FJÆRE, gnr. 19 Fjære (Fjære sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 19) Fjære er i 1386 (fiardha *Kyrkiua, DN XXI:175), og prest på stedet nevnes i 1320 (sira Þorgylsi aa Fyrdi, DN I:160). Kirken har en døpefont i kleber datert til 1275-1325 (Solhaug 2001:42). Den romanske steinkirken fra rundt midten av 1100-tallet har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med sekundær apside og et sakristi fra nyere tid på korets nordside. Det kan se ut til at koret og apsiden er ombygd/utvidet på 1200-tallet, og det er mulig apsidehvelvet skal ses i denne sammenheng (Sinding-Larsen 1940). En rekke bevarte kvader, som i dag befinner seg på forskjellige steder i kirken, gir sammen med en usedvanlig høy vestportal antydninger om en mer kompleks bygningshistorie enn hva kirkens førsteinntrykk gir. I den vestre vangen i skipets sørportal står en gjenanvendt gravplate. Adelsætta på Talgje i Ryfylke hadde også eiendommer i Aust-Agder og oppholdt seg tidvis der, noe som kan forklare forekomsten av en gravplate etter den såkalte «Fjæreprinsessen» i Fjære kirke (Daae 1899:98). Rundt 1620 var Øyestad hovedkirke med annekser på Fjære og Froland (St.S. 199f). Gårdsnavnet (23) Spedalen refererer til et middelaldersk herberge (spitali, ”kloster”) nær ved kirken. Kort vei sørvest for kirken heter det Klokkeråsen, og rett i vest Kirkeåsen. Så vel vest som sør og øst for kirken ligger rester av et meget stort gravfelt, og kirken er tydeligvis reist i innerkant av dette. (kartreferanse: BP 009-5-4). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
MUNDAL (FJÆRLAND), gnr. 51 Mundal (Mundal/Fjærland sogn). Nåværende kirke ved Fjærlandsfjorden (Mundal) er bygd 1863, på samme sted som en eldre kirke. Det har vært noe uklarhet hos forskerne når det gjelder kirkene i Fjærland til inn på 1600-tallet. Uten tvil har det stått kirker på både (gnr. 53) Bøyum og (51) Mundal, men den på Bøyum ble trolig lagt ned i løpet av 1600-tallet. Det interessante forhold at ingen av kirkene er nevnt med jordegods i middelalder eller tidlig nytid (Laberg 1934:168), gir en klar indikasjon på at begge var lokale høgendeskirker for hver si bygd langs Fjærlandsfjorden. Med stor grad av sannsynlighet nevnes kirken på Mundal indirekte i 1306 ved presten (DN VIII:17). Da gikk det et brev fra biskop Arne i Bergen, der han påla prestene på Njøs og Mundal (sira Symuni a Nios oc sira Hælgha i Talghe) å avhøre vitner mht. rykter i bygda om et utillatelig forhold mellom en mann og hans moster. I Hr. Vincents Lunges jordebok 1535 (NRJ IV:483) nevnes en skyldpart i ”Talg i Mundodaller”. ”Dette må vera ein part av Mundal, der me enno kann finna namnet att i ei skreda, ’Telgskreda’” (Laberg 1934:166f). I 1567 ble Fjærland anført som gård i Mundal sogn, ved siden af Mundal (NG 149), så det riktige ble derfor å oppfatte Mundal kirke som utgangspunktet for betegnelsen Fjærland kirke. I 1686 ble kirken på Mundal omtalt som en skjønn liten bygning av tømmer, 16 alen lang og 12 alen bred, koret 8 alen i kvadrat. Få år tidligere var det blitt bygd til et vesttårn og under dette et våpenhus, 5 alen i kvadrat. Innvendig var kirken malt med ”slyngede grene i brynt og sort”, og i himlingen var det malt sol, måne og stjerner. Mellom koret og skipet var det en høy tralvegg (op.cit.). I kirkeregnskapene 1668 skal kirken visstnok vært benevnt Mundal kapell, og de oppgitte mål var 10x7,5 m (skipet), 5 m i kvadrat (koret) og 3 m i kvadrat (våpenhuset (Aaraas & al 2000b:202). I 1667 hadde kirken 12 leiekyr. ”(Det) at dei i [den gamle] Mundal kyrkja fann årstali 1607 og 1611 skulde tyda på at kyrkja i Mundal skulde vera bygd i desse åri” (Laberg op.cit.). (kartreferanse: AT 080-5-4). (Kildegjennomgang til registrering av mioddelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69 - oppdatert tekst 2016)
FJØRTOFT ST. OLAV (?), gnr. 3 Fjørtoft (Haram sogn). Nåværende kirke står på bnr. 7 av (gnr. 3) Nøre Fjørtoft. Den eldre kirken sto på samme sted. I 1659 ble kirken beskrevet som en liten og lav, torvtekt tømmerbygning med utvendig bordkledning, og der stokkene var avrettet innvendig. Bygningen hadde rektangulært grunnplan med våpenhus, og i 1765 ble det bygd til et smalere, rektangulært kor samt et mindre skrifthus helt i øst – begge i tømmer. Samme år ble bygningens takhøyde øket ved at det ble lagt inn et ekstre omfar. Fra 1622 ble det holdt tjeneste i Fjertoften kapell hver 15. uke (Hove 1975:92ff). Strøm (II:27) beskrev i 1766 kirken slik: ”Fiertoftens Capel eller en liden Kirke, som bønderne til sin egen Beqvemmelighed have oprettet midt imellem de tvende Gaarde Nøre- og Søre-Fiertoft, hvilke og ere de eneste Gaarde her paa Øen. Capellet er af udvortes Anseende ikkun som en stor Bonde-Stue, men af indvendig Indretning som en Kirke, der ikkun nogle faa Gange om Aaret forsynes med Prædiken, og besøges af de forbemeldte Opsiddere paa Oxenøe og Gaarden Myklebust, hvilke tillige med Fiertoftens Beboere udgiøre en liden Meenighed, bestaaende af 134 Siele, som dog tilforn ere anførte i den almindelige Beregning over Folkets Antal i Harams Sogn, hvortil de egentlig henhøre. I Capellet findes en liden og net Klokke, med denne Paaskrift: Sancte Olave ora pro nobis, hvortil er føiet et uforstaaeligt, (skiønt dog for Synet fattelig) Aars-Tal”. Årstallet skal være m.v.xx (1520) (Hove 1975:93). Innskriften kan muligens vise til kirkens dedikasjon. Rygh (NG 203) observerte at kirken hadde en middelalderklokke, men var skeptisk til at kirken skulle være ”fra katholsk Tid”. ”For hundrede Aar siden [ca. 1660] vidste ingen at tilegne sig dette Capell, hvorfor det henfaldt til Bønderne, som siden ei aleene have holdt det vedlige, men og nylig meget forbedret det. Alt efter Hr. Ravns [Medtiener i Kaldet] Beretning” (Strøm II:355). Kirken er ikke nevnt i middelalderske kilder eller ca. 1600 (JBB). En hypotese er at kirken kan være bygd av erkebiskopens ombudsmann på Sunnmøre, Bjørn Vikverske på Søre Fjørtoft. Lokal tradisjon (sogneprest Abel i 1765) vil ha det til at ”En fornem mand skal ha beboet Søndre Fjertoft i gammel tid. Denne mand skal have bygget kirken til eget commoditet” (Hove 1975:93). I 1878 ble nåværende langkirke i tømmer reist noe til side for den eldre tømmerkirken, og denne ble revet etter at nykirken sto ferdig. Den første vigslede kirkegården ved kirken ble etablert i 1810, men før dette hadde lokalbefolkningen til alle tider, da særlig i vinterhalvåret men også i tilfeller av langvarig dårlig vær, gravlagt sine døde ved Fjørtoft kirke. Deretter hadde presten, ved sine sjeldne besøk ved kirken, holdt jordfesting. Denne gravplassen lå trolig sør og vest for kapellet, der det ved en rekke anledninger er påstøtt eldre graver: ”Då ein grov ut for fundamentet for tårnet og hovudtroppa til nykyrkja, kom ein burt i graver som var svært gamle og heilt ukjent”. I 1902 ble kirkegården utvidet mot øst og sørøst, og det ble satt opp steingard med jernporter. (Fjørtoft 1978:41f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
FLAKSTAD, gnr. 30 Flakstad prestegård (Flakstad sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 30) Flakstad prestegård og sognet er i 1430 (Flakstadhæ kirkiu sokn i Lofote skippreidhe, DN V:597), men fra kirken er det bevart en kalkformet døpefont i kalkstein, datert til 1250-1300, funnet på prestegården (Solhaug 2001:42f). Biskop Nannestad beskrev i 1750 Flakstad som ”en nedrig Træ-†-Bygning [dvs. en tømmerkirke med korsformet grunnplan], uden Taarn, med et lidet Klokehus ligesom paa Borge Kirke – 2 Klaaker”. Kirken manglet da sakristi. Utenfor døren i nordre korsarm lå en gravplate fra 1588, lagt over en mann fra gården Ramberg – nabogård til prestegården. På denne tid hadde kirken en altertavle ”samenfliket af Kaaber-Stykker”, samt ovennevnte ”skøn stor Døde-Steen”. Kirkegården var innhegnet ved en ”tyk og høj Mur, dog uden Porte” (Wolff 1942:42). Nåværende kirke, en langkirke med korsarmer på skipet og takrytter over korsskjæringen, ble bygd 1780 (Mathiesen 1938). I 1589 lå Flakstad som anneks til hovedkirken på Buksnes (Thr.R. 85), men i 1743 var den hovedkirke med Moskenes som anneks (Mordt 2008:190). Flakstad ble skilt ut som eget prestegjeld i 1740 (NG 345). Det ser ut til at stedets eldre kirker har stått på samme sted som nåværende. Både mot nord og sørøst, i om lag 100 m avstand fra nåværende kirke, er det gravd ut hustufter og åkerområder. Disse viser til bosetning i området fra eldre romertid og framover (Gabrielsen 1998:52f m/ref.). En gravplass til kirken ligger et par hundre meter mot sørvest, rett ved Kjerkegårdstjønna. Bnr. 1 av Flakstad heter Likhammaren. Noen hundre meter sørøst for kirken heter det Kjerkstøa. Et gravfelt nord for kirken, ned mot og forbi den har en lengde på ca. 300 m, og det har strukket seg videre mot bruket Likhammeren (Gabrielsen 1998:52f). Kirken er således reist midt i et stort gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
FLATDAL, gnr. 70 Råstua (Flatdal sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 70/1) Råstua, i seinmiddelalder benevnt westher gardhen i Roby (DN X:242). Kirken ble ifølge Wille (1786:26) innviet 1654, ”(efter) at den paa nye af Træe var opbygget”. Kirken ble grundig reparert på slutten av 1800-tallet og står fortsatt. Kirkegården ble utvidet i 1845 og ny mur ble bygd (Flatin 1942:142). Ifølge Rygh skal Rábýr være et grendenavn (NG 332), muligens navnet på kirkestedsgården i tiden da kirken ble reist. På 1570-tallet lå det en skyldpart (1 tønne korn) Vdj fladeland til mensa ved Seljord hovedkirke (St. 213), en indikasjon på et tidligere prestebol ved Flatdal kirke. Fra 1400-tallet finnes en rekke brev der Seljordpresten opptrer i Flatdal, og som viser at Flatdal kirke da lå som anneks til Seljord kirke (jfr. DN XI:251, DN XVIII:113). I 1516 er dette entydig: i Fladdal i Sillegiørdz preste gieldh (DN XI:300). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
NES (FLEKKEFJORD), gnr. 70 Nes (Nes sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 70) Nes er i 1460 (Nes kirkio, DN IV:948). Kirkestedet er likevel mye eldre, for i 1639 fantes i lensmann Torkelsøns skorstein et stykke av en gravplate fra andre halvdel av 1100-tallet, med teksten Gunnar Bjørnsson ligger her hogd i runer samt symbolet for Agnus Dei innrisset (Jakobsen & al 1983:24f). En kort elvestubb som deler Flekkefjord sentrum midt på renner fra Grisefjorden i nord og munner ut i Lafjorden. Kirken står på odden som utgjør vestre del av Flekkefjord sentrum. Midelalderkirken var trolig en stavkirke. Denne skal ha stått til rundt 1783 da ny kirke, en tømmerbygning med åttekantet grunnplan, ble bygd tre år etter at den eldre kirken var revet. Nykirken ble i 1831 erstattet av nåværende kirke. Gravearbeider under koret i 1982 viste at man kom ned i den eldre kirkegården, så trolig kan samtlige kirker være reist på samme tuftområde (Jakobsen & al 1983). Ca. 1620 var Lund hovedkirke med annekser på Bakke, Tonstad, Gyland og Nes (Flekkefjord). Til samme tid ble kirketienden til anneksene Gyland og Nes svart som smørreide, og prestetienden i ost eller smør til Lund hovedkirke fra samtlige kirker i gjeldet ble gitt i form av reide (St.S. 263f). Et brev fra 1465 viser at Nes kirke allerede da var anneks til Lunde kirke (DN IV:958). Oppe i heiene nord for kirken ligger Prestatjødn. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Steinsetting (R1), rund, bygd av hodestore stein og heller. Bredde 0,80 m, høyde 0,20 m. R1 ligger 2 m fra vannkanten i det NV hjørnet av Laukvikvatnet.
I området Ø-siden av Laukvikvatnet ble det også observert kulturminner som ikke ble registrert pga dårlig sikt.
2019: Kartfesting basert på beskrivelse og rapport, sett i lys av ortofoto og terreng. Må kontrolleres i felt for nøyaktig geometri.