Landskapet består av Kråkstad kirkested med omkringliggende jordbrukslandskap og noen skogsområder. Langs stiene i skogen kan en oppleve bevarte gravhauger og gravfelt, gamle dyrkningsflater, en hulvei fra middelalderen og tufter etter gamle plasser. Det er også eldre, bevarte bygninger like ved og i skogsområdene. I tillegg til dette er det svært mange fornminner og gårdstun med gamle bygninger spredt i de store jordbruksområdene. En øst-vest gående morene går gjennom området og har hatt betydning for hvor folk har bosatt seg i landskapet. Den selvdrenerte sandjorden var godt egnet til det tidlige jordbruket.
Kråkstad tettsted ligger sentralt i dette landskapet, like øst for kirkestedet. Kråkstad har vært egen kommune og har derfor spor etter kommunesenterfunksjoner. Tettstedet vokste fram etter at Østfoldbanens Østre linje ble anlagt sørover fra Ski stasjon i 1882. Det meste av tettstedet grenser i øst mot Kråkstadelva (Haugselva) som tilhører øvre del av Mossevassdraget og har opphav i flere bekker som møtes nord for tettstedet. På begge sider av elva er det store, sammenhengende jordbruksområder som domineres av leirjord.
Kråkstad kirke er en romansk steinkirke fra 1100-tallet. Kirkegården er også fra middelalder. Kirken står på Kråkstad, som er gården som har gitt navn til kirken, og den ble prestegård rundt 1400. Hovedbygningen på prestegården ble bygget på 1700-tallet og ombygget i 1922. Ved siden av boligen står det et militært telthus fra 1700-tallet og et stykke unna ei smie. Telthusene ble brukt til oppbevaring av soldateffekter, blant annet telt som soldatene tilvirket selv av vadmel. Ordningen med telthus ble avviklet på slutten av 1700-tallet, men telthuset ble stående og har blitt brukt både som lager til bøndenes tiende, det vil si betaling til kirken, og som kornlager. Kornbeholdningen ble i sin tid solgt og utgjorde grunnkapitalen til Kråkstad sparebank. Telthuset binder således den gamle jordbrukshistorien, militærhistorien og den moderne historien sammen.
Bygdeveien Prestegårdsalleen har bjørkeallé fra Kråkstadveien og fram til kirken, og ligger i et jordbrukslandskap i full drift. Veien slynger seg mellom kirkestedet og prestegården og gir et godt og umiddelbart inntrykk av dette historiske landskapet med en rekke enkeltstående gravhauger og gravfelt fra jernalder. Landskapet kan også oppleves via den Fredrikshaldske kongevegs vestre trasé som kan følges forbi Kråkstad middelalderkirkested og videre nordover til Ski middelalderkirke. Landskapet er også godt synlig fra E18 og østre linje av Østfoldbanen som krysser området. I dette veldrevne storgårdslandskapet er historien tydelig og tilgjengelig med svært mange kulturminner, spesielt gravhauger og bosetningsspor fra jernalderen og bevarte bygninger fra de siste århundrer. Omgivelsene rundt kirkestedet er viktig for opplevelsen av landskapsrommet og underbygger kirkens plassering i landskapet.
Øst for de store skogstrekningene i Østmarka ligger Kirkebygda i et elvelandskap med vassdrag som renner fra Børtervann til utløpet i Øyeren. Kirkebygda er ei leirjordsbygd med store jordbruksarealer i et sammenhengende landskap. Særlig i områdene øst for kommunesenteret har de mange elvene og bekkene, samt leirras gjennom tidene, skapt et bakkete landskap med raviner. I dette aktive jordbrukslandskapet har det trolig vært drevet jordbruk langt tilbake i historien.
Hovedelva gjennom dalen kalles Børterelva eller ved det gamle navnet Igna. Lengst øst kalles elva Preståa, som her utgjør en arm av Øyeren. Flere gamle ferdselsveger krysser området, både over elva og på høydedragene ned til fergestedene på Skøyen og Torshov ved Øyeren.
Gårdene i Kirkebygda har hatt setre og drevet omfattende skogsdrift i Østmarka, og det er en
næringshistorisk sammenheng mellom skogen og gårdene. KULA-området er imidlertid avgrenset til selve bygda med gårdene og der det er flest spor etter industrihistorien, og innbefatter ikke skogsområdene som hører til gårdene.
Innenfor området er det registrert kulturminner fra periodene steinalder til middelalder. De mest synlige av disse er gravrøysen fra bronsealder-jernalder, gravhaugene fra jernalder, bygdeborgen fra jernalder på Slottsåsen samt Enebakk kirke og kirkegård fra middelalderen.
Kirkebygda er det historiske sentrumet i Enebakk. Sentralt i området er Enebakk kirke og prestegård. I siste halvdel av 1800-tallet ble både herredshus, skole og butikker etablert i nærheten. Disse elementene er del av et rikt, sammensatt kulturmiljø, sammen med prestegård, det gjenoppbygde forsamlingshuset Ignarbakke og husmannsplassen Engerholm i et vakkert kulturlandskap langs Igna. Navnet Ignarbakke (elvebredden / bakken ved Igna) har gitt navn til bygda og kommunen.
Enebakk kirke er en romansk steinkirke fra tidlig på 1100-tallet, og en av de best bevarte middelalderkirkene i Akershus. På bygdetunet står det gamle herredshuset som i sin tid var en fløy av hovedbygningen på familien Collets store gods på Flateby helt nord i Enebakk. Prestegården, med fredet hovedbygning fra 1819, var i flere hundre år maktsetet i bygda. Engerholm er en av de første husmannsplassene som ble fredet i Norge. Dagens kommunesenter er lokalisert på vestsiden av Lillestrømveien.
Vest i bygda ligger Ekebergdalen med blant annet gårdene Børter, Rakkestad, Støttum, Østenbøl og Ekeberg. Dette er et storgårdslandskap med godt bevarte bygninger og lange tradisjoner for landbruk. Helt fra 1500-tallet har Børterelva gitt drivkraft til møller, sager og vadmelsstamper, men det virkelig store industrieventyret i Ekebergdalen var på siste halvdel av 1800-tallet.
På storgården Ekeberg bodde fabrikkeier Holm Jølsen, som var en av de tidlige industripionerene i Norge. Som godseier på Ekeberg hadde Jølsen tilgang til både elv, fossefall og store skogområder. Han etablerte en omfattende industrivirksomhet langs Børterelva. Mest kjent er H. Jølsens Tændstikfabrik (1866-1886), som regnes som høydepunktet i industrihistorien i dalen. Fabrikken sysselsatte på det meste 300 arbeidere og hadde egen skole, butikk, lege og sykekasse. I tillegg drev Holm Jølsen sagbruk, teglverk, destilleri for lampeolje og cellulosefabrikk.
Ekebergdalen var et særpreget industrimiljø midt i den landlige kommunen. Her oppsto det et eget samfunn hvor de fleste funksjoner i samfunnet var representert. I dag er det få spor i terrenget av det frodige fabrikkmiljøet, men det står fortsatt noen bygninger som var landhandlerier, arbeiderboliger og funksjonærbolig i boligfeltet nedenfor Høgås. Storgårdslandskapet som industrien var en del av er opprettholdt.
Industrimiljøet i Ekebergdalen er skildret av forfatteren Ragnhild Jølsen – Holm Jølsens datter – i hennes «Brukshistorier». Jens Bjørneboes dokumentarroman med henne som hovedperson – «Drømmen og hjulet» fra 1964 – skildrer industrireisingen og folkelivet rundt bruket. Musikkspillet «Fyrstikkfolket» ble første gang satt opp i år 2000.
Øst i bygda er landskapet som omgir Igna og Preståa rikt på raviner i leirjordsbakkene. Ravinedalene er flere steder holdt i hevd gjennom aktiv beiting. Ut mot Øyeren danner Hammeren på sørsiden av Preståa et markant platå med åpne jordbruksarealer mellom gårdstunene. På nordspissen av Hammeren ligger gården Torshov med en svært eksponert beliggenhet ut mot Øyeren. Tidlig på 1800-tallet var det lensmannssete og tingstue på gården. Både Torshov og Skøyen på nordsiden av Preståa har en sentral plass i samferdselshistorien med bryggesteder knyttet til båttrafikken på Øyeren. Herfra var det forbindelser til Enebakkneset på østsiden av Øyeren som fram til 1962 var en del av Enebakk kommune. På Torshov er brygga etter dampbåttrafikken på Øyeren fra 1860 og fram til ca 1930 godt bevart.
Nederst i Enebakkdalen der Igna møter Preståa var det stor aktivitet knyttet til vannkraften, og på 1700- og 1800-tallet ble det bygget flere plasser og arbeiderboliger. Før 1900 var det mange sager i dalen, som derfor ble kalt Sagdalen. I 1914 ble fossene i Enebakkdalen bygget ut, og Børter Elektrisitetsverks kraftstasjon satt i drift. I dag er kraftstasjonen, som fortsatt produserer strøm, det mest synlige sporet fra all aktiviteten langs elva.
Skulerudsjøen ligger i et stort barskogområde med omfattende tømmerressurser og noe dyrket mark ved sjøene. Skulerudsjøen kalles også Skulerudvannet. Skulerud brygge på østsiden var endestasjon for Urskog-Hølandsbanen. Ved Skulerudsjøen er det påvist gravrøyser fra jernalder, dyregraver fra vikingtid og middelalder og anlegg for produksjon av kull fra middelalder som viser at området har vært brukt over svært lang tid. Det har trolig vært fløtet tømmer fra Høland til Halden allerede omkring 1330.
I 1852 ble Haldenvassdragets kanalselskap stiftet for «Farbargjørelsen av Det Fredrikshaldske Vasdrag». Den opprinnelige planen var å kanalisere helt fra Bjørkelangen i Aurskog-Høland til Femsjøen ved Halden, men de foreslåtte anleggene lengst nord ble ikke etablert. Endestasjonen for Haldenkanalen ble dermed Skulerud øverst i Skulerudsjøen.
De store elvene Glomma og Vorma som renner gjennom nordøstre del av Romerike skjærer gjennom Nes og deler kommunen i tre. Landskapet langs elvene består av hav- og fjordavsetninger med leire og silt (mjele) som mange steder er gjennomskåret av raviner. På østsiden av Glomma er sandavsetninger lagt opp i elvens innersving.
I samløpet mellom Vorma og Glomma er det dannet et stort, spisst nes med bratte bakker og raviner ned mot elvene. Sør for Vorma og øst for Glomma – på motsatt side av Nestangen – er det store sletter ut mot elvesvingene.
Gamle gårdsnavn, gravhauger og gravfelt fra jernalderen, samt spor i dyrket mark etter eldre tiders bosetting og aktivitet, vitner om at landskapet her har vært bosatt og i bruk fra langt tilbake i tid. Det er synlige gravhauger på gårdene Vormnes, Vormsund, Ullershov og Haug. På østsiden av Glomma ligger det rester av et større gravfelt på gården Henni. Her sto det også en kirke som ble lagt ned tidlig på 1600-tallet.
Området preges i dag av gårdsbruk med store jordbruksarealer der korndyrking dominerer på slettene. Det er også en del husdyrhold og eng. I ravinedalene er beiter stedvis holdt i hevd. Enkelte ravinedaler og elvebredder er skogkledte. På Nestangen er det også store naturverdier, samt gammel hagemark og slåttemark og et særpreget beitelandskap. Gårder med bygninger fra både 1700-, 1800- og 1900-tallet gjenspeiler utviklingen i landbruket.
Nestangen heter på folkemunne også Gamle Nes. Ytterst på neset ligger Nes kirkeruiner i vakre omgivelser. Kirkens geografiske plassering er ikke tilfeldig. Stedet var et viktig knutepunkt den gang elvene utgjorde de viktigste ferdselsårene i innlandet.
Gårdsnavn som Ullershov og Disen er knyttet til norrøn mytologi og tyder på at området allerede i førkristen tid kan ha vært et kultsentrum.
Romerike var sannsynligvis alt i førkristen tid delt i tre tinglag (tridjunger); Sørum, Ullensaker og Nes. På 1100-tallet ble Nes kirke oppført som en av Romerikes tridjungskirker, det vil si en av tre hovedkirker på Romerike. Det er antatt at den kan ha hatt en forgjenger i tre som ble bygget så tidlig som på 1000-tallet.
Nes kirke ble opprinnelig bygget som en steinkirke i romansk stil. Kirken gjennomgikk flere byggetrinn og ombygginger i løpet av sin 700-årige historie. Den siste store ombyggingen fant sted i 1697, da kirken fikk sin nåværende form som korskirke preget av nordisk barokk. De tidligere bygningsfasene er i dag synlige i form av fundamenter i bakken inne i kirken.
I1854 ble kirken herjet av brann etter et lynnedslag, og på grunn av rasfare ble den ikke gjenoppbygd. Inventaret som ble reddet ble flyttet til den nye kirken som ble oppført i 1859-1860 ved den nye hovedvegen (dagens E16) omkring en km lenger nord.
Sammenraste deler av ruinene ble rekonstruert slik at murene i dag framstår som nesten komplette opp til takhøyde. Ruinene er senere blitt reparert og konservert flere ganger. I 2010 ble det innviet et nytt, moderne klokketårn ved kirkeruinene.
Nes kirkeruiner er en viktig arena og et viktig møtested også i våre dager, og brukes fortsatt til gudstjenester, bryllup og arrangementer. Det er et stort lokalt engasjement for å skjøtte om Nes kirkeruiner og landskapet rundt.
Før jernbanen ble anlagt til Eidsvoll i 1854 og til Årnes i 1862, var elvene på Romerike viktige transportårer. Nestangen var da et viktig trafikknutepunkt, med forbindelser og sundsteder over både Glomma og Vorma. Det viktigste sundstedet i Nes var trolig ved Vormsund gård på østsiden av Vorma. I 1909 ble sundstedet ved Hennisand på østsiden av Glomma erstattet av bru ved Årnes, etter at Årnes erstattet Vormsund som kommunesenter. Det betød slutten for Nestangen som trafikalt samlingspunkt i bygda.
På 1670-tallet tok stattholder i Norge, Ulrik Frederik Gyldenløve, initiativ til at det ble bygget en militær skanse rundt Nes kirke. Skansen var et ledd i en kjede av befestningsanlegg langs Glomma for å styrke forsvaret mot Sverige på 1600-tallet. Befestningen rundt Nes kirke dekket fergestedene ved Vorma og Glomma.
Noen år etter fredsslutningen med Sverige i 1679 ble Nes skanse lagt ned og fjernet og senere avløst av Blaker skanse ved Glomma lenger sør. Det er fortsatt noen spor igjen etter den militære virksomheten.
Nestangen er et svært rasutsatt område. 20. september 1725 gikk det store raset på Nestangen som kalles Ullershovfallet. Alle husene på begge Ullershov- gårdene raste ut i Glomma, og nye hus ble satt opp lenger inn på land. På Nordre og Søndre Ullershov finnes det fortsatt bygninger fra den første gjenoppbyggingen. Disen gård ble på den tiden prestegård på grunn av sin sikrere plassering lenger unna neset.
Etter det store leirskredet i 1725 har det gjennom årene inntruffet flere store og små ras i området. For å sikre mot ras ble det i perioden 1965-1975 foretatt store elveforbyggingsarbeider i strandkanten rundt hele Nestangen.
Skaugumsåsen og Hagahogget danner sørgrensen av et lavaplatå som strekker seg over mot Tyrifjorden og Krokskogen. En israndavsetning på sørsiden har sammen med kalkrygger demmet opp vannet. Jordbrukslandskapet rundt Semsvannet er en del av det kambrosilurske landskapet i Indre Oslofjord, der berggrunn og løsmasser har skapt næringsrik jord. I nord er det skogsområder, mens søndre del er jordbrukslandskap. I øst og sør omkranses landskapet av tettstedsbebyggelse.
Navnet Sem betyr «heimen ved fjorden». Bosetningen i områdene rundt Semsvannet har sin bakgrunn i det næringsrike jordsmonnet, god skog, elver og vann, samt åser som er godt egnet til beskyttelse og vakthold. Fra blant annet Skaugumsåsen kunne man holde oversikt over fartøyer som seilte inn og ut av Oslofjorden.
Tusenårig jordbruksdrift har vært med å forme landskapet rundt Semsvannet og gitt det sitt særpreg. Her er det dyrka mark, slåttenger, beiter, kantsoner, åkerholmer, alleer, askekaller, styvingstrær og gamle veifar som bidrar sterkt til mangfold og struktur i landskapet. Skogen har vært en svært viktig del av gårdenes næringsgrunnlag. Mange kulturminner og rester etter gamle driftsformer i innmark og utmark og i vassdrag gir landskapet stor historisk dybde.
Det er registrert mange kulturminner som bekrefter at Semsvann-området og de nærliggende bygdene har vært sentrale områder for makt, politikk og religion. Eksempler på dette er bygdeborger på Skaugumsåsen og på Vindkovan vest for Semsvannet, gravhauger og spor etter bosetning og eldre dyrking, samt middelalderkirkestedet der Asker kirke står i dag. Eldre vegfar går gjennom området, slik som oldtidsveien mellom Tanum og Asker kirke og Kongeveien til sølvgruvene på Kongsberg fra 1665.
Storgårder og tidligere husmannsplasser gjenspeiler det sosiale hierarkiet i det gamle bondesamfunnet. Bebyggelsen på gårdstunene har et nærmest monumentalt preg i sterk kontrast til plassbebyggelsen.
I området ligger gårdene Sem, Tveiter, Berg, Vøyen, Skaugum, Haugbo og Asker prestegård som er blant de eldste og mest fruktbare gårdene i Asker. Gårdene har forholdsvis store åkre og store skogeiendommer. Fra skogen leverte gårdene tømmer og trekull til jernverkene i Bærum og på Dikemark og ved til Akershus festning og til storbyen. Mye ved ble også brukt til saltkoking og kalkbrenning. Ved Gupuelva og Askerelva vokste det fram sag- og kvernbruk. Ved Askerelva fikk virksomheten mer industrielt preg i Sem Bruk, som i dag har nye produksjonsbygninger bortenfor de gamle.
Rundt Semsvannet og oppunder åsene var det mange husmannsplasser under gårdene på 1700- og 1800-tallet. Plassene Tangen, Kveglund, Kølabonn, Svensrud, Mobråtan og Tømmervika og flere til har godt bevarte hus som er karakteristiske for denne sosiale gruppen. Gårdene hadde også setre i marka.
I 1887 grunnla brødrene Bernt og Wilhelm Holtsmark en privat landbruksskole på Sem Nedre. Senere ble den flyttet til Sem Øvre. I 1915 ble Statens småbrukslærerskoleopprettet her og representerte motstykket til Norges Landbrukshøgskole (nå NMBU) innenfor statens landbruksutdanning.
Statens småbrukslærerskole – ofte bare kalt «Småbruker’n» – var et helt lite samfunn med undervisningsbygg, elevinternat, gårdsanlegg med driftsbygninger, boliger, demonstrasjonsbruk, hager og parkanlegg. Flere av disse bygningene framstår som landemerker og har en synlig plassering på sørsiden av Semsvannet. Småbrukslærerutdanningen ble nedlagt i 1963, samtidig som Sem Øvre ble lagt under Norges landbrukshøgskole. I 1995 ble Sem Gjestegård med kurs og konferansesenter etablert.
Området ved Asker kirke, Asker prestegård og Haugbo, som ligger nord for dagens Asker sentrum, har kontinuitet som Askers religiøse og administrative sentrum fra jernalderen. Det er mange gravhauger i dette området, og den mest kjente er Prinsehaugen i prestegården. Den gamle middelalderkirken av stein brant ned i 1878, og ny kirke stod ferdig i 1879.
Mot slutten av 1700-tallet var opplysningsmannen Vogelius prest i Asker. Han bygde om Kongeveien som går forbi prestegården, innførte hagebruket i Asker og skal ha vært ansvarlig for den store askealleen langs Kongeveien ved kirken og prestegården. Både prestegården og nabogården Haugbo samt Vøyen og Skaugum ble drevet etter opplysningstidas prinsipper. Under Skaugumsåsen ligger gårdstunet på Skaugum med alleer, stor park og hovedbygning fra 1932 tegnet av Arnstein Arneberg. Gården har vært kongefamiliens kronprinsresidens siden 1929. Området utgjør en viktig kulturhistorisk enhet – en storgård med flere husmannsplasser. Bygningsmiljøet og kulturlandskapet framstår i store trekk som det var de første tiårene av 1900 tallet.
Sørumsletta er et relativt flatt bølgende jordbrukslandskap med raviner langs Glomma. Haldenveien, som går på østsiden av sletta, het tidligere Øvre Fredrikhaldske kongevei og gikk fra Halden via Aurskog og Blaker til Frogner hvor den møtte den Trondhjemske kongevei. Ved Elvestad var det fergested for kryssing av Glomma. Vannveiene, ferdselsårene og gode dyrkingsforhold har gjort Sørumsletta til et sentralt og attraktivt sted i lang tid. Fra sletta er det vid utsikt mot sør og vest.
Sørum kirke ligger på høyden av sletta og er en middelalderkirke i romansk stil fra slutten av 1100-tallet. Kirken er lite endret med bevarte detaljer fra middelalderen og den var en av tre tridjungskirker, det vil si hovedkirker, på Romerike. De andre to var i Nes og Ullensaker. Kun Sørum kirke er bevart, mens Nes kirke står som ruin.
Gårdsnavnet Sørum, i eldre form Sudreim, ga navn til kirken og senere til sognet og bygda.
Gården Sørum var på 1300- og tidlig 1400- tall adelig setegård for Sudreimsætta og var et av landets største gods. Ætten var i slekt med norske konger, de var sysselmenn på Romerike og deltok i rikets styre. Et av Sudreimsættas skjoldmerker var inspirasjonen til Sørums kommunevåpen, som var en rød rose på gylden bunn.
Akkurat hvor godset lå er ikke kjent, men det kan ha vært mellom de to gårdstunene på dagens Sørumgårder. Noe av grunnlaget for makten til Sudreimsætta var det selvdrenerende jordsmonnet på Sørumsletta som var attraktiv dyrkingsjord. Sørumgårdene hadde en viktig posisjon også etter 1600-tallet da de gikk ut av Sudreimsættas eie. Blant annet var Sørum Søndre kapellangård på 1700-tallet. På 1700- og 1800-tallet hadde Sørumgårdene et teglverk som lå ved gårdstunet på Smedsrud, med Blaker Skanse som en viktig kunde.
Sørum prestegård, som tidligere het Huseby, ligger nord i området og har vært prestegård siden middelalderen. Den var en storgård med mange husmannsplasser. Hovedbygningen fra 1830 årene er bevart. Nord for gården ligger en av de større gravhaugene på Romerike, og like ved er det funnet spor etter et stort forhistorisk langhus. Dette tyder på at det har vært maktkonsentrasjon her også i jernalderen. Gårdsnavnet Huseby er ofte knyttet til gårder med sentrumsfunksjoner.
I området rundt Sørumgårdene er det funnet svært mange fornminner. Blant annet er prydgjenstander fra jernalder funnet løst på åkrene i området. I skogholtet mellom Haldenveien og Bingenveien ligger det tre gravfelt med gravhauger og en hulvei (oldtidsvei). Det har trolig vært mange flere synlige gravhauger i landskapet i jernalderen som er fjernet over tid etter omleggingen av jordbruket.
Mange av fornminnene ligger under markoverflaten. Ikke langt fra Sørumgårdene ble det ved arkeologiske undersøkelser blant annet funnet mer enn 500 stolpehull og trolig finnes det langt flere ellers i området. Dette tyder på at det har vært mange hus her i forhistorien.
I tillegg til Sørumgårdene og Huseby har også Bingengårdene vært storgårder og hatt en sentral posisjon. Sorenskriveren bodde på Bingen på tidlig 1800-tall og gårdene var også til ulike tider lensmannsgårder. Bingen lenser ligger ute i Glomma på sørsiden av Sørumsletta. Vest-Bingen hadde rettighetene til landet der lensefestene var plassert. Eierne eller brukerne av lensene måtte betale lensetoll til eieren av gården.
Erling Skakke tok ifølge sagaene inn hos en prest som holdt messe ved Rjoðokull i 1167, hvor han ble overfalt av Hettesveinene. Mye tyder på at dette var en kirke som lå der Bingengårdene ligger nå.
Gårdene på Bingen består i dag av fem driftsenheter og dekker et stort sammenhengende landbruksareal i småkupert terreng, oppdelt av noe skog og beiteområder. Gårdsbebyggelse fra 1800-tallet er bevart på Huseby, Sørumgårdene og Bingengårdene. Mange husmannsplasser hørte til Bingen. De fleste lå ned mot elva og huset lensearbeidere. Noen hadde også arbeid på gårdene eller kombinerte jordbruksarbeid med arbeid på lensene. Sørumgårdene hadde også flere husmannsplasser, som for det meste lå nedover mot Glomma.
Kommunesenteret var tidligere i Lørenfallet, nord for Sørum kirke og skolen. På 60-tallet ble det ble flyttet til Sørumsand. Bosetningen i området preges fortsatt av at det er et aktivt jordbruksområde, men fra 1900-tallet har det kommet til noe villabebyggelse langs veiene.
Området er et åpent småkupert jordbrukslandskap på slettene og ravinene langs Andelva, med skogområder rundt. Området har en lang og lesbar historie som et sted for makt og stormenn, der mange viktige kulturminner er bevart og kan oppleves ved å følge vannveiene og kulturhistoriske stier. Pilegrimsleden går forbi Eidsvollsbygningen, jernverket, tingstedet, middelalderkirken og prestegården og binder det historiske landskapet sammen. Prestegården, som nå er pilegrimsherberge, har vært bolig for Eilert Sundt og Wergeland-familien, som har hatt sentrale roller i norgeshistorien. Landskapet består også av skog og jordbruksarealer på sletter og i raviner langs Andelva. Både Hovedbanen og Gardermobanen skjærer gjennom området.
Eidsvoll er sammensatt av eid – et sted hvor båter ble dratt over land, og voll – eng. I navnet ligger koblingen mellom vann og land, og et sentralt element i landskapet er nettopp elvene som vannvei og vannkraft. Vorma og Andelva ligger der fortsatt med en stor mengde kulturminner i sin nærhet, som gjør det mulig å lese historien i landskapet og forstå betydningen stedet og vannet har hatt. Eidsvoll har også hatt en sentral beliggenhet i innlandet. Her møttes flere veier og stedet har gjennom historien vært lett tilgjengelig fra alle kanter. Vorma og Mjøsa ga tilgang til de nordre delene av innlands-Norge. Det gikk også veier sørover mot Oslofjorden, østover til Odal, og vestover til Hadeland og Valdres. Dagens tettsted i Eidsvoll er Sundet, der en kunne krysse Vorma. Sundet fikk trolig faste fergemenn da kongen fikk kontroll over småkongedømmene på Østlandet på 1100-1200-tallet.
Det er gjort mange arkeologiske funn i området. Bosetningsspor ved Andelva, Hurdalssjøen og Vorma, fra helt tilbake til steinalderen, forteller om vannveiens betydning. Gravhauger fra jernalder gir en umiddelbar opplevelse av forhistorien. Norges fjerde største gullfunn fra folkevandringstid, Stavifunnet med 419 gram gull, ble gjort like ved Eidsvollsbygningen. Dette gullfunnet vitner om stor rikdom og kan settes i sammenheng med stormenn i området. De kultiske og politiske sporene i landskapet understrekes av store kokegropfelt ved Andelva med usedvanlig store kokegroper.
Området rundt Eidsvoll kirke er et gammelt maktsentrum som lå sentralt til i overgangen mellom sjøog landtransport. På Eidsvoll kirkested har det vært en eller to trekirker før det ble bygget en romansk steinkirke rundt år 1200. Kirken står ennå, men er gjenoppbygd og restaurert etter branner. Ved utgravninger på 60-tallet inne i den nåværende kirkens østre korsarm, er det dokumentert graver eldre enn den romanske steinkirken. I Olav den helliges saga nevnes også en kirke på Eid gård. Kirka, kirketuften inne i den stående kirka og middelalderkirkegården er automatisk fredet. Herfra går det en tydelig hulvei ned mot Vorma og Sundet. Hulveien er svært markert med bratte sidekanter som er opp mot fire meter høye.
Den sentrale beliggenheten gjorde at det ble lagt et tingsted, Eidsivatinget, ved gården Eid i 1022. Gården kan ha ligget mellom Eidsvoll kirke og prestegården, tingstedet antas å ha ligget ved Eidsvoll kirkested. Eidsivatinget ble holdt med representanter fra Hedmark, Hadeland og Romerike, senere også Gudbrandsdalen og Østerdalen. I over 600 år hadde Eidsivatinget sete på Tingvoll ved Eidsvoll kirke. Nøyaktig lokalisering og avgrensing av tingstedet er uavklart, men det antatte stedet er automatisk fredet som en tradisjonslokalitet. På stedet er det satt opp en minnestein med teksten: «Her stod Eidsivatinget. For lov og rett. Reist av Eidsvoll bygd 17. juni 1958».
Eidsvoll har hatt en viktig rolle i lovgivning og styre fra det ble tingsted i 1022, gjennom middelalderen til ca. 1620, og igjen i 1814. Eidsvollsmennene kjente godt til landslovene, og de er brukt som inspirasjon i arbeidet med grunnloven. Det er ikke tilfeldig at vi fortsatt bruker ordet ting, i blant annet Storting, lagting og odelsting, Eidsvollsmennene tok tingbegrepet med seg. At de samlet seg nettopp i Eidsvollsbygningen som var hovedbygningen på Eidsvoll Verk er heller ikke tilfeldig. Carsten Anker, som eide Eidsvold Verk, var en av landets rikeste menn og en venn av prins Christian Frederik. Eidsvollsbygningen som ligger fint til ved Andelva er nå det nasjonale minnesmerket over Riksforsamlingen i 1814.
Jernverksdriften ved Eidsvoll verk startet i 1624. Verket var et smelteverk for jern, drevet av vannkraft fra et av vannfallene i Andelva. Verket etablerte senere både teglverk og tresliperi i tilknytning til elva. Slagghauger fra jernverket ligger fortsatt i landskapet rundt verket og gir, sammen med de bevarte bygningene, en opplevelse av stedets historie.
Rundt Eidsvoll Verk var det mange små selveide landbrukseiendommer som oppsto som følge av at verkseier Theodor von Schlanbusch i 1746 testamenterte Verkets jord- og skogeiendommer til arbeidere ved Verket, til sammen 48 plasser. Flere av disse er fortsatt bevart.
I 1854 åpnet landets første jernbane mellom Kristiania og Eidsvoll. Det var en direkte følge av sagbruksnæringens behov for effektiv transport av varer til Christiania. På 1850-tallet ble det oppført et dampsagbruk på Berger gård. I 1857 ble det bygget et glassverk på gården som brukte avfall fra saga til å fyre med. Industrien økte på 1870-tallet blant annet med treforedling i Bønsdalen ved Andelva. Bønsdalen ble utviklet til et stort industriområde og her er fortsatt fabrikkbygninger, administrasjonsbygninger og arbeiderboliger bevart. Kunstmaleren Arne Ekeland (1908- 1994) var født i Bøn. Med sin blanding av fabrikkstrøk og bondeland danner Bøn bakgrunnen i Ekelands malerier.
Hele Frogner lå under havet etter istiden. Elver og bekker har formet den gamle havbunnen og skapt ravinedaler. Jordsmonnet består for det meste av leire, og stedvis kvikkleire. På høydedragene hvor gårdene er plassert, ligger det elveavsetninger som gir gode dyrkingsforhold. Området preges av jordbruksarealer med gårdsbebyggelse, i tillegg til noen få eneboligtomter og et felt med nye blokker i nord.
Sognet het opprinnelig Gauteid, men da kirken fikk navn etter Frognergårdene, som ligger sentralt i området, ble etter hvert Frogner også navn på sognet. Det er usikkert hva Frogner betyr. Det kommer fra Fraun, er trolig et veldig gammelt navn og kan være knyttet til den eldste faste bosetningen i et område. Navnets alder og mulige betydning tyder på at det har ligget gårder her i veldig lang tid, sannsynligvis tilbake til jernalder eller enda tidligere. Det er funnet gjenstander i området fra siste del av steinalderen, som er knyttet til jordbruksaktivitet.
Frognergårdene ligger på et markant platå i jordbrukslandskapet. Dette er en typisk plassering for de eldste gårdene. I jernalderen ble gravhaugene som regel plassert i nærheten av bosetningen. I området rundt Frognergårdene er det bevart en gravhaug og det har vært flere her som er fjernet. Dette tyder på at det har vært gårdsbebyggelse her i denne perioden.
Kirkestedet ligger ved den sørligste gården på fellestunet til Frognergårdene, øverst på en høyde i ravinelandskapet. Her er det kirkegård og kirke fra middelalderen i tillegg til en nyere trekirke. En runeinnskrift tyder på at den eldste kirken, som er en romansk steinkirke, ble bygget omkring 1200. Kirken ble trolig etablert som privatkirke på storgården Frogner i løpet av 1100-tallet. Plasseringen av kirken på høydedraget viser kirkens og gårdeierens makt i samfunnet. Herfra kunne man ha oversikt over, og dominere omgivelsene.
I 1918 brant kirken og inventaret gikk tapt, men store deler av murene sto igjen. Den yngre trekirken, sør for den gamle, ble ferdigstilt i 1925 som erstatning for den nedbrente kirken. Middelalderkirken ble gjenoppbygget i flere etapper fram til 70-tallet og ble vigslet til ny bruk i 1981.
Frogner var i flere hundre år annekssogn i Sørum, det vil si at de ikke hadde egen prest. Frognergårdene som lå like ved kirkene har derfor hatt flere tilleggsfunksjoner gjennom tiden, som for eksempel husly for presten og andre kirkebesøkende. På 1800-tallet var det også skysstasjon, gjestgiveri og landhandel på den sørligste gården på fellestunet. Alt dette vitner om at Frognergårdene har hatt en sentral posisjon både i bygda og på Romerike. Den nordligste gården på fellestunet har den eldste bevarte bebyggelsen.
Frogner var og er mer sentralt enn resten av Sørum, når det gjelder kommunikasjon. Den Trondhjemske Kongevei, som før var hovedvegen fra Oslo til Trondheim, gikk gjennom Frogner. Denne var delvis sammenfallende med Pilegrimsleden og Oldtidsvegen, den eldste traséen går øst for kirkestedet og dagens Pilegrimsled går innom kirkene. Den Fredrikhaldske hovedvei tok av fra den Trondhjemske kongevei og gikk videre østover gjennom Sørum og til Halden. Traséene til disse tidligere hovedvegene er i dag endret, men deler av strekningene er bevart.
Da Hovedbanen ble åpnet og Frogner fikk jernbanestasjon i 1854, vokste det fram et lite sentrum rundt stasjonen nord og vest for jernbanen langs Trondheimsvegen. Dermed flyttet sentrumsfunksjonene seg fra Frognergårdene til motsatt side av jernbanen. Den arkitekttegnede stasjonsbygningen i sveitserstil er fra samme år som stasjonen åpnet og ligger nordvest i landskapet. Ved jernbanestasjonen ble det etablert meieri, butikker og bedrifter som førte til økt tilflytning. Utbyggingen av villaer økte fra 1950, og på 90-tallet og framover har det vært kraftigst fortetting og bygging av blokker.
Fra å tidligere ha vært preget av jordbruk og industri har Frogner i større grad blitt en bolig- og pendlerbygd hvor kun en liten del av innbyggerne jobber ved bostedet. Jordbruket er fortsatt aktivt med store sammenhengende jordbruksarealer.
Tanumplatået og Hornimarka er et intakt skogs- og jordbrukslandskap uten større tekniske inngrep. Landskapet omfatter storskala og småskala jordbruksarealer med gårdsbruk på Tanumplatået og i Hornimarka. Platået danner et tydelig landskapsrom på høyden over Skuidalen og Vøyenenga, og nedenfor Ringiåsen og Svartoråsen. Tanumplatået er geologisk dominert av sandstein fra silur og permiske lavaer med innslag av kalkrik kambrosilur som er gunstig for jordbruket. Nordre del av platået kalles ofte Jarenplatået.
Tanumplatået er et av de viktigste og best bevarte kulturlandskapene i Akershus med stor tidsdybde og en enorm tetthet av kulturminner, hvor de eldste funnene er økser fra yngre steinalder. Området viser særpreget ved silurbygdene og er et typisk storskala jordbrukslandskap. Sørøst i området ligger Tanumskogen som i øst grenser mot stupet ned mot Tokerud. Platået grenser i vest til Hornimarka, som gjennom historien har blitt utnyttet som utmarksområde av gårdene på Tanumplatået. Det er en klar funksjonell sammenheng mellom de to områdene. Hornimarka har opp gjennom tiden blitt utnyttet på forskjellig vis med lang tradisjon for blant annet seterdrift og beiteland, spredte husmannsplasser og råvareutvinning.
Stovivannet er et sentralt element i landskapet, der det ligger nordvest på Tanumplatået og grenser mot Hornimarka. I dag er Stovivannet et populært friluftsområde, men det har også vært vannkilde siden 1898. I tillegg var isskjæring, spesielt for eksport til utlandet, viktig fram til 1950. Ved Stovivannet ligger gårdsanleggene karakteristisk på brinken av platået. Landskapet åpner seg noe sørover og gårdene ligger mer spredt på høyder i terrenget.
Hornimarka ligger innenfor Markagrensa og er et svært mye brukt tur- og rekreasjonsområde. Hornimarka har tradisjonelt vært utmarksområde for gårdene på Tanumplatået, men det er også mindre gårder og husmannsplasser der. I Hornimarka er det en rekke kulturminner som vitner om stedets tidsdybde. Det er blant annet registrert bosetningsspor og flere gravrøyser fra bronsealder-jernalder, gamle dyrkningsspor og kullfremstillingsanlegg fra nyere tid. Det er en stor mengde bevarte, eldre bygninger både i Hornimarka og på Tanumplatået. Vinsvoll-loftet og bygningsanlegget Bjerketun er fredet etter kulturminneloven. På gårdene Tanum og Ringi på Tanumplatået er det rester etter kalkovner. På Ringi er en kalkovn restaurert. Kalk fra Ringi har blant annet blitt brukt på Akershus festning.
På Tanumplatåets høyeste punkt er Tanum kirkested med kirke og kirkegård fra middelalder et naturlig sentrum. Pilegrimsleden fra Larvik (Tunsbergleden) går forbi Tanum kirke. Kirken er en romansk steinkirke oppført på begynnelsen av 1100-tallet, og i tilknytning til kirkestedet går det flere eldre veifar. Tanum kirkeveier tilhører Bærums eldste veisystem med far tilbake til førkristen tid. Store partier av Tanum kirkeveier har storslagen utsikt, og i nærområdet rundt kirkestedet er det monumentale gravhauger, større kokegropfelt, dyrkningsspor og gårder fra eldre jernalder med mange godt bevarte bygninger fra de siste århundrer. Det er få steder på Østlandet vi har en slik samling synlige fortidsminner, som et arkiv i et vakkert kulturlandskap.
På bakgrunn av flere funn av økser assosiert med jordbruk fra yngre steinalder er det rimelig å anta at man på Tanumplatået har drevet jordbruk siden slutten av denne perioden. Dagens gårdsstruktur har røtter tilbake til jernalderen, og mange av gårdene i området har navn som indikerer at de går tilbake til den eldste delen av jernalderen. Dette gjelder blant annet Horni, Stovi, Skui og Tanum.
Beliggenheten i landskapet og de naturgitte forholdene har gjort dette til et attraktivt sted å bosette seg fra steinalderen og fram til i dag. Sporene etter menneskene som levde og virket her er små fortellinger i den store historien. Landskapet rommer svært mange kulturminner som de monumentale gravhaugene, men også det som kan kalles biologiske kulturminner, nemlig spesielle plantearter som er igjen etter eldre driftsformer, og gamle styva trær som bidrar til et opplevelsesrikt landskap hvor historien er lett å lese.
Hylsfjorden er en smal fjord som skjærer seg inn i fjellandskapet mot øst fra Sandsfjorden. Fra Hylen innerst i fjorden kan man følge gamlevegen gjennom Hylsskaret til Våge ved Suldalsvatnet. Suldalsvatnet er nærmere tre mil langt og en av Norges dypeste innsjøer. Langs Hylsfjorden og Suldalsvatnet ligger frodige og lune jord- og skogbruksbygder og fjellgårder i kontrast til omkringliggende skogkledde lier og fjellsider. Bygdene og fjellgårdene har bevarte eldre bygninger og tunstrukturer og mange steder er spor etter eldre, tradisjonelle driftsformer bevart. Her finnes særlig mange bevarte kvernhus, og flere steder også karakteristiske små høyløer i utmarka. Tømmerbygde og grindbygde naust, gjerne flere på rekke, vitner om betydningen av sjøen og fjorden for ferdsel og fiske.
Ved Mokleiv, Klungtveit, Litlehamar og Hamrabø nord for Suldalsvatnet, finnes et særlig godt bevart jordbrukslandskap med velstelt beitemark, vakre historiske bygninger, bakkemurer, rydninger og styvingstrær. Sammenhengen til stølsområdene er også særlig intakt her. I de indre delene av Hylsfjorden er landskapet dramatisk, med bratte fjellsider ned mot den smale fjorden. Her ligger karakteristiske fjellgårder. Det freda Litunet på sørsiden av fjorden er blant de best bevarte og verneverdige i denne delen av landet. Gården ligger på en hylle om lag 300 meter over fjorden og i gårdstunet ligger tretten bygninger fra 17- og 1800-tallet med en mengde små åkerlapper, steingjerder og rydningsrøyser rundt tunet. Nord for fjorden ligger fjellgården Lingvong 450 meter over fjorden med tilhørende naustmiljø. Denne gården er godt istandsatt og skjøttet.
Den store eksporten av tømmer fra Ryfylke startet på 1500-tallet. Mye av tømmeret fra bygdene rundt Suldalsvatnet ble fraktet til Sand via Suldalsvatnet og Suldsalslågen, men store deler av tømmereksporten gikk også via Hylsfjorden og oppgangssagene lå tidligere tett i tett langs denne fjordarmen.
Ressursene i fjellet har vært viktige for bøndene i Suldal og det finnes fremdeles sterke og kontinuerlige bånd mellom heimagårdene og heiområdene. Dette har ført til at stølsområdene mange steder er godt ivaretatt som i Hamrabøheia, i stølsdalene over Bråtveitbygda og Roaldkvam. Kvanndalen ble tidligere beskrevet som «den beste seterdal» i Suldal. Her skulle være beitekapasitet for tusen geiter. Stølsvollene ligger som perler på en snor innover dalen fra Fleso til Bakkalegeret og beitene strekker seg på begge sider av dalen langt opp i fjellsidene.
På Håvestølen i Vetrhusheia over Bråtveit, om lag 600 meter over havet, er det spor etter en ødegård med steingarder, åkerreiner og hustufter. Dette er en av de høyestliggende faste bosetningene fra middelalderen som vi vet om i fylket.
Villreinen har alltid vært en viktig ressurs for suldølene og i høyfjellet øst for Kvanndalen, ved Isvatnet, Litlavatnet og Holmavatnet, finnes en rekke dyregraver. Disse kulturminnene har trolig vært i bruk tilbake til jernalderen. Det var også omfattende drifteferdsel i disse heiene fram til tidlig på 1900-tallet. Driftelegene, gjerne oppmurt rundt naturlige hellere, ligger ofte i tilknytning til de eldre ferdselsvegene. Ferdselen fra øvre Setesdalen til Suldal gikk over fjellet, og det gikk et tett nettverk av ferdselsveger over disse fjellområdene. Mange av de gamle fjellvegene førte over til Roaldkvam og Bråtveitområdet ved Suldalsvatnet. På Bleskjestadmoen øst for Roaldkvam var det markedsplass, her møttes suldøler og austmenn blant annet til hestehandel. Ferdselsvegene var også viktige handelsveger mellom Øvre Setesdalen og Stavanger. Turen gikk videre med båt på Suldalsvatnet og ned til Sand, eller over vannet og til Våge, gjennom Hylsskaret og til Hylen som var et sentralt handelssted. Fremdeles ligger murene igjen etter den store handelsvirksomheten her i siste halvdel av 1800-tallet. Gamlevegen gjennom Hylsskaret er bevart og er i dag freda. Den gamle pilegrimsleden til det undergjørende krusifikset i Røldal gikk også gjennom Hylsskaret.
Sporene etter de store vannkraftutbyggingene som startet med Røldal-Suldal utbyggingen, påfulgt av Ulla-Førre på 1970-tallet, er fremtredende flere steder. I dette landskapet kanskje særlig gjennom store linjespenn og anleggsveger innover i fjellområdene.
I Hylen ligger portalbygningen til Hylen kraftverk, som er tegnet av arkitekt Egil Sorteberg. Anlegget er et godt eksempel på 1980-tallsmodernisme og er i dag fredet. Flere av de gamle ferdselsrutene over til Setesdalen inngår i dag i Turistforeningens turnett i øvre Suldal.
Bleskjestadmoen og Kvanndalen er de to eldste turistforeningshyttene i Rogaland, fra henholdsvis 1891 og 1898. Det rike natur- og kulturlandskapet i Suldal har tiltrukket seg turister i over hundre år.