Stathelle ble ferjested i 1689 som del av postruta mellom Christiania og Kristiansand, med ferje til Brevik som en del av den Sørlandske hovedvei. Stedets beliggenhet gjorde det til et viktig sentrum for trelasthandel, og i 1774 fikk Stathelle status som ladested. Etter en nedgang rundt 1800 fulgte en ny storhetstid på 1830-tallet. Den bevarte empirebebyggelsen stammer fra denne perioden, med karakteristiske detaljer og et selvgrodd gatenett. I 1886 ble ferjeleiet flyttet, og Brevikbrua fra 1962 erstattet ferjetrafikken. Stathelle regnes sammen med Brevik som forløpere til de små, pittoreske trehusbyene langs Sørlandskysten.
Området ligger strategisk til på et lite nes ut i Tromsøsundet vis a vis sentrum. Århundrelang tradisjon med sjørelatert virksomhet. Tidligere var det fergeforbindelse til sentrum på Tromsøya. Tromsdalen var fram til mellomkrigstiden et viktig sommerbeite for rein som hadde vinterbeite i Karesuando-området.
Tromsdalen kirke, også kalt ”Ishavskatedralen” sto ferdig i 1965. Kirka har en storslått plassering på Storsteinneset og er et landemerke som er godt synlig både fra land og fra sjøen. Med sin monumentale karakter og karakteristiske form, dominerer den bebyggelsen i området. Det ubebygde landskapet ned mot sjøen utenfor kirken gir assosiasjoner til kirkebakke.
Kirken innviet i 1965 er tegnet av arkitekt Jan Inge Hovig. Langkirke dannet av armerte betongskiver reist i trekantform. Glassflater mellom betongskivene slipper dagslyset inn, mens utvendige takflater belyses av den innvendige belysningen i natt- og vintermørke. Victor Sparres store glassmaleri i østveggen ble montert i 1977. Meget markant utformet 60-talls modernisme. Den spesielle arkitekturen og den monumentale karakteren dominerer omgivelsene som en katedral. Kirkens form assosierer til isflak, skruis, nunatakker og krystaller.
Tromsøbrua som er plassert i den smaleste delen av Tromsøysundet, har brufeste like nord for sentrum på Tromsøya og feste i Tromsdalen på fastlandet. Da den 1036 meter lange brua ble åpnet i 1960 var den Nord-Europas største og ble et forbilde for alle bruer av forspent betong som ble bygget i Norge. Den permanente forbindelsen til fastlandet har hatt stor betydning for utviklingen av byen. Brua førte det til økt boligbygging ikke bare i sentrum, men også på fastlandssiden; særlig i Tromsdalen.
Tromsøbrua er i ”Vegvalg – Nasjonal verneplan” utarbeidet av Statens vegvesen i 2002 valgt ut som ett av 270 verne- og fredningsverdige veirelaterte kulturminner i Norge. Planen foreslår brua fredet etter kulturminneloven. I verneplanen beskrives brua slik:
Tromsøbrua åpnet i 1960 og erstattet fergeforbindelsen som fra 1936 hadde vært forbindelsesledd med fastlandet. Brua er en kassebru av betong og den første i landet bygd etter prinsippet om ”fritt fram” hvor man ved hjelp av utkraget forskaling bygger seg fram mot midten. Den har en lengde på 1016 meter med 58 spenn og en seilingshøyde på 30 meter, slik at skipstrafikken i Tromsøysundet ikke blir forhindret. Tromsøbrua ble fredet i 2008.
På 1500-tallet utviklet Flekkefjord seg som utskipingshavn for tømmereksport til Holland, og stedet fikk status som ladested under Kristiansand i 1660.
På 1700-tallet ble Flekkefjord den viktigste eksporthavnen for sild på Sørlandet. Samtidig begynte hollenderne å hente gråstein til sine diker, brygger og gater. Befolkningstallet økte jevnt utover århundret, blant annet av håndverkere fra regionene rundt, som bygde hus og små verksteder bak handelshusene langs elva. Ved siden av skipsfart og skipsbygging, var sildefisket og garverivirksomhet de viktigste næringsveiene for byen på 1800-tallet.
Flekkefjord er omgitt av vann på tre kanter og en bratt fjellside på den fjerde. Byen er selvgrodd, men er likevel strukturert og inndelt i kvartaler. Mange av gatene er trange og klart bygget for hest og kjerretransport. Kulturmiljøet domineres av empirestilen, og har i likhet med andre Sørlandsbyer blitt hvitmalt i senere tid.
Bygningsmiljøet Hollenderbyen utgjør en betydelig del av Flekkefjord sentrum, og er en viktig del av byen arkitekturhistorie. Bydelen vokste frem på 1600- og 1700-tallet da handelen med Holland blomstret. Opprinnelig var hovedadkomsten til bydelen fra sjøen. Nærmest Elva lå kjøpmennenes sjøboder, mens våningshusene lå ut mot gata. Lengre inn holdt kjøpmenn og håndverkere til.
Bebyggelsen i Hollenderbyen består i dag hovedsakelig av bygninger fra 1700- og 1800-tallet. Gatestrukturen er i liten grad endret og bydelen preges av trange gater og god bevarte småhus, nedreskifertak og med innslag av noen få bevarte sjøboder.
Faglige råd for forvaltningen
Generelle råd
De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger.
Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene.
Landskapsnivå
•Utbygging og utfylling av sjø- og havneområder som visuelt og funksjonelt skiller den historiske byen fra sjøen bør unngås.
• Gateløp som er åpne mot sjøen bør ikke lukkes igjen.
• Innenfor området bør eksisterende stedegen vegetasjon ivaretas.
• Tak bør vurderes som del av byens taklandskap og behandles som en del av tiltakets samlede arkitektoniske uttrykk. Ved eventuelle nybygg og ombygginger bør tekniske anlegg, som heisoppbygg og ventilasjonsanlegg m.m., integreres i den arkitektoniske utformingen.
• Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til tiltakets funksjon, og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering.
Kulturmiljønivå
• Ved brann eller annen uopprettelig skade bør ny bebyggelse gjenoppbygges som rekonstruksjoner på dokumentert grunnlag.
• I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet.
• Utfylling av tomtearealer anses som uheldig tiltak som svekker lesbarheten og opplevelsen av det historiske bebyggelsesmønsteret.
• I området bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak.
• Eksisterende bebyggelsesmønster bør opprettholdes.
• Gater og smug bør ikke bygges igjen da dette vil forringe områdets historiske karakter og lesbarhet.
• Bebyggelsesmønsteret, torgene, og gatestrukturen er en viktig del av områdets historie og bør bevares og videreføres.
Objektnivå
• Ved brann eller annen uopprettelig skade bør bygninger gjenoppbygges som rekonstruksjon på dokumentert grunnlag.
• Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler bør bevares, dersom disse er tapt skal de rekonstrueres etter historiske forbilder.
• Riving av trehus bør unngås.
• Stedegen byggeskikk og håndverkstradisjon bør opprettholdes og videreføres ved eventuelle nye tiltak, herunder endringer, til-, på- og nybygg. Ved eventuell oppføring av tilbygg bør tilpasses eksisterende bebyggelse og underordnes denne.
• Der det er gjennomført uheldige tiltak som har svekket kulturmiljøets egenart bør det gjennomføres byreparasjon i form av tilbakeføring og gjenoppbygging som viderefører den lokale byggeskikken.
• Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag.
Elementnivå
• Eksisterende gatebelegg, gatemøblering og elementer som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring skal skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker.
• Nytt gatebelegg, gatemøblering og elementer som innføres i området bør utformes i henhold til historisk forbilde som samsvarer med områdets stedegne karakter.
• Tekniske innretninger, herunder også skilt og reklame, bør gis en diskret utforming og ha en plassering, materialbruk og fargevalg som harmonerer med områdets karakter.
• Eksisterende logoer og skilt av kulturhistorisk betydning bør sikres. Nye skilt bør utformes med utgangspunkt i områdets historie.
• Hageareal og verdifulle trær bør bevares.
Holmestrand ble kirkested 1674. Kirken fikk sentral beliggenhet ved Nordre Klev, den gamle hovedveien mellom Botneplatået og byen med havna.
Holmestrand kirke har en særpreget Y-form, og er den største av 4 gjenværende slike kirker. Kirka er innredet i empirestil. Den ble midlertidig fredet i 2008.
Kirkegaten, som har ligget skjermet fra moderne gjennomgangstrafikk klemt mellom jernbanen og fjellet, har et av Holmestrands mest sammenhengende eldre bygningsmiljø med bygninger fra 1700- og 1800-tallet deriblant Fattighuset fra 1762 (vedtaksfredet) og Politistasjonen fra 1864 (forskriftsfredet)
Kvadraturen har blitt rammet av en rekke storbranner, først i 1734, senere i 1859 og 1880. Den siste bybrannen brøt ut 8. juli 1892. Verdier for millioner gikk opp i røyk – til sammen 21 kvartaler, 350 bolighus og flere offentlige bygg.
For å forhindre flere store bybranner, ble det vedtatt å innføre murtvang i brannkvartalene og betinget murtvang i resten av Kvadraturen. Blant Kristiansands innbyggerne var det stor motstand mot dette forslaget. Motstanderne mente at murhus ville bli så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til det, og at de dermed ble tvunget ut av Kvadraturen. Dette sosiale argumentet ble ikke hensyntatt. I tillegg til innføring av murtvang, var det også tenkt at Rådhusgata og Festningsgata skulle utvides i bredden slik at de skulle fungere som brannskiller i en eventuelt ny brann. Dette ble bare delvis gjennomført i Festningsgata, mens Rådhusgata forble som den var.
Den nye bebyggelsen ble oppført i en periode på ca. 15 år. Reguleringsbestemmelsene fra 1892 la opp til at det kunne bygges opp til 6 etasjer i likhet med samtidig murhusbebyggelse i Oslo og København. Likevel ble den nye bebyggelsen kun oppført i 1-3 etasjer som tidligere, og skyldes at forsikringene kun dekket det som var mistet i brann.
Arkitektene som kom til Kristiansand for å bygge opp byen, hadde utdannelse fra Europa. Men seg hadde de et mangfold av stiluttrykk som resulterte i at den nye bebyggelsen ble preget av historismen. For første gang ble Kristiansand en del av en felles europeisk stilretning.
Fasadene ut mot gatene fikk to ulike utforminger. Den ene varianten hadde en symmetrisk oppbygd fasade med glatt puss, ofte rikt dekorerte med kraftig markerte vindusoverramminger og profilerte lister mellom etasjene. I den andre varianten var 1. etasje pusset, ofte med kraftige skyggefuger som forestiller tunge murblokker, mens øvrige etasjer hadde frilagt tegl gjerne med spesialtegl som horisontale markeringer. Felles for den nye bebyggelsen var at fasaden ut mot gaten og det offentlig var påkostet, mens fasadene mot bakgårdene var enkle, pussede vegger uten dekor.
Faglige råd for forvaltning
Generelle råd
De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger.
Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene.
Landskapsnivå
•Siktlinjer i gateløpene bør ivaretas.
• Tak bør vurderes som del av byens taklandskap og behandles som en del av tiltakets samlede arkitektoniske uttrykk. Ved eventuelle nybygg og ombygginger bør tekniske anlegg, som heisoppbygg og ventilasjonsanlegg m.m., integreres i den arkitektoniske utformingen.
• Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til tiltakets funksjon, og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering.
Kulturmiljønivå
• I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet.
• I området bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak.
• Eksisterende bebyggelsesmønster bør opprettholdes.
• Eiendoms- og tomtestruktur bør gi føringer for den prinsipielle bebyggelsesstrukturen. Der den historiske tomtestrukturen slås sammen er det viktig at den uttrykker seg i fasadenes inndeling og rytme.
• Bebyggelsesmønsteret og gatestrukturen er en viktig del av områdets historie og bør bevares og videreføres.
Objektnivå
• Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler bør bevares, dersom disse er tapt bør de rekonstrueres etter historiske forbilder.
• Riving av murhus fra gjenreiningsperioden bør unngås.
• Der det er gjennomført uheldige tiltak som har svekket kulturmiljøets egenart bør det gjennomføres byreparasjon i form av en videreføring av områdets egenart.
• Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag.
• Fortetting/nybygg innenfor området frarådes.
Elementnivå
• Eksisterende gatebelegg, gatemøblering og elementer som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker.
• Nytt gatebelegg, gatemøblering og elementer som innføres i området bør utformes i henhold til historisk forbilde som samsvarer med områdets stedegne karakter.
• Tekniske innretninger, herunder også skilt og reklame, bør gis en diskret utforming og ha en plassering, materialbruk og fargevalg som harmonerer med områdets karakter.
• Eksisterende logoer og skilt av kulturhistorisk betydning bør sikres. Nye skilt bør utformes med utgangspunkt i områdets historie.
• Eksisterende gatebelegg, utomhus- og hageanlegg, gangveier, trapper, murer og andre konstruksjoner som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker.
I Kristiansand var det en tydelig sosial struktur. I motsetning til andre renessansebyer der de rikeste borgerne bodde nært torget i midten av byen, ble havnene avgjørende for hvor Kristiansands bemidlede og innflytelsesrike borgere bosatte seg.
De fleste embetsmenn og høyere offiserer hadde sine boliger i Østerhavnen og langs Østre Strandgate, mens byens redere og store handelsfamilier hadde sine boliger, forretninger, pakkhus og brygger i Vesterhavnen. Håndverkerne og skipperne bodde i midtre deler av Kvadraturen, mens arbeidere, tjenestefolk, dagarbeidere, sjøfolk og de fleste fattiglemmene bodde i Posebyen. I Posebyen lå det i tillegg mange håndverksbedrifter som salmakere, hjulmakere og seilmakerverksted, skomakere, snekkerverksteder og smier.
Tilnavnet Posebyen kommer fra det franske verbet reposer som betyr å hvile. Før byen fikk kaserne i ca 1850 ble innbyggerne i Kristiansand pålagt å innkvartere soldater fra festningen som trengte et sted å hvile. Husstandene i Posebyen tjente godt på dette, da de velstående i byen ofte ga fra seg sine kvoter.
Posebyen ligger i den nordøstre delen av Kvadraturen og omfatter 10 av renessansebyplanens 54 kvartaler. Trehusene i bydelen er fra 1700- og 1800-tallet, og er omtrent den eneste bebyggelsen som overlevde den siste store bybrannen i 1892.
Trehusene er oppført i 1-2 etasjer, og stokkelengdene på 5 meter har avgjort rommenes dimensjoner og dermed husenes størrelse. Husene er lagt med langsiden og stuen ut mot gaten. Det var vanlig at husene hadde trapp opp til hoveddøren, jernstakitt og benk, eller en enkel helle foran døren. Kjøkkenet og soveværelser lå på baksiden med egen dør ut til bakgården og hagen. I bakgården lå vannpost, uthus som stall, fjøs, verksted og brygghus. Mange hus hadde egen kjøreport for hester med direkte adkomst til bakgården.
Trehusbebyggelsen i Kvadraturen var opprinnelig i ulike farger. Den kostbare hvite zinkmalingen var forbeholdt de rikeste borgenere, og ga dermed en viss status. I arbeiderstrøk, som i Posebyen, var det vanlig å male en fasade av gangen hvis man hadde råd. Dette, sammen med 1800-tallets klassisistiske idealer, har ført til at hele Kvadraturens trehusbebyggelse i dag er hvitmalt.
Faglige råd for forvaltning
Generelle råd
De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger.
Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene.
Landskapsnivå
•Gateløp som er åpne mot sjøen bør ikke lukkes igjen.
• Tak skal vurderes som del av byens taklandskap og behandles som en del av tiltakets samlede arkitektoniske uttrykk. Ved eventuelle nybygg og ombygginger bør tekniske anlegg, som heisoppbygg og ventilasjonsanlegg m.m., integreres i den arkitektoniske utformingen.
• Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til tiltakets funksjon, og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering.
Kulturmiljønivå
• I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet.
• Utfylling av tomtearealer anses som uheldig tiltak som svekker lesbarheten og opplevelsen av det historiske bebyggelsesmønsteret.
• I området bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak.
• Eksisterende bebyggelsesmønster bør opprettholdes.
• Eiendoms- og tomtestruktur bør gi føringer for den prinsipielle bebyggelsesstrukturen. Der den historiske tomtestrukturen slås sammen er det viktig at den uttrykker seg i fasadenes inndeling og rytme.
• Gater og smug bør ikke bygges igjen da dette vil forringe områdets historiske karakter og lesbarhet.
• Bebyggelsesmønsteret, torgene, og gatestrukturen er en viktig del av områdets historie og bør bevares og videreføres.
Objektnivå
• Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler skal bevares, dersom disse er tapt skal de rekonstrueres etter historiske forbilder.
• Riving av trehus bør unngås.
• Stedegen byggeskikk og håndverkstradisjon bør opprettholdes og videreføres ved eventuelle nye tiltak, herunder endringer, til-, på- og nybygg. Ved eventuell oppføring av tilbygg bør tilpasses eksisterende bebyggelse og underordnes denne.
• Der det er gjennomført uheldige tiltak som har svekket kulturmiljøets egenart bør det gjennomføres byreparasjon i form av tilbakeføring og gjenoppbygging som viderefører den lokale byggeskikken.
• Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag.
• Fortetting/nybygg innenfor området frarådes.
Elementnivå
• Eksisterende gatemøblering og elementer som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring skal skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker.
• Nytt gatebelegg, gatemøblering og elementer som innføres i området bør utformes i henhold til historisk forbilde som samsvarer med områdets stedegne karakter.
• Tekniske innretninger, herunder også skilt og reklame, bør gis en diskret utforming og ha en plassering, materialbruk og fargevalg som harmonerer med områdets karakter.
• Eksisterende logoer og skilt av kulturhistorisk betydning bør sikres. Nye skilt bør utformes med utgangspunkt i områdets historie.
• Eksisterende utomhus- og hageanlegg, gangveier, trapper, murer og andre konstruksjoner som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker.
Keisemarka ligger vest for Indre Havn (nord for dagens sentrum). Her bestemte man å bygge tre rader med hus for arbeidere ved verftet. Gatene eksisterer i dag som Øvre, Mellom og Nedre Keisemark, hvorav Mellom Keisemark er innfartsåre til byen fra nord.
I de tre parallelle veiene er hus oppført med 20 alens mellomrom og trukket 5 alen tilbake fra veikant. Husene var i en etasje og skulle gi rom for minst en arbeiderfamilie. Bebyggelsen ble påbegynt i 1848 da brakkebyen som ble foreslått på marinens område ble avslått.
Historikk:
Gjennom historien har Langestrand vært tett knyttet til industrien i Hammerdalen, først til sagbruk og møller, så til jernverket. I 1539 ble det startet et sagbruk i Farriselva, og Jernverket Fritzøe Verk ble anlagt rundt år 1600. Verkets historie er tett vevet sammen med bydelen, og frem til 1819 hadde området egen jurisdiksjon, egen skole og kirke. I 1835 overtok familien Treschow Fritzøe industrien i Hammerdalen. Frem til 1856 var verket en integrert del av bystrukturen, men ble da inngjerdet. Etter nedleggelsen av jernverket i 1868 gikk virksomheten i området over til å bli dominert av treforedlingsindustri. Nærmere århundreskiftet begynte man å bygge ut elva for kraftproduksjon, noe som la grunnlag for fortsatt drift og utvikling gjennom hele nittenhundretallet. Det finnes mange spor etter den lange industrihistorien i Hammerdalen, og det står fortsatt bygninger både etter jernverk, sagbruksdrift og mølledrift.
Karakterisering:
Hammerdalen er pr. 2012 gjenstand for et byfornyingsprosjekt hvor de gamle industribygningene blir lokalitet for ny nærings- og forskningsvirksomhet. Områdets sterke tilknytning til byen – både som del av bymiljøet og som økonomisk forutsetning for byens historie – gjør det til en essensiell del av Larviks identitet. Variasjon i utforming, stil og alder på de enkelte bygg elementer i området gir grunnlag for en solid og umiddelbar opplevelse av historisk dybde. Disse karakteristikkene må anses som sentrale hensyn i videre utvikling av området og dets rolle i byen.
Boligbydelen ble anlagt på to gårder i Brunlanes og var frem til 1820 underlagt Brunlanes. Bydelen hever seg fra fjorden og omlag 100 meter til toppen av Raet. De eldste gatene er rundt 300 år gamle, lange og svingete, anlagt på hestetransportens premisser.
Gjennom historien har Langestrand vært tett knyttet til industrien i Hammerdalen, først til sagverk og møller så til jernverket. I 1539 ble det startet et sagbruk i Farriselva, Jernverket Fritzø Verk ble anlagt rundt år 1600. Verkets historie er tett vevet sammen med bydelen, og frem til 1819 hadde området egen juridiksjon, egen skole og kirke. Langestrand kirke sto ferdig i 1699 og revet i 1811. Den ble erstattet av dagens åttekantede kirke fra 1818. I 1835 overtok familien Treschow Fritzøe industrien i Hammerdalen.
Bydelen har ikke vært utsatt for bybrann, så bystrukturen og bygninger fra industrihistorien er bevart.
Tollerodden har sin historie knyttet til tollvesen, skipsfart og handel. Da Larvik ble kjøpstad, i 1671, ble tollervirksomheten på Tollerodden viktig. På begynnelsen av 1700-tallet, da de viktigste bystrukturene var etablert, var Tollerodden kjernepunktet i byen.
Med utgangspunkt fra Tollerodden ble det etablert bebyggelse mot sjøen og inn mot Bøkkerberget, med Prinsens gate som forbindelse mellom havneområdet og byen lenger inne. Et langstrakt torv markerte avslutninga på Prinsens gate. Siste bit i denne strukturen var Kongeveien ned fra Bøkeskogen og inn bak torvet, for så å fortsette videre sydover mot Farriselva (dagens Kongegata). Krysningspunktet med elva var nært utløpet, og så fortsatte veien gjennom Langestrand mot Eidet.
I 1671 ble Laurvig grevskap opprettet. Herregården, bygget for stattholder og greve Fredrik Gyldenløvesto ferdig i 1677. I dag er anlegget administrasjonssete for Larviksmuseene. Larvik Hospital ble bygget 1657-60 og byen fikk sin kirke i 1677. På Tollerodden ligger også den Gamle Tollbod, byens første murbygning fra 1730, i dag museum over båtbyggeren Colin Archer og vitenskapsmann og forsker Tor Heyerdal. Her ligger også Colin Archers hus hvor han bodde og anla skipsverft nord for huset inn mot havnebassenget.
I 1820 overtok kommunen herregården etter at grevskapet i 1805 først kom under kronen og i 1817 ble oppkjøpt av lokale interesser. Derved fikk kommunen hånd om store arealer som ville dekke behovet for tomter til offentlige formål i lang tid fremover.
Tollerodden er i dag park og badeområde med mange interessante bygninger. I interesseområdet inngår også strandområdet under Bøkkerfjellet og bebyggelsen langs Storgata. I kvartalet øst for Bøkkerbakken finner vi terrasserte haver i bakkant av bebyggelsen langs Storgata.