Bydelen har middelalderstruktur, med gater og veiter opp fra de to hovedgatene Nedre og Øvre Bakklandet. Bebyggelsen er fra tiden etter 1718 og består av småhusbebyggelse, hovedsakelig i tre. Det er også en bryggerekke som strekker seg langs elva på begge sider av Gamle Bybro.
Av enkeltbygninger kan nevnes Baklandets Skydsstation (fredet i 2008), Kokhuset og Bakklandets børneasyl. På Bakklandet var det også mye tidlig industri, deler av disse virksomhetene står fremdeles, som Fabrikken ved Nidelven, Trondhjems Aktieteglværk (fredet) og Bakklandet Støberi og mekaniske verksted.
Bakklandet er i dag et yndet sentrumsområde preget av kafeer, nisjebutikker og gateliv. Delområdet inneholder også sykkelheisen Trampe, oppført i 1993 som verdens første sykkelheis.
Det finnes historisk dokumentasjon for Trondheim som by tilbake til 997, med Olav Tryggvason som grunnlegger. Det finnes imidlertid rester av bebyggelse relatert til landbruk og sjø fra før dette i grunnen. Bebyggelsen vokste raskt opp gjennom eldre og yngre middelalder, med religiøse monumentalbygg, forsvarsverker og verdslige bygninger. Fremveksten av byen skjedde i all hovedsak innenfor det som i dag kalles Midtbyen, altså området avgrenset av Nidelven i sør og øst, og Trondheimsfjorden mot nord. (I kulturlagene under deler av dagens bysentrum er det bevart rester av en unik middelaldersk bystruktur. Denne er klassifisert og rådighetsinnskrenket som fredet middelalderbygrunn.)
Etter bybrannen i 1681 ble den luxembourgske generalmajoren Johan Caspar de Cicignon gitt oppgaven med å utarbeide en ny byplan for Trondheim. Resultatet av dette er i dag synlig som en konsekvent gjennomført og meget godt bevart barokk reguleringsplan, som etter mer enn 300 år stadig ligger til grunn for reguleringen av sentrum. (Sidestykker i Norge er Christianias byplan fra 1624 og Kristiansands fra 1641).
Men selv de brede gatene var ikke nok til å hindre flere store bybranner. Trondheims byhistorie er preget av brann, og mye av byens både nyere og eldre bygningsmasse er oppført på tidligere branntomter. Som en følge av dette har bygningsmassen i sentrum et stort aldersspenn, og mange epoker og stilarter er i varierende grad representert, fra svært gamle trehus og murbygg, via bygårder i jugendstil, og helt frem til kontemporær arkitektur. Denne variasjonen bindes sammen til en tydelig helhet gjennom en uniform og streng relasjon til gatestrukturen.
Karakterisering
Byen orienterer seg etter landskapet. Fjorden, Byåsen og åsene sør og øst for sentrum (herunder Kuhaugen, Kristiansten, Singsaker og Gløshaugen) danner et tydelig landskapsrom som er lesbart og sansbart fra hele det historiske bysentrum. Dette gir seg uttrykk i en klar tilstedeværelse av siktlinjer i selv de eldste spor av bystrukturen. Siktlinjene forholder seg både til landskapet og til menneskeskapte landemerker, særlig til (og mellom) byens maktsteder. Viktige siktpunkter er Lade kirke/gård, Kristiansten festning, Sverresborg, Domkirka, Munkholmen og Gløshaugen.
Orienteringsprinsippet basert på siktlinjer ble forsterket gjennom Cicignon-planen. Munkegata er et spesielt klart eksempel: den brede avenyen rammer inn domkirken som fondmotiv i sør, og Munkholmen mot nord, med Fosenfjellene som bakteppe. Den har dessuten en spesiell betydning som prosesjonsgate i signingsbyen. Med akser og siktsektorer relatert til både historiske monumentalobjekter og byens natur- og kulturlandskap knyttes sted og historie sammen på en tydelig måte.
Den overordnede gatenettstrukturen etablert gjennom Cicignon-planen er også et svært viktig element i Trondheims karakter og historie. Med sine store kvartaler, brede gater og klare plassdannelser gir den byen et tydelig preg av storslåtthet. Etter at planen ble implementert viste det seg imidlertid at mange fortsatt forholdt seg til gamle tomtemerker, og dermed også mye av det gamle gatenettet når nye bygg skulle føres opp. Som et resultat finnes det i dag to overlappende gatenett i Midtbyen, og kvartalene som dannes av Cicignons storslåtte gateløp perforeres av trange, snirklende bakgater, lokalt benevnt «veiter». Spenningsfeltet mellom dimensjonene i disse gaterommene gir bystrukturen en høyst spesiell karakter og et tydelig preg av variasjon og liv – både levd og fortsatt levende.
Torget, med de tilliggende gaterommene i Kongens gate og Munkegata, er et av hovedelementene i Cicignons byplan, og et enestående gatebilde og en unik plassdannelse i bysammenheng i Norge. Her kan særlig nevnes de store staselige trepaleène som på 1700-tallet manifesterte patrisiatets status. Disse klare byrommene danner en viktig og karaktersterk visuell ramme omkring gjenværende eldre bybebyggelse (herunder ikke minst Domkirken). Et godt eksempel på dette er Vår Frue Kirke. Denne enskipede middelalderkirken i sten ligger som fondmotiv i sørenden av Nordre gate, og flankerer det historisk viktige byrommet i Kongens gate. Den er av store dimensjoner, og var byens hovedkirke i nær 800 år. Tårnet (fra 1739) betraktes av mange som det mest fremtredende "vartegn" for Trondheim by, på tross av sterk konkurranse fra domkirken.
Spredt over de sentrale bystrøk finnes også til dels meget velbevart "jugendbebyggelse" eller jugendstilinspirert bebyggelse, hovedsakelig i form av bolighus med flere leiligheter. De beste eksemplarene er fine eksempler på norsk jugendstil slik den ble utviklet etter Ålesunds brann – i Trondheim i flere tilfelle av de samme arkitektene, som kom til byen etter å ha fullført sitt arbeid i Ålesund. Særpreget er på den ene siden forekomsten av såkalt råkopp-bebyggelse, der det i Trondheim finnes flere særdeles fremragende objekter; på den annen side den strammere utformete pussede jugendbebyggelse, så som E. C. Dahls Fødestiftelse fra 1908, tegnet av arkitekt Johan Osness. Variasjonsbredden i den trondheimske jugendbebyggelsen er stor, og antallet objekter betydelig.
Kalvskinnet består av et stort bebygd område rett utenfor den gamle bybebyggelsen, Området ble bymessig utbygd først fra slutten av 1800-tallet. Rommer en mangetallig og særdeles variert bebyggelse fra tre århundrer, reist til formål som spenner fra omsorgsvirksomhet, via industri til forlystelses- og kulturliv, samt til ulike typer boligformål.
Kalvskinnet rommer et stort antall bygninger med til dels svært høy kulturminneverdi. Mest bemerkelsesverdig er i så måte Trondheims eldste institusjonsbygningsmiljø lengst vest i området, der det er bevart flere fredete og fredningsverdige bygninger - den eldste fra 1720-tallet.
Et helt enestående parkmessig kulturlandskap som også inneholder en gammel kirkegård med mange kulturhistorisk og kunstnerisk betydningsfulle gravminner. Området, der arealene nærmest elven i dagligtale gjerne kalles "Marinen" (pga. den historiske bakgrunn som stedet for marinens sjaluppskur m.m.) er preget av store løvtrær i vakkert samspill med vidstrakte plener og rudimenter av gamle jordbastioner som tidligere omkranset det meste av byhalvøya. Både i seg selv, og som landskapsramme for Domkirken og Erkebispegården (samt tre eldre institusjonsbygninger som danner områdets vestgrense, og en håndfull panelte trebygninger fra "marinetiden" på første del av 1800-tallet i øst) er Domkirkeområdet et unikt nasjonalt kulturlandskap.
Det sentrale elementet i området er naturligvis selve domkirken, Norges nasjonalhelligdom og kroningskirke. Denne må anses som selvbegrunnende som nasjonal kulturminneinteresse; en interesse som også omfatter nærområdet med kirkegården (jamfør omtale ovenfor), og som også inkluderer det nye publikumsbygget nordvest for kirken. Videre er også Erkebispegården et dominerende innslag. Dette anlegget var residens for Norges erkebiskop frem til 1536, og inneholder Nordens eldste profanbygninger (fra 1100-tallet), samt bebyggelse fra både senmiddelalderbyen og nyere tid. Anlegget må i sin helhet - inkl. Borggården og Ytre Kongsgård, samt nybyggene fra 1997 - betraktes som en meget klar nasjonal kulturminneinteresse.
Kulturmiljøet i Tønsberg sentrum er rikt og mangfoldig. Det er spor etter bosetting fra forhistorisk tid og middelalderen som tingstedet på Haugar, Kongsgården, Olavskirken og Borgruinene og kulturlandskapet på slottsfjellet.
Kongsgårdsanlegget og borgen på berget lå lengst nord i byen. Lengst syd i byen lå Olavsklosteret. Hovedgaten Strete strakte seg fra kongsgården til dette klosteret som en midtakse gjennom byens sentrum. Kirkene Lavrans, Maria og Peter ble bygget i utkanten av bebyggelsen på øversiden av Strete. Forbindelsen mellom langgatene og bryggene ble opprettholdt av allmenninger og veiter. Olavsklosteret og Gråbrødrenes kloster avsluttet bebyggelsen mot syd og øst. I nordøst lå smiebodene og gården Myra som randbebyggelse øst for Peterskirken.
Middelalderbyen hadde trolig en befolkning på ca. 1000 innbyggere. Bymarken – Takmarken omfattet største delen av Tønsberg-halvøya, en del av Teie og Kjelle, samt store arealer av Byfjorden
Gatenettet i byen domineres av tre gater som går parallelt med strandlinja; Øvre Langgate, Storgata (tidligere Store Langgate) og Nedre Langgate. På tvers av disse langgatene går smalere gater fra havna og innover i bebyggelsen. Mønstret var vanlig i middelalderen. Vi finner det bl.a. igjen i Bergen med sine streter og veiter. Til Nedre Langgate lå i middelalderen sjøbodene og bryggene.
Byens fasade mot sjøen besto av en tett rekke med sjøboder, noe større mellomrom mellom disse nord i byen. I oktober 1858 ble byen rammet av et stort jordskred nord i byen som tok med seg sjøboder og våningshus. Nye skred fulgte, det første allerede noen dager etter det første – det siste i februar året etter da deler av Nordbygata forsvant. Jordskredet endret kystlinja slik at det dannet seg en bukt, og nord for denne en lang smal odde. Ytterst på denne odden ble det 1867 bygd et badehus for strøm-, hav- og dampbad. Stort sett ble havnas gamle uttrykk beholdt til rundt 1880.
Sentrums bystruktur er fremdeles middelaldersk. Etter lov om bygningsvesenet av 1845 fikk byen sin reguleringskommisjon i 1847, som så bestemte grensene for sin virksomhet. Det første som ble bestemt var de ulike gatenes fremtidige bredder, men kommisjonen bemerket at fullstendig regulering bare kunne finne sted når større strekninger eller kvartaler skulle ombygges. Og da byen ikke ble utsatt for en større bybrann, som nok ville ha endret gatemønsteret; ligger fremdeles middelalderens gatestruktur i bunnen av dagens gatenett, riktignok med en del endringer.
Etter 1814 var det, bortsett fra Mariakirken, knapt synlige spor av byens middelalderbygninger. På grunn av at kirka lå halvveis ut på dagens torv og var omgitt av kirkegård, var det bare en smal stripe mellom Øvre Langgate og Langgata (dagens Storgate) som var torv. Etter en brann i 1822 ble det planlagt å sløyfe kirkegården og legge arealet ut til torv. Det skjedde i 1833. Mariakirken ble revet i 1864.
Den lange tvisten om rivningen av kirka førte til at det tok lengre tid å fullføre byggingen av rådhuset og fengselet på torvet. Bygningene sto ferdig i 1867. Mellom rådhuset og Storgata ble det oppført en basarbygning i 2 etasjer. På den andre siden av rådhuset (mot Øvre Langgate) ble brannstasjonen oppført og sto ferdig i 1885.
Tønsbergs middelalderspor er fremdeles synlig, og gir mangfold til bybildet. Byen har ingen bevarte bygninger fra middelalderen, men har mange ruiner; Ruinparken etter Tunsberghus på Slottsfjellet, restene av Olavsklosteret (synlig inne i byens nye bibliotek) og ruinene av Nordens største rundkirke i en bakgård til Storgata.
Lenke: VerdalVeitaKulturhistorie.doc
Rapport: http://dsb.no/Global/Publikasjoner/2005/Rapport/rapporttrehus.pdf
Veilder: http://dsb.no/Global/Publikasjoner/2007/Tema/BybrannsikringWEB.pdf
Opphav: Prosjekt tett trehusbebyggelse. DSB/Riksantikvaren
Vern etter PBL: Nei
Lenke: AurlandUndredalKulturhistorie.doc
Rapport: http://dsb.no/Global/Publikasjoner/2005/Rapport/rapporttrehus.pdf
Veileder: http://dsb.no/Global/Publikasjoner/2007/Tema/BybrannsikringWEB.pdf
Opphav: Prosjekt tett trehusbebyggelse. DSB/Riksantikvaren
Vern etter PBL: Nei
I 1902 ble det gjort funn av store jernforekomster i Bjørnevatn, som resulterte i stiftelsen av selskapet A/S Sydvaranger i 1906. Selskapet fikk mye å si for utviklingen i Sør-Varanger de neste 90 årene, både økonomisk og kulturelt.
Under byggingen av A/S Sydvaranger hadde elektrisiteten hatt sitt gjennombrudd og det var klart at anleggene kom til å trenge mye strøm. A/S Sydvaranger sørget derfor for å bygge et eget dampkraftverk (Dampsentralen) og i 1910 sto Dampsentralen ferdig. Folk som bodde i A/S Sydvarangers boliger fikk elektrisk lys tidlig på 1900-tallet, mens resten av befolkningen levde uten innlagt strøm. Kommunen så seg nødt til å kjøpe kraft fra selskapet og linjenettet ble bygd ut.
Administrasjonsbygningen til A/S Sydvaranger er tegnet av Blakstad og Munthe-Kaas og plassert på ei flate nede i sentrum av Kirkenes. Omkring bygningen er det en park, og nede fra flata er det god utsikt opp mot produksjonslokalene i skråningen ovenfor. A/S Sydvaranger er bygd i gjenreisningstida 1951, som svært godt ivaretatt 50-talls murgård og gjenreisningsbygg.
I midten av delområdet ligger to mindre garasjebygninger i tre oppført i 50-tallstil. Også disse er også tegnet av Blakstad og Munthe Kaas. Begge husene har en rektangulær planform, er to etasjer i høyden, og er bekronet med et skifertekket valmtak. Disse garasjebygningene er strukturert slik at de er visuelt knyttet til administrasjonsbygget på andre siden av E6. De tre bygningene danner sammen et eget rom, som ikke er knyttet til de andre strukturene i byen.
Dampsentralen er plassert med utgangspunkt i elva og fremtrer derfor er som et frittliggende punkt i byens eksisterende bebyggelsesstruktur.
Delområde sentrum er oppført i perioden 1947-1960. Etter annen verdenskrig ble det utarbeidet en byplan for Kirkenes ved Brente steders regulerings Kirkeneskontor. Planen ble stadfestet 16. desember 1947. Bygningsloven var tidligere gjort gjeldende for stedene Kirkenes og Bjørnevatn. Den nye byplanen fulgte i all hovedsak den tidligere gatestrukturen i sentrum. Denne strukturen var et resultat av at Kirkegata opprinnelig fulgte strandlinja. De nyere gatene Dr. Wesselsgate og Wiulls gate ble lagt parallelt med Kirkegate og dannet med tverrgatene Storgata, Toklebakken, Rådhusgata Hans Kirkegårdsgate og Presteveien en kvartaltstruktur.
Viktig for delområde sentrum er særlig gatestrukturen og bebyggelsen langs Dr. Wesselsgate og Rådhusgaten. Ser man opp Rådhusgaten mot nord fungerer Rådhuset med Rådhusplassen som fondmotiv. Det samme gjelder bygningen «Aktieselskapet Sydvaranger» som er en frittliggende murbygning i et grønt parkområde i enden av Rådhusgaten mot syd. Arkitekturen i sentrum er karakteristisk i sin etterkrigsform, med elementer av både funksjonalisme og modernisme. Bygningene er gjennomgående i tre etasjer, kaserneformete murbygninger med saltak.