Vest på Engeløya ligger det ei brei strandflate med godt lokalklima under bratte fjell, med gode dyrkingsforhold og varmekjære treslag. Tidligere var boområdene knyttet sammen med sti over Steigskardet eller sjøveien, og skjærgården utenfor har vært brukt til egg- og dunsanking. Flatøy fyrstasjon ligger ytterst i havet og er fredet.
Landskapet har spor etter bosetting gjennom 9000 år, med tunanlegg fra eldre og yngre jernalder, monumentale gravhauger, runestein og nausttufter etter langskip. Steigen gård var høvdingsete og senere lagmannssete, og kirka fra ca. 1300 står på eldre kirkegård. Gravhaugen Sigarshaugen kan ha vært tinghaug, og årlig lagting ble holdt her. Samiske gravskikker i utmarka vitner om et multietnisk samfunn.
Under andre verdenskrig bygde tyskerne Batterie Dietl på Grådussan, som sammen med batteriet på Skrova kunne sperre Ofotfjorden. Dette understreker Engeløyas strategiske betydning gjennom tidene.
Tinfos er et kompakt og helhetlig kulturmiljø, oppstått med utgangspunkt i den vannkraftbaserte industrietableringen som fant sted i Norge på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Stedet viser overgangen fra den eldre typen vannkraftbasert industri på 1800-tallet, der kraftbehovet var mer beskjedent, til den såkalte ”andre industrielle revolusjonen” med stor, kraftkrevende industri. Ingen andre steder i Norge kan denne overgangen sees så tydelig. Tre generasjoner kraftverk innenfor et lite område viser den teknologiske utviklingen i kraftproduksjon gjennom mer enn hundre år. Fra det tidspunktet Tinfos 1 med Myrens dam sto ferdig (1900), økte behovet for mer kraft raskt og kontinuerlig. Tinfos 2 med ventilhuset (fra 1911) med en eventyrlig borgarkitektur, representerer det neste trinnet i utviklingen. Kraftstasjonen er bevart uendret, både utvendig og innvendig, med turbiner, steinornamenter og malt dekor.
Det at en av de opprinnelige turbinene fortsatt er i funksjon, er eksepsjonelt for kraftstasjoner fra denne tiden. Holtakanalen som fører vannet frem til Tinfos 2, var i sin tid et unikt stykke ingeniørarbeid. Denne typen inntakskanal er den eneste av sitt slag i Norge og vakte også interesse utenfor landets grenser. Nye Tinfos 1 fra 1955, med senere kontrollsentral, er et moderne anlegg som kompletterer de to andre, og trekker historien om kraftproduksjonen frem til vår egen tid.
Tømmerrenna med den tilhørende fløterbua ved Kloumannsjøen, er viktig for å forstå samspillet mellom skogressursene og kraftressursene. Lengden og alle installasjonene som var nødvendige for å fløte tømmeret forbi kraftstasjonene gjennom det kuperte landskapet, gjør tømmerrenna til et unikt kulturminne i norsk sammenheng. Ved Tinnfoss utgjør renna et visuelt markant element i kulturmiljøet, der den slynger seg frem over Sagafossdammen.
Rundt kraftstasjonene ligger industribygningene i rød tegl fra slutten av 1800-tallet, med godt bevarte eksteriører. De har i dag fått ny funksjon. Bygningene utgjør hoveddelen av kulturmiljøet i de sentrale delene av Tinnfoss. Også når det gjelder administrasjonsbygninger, kan Tinnfoss fremvise tre generasjoner.
Viktig i stedets historie er boligområdene. De viser hvordan folk levde, og hvordan samfunnet fungerte. Den lagdelte samfunnsstrukturen er lett lesbar med direktørens storslåtte villa, funksjonærenes individuelle hus og den tette Hyttebyen/Kanalbyen.
Vegglandet er en halvøy med småkupert lågfjellslandskap og urørt preg, der bratte lier stuper ned mot Ofotfjorden. Platået er rikt på myrer og elver, og har frodig vegetasjon med varmekjære plantearter og sørboreal lauvskog. Området har spor etter eldre ferdselsveier og stier som knytter sjøen til høyere liggende områder.
Kulturminnene viser en blandet etnisk tilknytning, med spor etter både sjøsamisk og markasamisk bosetting, samt norrøn tilflytning. Gammetufter, gårdsanlegg og seterbruk vitner om variert ressursutnyttelse og samhandling mellom folkegruppene. Gårdene Brenna, Granmo og Bukkelva har stående bygninger og tufter som dokumenterer denne tilpasningen, inkludert fjøsgammer, boliggammer og naust. Bukkelva er særlig unik med sin tredelte seterdrift og bygninger fra 1700-tallet. Offerstedet Sølvsteinen og sjeldne sjøsamiske naust understreker den kulturelle betydningen av området.
Yttersida av Vestvågøy består av jordbruksgrender som ligger som perler på snor i frodige viker mot Norskehavet, omgitt av markante fjellformasjoner. Landskapet veksler mellom bratte fjellsider, morenerygger og langgrunne sand- og rullesteinstrender. Vegetasjonen er frodig, og slått og beite preger innmark og utmark.
Bosettingen følger eldre strukturer, med gårdshauger og gravminner fra jernalderen. Unstad og Eggum har landsbystruktur og tydelig teigdeling, mens Vik, Haukland og Uttakleiv har spredt bebyggelse. Kulturminner som kokegroper, steingjerder og taregroper vitner om langvarig bruk. Naust og nausttufter ligger samlet i de beste områdene for landing, og flere bygder var avhengige av havner som Eggum og Steinsfjorden etter overgangen til motorisert fiske.
Eggum har et særegent kulturlandskap med bevarte naust, molo og steingjerder, samt spor fra krigsårene. Veiforbindelser mellom bygdene, som ridevei over Klumpan og tunnel gjennom Mannen, viser hvordan landskapet har krevd ulike tekniske løsninger over tid. Alle bygdene har bakgrunn som fiskerbondesamfunn, og gårdsdrift holdes fortsatt i hevd.
Landskapet ligger i både Rana og Saltdal kommune.
Saltfjellet – Bjøllåvassdalen er et storslått fjellandskap med åpne viddedaler, frodig bjørkeskog i lavere områder og høyfjellsvegetasjon over tregrensa. Landskapet er formet av istiden og inneholder innsjøer, elvedeltaer og tydelige dalformasjoner. Bjøllådalen ligger parallelt med Saltfjellet og har vært viktig for samisk reindrift og sesongbruk.
Samiske kulturminner som gammetufter, ildsteder, fangstgroper og stallotufter vitner om langvarig og variert bruk av landskapet. Bjøllådalen har mange teltboplasser, og barktatte trær i Lønsdalen viser vårbruk. Kulturminnene har stor tidsdybde og gir landskapet høy kunnskaps- og opplevelsesverdi.
Nyere tids spor inkluderer telegraflinja fra 1860-tallet med hytter og steinbuer, senere brukt av turistforeninger. Sommerbilveien over Saltfjellet fra 1930-tallet ble helårsvei i 1968 og erstattet av ny E6 i 1991. Jernbanen ble utbygd under andre verdenskrig med bruk av krigsfanger, hvor over 2000 døde. Fem fangeleirer lå på Saltfjellet, og spor etter leirer og gravplasser finnes fortsatt. Minnesmerker og banelegemer er synlige i landskapet, og Lønsdal stasjon ble endestasjon på Nordlandsbanen fram til 1955.
Sulitjelma ligger i en trang dal omkranset av fjell, med Langvatnet som sentralt landskapselement. Før gruvedriften var området preget av samisk bruk, med nyrydningsbruk og urgraver. Gruvesamfunnet vokste fram fra 1887 og var i drift til 1991, med utvinning av kobber, svovelkis og sink. Bebyggelsen langs Langvatnet utviklet seg i takt med gruvene, og samfunnets klassedelte struktur er tydelig i boligtypene.
Jakobsbakken, høyere til fjells, er et godt bevart gruvesamfunn med skole, butikk, forsamlingshus og fjøs, og har mange vernede bygninger. Området har også slagghauger og autentiske hytter fra arbeidernes fritid. Forurensning fra gruvedriften preget naturmiljøet, og barnas kirkegård på Fagerli vitner om de harde levekårene.
Malmtransporten utviklet seg fra hest og båt til jernbane, som senere ble erstattet av vei. Gruveselskapet kontrollerte hele samfunnet, noe som førte til konflikter og et stort arbeideropprør i 1907. Dette førte til fagorganisering og tariffavtale som fikk nasjonal betydning. Arbeiderbevegelsen førte til etablering av sykehus, skole og Folkets hus. Ved hjemfallet i 1983 fantes Nord-Norges største hyttekonsentrasjon i Sulitjelma.
Tjøttabassenget omfatter et variert kystlandskap med fjell, skjærgård og store jordbruksområder. Tjøtta og Offersøya ligger sentralt ved Vefsnfjordens munning og har vært et viktig knutepunkt for ferdsel og handel. Tjøttagården har utviklet seg til et stort gårdsbruk med spor etter langvarig bruk, og området har vært preget av både verdslig og religiøs makt.
Tjøtta har ringformet tunanlegg, store gravfelt og spor etter godsdannelse fra yngre jernalder. Gården har vært i både privat, kirkelig og statlig eie. Øyene i vest, som Blomsøy og Skålvær, har vært brukt til egg- og dunvær og inngår i dag i ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL). Skålvær var tidligere et viktig handels- og kirkested.
Alstahaug representerer den religiøse makten med middelalderkirke og prestegård, og har sterke forbindelser til Petter Dass. Området har også spor etter bosetting fra steinalder og bronsealder, inkludert bergkunst og gravrøyser. Røøya skiller seg ut med sin fargerike serpentinittberggrunn, og Mindlandet har moderne jordbrukslandskap.
Sauda ligg inne i ein fjord i Ryfylke, omgitt av høge fjell, med Allmannajuvet som arena for ei tidleg fase av norsk industrialisering. I 1881 oppdaga husmann Gregorius Hansen Birkeland førekomstar av sink, og Saude Gruve Compagni starta gruvedrift i juvet året etter. Gruva gav arbeid til opp mot 168 personar, og 12 000 tonn malm vart eksportert til England og Belgia. Arbeidet vart utført i bratte juv, med hus for arbeiderar, stall, vaskeri, knuseri og smie. Gruvedrifta varte til 1899, og seinare forsøk på gjenopptak mislukka. Etter det stod ein del av gruvebygningane att, saman med overskotsstein frå gruvegangane som var spreidd nedover fjellsida utanfor gruveopninga. Bygningane var bygde på stolpar og vart mange år seinare rive ned av kommunen.
Området er i dag tilrettelagt som museumsanlegg med gruveveg, nedste gruvegang og autentiske spor frå driftstida, inkludert sviller, skinner og reiskap. Landskapet bærer preg av murfundament og slagghaugar, og den imponerande gruvevegen er eit av Sauda sine mest markante minne. Røyrbogen “Elvekryss” frå 1929–30 knyter gruveanlegget til tidleg kraft- og smelteverkshistorie.
I 2016 opna Peter Zumthor & Partner anlegg ved Allmannajuvet som del av Nasjonale turistvegar. Byggene kombinerer moderne og tradisjonell industriarkitektur, og rommer galleri, kafé og toalett. Anlegget fungerer som monument over arbeiderane og formidlar både historia til gruvedrifta og dei tidlege industrialiseringsprosessane i Sauda. Området har stor opplevingsverdi og er eit sentralt kulturminne som syner samspel mellom natur, industri og samfunnsutvikling.
Det maritime kulturmiljøet Engøy, Sølyst og Natvigs Minde er en sentral del av Stavangers havneområde og forteller historien om byens utvikling som sjøfartsby. Området omfatter sjøarealet fra Plentinggrunnen til Sørvågen på Engøy, med holmene Plentingen, Natvigs Minde, Klasaskjeret samt deler av Sølyst, Engøy og Engøyholmen. Her finnes kulturminner som vitner om sildefiske, skipsbygging, hermetikkindustri og oljealder.
Sildefisket har i århundrer vært en bærebjelke for lokal næring og førte til etableringen av sjøhus og naust på Engøyholmen. På 1700- og 1800-tallet ble området et viktig senter for skipsbygging og sjøfart, og med dampskipstiden kom nye behov for kaier og kullager. Natvigs Minde ble i 1879 base for Stavangers havnevesen, og utbyggingen vitner om modernisering av havneanlegg og sjøtransport.
Hermetikkindustrien vokste frem på slutten av 1800-tallet og bidro til sterk økonomisk vekst, mens oljealderen fra 1960-tallet endret byen, men lot de historiske sjøområdene beholde sin maritime identitet.
I dag har Engøyholmen en rekke bevarte kulturminner som sjøhus, brygger og båter som illustrerer tidligere tiders kystkultur. Engøyholmen og Natvigs Minde forvaltes av Engøyholmen Kystkultursenter, som formidler maritim historie og tradisjonelt håndverk, særlig innen båtbygging og vedlikehold av historiske fartøy som den verneverdige brannbåten Nøkk.
Natvigs Minde, tidligere karantenestasjon og senere havnevesenets base, har pramhus, naust og sjøhus med utfyllinger og kaianlegg fra 1800-tallet. Selv om sjøhuset er en nyere rekonstruksjon, gjenspeiler det stedets historiske rolle.
Sølyst, en fredet lystgård fra tidlig 1800-tall, med hovedhuset fra 1822, Murtehuset fra 1765 og Hytten fra 1726, ligger i en engelsk landskapshage. Lystgården representerer byborgerskapets livsform og gir kulturmiljøet stor historisk og estetisk verdi.
Historien til Vibrandsøy strekker seg tilbake til 1500- og 1600-tallet, da øygruppen tilhørte Apostelkirken i Bergen. I 1652 ble den solgt til private, og fra 1664 fikk stedet tillatelse til å drive gjestgiveri. Det antas at det gamle gjestgiverhuset sør på Vibrandsøy stammer fra denne tiden.
Fra midten av 1800-tallet, parallelt med Haugesunds vekst som by, tok utviklingen virkelig fart på grunn av rike sildeforekomster. Tonjer fyr ble reist i 1846 for å støtte den økende handelen og skipsfarten. Handelshus fra Stavanger og Bergen etablerte sjøhus og sildesalterier, og etter hvert overtok lokale aktører. Vibrandsøy utviklet seg til et livskraftig samfunn med fiskeri, jordbruk, handel, skipsfart og hvalfangst.
En viktig fase var overgangen fra eksport av saltet sild til eksport av fersk sild på is rundt 1890. Denne nyvinningen markerte gullalderen for Vibrandsøy, som ble et senter for eksport i stor skala. Aktiviteten nådde et høydepunkt på 1950- og 60-tallet før sildebestanden gikk tilbake og utviklingen stagnerte.
Vibrandsøy hadde også en sentral rolle i norsk hvalfangsthistorie. Rederiet Knut Knutsen OAS utrustet kokeriet Suderøy med hvalbåter i 1929, og øya ble base for pelagiske ekspedisjoner til Sørishavet frem til 1959. Etter krigen ble det reist verkstedhall for hvalbåtene på Møllerodden og losji for mannskapene i Bergesenhuset. Øya bærer fortsatt tydelige spor etter denne epoken.
Dagens bygningsmiljø utgjør et unikt kulturhistorisk helhetlig samfunn med sjøhus, kaier, bolighus, skolehus, bakeri, gårdsbebyggelse, gjestgiveri og stier som vitner om livet under sildefiskerienes storhetstid.