HALSA, gnr. 11 Megard (Halse sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1303 (Haulsyniar kirkiu, DN II:70). Nåværende kirke står på bnr. 8 under (gnr. 11) Megard. Rundt midten av 1600-tallet ser det ut til at kirken var en langgkirke i stavverk med et tverrskip i tømmer (?) og takrytter over koret. I 1724 brant kirken som følge av lynnedslag. Ny kirke, den nåværende, ble (trolig) reist samme året, og trolig på samme tuft, og den ble vigslet i 1725. Dette er en tømmerbygning med korsformet grunnplan, takrytter over krysset, sakristi i øst og våpenhus i vest. Gården var og er den største i bygda (Vaagland 1964:207ff, 1954:260, Aasland & al. 1974). I 1432 hadde erkesetet storparten av gården (Holsyniar) og tre separate bruk ble da bygslet bort (AB 109). I 1589 lå Halsa som anneks til Stangvik hovedkirke (Thr.R. 70) men ble i 1876 med Tustna som anneks skilt ut som eget prestegjeld (NG 447). Gården var tingsted (Halsnøe tingsted, NRJ II:62) og utgangspunkt for navnet på skipreidet (Haulsynia skipreidu, DN II:248). Kirkegården ble utvidet mot sør i 1902 og mot sørvest i 1949 (Vaagland 1964:234). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
STEINN (HALTDALEN), gnr. 18 (=193) Prestegården (Holtålen sogn). Nåværende Haltdalen kirke står på (gnr. 193/1) Prestgården, og den gamle kirken stod på det som nå er en utskilt parsell under samme gård (193/12). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Holtaals k., OE s. 32). I 1881 ble nåværende kirke innviet, og gammelkirken ble revet i 1882-83. Den nye kirken ble bygd 100 m rett opp og nord for den gamle. Den gamle kirken stod på det som nå er den gamle kirkegården nede ved elva, vegg i vegg med det gamle prestegårdstunet. Det viste seg under rivingen at deler av den gamle kirken var en stavkirke, som så ble solgt til Fortidsforeningen. Disse delene, sammen med deler av en tilsvarende stavkirke fra nabobygda Ålen, ble så gjenreist som ”Holtdalen stavkirke” først på NTNU/VITMUS` utearealer i perioden 1881-84, men ble så i 1937 flyttet til friluftsmuseet på Sverresborg utenfor Trondheim. Den manglende vestre gavlvegg måtte nybygges, men vestportal og dør med beslag ble hentet fra stavkirken i Ålen som ble revet i 1881. Flere planker i sideveggene var såpass ødelagte at de ble erstattet med nye, og i tilfeller av råte ble nytt tømmer satt inn. Skader på koret ble reparert med materialer fra stavkirken i Ålen. Haltdalen stavkirke hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Dens samlede grunnareal var 37 m2. Kirken var bygd i stavteknikk og var omgitt av en svalgang. Stiltrekk og dendrokronologiske analyser viser at kirken ble bygd på 1100-tallet; muligens ble den bygd i første fjerdedel av perioden og muligens er den blitt endret noe i slutten av perioden. Da kirken ble revet i 1882-83 bestod den av et skip i tømmer, mens skipet i den gamle stavkirken var på et tidspunkt blitt kor i den nye og det gamle koret sakristi. I 1703 hadde sognepresten klaget over at kirkene i Haltdalen og Ålen var ”ældgamle og aldelis udøgtige” og dessuten for små for den raskt voksende menigheten. Gruvedriften på Røros hadde lagt grunnlag for befolkningsøkning i området, og dessuten hadde Kobberverkets eiere tidlig på 1600-tallet kjøpt sognets tre kirker. Det kan derfor være at det var rundt 1703-04 at kirken ble kraftig utvidet med opptømring av et nytt skip i vest. Desto mer sannsynlig er dette hendelsesforløpet og dette tidsrommet, da det samme ble gjort med Ålen kirke i 1663 og med Singsås kirke i 1684. Alle kirkene hadde samme eier: de herrer participantere udi Røros kaaberverk. Prestegårdens opprinnelige navn er Steinn. En gård Kirkhuss nevnt på 1500-tallet (NRJ II:180, DN XII:777) er trolig gått inn under Prestegården (Brendalsmo 2006:475ff m/ref.). 22 januar 1535 var erkebiskop Olaf vtj waar wiseteringh j Holtaalenn (DN I:1084). Ei øy ute i Gaula rett vest for prestegården heter Prestøya, en bekk som renner ned mot prestegården fra nordøst heter Prestbekken, og to bruk av prestegården heter Prestrønningen. Noen hundre meter øst for der stavkirken stod, på Heksem, er det rester av et større gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Fornminne: Røys, uklart markert og temmelig utydelig i terrenget, (pga vegetasjonen). Rundaktig med noe bratte sider. Grop i toppen (tverrmål ca 1,5 m). Bygget av stein og jord. Nedgrodd av lyng og einer. Mål: tverrmål 5-6 m, høyde ca 0,6 m. Parelius nevner muligheten av flere lave røyser i området. Under ØK-registreringen i 1975 kunne det ikke finnes flere.
EID (PRESTEID/HAMARØY), gnr. 16 Presteid (Hamarøy sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 16) Presteid er i 1589, og en res.kap. under hovedkirkepresten på Steigen skulle da ha tilhold på prestebolet Preste Eid (Hammerrøø kircke, Thr.R. 83). Den eldste kirken på stedet skal ha vært en stavkirke, og denne ble avløst av ny kirkebygning i 1655. Denne ble i 1750 omtalt som en tømmerbygning med korsformet grunnplan og takrytter over korsskjæringen, og mht. kirkegården så var den da ”vel hegnet”. Ved besiktigelsen 1771 ble bygningen beskrevet som svært brøstfeldig. Fire år seinere ble den erstattet med en ny tømmerkirke med korsformet grunnplan, bygd ”omtrent på same staden”. I 1840 fikk den nye kirken en takrytter over korsskjæringen og ikke lenge etter et sakristi i øst inntil koret. I 1885 ble den demontert og flyttet til Karlsøy i Sagfjorden som kapellkirke. Samme år ble en langkirke i tømmer innviet på Presteid. Denne kirken ble ikke oppført der den forrige kirken hadde stått inne på daværende kirkegård, men i den øverste kant av denne. ”Den forrige kirke stod i en fordypning, omgit av en mur, da terrænet omkring den var blit forhøiet ved paakjørt fyld” (Nicolaissen 1921:3ff, Wolff 1942:6, Olaisen 2004:11). I 1974 ble det reist en arbeidskirke på stedet. I 1589 var Hamarøy residerende kapellani under Steigen hovedkirke (Thr.R. 84), og i 1743 var situasjonen den samme (Mordt 2008:179).I 1809 ble det skilt ut som eget prestegjeld. Hertug Skules krigerflokk vårbelgene var rundt 1240 på et raid i Hålogaland, og ved ett tilfelle ”for dei til Hamarøy og meinte å drepe Håkon Raud. Dei møtte ei ferje, og folket på den sa at Håkon hadde fått nysn om ufrreden” (Soga om Håkon Håkonsson kap. 203). De andre folka de oppsøkte var samtlige høvdinger i kong Håkons tjeneste, så trolig gjaldt dette også for Håkon Raud. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).