VÆRNES STA. MARGARETA, gnr. 108 Værnes prestegård (Stjørdal sogn).
Eldste omtale av kirken er ved presten i 1391 (Sighwalðr Jonsson prester a Varnese, DN II:527). Kirken på (gnr. 108) Værnes prestegård er en steinbygning med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor og med tårn i vest. Kirken ble påbegynt trolig kort før 1100, korpartiet sto ferdig ca. 1140, skipet med tårnfot og under tak ca. 1200, mens et sakristi ble bygd til på korets nordside i 1506/07. Ved en byggekampanje noe inn på 1200-tallet ble tårnet forhøyet med to etasjer, vinduene i koret og skipet ble utvidet innvendig, og trolig ble tårnfoten hvelvslått samtidig. Med unntak for et hvelv i tårnfoten er all bygningsstein, også kvaderen, lokal eller fra brudd i inn-Trøndelag. I 1589 var Værnes hovedkirke i Stjørdalen prestegjeld med kirkene på Skatval, Hegra og Lånke som anneks. Kirkene på Auran, Fløan og Skjelstad ble samtidig bestemt nedlagt. Også i 1774 var Værnes hovedkirke med de samme annekskirker, samt i tillegg kirken på Kirkeby i Meråker som var blitt gjenoppbygd tidlig på 1600-tallet (Brendalsmo 2006:548ff m/ref.). Eldste omtale av et prestebol til Værnes kirke er i 1589 (Thr.R. s. 54), og i 1661 var halve Værnes prestegård og den andre halvparten fogdegård. Det forhold at avtalen med biskop Aslak under visitas 28. januar 1433 om Mikkelkorn ble undertegnet apud ecclesiam Warnes (DN V:622), antyder at et prestebruk er blitt opprettet først ved reformasjonstiden. I følge Gjone (Berg & Sinding-Larsen 1968:64) og K. Berg (1985:75) var Værnes kirke trolig viet Sta. Margareta. Grunnlaget for en slik slutning er at denne helgen er avbildet på det seglet som Stjørdalsbøndene anvendte i 1344. Mot kirken fra nordvest løper Kirkevegen, og fra kirken mot Prestmoen i øst løper Prestmovegen. På grunnlag av de eldre topografers opplysninger samt arkeologiske utgravninger på 1900-tallet er det klart at Værnes kirke er blitt reist inne i, eller i kanten av et stort og rikt gravfelt fra eldre og yngre jernalder. En arabisk sølvmynt fra 944-45 ble funnet på kirkegården tidlig i forrige århundre, og da golvet i kirken ble ombygd i 1961 ble det funnet i alt 182 mynter med et dateringsspenn fra ca. 1180 til 1872 (Leirfall 1970:179f). Av gravfeltet er det i dag kun en mellomstor gravhaug tvers av veien for kirkegårdsmuren på kirkens nordside som er bevart. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
VÆRØY (hovedkirke), gnr. 17 Nordland (Værøy sogn). Eldste omtale av kirke (Werøens kircke) og prestebol (prestegaarden) på (gnr. 1) Nordland er i 1589 (Thr.R. 84). Videre finnes bevart fra kirken en rekke inventarstykker fra 1400-tallet. Det kan se ut til at kort før 1599 ble kirken enten kraftig reparert eller nybygd. I 1750 beskrev biskop Nannestad kirken som ”en nedrig Træ-Bygning” med et ”gandske nedrig Klaake-Hus”. Kirken var på dette tidspunkt støttet opp på nordsiden med avstivende bjelker. ”Kirkegaarden er indhegnet med Steengierde af kaastelige store Steene, som dog vil legges til rette paa mange Stæder; for Kirkegaarden er ingen Port”. Kirken ble revet kort etter og i 1799 ble den gamle kirken fra Vågan, bygd 1714, satt opp på den gamle tufta. Nykirken var en langkirke i tømmer, uten tårn. Den ble for stor og kald for menighet og prest, og i årene 1828-37 ble den bygd om til den form den fortsatt har: en tømmerbygning med rektangulært skip og smalere, lavere nær kvadratisk kor, et lite sakristi i øst og en liten takrytter over skipet. Tidlig på 1880-tallet ble kirken så sterkt skadet i en storm at den måtte nyoppføres. Den ble samtidig forøket med 1/3 ved at ved at kor og sakristi ble forlenget mot øst. I 1919 ble det gjennomført større reparasjonsarbeider på bygningen (Svendsen 1916:95ff, Wolff 1942:43, Sørli 1999).
Værøy nye kirkegård ligger på nordspissen av Værøy, på grunnen til (16) Værøy prestegård. Denne nevnes 1667 og 1723 som part av Nordland (NG 354). Drøye hundre meter øst for kirkegården, på en odde, ligger prestegården på Prestholmen. I 1589 var Værøy hovedkirke med anneks på Røst, og til sistnevnte kirke skulle sognepresten dra fire ganger i året (Thr.R. 84). ”Disse tvende øer som mand kaller Werrøen og Røst, de giøre et armt fattig præstegield, som ogsaa kommer Lofotens og Vestraalens fogderi til, og ligger de saare langt udi havet. Her haver og været i gamle dage en stor og merkelig handels brug og kiøbmandskab, hvis lige ikke nogen sted haver været over all Nordland, fordi all den fisk som nu drages inde under landet, baade udi Voge [Vågan] og Skrogen [Skrova] og andensteds ved Lofotens side, han gikk til udi gamle tiid udi Røst og Verrøe, og det allerbeste fiskeri var der, og der haver været en merkelig handel, og boet saare rige mænd, som mand kand endnu see og forfare paa denne dag af den træffelige bygning og herlige huuse, som der have været opbygde med murede skorstene og andet saadant, hvilket er nu slet ødelagt, og udi grunden forfaldet og nederrevet (…) og er den samme Røst-Verrøen en stor veg sø lang, og der boer ikke mer end 30 fattige fiskere paa (…) Paa [Røst] boer henved 30 bønder, fattige fiskere” (Scönneböl 1895:193ff). I 1521 var det rundt 30 skattebetalere på Verodenn (NRJ III:197f). En østvendt rygg i Nordlandsnupen, en fjelltopp noe sør for kirken, heter Prestlihalsen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
KJERKVÅGEN (VÅGAN), gnr. 16 Kjerkvågen (Vågan sogn). Eldste kilde til en kirke på (gnr. 16) Kjerkvågen er i 1103-1130 (kong Øystein Magnuson ”let byggje ei kyrkje nord i Vågan på Hålogaland, og la inntekter til den”, Soga om Magnussønene kap. 14), deretter i 1430 (Vagha kirkiu, DN V:597), 1432 (kirkian i Vage, AB 98) og i 1589 (Woge kircke, Thr.R. 86). Ved besiktigelse i 1666 nevnes at daværende kirkebygning kort tid i forveien hadde fått et tilbygg i laftet tømmer. Kirken hadde da korsformet grunnplan med takrytter over det nye tilbygget. Muligens kan kirken opprinnelig ha vært en langkirke med suksessivt tilbygde korsarmer i nord, vest og sør. 40 år seinere sto denne til nedfalls og nytt kirkebygg ble reist i 1713-14. I 1798 ble bygningen revet og flyttet til Værøy (”den gamle Hans Egedes kirke”) sammen med dens gamle altertavle. Biskop Nannestad beskrev i 1750 nykirken som en langkirke i tømmer og med takrytter, samt at ”Kirkegaarden er meget vel med Steengierde og Port indlukt”. Ny kirke ble bygd i 1798, en tømmerkirke med korsformet grunnplan og takrytter over korsskjæringen. Nåværende kirke er en stor langkirke i tømmer bygd 1898. Den ble reist om lag 100 m østnordøst for den eldre kirken, som sto innerst i vågen, tett ved prestegårdshusene som brant i 1873, på andre siden av veien (Haraldsø 1998:58ff, Brodahl 1932:95f, Wolff 1942:38f). Ifølge Bertelsen (1998:17f) er det sannsynlig at middelalderkirken sto der 1798-kirken sto: ”På det stedet der kirkehuset sto før Lofotkatedralen blei bygd, har vi gjort funn i jorda som tyder på at her har stått hus over lang tid uten at det er bosettingsavfall i kulturlagene. På basis av dette, holder jeg det for den mest nærliggende hypotesen at vi kan finne bygningsrester etter de tidligere kirkene på dette stedet”. Kirken som sto på Værøy på 1930-tallet sto tidligere på Vågan. Bukta/vågen ut for kirke og prestegård kalles Kjerkvågen. Navnet er kjent tilbake til 1224 i forbindelse med Våganstemna (Kirkjuvágum, Soga om Håkon Håkonsson kap. 102), og det hadde eget matrikkelnummer seinest i 1614 (Kirckevog, NG 310).
I 1589 ble Woge kircke betjent av en res.kap. på stedet, og den var da anneks under Lødingen kirke (Thr.R. 86). I 1735 ble Vågan eget sognekall (NG 308), og i 1743 var den hovedkirke med anneks på Vinje/Gimsøya (Mordt 2008:182, 190). Bukta inn/vest mot nåværende kirke heter Kjerkvågen, og rett ut/øst for denne ligger Kjerkflesa. 3-400 m nordøst for kirken ligger Klokkarmyra. I tilsvarende avstand mot nordvest ligger et lite skar kalt Kordøra. Nord for dette ligger Prestvatnet og Presthøgda. Ei stor flyttblokk, der det er hogd inn et kors, står nå i veikrysset sør på nåværende Vågan kirke, om lag 100 m fra der en eldre kirke skal ha stått. Steinen har opprinnelig stått lenger oppe i bakken (Gabrielsen 1998:43). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
VÅGØY, gnr. 33 Vågøy (Ytre Fræna sogn). Eldste omtale av kirken er i 1412 (Wagøy kirkio, DN X:117). Nåværende kirke, en langkirke i tømmer bygd 1904, står på (gnr. 33) Vågøy. Den erstattet en tømmerkirke med korsformet grunnplan reist i 1669 og som brant etter lynnedslag i 1900. Den eldste kirken, som sto til nedfalls på 1660-tallet, var en stavkirke. Ifølge tradisjonen skal det ha stått to stavkirker på Vågøy. Kirkegården ble grøftet og inngjerdet året før nåværende kirke sto ferdig (Aas 1985:14ff). Ut fra foto ser det ut til at nåværende kirke er bygd delvis inntil/delvis over den eldre kirkens grunnmur. I 1539 var Vågøy hovedkirke (DN XI:652), men i 1589 anneks til Aukra (Thr.R. 65). Først i 1859 ble Vågøy eget prestegjeld, og i 1880 ble den nybygde kirken på (50) Myrbostad ny hovedkirke med Vågøy som anneks (NG 290). Befolkningen på Bjørnsund fiskevær skulle fortsatt sogne til Vågøy kirke. Ved makeskifte i 1867 – enkesetet Vågøy mot Myrbostadhaugen – ble prestegården flyttet til Myrbostad (Aas 1985:19f). Rett ved kirken heter det Kyrkjehaugen. Inntil kirkegården ligger en gravhaug (Undheim 1980:20). En haug inntil/vest for kirken heter Kyrkjehaugen, på odden Tiendbuberget rett vest for kirken står Preststova, vest for kirken i strandkanten ligger Kyrkjesteinen, og helt nord på odden heter det Prestflua. Fram til 1901 er det ikke kjent kirkegårdsutvidelser, men i 1904 fikk en Bjørnsundmann kjøpe et jordstykke inntil kirkegården for å opprette et familiegravsted (Aas 1985:36ff). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
VÅGÅ ST. PETER (hovedkirke), gnr. 66 Vågå prestegård (Vågå sogn). Vågå stavkirke står på (gnr. 66) Vågå prestegård hvis opprinnelige navn er Ullinsyn (NG 74). Den opprinnelige kirken, som rimeligvis kan dateres til midten av 1100-tallet, hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. I 1625-30 ble det bygd til tverrskip mot nord og sør og koret ble helt ombygd (Skrede 1964). I 1906 ble kirkegården sterkt utvidet, og den ble da avgrenset med store heller på kant (op.cit. s. 40). Om kirker generelt i Vågå skriver Schøning: ”Ligesaa berettes, i forrige Tiider, at have været paa Vaage, mange smaa Kirker, hvorefter, næsten i hver Fiærding, endnu fremviises, enten en gammel Nøgel, eller Dørre-Ring, eller andet saadant” (Schøning I:103). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper er det mulig at i tillegg til Ullinsyn også (dagens gnr. 70) Bratland og (71. 72) Kvarberg nedre og øvre har ligget til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Ved et makeskifte mellom presten på Vågå og Sandbumennene 1491 fikk Vågå kirkes mensa to skyldparter i gårder i Fron og Ringebu mot at Sanbumennene fikk tilbake en skyldpart i Sandbu, og Vågåprestene skulle lese tre messer årlig på Sandbu slik det hadde vært vanlig fra gammelt av: ”som mæssæboghen vth visthæ til fornæ ath presthen aff Vlenshoff burdhæ ath haffuæ mæssæ i Sanbo wor nw thet waar saatemaal i dannemenss a hørendhe ath presthen a forde Wage haffuæ mæssæ i Sanbo som gammelth haffuer wareth tridiæ dag jwlæ tridiæ dag paaske ok sancti Olaffz dagh for gamlæ gaffuer” (DN II:966). Brevet antyder at kirken på Sandbu lenge hadde hatt status av gårdskapell (oratorium), men at Sandbumennene hadde kjøpt seg noen årlige messer i kapellet. Vest for kirken heter det Prestberget, i sør Pressmoen. Det som tidligere var et bruk av prestegården, men som nå er del av Vågå sentrum, kalles på ØK Kjøpanger – muligens en peker til et tidligere kaupsted. Prestegården skal på et tidspunkt ha vært tingsted for gjeldet (Schøning I:37), noe som vises ved de mange henvisninger i brev til tingsamlinger på stedet (se nedenfor). 1743 var Waage hovedkirke med annekser på Zæl (eller Breedenbøigden kaldet) og i Hedahlen (Røgeberg 2004:301, 332). 19. januar 1500 var biskop Herman trolig i visitas på Ullinsyn (DN II:1010), og biskop Magnus var paa Voge y vor retthe viciteringh 15. januar 1527 (DN III:1106). Rett ved kirkegården stod 1775 restene av to bautasteiner (Schøning I:38). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).