Som et ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige ble det fra slutten av 1890-tallet anlagt en rekke fort og skanser langs grensen fra Svinesund i sør til Kongsvinger i nord. Befestningene skulle kunne stoppe et svensk angrep mot hovedstaden i tilfelle væpnet konflikt ved løsrivelsen. Forsvarslinjene ble lagt på øst- og vestsiden av Glomma, med sterke punkter i den framskutte linjen øst for elva og mer tilbaketrukne stillinger på vestsiden. Befestningene var delt inn i avsnitt. Høyåsbatteriet utgjorde en del av den tilbaketrukne linjen Råde–Moss. Høyåsbatteriet ligger på østsiden av E6 midtveis mellom Solli i Tune og Missingmyr i Råde og hadde opprinnelig meget god utsikt over broovergangene ved Solli og området ved disse. I dag er siktelinjene delvis skjult av tett vegetasjon. Batteriet ble bygget for seks kanoner fordelt på to stillinger, og har åpne kanonplasser med lavt brystvern. Batteriet er delt i to og er vanskelig å oppdage i terrenget. I dag ses kun deler av det lave brystvernet og fundamentet til siktebordet.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Som et ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige ble det fra slutten av 1890-tallet anlagt en rekke fort og skanser langs grensen fra Svinesund i sør til Kongsvinger i nord. Befestningene skulle kunne stoppe et svensk angrep mot hovedstaden i tilfelle væpnet konflikt ved løsrivelsen. Forsvarslinjene ble lagt på øst- og vestsiden av Glomma, med sterke punkter i den framskutte linjen øst for elva og mer tilbaketrukne stillinger på vestsiden. Befestningene var delt inn i avsnitt. Høyåsbatteriet utgjorde en del av den tilbaketrukne linjen Råde-Moss.
VERN
Høyåsbatteriet har som del av utbyggingen av en forsvarslinje mot Sverige fram mot unionsoppløsningen stor militærhistorisk betydning. Det enkle anlegget er i dag tilgrodd, men den opprinnelige formen kan fremdeles ses over bakken, der de enkelte konstruksjonene ligger bevart under jord og gress. Anlegget er godt bevart med høy grad av autentisitet.
Batteriet er på grunn av dets opprinnelighet og historiske betydning et meget bevaringsverdig militærhistorisk landskap.
Vernet omfatter alle spor etter militær virksomhet innenfor Forsvarets eiendomsgrenser.
Bunkeren Empfangsanlage Nordblitz ble oppført 1943 som kommandoplass for Den tyske marines anlegg i Trondheim. Bunkeren fungerte også som sentral mottaksstasjon for diverse militær etterretning, blant annet meteorologiske observasjoner om isforhold i Nordishavet.
Bunkeren ligger på Charlottenlund, et høydedrag sørøst for Trondheim sentrum. Opprinnelig var utsikten mot fjorden meget god, men bunkeren er i dag omgitt av boliger og en skole. Bunkeren har høy grad av opprinnelighet i interiørene såvel i struktur som i materialbruk og detaljering. Dette gjelder blant annet listverk, tak- og veggpaneler, en del dører og tekniske installasjoner, bl. a. fyringsanlegg.
I tillegg til bunkerens sjeldenhet og godt bevarte interiør har anlegget hatt en vesentlig funksjon under siste krig. Sammen med ubåtbunkeren Dora I og II på Nyhavna og forlegningsleiren på Persaunet, utgjør bunkeren på Charlottenlund ett av de mest unike og best bevarte ekstyske militæranlegg i Norge.
Vernet omfatter bunkerens eksteriør og interiøs og området innenfor Forsvarets eiendomsgrenser. Området rundt bunkeren inngår i bevaringen for å sikre objektets virkning i landskapet.
Sola Flystasjon som opprinnelig var anlagt som sivil flyplass, ble overtatt og utvidet av okkupasjonsmakten under annen verdenskrig. Sola hadde en viktig posisjon i rekken av jagerflystasjoner som tyskerne bygde ut langs Nordsjøen fra Lista til Gossen ved Molde. Av sikkerhetsmessige grunner ble det store lageret av flyammunisjon plassert i en egen leir utenfor flyplassen.
Ølberg leir ligger i et relativt flatt jærlandskap sørvest for Sola flystasjon mellom Stavanger og Sandnes. Området er beplantet med furuskog og gjennomskåret av mindre småveier hovedsakelig med betongdekke. Størstedelen av bebyggelsen ligger på sydsiden av riksveien som deler leiren i to. En vaktbygning, garasjer, et beltefyllingshus, et bombeverksted m. v. ligger inntil riksveien og er relativt autentisk bevart.
Forøvrig består leiren av en rekke ammunisjonshus, bombevern og enkle skur for diverse oppbevaring på nordsiden av området. De ekstyske ammunisjonshusene, opprinnelig ca. 20 stk. , er enkle, panelte bindingsverkbygninger som har ligget spredt med ca. 50 meters avstand langs et veinett. Innimellom disse ligger der bombevern, enkle trebygninger med tykke vegger fylt med sand. Hvert bombevern ser ut til å ha «betjent» 3–5 ammunisjonslagre. Bortimot halvparten av de opprinnelige bygningene står fortsatt og er meget godt bevart, enkelte er imidlertid preget av forfall. Lengst syd i området ligger to rekker med ammunisjonshus avgrenset med langssgående jordvoller. Bygningene er satt opp i bindingsverk, den ene rekken i 1963, den andre i 1971, og ligger «skulder ved skulder» atskilt med mellomliggende jordvoller, noe som var karakteristisk for utbyggingen av ammunisjonshus i denne perioden. I området finnes det også noen ekstyske bunkere med overdekket innkjøring fra to sider.
Ammunisjonsleiren på Ølberg må ses i sammenheng med den store tyske byggevirksomheten på Sola og den betydningen som disse anleggene hadde. Som helhet er leiren godt bevart bl.a. med opprinnelig veistruktur. Enkeltstående ammunisjonshus er tatt vare på i endel andre leire, men Ølberg leir utgjør et samlet miljø som viser omfanget og viktigheten av denne delen av militær virksomhet. Hauerseter leir i nærheten av Gardermoen utgjør et liknende eksempel. Begge disse leirene ble bygd ut av tyskerne og brukt av det norske Forsvaret etter 1945.
Ut fra en realistisk ivaretagelse av bygningene i fremtiden vil man bare gå inn for bevaring av bygninger i en begrenset del av søndre område i Ølberg leir. Disse representerer en enkel "trivialarkitektur", de fleste uten særlige arkitektoniske eller antikvariske verdier som enkeltstående bygg. Bombevernene har imidlertidlertid særskilt interesse og kan karakteriseres som en form for feltmessige befestninger. Bygningene som ble oppført av tyskerne er idag enestående for regionen.
Målet med vernet er å ta vare på de ekstyske bombevernene, veistrukturene og to ekstyske bunkere med tosidig innkjøring sammen med eksemplene på ammunisjonslagre fra flere perioder. Helheten er viktig og preget av lagringsområde for ammunisjon frem til i dag bør bevares i størst mulig grad. Den tette vegetasjonen med furu er et lunende element i det ellers åpne jærlandskapet, forøvrig det eneste skogsområdet på denne delen av Jæren. Dette gjør at området også har landskapsmessige kvaliteter med et fremtidig potensiale som tur- og rekreasjonsområde. Bevaringen åpner for en eventuell videreutvikling av området til forsvarsformål.
Sola Flystasjon som opprinnelig var anlagt som sivil flyplass, ble overtatt og utvidet av okkupasjonsmakten under annen verdenskrig. Sola hadde en viktig posisjon i rekken av jagerflystasjoner som tyskerne bygde ut langs Nordsjøen fra Lista til Gossen ved Molde. Av sikkerhetsmessige grunner ble det store lageret av flyammunisjon plassert i en egen leir utenfor flyplassen.
Ølberg leir ligger i et relativt flatt jærlandskap sørvest for Sola flystasjon mellom Stavanger og Sandnes. Området er beplantet med furuskog og gjennomskåret av mindre småveier hovedsakelig med betongdekke. Størstedelen av bebyggelsen ligger på sydsiden av riksveien som deler leiren i to. En vaktbygning, garasjer, et beltefyllingshus, et bombeverksted m. v. ligger inntil riksveien og er relativt autentisk bevart.
Forøvrig består leiren av en rekke ammunisjonshus, bombevern og enkle skur for diverse oppbevaring på nordsiden av området. De ekstyske ammunisjonshusene, opprinnelig ca. 20 stk. , er enkle, panelte bindingsverkbygninger som har ligget spredt med ca. 50 meters avstand langs et veinett. Innimellom disse ligger der bombevern, enkle trebygninger med tykke vegger fylt med sand. Hvert bombevern ser ut til å ha «betjent» 3–5 ammunisjonslagre. Bortimot halvparten av de opprinnelige bygningene står fortsatt og er meget godt bevart, enkelte er imidlertid preget av forfall. Lengst syd i området ligger to rekker med ammunisjonshus avgrenset med langssgående jordvoller. Bygningene er satt opp i bindingsverk, den ene rekken i 1963, den andre i 1971, og ligger «skulder ved skulder» atskilt med mellomliggende jordvoller, noe som var karakteristisk for utbyggingen av ammunisjonshus i denne perioden. I området finnes det også noen ekstyske bunkere med overdekket innkjøring fra to sider.
Ammunisjonsleiren på Ølberg må ses i sammenheng med den store tyske byggevirksomheten på Sola og den betydningen som disse anleggene hadde. Som helhet er leiren godt bevart bl.a. med opprinnelig veistruktur. Enkeltstående ammunisjonshus er tatt vare på i endel andre leire, men Ølberg leir utgjør et samlet miljø som viser omfanget og viktigheten av denne delen av militær virksomhet. Hauerseter leir i nærheten av Gardermoen utgjør et liknende eksempel. Begge disse leirene ble bygd ut av tyskerne og brukt av det norske Forsvaret etter 1945.
Ut fra en realistisk ivaretagelse av bygningene i fremtiden vil man bare gå inn for bevaring av bygninger i en begrenset del av søndre område i Ølberg leir. Disse representerer en enkel "trivialarkitektur", de fleste uten særlige arkitektoniske eller antikvariske verdier som enkeltstående bygg. Bombevernene har imidlertidlertid særskilt interesse og kan karakteriseres som en form for feltmessige befestninger. Bygningene som ble oppført av tyskerne er idag enestående for regionen.
Målet med vernet er å ta vare på de ekstyske bombevernene, veistrukturene og to ekstyske bunkere med tosidig innkjøring sammen med eksemplene på ammunisjonslagre fra flere perioder. Helheten er viktig og preget av lagringsområde for ammunisjon frem til i dag bør bevares i størst mulig grad. Den tette vegetasjonen med furu er et lunende element i det ellers åpne jærlandskapet, forøvrig det eneste skogsområdet på denne delen av Jæren. Dette gjør at området også har landskapsmessige kvaliteter med et fremtidig potensiale som tur- og rekreasjonsområde. Bevaringen åpner for en eventuell videreutvikling av området til forsvarsformål.
Etableringen av de eldste ekserserplassene henger sammen med oppbyggingen av den nasjonale hæren som startet på midten av 1600-tallet. Denne oppbyggingen er første fase i Forsvarets etablering utenfor festningsbyene. Fram til begynnelsen av 1700-tallet foregikk eksersisen på kirkebakken og utstyret ble lagret på kirkeloftet. Utover på 1700-tallet ble det etablert særskilte ekserserplasser med egne bygninger for lagring av materiell, de såkalte telthusene. Ekserserplassene ble gjerne lagt i forbindelse med hoved- eller kongeveier. Ekserserplassen Lahaugmoen ble anlagt på slutten av 1700-tallet, ved den Trondhjemske hovedvei fra Christiania.
Lahaugmoen ligger på en hylle i åssiden opp mot Gjelleråsen. Det første som møter en innenfor porten er et enhetlig bygningsmiljø anlagt av okkupasjonsmakten. Dette miljøet består av en appellplass omkranset av vakten, befalsmessa, administrasjonsbygget og to brakker. Eksteriørene til disse bygningene bærer tydelig preg av at okkupasjonsmakten ønsket å bruke norske elementer i utformingen av bygningene. Spesielt vakten, messa og administrasjonsbygget har fått en særegen utforming med klare paralleller til gammel norsk byggeskikk. Det fortelles at disse tre bygningene kostet nesten hele Lahaugmoens planlagte utbyggingsbudsjett, og at ideene til disse bygningene er hentet på Maihaugen. Dette er særlig tydelig i inngangspartiene, der stolper og gerikter er rikt dekorert med utskjæringer. Disse tre bygningene hadde torv på taket, og både piper og grunnmurer er utført i naturstein. Også de to kasernene rundt appellplassen er preget av den samme grunntanke, om enn i en noe mer beskjeden målestokk. Disse to bygningene har også grunnmurer og piper utført i naturstein, og en av inngangsdørene har rikt dekorerte gerikter. Resten av leiren som ligger utenfor appellplassen, består både av ekstyske bygninger og bebyggelse fra etterkrigstiden. Den er således ikke preget av den samme enhetlighet som bygningene rundt appellplassen. Bygningsmiljøet i resten av leiren mangler også den klare oppbygningen som karakteriserer appellplassområdet. To forlegningsbygninger fra 1992 skiller seg her fordelaktig ut. Disse to, som ligger nær appellplassen, har fått en utforming tilpasset de ekstyske bygningene.
På Lahaugmoen står kun telthuset igjen av bygningsmassen som sto på området før 1940. Telthuset ligger i den delen av leiren som kalles «Gamleleiren», hvor det også finnes hustufter som vitner om bebyggelsen fra den militære aktivitet som foregikk i perioden 1888–1940.
Greåker batteri ble etablert før unionsoppløsningen som en del av et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Etter Karlstadoverenskomsten som blant annet innebar opprettelsen av en nøytral sone langs grensen og demolering av etablerte sperrefort, ble det anlagt flere nye fort som erstatning for de ødelagte. I Sarpsborgavsnittet ble Greåker og Ravneberget fort etablert.
Greåker fort ligger ved Sarpsborg. Landskap og omgivelser utgjør viktige deler av det militærhistoriske anlegget, med siktlinjer omkring forsvarsanlegget og gamle adkomstveier. Selve fortet er anlagt på en høyde med fjellanlegg, kanonstillinger og et stort buet overbygget geværgalleri. Fjellanlegget har adkomst fra en dyp nedsprengt tørrgrav sentralt i anlegget. Kanonstillingene nås gjennom et trappesystem opp fra graven. Geværgalleriet fremstår som en buktende linje i landskapet og har betongstøpt tak og huggenstensvegger. Galleriet som gir utsyn til hele det omkringliggende området, er sjeldent i norsk sammenheng. Liknende gallerier finnes på Boden festning i Sverige bygget i samme periode.
Til Greåker fort hører også en leir som ligger på nordsiden av, og lavere enn, fortet. Her står interessante og godt bevarte bygninger fra fortets første periode. Bygningene som er utført i tre med sal- eller valmtak, har opprinnelig preg med flere godt bevarte bygningsdetaljer. Sammen med fortifikasjonene danner bygningene et interessant og tidsriktig militært miljø.
Etablissement er ute av Forsvarets eie.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Greåker batteri ble etablert før unionsoppløsningen som en del av et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Etter Karlstadoverenskomsten, som blant annet innebar opprettelsen av en nøytral sone langs grensen og demolering av etablerte sperrefort, ble det anlagt flere nye fort som erstatning for de ødelagte. I Sarpsborgavsnittet ble Greåker og Ravneberget fort etablert.
VERN
Greåker fort har stor militærhistorisk interesse som del av et omfattende og viktig forsvarssystem mot Sverige. Dette er en interessant og viktig befestningslinje som må bevares helhetlig. Militæranleggene som ble bygget ut i denne perioden har symbolverdi i forbindelse med nasjonens løsrivelse fra unionen.
Greåker etablissement har med sine fortifikasjoner og et utvalg av de eldre bygningene stor verneinteresse. Etablissementet representerer en konstruksjonsmessig spesiell variant innen denne kulturminnekategorien med blant annet et geværgalleri som er sjeldent i nasjonal sammenheng.
Vernet omfatter alle bygninger og spor etter militær virksomhet innenfor angitte områder.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHANG
I 1686 besluttet Christian V å flytte orlogsverftet og -stasjonen fra Isegran ved Fredrikstad til Kristiansand. Verftet ble lagt i Vestre havn, i huken mellom Lagmannsholmlmen, Odderøya og Kvadraturen. Ingen av de to eksisterende anlegg, Fredriksholm (1662) og Christiansholm (1672), kunne beskytte Vestre havn. Derfor ble det lagt frem forslag om anlegg av batterier på Lagmannsholmen, Dybingen og Odderøya. Forslaget ble approbert i 1686 og arbeidene igangsatt året etter.
Karantenehavn for Danmark-Norge og Schleswig-Holstein anlagt på Odderøya i 1800.
FYSISK MILJØ
Odderøya ligger sydøst for Kristiansands historiske sentrum, Kvadraturen. Øya er knyttet til denne med broer over Gravanekanalen som forbinder Østerhavnen og Vesterhavnen. Den tildels steile og ulendte øya utgjør ca. 750 daa hvorav ca. halvparten er bebygget, resten for en stor del skogkledd. Høyeste punkt er Overberget (92 m. o. h. ) på øyas sørvestre del. En annen markant silhuett utgjør Lasaretthøyden (26 m. o. h) som ligger vendt mot bysiden. Kristiansand havnevesen disponerer ca. 70 daa av arealene ved Vesterhavnen til dypvannskai og lagerarealer. Ca. 65 daa av de kystnære arealene på østsiden er utlagt til småbåthavn/regulert til friområde. Videre disponerer Kystverket det fredede Odderøya fyr. Den søndre del av øya, som stort sett er ubebygget, har i de senere år vært tilgjengelig som turområde.
Det militære området på Odderøya omfatter foruten en rekke stående bygninger også tufter og et omfattende system av fortifikasjoner. Et nettverk av stier og stensatte gangveier, stentrapper m. m. forbinder de gamle batteriene, toppen av øya og den eldre bebyggelsen. De fleste av de eldre veiene ble anlagt i årene 1849–54. Enkelte steder er bare bruddstykker tilbake, men store partier består, bl. a. veien fra sydspissen opp til toppen av øya.
Fortifikasjonene er i stor grad lokalisert til høydedragene på øya. Bygningsmassen på den militære delen av Odderøya er konsentrert til tre områder; høydene nærmest byen og to områder inne på øya.
Lasaretthøyden omfatter den eldste del av bygningsmassen. Den består foruten murene av Odderø fort og kruttårn fra rundt 1700 av de to lasarettbygningene fra 1801-04, samt en ny rekonstuksjon av et likhus. Lasarettbyningene (inv.nr. 0011 og 0013) ligger side om side med kruttårnet (inv.nr. 0012) mellom seg. Førstnevnte er to enkle bygninger med rektangulær grunnplan, liggende panel og tegltakket saltak. De er sterkt ombygget innvendig og alle utvendige flater og vinduer skiftet ut i nyere tid. Videre er privetutbyggene på inv.nr. 0011 fjernet. Tårnet ble overbygget ca. 1800 og bakre halvdel fjernet. Det lave overbygget har stående panel og er overdekket av et tegltak. Tidligere omfattet anlegget også en vaktstue hvor byens brannvakt holdt til.
På øyas sydspiss ble den eldste bebyggelsen oppført tidlig på 1800-tallet. Den består idag av en oppsynsmannsbolig fra 1812 (inv.nr. 0174; ombygget 1904) og et krutthus fra 1840 (inv.nr. 0175) oppført i tilknytning til Søndre batteri som var del av utbyggingen av batterier i forbindelse med Napoleonskrigene. Oppsynsmannsboligen, en enkelt panelt tømmerbygning med empirevinduer og tilbygget skutebygg, er rehabilitert 1999. Krutthuset, som er oppført i bruddsten, har en høy grad av opprinnelighet.
Hytte for messebetjening (inv.nr. 0141) befinner seg nærmere midten av øya, ca. 50 m nord for Overberget. Det er en liten bygning med rektangulær grunnplan og valmtak, oppført under nøytralitetsvakten 1915-16 av hule sementblokker, såkalt Anker-blokk. Denne var en forløper til dagens lettbetong. Uteksperimenteringen av dette bygningsmaterialet er knyttet til arkitekt Johan Keyser Frõlich, stadsarkitekt i Kristiansand, bestyrer for Kristiansand tekniske tegneskole og senere den første leder for Kristiansand folkemuseum. Materialbruken kjennes også fra flere andre militære etablissementer, bl. a. Marvika, samt endel sivile bygninger i Kristiansandregionen hvorav kun få eksisterer idag.
På høyden nærmest byen ligger kommandantboligen, oppført 1918 i jugendstil. Deler av bygningen ble omgjort til kontorer etter siste krig, men den tjener fortsatt som kommandantbolig. Boligen fremstår godt bevart med mindre bygningsmessige endringer. Garasjen nær ved er oppført i 1933 og tilpasset hovedhuset. Til bygningene hører et velpleiet haveanlegg. Bygningene danner med sin fremskutte beliggenhet en visuell inngangsport til Odderøya.
Etablissement er ute av Forsvarets eie.
VERN:
Anlegget på Lasaretthøyden utgjør til tross for omfattende endringer et viktig minnesmerke over det militære nærværet og karantenevirksomheten på Odderøya, foruten å være et viktig landemerke for byen. I tillegg har tårnet og murverket også stor aldersverdi.
Krutthuset på sydsiden av øya er godt bevart og utgjør historisk og funksjonelt et interessant kulturminne. Det siste kan også sies om oppsynsmannsboligen, men denne byttes ut under den nylig gjennomførte rehabiliteringen. Kun krutthuset tas derfor med i Landsverneplanen. Krutthuset har stor sjeldenhetsverdi som en av svært få bevarte bygninger og anlegg av ialt 100 batterier som ble oppført langs norskekysten under Napoleonskrigene 1807-1814.
Kommandantboligen med tilhørende garasje og haveanlegg utgjør et tiltalende lite anlegg med arkitektoniske og landskapsmessige kvaliteter. Som bolig for øyas kommandant har bygningen tjent en viktig funksjon i det militære samfunnet. Med sin fremskutte beliggenhet danner anlegget også en visuell inngangsport til Odderøya.
Hytten for messebetjening, som er i relativt god stand, utgjør et godt og etterhånden sjeldent eksempel på en materialbruk med særlig regional utbredelse, som også har nasjonal materialhistorisk interesse.
Øvrig bygningsmasse på Odderøya fremstår idag fragmentert og med en gjennomgående lav bevaringsgrad, i tillegg til at enkeltbygninger har nådd en meget høy grad av forfall. Når dertil kommer at det finnes gode eksempler på lignende bygninger bevart andre steder i landet, blir konklusjonen at vernet begrenses til ovennevnte bygninger.
Befestningene på Odderøya har tilkommet over flere hundre år og utgjør en viktig del av Kristiansands befestninger. De har derfor stor militærhistorisk verdi. Alle fortifikatoriske spor innenfor verneområdet skal derfor bevares. Dette gjelder også veinett, trapper og murer som utgjør viktige deler av det militærhistoriske landskapet.
MERKNAD:
Store deler av Odderøya er også vernet i henhold til naturvernloven.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHANG
I 1686 besluttet Christian V å flytte orlogsverftet og -stasjonen fra Isegran ved Fredrikstad til Kristiansand. Verftet ble lagt i Vestre havn, i huken mellom Lagmannsholmlmen, Odderøya og Kvadraturen. Ingen av de to eksisterende anlegg, Fredriksholm (1662) og Christiansholm (1672), kunne beskytte Vestre havn. Derfor ble det lagt frem forslag om anlegg av batterier på Lagmannsholmen, Dybingen og Odderøya. Forslaget ble approbert i 1686 og arbeidene igangsatt året etter.
Karantenehavn for Danmark-Norge og Schleswig-Holstein anlagt på Odderøya i 1800.
FYSISK MILJØ
Odderøya ligger sydøst for Kristiansands historiske sentrum, Kvadraturen. Øya er knyttet til denne med broer over Gravanekanalen som forbinder Østerhavnen og Vesterhavnen. Den tildels steile og ulendte øya utgjør ca. 750 daa hvorav ca. halvparten er bebygget, resten for en stor del skogkledd. Høyeste punkt er Overberget (92 m. o. h. ) på øyas sørvestre del. En annen markant silhuett utgjør Lasaretthøyden (26 m. o. h) som ligger vendt mot bysiden. Kristiansand havnevesen disponerer ca. 70 daa av arealene ved Vesterhavnen til dypvannskai og lagerarealer. Ca. 65 daa av de kystnære arealene på østsiden er utlagt til småbåthavn/regulert til friområde. Videre disponerer Kystverket det fredede Odderøya fyr. Den søndre del av øya, som stort sett er ubebygget, har i de senere år vært tilgjengelig som turområde.
Det militære området på Odderøya omfatter foruten en rekke stående bygninger også tufter og et omfattende system av fortifikasjoner. Et nettverk av stier og stensatte gangveier, stentrapper m. m. forbinder de gamle batteriene, toppen av øya og den eldre bebyggelsen. De fleste av de eldre veiene ble anlagt i årene 1849–54. Enkelte steder er bare bruddstykker tilbake, men store partier består, bl. a. veien fra sydspissen opp til toppen av øya.
Fortifikasjonene er i stor grad lokalisert til høydedragene på øya. Bygningsmassen på den militære delen av Odderøya er konsentrert til tre områder; høydene nærmest byen og to områder inne på øya.
Lasaretthøyden omfatter den eldste del av bygningsmassen. Den består foruten murene av Odderø fort og kruttårn fra rundt 1700 av de to lasarettbygningene fra 1801-04, samt en ny rekonstuksjon av et likhus. Lasarettbyningene (inv.nr. 0011 og 0013) ligger side om side med kruttårnet (inv.nr. 0012) mellom seg. Førstnevnte er to enkle bygninger med rektangulær grunnplan, liggende panel og tegltakket saltak. De er sterkt ombygget innvendig og alle utvendige flater og vinduer skiftet ut i nyere tid. Videre er privetutbyggene på inv.nr. 0011 fjernet. Tårnet ble overbygget ca. 1800 og bakre halvdel fjernet. Det lave overbygget har stående panel og er overdekket av et tegltak. Tidligere omfattet anlegget også en vaktstue hvor byens brannvakt holdt til.
På øyas sydspiss ble den eldste bebyggelsen oppført tidlig på 1800-tallet. Den består idag av en oppsynsmannsbolig fra 1812 (inv.nr. 0174; ombygget 1904) og et krutthus fra 1840 (inv.nr. 0175) oppført i tilknytning til Søndre batteri som var del av utbyggingen av batterier i forbindelse med Napoleonskrigene. Oppsynsmannsboligen, en enkelt panelt tømmerbygning med empirevinduer og tilbygget skutebygg, er rehabilitert 1999. Krutthuset, som er oppført i bruddsten, har en høy grad av opprinnelighet.
Hytte for messebetjening (inv.nr. 0141) befinner seg nærmere midten av øya, ca. 50 m nord for Overberget. Det er en liten bygning med rektangulær grunnplan og valmtak, oppført under nøytralitetsvakten 1915-16 av hule sementblokker, såkalt Anker-blokk. Denne var en forløper til dagens lettbetong. Uteksperimenteringen av dette bygningsmaterialet er knyttet til arkitekt Johan Keyser Frõlich, stadsarkitekt i Kristiansand, bestyrer for Kristiansand tekniske tegneskole og senere den første leder for Kristiansand folkemuseum. Materialbruken kjennes også fra flere andre militære etablissementer, bl. a. Marvika, samt endel sivile bygninger i Kristiansandregionen hvorav kun få eksisterer idag.
På høyden nærmest byen ligger kommandantboligen, oppført 1918 i jugendstil. Deler av bygningen ble omgjort til kontorer etter siste krig, men den tjener fortsatt som kommandantbolig. Boligen fremstår godt bevart med mindre bygningsmessige endringer. Garasjen nær ved er oppført i 1933 og tilpasset hovedhuset. Til bygningene hører et velpleiet haveanlegg. Bygningene danner med sin fremskutte beliggenhet en visuell inngangsport til Odderøya.
Etablissement er ute av Forsvarets eie.
VERN:
Anlegget på Lasaretthøyden utgjør til tross for omfattende endringer et viktig minnesmerke over det militære nærværet og karantenevirksomheten på Odderøya, foruten å være et viktig landemerke for byen. I tillegg har tårnet og murverket også stor aldersverdi.
Krutthuset på sydsiden av øya er godt bevart og utgjør historisk og funksjonelt et interessant kulturminne. Det siste kan også sies om oppsynsmannsboligen, men denne byttes ut under den nylig gjennomførte rehabiliteringen. Kun krutthuset tas derfor med i Landsverneplanen. Krutthuset har stor sjeldenhetsverdi som en av svært få bevarte bygninger og anlegg av ialt 100 batterier som ble oppført langs norskekysten under Napoleonskrigene 1807-1814.
Kommandantboligen med tilhørende garasje og haveanlegg utgjør et tiltalende lite anlegg med arkitektoniske og landskapsmessige kvaliteter. Som bolig for øyas kommandant har bygningen tjent en viktig funksjon i det militære samfunnet. Med sin fremskutte beliggenhet danner anlegget også en visuell inngangsport til Odderøya.
Hytten for messebetjening, som er i relativt god stand, utgjør et godt og etterhånden sjeldent eksempel på en materialbruk med særlig regional utbredelse, som også har nasjonal materialhistorisk interesse.
Øvrig bygningsmasse på Odderøya fremstår idag fragmentert og med en gjennomgående lav bevaringsgrad, i tillegg til at enkeltbygninger har nådd en meget høy grad av forfall. Når dertil kommer at det finnes gode eksempler på lignende bygninger bevart andre steder i landet, blir konklusjonen at vernet begrenses til ovennevnte bygninger.
Befestningene på Odderøya har tilkommet over flere hundre år og utgjør en viktig del av Kristiansands befestninger. De har derfor stor militærhistorisk verdi. Alle fortifikatoriske spor innenfor verneområdet skal derfor bevares. Dette gjelder også veinett, trapper og murer som utgjør viktige deler av det militærhistoriske landskapet.
MERKNAD:
Store deler av Odderøya er også vernet i henhold til naturvernloven.
Den raske utviklingen innen flyteknologien stilte luftvernartilleriet overfor store utfordringer. Bombefly ble større, raskere og kunne angripe dag og natt fra store høyder. Jagerflyene fikk også stadige forbedringer. Den teknologiske utviklingen gjorde at det tradisjonelle luftvernartilleriet basert på kanoner ikke var tilstrekkelig. Fra USA kom det tilbud om et rakettsystem, NIKE, som Stortinget aksepterte i 1957.
Byggingen av NIKE-anleggene tok til i 1959 og rakettsystemene var operative fra 1960.
NIKE-batteriene besto av tre områder fordelt på forlegnings-, utskytnings- og radarområde. Raketten ble styrt fra bakken etter informasjon fra flere radarer som fulgte både raketten og målet. Sammen med stab og hovedkvarter som var plassert på Linderud i Oslo, utgjorde batteriene Nike-bataljonen. Øvrige batterier lå i Nes på Romerrike, Trøgstad og i Våler i Østfold.
Asker batteri består av tre deler – forlegnings-, utskytnings- og radarområde – som ligger spredt, men innenfor et relativt konsentrert område i Vestmarka i Asker. Området preges av mindre og større åser dekket med barskog, med innslag av or- og askeskog i hellingene. Utskytningsområdet(B) ligger på det tidligere gårdsbruket Ø. Rustan. Våningshuset (inv.nr. 0020) og låven (inv.nr. 0022) er en del av anlegget. Forlegningssommråddet (A) ligger ca en km mot nord-vest. Radarområdet (C) ligger lengre sør på en høyde (ca 450 moh) ved Hagahogget.
Utskytningsområdet består av en rekke bygninger for oppbevaring av raketter, drivstoff, aggregat, teknisk utstyr, brannberedskap, kommunikasjon og operasjonsledelse. Foran rakettlagrene finnes det framdeles tydelige rester etter transportnett, utskyttningssramper og lyskasteranlegg. I tilknytning til rakettlagrene ligger deknings- og kommandobunker og aggregathus. Alle øvrige tekniske installasjoner er fjernet. Området er likevel som helhet godt bevart med alle bygningstyper for utskytning, oppbevaring og vedlikehold intakt. Anlegget er konsentrert og gir en god forståelse av virksomheten som har funnet sted.
Radarområdet består av en sende- og mottakerbunker med radomer for mål- og følgeradar, samt enkelte bygninger for administrasjon. Bunkerne har gjennomgående høy grad av opprinnelighet, mens administrasjonsdelen som har gjennomgått en del endringer.
Staåsbatteriet ble etablert som del av et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Staås hadde sammen med Kjellåsbatteriet og et tilhørende mobilt forsvar som oppgave å hindre fiendtlig fremrykning over Glomma ved Grønsund, samt hindre all øvrig overgang nord for sundet innenfor batteriets rekkevidde. Forøvrig skulle Staåsbatteriet, såvel som Gråkollen lenger nord, forberede indirekte ild.
Staåsbatteriet ligger vest for Glomma på en liten høyde ved Staåsgården, 2 km nord for Grønsund. Batteriets front vender mot øst og sydøst. Batteriet skråner mot syd. Det er bygget med store, dype ammunisjonsnisjer ved hver standplass. I hellingen på høyre fløy er disse avtrappet med åpningene mot syd, de øvrige vender mot vest. Bak kanonstandplassene ligger en knaus med rester etter siktebordet. Kun fundamentet står igjen. Batteriveien går mellom siktebordet og standplassene. Batteriet har forholdsvis liten utstrekning, men er kraftig oppbygget. Det er i god stand og uten åpenbare reparasjoner.
Batteriet har visuell kontakt med Kjellåsbatteriet og andre befestninger i området.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Staåsbatteriet ble etablert som del av et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Staås hadde sammen med Kjellåsbatteriet og et tilhørende mobilt forsvar som oppgave å hindre fiendtlig fremrykning over Glomma ved Grønsund, samt hindre all øvrig overgang nord for sundet innenfor batteriets rekkevidde. Forøvrig skulle Staåsbatteriet, såvel som Gråkollen lenger nord, forberede indirekte ild.
VERN
Staåsbatteriet har stor militærhistorisk interesse som del av et omfattende og viktig forsvarssystem mot Sverige. Dette er en interessant og viktig befestningslinje som inngår i en helhetlig gruppe i landsverneplanen. Militæranleggene som ble bygget ut i denne perioden har symbolverdi i forbindelse med nasjonens løsrivelse fra unionen.
Batteriet har videre interesse på grunn av at dets konstruksjon viser variasjoner innenfor systemet. Batteriet er godt bevart. De gamle militæranleggene som ble bygget i denne perioden vurderes som en viktig gruppe militærhistoriske kulturminner i en nasjonal sammenheng. Vernet omfatter alle spor etter militær aktivitet innenfor angitt område.