Skaugumsåsen og Hagahogget danner sørgrensen av et lavaplatå som strekker seg over mot Tyrifjorden og Krokskogen. En israndavsetning på sørsiden har sammen med kalkrygger demmet opp vannet. Jordbrukslandskapet rundt Semsvannet er en del av det kambrosilurske landskapet i Indre Oslofjord, der berggrunn og løsmasser har skapt næringsrik jord. I nord er det skogsområder, mens søndre del er jordbrukslandskap. I øst og sør omkranses landskapet av tettstedsbebyggelse.
Navnet Sem betyr «heimen ved fjorden». Bosetningen i områdene rundt Semsvannet har sin bakgrunn i det næringsrike jordsmonnet, god skog, elver og vann, samt åser som er godt egnet til beskyttelse og vakthold. Fra blant annet Skaugumsåsen kunne man holde oversikt over fartøyer som seilte inn og ut av Oslofjorden.
Tusenårig jordbruksdrift har vært med å forme landskapet rundt Semsvannet og gitt det sitt særpreg. Her er det dyrka mark, slåttenger, beiter, kantsoner, åkerholmer, alleer, askekaller, styvingstrær og gamle veifar som bidrar sterkt til mangfold og struktur i landskapet. Skogen har vært en svært viktig del av gårdenes næringsgrunnlag. Mange kulturminner og rester etter gamle driftsformer i innmark og utmark og i vassdrag gir landskapet stor historisk dybde.
Det er registrert mange kulturminner som bekrefter at Semsvann-området og de nærliggende bygdene har vært sentrale områder for makt, politikk og religion. Eksempler på dette er bygdeborger på Skaugumsåsen og på Vindkovan vest for Semsvannet, gravhauger og spor etter bosetning og eldre dyrking, samt middelalderkirkestedet der Asker kirke står i dag. Eldre vegfar går gjennom området, slik som oldtidsveien mellom Tanum og Asker kirke og Kongeveien til sølvgruvene på Kongsberg fra 1665.
Storgårder og tidligere husmannsplasser gjenspeiler det sosiale hierarkiet i det gamle bondesamfunnet. Bebyggelsen på gårdstunene har et nærmest monumentalt preg i sterk kontrast til plassbebyggelsen.
I området ligger gårdene Sem, Tveiter, Berg, Vøyen, Skaugum, Haugbo og Asker prestegård som er blant de eldste og mest fruktbare gårdene i Asker. Gårdene har forholdsvis store åkre og store skogeiendommer. Fra skogen leverte gårdene tømmer og trekull til jernverkene i Bærum og på Dikemark og ved til Akershus festning og til storbyen. Mye ved ble også brukt til saltkoking og kalkbrenning. Ved Gupuelva og Askerelva vokste det fram sag- og kvernbruk. Ved Askerelva fikk virksomheten mer industrielt preg i Sem Bruk, som i dag har nye produksjonsbygninger bortenfor de gamle.
Rundt Semsvannet og oppunder åsene var det mange husmannsplasser under gårdene på 1700- og 1800-tallet. Plassene Tangen, Kveglund, Kølabonn, Svensrud, Mobråtan og Tømmervika og flere til har godt bevarte hus som er karakteristiske for denne sosiale gruppen. Gårdene hadde også setre i marka.
I 1887 grunnla brødrene Bernt og Wilhelm Holtsmark en privat landbruksskole på Sem Nedre. Senere ble den flyttet til Sem Øvre. I 1915 ble Statens småbrukslærerskoleopprettet her og representerte motstykket til Norges Landbrukshøgskole (nå NMBU) innenfor statens landbruksutdanning.
Statens småbrukslærerskole – ofte bare kalt «Småbruker’n» – var et helt lite samfunn med undervisningsbygg, elevinternat, gårdsanlegg med driftsbygninger, boliger, demonstrasjonsbruk, hager og parkanlegg. Flere av disse bygningene framstår som landemerker og har en synlig plassering på sørsiden av Semsvannet. Småbrukslærerutdanningen ble nedlagt i 1963, samtidig som Sem Øvre ble lagt under Norges landbrukshøgskole. I 1995 ble Sem Gjestegård med kurs og konferansesenter etablert.
Området ved Asker kirke, Asker prestegård og Haugbo, som ligger nord for dagens Asker sentrum, har kontinuitet som Askers religiøse og administrative sentrum fra jernalderen. Det er mange gravhauger i dette området, og den mest kjente er Prinsehaugen i prestegården. Den gamle middelalderkirken av stein brant ned i 1878, og ny kirke stod ferdig i 1879.
Mot slutten av 1700-tallet var opplysningsmannen Vogelius prest i Asker. Han bygde om Kongeveien som går forbi prestegården, innførte hagebruket i Asker og skal ha vært ansvarlig for den store askealleen langs Kongeveien ved kirken og prestegården. Både prestegården og nabogården Haugbo samt Vøyen og Skaugum ble drevet etter opplysningstidas prinsipper. Under Skaugumsåsen ligger gårdstunet på Skaugum med alleer, stor park og hovedbygning fra 1932 tegnet av Arnstein Arneberg. Gården har vært kongefamiliens kronprinsresidens siden 1929. Området utgjør en viktig kulturhistorisk enhet – en storgård med flere husmannsplasser. Bygningsmiljøet og kulturlandskapet framstår i store trekk som det var de første tiårene av 1900 tallet.
Sørumsletta er et relativt flatt bølgende jordbrukslandskap med raviner langs Glomma. Haldenveien, som går på østsiden av sletta, het tidligere Øvre Fredrikhaldske kongevei og gikk fra Halden via Aurskog og Blaker til Frogner hvor den møtte den Trondhjemske kongevei. Ved Elvestad var det fergested for kryssing av Glomma. Vannveiene, ferdselsårene og gode dyrkingsforhold har gjort Sørumsletta til et sentralt og attraktivt sted i lang tid. Fra sletta er det vid utsikt mot sør og vest.
Sørum kirke ligger på høyden av sletta og er en middelalderkirke i romansk stil fra slutten av 1100-tallet. Kirken er lite endret med bevarte detaljer fra middelalderen og den var en av tre tridjungskirker, det vil si hovedkirker, på Romerike. De andre to var i Nes og Ullensaker. Kun Sørum kirke er bevart, mens Nes kirke står som ruin.
Gårdsnavnet Sørum, i eldre form Sudreim, ga navn til kirken og senere til sognet og bygda.
Gården Sørum var på 1300- og tidlig 1400- tall adelig setegård for Sudreimsætta og var et av landets største gods. Ætten var i slekt med norske konger, de var sysselmenn på Romerike og deltok i rikets styre. Et av Sudreimsættas skjoldmerker var inspirasjonen til Sørums kommunevåpen, som var en rød rose på gylden bunn.
Akkurat hvor godset lå er ikke kjent, men det kan ha vært mellom de to gårdstunene på dagens Sørumgårder. Noe av grunnlaget for makten til Sudreimsætta var det selvdrenerende jordsmonnet på Sørumsletta som var attraktiv dyrkingsjord. Sørumgårdene hadde en viktig posisjon også etter 1600-tallet da de gikk ut av Sudreimsættas eie. Blant annet var Sørum Søndre kapellangård på 1700-tallet. På 1700- og 1800-tallet hadde Sørumgårdene et teglverk som lå ved gårdstunet på Smedsrud, med Blaker Skanse som en viktig kunde.
Sørum prestegård, som tidligere het Huseby, ligger nord i området og har vært prestegård siden middelalderen. Den var en storgård med mange husmannsplasser. Hovedbygningen fra 1830 årene er bevart. Nord for gården ligger en av de større gravhaugene på Romerike, og like ved er det funnet spor etter et stort forhistorisk langhus. Dette tyder på at det har vært maktkonsentrasjon her også i jernalderen. Gårdsnavnet Huseby er ofte knyttet til gårder med sentrumsfunksjoner.
I området rundt Sørumgårdene er det funnet svært mange fornminner. Blant annet er prydgjenstander fra jernalder funnet løst på åkrene i området. I skogholtet mellom Haldenveien og Bingenveien ligger det tre gravfelt med gravhauger og en hulvei (oldtidsvei). Det har trolig vært mange flere synlige gravhauger i landskapet i jernalderen som er fjernet over tid etter omleggingen av jordbruket.
Mange av fornminnene ligger under markoverflaten. Ikke langt fra Sørumgårdene ble det ved arkeologiske undersøkelser blant annet funnet mer enn 500 stolpehull og trolig finnes det langt flere ellers i området. Dette tyder på at det har vært mange hus her i forhistorien.
I tillegg til Sørumgårdene og Huseby har også Bingengårdene vært storgårder og hatt en sentral posisjon. Sorenskriveren bodde på Bingen på tidlig 1800-tall og gårdene var også til ulike tider lensmannsgårder. Bingen lenser ligger ute i Glomma på sørsiden av Sørumsletta. Vest-Bingen hadde rettighetene til landet der lensefestene var plassert. Eierne eller brukerne av lensene måtte betale lensetoll til eieren av gården.
Erling Skakke tok ifølge sagaene inn hos en prest som holdt messe ved Rjoðokull i 1167, hvor han ble overfalt av Hettesveinene. Mye tyder på at dette var en kirke som lå der Bingengårdene ligger nå.
Gårdene på Bingen består i dag av fem driftsenheter og dekker et stort sammenhengende landbruksareal i småkupert terreng, oppdelt av noe skog og beiteområder. Gårdsbebyggelse fra 1800-tallet er bevart på Huseby, Sørumgårdene og Bingengårdene. Mange husmannsplasser hørte til Bingen. De fleste lå ned mot elva og huset lensearbeidere. Noen hadde også arbeid på gårdene eller kombinerte jordbruksarbeid med arbeid på lensene. Sørumgårdene hadde også flere husmannsplasser, som for det meste lå nedover mot Glomma.
Kommunesenteret var tidligere i Lørenfallet, nord for Sørum kirke og skolen. På 60-tallet ble det ble flyttet til Sørumsand. Bosetningen i området preges fortsatt av at det er et aktivt jordbruksområde, men fra 1900-tallet har det kommet til noe villabebyggelse langs veiene.
Området er et åpent småkupert jordbrukslandskap på slettene og ravinene langs Andelva, med skogområder rundt. Området har en lang og lesbar historie som et sted for makt og stormenn, der mange viktige kulturminner er bevart og kan oppleves ved å følge vannveiene og kulturhistoriske stier. Pilegrimsleden går forbi Eidsvollsbygningen, jernverket, tingstedet, middelalderkirken og prestegården og binder det historiske landskapet sammen. Prestegården, som nå er pilegrimsherberge, har vært bolig for Eilert Sundt og Wergeland-familien, som har hatt sentrale roller i norgeshistorien. Landskapet består også av skog og jordbruksarealer på sletter og i raviner langs Andelva. Både Hovedbanen og Gardermobanen skjærer gjennom området.
Eidsvoll er sammensatt av eid – et sted hvor båter ble dratt over land, og voll – eng. I navnet ligger koblingen mellom vann og land, og et sentralt element i landskapet er nettopp elvene som vannvei og vannkraft. Vorma og Andelva ligger der fortsatt med en stor mengde kulturminner i sin nærhet, som gjør det mulig å lese historien i landskapet og forstå betydningen stedet og vannet har hatt. Eidsvoll har også hatt en sentral beliggenhet i innlandet. Her møttes flere veier og stedet har gjennom historien vært lett tilgjengelig fra alle kanter. Vorma og Mjøsa ga tilgang til de nordre delene av innlands-Norge. Det gikk også veier sørover mot Oslofjorden, østover til Odal, og vestover til Hadeland og Valdres. Dagens tettsted i Eidsvoll er Sundet, der en kunne krysse Vorma. Sundet fikk trolig faste fergemenn da kongen fikk kontroll over småkongedømmene på Østlandet på 1100-1200-tallet.
Det er gjort mange arkeologiske funn i området. Bosetningsspor ved Andelva, Hurdalssjøen og Vorma, fra helt tilbake til steinalderen, forteller om vannveiens betydning. Gravhauger fra jernalder gir en umiddelbar opplevelse av forhistorien. Norges fjerde største gullfunn fra folkevandringstid, Stavifunnet med 419 gram gull, ble gjort like ved Eidsvollsbygningen. Dette gullfunnet vitner om stor rikdom og kan settes i sammenheng med stormenn i området. De kultiske og politiske sporene i landskapet understrekes av store kokegropfelt ved Andelva med usedvanlig store kokegroper.
Området rundt Eidsvoll kirke er et gammelt maktsentrum som lå sentralt til i overgangen mellom sjøog landtransport. På Eidsvoll kirkested har det vært en eller to trekirker før det ble bygget en romansk steinkirke rundt år 1200. Kirken står ennå, men er gjenoppbygd og restaurert etter branner. Ved utgravninger på 60-tallet inne i den nåværende kirkens østre korsarm, er det dokumentert graver eldre enn den romanske steinkirken. I Olav den helliges saga nevnes også en kirke på Eid gård. Kirka, kirketuften inne i den stående kirka og middelalderkirkegården er automatisk fredet. Herfra går det en tydelig hulvei ned mot Vorma og Sundet. Hulveien er svært markert med bratte sidekanter som er opp mot fire meter høye.
Den sentrale beliggenheten gjorde at det ble lagt et tingsted, Eidsivatinget, ved gården Eid i 1022. Gården kan ha ligget mellom Eidsvoll kirke og prestegården, tingstedet antas å ha ligget ved Eidsvoll kirkested. Eidsivatinget ble holdt med representanter fra Hedmark, Hadeland og Romerike, senere også Gudbrandsdalen og Østerdalen. I over 600 år hadde Eidsivatinget sete på Tingvoll ved Eidsvoll kirke. Nøyaktig lokalisering og avgrensing av tingstedet er uavklart, men det antatte stedet er automatisk fredet som en tradisjonslokalitet. På stedet er det satt opp en minnestein med teksten: «Her stod Eidsivatinget. For lov og rett. Reist av Eidsvoll bygd 17. juni 1958».
Eidsvoll har hatt en viktig rolle i lovgivning og styre fra det ble tingsted i 1022, gjennom middelalderen til ca. 1620, og igjen i 1814. Eidsvollsmennene kjente godt til landslovene, og de er brukt som inspirasjon i arbeidet med grunnloven. Det er ikke tilfeldig at vi fortsatt bruker ordet ting, i blant annet Storting, lagting og odelsting, Eidsvollsmennene tok tingbegrepet med seg. At de samlet seg nettopp i Eidsvollsbygningen som var hovedbygningen på Eidsvoll Verk er heller ikke tilfeldig. Carsten Anker, som eide Eidsvold Verk, var en av landets rikeste menn og en venn av prins Christian Frederik. Eidsvollsbygningen som ligger fint til ved Andelva er nå det nasjonale minnesmerket over Riksforsamlingen i 1814.
Jernverksdriften ved Eidsvoll verk startet i 1624. Verket var et smelteverk for jern, drevet av vannkraft fra et av vannfallene i Andelva. Verket etablerte senere både teglverk og tresliperi i tilknytning til elva. Slagghauger fra jernverket ligger fortsatt i landskapet rundt verket og gir, sammen med de bevarte bygningene, en opplevelse av stedets historie.
Rundt Eidsvoll Verk var det mange små selveide landbrukseiendommer som oppsto som følge av at verkseier Theodor von Schlanbusch i 1746 testamenterte Verkets jord- og skogeiendommer til arbeidere ved Verket, til sammen 48 plasser. Flere av disse er fortsatt bevart.
I 1854 åpnet landets første jernbane mellom Kristiania og Eidsvoll. Det var en direkte følge av sagbruksnæringens behov for effektiv transport av varer til Christiania. På 1850-tallet ble det oppført et dampsagbruk på Berger gård. I 1857 ble det bygget et glassverk på gården som brukte avfall fra saga til å fyre med. Industrien økte på 1870-tallet blant annet med treforedling i Bønsdalen ved Andelva. Bønsdalen ble utviklet til et stort industriområde og her er fortsatt fabrikkbygninger, administrasjonsbygninger og arbeiderboliger bevart. Kunstmaleren Arne Ekeland (1908- 1994) var født i Bøn. Med sin blanding av fabrikkstrøk og bondeland danner Bøn bakgrunnen i Ekelands malerier.
Hele Frogner lå under havet etter istiden. Elver og bekker har formet den gamle havbunnen og skapt ravinedaler. Jordsmonnet består for det meste av leire, og stedvis kvikkleire. På høydedragene hvor gårdene er plassert, ligger det elveavsetninger som gir gode dyrkingsforhold. Området preges av jordbruksarealer med gårdsbebyggelse, i tillegg til noen få eneboligtomter og et felt med nye blokker i nord.
Sognet het opprinnelig Gauteid, men da kirken fikk navn etter Frognergårdene, som ligger sentralt i området, ble etter hvert Frogner også navn på sognet. Det er usikkert hva Frogner betyr. Det kommer fra Fraun, er trolig et veldig gammelt navn og kan være knyttet til den eldste faste bosetningen i et område. Navnets alder og mulige betydning tyder på at det har ligget gårder her i veldig lang tid, sannsynligvis tilbake til jernalder eller enda tidligere. Det er funnet gjenstander i området fra siste del av steinalderen, som er knyttet til jordbruksaktivitet.
Frognergårdene ligger på et markant platå i jordbrukslandskapet. Dette er en typisk plassering for de eldste gårdene. I jernalderen ble gravhaugene som regel plassert i nærheten av bosetningen. I området rundt Frognergårdene er det bevart en gravhaug og det har vært flere her som er fjernet. Dette tyder på at det har vært gårdsbebyggelse her i denne perioden.
Kirkestedet ligger ved den sørligste gården på fellestunet til Frognergårdene, øverst på en høyde i ravinelandskapet. Her er det kirkegård og kirke fra middelalderen i tillegg til en nyere trekirke. En runeinnskrift tyder på at den eldste kirken, som er en romansk steinkirke, ble bygget omkring 1200. Kirken ble trolig etablert som privatkirke på storgården Frogner i løpet av 1100-tallet. Plasseringen av kirken på høydedraget viser kirkens og gårdeierens makt i samfunnet. Herfra kunne man ha oversikt over, og dominere omgivelsene.
I 1918 brant kirken og inventaret gikk tapt, men store deler av murene sto igjen. Den yngre trekirken, sør for den gamle, ble ferdigstilt i 1925 som erstatning for den nedbrente kirken. Middelalderkirken ble gjenoppbygget i flere etapper fram til 70-tallet og ble vigslet til ny bruk i 1981.
Frogner var i flere hundre år annekssogn i Sørum, det vil si at de ikke hadde egen prest. Frognergårdene som lå like ved kirkene har derfor hatt flere tilleggsfunksjoner gjennom tiden, som for eksempel husly for presten og andre kirkebesøkende. På 1800-tallet var det også skysstasjon, gjestgiveri og landhandel på den sørligste gården på fellestunet. Alt dette vitner om at Frognergårdene har hatt en sentral posisjon både i bygda og på Romerike. Den nordligste gården på fellestunet har den eldste bevarte bebyggelsen.
Frogner var og er mer sentralt enn resten av Sørum, når det gjelder kommunikasjon. Den Trondhjemske Kongevei, som før var hovedvegen fra Oslo til Trondheim, gikk gjennom Frogner. Denne var delvis sammenfallende med Pilegrimsleden og Oldtidsvegen, den eldste traséen går øst for kirkestedet og dagens Pilegrimsled går innom kirkene. Den Fredrikhaldske hovedvei tok av fra den Trondhjemske kongevei og gikk videre østover gjennom Sørum og til Halden. Traséene til disse tidligere hovedvegene er i dag endret, men deler av strekningene er bevart.
Da Hovedbanen ble åpnet og Frogner fikk jernbanestasjon i 1854, vokste det fram et lite sentrum rundt stasjonen nord og vest for jernbanen langs Trondheimsvegen. Dermed flyttet sentrumsfunksjonene seg fra Frognergårdene til motsatt side av jernbanen. Den arkitekttegnede stasjonsbygningen i sveitserstil er fra samme år som stasjonen åpnet og ligger nordvest i landskapet. Ved jernbanestasjonen ble det etablert meieri, butikker og bedrifter som førte til økt tilflytning. Utbyggingen av villaer økte fra 1950, og på 90-tallet og framover har det vært kraftigst fortetting og bygging av blokker.
Fra å tidligere ha vært preget av jordbruk og industri har Frogner i større grad blitt en bolig- og pendlerbygd hvor kun en liten del av innbyggerne jobber ved bostedet. Jordbruket er fortsatt aktivt med store sammenhengende jordbruksarealer.
Tanumplatået og Hornimarka er et intakt skogs- og jordbrukslandskap uten større tekniske inngrep. Landskapet omfatter storskala og småskala jordbruksarealer med gårdsbruk på Tanumplatået og i Hornimarka. Platået danner et tydelig landskapsrom på høyden over Skuidalen og Vøyenenga, og nedenfor Ringiåsen og Svartoråsen. Tanumplatået er geologisk dominert av sandstein fra silur og permiske lavaer med innslag av kalkrik kambrosilur som er gunstig for jordbruket. Nordre del av platået kalles ofte Jarenplatået.
Tanumplatået er et av de viktigste og best bevarte kulturlandskapene i Akershus med stor tidsdybde og en enorm tetthet av kulturminner, hvor de eldste funnene er økser fra yngre steinalder. Området viser særpreget ved silurbygdene og er et typisk storskala jordbrukslandskap. Sørøst i området ligger Tanumskogen som i øst grenser mot stupet ned mot Tokerud. Platået grenser i vest til Hornimarka, som gjennom historien har blitt utnyttet som utmarksområde av gårdene på Tanumplatået. Det er en klar funksjonell sammenheng mellom de to områdene. Hornimarka har opp gjennom tiden blitt utnyttet på forskjellig vis med lang tradisjon for blant annet seterdrift og beiteland, spredte husmannsplasser og råvareutvinning.
Stovivannet er et sentralt element i landskapet, der det ligger nordvest på Tanumplatået og grenser mot Hornimarka. I dag er Stovivannet et populært friluftsområde, men det har også vært vannkilde siden 1898. I tillegg var isskjæring, spesielt for eksport til utlandet, viktig fram til 1950. Ved Stovivannet ligger gårdsanleggene karakteristisk på brinken av platået. Landskapet åpner seg noe sørover og gårdene ligger mer spredt på høyder i terrenget.
Hornimarka ligger innenfor Markagrensa og er et svært mye brukt tur- og rekreasjonsområde. Hornimarka har tradisjonelt vært utmarksområde for gårdene på Tanumplatået, men det er også mindre gårder og husmannsplasser der. I Hornimarka er det en rekke kulturminner som vitner om stedets tidsdybde. Det er blant annet registrert bosetningsspor og flere gravrøyser fra bronsealder-jernalder, gamle dyrkningsspor og kullfremstillingsanlegg fra nyere tid. Det er en stor mengde bevarte, eldre bygninger både i Hornimarka og på Tanumplatået. Vinsvoll-loftet og bygningsanlegget Bjerketun er fredet etter kulturminneloven. På gårdene Tanum og Ringi på Tanumplatået er det rester etter kalkovner. På Ringi er en kalkovn restaurert. Kalk fra Ringi har blant annet blitt brukt på Akershus festning.
På Tanumplatåets høyeste punkt er Tanum kirkested med kirke og kirkegård fra middelalder et naturlig sentrum. Pilegrimsleden fra Larvik (Tunsbergleden) går forbi Tanum kirke. Kirken er en romansk steinkirke oppført på begynnelsen av 1100-tallet, og i tilknytning til kirkestedet går det flere eldre veifar. Tanum kirkeveier tilhører Bærums eldste veisystem med far tilbake til førkristen tid. Store partier av Tanum kirkeveier har storslagen utsikt, og i nærområdet rundt kirkestedet er det monumentale gravhauger, større kokegropfelt, dyrkningsspor og gårder fra eldre jernalder med mange godt bevarte bygninger fra de siste århundrer. Det er få steder på Østlandet vi har en slik samling synlige fortidsminner, som et arkiv i et vakkert kulturlandskap.
På bakgrunn av flere funn av økser assosiert med jordbruk fra yngre steinalder er det rimelig å anta at man på Tanumplatået har drevet jordbruk siden slutten av denne perioden. Dagens gårdsstruktur har røtter tilbake til jernalderen, og mange av gårdene i området har navn som indikerer at de går tilbake til den eldste delen av jernalderen. Dette gjelder blant annet Horni, Stovi, Skui og Tanum.
Beliggenheten i landskapet og de naturgitte forholdene har gjort dette til et attraktivt sted å bosette seg fra steinalderen og fram til i dag. Sporene etter menneskene som levde og virket her er små fortellinger i den store historien. Landskapet rommer svært mange kulturminner som de monumentale gravhaugene, men også det som kan kalles biologiske kulturminner, nemlig spesielle plantearter som er igjen etter eldre driftsformer, og gamle styva trær som bidrar til et opplevelsesrikt landskap hvor historien er lett å lese.
Hylsfjorden er en smal fjord som skjærer seg inn i fjellandskapet mot øst fra Sandsfjorden. Fra Hylen innerst i fjorden kan man følge gamlevegen gjennom Hylsskaret til Våge ved Suldalsvatnet. Suldalsvatnet er nærmere tre mil langt og en av Norges dypeste innsjøer. Langs Hylsfjorden og Suldalsvatnet ligger frodige og lune jord- og skogbruksbygder og fjellgårder i kontrast til omkringliggende skogkledde lier og fjellsider. Bygdene og fjellgårdene har bevarte eldre bygninger og tunstrukturer og mange steder er spor etter eldre, tradisjonelle driftsformer bevart. Her finnes særlig mange bevarte kvernhus, og flere steder også karakteristiske små høyløer i utmarka. Tømmerbygde og grindbygde naust, gjerne flere på rekke, vitner om betydningen av sjøen og fjorden for ferdsel og fiske.
Ved Mokleiv, Klungtveit, Litlehamar og Hamrabø nord for Suldalsvatnet, finnes et særlig godt bevart jordbrukslandskap med velstelt beitemark, vakre historiske bygninger, bakkemurer, rydninger og styvingstrær. Sammenhengen til stølsområdene er også særlig intakt her. I de indre delene av Hylsfjorden er landskapet dramatisk, med bratte fjellsider ned mot den smale fjorden. Her ligger karakteristiske fjellgårder. Det freda Litunet på sørsiden av fjorden er blant de best bevarte og verneverdige i denne delen av landet. Gården ligger på en hylle om lag 300 meter over fjorden og i gårdstunet ligger tretten bygninger fra 17- og 1800-tallet med en mengde små åkerlapper, steingjerder og rydningsrøyser rundt tunet. Nord for fjorden ligger fjellgården Lingvong 450 meter over fjorden med tilhørende naustmiljø. Denne gården er godt istandsatt og skjøttet.
Den store eksporten av tømmer fra Ryfylke startet på 1500-tallet. Mye av tømmeret fra bygdene rundt Suldalsvatnet ble fraktet til Sand via Suldalsvatnet og Suldsalslågen, men store deler av tømmereksporten gikk også via Hylsfjorden og oppgangssagene lå tidligere tett i tett langs denne fjordarmen.
Ressursene i fjellet har vært viktige for bøndene i Suldal og det finnes fremdeles sterke og kontinuerlige bånd mellom heimagårdene og heiområdene. Dette har ført til at stølsområdene mange steder er godt ivaretatt som i Hamrabøheia, i stølsdalene over Bråtveitbygda og Roaldkvam. Kvanndalen ble tidligere beskrevet som «den beste seterdal» i Suldal. Her skulle være beitekapasitet for tusen geiter. Stølsvollene ligger som perler på en snor innover dalen fra Fleso til Bakkalegeret og beitene strekker seg på begge sider av dalen langt opp i fjellsidene.
På Håvestølen i Vetrhusheia over Bråtveit, om lag 600 meter over havet, er det spor etter en ødegård med steingarder, åkerreiner og hustufter. Dette er en av de høyestliggende faste bosetningene fra middelalderen som vi vet om i fylket.
Villreinen har alltid vært en viktig ressurs for suldølene og i høyfjellet øst for Kvanndalen, ved Isvatnet, Litlavatnet og Holmavatnet, finnes en rekke dyregraver. Disse kulturminnene har trolig vært i bruk tilbake til jernalderen. Det var også omfattende drifteferdsel i disse heiene fram til tidlig på 1900-tallet. Driftelegene, gjerne oppmurt rundt naturlige hellere, ligger ofte i tilknytning til de eldre ferdselsvegene. Ferdselen fra øvre Setesdalen til Suldal gikk over fjellet, og det gikk et tett nettverk av ferdselsveger over disse fjellområdene. Mange av de gamle fjellvegene førte over til Roaldkvam og Bråtveitområdet ved Suldalsvatnet. På Bleskjestadmoen øst for Roaldkvam var det markedsplass, her møttes suldøler og austmenn blant annet til hestehandel. Ferdselsvegene var også viktige handelsveger mellom Øvre Setesdalen og Stavanger. Turen gikk videre med båt på Suldalsvatnet og ned til Sand, eller over vannet og til Våge, gjennom Hylsskaret og til Hylen som var et sentralt handelssted. Fremdeles ligger murene igjen etter den store handelsvirksomheten her i siste halvdel av 1800-tallet. Gamlevegen gjennom Hylsskaret er bevart og er i dag freda. Den gamle pilegrimsleden til det undergjørende krusifikset i Røldal gikk også gjennom Hylsskaret.
Sporene etter de store vannkraftutbyggingene som startet med Røldal-Suldal utbyggingen, påfulgt av Ulla-Førre på 1970-tallet, er fremtredende flere steder. I dette landskapet kanskje særlig gjennom store linjespenn og anleggsveger innover i fjellområdene.
I Hylen ligger portalbygningen til Hylen kraftverk, som er tegnet av arkitekt Egil Sorteberg. Anlegget er et godt eksempel på 1980-tallsmodernisme og er i dag fredet. Flere av de gamle ferdselsrutene over til Setesdalen inngår i dag i Turistforeningens turnett i øvre Suldal.
Bleskjestadmoen og Kvanndalen er de to eldste turistforeningshyttene i Rogaland, fra henholdsvis 1891 og 1898. Det rike natur- og kulturlandskapet i Suldal har tiltrukket seg turister i over hundre år.
Suldalsføret er Rogalands bredeste dalføre. Den storslagne Suldalslågen, med opphav i Suldalsvatnet, bukter seg gjennom hele dalen og ned til Sandsfjorden.
Elva renner gjennom et intensivt drevet og allsidig jordbrukslandskap. Til dels bratte og skogkledte fjellsider med flere karakteristiske fjelltopper stiger opp på begge sider av dalføret og gir markerte landskapsrom.
De fruktbare moene langs elva har vært attraktive for bosetning i lang tid. Spor etter tidlige og rike gårder finnes flere steder, særlig synlig gjennom et stort antall gravminner langs elva og på jordbruksslettene. Særlig mange synlige fornminner finnes på Ritland og på Tjøstheim.
På Ritland ligger et av Rogalands største og best bevarte gravfelt fra jernalderen med nærmere 50 hauger. Her ligger også et ringforma tunanlegg nede ved elva. De ringforma tunanleggene er en sjelden kulturminnekategori i regional og nasjonal målestokk. De består av en samling hustufter ordna rundt en sentral rund eller oval plass og knyttes til maktforhold og sentrale steder i jernalderen. Det store gravfeltet på Ritland er særlig synlig i landskapet og vitner også om at dette må ha vært et sentralt og rikt område i forhistorisk tid. Lågabrua over lågen, mellom Ritland og Nærheim, er et annet særpreget kulturminne i dette området. Trolig er broen bygget i perioden 1780-tidlig 1800-tall og er i dag restaurert.
På Kvednaholå på Ritland ligger et restaurert sagbruk med to kvernhus, korntørke og gammel sirkelsag med vannrenner. Noe lenger nord, på Tjøstheim, øst for lågen, ligger også et stort gravfelt fra jernalderen, med bygdeborgen på Steinsveo som et markant landskapstrekk like ved.
Suldalslågen er en rik lakseelv og området har tiltrukket seg turister helt siden slutten av 1800-tallet.
I perioden fram mot første verdenskrig kom engelske lorder til Suldal i stor skala. Den engelske aristokraten Montague Sibthorp sin staselige «Villa Lindum», oppført i 1885, er i dag det best bevarte av «lakseslottene» som vitner om denne tidlige turismen. Villaen er fremdeles i drift som en reiselivsbedrift. Det var både den rike lakseelva og naturen som trakk til seg folk. Turistruta fra Sand, gjennom Suldalsføret, over Suldalsvatnet, gjennom Brattlandsdalen og videre til Røldal og Odda ble på slutten av 1800-tallet, en av de mest populære, tidlige turistrutene i Norge.
Gjennom hele det særprega elvelandskapet ligger spredte gårdstun, mange med bevart eldre bygningsmasse. Nye hus er i stor grad tilpassa den gamle bebyggelsen. Jordbrukslandskapet med de spredte gårdstunene, de grønne markene og elven med sine stryk og mer stilleflytende partier, blir ramma inn av de skogkledde fjellsidene og høye toppene på begge sider av dalen. Suldalføret utgjør et særlig vakkert landskap med stor tidsdybde.
Vegen over fjellet mellom Jøsenfjorden og Suldal følger elven Ulla nordover. Elven tar en krapp sving mot øst ved innløpet til Ulladalen, og det er denne du må følge for å komme til den bortgjemte dalen. Ulladalen er et svært smalt og karakteristisk dalføre. Etter vel en kilometer med bratte fjellsider, ur og skog vider dalen seg ut, akkurat nok til å få plass til den lille gravplassen med klokketårn og et lite skolehus. Det sies at for å få nok jord til gravlegging her, måtte gravplassen fylles på og bygges opp til den kvadratiske plattingen med steingjerde som ligger her i dag.
Dalen snevrer seg deretter inn igjen før den på ny åpnes opp og gir rom for rydda marker og tun. Skriftlige kilder vitner om bosetning i Ulladalen tilbake til 1600-tallet og på det meste huset dalen syv gårder og fem husmannsplasser. Men det er gjort flere funn, både av gjenstander, graver og andre strukturer som peker tilbake på bosetning her i forhistorisk tid. Jaktområdene i Dyraheio må ha vært viktige for gårdene i Ulladalen til alle tider.
Gårdsbrukene i Ulladalen ligger på rekke i den smale dalbunnen. Tunmiljøene er særprega og godt bevarte. Mange av husene er bygd i tømmer og har høy verneverdi. Holmen er en gammel husmannsplass med sammenbygd stue og fjøs. Brukshistorien i landskapet er fremdeles tydelig med rydningsrøyser, steingarder, eng, beite og lynghei i dalbunnen og store mengder lauvingsskog i de bratte dalsidene. Elva i dalbunnen er flere steder steinsatt og over elva går en særegen mastebru med tre spenn. Brua er fra tidlig 1800-tall og har blitt restaurert i nyere tid.
Elva Ulla er regulert, som en del av det store kraftutbyggingsprosjektet «Ulla-Førre», på 70-tallet. Øst for bebyggelsen i dalen krysser kraftlinjene høyt over dalbunnen og det er etablert anleggsveg innover i fjellet. Dalen fremstår likevel som uvanlig intakt med et særlig komplett og helhetlig kulturmiljø.
Ørekvam er kjent for å ha vært den høyestliggende fjellgården i Suldal. Gården ligger på om lag 500 meters høyde nord i fjellet ovenfor Ulladalen, med vidt utsyn mot Dyraheio og Førreheiane. Her har det vært bosetning tilbake til vikingtid. Hustuftene og geilen etter denne tidligste bosetningen er fremdeles synlige i terrenget. På det meste var gården delt i tre bruk og en husmannsplass og det ble dyrka både korn og poteter i den lune Ørekvamsgryta. Det siste bruket på Ørekvam ble fraflyttet i 1917.
Ulladalen og fjellgården Ørekvam spilte også en rolle i Turistforeningens tidlige satsning i Suldal, i en periode rundt andre verdenskrig. Mange stavangerfolk kom med båt til Vadla i Jøsenfjorden, for deretter å bli fraktet til Ulladalen. Herfra gikk turen til Ørekvam som var et godt utgangspunkt for påsketurer i Suldalsheiene. Turistene ble en kjærkommen inntektskilde for gårdene i Ulladalen. Også gårdshusene på Ørekvam var i denne tiden i bruk som «turiststasjon» for middelklassen fra byene.
Kysten av Rogaland har noen av de mest værharde strekningene langs norskekysten. Mellom Jærens Rev og Sletta ligger Karmsundet som en beskyttet indre lei. Dette er en del av leia som i historiske kilder kalles «Nordvegen» og kan ha gitt navn til landet Norge.
Avaldsnes er også et av de sentrale stedene i rikssamlingen. Harald Hårfagre la sin hovedgård hit etter slaget i Hafrsfjord, og Avaldsnes kalles gjerne Norges eldste kongesete. Karmsundet har slik en sentral stilling i norgeshistorien.
I Salhusstraumen, like nord for Avaldsnes, er Karmsundet på det smaleste og her er det svært sterke tidevannsstrømmer. De sterke strømmene gir gode fiskeforhold, men førte også til at reisende måtte vente på gunstige strømforhold, og havnen på Avaldsnes var strategisk plassert i så måte. Plasseringen ved Karmsundet, og god tilgang på ressurser fra jordbruk og fiske, har vært avgjørende for at vi ser så mange spor etter tidligere tiders makt nettopp på dette stedet.
Olavskirken ligger sentralt på et platå med vidt utsyn. Kirken har vært et landemerke siden middelalderen og er fortsatt et dominerende element i dette landskapet. Kirken er viet til Olav den hellige og ble påbegynt ca. 1250 av Håkon IV Håkonsson, som en del av kongsgården. Mens store deler av Karmsundet er sterkt utbygd, med moderne boligfelt og industri, er selve kirkestedet på Avaldsnes omkranset av et bølgende og åpent jordbrukslandskap og småkupert beitemark ned mot sjøen. Flate og avrundete øyer og holmer omkranser neset og skaper flere gode havner.
Gravmonumenter, bosetningsspor og kulturmiljøer knyttet til tidlige høvdingedømmer, rikssamling, kongemakt og kirkemakt ligger tett omkring Olavskirken. Avaldsnes var et maktsenter også før Harald Hårfagres tid, og Olavskirken omkranses av flere gravhauger. Den mest synlige og kjente er Flaghaugen, like nord for kirken. Den ble anlagt i bronsealder og brukt igjen i romertid. Gravminnet inneholdt gjenstander som knytter Avaldsnes til et maktnettverk som omfattet hele Sør-Skandinavia i romertid, og der den gravlagte har hatt en fremtredende posisjon. Jomfru Maria Synål, som regnes som Norges høyeste bautastein, står inntil Olavskirkens østvegg. Ved arkeologiske utgravninger i 2017, ble ruinene etter en kongshall fra middelalderen funnet ved kirken. Kongshallen var direkte forbundet med kirkebygget. Ruinens østlige langvegg har sammen med kirkens østside dannet en sammenhengende mur mot Karmsundet.
Rundt selve Avaldsnes ligger et større åpent moderne jordbruksområde. Beitemark og dyrka mark ligger om en annen, ispedd mindre vann og våtmarker. Sjøkanten mot Karmsundet og store deler av Bøvågen er i stor grad utbygd med industri og boligfelter, mens de indre delene av øya, nord og vest for Avaldsnes, i større grad er preget av jordbruksområder, gårdstun og småskala boligbebyggelse. Mange steder er teiger og beitemark avgrenset av vakre steingjerder. Sentralt i dette jordbrukslandskapet, ligger Reheia. På åsryggen mellom Bøvågen i øst og Haugavågen i vest, i et av de beste jordbruksområdene på Karmøy, ligger sju monumentale gravhauger på rekke med vidt utsyn over leia. Gravhaugene ble bygget i bronsealderen og er av de eldste og tydeligste markeringene av makt langs Karmsundet. De representerer Norges største monument fra bronsealderen, og er unike også i internasjonal sammenheng. Nordover langs det samme høydedraget finnes flere mektige, jorddekte gravhauger som gir assosiasjoner til landskapsspor fra bronsealderkulturene som en finner i Danmark, på Lista og på Jæren.
De kjente skipsgravene fra yngre jernalder ligger orientert mot Karmsundet. Flere av disse er fjernet i årenes løp, men vi kan fortsatt ane konturene av dem. Ved ungdomsskolen på Bø ligger Grønhaug, en av skipsgravene som fortsatt er bevart. Haugen har en imponerende størrelse, men ligger omkranset av moderne bebyggelse og infrastruktur.
Øst for Salhusstraumen, nå i skyggen av Karmsund bro, står et særegent og sjeldent kulturminne. Det kalles «De fem dårlige jomfruer», og består av fem bautasteiner i en stjerneformasjon. Steinene er et gravminne fra romertid, men et sagn om Olav den Hellige knyttes til navnet.
Kongesetet som Harald Hårfagre etablerte på Avaldsnes på 900-tallet, besto i nærmere 500 år, men på 1300-tallet ble kongemaktens tilstedeværelse på Avaldsnes sterkt svekket. Hanseatene etablerte seg og drev i en periode utstrakt handel fra sitt handelsted kalt Notow i historiske kilder. I de naturlige havnene omkring Gloppe og Bukkøy er det gjort funn av omfattende handelsvirksomhet fra 1400-tallet. Hanseatenes handelsvirksomhet ble etter hvert konsentrert til Bergen, men Gloppe fortsatte å være en viktig havn for reisende. Strandstedet på Gloppe hadde sin storhetstid i første halvdel av 1800-tallet, men husene fra denne virksomheten ble senere flyttet eller revet.
Landskapet på Utsira forteller historien om kystfiske og småskala landbruk helt fra steinalderen og frem til i dag. Utsira kan karakteriseres som et åpent og småkupert landskap med lave koller, smådaler, viker og med enkelte sitkagranplantinger. Øya er ikke mer enn nærmere tre kilometer på tvers, og i det åpne landskapet er kystlinjen aldri langt unna. De tette sammenhengene og nærheten til storhavet, med himmel og hav på alle kanter, forsterker landskapstrekkene og gjør Utsira til et særmerkt område med stor opplevelsesverdi knyttet til kystkultur og kystidentitet.
Dagens bosetning ligger i havnene Sørevågen og Nordvikvågen og i Siradalen, det dyrka daldraget midt på øya hvor småskala bebyggelse ligger omgitt av dyrka marker. I havnene finnes autentiske sjøhusmiljø med et høyt antall verneverdige bygg, mens havneanleggene i Nordvikvågen og Sørevågen er Norges første statlig finansierte havneanlegg, gravd ut for hånd i perioden 1865 til 1870. Grunnen til at Utsira fikk Norges første statlige fiskerihavn var at øya lå så sentralt i forhold til de rike sildefiskeriene mellom Bergen og Stavanger i perioden 1850 til 1930.
Kirka fra 1785, på et kirkested fra middelalderen, ligger fint i le i daldraget, nedenfor den småknausete stivgrasheia i Vestramarka. Den hvitmalte kirka lyser godt opp i landskapet. På knausene ovenfor kirka, helt på grensen til Vestramarka, ligger fyret. Dette er Norges eneste tvillingfyr, lagt på Utsiras høyeste topp (71 moh) og godt synlig fra hele øya. På Børje, den høyeste toppen på andre siden av Siradalen, ligger loshytta, som vitner om den viktige losvirksomheten på øya. Her ligger også en bygdeborg fra jernalderen. I kontrast til det oppdyrka daldraget midt på øya, ligger de åpne og til dels nakne og ekstensivt beita kystlyngheiområdene mot øst (Austramarka) og en mer gressdominert hei mot vest (Vestramarka). Ressursene i utmarka på Utsira har alltid vært viktig for husholdet på gårdene. Utmarka ga beite for dyrene og skaffet vinterfôr til husdyra fra myrslått, samt brensel i form av torv. Et langvarig og intensivt torvuttak har satt et sterkt preg på Utsiras landskap, og er synlig i Austramarka i dag. Landskapet i heiene preges også av høye steingarder, bygget på slutten av 1800-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet.
Kulturlandskapet på Utsira er i dag i aktiv bruk til beite. I dette godt skjøtta beitelandskapet finnes flere gårdsanlegg og et særlig stort antall hustufter fra jernalder. I Vestramarka ligger minst åtte hustufter fra folkevandringstid, i et åpent landskap med god utsikt til havet. Tuftene ble undersøkt av arkeologen Jan Petersen på 1930-tallet. De fleste av hustuftene på Utsira er mye mindre enn hus fra samme tid andre steder i Rogaland, noe som kan skyldes flere forhold. Tuftene ligger i skrinne områder der det har vært lite dyrkingsjord og hovednæringen må derfor ha vært fiske og fangst. Husdyrhold og korndyrking har bare vært et lite, men viktig supplement til husholdningen.
I Austramarka preges landskapet i særlig grad av steingjerder og spor etter gamle driftsformer. Her finnes også flere forhistoriske gårdsanlegg, fjæremannstufter og enkelte boplasser fra steinalderen. Få av disse tidligste boplassene er vitenskapelig undersøkt, men en av dem ble utgravd i forbindelse med etablering av to vindturbiner langs den nordøstlige kyststripen på øya. Boplassen gav unike funn fra ti tusen år tilbake. Det ble blant annet funnet en steinsatt gulvplatting, noe som er svært sjeldent å finne på så gamle bosetninger.
Måkehusene, i bruk til fangst av måker, finnes få andre steder i Norge. På Utsira finnes et særlig stort antall av disse særmerkte bygningene. Det er registrert nærmere 60 tufter etter måkehus på øya. De ligger spredt rundt i terrenget både i Vestramarka og i Austramarka. Tuftene fremstår som små rektangulære steinkonstruksjoner og måler ofte om lag 3x4 meter. I måkefellene ble det lagt ned mat som åte. Måkefjærene ble primært anvendt til dyner og puter, men i perioder ble fuglene også brukt til mat. Flere av måkehusene har vært i bruk fram til slutten av andre verdenskrig, men det er usikkert hvor langt tilbake i tid fangstmetoden går.