HOV (ÅLEN), gnr. 21. 22 Kirkhus (Ålen sogn). Nåværende Ålen kirke står på (gnr. 21-22) Kirkhus. Eldste omtale av kirken er ved sognet i 1381 (Aall sokn, DN IX:176). Stavkirken som ble revet 1881 stod på det som i dag er kirkegårdsområdet, drøye 50 m fra dagens kirke mot nordvest. Våpenhuset fra den gamle kirken står fortsatt. Dette kan være fra 1700-tallet etter vindfløyen å dømme. På våpenhusets dør henger et sirkelformet, trolig seinmiddelaldersk dørhåndtak, med vridd/spiral-dekor men uten dyrehoder. Stavkirken hadde rektangulært skip med smalere, rektangulært kor. Det samlede grunnplan var ca. 61 m2, dvs. nær det doble av hva kirken i Holtålen hadde. Forskjellige stiltrekk ved Ålen stavkirke antyder at denne, lik stavkirken i Holtålen, ble påbegynt i første halvdel av 1100-tallet. Kirken ble utvidet i 1674-76 ved at den gamle stavkirken hadde fått tilføyd et nytt skip i tømmer, mens skipet i den eldre kirke ble benyttet som kor og det gamle koret som sakristi. I tillegg hadde kirken fått tilføyet en korsarm mot nord, også i tømmer. Da kirken ble revet i 1881 ble en middelalderportal samt elementer fra koret ble gitt til Videnskabsselskabet i Trondheim som benyttet disse deler i sin gjenoppbygging i Trondheim av Holtålen stavkirke (Brendalsmo 2006:479f m/ref.). Et gilde i Ålen nevnes i forbindelse med en jordhandel i 1381 (j Aall sokn aa gildisvangenom, DN IX:176), trolig i nærheten av kirken. “De paa denne Gaards Mark [d.e. Hov] liggende, af Steene sammenkastede Kiæmpe-Høie, hvoraf endeel nu ere bortførte og udiævnede” (Schøning I:60). Omlag 200 m øst for der hvor kirken stod og videre østover ligger i dag spredte rester av et større gravfelt. Dette kan ha vært over 350 m langt og ser ut til å strekke seg fra det gamle tunet på Hov og bort til kirken/ kirkegården. Rygh (1880:73) nevner flere gravhauger og funn nær kirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
ÅLFOTEN, gnr. 6 (=115) Myklebust (Ålfoten sogn). Ålfoten er et fjordnavn som så er gått over til bygdenavn (NG 406). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian j Olmfota, BK 17a). Nåværende kirke på (gnr. 115) Myklebust er muligens bygd i 1678 – mer sannsynlig i 1620 (Austrheim & al 1978). Denne erstattet hva som nok var en stavkirke fra middelalderen, da det er observert ”fotenden av ein stav 14 cm l. i blåleire djupt i grunnen” (Aaland 1939:71). Det er funnet graver under nåværende kor, men det synes samtidig som om grunnen under dette koret på et tidspunkt er blitt senket slik at flere graver er fjernet. Hvorvidt nåværende kirke er reist på samme sted som den foregående, men at nåværende kor ble bygd inn over den eldre kirkegården – eller om nåværende kirke er bygd noe til side for den eldre, er usikkert (Austrheim & al 1978). Ca. 1330 lå det fint lite skyld til mensa og kun 7 kyrlag (BK 17a). Til fabrica lå det ca. 1600 kun én landskyldpart, samt inntektene av 1 kirkeku, 8 geiter og kirkeparten av tienden, og kirken lå da som anneks under hovedkirken på Eid (JBB 106). I 1743 var Davik hovedkirke med annekser på Rugsund og Ålfoten (Løyland 2006:321). Eldste kjente kirkegårdsutvidelse er rundt 1900. Da ble det påført masser i forbindelse med nybygging og kjellere på Myklebust: ”Kyrkjevegen gjekk då austanfor og nordanfor kyrkja”. I 1924 ble en del av kirkegården påført ½ m masse. Neste store utvidelse var i 1930; da ble veien etablert vest for kirken og gravplassen utvidet mot øst. Siste store utvidelse var mot øst i 1971 (Austrheim & al 1978). På gården er det gjort gravfunn fra eldre jernalder, folkevandringstid og vikingtid (Aaland 1939:183). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
ÅLHUS (JØLSTER), gnr. 69. 70 Ålhus (Ålhus sogn). Eldste omtale av kirken er i 1339 (Olhus kirkiu, DN IX:116), av presten i 1322-23 (prestr a Olusum, DN VII:98). Nåværende Ålhus kirke står på gnr. 69, som vel er Ålhus nedre, den (tidligere?) prestegården, på ei slette rett ved der Ålhuselva/Hegreneselva munner ut i Jølstravatnet. En middelaldersk stavkirke fikk rundt 1660 tilbygd et vesttårn. Det meste av kirken ble revet og nybygd i 1795, men et tilbygg av tømmer – yngre enn stavkirken men bygd før 1795 – ble stående og utgjør koret i nåværende kirke. Fra den eldre kirken er det bevart ei dør med beslag som viser til 12- 1300 tallet (Aaraas & al 2000a:234ff). Det gis inntrykk av at steinalteret i nåværende kirke er det middelalderske alteret, men trolig er dette remontert. Nåværende kirke skal likevel være reist på samme tuftsted som stavkirken, i og med at nåværende kor er koret fra før 1795. På 1600-tallet viser regnskapene at kirken ble ”skordet opp” jevnlig (Øvrebø & Apneseth 1995:21). Ifølge lokal tradisjon skrevet ned rundt 1750 skal den eldste kirken på Ålhus ha stått ”ovenfor der, hvor den nu staar, omtrent 200 skridt derfra, hvor der er en myr og meget fugtigt; den synes at have havt en saare liden kirkegaard, og man vil efter sagn vide, at ogsaa kirken var saare liden” (Sandal 1901:101f). Ca. 1330 mangler sidene der landskyld og tiende til Ålhus kirke skulle vært (Halvorsen & al 1989:12). I jordebok for Bergen bispedømme er det en uoverensstemmelse mellom katedratikumlista (s. 77) og fortegnelsen over landskyld og tiende i Jølster prestegjeld (s. 124ff) mht. antall kirker. I katedratikumlista er det kun en kirke i gjeldet (Ålhus), mens Helgheim da ligger i Askvoll prestegjeld (Askvoll, Helgheim, Vilnes, Urnes, Hylestad, Bud). I fortegnelsen over prestegjeldene er fordelingen følgende: Ålhus m/Helgheim, og Askvoll m/Vilnes, Øn, Bud og Hylestad. I 1743 var Ålhus hovedkirke med anneks på Helgheim (Løyland 2006:312). Kirkegården ble utvidet mot øst i 1858 og mot sør i 1921 (Øvrebø & Apneseth 1995:79f). ”Ikke langt fra Hegrenæs-Elvens udløb ligger Ruinerne af det gamle Aalhuus-Slot, om hvilket Torfæus fortellæller, at det har været beboet af Audun Hugleikssen, med Tilnavn Hestekord, der levede i Erik Præstehaders Tid. Bygningen har været 30 Alen i Længde og 24 Alen i Bredde. Paa den nordre Side synes der at have gaaet Grave om denne Borg, og mod Søen sees endnu tydelig en Befæstning af Stene, der strækker sig du over Borgens Tomt i tvende bøiede Linier, indtil den naaer hine Grave mod Norden, over hvilke en forhøiet Jordvold viser, hvor Indgangen til Slottet eller til dets Gaard har været. Af Ringmuren mod Sønden er intet andet end Grundvolden tilbage. Murene af denne Borg have endnu i Aaret 1760 været over en Mands Høide, og man saae da, hvor Vinduerne havde været, saavelsom de tvende Døre, en i Øst og en anden i Vest, af hvilke, efter Sagnet, den ene skal være den, der nu tjener som Hoveddør i den nærliggende Aalhuus Kirke. Senere blev den største Deel af disse Mure nedbrudt til Kirkens og Kirkegaardsgjærdets Brug; og i Aaret 1830 blev næsten alt det Øvrige borttaget til Brobygning, saa at der nu er lidet tilbage af denne mærkværdige Fortidslevning” (Neumann 1836:258f). I 1934 ble det ved jordarbeider funnet skjelettrester nede på borgtufta, men trolig stammer disse fra 1600-tallet da stedet ble brukt til rettersted. Rett opp for Kirkenausta, på vei opp mot kirken, heter det Korsa, en antydning om et tidligere kors i friluft. I Prestegardsåkeren ble det før 1810 funnet en av de ”heilage kvite steinar” (Øvrebø & Apneseth 1995:12f, 79). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er ID 138920 samt dette: ÅLVUND [gamle], gnr. 41 (=112) Ålvund (Stangvik sogn). Eldste omtale av kirken er i 1309 (Aulfunðyniar kirkiu, DN II:94), den siste i 1432 (Alfwndar kirkiu, AB 122). "Paa Gaarden Ulvund er en rund Haug, som endnu kaldes Kirkehaugen, og i Begyndelsen af dette Aarhundrede [1800-tallet] fandtes ved Pløining i denne Haug en flad Stenhelle med Indhugne Navne. I Nærhedeb findes Levninger af et Stengjærde, som efter Sagnet skal have omgivet Begravelsespladsen. Nogle Gangstier kaldes endnu Kirkestier, og nedenfor Kirkestedet ved Fjorden kaldes Stranden endnu Todalsstøen, hvor Todølerne efter Sagnet trak sine Baader op, naar de kom til Ulvund Kirke, hvortil de da skal have sognet" (Glükstad 1979:40). Kjerkjehaugen ligger på ØK nede ved Ålvundfjorden, nord for tunet på bnr. 1 Ålvund og sør for Ålvundfjord skole. Nåværende Ålvundeid kirke bygd 1848 står på (gnr. 32=94) Storbråtten (BP 111-5-1), i søndre del av eidet ned mot Sunndalsøra. I 1848 ble Ålvund eget sogn, utskilt fra Øksendal (NG 396).
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Eldste omtale av kirken er i 1309 (Aulfunðyniar kirkiu, DN II:94), den siste i 1432 (Alfwndar kirkiu, AB 122). ”Paa Gaarden Ulvund er en rund Haug, som endnu kaldes Kirkehaugen, og i Begyndelsen af dette Aarhundrede [1800-tallet] fandtes ved Pløining i denne Haug en flad Stenhelle med Indhugne Navne. I Nærhedeb findes Levninger af et Stengjærde, som efter Sagnet skal have omgivet Begravelsespladsen. Nogle Gangstier kaldes endnu Kirkestier, og nedenfor Kirkestedet ved Fjorden kaldes Stranden endnu Todalsstøen, hvor Todølerne efter Sagnet trak sine Baader op, naar de kom til Ulvund Kirke, hvortil de da skal have sognet” (Glükstad 1979:40).
Beskrivelse fra lokalitet:
ÅMLID, gnr. 122/1 Sugarden, bruk Rønjom (Åmotsdal sogn). På 1800-tallet videreformidlet M.B.Landstad følgende: ”På den søndre hellingen av den heia som skiller Åmotsdal fra Langlim og som kalles Vasen, ligger en støl ved navn Åmlid. Her skal det ha stått en kirke. Det er øde skog omkring alle steder, og ingen gård ligger nærmere på noen kant enn en kvart mil. Hva som skulle ha foranlediget oppføringen av en kirke her, er ikke godt å si. Men innvokst av granskog, ser man her tett oppunder ei bratt li eller et berg, en tuft. Omrisset er ennå kjennelig på en rektangulær steinsetting i retning vest-øst. Kirken synes å ha bestått av to avdelinger, den østre om lag 16 alen lang. Den er avrundet i enden og noe opphøyet over den vestre del på grunn av jordsmonnets naturlige beskaffenhet. Den vestre delen er om lag 18 alen lang og ni alen bred. Den støtter seg i nord til en bratt fjellvegg, men på sydsiden er det [en] liten slette som skråner nedover. Man kan se at den har vært ryddet for stein, hva enten det har vært åker eller kirkegård der. På en annen støl, ikke langt unna, har det stått et gammelt stort sel (seterbod) som skal ha vært oppført av levningene etter denne kirken. Det høres ikke usannsynlig ut, for mens selsdørene vanligvis bare er halvannen alen høye, så var denne fire alen. Det var kinnunger i døråpningen på en halv alens bredde og hugget tvers gjennom det øverste stokkelag (garleggene). Alt dette sammen med tømmerets størrelse og tilhugning, viste at det opprinnelig hadde hatt en annen bestemmelse enn å tjene til ’staulsbod’. Dette selet er nå revet ned, men en del av materialene skal ennå være til og brukt til et ildhus. Tømmeret som bestod av fet furu, er ennå like friskt og hardt. Det synes derfor temmelig sikkert at det har stått en kirke her” (Norby 1996:71f jf Landstad 1927:61f). Landstads beskrivelse av tuften – ved selvsyn – stemmer godt overens med hvordan en 1300-talls kirkes grunnplan kunne ha sett ut: Skip og kor uten innsnevring for koret, og en apsidal avslutning av koret i øst. (Jan Brendalsmo, NIKU, 16.06.2015)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Uavklart lokalisering av kirke og kirkested. "Med beliggenhet mellom Langlim og Åmotsdal." (NIKU kirkeregister)
Beskrivelse av tuft fra ID 29628: Tuft, delvis bevokst med mose, lyng, gress og løvtrær. Tuften skal ifølge tradisjon og bygdehistorikere være tuftene etter Åmeli stavkirke. Etter undersøkelse i 1987 skriver H. Christie: "..det har stått et trehus på grunnmurer og stenrader på platået. Huset har vært ca 9 m langt og ca 6,5 m bredt og har hatt lengderetning øst-vest. Intill vestsiden av huset ser det ut til å ha vært et område innhegnet med rullestensfyllinger. I partiet vestenfor er det rester av steingjerder som kan ha sammenheng med gårdsbruk. Det er ingen ting ved anlegget som tyder på at det har vært kirke, bortsett fra at huset ligger øst-vest, men i en sydvendt li som her faller det naturlig å la huset følge terrenget. Undersøkelsene underbygger derfor ikke sagnet om at dette er en kirketuft."