25 m VSV for krysset til grusveg og sti ligger en:
Fornminne 1: Steinrøys 1 x 1 m i diameter. Litt utflytende i form. Ligger på lyngterrasse. 8 m N for denne ligger en til steinsetting, består av nevestore steiner. En større stein i midten. Uklar struktur i V. 2,5 x 2,5 m i ytre diameter. Ligner et ildsted.
Fornminne 2-4: Ble registrert, men dette er gamle stolpehull. 45 m og 120 grader SØ for jordbruksveg/grusveg lå en steinsetting som ved første øyekast minnet om fundamentet til en kraftlinje-stolpe. Inni den var det et kammer med reinbein. Beinene som lå inni kammeret var gulaktige, mens de utenfor var nye. Omkrets 2,5 x 3 m, ytre ring består av kampesteiner, blir gradvis mindre mot senter. 36 m NØ for første stolpehull lå fornminne 3, samme oppbygning, men dette hadde ingen kammer i midten. Derimot hadde det en ytre oppbygd torvvoll. 5 x 4 m i ytre diameter. 12 m V for fornminne 3, lå fornminne 4 som også er av samme type. 2,5 x 3,5 m i ytre diameter. 19 m V for fornminne 2 lå et nyere tids ildsted. Dette ble ikke registrert.
Ca 100 m NØ for grusvegen lå det også en nyere tids teltboplass. Besto av 4 hodestore steiner og ildsted i midten. Steinene i ytterkant dannet en rektangulær form på 2 x 4 m i diameter.
150m NØ for krysset mellom de to grusvegene, og SØ for barnehagen og midt mellom to kraftlinjestolper ligger:
Fornminne 5: Steingjerde. Det er orientert 25 m Ø-V før det tar av mot N.
Fornminne 6: Nyere tids ildsted ligger like øst for jordbruksveg og 75 m N for fornminne 1.
5 m sør for traktorveg og 7 m N for bekken som følger planen, ligger en:
Fornminne 7: Spissoval steinsetting i utkanten av myrområde. Den er 1 m lang og 1 m bred. Laget av 15 små knyttnevestore steiner. Steinene virker avslipte. De ligger for det meste nede i jordlaget og er delvis overvokst av mose og gress. Det virker også som om dette er noe gammelt. Kan hende har bekken gjort en sving her tidligere?
OS (DALSBYGDA), gnr. 135 Osgarden (Os sogn). Nåværende kirke i Dalsbygda står på (gnr. 135) Osgården. Den eldste kjente kirkebyggingen på Os skjedde i 1703 (NG 417), og Os sogn nevnes første gang 1667 (NG 412), men en kirke kalt Dall Annexa lå på 1570-tallet som anneks til Tyldal hovedkirke (St. 202). Da Tynset prestegjeld ble delt i 1735 og Tolga ble opprettet som eget prestegjeld med annekskirker på Vingelen og Os, ble gårdene i Os nevnt å ligge i Dalsbygdas sogn (NG 417). Fortegnelsen over kirkene og kirkegodet i Tynset prestegjeld i 1577 ble gjennomført separat for to grupper av kirker. For Tyldal og Tynset kirker signerte Hans Olsen sogne prest till Tyldall och Tonnssett Kierker, Trund Offuerby Lenssmandt thr sammestedtz og lagrettsmann Enngelbrett Olsbergh fra Tyldal. For kirkene i Quegnne og Dall undertegnet Attzer Wenn och Lauritz Ouss, lagrettsmenn Vdj dall och wingill. Kirken i Dall hadde på dette tidspunkt kun to kirkekuer, da fogden for nogle Aar ssidenn hadde tatt fra kirken dens øvrige 8. De 10 kuene og de to klokkene Vdj Stabbellenn viser at kirken på 1570-tallet var langt fra nybygd. At Dall kirke ikke er nevnt hos JN er derimot påfallende, men det er ikke av den grunn nødvendig slik Rygh gjør (NG 412) å anta at Dall Annexa på 1570-tallet skulle være identisk med Vingill kierke nevnt på 1590-tallet hos JN (s. 14). Det er snarere stor sannsynlighet for at Dall Annexa på 1570-tallet er identisk med den seinere kjente kirken på Osgården, og at det på slutten av 1500-tallet var kirker så vel på Vingelsen som på Os. I 1743 kalles kirken Ous eller Daldbøydens annexkircke til Tolgen (Røgenberg 2004:38). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Osgården også (dagens gnr. 136) Langøien kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Det lå ingen skyldpart i verken Osgarden eller Langøien til mensa ved Tyldal hovedkirke på 1570-tallet (St. 201) og som kunne indikert et tidligere prestebol til Os kirke. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
OS, gnr. 55 Os (Os sogn). Middelalderkirken sto på (gnr. 55) Os og var høyst sannsynlig en stavkirke, og denne sto fram til den ble erstattet i 1624 av en tømmerkirke. Ny kirke, den nåværende, ble bygd 1870 like sørvest for tømmerkirken som så ble revet da nykirken sto ferdig (NK I/2:41ff). I 1328 går det klart fram av et brev (DN VIII:84) at det var prest og prestebol på Os og prest på (65) Bø. 10 år seinere ser det derimot ut til at det er felles prest for Os og Bø, og at presten satt på Os. Dermed er det rimelig å se for seg at Os var hovedkirke i 1339 (DN IV:237, IX:119) med sira Peter som prest, og at Bø var anneks. Kirkegården er blitt utvidet flere ganger: 1822, 1860-tallet (mot sør), 1884, 1918 og seinere. En gravplass på (54/10) Kuventre ble innviet i 1993 og en på Nordre Nesset i 1980 (NK I/2:51). I 1306 ble det ført landskyld kun til mensa, seks skyldparter foruten åbølet, og heller ingen tiendeopplysninger (BK 64a-b). At begrepet Oussz prestegieldt i 1660 benyttes i summeringen av hovedprestens inntekter til mensa i det daværende Fusa prestegjeld (JBB 199) skyldes trolig at Fusa kirke helt nylig var blitt etablert som hovedkirke og at Os tidligere hadde hatt denne status. I skråningen rett vest for kirken heter det Likbrekka, kort nordnordvest for kirke og prestegård heter det Klokkarbrekka, og nord for tettbebyggelsen ca. 1970 heter det Prestegardskogen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkgårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
OS, gnr. 217 Nordby nedre (Os sogn). Kirken står på (gnr. 217) Nordby nedre. En tømmerkirke kjent fra 1600-tallet ble erstattet av en ny tømmerkirke ca. 1770, som så ble erstattet av den nåværende tømmerkirke oppført 1835-36 (NK 35). Trolig er alle blitt reist på samme sted. Prestbolet ca. 1400 ble ført som Prestbordet Snekkines og med skyldstørrelse (RB 163), rimligvis et bruk av en større gård, og dette lå som bygselpart til mensa ved Rakkestad hovedkirke på 1570-tallet (St. 26). Ved flere tilfeller i seinmiddelalderen blir samlingen av bruk/gårder på Os betegnet som ei bygd (Ossbygdh j Rakkastade sokn j Skaun, DN I:520, 1389; V:749, 1447; XI:205, 1457; III:935, 1482; I:944, 1485; II:1015, 1501). Dette antyder Os som en såkalt storenhet, og spørsmålet er på hvilket tidspunkt denne ble oppløst i det vi i dag oppfatter som individuelle gårder. På et tidspunkt må en ny gård ha oppstått i nærområdet ved kirken, synlig i form av (dagens gnr. 216) Vestby nedre, (217) Nordby nedre og (221. 224) Østby nordre og søndre og det er mulig at navnet Os ble hengende ved denne (jfr. NG 121). Dennes grense mot sør har vært Rakkestadelva. Hvorvidt denne enheten fortsatt var en gård i tiden da kirken ble reist på Nordby, eller om den da var kløyvd er vanskelig å avgjøre. Sannsynligvis var den kløyvd, for det finnes tradisjon om kirke også på Østby (se nedenfor). Utfra lokaltopografi og gårdsgrenseløp bør således opphavsgården i tiden da kirken ble reist i tillegg til Nordby ha bestått av Vestby og (dagens gnr. 215) Smittil. Snekkines ligger i dag under (214) Brekke, men dette er av nyere dato. Brekke ligger sør for Rakkestadelva, mens Snekkenes ligger på nordbredden og bør utfra lokaltopografiske forhold være skilt ut fra Østby. Utfra hva som ifølge RB var det vanlige med hensyn til prestbol, at de ble opprettet på kirkestedsgården, må presten ved Os kirke ca. 1400 derfor ha benyttet prestbolet til en nedlagt kirke på Østby. I 1400 het det at lligger biscop firir Rakkastadir [Oss ok Giurdine (fra [senere tilføyet) iij neter at fornno ok ij neter firir Dyggra ness ok [Wttanskooghs kirkiu (fra [senere tilføyet) ok tha skulli fylghia x hudir j cathedraticum en æi hafuum wer fleri neter leghit en thriar, ok stondum fiorar en cathedraticum æi meira tekit en vj hudir firir allar thessar kirkiur (RB 564f).
OSEN, gnr. 20 Osen (Osen sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 20) Osen er i 1589 (Thr.R. s. 72). Schøning noterte lite i 1774 (I:331f): “De fleeste Gaarde [i Bjørnør tinglag] ere her smaae og meget faae store. Den største er den Gaard Oosen, hvor Annex-Kirken for Oosen Sogn staaer (...) en liden Træebygning, opført 1655, hvilket Aarstal staaer paa Stolene i Kirken”. Kirkene på Osen, i alt fem eller seks, ser ut til å ha hatt kort levetid. Det er sannsynlig at en historikk vil se ut som følger. Det er mulig, ut fra en tolkning av kirkeregnskapene for perioden 1643-45, at det ble bygd ny kirke på Osen rundt 1589 og at denne gjennomgikk en storreparasjon i 1645. Muligens kan Osen kirke ha blåst ned rundt 1690 og den nye ble bygd på samme sted. Mer trolig kan nybygget ha skjedd noe seinere og av andre årsaker: “Den gamle kirken var en liten langkirke av tømmer, oppført i 1716. Den hadde i lengre tid vært i dårlig forfatning og for liten for menigheten. I 1834 klaget den over kirkens tilstand”. Nybygget sto nesten ferdig i oktober 1837 da en orkan la det hele flatt, og først i 1840 ble ny kirke innviet – bygd delvis av de brukbare materialene fra den nedblåste kirken. Resten av den gamle kirken ble da solgt til lensmannen og hogd opp til ved. Den nye kirken viste seg snart å være for liten og for dårlig fundamentert, og en ny og større kirke ble satt opp i 1877-78. Til tross for at Osen kirkested har hatt flere generasjoner kirkebygg, ser det likevel ut til at kirkene hele tiden har stått på samme tuftområde innenfor en radius av noen få titalls meter. Kirken som ble reist i 1837 (og 1840) stod sannsynligvis på samme grunnmur som tømmerkirken fra 1716, og den nåværende kirken står få meter vest for tuften etter disse (to) tre tidligere kirkene. Kirkene var heller ikke store. Skipet på kirken som ble reist i 1840 var 12,5x3,5 m og koret 5x5 m. Kirkegården oppe rundt kirken er nedlagt og en ny er anlagt på flatene nede ved elva, drøye 500 m mot vest. Tuftesteinene for 17- og 1800-talls kirkene er godt synlige på plenen rett øst for kirken fra 1877-78, og et bårehus med toaletter er satt opp midt i kirketufta. I dag avgrenses kirkegården mot øst ved et gjerde rett bak bårehuset, men den skal tidligere ha strukket seg enda noen meter lenger mot øst, til et eiendomsskille (Brendalsmo 2006:394f m/ref.). I 1589 lå Osen kircke som anneks til Roan kirke i Bjørnør prestegjeld og ble betjent av kapellanen som bodde med presten på gården Roan (Inroden) i Bjørnør. Kapellanen hadde fri kost og 10 daler i lønn og Osen kirke ble betjent to av tre helligdager. Også i 1774 (Schøning I:331) og 1898 (Helland 1898:3) var Osen annekskirke i Bjørnør prestegjeld. At Osen har vært en sentral gård til alle tider vises ved fornminnebestanden: “Det er ogsaa flere redskaper fra jernalderen som er funnet paa Osen gaard. Fra middelalderen er det gjort flere funn. Det har vært en mengde gravhauger i Osen, ‘munkhauger’men de fleste er naa borte. Ved Osen kirke saaes i 1873 mange store og smaa hauger, runde og aflange, hvorav en del uskadte” (Rygh 1880:2). Det er ingen synlige gravhauger nær ved kirkestedet i dag. Derimot lå i 1994 restene av hva som må være en del av en bautastein, ca. 1.5 m i lengde, plassert på plenen ved innkjøringen til kirken rett sørøst for koret. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Kulturlandskapstype: Beite- og slåttemark. Mulig elvesamisk bosettingsområde. Fornminne 1: Hustuft (R1, Km1), to runde groper som ligger i sammenheng og kan være etter samme tuft. Diameter 5 m og 1,2 m. Den største er over 1 m dyp. 2,5 m NV for fornminne 1: Fornminne 2: Hustuft (Km2), 4,5 x 4,5 m, med synlige voller. Ikke så dyp som fornminne 1. Dette kan være tufter fra bureisingstida som startet her omkring 1850. De kan også være etter "elvesamen" Sarre som i folketellinga av 1865 er ført opp i Kopervika.
Domkirken er byens andre domkirke – den tredje om vi regner med Hallvardskatedralen i gamle Oslo. Den ble innviet på Allehelgensdag 1697 og gitt navnet Vor Frælsers Kirke. I over 100 år var dette byens eneste kirke. Den ble oppført i en tid med pengeknapphet og fikk derfor et nokså spartansk utseende, og tårnet ble bare provisorisk avsluttet med lavere høyde enn planlagt. Kirken ble sterkt ombygget på 1800-tallet. Blant annet ble tårnet forhøyet under denne moderniseringen. Den fremstår likevel som lite prangende i forhold til domkirker i andre europeiske hovedsteder.
Siden 1905 har hovedstadens og residensstadens Domkirke vært brukt til kongelige bisettelser og som vielser. Den brukes også ved statsbegravelser og ved markeringer av andre viktig nasjonale begivenheter og merkedager.
Rundt kirken ble det opprinnelig anlagt en kirkegård som ble kalt Urtegården – dagens domkirkepark. Kirken lå den gang med beitemark like på utsiden, og det ble anlagt ferister i portene inn til kirkegården for å holde beitedyr ute. Dette er opphavet til navnet «Kirkeristen» på basarene som omkranser domkirkeparken.
I 1859 sto basarene ferdige, opprinnelig med slakterboder. Idag inneholder de et fargerikt handels- og kunsthåndverksmiljø.