Sauda sentrum ligger innerst i Saudafjorden og vokste fram på Øyra etter 1866, da kirkestedet ble flyttet fra Saudasjøen og dampskipskai etablert på Vangnes. Den eldre sentrumskjernen strekker seg fra Vangnes i sør til ungdomsskolen ved Bøgata i nord, avgrenset av Fløgstadåsen i vest og elven i øst. Sentrum har alltid hatt tett tilknytning til smelteverket og hagebyen Åbøbyen, begge utpekt som kulturmiljø av nasjonal interesse.
Øyra var beitemark til midten av 1800-tallet. Etter etablering av kirke, kai og veiaksen mellom dem vokste handel og boliger raskt fram. Smelteverk og kraftverk på 1910-tallet utløste sterk vekst og reguleringsplaner (1916, 1929), men sentrum forble delvis selvgrodd. Utbyggingen pågikk særlig fram til 1950-tallet, da sentrum fikk sin nåværende form med Rådhusgaten som hovedakse. Sentrum illustrerer møtet mellom bondesamfunn, industri og arbeiderkultur.
I dag har sentrum begrenset formelt vern, men ny kommuneplan styrker vernebestemmelsene. Ny sentrumsplan og DIVE-analyse (fra 2025) skal legge grunnlag for bedre forvaltning.
"Trehusbyen Stavanger” er den største trehusbyen i Europa, noe som naturlig nok setter sitt preg på byen og gir den egenart. Trehusbyen omfatter bebyggelse fra omkring 1850 og frem til siste krig. Det vil si at bebyggelsen omfatter mange stilarter og representerer periodene: klassisisme, sveitserstil, jugend, nyklassisisme og funksjonalisme. Stilartene har ikke fulgt etter hverandre, men eldre stilelementer kunne komme til uttrykk i senere stilarter og gi bebyggelsen variert utseende.
Den største delen av bebyggelsen eies av private, og nærheten til sentrum er en avgjort kvalitet ved trehusbyen. I kommunedelens arealdel 1994 – 2005 er det gitt bestemmelser om Trehusbyen som skal sikre og videreutvikle kvalitetene ved den. Virkemidlene er reguleringsplaner, gunstig Husbankfinansiering, soneparkeringsordninger, ulike trafikksikringstiltak og vern av kulturhistorisk verdifull bebyggelse. Kommunen har gitt ut en veileder om stilarter og utbedring av eldre hus for ”Trehusbyen Stavanger”.
Innenfor dette området ligger to hovedelement: Sundgata og ”veggen” inn mot byrommet Smedasundet.
I likhet med Hasseløy og sentrumsområdet på fastlandet inngikk Risøy i kvadraturstrukturen i byplanen fra 1857.
Sundgaten går parallelt med Smedasundet i Risøys fulle lengde. Gaten er omgitt av bygårder og by-eneboliger til gaten på begge sider. Denne byggestilen kjennetegner også Risøy for øvrig, samt Hasseløy og store deler av Sentrum. Den eldste delen ligger lengst nord. Her finnes et stort innslag av hus fra siste halvdel av 1800-tallet, mens midtre delen sørover mot Risøybroen domineres av sveitserhus fra ca. 1900.
Sundgata sør for Risøybroen passerer først den såkalte Ballastkaien mot Smedasundet, som er småbåthavn i dag, og deretter et større sjøhusanlegg med høy bevaringsverdi. På vestsiden av gaten ligger en blanding av noe større ene- og horisontalt delte tomannsboliger i jugendstil, og et mindre antall noenlunde tilsvarende hus fra femtitallet. Husrekken er variert, men helhetlig i målestokk. I det siste og sørligste kvartalet tetner gateløpet til igjen og får noenlunde lik bebyggelse på begge sider i sveitser og jugendstil. Denne sekvensen har noenlunde samme karakter som gateløpene inne på Risøy, for eksempel Jens Risøensgate, og på Hasseløy.
Langesunds byutvikling er tett knyttet til trelast, skipsbygging og fiske. Kongshavn, en naturlig havn beskyttet av Langøya, var kjernen i bydannelsen på 1500- og 1600-tallet. Langesund ble et viktig utførselsted for trelast til Nederland og Storbritannia, og tollsted ble etablert i 1570. Skipsbygging tok seg opp under Den store nordiske krig, med reperbane fra 1710. Utover 1700-tallet fikk stedet skole og kirke, og i 1837 ble det bykommune. På seilskutetida nådde byen sin storhet, men overgangen til damp på 1900-tallet førte til stagnasjon. Den gamle trehusbebyggelsen vitner fortsatt om denne historien.
Brevik ligger i en lun vik mellom Frierfjorden og Eidangerfjorden, og har vært et naturlig anløp for skip i flere hundre år. På 1500-tallet var området sentralt i trelasthandelen, og Brevik ble ladested i 1680. Postkontor ble etablert i 1689, og det var skipsverft på Øya fra 1600-tallet. Etter en bybrann i 1761 ble byen gjenoppbygd med både småskala boliger og praktgårder. Bebyggelsen omfatter hus fra tre hovedperioder: etter brannen i 1761, empirestil fra 1830–40 og sveitserstil fra 1870–1910. Øya har hovedsakelig små trehus, men også enkelte borgerskapshus. På 1800-tallet ble iseksport viktig, og Breviksbanen åpnet i 1895. Fergeforbindelsen til Stathelle ble erstattet av Breviksbrua i 1962.
Området omfatter bykjernen fra Kragerø kirke til Barthebrygge, samt Gunnarsholmen og hele Øya. Kragerø har røtter som trelasthavn fra 1500-tallet, med eksport til Nederland og Storbritannia. På 1600–1700-tallet vokste byen fram som tollsted (1652) og kjøpstad (1666), med kjøpmenn som kontrollerte handel, sjøfart og skipsbygging. Seilskutetida nådde sitt høydepunkt rundt 1870, og fra 1850-årene ble iseksport en viktig næring. Kragerø tiltrakk kunstnere som Kittelsen, Munch og Thaulow; Munch malte bl.a. «Solen» her. Byen har vært ferieby siden første verdenskrig. Kulturmiljøet har bevart mange bygninger fra før 1850, til tross for branner og ombygginger. Topografien preger fortsatt de trange gatene, med arbeidernes trehusområder som Andølingen. Store inngrep var broer til Øya (1872, 1889) og jernbanens ankomst i 1920-årene. Kystfortet på Gunnarsholmen fra 1600-tallet vitner om byens forsvarshistorie.
Villamoen ble etablert fra 1908 av Norsk Hydro som boligområde for funksjonærer og ingeniører. Området består av 17 boliger oppført bak det fredede Admini, Hydros hovedsete. Boligene ble bygget over ti år og har innslag av jugendstil, klassisisme og nybarokk. Husene har individuelt preg og var opprinnelig hvitmalte. Totalt ble det oppført 18 hus med 23 boenheter. Kabelhuset og det tidligere sykehuset Helsebo ble også integrert i området. Langs Hydros gate finnes religiøse forsamlingshus. Den doble rekka med åtte boliger i midten er særlig godt bevart. Gateløpene er alléer med tosidige trerekker, og opprinnelige uthus er i stor grad erstattet med garasjer.
Korsalen kalksteinsbrudd ligger på et høydedrag på Ekstrand, mellom Stathelle og Langesund, avgrenset av Eikfjellet i øst og fylkesvei 352 i vest. Det består av tre åpne brudd som ble etablert tidlig på 1900-tallet og var i drift samtidig fram til 1929. Kalksteinen ble fraktet med taubane til fjorden, men banen er ikke bevart. Bruddene er delvis fylt med vann, og landskapet er fortsatt lesbart og karakteristisk. Kalksteinen inneholdt ca. 0,5 % organisk stoff, noe som ga Norgessalpeteren en grå farge. Da produksjonsmetoden ble endret i 1929, ble Korsalen for lite, og Kjørholt i Eidanger tok over som hovedbrudd.
Moisesberg, nordvest i Fyresdal, har rike spor etter bergverksdrift fra 1540–1549. Området har røsk, skjerp, gruver, smeltehytte, kullhus og andre anlegg knyttet til kobber- og sølvutvinning. Moberg-gruven var den største, omtalt som «ei gammel gruve» allerede rundt 1540. Bakgrunnen for satsingen var reformasjonen, da kong Christian 3. tok over kirkegods og ønsket å gjøre Telemark til «sitt Peru». Tyske bergmenn ble hentet inn, men et bondeopprør forsinket driften og ble brutalt slått ned. Til tross for optimisme, investeringer og lovende funn ble produksjonen lav og ulønnsom. Etter driftsproblemer, sviktende malm og tap, ble bergverket nedlagt i 1549. Moisesberg illustrerer tidlig norsk bergverkshistorie med stor optimisme, «skjerpefeber» og økonomiske tap.
Folkestadbyen ligger i Kyrkjebygda ved nordenden av Fyresvatn, omgitt av gode jordbruksområder og bratte fjellsider. Området har en tydelig gateinndeling med Lensmannsgata, Skippergata og Folkestadgata. Mange bygninger ble flyttet hit fra gårder i bygda, og flere ble modernisert i sveitserstil. Det eldste huset er et uthus fra 1615/1616. Her har det vært baker, skredder, salmaker, smed og skomaker, og etter hvert kom bank, hotell, postkontor og forsamlingshus. Ved vannet ligger Moland kirkested med røtter tilbake til middelalderen, og Fyresdal bygdemuseum med gravfelt fra jernalderen.