AURDAL (hovedkirke), gnr. 95 Prestegarden (Aurdal sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 95) Prestegarden er i 1328 (ecclesia de Ordal cum capella, PN 24), men kirken har deler av en døpefont i kleber datert til 1150-1200 (Solhaug 2001:28f). Kirken står tett på skillet mot (91) Bø og (96) Lund også kalt Skrivargarden. Disse tre gårdene, sammen med flere av de omliggende gårder, har trolig utgjort opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Dette forklarer også de få referanser til Lund sogn (DN IX:528) og prestebol (DN III:1079, St.S. 154), så rimeligvis er prestegården skilt ut fra Lund. Eller grensene kan være justert i nyere tid. Aurdal er opprinnelig et bygdenavn (NG 251), og Bø kan være det tidligere hovedbølet i bygda. I dokumenter fra slutten av 1600-tallet beskrives daværende kirke som en treskipet stavkirke med svalganger og frittstående klokkestupul. Nåværende kirke, en tømmerkirke med korsformet grunnplan, ble i følge Jahnsen (1983:78) bygd på samme sted som en eldre kirke i 1735. Aars (1987:21f) derimot refererer en gammel tradisjon om at den eldste kirken, en stavbygning, skal ha stått nærmere 900 m sør for den nåværende på (98) Øvre Søreims grunn, jf. ID 212701. I 1328 nevnes kapeller under Aurdal og Reinli, og disse kan være kirker nedlagt før 1620 i og med at disse ikke er navngitt i 1328, men det kan også være tale om andre nedlagte og ikke sikkert belagte kirker – det finnes en rekke kirkesagn i dette området. 30. juli 1457 var biskopen på visitas i Aurdal, da han kvitterte ut Torgrim Nikolasson for tre års regnskap som kirkeverge for Skrautval kirke (DN I:842). Rundt 1620 var Aurdal hovedkirke med annekser på Ulnes, Svenes, Skrautvål, Reinli og Hedal (St.s. 152ff). I 1743 var annekskirkene nær de samme: Ulnes, Skrutvold, Blaaflad, Bang i Renlien og Hedaln, i tillegg til Svennæss (Røgeberg 2004:185, 217). Bnr. 32 av Bø heter Kirkenær. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, teksten oppdatert 06.05.15)
AURE STA. MARIA, gnr. 32 Aure prestegård (Aure sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Aure, AB 192). Nåværende kirke står på (gnr. 32) Aure prestgard, på odden der Aureelva munner ut i Aursundet. Før 1923 lå tunet på prestegården heller nær kirken. Aure ligger midt i den mest fiskerike del av distriktet, og tidligere lå det et større øyrike til gården. I 1725 ble en gammel stavkirke revet, og en ny sto ferdig på samme tuft året etter. Denne var en tømmerbygning med korsformet grunnplan, takrytter over krysset og to våpenhus. I 1923 brant kirken som følge av lynnedslag (Todal 1963:514ff, Rodal 1928). Nåværende kirke med korsformet grunnplan ble trolig reist på det gamle tuftstedet. Dedikasjonen er etter DN V:976 (1497). På visitas på 1400-tallet skulle biskopen ha j Aurum iiij næter (AB 190). Trolig var det visitas på Aure 14. januar 1497, i og med at her Alfs Torsteinsson chanuker i Trondem Jons Olafsson radhman ther samastadz da var på gården (DN V:976). Før reformasjonen var Herøy et av de seinmiddelalderske kannikgjeld (Dybdahl 1989:189ff). I 1589 var Aure hovedkirke med annekser på Edøy, Brattvær, Odden og Veien (Thr.R. 70). Gården var utgangspunkt for navnet på skipreidet (Aura skipreidu, DN II:248, 1342). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Lokalitetsavgrensing er basert på de arkeologiske undersøkingane, kyrkjegardsmuren og eldre kart.
Vi har nytta kart frå Aurlandsvangen i 1864, jordskiftesak gnr. 12, kartnummer 1450-1961 ( 1961 er feil, det skal vere 1864). På kartet kan vi sjå delar av kyrkjegarden i sør, vest og nord. Det ser ut til at eigedomsgrensene i nord samsvarer med situasjonen i dag. Basert på desse grensane og bygningane på kartet så har vi definert ein grense på mellomalderkyrkjegarden i nord som vi meiner kan stemme.
Ved to undersøkingar på staden (24.04 og 10.-11.08.2022) blei det registrert sju graver totalt. Gravene har ein plassering på kyrkjegarden som viser avvik frå den moderne drifta.
83816-3 er eit kranium med god kontekst i ei grav som vart funne i april. Dette funnet vart gjort utan
arkeolog til stades, men Lars Jølle Berge var raskt på staden og gav stoppordre i påvente av dateringsresultat. Det var då grave 65 cm ned, som også er botn av grava. Med det kunne den allereie eksponerte profilveggen dokumenterast. I august var Berge tilbake saman med Isabel Furesund Berge for å overvake det resterande gravearbeidet. Langs kortsida, aust for koret vart det grøfta tett inn mot kyrkjeveggen. Seks graver vart avdekka i flate, samt ein trekolhaldig struktur. Det opprettast ikkje enkeltminner for desse strukturane, men dei inngår i enkeltminne 83816-2.
Langs sørveggen av kyrkja er det funne fleire steinheller som truleg har hatt ein drenerande effekt.
Sjakt 2 er graven frå nordaustleg hjørne av kyrkja, langs austveggen, langs mot koret. I sjakta vart det funne ein trekolhaldig struktur og seks graver. Ein vassleidning går parallelt med sjakta langs austleg profilkant. Sjakta er grave med ein djupne på 40-45 cm. Undergrunnsmassane er ein fin, porøs og ljos sand. Sidan det er så mange strukturar i denne sjakta, er denne sanden berre unntaksvis synleg. Massane mellom torva og undergrunnen består av jordhaldig sand med nokre nevestor stein innimellom. Det er
store mengder beinmateriale i desse massane, samt i toppen av dei fleste strukturane. Breidda på sjakta er om lag 70 cm.
Den trekolhaldige strukturen har datering til romartid og skiljer seg klart frå gravfeltet.
AUSTAD, gnr. 48 Austad (Austad sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 48) Austad er i 1557 (Öwestad kirckie, DN XII:661), men prest ved kirken nevnes allerede i 1328 (DN IV:178). Nåværende kirke, en panelt tømmerkirke med korsformet grunnplan bygd 1803, står på østsiden av Rosfjorden. Denne kirken erstattet en kirke som i 1790 ble betegnet som meget brøstfældig. Den eldre kirken kan på rivingstidspunktet se ut til å ha vært delvis en stavkonstruksjon, delvis i bindingsverk. En grunnstokk gjenanvendt i nåværende kirkes fundamentering er ved dendroprøve datert til 1187, andre stokker til de siste tiår av 1500-tallet. En passasje i amtmannens brev til kongen om byggetillatelse i 1790 gir antydninger om at kirken som da ble ønsket revet, tidligere skulle ha stått som kirke på Valle i Audnedal og at den var kjøpt til Austad og satt opp der seint på 1500-tallet. Nykirken skal være reist på samme tuftsted som den eldre kirken. En mynt funnet under nåværende kirkes søndre korsarm er preget i tiden 1299-1319. I 1850 ble kirkegården utvidet med 47 favner, og tidlig på 1940-tallet med 1200 m2 mot sør (Berdal 2003:13ff, 42, 60). Ca. 1620 var Å hovedkirke med annekser på Austad og Kvås. Kirketienden i Å og Kvås sogn ble da gitt som smørreide, og disse sogn svarte også tienden til hovedpresten som smørreide (St.S. 243f). Nær 200 meter sørøst for kirken ligger rester av et gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Fornminne: Steinalderlokalitet. Funnsted for T 21052 5 splinter av flint. (Tilvekst 1986). Funnene ble gjort ved prøvestikking på en V-vendt flate som mot Ø begrenses av en bergkolle. Flaten er dekket av lyng og gress, den har ikke vært utsatt for erosjon. Undergrunnen består av 10-15 cm torv. Grus under torva. Funnene ble gjort i grusen. Forholdsvis liten funntetthet og mengde. Fem små flintsplinter funnet i tre prøvestikk. Prøvestikk innenfor et område på ca 50 x 50 cm. Ingen funn av kull eller skjørbrent stein.
En stavkirke fra rundt 1200 på Austad gamle kirkested, ID 12132, ble revet i 1668 og erstattet av en liten langkirke i tømmer. Denne ble i sin tur revet i 1880, da nytt kirkested [ID 83821]ble opprettet på (9) Tveit om lag 6 kilometer lenger opp i dalen (Austad 1980).