Fornminne: Gravfelt - fjernet. Feltet besto av 10-13 fjernede røyser og steinlegninger. De fleste var runde, men noen skal ha vært avlange. Bygd opp av ganske stor rundkamp. De 5 siste røysene er blitt fjernet i løpet av de siste 35 år og deres beliggenhet ble påvist å ha vært i en rekke opp for sjøen. De øvrige røyser var for det meste enten fjernet eller utkastet alt for 100 år siden (se litteratur; Winther).
Batteriet ble etablert som en del av et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Søndre Skorås utgjorde venstre flanke i Fossumavsnittets befestninger, og skulle samvirke med Skorås nordre batteri. Batteriet hadde til oppgave å hindre en fiendtlig krysning av Glomma mellom Langenes jernbanebro og Solli. Skorås søndre batteri ligger på en høyderygg ved Glommas vestside, mellom Solbergfoss og Øyeren. Skorås søndre er et større anlegg, dypere og mer oppbygget enn Skorås nordre, som ligger i nærheten. Batteriets adkomstveier kommer bakfra til høyre og venstre fløy og fortsetter som en dyp vollgang gjennom batteriet. Vollgangen er delvis utsprengt i fjell og oppbygget, mellom batteriets brystvern og bakre knaus hvor siktebordet står. Siktebordet står på batteriets høyeste punkt med bevart stenfundament og plate. I fjellknausen under siktebordet finnes et utsprengt og fullstendig dekket rom for mannskaper. Forholdsvis dype ammunisjonsnisjer er bygget inn i brystvernet med åpningene ut mot vollgangen og med en spesiell, skråstilt nisje mellom vollgangen og høyre fløystandplass. Fremskutte kanonstandplasser er tilpasset et kupert terreng. Batteriet bærer enkelte synlige spor etter mindre restaureringer.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Batteriet ble etablert som en del av et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Søndre Skorås utgjorde venstre flanke i Fossumavsnittets befestninger, og skulle samvirke med Skorås nordre batteri. Batteriet hadde til oppgave å hindre en fiendtlig krysning av Glomma mellom Langenes jernbanebro og Solli.
VERN
Batteriet har stor militærhistorisk interesse som del av et omfattende og viktig forsvarssystem mot Sverige. Dette er en interessant og viktig befestningslinje som inngår som en helhetlig gruppe i landsverneplanen. Militæranleggene som ble bygget ut i denne perioden har også symbolverdi i forbindelse med statens løsrivelse fra unionen.
De gamle militæranleggene som ble bygget ut i denne perioden vurderes som en viktig gruppe militærhistoriske kulturminner i en nasjonal sammenheng. Vernet omfatter alle spor etter militær aktivitet innenfor angitt område.
Stortinget vedtok i 1907 å opprette en ny forsvarslinje mot Sverige bakenfor den nøytrale sonen etablert ved Karlstadoverenskomsten i 1905. Steina og Sogna i Inndalen i Verdal og Ingstadkleiva i Stjørdalen (senere kallt Hegra festning) ble valgt som steder for etablering av nye forsvarsverk. Befestningene i disse to dalførene ble senere gitt navnet Stjørdal - og Verdal Befestninger og beskyttet de to sannsynlige framrykningsveiene til Trøndelag fra øst.
Vaterholmen fort ligger ved elven Inna, og besto opprinnelig av tre befestede anlegg og Vaterholmen leir. Nordre og Søndre fjellgalleri ligger på hver side av elva i et trangt pass, med blokkhus tilbaketrukket fra fjellgalleriene.
Søndre galleri (inventar nr 1001) ligger inne i fjellet og skulle forsvare veien. Den er bygget for én hurtigskytende kanon og åtte mitraljøsestillinger. Inne i fjellet ligger tunneller for innkvartering, kjøkken og maskinstasjon med oljerom, sistnevnte anlagt i 1918.
Nordre fjellgalleri (inventar nr 1002) skulle beskytte mellomriksveien og senere også fly. Galleriet er bygget for 8,4cm kanoner og fire mitraljøser. Festningen er sprengt ut som en 90m lang tunnel med flere siderom. Anlegget hadde bl.a. to forlegningsrom, toalett, kjøkken, proviantrom, radiorom og egen brønn. Nordre fjellgaleri er satt i stand av Verdal kommune og gjort tilgjengelig for publikum.
Det y-formete blokkhuset (inventar nr 1003) ligger delvis nedsprengt i fjell, delvis oppbygd av jern og betong. Blokkhuset i to etasjer har tre fløyer med én meter tykke vegger. Anlegget skulle gi forsvar i alle retninger og har 10 gevær- og 12 skyteskår for mitraljøser. Opprinnelige piggtrådsperringer på 10-12m er intakt. Blokkhuset gjennomgikk en rehabilitering i 1994 og er gjort tilgjengelig for publikum.
Vaterholmen leir befinner seg innenfor et begrenset område på nordsiden av elva. Forlegningsleiren ble oppført i perioden 1917-1920, men har enkelte bygninger av nyere dato. Leiren som helhet framstår som svært endret.
Inndalen i Nord-Trøndelag har rester etter befestninger fra folkevandringstida og fram til våre dager. De fortifikatoriske anleggene på Vaterholmen som er bygget opp etter unionsoppløsningen, går dermed inn i en forsvarshistorisk linje på over 1500 år.
Gjennom store deler av denne perioden har trusselvurderingen vært den samme, med hovedfokus på eventuelle angrep fra øst. Opprustningen like etter unionsoppløsning er med på å berette om datids forestilling om et nærliggende svensk angrep.
Det fortifikatoriske anlegget er i stor grad bevart med høy grad av opprinnelighet.
På grunn av områdets lange forsvarshistorie og anleggets tilknytning til en sentral periode i Forsvarets historie har det fortifikatoriske anlegget stor nasjonal militærhistorisk verdi. Anleggets opprinnelighet og lesbarhet gjør det i antikvarisk sammenheng meget bevaringsverdig. Leirbebyggelsen inngår derimot ikke i vernet.
Vernet omfatter eksteriør og interiør i fjellgalleriene og blokkhuset, atkomstveiene og ved eventuell rivning av bygningene: grunnmurene etter leirbebyggelsen. I tillegg omfatter vernet alle spor etter militær virksomhet innenfor angitt verneområde.
Torgauten har militærhistorisk interesse som del av forvarssystemet ved Oslofjorden fra annen verdenskrig og frem til 1990-årene. Etablissementet er historisk interessant både fordi det er knyttet til den tyske okkupasjonsmaktens omfattende utbygging, og fordi etablissementet har hatt en rolle i det norske Forsvaret gjennom store deler av etterkrigstiden. Torgauten fremstår som et helhetlig militærhistorisk landskap med mange elementer som har stor opplevelsesverdi og god lesbarhet. Veldig mange av de tyske stridsanleggene var kamuflerte. Kommandoplassen på Torgauten er en av få bevarte. Det trepanelte interiøret i kommandoplassens underetasje er meget godt bevart, noe som er sjeldent. Torgauten fort ble etablert i 1941 som del av Artilleriegruppe Fredrikstad og inngikk i en omfattende tysk utbygging av kystfort langs norskekysten. Fortets hensikt var å forsvare Oslofjorden mot fiendtlig inntrengning. Torgauten har siden annen verdenskrig fungert som ett av flere flankefort på hver side av Oslofjorden. Torgauten etablissement omfatter bygninger og fortifikasjoner – blant annet kanonplasser, kanoner, løpegraver, nærforsvarsstillinger og flere bunkeranlegg. Torgauten ligger på en høyde ved kysten nær Øyenkilen utenfor Fredrikstad, med utsikt mot Vesterelven og mot Oslofjorden med Færder. Terrenget består av et knauset landskap med kløfter, svaberg og naturlige fjellformasjoner.
Fortifikasjonene er tilpasset landskapet. Dype løpegravsystemer går som forbindelsesveier mellom kanoner og bunkeranlegg. Dels er dette naturlige fjellkløfter. En av addkomsttene til fortet skjer gjennom en slik fjellkløft også kalt «Skamsklove».
Torgauten har kanonstillinger av flere typer, blant annet luftvernstillinger i tårn oppført i bruddstensmur med betongtak. Den ekstyske kommandoplassen har av kamuflasjehensyn form som en bygning med malte blindvinduer og saltak. Bygningen er søkt tilpasset den sivile bygningsmassen i området rundt fortet. Fortifikasjonene er noe endret som følge av bruken i etterkrigstiden. Endringene har supplerende karakter. Deler av området er inngjerdet og avlåst. I kommandoplassens underetasje er den ekstyske panelingen bevart, noe som er relativt sjeldent.
Mesteparten av bygningene er ellers revet, men anlegget fremstår som et helhetlig og meget godt bevart militærhistorisk landskap. Vernet omfatter kommandoplassen og alle spor etter militær virksomhet innenfor verneområdet.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Torgauten fort ble etablert i 1941 som del av Artilleriegruppe Fredrikstad og inngikk i en omfattende tysk utbygging av kystfort langs norskekysten. Fortets hensikt var å forsvare Oslofjorden mot fiendtlig inntrengning. Torgauten har siden annen verdenskrig fungert som ett av flere flankefort på hver side av Oslofjorden.
PEG 2022: Den tyske enheten som var stasjonert på Torgauten hadde betegnelsen HKB (Heeresküsten-Batterien) 6/980 Torgauten (593) og sorterte under Art. U. Gr. (Artillerie-Untergruppe) Rauøy frem til 1945 som besto av i alt 5 kystfort/batterier: Torgauten, Mørvika, Kjøkøya (Kjøkøen den gang), Dale og Rauøy. Alle hadde status som flankefort, altså ikke sperrefort.
I løpet av 1945 ble Torgauten omorganisert under Art. Gr. (Artillerie-Gruppe) Fredrikstad HKAA (Heeresküstenartillerie-Abteilungen) 980.
Under Torgauten lå det også et batteri på 2 x 10,5 cm K331 kanoner i Mørvika (Halden kommune). Dette batteriet ble anlagt i september 1944.
VERN
Torgauten har militærhistorisk interesse som del av forsvarssystemet ved Oslofjorden fra annen verdenskrig og fram til 1990-årene. Etablissementet er historisk interessant både fordi det er knyttet til den tyske okkupasjonsmaktens omfattende utbygging, og fordi etablissementet har hatt en rolle i det norske Forsvaret gjennom store deler av etterkrigstiden.
Torgauten fremstår som et helhetlig militærhistorisk landskap med mange elementer som har stor opplevelsesverdi og god lesbarhet. Veldig mange av de tyske stridsanleggene var kamuflerte. Kommandoplassen på Torgauten er en av få bevarte. Det trepanelte interiøret i kommandoplassens underetasje er meget godt bevart, noe som er sjeldent.
Vernet omfatter kommandoplassen og alle spor etter militær virksomhet innenfor verneområdet.
MERKNAD
Innenfor fortområdet ligger to røyser som er automatisk fredede (arkeologiske) kulturminner.
Nordberg fort inngikk i "Artilleriegruppe Vanse" og ble innledningsvis plassert på Stavsø ca. 1800 meter nordøst for Lista fyr. Ved utvidelsen av flyplassen ble batteriet liggende i veien for flyene og ble derfor flyttet til Nordberg.
Nordberg Fort ble etablert i krigsårene 1940-45. Leiren er et av få tyske kystfort som er bevart i sin opprinnelige form, og er i dag fredet som kulturminne. Nordberg fort ligger på Listalandet, i stigende, kupert terreng nordvest for flyplassen.
Vegetasjonen i området er lavvokst og det er lite av dyrkbar mark. De fleste bygningene ligger langs en leirgate som løper mot nordøst, resten er konsentrert rundt områdets høyeste punkt. Fortet består av 19 bygninger foruten tufter etter ytterligere fire, samt diverse bunkere. Kanonene stod i åpne stillinger, som idag bare er fragmentarisk bevart. Disse, og andre fortifikatoriske spor som løpegraver, ammunisjonslagre m. v. , preger den vestre delen av anlegget. På området finnes også grunnmurene etter et gårdsanlegg som ble revet i forbindelse med utbyggingen av fortet. Rester av steinmurer, rydningsrøyser m. v. knyttet til gårdsdriften er fremdeles viktige elementer i kulturlandskapet nordvest i området. Man finner også spor av tyskernes naturalhusholdning, i form av et grisehus og diverse nyttevekster.
Bygningenes planløsning, eksteriører, interiører og hovedformer er i hovedsak opprettholdt. Grunnmurene er stort sett støpt i betong og forblendet med lokal natursten. Murarbeidet er av høy kvalitet. Det er kryperom eller kjeller under alle bygningene. Ytterveggene er bygget som bindingsverk av pløyde bord i ca. 3» tykkelse. Utvendige vegger er kledd med liggende panel, som i mange tilfeller er forblendet med grønne eternitplater etter krigen. Takene har opprinnelig vært tekket med flat tegl. Idag er det bare kantinen, inv. nr. 0016, som har denne tekningen, mens øvrige tak er kledd med bølgeeternit. Bygningene har to- og treramsvinduer med tre glass i hver ramme. Innvendige varevinduer synes originale, likeledes skodder av tre. Utvendige dører er kledd med smal panel, stående eller lagt i fiskebensmønster. I noen av dørene er det mindre vindusåpninger.
Interiørene synes praktisk talt uforandret, når unntas noen malingstrøk i enkelte bygninger og platekledning av enkelte vegger. Vegger og himlinger er kledd med finérplater innrammet av tynne furulister. Det forekommer også kledning av faspanel. Sykestuen er innvendig kledt med myke plater typisk for tyske sykebrakker. Gulvene er i hovedsak utført i smale, lakkerte furubord. Innvendige dører er enkle fyllingsdører. I kjøkken og sanitærrom er gulvene dekket med sorte og hvite fliser i sjakkbrettmønster. Sanitærutstyr som vasker, varmtvannsberedere og blandebatterier er i stor grad opprinnelige. Også kjøkkeninnredning i kantinebygget er i hovedsak intakt med vedfyrt storkjøkkenkomfyr, store kjøkkenmaskiner, bord og benker.
Enkelte av bygningene har særtrekk som skiller dem ut fra den standardiserte tyske leirbebyggelsen; ikke minst gjelder dette kantinebygningen med utsmykning av Rudolf Lüdtke og murarbeider av Kurt Urbicht. Rommet fremstår fremdeles som en tysk havnekneipe.
Nordberg fort er en av de best bevarte ekstyske leirene i Norge. Mens bygningsmassen svært mange steder enten er revet eller har gjennomgått omfattende ombygginger og rehabiliteringer, har både de enkelte bygninger og fortet som helhet en meget høy bevaringsgrad og dermed en betydelig sjeldenhetsverdi. Enkelte av bygningene, ikke minst fritidsmessen, har særtrekk som skiller dem ut fra den standardiserte tyske leirbebyggelsen. Endringene som bygningene tross alt har gjennomgått er stort sett reversible. Dette gjelder ikke minst eternittkledningen, som på 50-tallet er lagt utenpå opprinnelig panel.
Nordberg fort er sammen med de ekstyske anleggene på den nærliggende Lista flystasjon vitnesbyrd om en omfattende tysk militær etablering i området.
Anleggets høye bevaringsgrad, dets begrensede omfang og sammenhengen med Lista flystasjon skaper gode forutsetninger for formidling overfor publikum.
Merknad:
Fylkeskonservatoren i Vest-Agder utarbeidet i samarbeid med fylkesmannens miljøvernavdeling i 1993 en omfattende rapport om Nordberg fort, der konklusjonen var at anlegget måtte anses som fredningsverdig.
Heistadmoen ble anlagt som erstatning for ekserserplassen på Graatenmoen ved Skien. Områdets utstrekning og vekslende terreng gjorde at man valgte Heistadmoen fremfor andre alternativer ved Kongsberg.
Heistadmoen leir ligger ca. 10 km syd for Kongsberg og ca. 7 km sørvest for Skollenborg jernbanestasjon. Etablissementet ble etablert i et tidligere ekserserområde (Dalsmoen) med kupert skogsterreng, myrer og innmark.
Leiren omfatter bygninger fra flere epoker, der særlig den første utbyggingsperioden (1909–25) og ekspansjonen vestover i okkupasjonstiden er godt representert. Den opprinnelige leiren ble bygget ut i nordøstre del, med adkomst fra vest og med en naturlig avgrensende skrent i øst. Her ligger et bygningsmiljø bevart fra leirens første periode, hvor mye av det opprinnelige preget og mange bygningsdetaljer er bevart. Bygninger fra annen verdenskrig utgjør store deler av det øvrige leirmiljøet. I tillegg er det oppført en rekke enkeltbygg i etterkrigstiden.
Anlagt i forbindelse med oppbyggingen av Stjørdal- og Verdals befestninger for å møte trusselen fra svenskene i tiden før 1905. Strategisk plassert ved jernbanelinjen,
Rinnleiret ligger i jordbruksmiljø, nær Rinnan stasjon som i dag er nedlagt. Et sidespor fører inn i leiren. Leirområdet som i stor grad er opparbeidet som grøntareale og flere bjørkealléer, utgjør sammen med veinettet landskapstrekk av stor miljømessig betydning. Til dette kommer et fonteneanlegg av nyere dato samt flere minnesmerker.
Leirbebyggelsen omfatter 57 bygninger, hvorav 28 foreslås vernet. Leirens eldste del danner etablissementets kjerne og framstår som en meget velregulert leir dominert av trehusbebyggelse. Den er symmetrisk bygget opp om en midtakse som opprinnelig utgjorde hovedatkomstveien til Rinnleiret. Anlegget er hierarkisk ordnet med stallene beliggende nederst i anlegget. Deretter følger mannskapsforlegninger, underoffisers- og offisersforlegninger, spisesal- og kjøkken-bygninger m. m. To tverrgående leirgater på tvers av hovedatkomstveien skiller de forskjellige funksjonstypene/bygningstypene fra hverandre. Den nyere bebyggelsen med bl. a. store verkstedbygg og flere tyskerbrakker ligger tilbaketrukket bak den eldre bygningsmassen, der særlig stall- og forlegningsbrakker dominerer bildet.
Det store fôrmagasinet, som ligger ved jernbanesporet i utkanten av leiren, utgjør i likhet med det nærliggende telthuset viktige funksjonstyper knyttet til det eldste anlegget.
Videre inngår gårdsanlegget (tidl. Svedjan gård) og oppsynsmannsboligen (tidl. hovedhus på Lille Svedjan) som integrerte deler av leiren. Dette illustrerer den tradisjonelle anleggsmåten for militærleire hvor man bebygger arealer som tidligere har vært opparbeidet til gårdsbruk.
De sentrale delene av det opprinnelige anlegget er i behold. Graden av opprinnelighet i eksteriører og interiører framstår som sterkt varierende, men anlegget som helhet er ikke vesentlig forringet.
Den opprinnelige kavallerileiren, gårdstunet på tidligere Svedjan gård, samt oppsynsmannsbolig/tidligere hovedhus på Lille Svedjan gård er interessante som et helhetlig anlegg knyttet til forsvarshistorien i Trøndelag, og har også en sterk lokalhistorisk posisjon,
Rinnleiret utgjør landets eldste og eneste godt bevarte kavallerileir hvor den opprinnelige hierarkiske oppbygningen og relativt intakte staller er i behold. De nevnte bygninger danner sammen med de omkringliggende grøntarealer et kulturmiljø som i en nasjonal militærhistorisk og antikvarisk sammenheng er meget bevaringsverdig. Anlegget er også sjeldent i europeisk sammenheng som gjenværende kavallerileir i tre.
Bygningene fra tiden etter 1940 tilfører imidlertid ikke det eldste bygningsmiljøet særskilte kvaliteter og er ikke nødvendige for den historiske forståelsen av den gamle kavallerileiren. Videre finnes det liknende bygninger en rekke andre steder i landet. På bakgrunn av dette er de nyere bygningene av mindre antikvarisk interesse i et nasjonalt perspektiv.
Merknad:
Opprettelsen av Rinnan stasjon i 1905 må ses i sammenheng med anlegget av leiren.
Værnes- og Stjørdalsområdet har en lang militær historie. Området er sentralt plassert på veien mellom Trondheim og Sverige og har vært berørt av flere svenske angrep på Trøndelag. På 1800-tallet etablerte Forsvaret en ekserserplass på Værnes. I den forbindelse overtok Forsvaret i 1887 gården Værnes Vestre.
Flyplassen har sine røtter tilbake til 1912. Dette året startet en privat innsamling av midler for anskaffelse av en militær luftflåte nordenfjells. Industridirektør Ragnvald Blakstad donerte et fly til den norske stat i 1913, på betingelse av at flyet var stasjonert i Trøndelag. De innsamlede midlene gikk til bygging av flyskur. Den første flystripa ble etablert på Kirkesletten ved middelalderkirken på Værnes kirke. Plassen var på grunn av beliggenheten ikke hensiktsmessig for flygninger, og stripa ble i 1914 flyttet til der den nåværende flyplassen ligger. Hærens flyvevåpen ved Nordenfjeldske flyveavdeling ble etablert med tre fly i 1919 - senere Trøndelag flygeavdeling - og opprettholdt virksomhet på stedet gjennom mellomkrigstida.
Værnes flystasjon ligger ved Stjørdal i Nord-Trøndelag fylke. Stasjonen har bygningsmasse fra ulike perioder, men bare den opprinnelige hovedgården med tre militære bygninger i tunet har antikvarisk interesse. Øvrig bygningsmasse har gjennomgått store endringer og utgjør i dag ikke noe enhetlig miljø.
Den opprinnelige hovedbygningen på Værnes hovedgård (, enkeltminne 1, inv.nr. 0001) er administrativt fredet. Under bygningen finnes et murt kjellerhvelv som antakelig er fra en eldre bygning oppført av general Georg Christian von Schults som døde i 1715.
Hovedbygningen har tre enkle empireportaler på gårdsfasaden. Under bygningen finnes et murt kjellerhvelv som antagelig er fra en eldre bygning, oppført av general Georg Christian von Schultz som døde i 1715. På stasjonen finnes også en bøssemakersmie som er en halvannenetasjes hus av laftet tømmer med utvendig panel. Huset var opprinnelig telthus på Megård i Orkdal, og ble flyttet til Værnes i 1892 etter at staten hadde kjøpt gården. Dessuten fantes det en magasinbygning som i følge Departementets skriv av 3. desember 1897 var oppført ett telthus fra Gravrok og to fra Stjørdalshalsen. Dette er revet.
Trønderlånen på Værnes hovedgård er eneste gjenværende bygning fra den opprinnelig sivile gårdbebyggelsen som ble overtatt av Forsvaret i 1887 i forbindelse med utvidelse av ekserserplassen. Hovedbygningen er administrativt fredet. Bygningen representerer sammen med de øvrige bygningene i tunet den første utbyggingsfasen med forlegning og administrasjon. Tunet har betydelige miljøverdier og bortsett fra Riddersalen (enkeltminne 5, inv.nr. 0003) høy grad av opprinnelighet i eksteriøret.
Det øvrige området på stasjonen har rester etter både den tidlige utbyggingen i mellomkrigstiden og tysk utbygging under annen verdenskrig. Men bygningene er gjennomgående endret og utgjør ikke et enhetlig miljø, og er derfor ikke inkludert i Landsverneplanen.
Værnes hovedgård med omliggende militære bygninger i tunet har betydelig miljøskapende verdi. Som levninger etter den første militære utbyggingen og som eksempler på lokal byggeskikk ved trønelånen og forlegning fra århundreskiftet, har anlegget stor militærhistorisk og antikvarisk interesse.
Utviklingen under 1. verdenskrig fikk Stortinget til å gå inn for stasjonering av fly i Nord-Norge. Dette fikk få praktiske implikasjoner i første omgang; en minimal landflyavdeling ble opprettet på Elvenes i Salangen i 1919 og avviklet igjen i 1928, og det foregikk øvelser med sjøfly på Salangverket somrene i 1925 og -26. Etterhvert vokste erkjennelsen av flyenes betydning i fremtidens forsvar, spesielt i landsdeler med store avstander og dårlige kommunikasjoner. At den storpolitiske situasjon tilspisset seg på 30-tallet var antagelig utslagsgivende for beslutningen om å reetablere et luftforsvar i Nord-Norge. Etter omfattende rekognoseringer ble Bardufoss utpekt som hovedflyplass for Troms i 1935.
Flystasjonen ligger i Målselv kommune i indre Troms, på en furumo omgitt av høye fjell. Bebyggelsen fordeler seg jevnt på nord- og sydsiden av de øst-vest orienterte rullebanene.
Nord for rullebanen finnes en rekke bygninger både fra okkupasjonstiden og ulike faser av etterkrigstiden. Helt i nord ligger hovedvakten og syd for denne et område som domineres av lagre, forlegninger og messebygg. Områdene vest og syd for dette domineres av lagre og garasjer. Nær rullebanen ligger brannstasjonen. Helt i øst finnes blant annet ekstysk administrasjonsbygg som idag hovedkvarter for flystasjonen.
Syd for rullebanen ligger to taksebaneområder med flybunkere. Det ene er orientert mot sørøst, det andre adskilt fra førstnevnte ved et område med flere generasjoner av ammunisjonslager. Sør og øst for det ene taksebaneområdet finnes et stort skvadronsområde med hangarer, verksteder og administrasjon. Her er bl.a. en del ekstysk brakkebebyggelse som idag huset verkstedfunksjoner, og i nordre del, nær rullebanen, er den eneste av bygningene fra før krigen som fortsatt står, hangar I. Hangaren, som ble oppført i 1929-40 og opprinnelig hadde en grunnflate på 35 x 72 m, raste delvis sammen idet betongen hadde frosset før anbinding og tinte da våren kom. I 1940 ble den gjenstående del av hangaren truffet av en tysk bombe som ikke eksploderte, men etterlot et hull som det fortsatt kan ses merker etter. Tilbygget til hangaren er ekstysk.
Historikk:
1935: Første spadestikk tatt mandag 8. april
1936: Sommeren 1936 var det ryddet et flyplassområde på ca. 200 x 200 meter. Den første permanente bygning; et flyskur (liten hangar) stod ferdig om høsten. Det lå ca. 100 m syd-sydøst for nåværende administrasjonsbygning, og ble brannherjet og revet i 1941.
1937: I Stortingsmelding nr 28/1937 står det bl.a.: "Den flyveplass som er under anlegg ved Bardufoss (for nødsarbeidsmidler) vil ved utstyr med bygninger og verksteder m. v. kunne bli en gunstig flyvestasjon og samtidig hovedflyvestasjon for Nord-Norge. Hit bør en landflyveavdeling forlegges fast." Året etter sa Forsvarsdepartementet seg "enig i at Bardufoss blir centralflyveplass for flyveoppsetningen i Nord-Norge" (St.prp. nr. 114 (1938)). Departementet foreslo å bevilge midler til byggearbeider for én ving, samt til resterende planering av flyplassen. Dette vant tilslutning i Militærkomitéen i Stortinget, og fra 1. juli 1939 opprettet Hærens flyvevåpen en ny avdeling under navn av Hålogaland flyveavdeling med standkvarter på Bardufoss.
1938: Verkstedbygning ført opp og tatt i bruk. Den ble plassert i tilknytning til flyskuret og ble i likhet med dette revet under okkupasjonen. Det ble også oppført en kjeller for lagring av drivstoffer samt et hydroforanlegg for vannforsyning. 26. mars 1938 kom de første flyene, fire Tiger Moth, til Bardufoss. Den første øvelse ble avviklet om sommeren samme år.
1939: En kaserne oppført; i tre og med grunnflate 12 x 40 meter i to etasjer og med kjeller under halve bygget. Kasernen tjente som kvarter for Hålogaland flyveavdeling som var opprettet samme år, og lå mellom Hangar I og Bjørnåsen. Kasernen revet i 1942. Hangar I oppført 1939/40.
1940 - 45: Da tyskerne overtok flyplassen i juni 1940, ble hovedflystripen øst-vest straks utvidet til 1600 meter og fikk fast dekke. Taksebaner og oppstillingsplattformer fikk også fast dekke. Det ble bygget to store hangarer (hangar II i nåværende teknisk område og hangar III ved SAS), hvis tak bestod av trekonstruksjoner med en spennvidde på hele 37 meter. Samtidig ble det i flyplassens utkanter bygget flere felthangarer av Mannesmann-rør. Hangar I ble utvidet og bl.a. innredet og benyttet til tårn. Det ble også bygget adm.bygg (nåværende HK for Bardufoss flystasjon) samt ni store kaserner, to befalsmesser, to kantiner, tre kjøkkenbygg, velferdsbygg, brannstasjon, depotbygninger, verkstedbygg og vaktbygg. På Fossmoen, idag øvingsfelt for stridsvogner, og på Bardunesset, landtunget mellom Barduelvass store bue fra syd mot nord, ble det bygget bunkere, tre- og blikkskur, samt et gigantisk ammunisjons- og bombelager. Det ble bygget jernbane mellom de forskjellige posisjoner for transport av bomber og ammunisjonskasser.
1945-48: I de første etterkrigsårene var Bardufoss militær hovedflyplass i Nord-Norge. LKN var etablert her, den landbaserte transportflyvirksomheten hadde sitt utgangspunkt her, og plassen var hovedbase for jagerflyoperasjoner i landsdelen. Bygningsmessig skjedde det lite; man var henvist til gjenbruk av tyskernes anlegg. Luftvernartilleriet flyttet i 1946 storparten av sin virksomhet til Heggelia leir, noen kilometer syd for flyplassen.
1948: 332-skvadronen, oppsatt med Spitfires, ble overført fra Værnes til Bardufoss, som med dette fikk sin første operative skvadron etter krigen. De første etterkrigs byggeprosjekter kom igang: Skytetreningshus for LVA og seks nye ammunisjonsbunkere.
1952/53: Startbanen øst-vest ble utbygget til NATO-standard, det vil si forlenget til ca. 2.500 meter med sikkerhetslengde i vest.
1956: SAS begynte å trafikkere Bardufoss på helårsbasis. Nåværende terminal og kontrolltårn ble bygget.
1958-70: 60-tallet dominerer bygningsmassen på dagens flystasjon. I 1958 ble det bygget ny befalsmesse med forlegningsfløyer og ny brannstasjon. Siden nye forlegninger (befalsforlegning I, 1966), mannskapsmesse (1962), gymnastikksal (1966), depoter, lagre og verksteder. På 1960-tallet foregikk det videre en omfattende utbygging av ammunisjonsleiren. Fra midten av 60-årene startet de store NATO-øvelsene, hvor flystasjonen bl.a. fikk testet planene for mottak av alliert støtte. Det fremkom svakheter ved banelegemet som i 1967/68 ble forsterket med et ekstra betongdekke. Dette gjør at også de aller tyngste transportflyene kan lande her. I 1964 ble 339-skvadronen oppsatt med helikoptre og fast stasjonert på Bardufoss. I 1966 ble et luftvernartilleribatteri overført fra Rygge til Bardufoss.
1980: For å styrke Kystvakten ble 337-skvadronen gjenopprettet. Den ble oppsatt med Lynx helikoptre og fikk Bardufoss som fast base. I 1982/83 kunne skvadronen ta i bruk nye fasiliteter.
Bardufoss flystasjon er det luftmilitære etablissement i Nord-Norge med lengst kontinuerlig historie. Med med unntak av hangar I er ingen av bygningene fra den første tiden bevart. Hangaren har gjennomgått vidtgripende forandringer i årenes løp. Den vil dessuten bli så støyutsatt i forbindelse med en prosjektert rullebaneutvidelse at fortsatt bruk vil komme i sterk konflikt med arbeidsmiljøkravene. Av disse grunner vil den ikke bli omfattet av vern. Heller ikke restene av den ekstyske leirbebyggelsen på Bardufoss er foreslått vernet, da større brakkemiljøer med høyere opprinnelighetsgrad vil bli ivaretatt på Bardujord.
Vernet på Bardufoss omfatter manifestasjonene av den kalde krigens tildels svært anspente internasjonale klima. Bardufoss hadde en fremskutt posisjon i denne tiden med det nære naboskap til de store militære installasjonene på Kola-halvøya. Dette har ikke minst nedfelt seg i omfattende forhåndslagre av NATO-materiell og -ammunisjon. Vernet omfatter et miljø bestående av flere typer ammunisjonsbunkere, samt beltefyllingshus oppført i årene 1949–63. Videre inngår et Ready Rocket Storage, et lager for armerte missiler til bruk for beredskapsflyene. Spesielt dette siste er det naturlig å se i direkte sammenheng med den høye militære beredskap som den kalde krigen medførte.
Beskrivelse fra lokalitet:
Bygningen utgjør en del av det sivile samfunnet rundt Bjørkåsen Gruber og er bygget som ingeniørbolig for gruveselskapet. Etter militær overtagelse var boligen sanitetsmagasin for Hæren. Etablissementet ligger i en sydvendt åsside med blandingsskog. Skogen skjermer det mot et nyere boligfelt i syd.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Hovedkonstruksjon i bindingsverk, utvendig kledd med stående tømmermannskledning, sperretak/saltak tekket med skiferstein/lappheller, fundamentert på natursteinsmur med bindemiddel, kjeller under hele bygningen.