførte innlemmingen også en sterk funksjonsendring. Det ble oppført offentlig bebyggelse og forretningsgårder langs hovedgaten, industri på sørsiden, og boligbebyggelse på nordsiden. Den offentlige bebyggelsen er dessuten et ledd i den generelle oppgradering av bydelsbasert infrastruktur og service som fulgte av innlemmingen i byen. Grønlandsanlegget med kirke, skole og kombinerte brann- og politistasjon er et hovedverk i norsk arkitekturhistorie og kommunalt byggeri på 1800-tallet.
Etter byutvidelsen begynte den omfattende transformasjonen av bebyggelsen som har fortsatt opp til i dag. Gateløpets bredde har gjort det mulig å oppføre flere høye bygg langs Grønlandsleiret i kontrast til den eldre bebyggelsen. Blant disse er Holtangården og Stepla-gården, funksjonalistiske leiegårder av høy kvalitet. Sistnevnte er også bærer av den jødiske historien i bydelen. Grønland var lenge et forlystelsesstrøk og har også mange religiøse forsamlingslokaler. I hjertet av bydelen ligger Grønland T-banestasjon med landets første underjordiske forretningspassasje. Den har bidratt til at Grønland ikke bare er en bydel i Oslo, men et sted som besøkes av folk fra hele byen på grunn av bydelens mangfold av butikker og et internasjonale vareutvalg. Grønland er derfor et unikt sted i Norge.
Ved munningen av Tinayrebukta i Krossfjorden ligger Camp Zoe (også kalt Camp Sue). Hytta ble oppført i 1911 av Henry Rudi på oppdrag fra Ernest Mansfield. Fangsthytta ble, i følge Oxaas, oppkalt etter Mansfields datter Zoë. Sesongen 1911-12 overvintret Henry Rudi i Ebeltofthamna og brukte den nybygde hytta på andre siden av fjorden som bistasjon. Fangstmannen var utredet av Northern Exploration Company (NEC) og var i realiteten vaktmannskap for NECs okkupasjoner i området. For denne jobben fikk han 50 kroner pr. måned samt halvparten av fangsten. I årene fram mot NECs konkurs i 1929 og til de ble oppkjøpt av den norske stat i 1932 var fangstfolk jevnlig vaktmannskap for NECs anneksjoner både i Ebeltofthamna og i London. I alle disse årene ble Camp Zoe brukt som bistasjon.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte Camp Zoe. Område 1 Nordvestspitsbergen
Schweigaardsgate
Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll har fortsatt samme trasé gjennom Gamlebyen som da den åpnet i 1854. Den har virket strukturerende på omgivelsene og Schweigaards gate er anlagt parallelt med jernbanen. Hovedbanen ble anlagt på tvers av gamle ferdselsveier. Det gamle veikrysset ved Ladegården ble liggende sør for jernbanesporet. Dette førte til at om man kom nordfra via Strømsveien/ St. Halvards gate måtte jernbanen krysses to ganger før en kom inn i Christiania via Vaterlands bro. Da Schweigaards gate ble opparbeidet mellom Grønlandsleiret og St. Halvards gate, oppsto det en direkte forbindelse på nordsiden av jernbanen mellom sentrum og byens østlige omegn.
Schweigaards gate, samt Hollendergata litt vest for dette delområdet, er to av få områder i Oslo hvor det er lagt stor vekt på å skape byrom av høy kvalitet gjennom anleggelsen av plassrom. Harald Hårdrådes plass er en bevisst og godt utformet plass akkurat der gateløpet gjør en knekk.
Ekspansjonen på 1800-tallet begynte med masseinnvandring og opphoping av fattigfolk i den førindustrielle randbebyggelsen. Dernest kom byutvidelse og forbedring av kommunal infrastruktur. Fra ca. 1870 og framover kom byggevirksomheten, hovedsakelig murgårdsbebyggelse. Det er denne
typen bebyggelse som i dag er den framherskende i delområdet Gamlebyen - Schweigaards gate. Leiegårdene i tegl har ofte pussede fasader inspirert av tysk arkitektur. Dette var en videreføring fra de allerede bebyggede strøkene på Grønland, Grønlandsleiret og Oslo gate.
Så å si hele Gamlebyen, som fram til 1924 het Oslo, er utbygd etter større og mindre utparselleringer fra Oslo Ladegård. Stadig nye områder ble regulert, utstykket og matrikulert. Schweigaards gate er et eksempel på dette. I Gamlebyen ble det i tillegg til vanlige «gråbeingårder», også bygget mer forseggjorte funksjonærboliger med større leiligheter.
Strøket rundt Schweigaards gate, omtrent fra Hollendergaten i vest opp til krysset med St. Hallvards gate i øst, har sett under ett, middelklassekarakter. Bygningene avspeiler utviklingen i
Kristiania, fra lave bygninger på begynnelsen av 1880-tallet til høye bygninger på sent 1890-tall, hele tiden i sen-klassisistisk stil. Schweigaardgates beliggenhet inntil jernbanelinjen trakk områdets status ned, men på den andre siden trakk det engelskinspirerte parklandskapet med idrettsplass på Klosterenga området opp. Kvartalene ble gjort små slik at det ikke var plass til bakgårdsbedrifter eller boliger, og det ble lagt stor vekt på arkitektoniske og urbane kvaliteter.
Oslo botsfengsel og Botsparken
Straffelovkommisjonen av 1837 planla opprinnelig sju botsfengsler ut over landet, men av økonomiske grunner ble bare Botsfengselet i Oslo bygd. Byggearbeidene startet i 1844, samme år som planleggingen av Gaustad sykehus begynte. Fengselet ble tatt i bruk som landsfengsel for mannlige langtidsfanger i 1851. Bygningen besto av et hovedbygg med tre fløyer, totalt 240 celleplasser. Arkitekt var Heinrich Ernst Schirmer. I 1886 ble det påbygd en fjerde fløy, tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan, med en fengselskirke.
Botsfengselet ble bygget etter Philadelphiamodellen. Den har sitt navn etter den amerikanske byen Philadelphia og har som prinsipp at individet skal rehabiliteres gjennom bot og isolasjon. Modellen er basert på klosterets idé om renselse gjennom bot, bønn og total isolasjon, både fra fangenes vanlige miljø og fra medfangers dårlige innflytelse. Philadelphiamodellen forener sosial-kristelig omsorg og tvang.
Fengselets arkitektoniske utforming understreker tydelig funksjonen og formålet med Botsfengselet. Adkomsten opp til fengselet starter ved Grønlandsleiret går opp gjennom alléen og mellom boligene til henholdsvis presten og direktøren. Fengselets utforming understreker den totale isolasjonen. Høyt plasserte vinduer slipper inn dagslys, men hindrer utsyn. Innsatte ble luftet enkeltvis i vifteformede luftegårder. Disse lå i enden av hver cellefløy, og i enden av sydfløyen kan restene av luftegårdens murfundament fortsatt sees. Selv under gudstjenesten i den opprinnelige kirken, som seinere er ombygd, satt fangene isolert i hver sin bås, slik at de bare kunne se presten, prekestolen og alteret.
Sentralt i det vifteformede fengselsanlegget er sentralhallen, og ut fra denne stråler fengselets fire fløyer. Sentralt i hver fløy er det et stort åpent rom med gallerier langs veggene i alle etasjer. Fra galleriene er det dører inn til hver celle. Galleriene er forbundet med åpne trapper. Hele fengselet kan overvåkes fra sentralhallen.
Botsfengselet er omgitt av en ringmur, og utenfor denne var det opprinnelig et åpent, bredt grønt belte. Murens funksjon var både å holde fangene innenfor og å virke avskrekkende for omverdenen. Det grønne beltet utenfor ringmuren skapte distanse, og den avskrekkende effekten ble forsterket ved at muren kunne betraktes på avstand. Det grønne beltet gjorde det også lettere å oppdage fanger under flukt. For å forstå fengselets opprinnelige formål og funksjon, må derfor det grønne beltet, fengselsmuren og bygningsmassen innenfor fengselsmuren betraktes som en helhet.
I 1970 ble Botsfengselet nedlagt som landsfengsel, og de innsatte ble overført til det nyoppførte Ullersmo landsfengsel
Rodeløkka var opprinnelig en av de større forstedene som vokste fram utenfor bygrensa på 1800-tallet. Rodeløkka har stor kunnskaps- og opplevelsesverdi ettersom området tydelig formidler levevilkårene på 1800-tallet med sosial ulikhet og den klassedelte by, byutvikling og industrialisering. Samtidig viser området hvordan en med få ressurser og med landlige tradisjoner kunne etablere en ”bydel” i en periode med stort overskudd av arbeidskraft fra bygdene som søkte inn til byene for å få arbeid.
Ut over 1900-tallet ble Rodeløkka oppfattet som et lite attraktivt område, med stort vedlikeholdsetterslep, dårlig standard og sanitærforhold, og den generelle oppfatningen var at slike strøk måtte rives for å rydde veg for ny utvikling med bedre levestandarder. Helt fra 1932 var området regulert til sanering, og rivningstrusselen førte til at mange huseiere unnlot å vedlikeholde husene siden de likevel ville bli «sanert», og dette førte til ytterligere forslumming. Det var først når det kom konkrete planer for ny blokkbebyggelse på 1970-tallet ble dette en svært aktuell problemstilling.Tidlig på 1970-tallet ble mange hus kjøpt eller leid av studenter og andre yngre mennesker som oppfattet strøket som idyllisk og fant seg rimelige bosteder her. De tok initiativet til beboeraksjoner mot rivning og fikk støtte fra offentlig kulturminnevern og private organisasjoner som Fortidsminneforeningen og Selskapet for Oslos Byes Vel. Mange av husene ble pusset opp og utstyrt med moderne sanitærinstallasjoner, og dette bidro til å påvirke folkeopinionen og kommunepolitikerne til å gå inn for bevaring. Dette ble også påvirket av arkitekturvernåret i 1975. De gjenværende 137 trehusene i området ble erklært bevaringsverdige i 1988.
Historien til Rodeløkka strekker seg tilbake til stiftsprost Fredrik Rode. I 1854 kjøpte han 13 daa av Dælenengen gård. På sin nye eiendom satte han opp et lite trehus fra Gjerpen i Telemark, stedet hvor han tidligere hadde vært sogneprest, og dette skulle være hans sommerhus. I 1859 falt stiftsprost Rode i unåde, og han måtte fratre sin stilling. Da solgte han omlag halvparten av eiendommen til tre driftige smeder for 6000 spesidaler. De utparsellerte området i byggetomter; de første ble solgt i 1860. I 1860-70-årene vokste det fram en trehus-by på Rodeløkka med bygninger i 1-2 etasjer og i noen tilfeller 3 etasjer; noen med hager rundt, andre med bebyggelse ut mot gata og sekundære bygg rundt bakgården. Kvaliteten på husene varierte, og det er grunn til å tro at flere av de som flyttet fra landet og inn til forstedene, tok med seg huset på flyttelasset. Da området ble innlemmet i byen i 1878, ble det innført murtvang.
Hans Olsen fra Vågå var én av de tre som utparsellerte området, og etter han fikk området første navnet Vågeby. Imidlertid ble det med tiden kalt Rodeløkka etter stiftsprosten. De fleste, nesten seksti prosent, av dem som kjøpte de utparsellerte byggetomtene, var håndverkere, mens den nest største kjøpergruppen var «diverse arbeidere». Dette var steinhuggere, veiarbeidere, dagarbeidere, bud, en formann ved jernbanen, flere bryggearbeidere etc. Vognmenn utgjorde nærmere ti prosent av kjøperne. Ingen av håndverkerne var mestere. Mange av håndverkerne var i bygningsfaget - snekkere, murere og tømmermenn. Det store innslaget av bygningshåndverkere kan ha en sammenheng med at dette var folk som kunne bygge hus selv. Etter hvert bodde det mange industriarbeidere på Rodeløkka.
Etter etableringen i 1860 vokste Rodeløkka seg raskt til en folkerik forstad. I 1891 bodde det 4480 mennesker her, noe som trolig var en befolkningstopp. Dette året var befolkningstettheten på Rodeløkka hele 20,6 personer per hus. Da bodde det gjennomsnittlig 3,4 mennesker per rom, og dermed toppet Rodeløkka i 1891 trangboddhetsstatistikken. Til sammenligning var gjennomsnittet på Vålerenga 2,9 personer og på Kampen 3,0 personer per rom. Flere av husene hadde dessuten leiligheter i kjelleretasjene, der det var rått og helseskadelig å oppholde seg. Selv om Rodeløkka hovedsakelig var et sted der folk bodde, fantes det helt fra starten av noe næringsvirksomhet i området. Utover på nittenhundretallet ble det etablert fabrikker på Rodeløkka, størst var Freia sjokoladefabrikk i Gøteborggata og Bergene sjokoladefabrikk. Strøket ble nærmest delt i to, ved at det i trehusbebyggelsen mot Trondhjemsveien fantes småbedrifter og verksteder samt melkebutikker, mens det i Gøteborggaten og på Dælenenga var murhus som både rommet boliger og fabrikker.
Kvartalene langs Langgata ble i hovedsak utbygd etter at Krossen ble handels- og kommunikasjonssenter ca. 1870. Området utgjør et særpreget bystrøk med tett bebyggelse i karakteristisk rutenett etter datidens byplanidealer.
Bebyggelsen består av hus for bolig, erverv og industri av ulike slag, og representerer ulike epoker av Sandnes historie fra empirehuset datert 1835 til Gjesdalveien 29 tegnet av arkitekt Gustav Helland, byens første forretningsgård i funksjonalisme fra 1935.
Den større Langgata 21 og to små trehus fra 1800-tallet i Flintergata 3 og 5 utgjør et tett miljø. De to små sveitserhusene med gavlsiden mot gateløpet, var opprinnelig bolighus. De er i dag endret, men stilpreget er bevart. Til det ene hører et tidstypisk uthus. Langgata 21 har blitt tilbakeført til dokumentert utseende fra 1890 gjennom prosjektet Sandnesmodellen. Miljøet er derved relativt intakt og er et representativt eksempel på eldre sentrumsbebyggelse i Sandnes.
”Nygårdshuset” i Langgata 8 ble fredet i 1941. Det er et midtgangshus fra ca. 1835 i empirestil og har det typiske søylebislaget som er karakteristisk for ”Sandnes-klassisismen”. Bolighuset var tidligere del av et gårdstun men alle uthus og driftsbygning er revet.
Kvartalet dokumenterer ellers deler av den tidligste industrivirksomheten i Sandnes med eldre verkstedsbygninger som sykkelverksted, fargeri, smie og pakkhus, og har varierende bebyggelse, eldre tre og murhus i kombinasjon med nyere. Det er en fin passasje gjennom kvartalet mellom Langgata og Storgata.
Langgata 2 er en forretningsgård i sveitserstil bygget før 1896 med tilhørende verksteds-bygning. Jonas Øglends første sykkelverksted og sykkelfabrikk fantes i Langgata 6. Den andre sykkelfabrikken lå i Erling Skjalgssons gate 10, en murbygning med jugendpreg oppført 1911.
Kirkegata 8 er eksempel på gårdstun for by-jordbruk fra 1890-tallet. Bolighuset har midtgangsplan, enkelt sveitser stilpreg fra 1895, og ligger mot lukket gårdsplass med deler av et gammelt uthus. Med unntak av moderate vindusskift på bolighuset, er det opprinnelige preget intakt. Anlegget har, selv om det er noe amputert, historisk- og sjeldenhetsverdi.
En større brann i 1897 ødela 39 hus begge sider av Langgata. Spor etter bybrannen er tydelig synlig i Langgatas nordre del. Ved gjenoppbyggingen ble gatebredden nord for Kirkegata utvidet, og kvartalene fikk en bredere karakter. Flere av bygningene som ble gjenreist i etterkant ble oppført i sveitserstil.
Kvartalet mellom Kirkegata og Industrigata er et av de mest karakteristiske kvartalene. Salomonsensmauet leder inn til kvartalets opprinnelige bakgårdsstruktur. Smau og bakgårder domineres av pakkhus i mur fra ca. 1900. Formålet er endret, men bygningsdetaljer som dokumenterer opprinnelig funksjon er ivaretatt. Her finnes flere autentiske uthusbygninger i tillegg til en ubebygd tomt. Bymessig trehusbebyggelse mot Langgata er delvis preget av moderniseringer av forskjellig art, men har fremdeles flere autentiske detaljer.
Langgata 33, en liten murgård bygd etter storbrannen 1897, er et tidstypisk kombinasjons-bygg med forretning i 1. etasje og bolig oppe. Det er en av få sentrumsgårder som har bevart eldre butikkvinduer i 1. etasje. Den har arkitektonisk verdi, og den karakteristiske gavlen utgjør et viktig element i gatebildet. Bygningen representerer sammen med Langgata 36 tvers over, to typer murgårder som ble vanlige i Sandnes sentrum etter murtvangen i 1904.
Sauda sentrum ligger innerst i Saudafjorden og vokste fram på Øyra etter 1866, da kirkestedet ble flyttet fra Saudasjøen og dampskipskai etablert på Vangnes. Den eldre sentrumskjernen strekker seg fra Vangnes i sør til ungdomsskolen ved Bøgata i nord, avgrenset av Fløgstadåsen i vest og elven i øst. Sentrum har alltid hatt tett tilknytning til smelteverket og hagebyen Åbøbyen, begge utpekt som kulturmiljø av nasjonal interesse.
Øyra var beitemark til midten av 1800-tallet. Etter etablering av kirke, kai og veiaksen mellom dem vokste handel og boliger raskt fram. Smelteverk og kraftverk på 1910-tallet utløste sterk vekst og reguleringsplaner (1916, 1929), men sentrum forble delvis selvgrodd. Utbyggingen pågikk særlig fram til 1950-tallet, da sentrum fikk sin nåværende form med Rådhusgaten som hovedakse. Sentrum illustrerer møtet mellom bondesamfunn, industri og arbeiderkultur.
I dag har sentrum begrenset formelt vern, men ny kommuneplan styrker vernebestemmelsene. Ny sentrumsplan og DIVE-analyse (fra 2025) skal legge grunnlag for bedre forvaltning.
"Trehusbyen Stavanger” er den største trehusbyen i Europa, noe som naturlig nok setter sitt preg på byen og gir den egenart. Trehusbyen omfatter bebyggelse fra omkring 1850 og frem til siste krig. Det vil si at bebyggelsen omfatter mange stilarter og representerer periodene: klassisisme, sveitserstil, jugend, nyklassisisme og funksjonalisme. Stilartene har ikke fulgt etter hverandre, men eldre stilelementer kunne komme til uttrykk i senere stilarter og gi bebyggelsen variert utseende.
Den største delen av bebyggelsen eies av private, og nærheten til sentrum er en avgjort kvalitet ved trehusbyen. I kommunedelens arealdel 1994 – 2005 er det gitt bestemmelser om Trehusbyen som skal sikre og videreutvikle kvalitetene ved den. Virkemidlene er reguleringsplaner, gunstig Husbankfinansiering, soneparkeringsordninger, ulike trafikksikringstiltak og vern av kulturhistorisk verdifull bebyggelse. Kommunen har gitt ut en veileder om stilarter og utbedring av eldre hus for ”Trehusbyen Stavanger”.
Innenfor dette området ligger to hovedelement: Sundgata og ”veggen” inn mot byrommet Smedasundet.
I likhet med Hasseløy og sentrumsområdet på fastlandet inngikk Risøy i kvadraturstrukturen i byplanen fra 1857.
Sundgaten går parallelt med Smedasundet i Risøys fulle lengde. Gaten er omgitt av bygårder og by-eneboliger til gaten på begge sider. Denne byggestilen kjennetegner også Risøy for øvrig, samt Hasseløy og store deler av Sentrum. Den eldste delen ligger lengst nord. Her finnes et stort innslag av hus fra siste halvdel av 1800-tallet, mens midtre delen sørover mot Risøybroen domineres av sveitserhus fra ca. 1900.
Sundgata sør for Risøybroen passerer først den såkalte Ballastkaien mot Smedasundet, som er småbåthavn i dag, og deretter et større sjøhusanlegg med høy bevaringsverdi. På vestsiden av gaten ligger en blanding av noe større ene- og horisontalt delte tomannsboliger i jugendstil, og et mindre antall noenlunde tilsvarende hus fra femtitallet. Husrekken er variert, men helhetlig i målestokk. I det siste og sørligste kvartalet tetner gateløpet til igjen og får noenlunde lik bebyggelse på begge sider i sveitser og jugendstil. Denne sekvensen har noenlunde samme karakter som gateløpene inne på Risøy, for eksempel Jens Risøensgate, og på Hasseløy.
Langesunds byutvikling er tett knyttet til trelast, skipsbygging og fiske. Kongshavn, en naturlig havn beskyttet av Langøya, var kjernen i bydannelsen på 1500- og 1600-tallet. Langesund ble et viktig utførselsted for trelast til Nederland og Storbritannia, og tollsted ble etablert i 1570. Skipsbygging tok seg opp under Den store nordiske krig, med reperbane fra 1710. Utover 1700-tallet fikk stedet skole og kirke, og i 1837 ble det bykommune. På seilskutetida nådde byen sin storhet, men overgangen til damp på 1900-tallet førte til stagnasjon. Den gamle trehusbebyggelsen vitner fortsatt om denne historien.