VATNÅS, gnr. 55 Vatnås nedre (Sigdal sogn). Den eldste kjente kirken på Vatnås var en middelaldersk stavkirke. Kirken eller sognet er ikke nevnt verken i RB eller på 1570-tallet, og på 1590-tallet lå den øde, uten tjeneste og inventaret var fjernet. Det het da om kirken at ”i gamle dage brugte de megit affguderj der vdj met deris helligdom. Thj der komme de sammen 3. gange om aarit alt der omkring. Och ligger samme kircke til Sigdalls prestegieldt” (JN 356). Ifølge presten Bernhofts beretning fra 1743 hadde den ligget øde til utpå 1650-tallet, da ”man i den vilde Skog fandt Alteret, et Kristusbillede og en Miniaturkirke af forgyldt Kobber (herved menes Kirkens fra Rom komne Model)” (NG 178). Kirken ble deretter gjenoppbygd i tømmer ca. 1660, og den ble opprettholdt ved gaver og messeoffer fram til midten av 1800-tallet da sognelyden ble dens eiere (NK 228f). Det er ikke klart hvorvidt kirken fra ca. 1660 ble reist på samme sted som middelalderkirken , men utfra tidspunktet da nybyggingen skjedde er det sannsynlig at så er tilfelle. Kirken står på tunet på (gnr. 55/2. 3) Vatnås nedre. Til kirkestedsgården må iregnes (56) Vatnås øvre. Det lå ingen skyldparter i Vatnås til mensa ved Holmen hovedkirke på 1570-tallet (St. 206) og som kunne indikert et tidligere prestbol til Vatnås kirke. På 1590-tallet lå denne bygda rundt Løvnesvatnet i det store og hele øde (JN 356). ”Miniaturkirken” er et relikvieskrin fra midten av 1200-tallet og Kristusbildet er et krusifiks fra første del av 1300-årene (NK 237ff). Om lag 100 m nordøst for kirken ligger en Olavskilde med ry for sitt helsebringende vann (NK 228). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalalsmo, RA sak 06/02235-21)
VATS, gnr. 110 Vatne (Vats sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 110) Vats er i 1328 (ecclesia de Aam, PN 25), men sognet nevnes få år tidligere, i 1319 (parochia de Waten, DN XXI:22). I tillegg er bevart fra kirken kummen fra en døpefont i kleber, datert til 1100-tallet (Solhaug 2001:100). Nåværende kirke ble vigslet i 1855. Den ble reist inntil/på sørsiden av den eldre kirken fra ca. 1640, og som muligens kan ha vært kun en «reparasjon» av en eldre stavkirke: Et nytt skip kan ha blitt føyd til i vest, mens det tidligere skip ble kor og koret sakristi (Eidhammer 1955:14ff). Rundt 1620 var Skjold hovedkirke med annekser på Vats og Tysfjord (St.S. 122f). Den eneste landskyldrettigheten kirken da hadde var 1,5 pund korn fra kirkestedsgården Vats, noe som antyder at kirken opprinnelig ble reist som en høgendeskirke for gårdeieren og menneskene på gårdene i nærområdet. Fra kirkegården er det bevart et middelaldersk (?) hjulkors i kleber. Kirke og kirkegård står midt over skillet mellom (110) Vatne og (111) Kårhus. Benevnelsen Aam i 1328 bør forstås som et bygdenavn (NG 448) eller også navnet på en gammel storenhet som omfattet gårdene mellom Vatsvatnet og Vatsfjorden (jf. Dybdal-Holthe 1984). På Åm er det gravd ut en gravhaug fra folkevandringstid, og gården regnes for å ha vært den sentrale gården i bygda i jernalderen (Eidhammer 1955:5). Grensen mellom Eide og Åm går langs Biskopbekken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
GLADSTAD (VEGA), gnr. 38 Gladstad (Vega sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 38) Gladstad er i 1589 (Gladstadtz kircke, Thr.R. 78, 102), da en res.kap. på dette tidspunkt ble nevnt å skulle bosette seg på Vega. Den kirken var trolig en tømmerbygning, og ifølge en besiktigelse i 1666 besto den av skip, kor og våpenhus. På kirkens vestside var et tilbygg 9 alen langt og 11 alen bredt. Dette var i høvelig bra stand, mens bygningen for øvrig sto til forfalls (Wika 1961:59ff). Ut fra formuleringene ser dette ut til å ha vært en forlengelse av skipet snarere enn et vesttårn. Ny kirke sto likevel ikke ferdig før i 1734. I 1750 ble den beskrevet som en trebygning i bra stand, med takrytter men uten eget skriftehus. I 1750 var ”Kirkegaarden med Stoke slet og ret indhegnet” (Wolff 1942:52). 25 år seinere ”fordærver det store Taarn Kirkens bygning”. I 1824 kjøpte menigheten kirken for 250 Spd. (Wika op.cit.). I løpet av 1856-57 var ny kirke blitt reist og kun innredning og maling gjensto. I januar 1858 blåste kirken ned i en orkanaktig storm. Ifølge sogneprestens notat i 1859 hadde kirkene på Gladstad ”lige til 1864 staaet midt på den nuværende Kirkegaard”. I 1863 sto nåværende kirke ferdig, og den ble innviet året etter. Nåværende kirke ble satt opp noe nordøst for den eldre kirketufta: ”Det er i alt 3 gravplasser som er knyttet til Vega kirke. 1. Gammelkirkegården. 2. Stallflaten. 3. Ny-kirkegården. Gammelkirkegården er området rundt selve kirken. I øst grenser den til hovedvegen. I vest mot parkeringsplassen til presteboligen. I nord mot Gladstadelven og i sør mot den gamle innkjørselsveg til prestegården. Kirkegården er inngjerdet med en steinmur langs hele denne veg, samt mot vest og et lite stykke mot nord. Resten med stakitt. Den vestre del av muren er ’overmåte’ gammel. Den har en åpning midt på, inngangen til de tidligere kirker, som var reist på den vestre fjerdedel av kirkegården der hvor steingjerdet mot nord slutter”. Etter 1948 ble kirkegården utjevnet, eldre gravstøtter fjernet og hele arealet nytilsådd. Kirkegård nr 2 ble etablert i 1950-åra, inngjerdet med stakitt og på området ble det satt opp en bauta over forliste vegaværinger. Kirkegård nr 3 ligger sør for den gamle, strengt tatt en utvidelse av denne ned mot en bekk (Wika 1964:22f, 33ff).. At kirkeklokkene fra 1526 skulle indikere et nybygg av kirken på Gladstad (jf Wika 1961:61, Suul 2008:18ff), er påviselig feil. Ifølge Wikas gjengivelse av besiktigelsen 1666 var klokka gitt kirken av stiftsskriver Jon Robertsen. Han innehadde dette embedet rundt 1630, og kan således ikke ha skjenket kirken gaver i 1526. I 1589 lå Gladstad som anneks under Brønnøy hovedkirke (Thr.R. 78). I 1743 var Gladstad – en kirke ”af træ” – residerende kapellani, fortsatt med hovedpresten på Brønnøy (Mordt 2008:172). Vega ble i 1806 fraskilt Brønnøy som eget prestegjeld (Hansen & al 1976:8). Under kampene mellom kong Håkon og hertug Skule sendte hertugen menn nord til Hålogaland: ”(Frå Vågan) for dei til Brønnøy og tok ei anna skute, og derifrå til Tilrem. Der tok dei alt fra Jon Silke, som da var i Vega; men husfrua hans sende bod ut til han. Og straks han fekk vete dette, for han ut til Guttorm i Bjarkøy; han hadde då sørluten av Hålogaland i sysle på kongens vegner” (Soga om Håkon Håkonsson kap. 203). Som det framgår må Jon på Tilrem ha vært en lokal høvding, og han må ha hatt rettigheter i værene på Vega (jf Wika 1961:49).
VEGGLI, gnr. 27 Mykstu (Veggli sogn). Den eldste kjente kirken på Veggli, som var en stavkirke med rektangulært skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor, ble revet 1861. Ny kirke ble reist 1858 nordøst for det gamle tuftstedet på andre siden/nordsiden av veien. Den gamle kirkegården er fortsatt intakt (NK 352). Stavkirken sto midt inne på den gamle kirkegården, og i ettertid er tuftområdet benyttet til gravlegginger (Hoff 1998:27). Kirken står på (gnr. 27) Mykstu. Kirken er ikke nevnt i RB, rimeligvis fordi den da lå til Hamar bispedømme (jfr. DN III:703). På 1570-tallet lå Vegliidtz Prestegaardt til mensa ved Rollag hovedkirke (St. 232), hvilket viser at det tidligere var prest og prestbol ved Veggli kirke. Kirken har en middelaldersk døpefont med kum av kleber og fot av tre (NK 358). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Middelalderkirken sto på Vegusdal som del av gårdstunet. Noe tid etter reformasjonen ble stavkirken revet og en langkirke i tømmer ble reist på samme tuftsted. I 1867 ble kirkestedet flyttet om lag 5 kilometer mot sørsørvest til (43=167) Engesland (NG 168), der nåværende Vegusdal kirke står.
Funnsted for: Flintfunn. a. En liten 2,9 cm lang hjørnegravstikke formet av en flekke med tydelige gravstikkeslag og slitemerker. b. En 3,4 cm lang flekke med gravstikkeslag i den ene ende avrundet skraperegg i den andre. c. Avbrutt flekkeskraper med avrundet skraperegg i den bevarte ende. d. Liten flekke og stykker av to andre med slitemerker i kanten. e. 5 små spaltestykker. Såvel høydeforholdene som flintenes karakter peker mot en betydelig elde.
VEGUSDAL, gnr. 11 (=135) Vegusdal (Vegusdal sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 135) Vegusdal er ved presten i 1348 (Endride Jofroeysson prestr j Veikolfsdale, DN I:311). Sognet nevnes i 1430 (Veikundals sookn, DN IV:842) og kirken i 1564 (ueggusz Dalle kircke, DN XXI:1118). Kirken har en døpefont i kleber, datert til 1250-1275 (Solhaug 2001:100f). Fra den middelalderske stavkirken er det bevart en utskåret portal fra 1200-tallet. Middelalderkirken sto på Vegusdal som del av gårdstunet, og kirkegården er fortsatt intakt. Noe tid etter reformasjonen ble stavkirken revet og en langkirke i tømmer ble reist på samme tuftsted. I 1867 ble kirkestedet flyttet om lag 5 kilometer mot sørsørvest til (43=167) Engesland (NG 168), der nåværende Vegusdal kirke står, ID 85790. Denne er en tømmerbygning med korsformet grunnplan. Rundt 1620 var Evje hovedkirke med annekser på Hornnes, Iveland og Vegusdal, og sistnevnte kirke fikk tjeneste kun hver åttende søndag (St.S. 179f). Rett nord for kirkestedet ligger Kjørketjernet og Kjørketjernfjellet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert i 2014)
MOLAND (VEGÅRSHEI), gnr. 42 Moland (Vegårdshei sogn). Eldste omtale av kirke og sogn på (gnr. 42) Moland er i 1347 (Modgulandar kirkiu sokn, DN IV:323). En stavkirke på stedet fikk nytt kortilbygg i 1630, men få år etter – i 1667 – ble kirken revet. Ny kirke ble reist samme år. Denne ble i sin tur revet i 1810 og den nåværende kirken ble bygd samme året, en reisverkskirke med korsformet grunnplan (Tveiten 1965:169f). Det ser ut til at samtlige kirker er blitt bygd på samme sted. Kirken var i tidlig etterreformatorisk tid en «Lovekirke eller Gavekirke, fordi folk, der var i Fare eller i Havsnød gjorde Løfter om at ville skjenke en Gave til en saadan Kirke, om de frelstes. I den gamle kirke [1667-1810] havdes en anseelig Tavle ophængt over Chordøren, der var en saadan Løfte-Gave» (Aas, 1999:28). Rundt 1620 var Gjerstad hovedkirke med annekser på Søndeled og Moland/Vegårshei (St.S. 188f). Til samme tid het det at «Aff Molands sougen thager presten ingen tiennde, anden end paa smør reede [reide]» (St.S. 192). Rett sør for kirken ligger åsen Kjørkliheia, og noen hundre meter nordvest for kirken er noen knauser ved navn Liksteinhella. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, tekst oppdatert i 2015)