Kvam stavkirke 1 og Kvam kirke 2 sto på Kvam gamle kirkested, jf. ID 84853. En tømret trekirke blev opført i 1671 som erstattning for den eldre stavkirken. Tømmerkirken blev revet i 1878. Etter stor strid i bygda ble den nye kirken reist rundt 500 m mot sørøst på gården (258) østre Kvam i 1878 og innviet samme år. Dette er en langkirke av tømmer.
Leira kapell ble bygd som bedehus og innviet i 1899. Det var eier av Leira gods, Thonning Owesen, som testamenterte midler til å få bygget bedehuset. Bygningen ble plassert like nord for gårdstunet til Leira gods.
Arkitekt var Karl Norum, som tegnet huset i dragestil. Bygningen har blitt endret opp i gjennom årene og elementer fra dragestilen er blitt fjernet.
Under andre verdenskrig var bedehuset okkupert av tyskerne. Bygningen ble brukt til forlegning og lager og området rundt ble militært utbygd.
Bygningen ble innviet som kapell i 1954, etter en ombygging.
KVAMSØY, gnr. 91 Kvamsøy (Kvamsøy sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (Huams øyiar kirkiu, BK 30b). Steinkirken på (gnr. 91) Kvamsøy, som ligger om lag 50 m fra fastlandet, har rektangulært grunnplan der skip og kor har samme bredde – innvendige mål er 17,8x7,9 m. Opprinnelig ser det ut til å ha vært portal kun i skipets vestvegg. Portalen er i kleber og har klar spissbue. Inntil portalen på dens nordside finnes en nisje i hogd kleber innfelt i vegglivet. De bevarte opprinnelige vinduer (et mot sør, et mot nord, et mot øst og et i gavlen mot vest) er i hogd kleber og med spisse buer. Inntil kirkens nordvesthjørne, mot nord og vest, er det sekundært reist støttepillarer. Kirken er trolig bygd rundt 1300, en datering som understøttes av et kalkmaleri, og trolig hadde den flat himling også i middelalderen (Aaraas & al 2000b:102f, Anker 2000:156 m/ref.). Nåværende Kvamsøy kirke bygd 1903 står få kilometer mot vest, inne på fastlandet på (88) Sæle. Før ca. 1340 lå det kun fem gårdparter til mensa og ingen til fabrica (BK 51b-52a). Det var ikke prestebol til kirken i middelalderen. Ca. 1600 lå Kvamsøy som anneks til hovedkirken på Hopperstad (JBB 158ff). ”Denne Kirke, som er meget liden, grundmuret, og som det synes af høi Alder, skal efter Sagnet være en Gavekirke af Engelsmænd, endnu mens Kopanger Kjøbstad stod ved Magt” (Kloster 1944:143). Kvamsøy har muligens vært et sentralsted i den tidlige middelalder, i og med at kong Sverre i 1184 bød sogndølene møte her for å få til forlik, etter at de året før hadde drept hans sysselmann Ivar Dapi i Kaupanger (Sverre-soga, kap. 82). Drøye 100 m sørvest for kirken ligger rester av et gravfelt. Det skal være en Olavskilde på øya. Et gravkapell som familen Munthe ca. 1720 lot bygge på nordsiden av kirken ble revet i 1875 (Kloster 1944:155). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Dagens kirke står på (gnr. 90=2090) Vestby og ble bygd i 1872. Den foregående kirken ble reist i 1617 til erstatning for en middelaldersk kirke. Disse stod få hundre meter lenger nord langs elva på (89=2089) Kvelde (Brendalsmo 1990:55). I 1398 ble prestbolet ført som prestbolæt a Berg alt og med skyldstørrelse (RB 46), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Berg er et tapt navn (NG 363), trolig lå den under Kvelde. På 1570-tallet lå en tilsvarende stor bygselpart i Quelde til mensa ved Hedrum hovedkirke (St. 60), trolig identisk med det tidligere prestbolet. I opphavsgården Kvelde da kirken ble reist må, foruten Vestby og Kvelde, iregnes (dagens gnr. 86-88) Norkveld nordre, mellom og søndre, (90) Vestby og (91. 92) Sundby vestre og østre (jfr. NG 353). Utfra størrelsen bør denne opphavsgården kunne karakteriseres som en storenhet. 1433 skulle biskopen under visitas ha a Qwæld j nat (DN VI:448).
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: Kvem kirke er ikke nevnt på 1570-tallet (St. 184f), hvilket betyr at det da ikke lå landskyld til den og at den ikke ble betraktet som anneks. Dette antydes også i et brev 1477 (dog muligens falskt eller omskrevet tidlig på 1600-tallet), der Kvems nabogård Smedby ble sagt å ligge i Hoff sogn (Smædhaby liigghiandhe j Hooff sookn, DN X:250). På 1590-tallet var kirken trolig likevel i bruk da den ikke nevnes som øde, men det er sannsynlig at det ikke ble holdt regulær tjeneste der (JN 290). I 1604 og 1723 utgjorde Kvem 6 helgårder og 1 halvgård, og en av gårdene kaltes i 1578 Kircke-Huem (NG 60). Kirken stod muligens på (71/2) Kvem østre II, eller der det er merket på ØK med ¿Ruin¿ på (75/1) Kvem. Et stort gravfelt må ha strukket seg langs gårdstunene på nordsiden, og kirken ser ut til å være reist i dette. Kirken: 1591-98 (Huems kircke, JN 290)
Fornminne: Boplassområde hvor det bl.a. er funnet klebersteinslampe (oppbevares på Velfjord bygdemuseum), funnet av Einar Saus. Ildstedsrester - med mye skjørbrent stein. Rester etter brønn som bestod av tømmerstokker lagt i firkant.
Kvenvær er nok i sin opprinnelse et områdenavn for en gruppe på flere hundre større og mindre øyer, holmer og skjær helt mot vest på Hitra. Rygh (NG 69) forklarer navnet som dannet av kvenna, gen.flt. av kona, med andreleddet ver i betydningen fiskevær. Kvenvær har ikke fått matrikkelnummer hos Rygh, men oppføres i 1520-21 (NRJ II:55) med fire oppsittere. I dag er Kvenvær navnet på et lite tettsted på Fast-Hitra rett inn/nordøst for øygruppen. Kvenvær, som Sula og Titran, ligger midt i et gyteområde med stabilt innsig av skrei og har som disse fiskeværene dermed de beste forutsetninger for en tidlig utvikling av fiske i stor skala og tilhørende fast bosetning. Fiskerne hadde kort utror, det ga flere sjøværsdager og lengre tid på fiskefeltet hver dag. I 1533 (OE s. 11), under hva som må være en områdebetegnelse, Querneweer, listes Hakebo opp sammen med fem andre nærliggende øyer. Hakbuøya er en av øyene i Kvenværet og oppsitteren der ble i 1533 ført med 3 våger fisk (=1½ spann) i skyld. Dette kan samtidig forklare at Kvenvær er kirkestedets navn i 1589 til tross for at kirken skal ha stått på Hakbuøya. Annekssognet og kirken må ha hatt områdenavn, slik vi møter det hos sogneprest Støren i 1774 (s. 69), Qvernvæhret. Første gang en kirke på Hakbuøya nevnes er i 1589 (Thr.R. s. 74). Quernvers kircke lå da som anneks under hovedkirken på Dolm. Sogneprest Støren noterte i sin kallbeskrivelse i 1774 at Qvernvæhr hen for 20 Aar siden Afbrændte, trolig i 1756. I følge sogneprest Rosings melding til stiftsdireksjonen ble kirken i 1703 nær fullstendig restaurert, da det meste av treverket inklusive tak, nordvegg, sviller og golvdragere var råttent. Kirken på Hakbuøya har hele tiden stått svært utsatt til for vær og vind, og det er tvilsomt om den bygningen som ble nær nybygd i 1703 var den første kirkebygningen på stedet. Etter brannen ble en ny kirke reist på samme sted og denne ble innviet i 1763. Kirken ble bygd i rundtømmer uten takrytter eller sakristi men med et mindre kortilbygg. En oppmåling i 1919 viser at skipets innvendige mål opprinnelig var 9,1x5,7 m, koret 4,1x4,2 m, altså et golvareal på 69 m2. Seinere ble skipet forlenget med 5,1 m. Rundt 1900 ble det bestemt å bygge en ny kirke for Kvenværområdet på (48) Stein inne på Fast-Hitra, og denne ble innviet i 1909. Den gamle kirken på Hakbuøya ble på 1930-tallet flyttet til (64) Forsnes helt sør på Fast-Hitra og gjenoppført der. Av kirkene i Hitra prestegjeld var det kun Dolm og Ulvan som hadde jordegodsinntekter. Sula, Titran og Kvenvær ble derfor i nyere tid oppfattet som “benådningskirker”, altså at befolkningen selv sørget for bygningenes vedlikehold og avlønning av prest. Det ser ikke ut til at det opprinnelig fantes kirkegård på Hakbuøya. I følge biskop Hagerups visitasprotokoll søkte allmuen i 1732 om løyve til å opprette en gravplass ved kirken. Tre år seinere sto den ferdig, den almue til stor fornøielse. Anlegget kan likevel ikke ha vært godt nok, for sogneprest Bang klaget over forholdene i 1780: Kirken “er bygget oven paa en Klippe, hvor Jorden icke findes saa dyb, at den kand skiule Liig=Kisterne, derfor vare endog de friske Liig udsatte for Sviinenes Mishandling, saalænge intet Hegn fandtes om Kirke=Gaardene, der dog nylig overalt ere blevne indgiærdede”. Sognepresten omtaler her flere kirkesteder enn Hakbuøya, trolig Titran og Sula som også var fiskerkapeller til bruk primært i sesongen. Også så sent som i 1825 klaget prost Rønne over forholdene på Hakbuøya kirkegård. Folk førte med seg sand og jord i båten for å dekke kisten når noen skulle gravlegges, og i enkelte tilfeller ble kistene kun overdekket med rund strandstein. Gravplassen ble anlagt rett ved og vest for kirken. Det finnes fortsatt (1994) rester etter kirkegårdsmuren i form av en litt uryddig tørrmur i ubearbeidet lokal bergart, mest rundslipt strandstein. Kirken og kirkegården har ligget på en åpen flate på høyeste punkt på det sørvestre neset av Hakbuøya. Lokaliteten kalles fortsatt Kjerkhaugan. Kirkegårdsmuren er fra ¼ - 1 m høy, høyest mot vågen i nord, der terrenget faller brattest. Omkretsen er omlag 16x18 m. Det kan se ut til at det i nyere tid er blitt reist et uthus på syllsteinene etter kirken. Fra Hakbuøya og inn til Hitra rett sør for tettstedet Kvenvær er det omlag 2 km i luftlinje. Det finnes flere gravplasser i skjærgården ut for Kvenvær. På Rørøya, omlag 1 km sørvest for Kjerhaugen på Hakbuøya ligger Rørøya kirkegård. Denne ble opprettet på 1900-tallet og er fortsatt i bruk. Likeledes ligger det en kirkegård på øya Gangstøa nordøst fra kirkegården på Hakbuøya. Også denne kirkegården skal være anlagt i nyere tid, men den skal ikke lenger være i bruk (Brendalsmo 2006:418ff m/ref.). Det er ingen indikasjoner på et prestebol til kirken i middelalderen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
KVERNES, gnr. 22 Kvernes prestegard (Kvernes sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Quernes, AB s. 117), av sognet ca. 1400 (Qvennes sokn, DN XXI:217). Stavkirken står på (gnr. 22) Kvernes prestegard hvis opprinnelige navn er Kvernes. Kirken er en langkirke i stavkonstruksjon bygd ca. 1300, med takrytter over skipets vestre del. I 1633 ble det gamle koret i stavkonstruksjon revet og et nytt oppført i tømmer i skipets bredde, og samtidig ble det bygd til et dåpsrom i vest, for det meste med materialer fra det revne koret. Før 1689 var det blitt tilbygd et sakristi i tømmer. Korets våpenhus ble reist i 1661-63. I 1648 ble takrytteren fornyet, og det samme skjedde i 1810. Hovedskipet er 16x7,5 m, det tilbygde tømmerkoret 7x7,5 m. Skipet har innganger i vest og sør, koret i sør. Mellom skip og kor står et korskille med tralverk på begge sider av en inngang der det tidligerer sto dører. Som for en lang rekke av de eldste kirkene i Møre og Romsdal har også Kvernes en rekke skorder utvendig. Ny kirke på Kvernes ble i 1893 bygd noen titalls meter syd for den gamle, og stavkirken ble i 1894 solgt til Fortidsforeningen (Sinding-Larssen 1979, Mork 1993:5ff). Kvernes kan belegges som hovedkirke tilbake til 1473 (DN II:888). I 1432 skulle biskopen på visitas ha j Kuernes iiij næter (AB 190). I 1589 var Kvernes hovedkirke med annekser på Kornstad, Bremsnes og Grip (Thr.R. 67f). I 1827 ble Grip overført Kristiansund prestegjeld mens Eide tidligere var lagt til Kvernes (NG 321). Av et par pavelige utnevnelser i 1523 framgår det at Kvernes da var kannikgjeld (DN XVII:823, 836), hvilket overensstemmer med en fortegnelse over kannikgjeld fra 1540 (Dybdahl 1989:190). Østover fra Kvernes prestegard går Prestsetervegen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sa 06/02235-69)
Nåværende Kvikne kirke står i grenseskillet mellom (gnr. 171) Veen og (36=172) Moen. Kirken ble nybygd 1652 med materialer fra den gamle stavkirken på stedet. I 1743 var Qvichne hovedkirke med Jndset som anneks (Røgeberg 2004:38). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Veen og Moen også (dagens gnr. 33=169) Bjørgan kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. På 1570-tallet lå en skyldpart (1 pund smør) i Biørge til mensa ved Tydal hovedkirke (St. 201). Eldste omtale av Bjørgan er i 1578 og den kaltes da Prestegardenn (NG 430), en bekreftelse på at skyldparten i 1570-årene representerte et tidligere prestebol til kirken på Kvikne. Ifølge Nergaard (1921:4ff) skal både (30=167) Skogstad og (37=173) Frenstad ha vært prestegårder i etterreformatorisk tid, mens Veen var prestebolet i 1652. Fra 1860 har derimot Moen vært prestegård (NG 430). Gårdshistorikken i sørbygda i Kvikne er kompleks, men det kan være at så vel Bjørgan som Veen (og flere andre) er deler av en opphavsgård i lag med Frenstad (Gustafson 1990:148ff). Sannsynligheten er stor for at Kvikne kan ha vært navnet på en slik gård (jfr. NG 426).