Nåværende kirke står på (gnr. 68) Ryssestad hvor den ble nybygd 1838 (Ose 1957:59, BF 026-5-3), på vestsiden av elva. De to første kirkene i Hylestad sto på Kyrkjemo, Hylestad gamle kirkestedj, Jf. ID 51502.
Nåværende kirke bygd 1880 står på (79) Myklebust, 2-3 km i sørvest for det middelalderske kirkestedet, på flata der elva munner ut i Hyllestadfjorden i Kleivevika. Hyllestad stavkirke1 og Hyllestad kirke 2 sto på gnr. 77, jf. ID 156755.
HÆGEBOSTAD, gnr. 11 Prestegard (Hægebostad sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 11) Prestegard, hvis opprinnelige navn er Hægebostad (NG 257), er i 1553 (høyebosta kirke, DN XXI:996). Middelalderkirken var trolig en stavbygning. Den ble i 1629 erstattet av en tømmerkirke, som igjen ble erstattet av nåværende kirke i 1844 (Fidjestøl 1952:20ff, 44f). Siden 1629-kirken ble revet før nykirken ble bygd, og anvendbare materialer gjenanvendt, er det sannsynlig at begge kirkene ble reist på samme tuftested. Ca. 1620 var Liknes hovedkirke med annekser på Feda, Hægebostad og Eiken. Til samme tid hadde prestetienden fra Hægebostad og Eiken form av smørtiende eller reide, mens fra de øvrige kirkene ble svart vanlig tiende. Hægebostad kirke mottok kirketienden som reide (St.S. 255f). I 1753 ble Hægebostad opprettet som eget prestegjeld med Eiken og Fjotland som annekser (NG 257), og muligens kan et navneskifte fra Hægebostad til Prestegard ha skjedd da. I følge Rygh var Skudherridt [St.S. 354] rundt 1900 fortsatt benyttet som navn på bygda der gården Hægebostad ligger (NG 257). I lia vest av Lygna for Prestegard heter det Prestelia, og noe lenger inne på heiene her er det en markant ås som heter Prestelihei og rett sør for denne en lav rygg kalt Presten. I østhenget på Prestelihei heter det Prestelia og Prestefrua. Nabogård til Prestegard/Hægebostad i sør er (10) Snartemo. På Hægebostad har det vært flere gravhauger, den største lå oppe ved Klåmra, ved Krosshylen. Denne skal ha vært bygdas helligdom, og det skal ha stått et kors på den før det ble reist kirke på gården. Rett ved lå Krassægra og i elva tett ved Krosshylen, der det også var vadested tidligere (Lauen 1975:87). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
HÆGELAND, gnr. 58 (=79) Hægeland øvre (Hægeland sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 79) Hægeland ved nordenden av Hægelandsvannet er i 1565 (Hægelans kiørke, DN VI.802). Muligens var det eget prestebol til kirken tidligere i middelalderen, før ca. 1400, i og med at Hægeland i 1602 var mensalgods under Oddernes presteembete (Åsen 1951:206). Rundt 1620 var Oddernes hovedkirke med annekser på Vennesla, Sangesland/Øvrebø og Hægeland (St.S. 217f). En eldre langkirke i tømmer, utvendig panelt, ble i 1677 utsatt for omfattende reparasjoner. Denne bygningen ble så revet våren 1829, og ny tømmerkirke – den nåværende – ble reist på samme sted som den eldre. I mellomtiden var menigheten til messe i Sangesland/Øvrebø kirke. Muring av grunnmur skal ha startet allerede i 1824. Kirkegården fikk steingard i 1790, og den ble utvidet først i forbindelse med byggingen 1829, samt i 1875 og 1920 (Åsen 1930). Rett nord for kirken, der Eljansåna munner ut i Hægelandsvannet, heter det Kyrkjehølen, og noe mot nord langs veien heter det Prestefallet. Et stykke inn på heiene nordøst for kirken heter det Kyrkjedalen, og et stykke inne på heiene i nordvest ligger St. Olavskjelda. Bnr. 7 under Hægeland heter Krossen/Hægelandskrossen, utgått fra (bnr. 6) Øydegarden i 1882 (Åsen 1951:218). Muligens kan navnet antyder et tidligere kors i friluft. «Eine hyrna av kyrkjegarden streifer inn på ein slik [grav-] haug, og det er mange haugar kringum» (Åsen 1930:5). Rundt 1620 ble tienden fra Sangesland og Hægeland sogn til hovedpresten på Oddernes betalt i form av en fast avgift kalt reide: «J disze tuennde Sangislandt och Hægelands sogner giffuis Kongens aarlige rettigheed i schind 3 engelscher eller kalschindt aff huer hudschylldt och det kaldis Kongens leding; Kierckens reenntte giffuis i kornn 2 nottinger aff huer hudschylldt och dett kaldis kierckethiennde; Menn prestens aarlige renntte giffuis i smør, 9 mk. smør aff huer hudschylld och det kaldis redegierdt» (St.S. 219). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Kirken har navn etter gården Hærland, og den stod fram til ca. 1700 om lag 50-100 m nord for tunet på nedre Hærland, jf. ID 84559. Kirkegården og kirketufta der er for lengst borte (Hærnes 2003). Kirkestedet ble ca. 1700 flyttet ca. 1 km mot nordvest til Revaug hvor dagens kirke står.
HØLE, gnr. 5 (=72) Høle (Høle sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 72) Høle er i 1297 (ecclesia de Hyliu, DN IV:17), men prest ved kirken nevnes allerede på 1270-tallet (DN X:4). Presten Eirik var da med på å bevitne at Stavangerbiskop Thorgils kunngjorde at han ville opprette et hospital for de fattige og syke. Av sammenhengen framgår det at Eirik da var kannik ved domkirken. Den neste presten, Vilhelm (Willelmus de Hylu) var en av biskopens menn i konflikten mellom biskopen og kannikene ved Stavanger domkirke kort før 1300 (DN IV:17 m.fl.). Etter 1310 nevnes ikke lenger prester ved Høle kirke, så muligens lå den allerede da eller noen tid seinere som anneks til hovedkirken på Strand – slik den gjorde rundt 1620 (St.S. 96). Rundt 1620 var Strand hovedkirke med Høle som anneks (St.S. 96). Nåværende kirke står rett nord for tunet på Høle. En eldre kirke ble i 1621 erstattet av en langkirke i tømmer. Ny kirke, den nåværende, ble innviet i 1860. Det gamle steingjerdet rundt kirkegården ble i stort monn benyttet til grunnmur for nykirken, og ny steingard ble lødd opp på tidlig 1860-tallet (Bergsåker 1964:106ff). «Den gamle i 1860 nedrevne Kirke i Høle var antagelig bygget i Slutningen af det 16de eller Begyndelsen af det 17de Aarhundrede, da man har fundet aarstallet 1616 indskaaret dersteds. Paa knæfaldet rundt i denne Kirke var der lagt et loddent Skind men af saa høi Ælde, at man neppe kunde udfinde, til hvilket Dyr det hørte [deretter sagnet om mannen som skjøt en bjørn og lovet skinnet til Høle kirke]» (Løwold 1888:171f). Det er uklart hvorvidt nåværende kirke står på samme tuftsted som den eldre. At den ble reist noe til side for denne er sannsynlig, i og med at hele gamlekirken med inventar ble solgt på auksjon (op.cit. s. 116) – altså at den ble stående mens den nye ble reist – og det er ikke nevnt at materialer skulle være gjenanvendt. Trolig sto den eldre kirken ned/sørvest for den nåværende. På Høle fantes det tidligere et trebilde: «Umlag midt millom Høle og Skjøre er det ei høgd som heiter Leite. Her syner det ein vid steinsett ring, og midt i denne ringen, på ein liten steinpall, skulde avguden ha stade. Han var tå tre og over ein aln lang med teskorne augo, munn og nase. Ein gong hadde dei teke han heim til Høle, og der stod han lenge på eit eldhustak. Der såg eg han då eg var ei smågjente på ei åtte-ni år [1848-49]. ’Dette e avgud`n at Hølisso!’ sa folk på skjemt. Elles kalla dei trebiletet Leite-Sjugurd» (Hermundstad 1936:51f). Trolig dreier dette seg om en middelaldersk helgenfigur skåret i tre og som tidligere sto i kirken. Rett vest for kirken ligger Prestabrygga, og over åsen øst for kirken, på Selvik, ligger (71/7) Ligstø. (KIldegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKI ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)