Røstøyan er en dramatisk og mytisk øygruppe ytterst i Lofoten, med spor etter bosetting gjennom tusenvis av år. Øyene har vært arena for både historiske hendelser og mytiske fortellinger, som eventyret om Skarvene på Utrøst og beretningen fra det venezianske forliset i 1432. Øyenvitneskildringene fra Pietro Querini gir et unikt innblikk i hverdagslivet til fiskerbonden i middelalderen.
Vedøya og Storfjellet har bosettingsspor fra steinalder og jernalder, med hustufter, båtstøer og gårdsanlegg som vitner om sesongmessig bruk og overgang til fiskeværsbosetting i høymiddelalderen. Fuglefangst og eggesanking har vært viktige næringer, og tradisjonen med sauehold på øyene opprettholdes fortsatt.
I nykene lengst sørvest finnes hulemalerier fra bronsealderen, tolket som rituelle uttrykk. Skomvær fyrstasjon, etablert i 1887, er et fredet kulturminne med høy autentisitet og historisk verdi. Fyret har vært bosted for kunstnere og ligger i et frodig kulturlandskap med spor etter jordbruk.
Sanna ligger ytterst på Helgelandskysten og er preget av monumentale restfjell, med Trænstaven som det mest markante landemerket. Øya har en lang historie som fangstvær, med spor etter bosetting fra eldre steinalder til jernalder, særlig rundt Kirkhellaren – en stor grotte med gode bevaringsforhold for organisk materiale. Funn av bein fra sel og fugl tyder på sesongbasert fangst, særlig på senhøsten.
Bosettingen utviklet seg fra sesongbruk til fast bosetting etter landheving, og gårdshaugen på Sannagården vitner om en mer sammensatt økonomi. Massegraver fra 1300-tallet, trolig etter svartedauden, er funnet både i Kirkhellaren og i Nauståkeren. Gravleggingene gir innsikt i middelalderens samfunn og kriser.
På 1700-tallet økte antall bygsler, og jordbruk ble viktigere ved siden av fisket. Sanna har også vært brukt til selfangst helt opp i moderne tid. Dagens bebyggelse ligger på den beskyttede landbremmen på østsiden av øya, og området har stor tidsdybde i kulturminnene.
Illgruben omfatter fjellområdene Stolpfjellet og Grønfjellet, med grasdekte lier, småvann og gode beiteressurser. Leirskardalen skjærer seg østover mot Okstindan og har frodig jordbrukslandskap med gamle gårder som vitner om langvarig bruk. Nordvest i området finnes myrer, bekker og skogkledde åser, mens lia mot Bjerkaelva er bratt og vinterbeite med rein har foregått på svensk side.
Området har stor samisk kulturhistorisk verdi, med spor etter reindrift og flyttveier. Kulturminner som teltboplasser, ildsteder, melkegroper og melkegjerder viser tidligere melkereindrift med små, tamme flokker. Lappkåthaugen og Klemethelleren er eksempler på mer permanente boplasser med samisk tilknytning. Klemethelleren var boplass for en samisk familie på 1800-tallet og har blitt et lokalt turmål, men ble sprengt i 1994 – en hendelse tolket som uttrykk for motsetninger mellom samer og bygdefolk.
Vest for Melandsbekken finnes kullframstillingsanlegg og en hulvei, samt en stein med innriss av rein, tolket som samisk offerstein. Disse elementene gir innsikt i tidligere bruk og samisk tilstedeværelse i landskapet.
Vegaøyan på Helgelandskysten består av over 6500 øyer, holmer og skjær, med en 30 km bred strandflate og ruvende kystfjell på Vega og Søla. Bergrunnen skaper et tydelig skille i vegetasjon mellom nord og sør. Landskapet er formet av samspillet mellom mennesker og natur gjennom 10 000 år med fiske og fangst, og har spor etter steinalderboplasser og langvarig bosetting.
Ærfugldrift har vært en sentral næringsvei siden vikingtiden, drevet av kvinner som passet fuglene og sanket dun. Tradisjonen har vedvart i over tusen år og er fortsatt i hevd. Vegaøyan ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2004 som et eksempel på bærekraftig livsform i et værhardt øyrike, og som en hyllest til kvinnenes innsats i ærfugldriften.
Dunproduksjonen var økonomisk viktig og kunne gi like stor inntekt som Lofotfisket. Rundt 1900 ble det eksportert rundt ett tonn dun fra Nordland, hovedsakelig fra Vegaøyan. Området har også et rikt fugleliv med 228 registrerte arter, inkludert verdens største koloni av storskarv og viktige rasteområder for kvitkinngås. Flere fuglefredningsområder og naturreservater er etablert for å verne fuglelivet.
Torghatten ligger på halvøya Torget sørvest for Brønnøysund, og rager opp som et ikonisk landemerke med sin karakteristiske grotte gjennom fjellet. Landskapet rundt består av skjærgård og strandflater, med spor etter bosetting fra steinalder til jernalder. Hustufter fra pionerbosettingen ligger i gamle strandvoller, og viser tilknytning til havets ressurser og naturhistoriske endringer etter istiden.
Landheving har skapt fruktbare strandflater, og jernalderens kulturminner knyttes til jordbruksaktivitet. Gårdsnavnet Torgar antyder handelsplass, og gården nevnes i sagaer og diplomer. Torolv Kveldulfson er den mest kjente sagapersonen med tilknytning til stedet, og Egils saga beskriver både fiske, dun- og selfangst og handel.
Under gårdshaugen på indre Torget er det spor etter åkerbruk fra førromersk jernalder, og gravminner finnes både i dyrka mark og langs leia. Dagens landskap preges av aktive gårdsbruk og velholdte bygninger fra slutten av 1800- og tidlig 1900-tall. Torghatten har lenge vært et kjent turistmål, og kongelige besøk er markert i fjellet. Tilrettelagt sti og trappetrinn gjør grotta tilgjengelig for besøkende.
Landskapet strekker seg fra fjellområdene ved Kalvkruvatnet til fjordlandskapet ved Vassås, og følger Åbjørvassdraget gjennom dalføret Åbygda. Elvene og vatna har vært viktige ferdselsårer og ressurser for fiske, tømmerfløting og jordbruk. Samisk tilstedeværelse er tydelig i østlige deler og fjellområdene, med spor etter reindrift, teltboplasser, melkereindrift og offerplasser. Stedsnavn og kulturminner viser samisk bruk i samspill med norsk gårdsbosetting.
Kalvkruvatnet har den tetteste samlingen av samiske kulturminner, mens Åbjørmoen og Granbostad viser samlokalisering av samiske og norske bosetninger. Vestover mot fjorden dominerer det norrøne kulturmiljøet, med gravfelt, langhustufter og spor etter korndyrking og utmarksbruk. Åbygda har lange tradisjoner for jordbruk, skogsdrift og båtbygging, med bindalsfæringen som lokal variant av nordlandsbåten.
Horstad gård har herregårdspreg og var tidligere eid av engelskmenn på grunn av laksefiske. Vassås har spor etter bosetting fra bronsealder og jernalder, med gravrøyser, ringtun og langskipsnaust. Kirka fra 1733 viderefører stedets rituelle funksjon, og området har vært samlingspunkt for fjordsystemet med kirkebuer, skole og almuestue.
Vest på Engeløya ligger det ei brei strandflate med godt lokalklima under bratte fjell, med gode dyrkingsforhold og varmekjære treslag. Tidligere var boområdene knyttet sammen med sti over Steigskardet eller sjøveien, og skjærgården utenfor har vært brukt til egg- og dunsanking. Flatøy fyrstasjon ligger ytterst i havet og er fredet.
Landskapet har spor etter bosetting gjennom 9000 år, med tunanlegg fra eldre og yngre jernalder, monumentale gravhauger, runestein og nausttufter etter langskip. Steigen gård var høvdingsete og senere lagmannssete, og kirka fra ca. 1300 står på eldre kirkegård. Gravhaugen Sigarshaugen kan ha vært tinghaug, og årlig lagting ble holdt her. Samiske gravskikker i utmarka vitner om et multietnisk samfunn.
Under andre verdenskrig bygde tyskerne Batterie Dietl på Grådussan, som sammen med batteriet på Skrova kunne sperre Ofotfjorden. Dette understreker Engeløyas strategiske betydning gjennom tidene.
Tinfos er et kompakt og helhetlig kulturmiljø, oppstått med utgangspunkt i den vannkraftbaserte industrietableringen som fant sted i Norge på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Stedet viser overgangen fra den eldre typen vannkraftbasert industri på 1800-tallet, der kraftbehovet var mer beskjedent, til den såkalte ”andre industrielle revolusjonen” med stor, kraftkrevende industri. Ingen andre steder i Norge kan denne overgangen sees så tydelig. Tre generasjoner kraftverk innenfor et lite område viser den teknologiske utviklingen i kraftproduksjon gjennom mer enn hundre år. Fra det tidspunktet Tinfos 1 med Myrens dam sto ferdig (1900), økte behovet for mer kraft raskt og kontinuerlig. Tinfos 2 med ventilhuset (fra 1911) med en eventyrlig borgarkitektur, representerer det neste trinnet i utviklingen. Kraftstasjonen er bevart uendret, både utvendig og innvendig, med turbiner, steinornamenter og malt dekor.
Det at en av de opprinnelige turbinene fortsatt er i funksjon, er eksepsjonelt for kraftstasjoner fra denne tiden. Holtakanalen som fører vannet frem til Tinfos 2, var i sin tid et unikt stykke ingeniørarbeid. Denne typen inntakskanal er den eneste av sitt slag i Norge og vakte også interesse utenfor landets grenser. Nye Tinfos 1 fra 1955, med senere kontrollsentral, er et moderne anlegg som kompletterer de to andre, og trekker historien om kraftproduksjonen frem til vår egen tid.
Tømmerrenna med den tilhørende fløterbua ved Kloumannsjøen, er viktig for å forstå samspillet mellom skogressursene og kraftressursene. Lengden og alle installasjonene som var nødvendige for å fløte tømmeret forbi kraftstasjonene gjennom det kuperte landskapet, gjør tømmerrenna til et unikt kulturminne i norsk sammenheng. Ved Tinnfoss utgjør renna et visuelt markant element i kulturmiljøet, der den slynger seg frem over Sagafossdammen.
Rundt kraftstasjonene ligger industribygningene i rød tegl fra slutten av 1800-tallet, med godt bevarte eksteriører. De har i dag fått ny funksjon. Bygningene utgjør hoveddelen av kulturmiljøet i de sentrale delene av Tinnfoss. Også når det gjelder administrasjonsbygninger, kan Tinnfoss fremvise tre generasjoner.
Viktig i stedets historie er boligområdene. De viser hvordan folk levde, og hvordan samfunnet fungerte. Den lagdelte samfunnsstrukturen er lett lesbar med direktørens storslåtte villa, funksjonærenes individuelle hus og den tette Hyttebyen/Kanalbyen.
Vegglandet er en halvøy med småkupert lågfjellslandskap og urørt preg, der bratte lier stuper ned mot Ofotfjorden. Platået er rikt på myrer og elver, og har frodig vegetasjon med varmekjære plantearter og sørboreal lauvskog. Området har spor etter eldre ferdselsveier og stier som knytter sjøen til høyere liggende områder.
Kulturminnene viser en blandet etnisk tilknytning, med spor etter både sjøsamisk og markasamisk bosetting, samt norrøn tilflytning. Gammetufter, gårdsanlegg og seterbruk vitner om variert ressursutnyttelse og samhandling mellom folkegruppene. Gårdene Brenna, Granmo og Bukkelva har stående bygninger og tufter som dokumenterer denne tilpasningen, inkludert fjøsgammer, boliggammer og naust. Bukkelva er særlig unik med sin tredelte seterdrift og bygninger fra 1700-tallet. Offerstedet Sølvsteinen og sjeldne sjøsamiske naust understreker den kulturelle betydningen av området.
Yttersida av Vestvågøy består av jordbruksgrender som ligger som perler på snor i frodige viker mot Norskehavet, omgitt av markante fjellformasjoner. Landskapet veksler mellom bratte fjellsider, morenerygger og langgrunne sand- og rullesteinstrender. Vegetasjonen er frodig, og slått og beite preger innmark og utmark.
Bosettingen følger eldre strukturer, med gårdshauger og gravminner fra jernalderen. Unstad og Eggum har landsbystruktur og tydelig teigdeling, mens Vik, Haukland og Uttakleiv har spredt bebyggelse. Kulturminner som kokegroper, steingjerder og taregroper vitner om langvarig bruk. Naust og nausttufter ligger samlet i de beste områdene for landing, og flere bygder var avhengige av havner som Eggum og Steinsfjorden etter overgangen til motorisert fiske.
Eggum har et særegent kulturlandskap med bevarte naust, molo og steingjerder, samt spor fra krigsårene. Veiforbindelser mellom bygdene, som ridevei over Klumpan og tunnel gjennom Mannen, viser hvordan landskapet har krevd ulike tekniske løsninger over tid. Alle bygdene har bakgrunn som fiskerbondesamfunn, og gårdsdrift holdes fortsatt i hevd.