Landskapet ligger i både Rana og Saltdal kommune.
Saltfjellet – Bjøllåvassdalen er et storslått fjellandskap med åpne viddedaler, frodig bjørkeskog i lavere områder og høyfjellsvegetasjon over tregrensa. Landskapet er formet av istiden og inneholder innsjøer, elvedeltaer og tydelige dalformasjoner. Bjøllådalen ligger parallelt med Saltfjellet og har vært viktig for samisk reindrift og sesongbruk.
Samiske kulturminner som gammetufter, ildsteder, fangstgroper og stallotufter vitner om langvarig og variert bruk av landskapet. Bjøllådalen har mange teltboplasser, og barktatte trær i Lønsdalen viser vårbruk. Kulturminnene har stor tidsdybde og gir landskapet høy kunnskaps- og opplevelsesverdi.
Nyere tids spor inkluderer telegraflinja fra 1860-tallet med hytter og steinbuer, senere brukt av turistforeninger. Sommerbilveien over Saltfjellet fra 1930-tallet ble helårsvei i 1968 og erstattet av ny E6 i 1991. Jernbanen ble utbygd under andre verdenskrig med bruk av krigsfanger, hvor over 2000 døde. Fem fangeleirer lå på Saltfjellet, og spor etter leirer og gravplasser finnes fortsatt. Minnesmerker og banelegemer er synlige i landskapet, og Lønsdal stasjon ble endestasjon på Nordlandsbanen fram til 1955.
Sulitjelma ligger i en trang dal omkranset av fjell, med Langvatnet som sentralt landskapselement. Før gruvedriften var området preget av samisk bruk, med nyrydningsbruk og urgraver. Gruvesamfunnet vokste fram fra 1887 og var i drift til 1991, med utvinning av kobber, svovelkis og sink. Bebyggelsen langs Langvatnet utviklet seg i takt med gruvene, og samfunnets klassedelte struktur er tydelig i boligtypene.
Jakobsbakken, høyere til fjells, er et godt bevart gruvesamfunn med skole, butikk, forsamlingshus og fjøs, og har mange vernede bygninger. Området har også slagghauger og autentiske hytter fra arbeidernes fritid. Forurensning fra gruvedriften preget naturmiljøet, og barnas kirkegård på Fagerli vitner om de harde levekårene.
Malmtransporten utviklet seg fra hest og båt til jernbane, som senere ble erstattet av vei. Gruveselskapet kontrollerte hele samfunnet, noe som førte til konflikter og et stort arbeideropprør i 1907. Dette førte til fagorganisering og tariffavtale som fikk nasjonal betydning. Arbeiderbevegelsen førte til etablering av sykehus, skole og Folkets hus. Ved hjemfallet i 1983 fantes Nord-Norges største hyttekonsentrasjon i Sulitjelma.
Tjøttabassenget omfatter et variert kystlandskap med fjell, skjærgård og store jordbruksområder. Tjøtta og Offersøya ligger sentralt ved Vefsnfjordens munning og har vært et viktig knutepunkt for ferdsel og handel. Tjøttagården har utviklet seg til et stort gårdsbruk med spor etter langvarig bruk, og området har vært preget av både verdslig og religiøs makt.
Tjøtta har ringformet tunanlegg, store gravfelt og spor etter godsdannelse fra yngre jernalder. Gården har vært i både privat, kirkelig og statlig eie. Øyene i vest, som Blomsøy og Skålvær, har vært brukt til egg- og dunvær og inngår i dag i ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL). Skålvær var tidligere et viktig handels- og kirkested.
Alstahaug representerer den religiøse makten med middelalderkirke og prestegård, og har sterke forbindelser til Petter Dass. Området har også spor etter bosetting fra steinalder og bronsealder, inkludert bergkunst og gravrøyser. Røøya skiller seg ut med sin fargerike serpentinittberggrunn, og Mindlandet har moderne jordbrukslandskap.
Sauda ligg inne i ein fjord i Ryfylke, omgitt av høge fjell, med Allmannajuvet som arena for ei tidleg fase av norsk industrialisering. I 1881 oppdaga husmann Gregorius Hansen Birkeland førekomstar av sink, og Saude Gruve Compagni starta gruvedrift i juvet året etter. Gruva gav arbeid til opp mot 168 personar, og 12 000 tonn malm vart eksportert til England og Belgia. Arbeidet vart utført i bratte juv, med hus for arbeiderar, stall, vaskeri, knuseri og smie. Gruvedrifta varte til 1899, og seinare forsøk på gjenopptak mislukka. Etter det stod ein del av gruvebygningane att, saman med overskotsstein frå gruvegangane som var spreidd nedover fjellsida utanfor gruveopninga. Bygningane var bygde på stolpar og vart mange år seinare rive ned av kommunen.
Området er i dag tilrettelagt som museumsanlegg med gruveveg, nedste gruvegang og autentiske spor frå driftstida, inkludert sviller, skinner og reiskap. Landskapet bærer preg av murfundament og slagghaugar, og den imponerande gruvevegen er eit av Sauda sine mest markante minne. Røyrbogen “Elvekryss” frå 1929–30 knyter gruveanlegget til tidleg kraft- og smelteverkshistorie.
I 2016 opna Peter Zumthor & Partner anlegg ved Allmannajuvet som del av Nasjonale turistvegar. Byggene kombinerer moderne og tradisjonell industriarkitektur, og rommer galleri, kafé og toalett. Anlegget fungerer som monument over arbeiderane og formidlar både historia til gruvedrifta og dei tidlege industrialiseringsprosessane i Sauda. Området har stor opplevingsverdi og er eit sentralt kulturminne som syner samspel mellom natur, industri og samfunnsutvikling.
Det maritime kulturmiljøet Engøy, Sølyst og Natvigs Minde er en sentral del av Stavangers havneområde og forteller historien om byens utvikling som sjøfartsby. Området omfatter sjøarealet fra Plentinggrunnen til Sørvågen på Engøy, med holmene Plentingen, Natvigs Minde, Klasaskjeret samt deler av Sølyst, Engøy og Engøyholmen. Her finnes kulturminner som vitner om sildefiske, skipsbygging, hermetikkindustri og oljealder.
Sildefisket har i århundrer vært en bærebjelke for lokal næring og førte til etableringen av sjøhus og naust på Engøyholmen. På 1700- og 1800-tallet ble området et viktig senter for skipsbygging og sjøfart, og med dampskipstiden kom nye behov for kaier og kullager. Natvigs Minde ble i 1879 base for Stavangers havnevesen, og utbyggingen vitner om modernisering av havneanlegg og sjøtransport.
Hermetikkindustrien vokste frem på slutten av 1800-tallet og bidro til sterk økonomisk vekst, mens oljealderen fra 1960-tallet endret byen, men lot de historiske sjøområdene beholde sin maritime identitet.
I dag har Engøyholmen en rekke bevarte kulturminner som sjøhus, brygger og båter som illustrerer tidligere tiders kystkultur. Engøyholmen og Natvigs Minde forvaltes av Engøyholmen Kystkultursenter, som formidler maritim historie og tradisjonelt håndverk, særlig innen båtbygging og vedlikehold av historiske fartøy som den verneverdige brannbåten Nøkk.
Natvigs Minde, tidligere karantenestasjon og senere havnevesenets base, har pramhus, naust og sjøhus med utfyllinger og kaianlegg fra 1800-tallet. Selv om sjøhuset er en nyere rekonstruksjon, gjenspeiler det stedets historiske rolle.
Sølyst, en fredet lystgård fra tidlig 1800-tall, med hovedhuset fra 1822, Murtehuset fra 1765 og Hytten fra 1726, ligger i en engelsk landskapshage. Lystgården representerer byborgerskapets livsform og gir kulturmiljøet stor historisk og estetisk verdi.
Historien til Vibrandsøy strekker seg tilbake til 1500- og 1600-tallet, da øygruppen tilhørte Apostelkirken i Bergen. I 1652 ble den solgt til private, og fra 1664 fikk stedet tillatelse til å drive gjestgiveri. Det antas at det gamle gjestgiverhuset sør på Vibrandsøy stammer fra denne tiden.
Fra midten av 1800-tallet, parallelt med Haugesunds vekst som by, tok utviklingen virkelig fart på grunn av rike sildeforekomster. Tonjer fyr ble reist i 1846 for å støtte den økende handelen og skipsfarten. Handelshus fra Stavanger og Bergen etablerte sjøhus og sildesalterier, og etter hvert overtok lokale aktører. Vibrandsøy utviklet seg til et livskraftig samfunn med fiskeri, jordbruk, handel, skipsfart og hvalfangst.
En viktig fase var overgangen fra eksport av saltet sild til eksport av fersk sild på is rundt 1890. Denne nyvinningen markerte gullalderen for Vibrandsøy, som ble et senter for eksport i stor skala. Aktiviteten nådde et høydepunkt på 1950- og 60-tallet før sildebestanden gikk tilbake og utviklingen stagnerte.
Vibrandsøy hadde også en sentral rolle i norsk hvalfangsthistorie. Rederiet Knut Knutsen OAS utrustet kokeriet Suderøy med hvalbåter i 1929, og øya ble base for pelagiske ekspedisjoner til Sørishavet frem til 1959. Etter krigen ble det reist verkstedhall for hvalbåtene på Møllerodden og losji for mannskapene i Bergesenhuset. Øya bærer fortsatt tydelige spor etter denne epoken.
Dagens bygningsmiljø utgjør et unikt kulturhistorisk helhetlig samfunn med sjøhus, kaier, bolighus, skolehus, bakeri, gårdsbebyggelse, gjestgiveri og stier som vitner om livet under sildefiskerienes storhetstid.
Leiren ble opprinnelig bygget av tyskerne etter okkupasjonen som en transittleir for hærens feltartilleri, med rundt 40 bygninger som inkluderte forlegninger, hestestaller og tilfluktsrom. Med kapasitet til å huse 800 av de 10 000 tyske soldatene i Norge, spilte leiren en viktig strategisk rolle som både artilleridistribusjonssenter og forsvarspunkt i Festung Stavanger.
Etter krigen ble leiren overtatt av den norske hæren og brukt som oppsamlingsleir for russiske krigsfanger før den fikk ulike militære funksjoner.
Leiren er delt i to områder: Haugåsen, som er kjent for sitt godt bevarte "Waldlager" med tømmerhytter i skogsomgivelser, og Bulega, den nedre delen med garasjer, staller, ridevolter og mannskapsforlegninger langs en leirgate. Haugåsen ble parkmessig utformet av en tysk gartner med hjelp fra norske gartnere, mens russiske krigsfanger bygde veinettet og støttemurene.
I 2004 ble 17 bygninger på Haugåsen fredet, selv om flere av dem nå viser tegn til forfall. Området har fortsatt intakte strukturer som garasjebygg, veisystem, oppstillingsplass, porter, steinmurer, trapper og andre spor fra fortiden. Kulturmiljøet inkluderer et komplett Waldlager, et unikt eksempel på tysk militærleir fra andre verdenskrig. Den nedre delen, Bulega, ble delvis overført til Sandnes kommune, med krav om at nye bygninger må tilpasses det verneverdige krigsminnemiljøet. I dag fungerer Vatneleiren som hovedkvarter for Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08, mens Sandnes kommune benytter nedre del som grovlager og miljøstasjon.
Imslandssjøen fekk si første båtstopp i 1867 og utvikla seg tidleg som tettstad kring kyrkja og stranda, som gjorde landsetjing av båtar enkel. Frå 1870 til 1890 var staden eit sentrum for seglskuteindustri, med fleire verft som bygde skonnertar og skonnertbriggar. Om lag 14 % av Noregs tonnasje frå 1860–1880 vart bygd her, hovudsakleg for reiarlag i Stavanger. Imslandssjøen vart også kommune- og handelssenter med kyrkje, kommunehus, post, sparebank, telefonsentral, krambuer og gjestgjevarhus. Då dampskipa tok over mot slutten av 1800-talet, minka aktiviteten, og hovudvegen frå 1920-talet flytte trafikken bort frå kaien. Fram til 1960-talet heldt staden fram som handels- og anløpsstad for passasjer- og fraktebåtar.
Imslandssjøen har eit godt bevart trehusmiljø med høg opplevingsverdi. Mange av nausta ved sjøen er restaurerte og tekne i bruk til ferieformål. Skogen har gjennom tidene vore viktig for lokal næring, og tømmerdrift skjer framleis. Staden framstår som ei idyllisk og gjømt perle i Vindafjorden, med synlege spor etter kystkultur, handel og skipsbygging frå 1800-talet..
Kulturmiljøet ved Gursli gruver omfatter rester etter bygninger og anlegg knyttet til gruvedriften: boliger, brakker, vaskerier, gruveganger, smier, utløer og adkomstveier. Sentralt står gruveveien mellom Gursli og Gullvann, anlagt i store svinger for hestetransport av malm. Veien bygger delvis på eldre ferdselsårer, blant annet rideveien over Gursliheia, brukt siden 1600-tallet.
Eventyret startet da skredder Jacobssen oppdaget mineralet molybden, brukt som herder i stålproduksjon. Han solgte funnet, og i løpet av få år ble Gursli et «Klondyke» med nær 200 arbeidere. Gruvedriften startet i 1915 og varte til 1919, drevet fram av høye priser under første verdenskrig. Moi hadde allerede jernbane, bank og industri, og Gursli ble raskt et av Rogalands største gruveselskaper.
Det ble oppført boliger, kaserner, vaskerier og lager. Vaskeriet, basert på den avanserte Elmore-metoden, var anleggets mest moderne bygg, men arbeidet var likevel tungt og manuelt. Da krigen tok slutt, falt etterspørselen, og driften stanset brått. Alt ble solgt for å redusere tapene – bare Jacobssen tjente på eventyret. Forsøk på ny drift under andre verdenskrig lyktes ikke.
I dag finnes tydelige spor etter gruvedriften med åpne sjakter, ruiner, stoller og restaurerte bygninger. «Gursli-katedralen», et åpent dagbrudd, gir et mektig inntrykk av virksomheten. Samarbeid mellom Lund kommune, Gursligruvenes venner og grunneiere har sikret deler av området og restaurert gruveveien.
Gruveområdet er i dag del av et utbygd turstinettverk, der den gamle rideveien mellom Gursli og Myssa er merket som kulturhistorisk vandringsrute. Lund bygdemuseum formidler historien gjennom kart og utstillinger, og Molybdenveien mot Gullvatnet er utstyrt med informasjonsskilt. Sammen med beitelandskapet og eldre bygninger gir miljøet et helhetlig bilde av en kort, men intens industrihistorie i Dalane.
Rekefjord har en lang og rik historie som havn, omtalt allerede i Kong Sverres saga da birkebeinerhøvdingen Torgild Fuend søkte tilflukt her i 1206. Fjorden var kjent for sin strategiske beliggenhet og trygge havn, noe som gjorde den til et viktig knutepunkt for fiske og sjøfart.
I seilskutetiden lå mange skip i opplag i Rekefjord om vinteren. Dette ga arbeid til lokale håndverkere som reparerte og vedlikeholdt fartøyene. Bradbenken i Åve var den største og viktigste i området, og her ble skadde skip satt i stand av dyktige tømmermenn, smeder og seilmakere.
Under Napoleonskrigene ble det opprettet batterier ved fjordens innløp for å forsvare kysten. I 1808 klarte lokale menn å skremme bort en engelsk fregatt med kanonild fra stillingene ved fjorden.
Den industrielle utviklingen skjøt fart med Blåfjellbanen på 1860-tallet, som fraktet malm fra Blåfjellgruvene til kaiene i fjorden for eksport til England. Over 200 mann arbeidet med utvinning og lasting av malm, og bryggene på Oveodden ble utvidet for å ta imot større skip. Malmeksporten fortsatte til 1965, og deler av banen er i dag turvei.
Fisket har vært bærebjelken i Rekefjords økonomi. På 1800-tallet ble store mengder sild og makrell eksportert til England og Baltikum, og i rekordåret 1835 ble 24 000 tønner sild sendt ut fra fjorden. Etter første verdenskrig ble reketråling en viktig næring som fortsatt preger kulturmiljøet.
Et markant bygg er Tollpakkhuset fra tidlig 1800-tall, restaurert i samarbeid med Riksantikvaren, som symboliserer Rekefjords rolle som handelssted og tollstasjon.
Området speiler den maritime, industrielle og militære utviklingen i Sokndal og forteller om kystsamfunnets tilpasning gjennom skiftende tider