FROGNER STA. MARIA OG DØPEREN JOHANNES (hovedkirke), gnr. 50 Frogner prestegård (Lier sogn).Kirken står som del av tunet på prestegården. Den stående steinkirken er en kirke med korsformet grunnplan bygd 1694, etter at middelalderkirken brant ved lynnedslag i 1651. Lite er kjent om den middelalderske kirken, men ut fra de beretninger som foreligger fra de 50 år det tok før ny kirke ble bygd, ser det ut til at den var bygd i stein og hadde om lag samme grunnplan og størrelse som den nåværende kirke. Murene som står i dag ser således ut til å være satt opp på middelaldersk grunnmur men er i all hovedsak fra 1690-årene (NK 10f). Ca. 1800 hadde kirkegården følgende areal: mot vest var avstanden fra kirken til gjerdet ca. 15 m, mot nord ca. 5-6 m, mens den mot sør og øst var ”som nå, den nye kirkegården østenfor kirkevangen ikke medregnet” (1944). I 1853 ble den utvidet i retning prestegården (1 4/5 mål), og steingjerdet ble flyttet etter. Samtidig ble det bygd steingard mot øst. I 1888 skjedde en utvidelse mot vest (2,4 mål), og i 1921 kom utvidelsen nedenfor kirkevangen (3 mål). Fra rundt 1915 er det anlagt ganger og plantet trær på kirkegården (Gjerdi & Hansen 1944:95ff). Ca. 1400 ble prestbolet ført som prestbolet alt men med skyldstørrelse (RB 93), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Tilstede ved jordhandelen som fant sted i setestova på Frogner i 1377, i tillegg til presten på Frogner, var også Lodin Eivindsson prest i Røyken kirke og mannen som foretok jordkjøpet – sira Øystæins Aslakssonar koorsbrodors j Oslo (DN II:450). 1402 var Brynjolf Karlsson, domprost i Skara og kannik i Oslo til stede og involvert i jordhandel (DN III:561). I 1400 skulle biskopen under visitas ha 4 nattleger firi Fraunar, Syllingadall ok capellur og han tok 8 huder i katedratikum (RB 551). Under 100 m nord for kirken ligger restene av et gravfelt. (kartreferanse: CJ 042-5-4). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Lokalisering av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: LILAND, gnr. 111 Liland (Fana sogn). Kirken skal ha stått enten på bnr. 22 (Lilandshaugen) eller bnr. 4 (Kongshaugen) av (gnr. 111) Liland. Begge lokaliteter ligger et lite stykke fra gammeltunet/nåværende tun mot vest. Det er ikke gjort funn av skjelettrester på lokalitetene (Buckholm 1998:26, 43). Etter omtalen i første halvdel av 1300-tallet er ikke kirken nevnt i den seinere del av middelalderen eller i tidlig nytid, så den ble trolig lagt ned eller forfalt seinest rundt 1400. Rygh oppfatter samoppføringen i 1327-28 av kirkene på Liland og Sund slik at førstnevnte da skulle være anneks under Sund (NG 245), men så behøver ikke nødvendigvis å være tilfellet. Før 1350 lå det til mensa kun én skyldpart (i kirkestedsgården) samt tienden og inntektene av utleie av diverse dyr (hest, kyr), og til fabrica kun tiende og ei ku (BK 53b). Det ser samtidig ut til at kirketienden (fabrica) gikk uavkortet til gårdeieren (se nedenfor). Prestebol er ikke ført. Nær ved tunet finnes navnene Kongshaugen og Anderskyrkja. (Kildegjennomgang til registering av middalelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Lokaliseringen er uavklart. Likeledes hvorvidt det egentlig stod kirke i Lillefjord. Ifølge Simonsens ekserpt 1976: "Gieddesuolo (=Engholmen) el. Ruossasuolo (=Russeholmen) el. Jordholmen i Litlefjorden. Her finnes det sagn om at det skal ha vært kirke og om dennes ødeleggelse. Anders Larsen ble forevist en tuft før krigen, Bratrein den samme i 1966. Det er en gammetuft, 4 x 4 m st., og kan ikke ha vært kirke. Andre tufter finnes ikke på øya."
Ifølge Sellevold og Schanche 1992 ble både deres og Bratreins undersøkelser stoppet av hekkende fugl.
Hos Trædal (PhD, 2008) betegnes kirkestedet som et sagnkirkested og beskrives beliggenheten som utypisk.
2022: Lokalisering flyttet fra fastlandet til holmen, som sagnet forteller.
LILLEHAMMER, gnr. 60 Lillehammer (Lillehammer sogn). En middelaldersk stavkirke ble i 1733 revet og erstattet med en tømmerkirke med korsformet grunnplan reist noen titalls meter nordøst for stavkirken, i hjørnet av den gamle kirkegården. En murkirke erstattet i 1879-82 tømmerkirken. Denne ble bygd der stavkirken hadde stått, slik at eventuelle rester etter denne visstnok skal befinne seg foran inngangen til nåværende kirke – kanskje under dens våpenhus. I 1844 ble kirkegården utvidet mot nord (26 alen) og øst (10 alen), og en ny utvidelse fant sted i 1873 (Pedersen 1982:15, 49, Feiring 2004:233ff, jfr. Schøning I:198). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-21).
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: Kirken på Linstad var bygd av stein, og det skal på 1600-tallet ha blitt tatt stein fra den til bygninger på (gnr. 70) Sakslund. Ved lagtingsdom av 1574 ble bøndene pålagt å istandsette kirken, hvilket nok aldri skjedde (NG 173, jfr. Bugge 1957:446). På 1570-tallet lå det en liten skyldpart (½ hud) i Linstad til Stange kirkes mensa (St. 148), en indikasjon på et tidligere prestebol til Linstad kirke. Også (dagens gnr. 98) Lindstad søndre, tidligere Husehagen, bør regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist, muligens sammen med enkelte andre av de mindre gårdene i nabolaget. En gård Stangir gikk i andre halvdel av 1600-tallet inn under Linstad (NG 172). Dette forklarer sognenavnet 1334, men det indikerer også at Stangir kan ha vært navnet på opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Schøning (II:84) hevder at Linstad var et Herre-Sæde, da en av kong Magnus Blindes sentrale støttespillere, Loedin Sauppnedur a Linostadom skal ha bodd der. Denne Lodin Saupprud skal visstnok ha vært fra Linnestad i Vestfold (Soga om Haraldssønene, kap. 10, note). Kirken: ca 1590 (Lenestads Kirke øde, Schøning II:83), 1591-98 (Linestadtz kircke er øde, JN 14). I følge Veflingstad 1952:530 lå sognekirken på Lindstad søndre og det er gammel kirkegård på gårdsplassen, hvor det ved planering er funnet benrester.
LINDÅS, gnr. 108 Prestegården (Lindås sogn). Nåværende kirke bygd 1865 står på (gnr. 108) Prestegården i sentrum av tettstedet Lindås. Middelalderkirken var bygd i stein, trolig på 1100 tallet. Den hadde rektangulært skip og smalere, kvadratisk kor, og den ser ut til å ha hatt kvader i veggåpninger og utvendige hjørner. Skipet hadde portaler (i hvert fall) mot sør og vest. Alteret var i kleber. På 1600-tallet ble den påbygd skip og tårn i tømmer og bindingsverk. Denne bygningen ble stående til nåværende kirke var reist. Steinkirken sto noen meter øst for den nåværende, og dens sørvestre hjørne er observert ”ved prost Hvedings grav” – 10 m fra nåværende kirke (NK III:47ff, 57). Ifølge Kraft hadde kirken i 1829 ”et gammelt muret sakristi” (Bendixen 1904:663). Enten hadde den romanske kirken sakristi, eller så kan dette være bygd til på tømmerkirken med stein fra det revne skipet. Lindås kirke er nevnt i BKs register, men siden der dens inntekter ble ført mangler. Ved Resolution av 1864 ble det gitt løyve til å bygge nykirken på ”den sydvestlige Del af sognets Kirkegaard i forbindelse med et Stykke af Prestegaardens Grund” (Ruset & al 1969:26). Middelalderens gravplass må ha ligget nord, øst og sør for steinkirken, og den avgrenses delvis ved en kraftig steingard. Etter 1865 ble hele dette areal tatt i bruk til gravlegging, det ble fylt på masser, og kirkegården er seinere utvidet mot nord (NK III:56). Bortsett fra Lindås, er ingen av de øvrige kirkene i gjeldet ført med katedratikum ca. 1600 (JBB 75), trolig ved en glipp. På Lindås skal det finnes navn som Munkevika og Munkeberget, i tillegg til Krossleiet (Strand 1992:14). En gravplass drøye 100 m øst for kirken er en hjelpekirkegård. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
LINDÅS, gnr. 108 Prestegården (Lindås sogn). Nåværende kirke bygd 1865 står på (gnr. 108) Prestegården i sentrum av tettstedet Lindås. Middelalderkirken var bygd i stein, trolig på 1100 tallet. Den hadde rektangulært skip og smalere, kvadratisk kor, og den ser ut til å ha hatt kvader i veggåpninger og utvendige hjørner. Skipet hadde portaler (i hvert fall) mot sør og vest. Alteret var i kleber. På 1600-tallet ble den påbygd skip og tårn i tømmer og bindingsverk. Denne bygningen ble stående til nåværende kirke var reist. Steinkirken sto noen meter øst for den nåværende, og dens sørvestre hjørne er observert ”ved prost Hvedings grav” – 10 m fra nåværende kirke (NK III:47ff, 57). Ifølge Kraft hadde kirken i 1829 ”et gammelt muret sakristi” (Bendixen 1904:663). Enten hadde den romanske kirken sakristi, eller så kan dette være bygd til på tømmerkirken med stein fra det revne skipet. Lindås kirke er nevnt i BKs register, men siden der dens inntekter ble ført mangler. Ved Resolution av 1864 ble det gitt løyve til å bygge nykirken på ”den sydvestlige Del af sognets Kirkegaard i forbindelse med et Stykke af Prestegaardens Grund” (Ruset & al 1969:26). Middelalderens gravplass må ha ligget nord, øst og sør for steinkirken, og den avgrenses delvis ved en kraftig steingard. Etter 1865 ble hele dette areal tatt i bruk til gravlegging, det ble fylt på masser, og kirkegården er seinere utvidet mot nord (NK III:56). Bortsett fra Lindås, er ingen av de øvrige kirkene i gjeldet ført med katedratikum ca. 1600 (JBB 75), trolig ved en glipp. På Lindås skal det finnes navn som Munkevika og Munkeberget, i tillegg til Krossleiet (Strand 1992:14). En gravplass drøye 100 m øst for kirken er en hjelpekirkegård. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)