Leiren ble opprinnelig bygget av tyskerne etter okkupasjonen som en transittleir for hærens feltartilleri, med rundt 40 bygninger som inkluderte forlegninger, hestestaller og tilfluktsrom. Med kapasitet til å huse 800 av de 10 000 tyske soldatene i Norge, spilte leiren en viktig strategisk rolle som både artilleridistribusjonssenter og forsvarspunkt i Festung Stavanger.
Etter krigen ble leiren overtatt av den norske hæren og brukt som oppsamlingsleir for russiske krigsfanger før den fikk ulike militære funksjoner.
Leiren er delt i to områder: Haugåsen, som er kjent for sitt godt bevarte "Waldlager" med tømmerhytter i skogsomgivelser, og Bulega, den nedre delen med garasjer, staller, ridevolter og mannskapsforlegninger langs en leirgate. Haugåsen ble parkmessig utformet av en tysk gartner med hjelp fra norske gartnere, mens russiske krigsfanger bygde veinettet og støttemurene.
I 2004 ble 17 bygninger på Haugåsen fredet, selv om flere av dem nå viser tegn til forfall. Området har fortsatt intakte strukturer som garasjebygg, veisystem, oppstillingsplass, porter, steinmurer, trapper og andre spor fra fortiden. Kulturmiljøet inkluderer et komplett Waldlager, et unikt eksempel på tysk militærleir fra andre verdenskrig. Den nedre delen, Bulega, ble delvis overført til Sandnes kommune, med krav om at nye bygninger må tilpasses det verneverdige krigsminnemiljøet. I dag fungerer Vatneleiren som hovedkvarter for Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08, mens Sandnes kommune benytter nedre del som grovlager og miljøstasjon.
Imslandssjøen fekk si første båtstopp i 1867 og utvikla seg tidleg som tettstad kring kyrkja og stranda, som gjorde landsetjing av båtar enkel. Frå 1870 til 1890 var staden eit sentrum for seglskuteindustri, med fleire verft som bygde skonnertar og skonnertbriggar. Om lag 14 % av Noregs tonnasje frå 1860–1880 vart bygd her, hovudsakleg for reiarlag i Stavanger. Imslandssjøen vart også kommune- og handelssenter med kyrkje, kommunehus, post, sparebank, telefonsentral, krambuer og gjestgjevarhus. Då dampskipa tok over mot slutten av 1800-talet, minka aktiviteten, og hovudvegen frå 1920-talet flytte trafikken bort frå kaien. Fram til 1960-talet heldt staden fram som handels- og anløpsstad for passasjer- og fraktebåtar.
Imslandssjøen har eit godt bevart trehusmiljø med høg opplevingsverdi. Mange av nausta ved sjøen er restaurerte og tekne i bruk til ferieformål. Skogen har gjennom tidene vore viktig for lokal næring, og tømmerdrift skjer framleis. Staden framstår som ei idyllisk og gjømt perle i Vindafjorden, med synlege spor etter kystkultur, handel og skipsbygging frå 1800-talet..
Kulturmiljøet ved Gursli gruver omfatter rester etter bygninger og anlegg knyttet til gruvedriften: boliger, brakker, vaskerier, gruveganger, smier, utløer og adkomstveier. Sentralt står gruveveien mellom Gursli og Gullvann, anlagt i store svinger for hestetransport av malm. Veien bygger delvis på eldre ferdselsårer, blant annet rideveien over Gursliheia, brukt siden 1600-tallet.
Eventyret startet da skredder Jacobssen oppdaget mineralet molybden, brukt som herder i stålproduksjon. Han solgte funnet, og i løpet av få år ble Gursli et «Klondyke» med nær 200 arbeidere. Gruvedriften startet i 1915 og varte til 1919, drevet fram av høye priser under første verdenskrig. Moi hadde allerede jernbane, bank og industri, og Gursli ble raskt et av Rogalands største gruveselskaper.
Det ble oppført boliger, kaserner, vaskerier og lager. Vaskeriet, basert på den avanserte Elmore-metoden, var anleggets mest moderne bygg, men arbeidet var likevel tungt og manuelt. Da krigen tok slutt, falt etterspørselen, og driften stanset brått. Alt ble solgt for å redusere tapene – bare Jacobssen tjente på eventyret. Forsøk på ny drift under andre verdenskrig lyktes ikke.
I dag finnes tydelige spor etter gruvedriften med åpne sjakter, ruiner, stoller og restaurerte bygninger. «Gursli-katedralen», et åpent dagbrudd, gir et mektig inntrykk av virksomheten. Samarbeid mellom Lund kommune, Gursligruvenes venner og grunneiere har sikret deler av området og restaurert gruveveien.
Gruveområdet er i dag del av et utbygd turstinettverk, der den gamle rideveien mellom Gursli og Myssa er merket som kulturhistorisk vandringsrute. Lund bygdemuseum formidler historien gjennom kart og utstillinger, og Molybdenveien mot Gullvatnet er utstyrt med informasjonsskilt. Sammen med beitelandskapet og eldre bygninger gir miljøet et helhetlig bilde av en kort, men intens industrihistorie i Dalane.
Rekefjord har en lang og rik historie som havn, omtalt allerede i Kong Sverres saga da birkebeinerhøvdingen Torgild Fuend søkte tilflukt her i 1206. Fjorden var kjent for sin strategiske beliggenhet og trygge havn, noe som gjorde den til et viktig knutepunkt for fiske og sjøfart.
I seilskutetiden lå mange skip i opplag i Rekefjord om vinteren. Dette ga arbeid til lokale håndverkere som reparerte og vedlikeholdt fartøyene. Bradbenken i Åve var den største og viktigste i området, og her ble skadde skip satt i stand av dyktige tømmermenn, smeder og seilmakere.
Under Napoleonskrigene ble det opprettet batterier ved fjordens innløp for å forsvare kysten. I 1808 klarte lokale menn å skremme bort en engelsk fregatt med kanonild fra stillingene ved fjorden.
Den industrielle utviklingen skjøt fart med Blåfjellbanen på 1860-tallet, som fraktet malm fra Blåfjellgruvene til kaiene i fjorden for eksport til England. Over 200 mann arbeidet med utvinning og lasting av malm, og bryggene på Oveodden ble utvidet for å ta imot større skip. Malmeksporten fortsatte til 1965, og deler av banen er i dag turvei.
Fisket har vært bærebjelken i Rekefjords økonomi. På 1800-tallet ble store mengder sild og makrell eksportert til England og Baltikum, og i rekordåret 1835 ble 24 000 tønner sild sendt ut fra fjorden. Etter første verdenskrig ble reketråling en viktig næring som fortsatt preger kulturmiljøet.
Et markant bygg er Tollpakkhuset fra tidlig 1800-tall, restaurert i samarbeid med Riksantikvaren, som symboliserer Rekefjords rolle som handelssted og tollstasjon.
Området speiler den maritime, industrielle og militære utviklingen i Sokndal og forteller om kystsamfunnets tilpasning gjennom skiftende tider
Veien gjennom Hølendalen har vært brukt i uminnelige tider som ferdselsåre mellom kysten og innlandet. Dagens kjerrevei stammer fra slutten av 1830-årene, men ferdsel i området er dokumentert lenge før dette. Selv om sjøveien var den viktigste transportåren, var forbindelsen over Steinsvatnet og gjennom Hølen et viktig bindeledd til Sokndal og videre til Den Vestlandske Hovedveg. Strekningen fra Vassenden til Fitje bru var blant de første i Stavanger Amt som fikk offentlig støtte i 1838, og båtskyss over Steinsvatnet var en vanlig del av reisen.
Da den nye veien mellom Sokndal og Eide åpnet i 1861, avtok trafikken kraftig på Elgjestraum–Hølen–Ørsland-strekningen, og etter at Elgjestraum ble fraflyttet på 1950-tallet, opphørte ferdselen nesten helt. Veien er likevel godt bevart og fungerer i dag som turvei gjennom et rikt kulturlandskap som vitner om tidligere tiders samferdsel.
Langs veien ligger flere steinbroer fra tidlig 1800-tall: Elgjestraum bru, Hølen bru, Indre Høla bru og Bakka bru. Bruene er bygget med imponerende håndverk og viser hvordan steinkonstruksjoner ble tatt i bruk i skogfattige kystområder. Hølen bru regnes som en av de flotteste steinbruene i Rogaland. Elgjestraum bru, bygget senere, har både stein- og betongheller fra 1920–30-tallet og ble restaurert i 2014 etter skader fra 1950-tallet.
Langs veien finnes også spor etter eldre bosetting og næring, som ruiner av gårdsbruk, en husmannsplass og en vadmelsstampe. Båtstøene ved Vassenden og rester etter ålefiskeri vitner om tidligere bruk av vannveiene.
Veimiljøet ved Hølen står i dag som et vitnesbyrd om 1800-tallets infrastruktur og ferdselsmønster, med steinbruene som høydepunkter og Hølen bru som kulturmiljøets kronjuvel.
Anlegget er en viktig del av Norges og Rogalands historie, både sosialt og jushistorisk. Helheten i anlegget med tilhørende bygninger og uteområder er godt bevart.
Det er mye fint steinarbeid utført av tidligere tvangsarbeidplasserte. Portalen med tilhørende steinmurer på begge sider av innkjørselen er i verneklasse A. Det samme gjelder for steinmuren fra portalen langs hovedveien mot Nærbø. Kulturmiljøet står i dag som nasjonal dokumentasjonsverdi om norsk løsgjengeromsorg.
24 bygninger på Åna fengsel er fredet eller vernet i landsverneplanen for justissektoren.
Omfanget av vernet er områdets helhetlige bygningsstruktur og utomhuselementer, bygningsvolumer og originalt eksteriør for bygninger oppført i perioden 1910-1925, etter planen for Opstad tvangsarbeidsanstalt: Hovedbygningen (arbeidshuset), boliger for ansatte, bygninger tilknyttet arbeidsdriften og bygninger tilknyttet infrastrukturen. Vernet omfatter også utomhusareal rundt hovedbebyggelsen, som sikrer opplevelsen av fengselet i et ubebygd kulturlandskap. Det omfatter steingarder, steinsatte kanaler og veier bygd av tvangsarbeiderne og brannhydranter.
Beskrivelse:
Åna fengsel har sitt opphav i Opstad tvangsarbeiderhus, etablert i 1915 som følge av Løsgjengerloven av 1907. Loven bygget på samtidens idé om at arbeid, disiplin og fysisk fostring kunne reformere løsgjengere og alkoholikere. Anstalten ble den eneste tvangsarbeidsinstitusjonen av sitt slag i Norge. Jæren ble valgt for sin avsides beliggenhet og gode arbeidsforhold utendørs.
Anlegget ble planlagt av Justisdepartementets plankomité i samarbeid med arkitekt O. Ekman. Ekmans situasjonsplan viser et helhetlig og funksjonelt oppbygd anlegg med tydelig soneinndeling mellom boligområder, arbeidshus og driftsbygninger. Boligene for høyere funksjonærer i Hvitgata var atskilt fra fengselsområdet med en tett bartrerekke og hadde opparbeidede hager, tennis- og krokketbane.
Da løsgjengerlovens bestemmelser om tvangsarbeid ble opphevet i 1970, fikk institusjonen navnet Åna kretsfengsel og fungerte som hovedsete for Vestre fengselsdistrikt fram til 2000. I dag er Åna et av Norges største fengsler, og fram til 2012 var det også et av landets største gårdsbruk.
Åna fengsel er et sjeldent bevart kulturmiljø som tydelig viser strukturen fra tvangsarbeidstiden. 24 bygninger er fredet, inkludert hovedbygningen, ansattboliger og driftsbygninger. Området omfatter også steinportaler, murer, kanaler og veier – mange oppført av tvangsarbeidere. Den monumentale steinportalen ved innkjørselen og muren langs hovedveien er fredet i verneklasse A.
Bygningene og anlegget fra perioden 1910–1925 representerer en viktig del av norsk retts- og sosialhistorie. Åna illustrerer statens syn på sosial kontroll og arbeidsmoral i første halvdel av 1900-tallet.
Fotland mølle ligg ved Fotlandsfossen sør for Hååna og består av to kvernhus, ei mølle og eit torvhus. Staden har hatt kontinuerleg mølledrift sidan 1600-talet, og dagens mølle vart bygd i 1845. Drifta vart utført av same familie i fire generasjonar fram til 1970, då Time kommune overtok anlegget. Etter restaureringa i 1995 vart mølla gjenopna som museum.
Fotland kraftstasjon vart etablert i 1915 for å forsyne Time kommune med straum. Kraftstasjonen, med demning, røyrleidning og krafthus, representerer overgangen frå tradisjonell mølledrift til moderne energiproduksjon. Drifta vart avvikla i 1972, men anlegget er bevart som teknisk museum og del av Vasskraftmuseet på Jæren.
Mølledrifta på Fotland har røter tilbake til 1668, då det vart drive «maling til profit». Fotland mølle var ei av dei første industrimøllene på Jæren, og hadde òg ei smie i kjellaren – ei av dei tidlegaste mekaniske verksemdene i regionen. Anlegget viser korleis naturressursar vart utnytta til både matproduksjon og industriell utvikling.
Fotlandsmiljøet er eit sjeldan godt bevart kulturmiljø knytt til vassdragsbasert industri. Mølla og kraftstasjonen står intakte og formidlar utviklinga frå handverksbasert mølledrift til tidleg elektrisitetsproduksjon. Området omfattar ruinar, gamle kvernhus og restar etter bruer, og gir eit autentisk bilete av den industrielle historia på Jæren. Kraftstasjonen er nær fullstendig bevart innvendig og framstår som eit levande dokument over tidleg norsk vasskraftutbygging.
I 1764 fekk bergenske kjøpmenn privilegium til å drifte eit koparverk i Ryfylke, med smeltehytte i Hjelmelandsvågen og malm frå Forsand. Drifta vart kortvarig, men markerer starten på industrialiseringa i Rogaland.
Strandstaden i Vågen låg under garden Sæbø og utvikla seg på 1800-talet til eit livleg strandsitjarsamfunn. Rundt 1800 budde seks familiar her, og mot slutten av hundreåret hadde talet stige til over 250. Innbyggjarane livnærte seg av fiske, handverk og sjøfart – i kontrast til jordbruket som dominerte elles i bygda.
Etter kvart vart Vågen sentrum i Hjelmeland, med funksjonar som kommunesenter, handels- og bustadområde, og stoppestad for rutebåtane. Her fanst gjestgiveri, bakeri, sagbruk, fargeri, bank, spinneri og smie – fleire av bygga står framleis.
Ein stor flaum i 1940 endra Vågen dramatisk. Brua, fleire bygningar og delar av kyrkjegarden vart øydelagde, og den gamle sentrumsgata mellom kaien og brua vart aldri bygd opp att.
Kulturmiljøet i Hjelmelandsvågen og Nordbygda består av sentrale bygningar som Hjelmeland kyrkje (1858), “Spinneriet” og kommunehuset frå 1962. Kyrkja, teikna av Hans D. F. von Linstow, er ei klassisk langkyrkje i tre. “Spinneriet” frå 1870-åra har hatt mange funksjonar – frå spinneri og kraftverk til fabrikk for jærstolar og tresko – og står som eit symbol på lokal industrihistorie.
Bygningsmiljøet med naust, sjøhus, bustader og offentlege bygg formidlar utviklinga frå strandsitjarsamfunn til tettstad, og gir eit autentisk innblikk i kystkultur, handverk og samfunnsliv på 1800- og 1900-talet.
Vigatunet var eit av dei største gardsbruka i Hjelmeland, og dei hadde fleire tenestefolk. Garden har røter heilt tilbake til 1500-talet, men tunet slik det er sjåande ut i dag går tilbake til 1821. Tunet blei fråflytt i 1955 og overtatt som museumstun i 1970. Den tidlegare eigaren let ein vesentleg del av inventaret stå att i husa, slik at dei framstår i ei svært autentisk form. Driftsgrunnlaget var åkerbruk og husdyrhald, men det vart også dyrka frukt. Ein kulturhistorisk frukthage finn ein framleis i dagens tun. I området finst fleire kjente automatisk freda kulturminne, mellom anna gravminne, spor etter busetnad, og to bygdeborger frå jernalder – Borgaråsen og Mjølhus – som er ein del av kulturmiljøet. Desse bygdeborgene viser at området hadde ei strategisk viktig forsvarsplassering i jernalderen.
Vigatunet er eit uvanleg interessant og velhalde kulturmiljø. I dag framstår tunet slik det gjorde i 1821. Stovehuset i Viga, den gamle røykstova, har delar som stammar frå 1600-talet. I tillegg finn me eldhus, stabbur, løe, tørkehus, kvernhus og ei mindre stove kalla "Sisselastova" på tunet. Ein stor del av bygningsmassen er klassifisert som klasse A i SEFRAK-registeret. I tilknytning til gardanlegget er det to naust ved sjøen som også har verneklasse A i SEFRAK-registeret. I naustet finns det tradisjonsbåtar som ein føringsbåt, og steinbrygge er i takt.
Eit særmerkt trekk ved Viga og andre eldre hus i Hjelmeland er helletaket, laga med ei teknikk som skil seg frå det som har vore praksis andre stader i landet. Ryfylkemuseet har gjennomført fleire restaureringar i tråd med gamal byggeskikk og metodar på tunet, og det finst òg ei eiga utstilling om tradisjonshandverk i løa. Viga har historisk sett vore nytta til åkerbruk og husdyrhald, i tillegg til fruktdyrking. På tunet finn ein òg ei kulturhistorisk frukthage.
Jelsa ligg vakkert til ved ein fjord i Ryfylke, omgitt av fjell og vassvegar, ei strategisk plassering som har forma busetjing, handel og kultur gjennom hundreåra. Arkeologiske funn viser menneskeleg aktivitet i fleire tusen år, med spor etter jordbruk og fiske. På 1200-talet blir Jelsa nemnd som kyrkjestad, og dagens kyrkje frå 1647 er eit viktig kulturminne med barokk interiør og røter i mellomalderen.
På 1600- og 1700-talet blomstra Jelsa som strandstad og handelsknutepunkt. Seglskuter og seinare dampskip brukte staden som naturleg stoppestad, og på Bjergsted blei det bygd kai, gjestgjeveri og bakeri. Handverkarar og strandsitjarar budde tett langs sjøen, og livnærte seg av fiske og småhandel.
Eit sentralt innslag i historia er Den Riibergske Stiftelse, oppretta av Marcille Riiberg i 1775. Ho eigde Jelsa kyrkje og etablerte både eit fond og ein skule for strandsitjarborn, der også lærarar fekk utdanning. Skulehuset står framleis og er i dag museum.
Gjennom 1800-talet voks Jelsa vidare som handelsstad med fleire handelsbuer, kai og lagerbygningar, og vart knytt til det regionale transport- og varehandelsnettet. Fiskeri og jordbruk heldt fram som berebjelkar i økonomien, og saman med kyrkja og strandstaden skapte dei eit levande lokalsamfunn.
Jelsa har bevart eit sjeldan heilskapleg kulturmiljø med kyrkje, skulehus, sjøhus og bustader som fortel om utviklinga frå mellomalder til moderne tid. Skulehuset fungerer som museum, og fjordlandskapet med dei historiske bygningane gjer Jelsa til ein av dei best bevarte strandstadene i Ryfylke – ein stad der historia framleis er tydeleg til stades.