Torghatten ligger på halvøya Torget sørvest for Brønnøysund, og rager opp som et ikonisk landemerke med sin karakteristiske grotte gjennom fjellet. Landskapet rundt består av skjærgård og strandflater, med spor etter bosetting fra steinalder til jernalder. Hustufter fra pionerbosettingen ligger i gamle strandvoller, og viser tilknytning til havets ressurser og naturhistoriske endringer etter istiden.
Landheving har skapt fruktbare strandflater, og jernalderens kulturminner knyttes til jordbruksaktivitet. Gårdsnavnet Torgar antyder handelsplass, og gården nevnes i sagaer og diplomer. Torolv Kveldulfson er den mest kjente sagapersonen med tilknytning til stedet, og Egils saga beskriver både fiske, dun- og selfangst og handel.
Under gårdshaugen på indre Torget er det spor etter åkerbruk fra førromersk jernalder, og gravminner finnes både i dyrka mark og langs leia. Dagens landskap preges av aktive gårdsbruk og velholdte bygninger fra slutten av 1800- og tidlig 1900-tall. Torghatten har lenge vært et kjent turistmål, og kongelige besøk er markert i fjellet. Tilrettelagt sti og trappetrinn gjør grotta tilgjengelig for besøkende.
Landskapet strekker seg fra fjellområdene ved Kalvkruvatnet til fjordlandskapet ved Vassås, og følger Åbjørvassdraget gjennom dalføret Åbygda. Elvene og vatna har vært viktige ferdselsårer og ressurser for fiske, tømmerfløting og jordbruk. Samisk tilstedeværelse er tydelig i østlige deler og fjellområdene, med spor etter reindrift, teltboplasser, melkereindrift og offerplasser. Stedsnavn og kulturminner viser samisk bruk i samspill med norsk gårdsbosetting.
Kalvkruvatnet har den tetteste samlingen av samiske kulturminner, mens Åbjørmoen og Granbostad viser samlokalisering av samiske og norske bosetninger. Vestover mot fjorden dominerer det norrøne kulturmiljøet, med gravfelt, langhustufter og spor etter korndyrking og utmarksbruk. Åbygda har lange tradisjoner for jordbruk, skogsdrift og båtbygging, med bindalsfæringen som lokal variant av nordlandsbåten.
Horstad gård har herregårdspreg og var tidligere eid av engelskmenn på grunn av laksefiske. Vassås har spor etter bosetting fra bronsealder og jernalder, med gravrøyser, ringtun og langskipsnaust. Kirka fra 1733 viderefører stedets rituelle funksjon, og området har vært samlingspunkt for fjordsystemet med kirkebuer, skole og almuestue.
Vest på Engeløya ligger det ei brei strandflate med godt lokalklima under bratte fjell, med gode dyrkingsforhold og varmekjære treslag. Tidligere var boområdene knyttet sammen med sti over Steigskardet eller sjøveien, og skjærgården utenfor har vært brukt til egg- og dunsanking. Flatøy fyrstasjon ligger ytterst i havet og er fredet.
Landskapet har spor etter bosetting gjennom 9000 år, med tunanlegg fra eldre og yngre jernalder, monumentale gravhauger, runestein og nausttufter etter langskip. Steigen gård var høvdingsete og senere lagmannssete, og kirka fra ca. 1300 står på eldre kirkegård. Gravhaugen Sigarshaugen kan ha vært tinghaug, og årlig lagting ble holdt her. Samiske gravskikker i utmarka vitner om et multietnisk samfunn.
Under andre verdenskrig bygde tyskerne Batterie Dietl på Grådussan, som sammen med batteriet på Skrova kunne sperre Ofotfjorden. Dette understreker Engeløyas strategiske betydning gjennom tidene.
Tinfos er et kompakt og helhetlig kulturmiljø, oppstått med utgangspunkt i den vannkraftbaserte industrietableringen som fant sted i Norge på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Stedet viser overgangen fra den eldre typen vannkraftbasert industri på 1800-tallet, der kraftbehovet var mer beskjedent, til den såkalte ”andre industrielle revolusjonen” med stor, kraftkrevende industri. Ingen andre steder i Norge kan denne overgangen sees så tydelig. Tre generasjoner kraftverk innenfor et lite område viser den teknologiske utviklingen i kraftproduksjon gjennom mer enn hundre år. Fra det tidspunktet Tinfos 1 med Myrens dam sto ferdig (1900), økte behovet for mer kraft raskt og kontinuerlig. Tinfos 2 med ventilhuset (fra 1911) med en eventyrlig borgarkitektur, representerer det neste trinnet i utviklingen. Kraftstasjonen er bevart uendret, både utvendig og innvendig, med turbiner, steinornamenter og malt dekor.
Det at en av de opprinnelige turbinene fortsatt er i funksjon, er eksepsjonelt for kraftstasjoner fra denne tiden. Holtakanalen som fører vannet frem til Tinfos 2, var i sin tid et unikt stykke ingeniørarbeid. Denne typen inntakskanal er den eneste av sitt slag i Norge og vakte også interesse utenfor landets grenser. Nye Tinfos 1 fra 1955, med senere kontrollsentral, er et moderne anlegg som kompletterer de to andre, og trekker historien om kraftproduksjonen frem til vår egen tid.
Tømmerrenna med den tilhørende fløterbua ved Kloumannsjøen, er viktig for å forstå samspillet mellom skogressursene og kraftressursene. Lengden og alle installasjonene som var nødvendige for å fløte tømmeret forbi kraftstasjonene gjennom det kuperte landskapet, gjør tømmerrenna til et unikt kulturminne i norsk sammenheng. Ved Tinnfoss utgjør renna et visuelt markant element i kulturmiljøet, der den slynger seg frem over Sagafossdammen.
Rundt kraftstasjonene ligger industribygningene i rød tegl fra slutten av 1800-tallet, med godt bevarte eksteriører. De har i dag fått ny funksjon. Bygningene utgjør hoveddelen av kulturmiljøet i de sentrale delene av Tinnfoss. Også når det gjelder administrasjonsbygninger, kan Tinnfoss fremvise tre generasjoner.
Viktig i stedets historie er boligområdene. De viser hvordan folk levde, og hvordan samfunnet fungerte. Den lagdelte samfunnsstrukturen er lett lesbar med direktørens storslåtte villa, funksjonærenes individuelle hus og den tette Hyttebyen/Kanalbyen.
Vegglandet er en halvøy med småkupert lågfjellslandskap og urørt preg, der bratte lier stuper ned mot Ofotfjorden. Platået er rikt på myrer og elver, og har frodig vegetasjon med varmekjære plantearter og sørboreal lauvskog. Området har spor etter eldre ferdselsveier og stier som knytter sjøen til høyere liggende områder.
Kulturminnene viser en blandet etnisk tilknytning, med spor etter både sjøsamisk og markasamisk bosetting, samt norrøn tilflytning. Gammetufter, gårdsanlegg og seterbruk vitner om variert ressursutnyttelse og samhandling mellom folkegruppene. Gårdene Brenna, Granmo og Bukkelva har stående bygninger og tufter som dokumenterer denne tilpasningen, inkludert fjøsgammer, boliggammer og naust. Bukkelva er særlig unik med sin tredelte seterdrift og bygninger fra 1700-tallet. Offerstedet Sølvsteinen og sjeldne sjøsamiske naust understreker den kulturelle betydningen av området.
Yttersida av Vestvågøy består av jordbruksgrender som ligger som perler på snor i frodige viker mot Norskehavet, omgitt av markante fjellformasjoner. Landskapet veksler mellom bratte fjellsider, morenerygger og langgrunne sand- og rullesteinstrender. Vegetasjonen er frodig, og slått og beite preger innmark og utmark.
Bosettingen følger eldre strukturer, med gårdshauger og gravminner fra jernalderen. Unstad og Eggum har landsbystruktur og tydelig teigdeling, mens Vik, Haukland og Uttakleiv har spredt bebyggelse. Kulturminner som kokegroper, steingjerder og taregroper vitner om langvarig bruk. Naust og nausttufter ligger samlet i de beste områdene for landing, og flere bygder var avhengige av havner som Eggum og Steinsfjorden etter overgangen til motorisert fiske.
Eggum har et særegent kulturlandskap med bevarte naust, molo og steingjerder, samt spor fra krigsårene. Veiforbindelser mellom bygdene, som ridevei over Klumpan og tunnel gjennom Mannen, viser hvordan landskapet har krevd ulike tekniske løsninger over tid. Alle bygdene har bakgrunn som fiskerbondesamfunn, og gårdsdrift holdes fortsatt i hevd.
Landskapet ligger i både Rana og Saltdal kommune.
Saltfjellet – Bjøllåvassdalen er et storslått fjellandskap med åpne viddedaler, frodig bjørkeskog i lavere områder og høyfjellsvegetasjon over tregrensa. Landskapet er formet av istiden og inneholder innsjøer, elvedeltaer og tydelige dalformasjoner. Bjøllådalen ligger parallelt med Saltfjellet og har vært viktig for samisk reindrift og sesongbruk.
Samiske kulturminner som gammetufter, ildsteder, fangstgroper og stallotufter vitner om langvarig og variert bruk av landskapet. Bjøllådalen har mange teltboplasser, og barktatte trær i Lønsdalen viser vårbruk. Kulturminnene har stor tidsdybde og gir landskapet høy kunnskaps- og opplevelsesverdi.
Nyere tids spor inkluderer telegraflinja fra 1860-tallet med hytter og steinbuer, senere brukt av turistforeninger. Sommerbilveien over Saltfjellet fra 1930-tallet ble helårsvei i 1968 og erstattet av ny E6 i 1991. Jernbanen ble utbygd under andre verdenskrig med bruk av krigsfanger, hvor over 2000 døde. Fem fangeleirer lå på Saltfjellet, og spor etter leirer og gravplasser finnes fortsatt. Minnesmerker og banelegemer er synlige i landskapet, og Lønsdal stasjon ble endestasjon på Nordlandsbanen fram til 1955.
Sulitjelma ligger i en trang dal omkranset av fjell, med Langvatnet som sentralt landskapselement. Før gruvedriften var området preget av samisk bruk, med nyrydningsbruk og urgraver. Gruvesamfunnet vokste fram fra 1887 og var i drift til 1991, med utvinning av kobber, svovelkis og sink. Bebyggelsen langs Langvatnet utviklet seg i takt med gruvene, og samfunnets klassedelte struktur er tydelig i boligtypene.
Jakobsbakken, høyere til fjells, er et godt bevart gruvesamfunn med skole, butikk, forsamlingshus og fjøs, og har mange vernede bygninger. Området har også slagghauger og autentiske hytter fra arbeidernes fritid. Forurensning fra gruvedriften preget naturmiljøet, og barnas kirkegård på Fagerli vitner om de harde levekårene.
Malmtransporten utviklet seg fra hest og båt til jernbane, som senere ble erstattet av vei. Gruveselskapet kontrollerte hele samfunnet, noe som førte til konflikter og et stort arbeideropprør i 1907. Dette førte til fagorganisering og tariffavtale som fikk nasjonal betydning. Arbeiderbevegelsen førte til etablering av sykehus, skole og Folkets hus. Ved hjemfallet i 1983 fantes Nord-Norges største hyttekonsentrasjon i Sulitjelma.
Tjøttabassenget omfatter et variert kystlandskap med fjell, skjærgård og store jordbruksområder. Tjøtta og Offersøya ligger sentralt ved Vefsnfjordens munning og har vært et viktig knutepunkt for ferdsel og handel. Tjøttagården har utviklet seg til et stort gårdsbruk med spor etter langvarig bruk, og området har vært preget av både verdslig og religiøs makt.
Tjøtta har ringformet tunanlegg, store gravfelt og spor etter godsdannelse fra yngre jernalder. Gården har vært i både privat, kirkelig og statlig eie. Øyene i vest, som Blomsøy og Skålvær, har vært brukt til egg- og dunvær og inngår i dag i ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL). Skålvær var tidligere et viktig handels- og kirkested.
Alstahaug representerer den religiøse makten med middelalderkirke og prestegård, og har sterke forbindelser til Petter Dass. Området har også spor etter bosetting fra steinalder og bronsealder, inkludert bergkunst og gravrøyser. Røøya skiller seg ut med sin fargerike serpentinittberggrunn, og Mindlandet har moderne jordbrukslandskap.
Sauda ligg inne i ein fjord i Ryfylke, omgitt av høge fjell, med Allmannajuvet som arena for ei tidleg fase av norsk industrialisering. I 1881 oppdaga husmann Gregorius Hansen Birkeland førekomstar av sink, og Saude Gruve Compagni starta gruvedrift i juvet året etter. Gruva gav arbeid til opp mot 168 personar, og 12 000 tonn malm vart eksportert til England og Belgia. Arbeidet vart utført i bratte juv, med hus for arbeiderar, stall, vaskeri, knuseri og smie. Gruvedrifta varte til 1899, og seinare forsøk på gjenopptak mislukka. Etter det stod ein del av gruvebygningane att, saman med overskotsstein frå gruvegangane som var spreidd nedover fjellsida utanfor gruveopninga. Bygningane var bygde på stolpar og vart mange år seinare rive ned av kommunen.
Området er i dag tilrettelagt som museumsanlegg med gruveveg, nedste gruvegang og autentiske spor frå driftstida, inkludert sviller, skinner og reiskap. Landskapet bærer preg av murfundament og slagghaugar, og den imponerande gruvevegen er eit av Sauda sine mest markante minne. Røyrbogen “Elvekryss” frå 1929–30 knyter gruveanlegget til tidleg kraft- og smelteverkshistorie.
I 2016 opna Peter Zumthor & Partner anlegg ved Allmannajuvet som del av Nasjonale turistvegar. Byggene kombinerer moderne og tradisjonell industriarkitektur, og rommer galleri, kafé og toalett. Anlegget fungerer som monument over arbeiderane og formidlar både historia til gruvedrifta og dei tidlege industrialiseringsprosessane i Sauda. Området har stor opplevingsverdi og er eit sentralt kulturminne som syner samspel mellom natur, industri og samfunnsutvikling.