HEKNE (SPIND), gnr. 78 (=203) Rødland (Spind sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 203) Rødland er i 1341 (Hælkhna kirkiu, DN XII:93), men prest ved kirken nevnes i 1328 (DN IV:178). Spind var i middelalderen et bygdenavn og således trolig navnet på en gammel storenhet, fra hvilken Rødland er utskilt, mens kirkestedsgården Helkna er et tapt navn. Spind har oprinnelig omfattet mer enn det nåværende Spind sogn, nemlig hele «Spindlandet» samt den halvøya som ligger vest for Spindfjorden, også hele den halvøya som ligger øst for fjorden og som nå er delt mellom Spind, Austad og Å/Lyngdal sogn (NG 213). Ca. 1620 var Vanse hovedkirke med annekser på Briseid/Herad og Hekne/Spind (St.S. 247f). Nåværende Spind kirke, en tømmerkirke med korsformet grunnplan bygd 1776, står rett inntil Kirketjønn. Den avløste en eldre tømmerkirke som sto 9 favner (ca. 20 meter) øst for den nåværende, noe lavere ned i terrenget. Da nåværende sto ferdig ble gammelkirken revet (Birkenes 1950:38). Den gamle kirkegården rundt der den gamle tømmerkirken sto er intakt, og ny kirkegård er etablert i ei langstrakt glove rett nord for kirken. Nord på øya, under (gnr. 69=194) Grobo kort vei øst for gårdstunet ligger Kirkefjellet. Sørvest for øya, i sundet mellom Lista og Spind, ligger (61=186) Prestøy ved siden av Tjuvholmen. Det sistnevnte navnet finnes ved samtlige norske middelalderbyer og ved enkelte sentrale gårder, og stedet ble (i alle fall) fra slutten av 1500-tallet benyttet som rettersted. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Fornminne: Gravhaug, er 6 meter i diameter og tilnærmet rund. Den er bygd opp av stein i hodestørrelse og bevokst med skog. Høyden er omtrent en meter. Det var utkastet 2 store hull midt på haugen. Begge hullene var ca 1 meter i diameter og dybden på det dypeste var 1 meter på det største og 80 cm på det andre. Informasjonene er fra grunneieren Johan Bjerring.
SPYDEBERG STA. MARGARETA (hovedkirke), gnr. 33 Spydeberg prestegård (Spydeberg sogn). Den romanske steinkirken, som hadde rektangulært skip med rektangulært, smalere kor som muligens hadde apsidal avslutning, sto på (gnr. 33) Spydeberg. Den ble revet i 1841 etter en brann og erstattet med en ny kirkebygning, og denne ble trolig reist på den forriges tuft (NK 291). I 1401 ble det ikke ført prestbol til kirken, men først i fortegnelsen over mensalgods lå det en skyldpart ( ½ markebol) i kirkestedsgården (RB 176). Denne er trolig denne parten som over tid er blitt utvidet til prestbol, i og med at Spydeberg seinere framstår som prestegård. Til samme tid lå det til mensa en liten skyldpart i Vatzthuæit j Kirkiu giordi som presten sira Øystein hadde gitt for årtidhold (RB 178), og i 1595 opplyses det at Wadtzthueid er nu Spydeberg Prestegaard (NG 72). Vatzthuæit er således gått inn i Spydeberg (om Vatzthuæit, se nedenfor). I 1401 lå det også en liten skyldpart i Kirkiu rudi til mensa, men dette er (dagens gnr. 7) Kirkerud som ligger drøy 3 km nordvest for Spydeberg kirke (om Kirkiu rudi, se nedenfor). I 1400 ble det notert at det skulle gjøres åbud på prestbolet men ikke hvor ofte, og biskopen under visitas skulle lligge her ij neter og han tok 4 huder årlig i katedratikum (RB 567). 1426 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Spiotaberghi (DN IV:829). I 1478 (uviss dag) var biskop Gunnar trolig på visitas på Spydeberg (DN I:922), 5 mars 1395 var trolig sira Halwarder Gudlæifsson korsbroder j Oslo der i samme ærend (DN IV:640). Fra middelalderkirken er det bevart en romansk døpefont av kleber (NK 293). Av et brev fra 1525 framgår at en Aslak kirkesmidh hadde kjøpt (46) nordre Sundby i Spydeberg (DN XVIII:324), og i et brev 1472 heter det om en bonde at han hog kirkiæ spon (DN XV:99). Øst for prestegården løper Kirkebekken, og et bruk av prestegården (33/42) heter Presthagen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
ÅHEIM (VANYLVEN) ST. EDMUND [St. Jetmund], gnr. 46 Åheim (Vanylven sogn). Eldste omtale av kirken er i 1403 (Jatmvndar kirkiv, DN VIII:232). Steinkirken står på (gnr. 46) Åheim. I 1722 ble målene oppgitt å være 28x13 alen, derav 9 alen for korpartiet. I 1766 ble den beskrevet som følger: ”Vandelvs-Kirke, som er Hoved-Kirken i Kaldet, bygt i Catholske Tider, og opført af Kampesteen, med meget store og jævnhuggede Grundsteene (…) Paa Vestre Kant har den i de seenere Tider faaet en Tilbygning af Træe, bekostet af Statlandets nærmeste Beboere, hvilke ai altid kan komme over paa hin Side af Landet til deres egen Sogne-Kirke (…) Indvendig har den ingen betydelige Zirater”. Kirken ble i 1863 revet ned til om lag 1 m over bakkenivå, men både korportalen, korbuen var bevart in situ. Ny kirke for Vannylven sto samme år ferdig på (43) Slagnes noen kilometer lenger nord (AJ 095-5-2), en langkirke i stein. I 1931 ble den da gjengrodde kirketufta ryddet, og fra 1937 ble bygningen gjenreist under ledelse av Cato Enger. I 1957 sto den ferdig og ble vigslet av biskopen. Engers undersøkelser av ruinen viste at kirken opprinnelig hadde hatt rektangulært skip (utv. 11,7x8,2 m) og smalere, nær kvadratisk kor (5,6x5,6 m). Skipet hadde portaler mot nord og vest, koret mot sør, og alle veggåpninger var i marmor. Portalvangene var svært nøkterne, mens korbueåpningen hadde tre recesser med søyler. Dette gir en sannsynlig datering av kirken til første halvdel av 1100-tallet. På skipets østvegg er det en alternisje på hver side av korbueåpningen. Bygningens rektangulære form i tidlig nytid bør således være resultat av en yngre ombygging/utvidelse av koret. Pga. plassmangel på kirkegården ved den nye kirken ble kirkegården rundt den gamle kirken i 1923 utvidet med 700 m2 mot vest (Fiskå & Halse 1963, Fiskå 1965:41ff, 103f, Strøm II:312). I 1589 ble Vanylven residerende sognekall under Volda (Thr.R. 62), men i 1741 ble det eget sognekall med Syvde som anneks (Strøm II:301). Dedikasjonen etter DN VIII:232 (1403). Bnr. 1 av Åheim heter Prestegarden og bnr. 6 Prestebakken. En haug ute på odden på (71) Tue, tvers av Åheimselva for Jetmundskyrkja, heter Klokkehaugen. (Kildegjennomgang for registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
St. Johannes kirke ligger i St. Johannes sokn i Stavanger Domprosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1909. Kirken har langplan og 700 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført. Arkitekten bak er Hans Jacob Sparre (1861-1937). Kilde: www.kirkesok.no
ST. PETERS KIRKE OG HOSPITAL. Stavanger middelalderby. Fram til tidlig på 1270-tallet rådet kong Magnus en kirke dedisert St. Peter. Den sto kort vei øst for domkirken i Stavanger, på et høydedrag rett opp/øst for Skolebekken. Daae (1899:117) antar at Peterskirken, sammen med to av de tre kirkene Sørbø, Huseby og Husabø/Egersund, var arv etter dronning Margrete Skulesdatter [1208-1270] (jf. DN VIII:6). I 1270-71 presenterte biskop Torgils sin plan for kongen om å etablere et «almosohus nokor austr ved Petrskirkiu», der bispesetet eide noen åkerstykker (DN X:4). Kongen skjenket Peterskirken til hospitalskirke, og biskopen la en åker (spitalsageren, DN III:41) og noe jordegods til stiftelsen og lovet å oppføre bolig for prest med tyende. På 1740-tallet var stedet fortsatt kjent, selv om amtmannen blandet kortene noe: «Østen fra [domkirken] et lidet stykke, er Stavanger hospitalshuusse med een liden træekirke beliggende, og bliver vdj samme hospital underholdet 9 á 10 fattige lemmer (…) Ellers har i gamle tider i Stavanger været to klostre, nemlig St. Pers, beliggende hvor endnu kalles St. Pers gjærde, nær hos hospitalet, og St. Olavs kloster under kleven» (de Fine 1870:201). Midt på 1500-tallet ble det kongelige kapell på Lista med sitt jordegods tillagt et «Hospital» i Stavanger, og i 1573 får det i tillegg et årlig beløp fra stiftets bønder (Faye 1882:53f). Ca. 1620 lå det ingen inntekter til institusjonen, men bygningsmassen ble vedlikeholdt av forstanderne og disse førte årlig regnskap (St.S. 87). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)