Fornminne: Gang- og kjerrevei. Veien går/gikk i retning NS i nyrydningsfeltet på gnr/brnr. Veienble påvist av T. Brandser ved befaringen. Veien går i retning mot S mot tuftefeltet på Nerleirbakkmoen og i N i retning litt V ved trafo Ø for hovedveien. Veien var gressbevokst og skilte seg tydelig fra lyngmark- og skogbunnvegetasjonen omkring. Veien var ca 1,2 m bred og ca 110 m lang. Veien var synlig bare i en bestemt lengde. I N forsvant alle spor og i S var området fuktig og det var gravd en grøft på tvers. Det var ikke mulig å se fortsettelsen av veien verken i S eller i N. T. Brandser påviste Gang- og kjerreveien i nyrydningsfeltet. Det var ved hoggingen i feltet at han oppdaget den. Ved befaringen så vi at det var hogget der. Trestammene skal fraktes med vinsj fra feltet og opp til veien. Etterpå skal området doses med bulldoser.
Nærøya kirke (ID 85192) brant i 1750, 1770 og i 1847, ved første og siste tilfelle som følge av lynnedslag. Etter den siste brannen ble kirkestedet flyttet inn på fastlandet til (15) Lundring, og en trekirke ble her innviet i 1851 (Brendalsmo 2006:687ff m/ref.).
LUNNER, gnr. 23 Lunner østre (Lunner sogn). Den opprinnelig romanske steinkirken på Lunner hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor samt et rundt tårn føyet til skipets vestende. I gotisk tid ble kirken ombygd slik at den framstod med rektangulært grunnplan. På slutten av 1700-tallet ble tårnet og vestveggen i skipet revet og kirken kraftig påbygd. Bygningen framstod etter ombyggingen med korsformet grunnplan, og der den middelalderske delen utgjør østre korsarm. (Ekroll 1997:187f). Gamle kongeveg går rett forbi kirken. Kirken er blitt reist i østre delen av et langstrakt gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
LURØY, gnr. 18 Lurøy (Lurøy sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 18) Lurøy er i 1589 (Lurøø kircke, Thr.R. 80), av sognet i 1432 (Ludherøy sokn, AB 91). På grunnlag av kirkens bevarte alterskap fra rundt 1435, samt hva han kaller en ”nybyggingsinteresse” på bakgrunn av Nidarosdekan Svein Erikssons samtidige utsmykking av Trondenes kirke, vil Brodahl (1916:1) antyde en nybygd eller ombygd kirke på Lurøy rundt midten av 1400-tallet. På 1630-tallet ble det utført større reparasjoner på kirken, det samme i 1647. Ut fra regnskapene mener Brodahl å kunne lese ut at kirken da var en tømmerbygning med korsformet grunnplan. Nok en reparasjon skjedde i 1653-54, samt bygging av våpenhus. Ved besiktigelsen i 1661 framgår at den gamle kirke da er tatt ned og gjenoppført med tilføring av et større volum nytt tømmer, og den beholdt sitt korsformede grunnplan. I 1705 var bygningen i det store og hele brøstfeldig, men tårnet var nytt og i god stand. Rundt 1720 ble den gamle kirke revet og en ny langkirke i tømmer reist. Denne hadde i 1770 sakristi og våpenhus. Nåværende kirke, en tømmerbygning med korsformet grunnplan, ble reist i 1812. I 1834 ble et tårn over korsskjæringen tilført (Brodahl 1916). Det kan se ut til at samtlige kirker er reist på samme tuft. I 1589 lå Lurøy som anneks under hovedkirken på Rødøy og ble betjent av presten derfra (Thr.R. 80), og i 1743 var situasjonen for Lurøe annexkirke, af træ, den samme (Mordt 2008:174). Sognet ble skilt ut fra Rødøy som eget sognekall i 1767, igjen lagt til Rødøy prestegjeld i 1774, før det ble endelig utskilt i 1822 (NG 154). Rett ned for bukta Lurøysjyen ligger Tjuvholmen, og inn/øst for denne ligger Knarrosvika. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)
LYGRA, gnr. 58 Lygra (Lygra sogn). Lygra er regnet for å være en gammel kongsgård, fra Olav Haraldssons tid, og den var krongods gjennom hele middelalderen fra til midten av 1600-tallet. Fram til 1770 da gården ble solgt til brukerne var den i ”møblert” eie. Gården skal ha en ”årsvekst på høgd med dei beste gardane i Lindås” (Ones 2000:290, Iversen 2008:21ff m/ref.). Nåværende kirke står på (gnr. 58) Lygra indre, der det gamle tunet lå. Middelalderkirken var trolig en stavbygning, og denne ble avløst av en tømmerkirke på begynnelsen av 1600-tallet. Denne brant ca. 1772 og ble året etter erstattet av nok en tømmerkirke. Nåværende kirke ble deretter bygd i 1892. Samtlige kirker skal være bygd på samme tuftområde (NK III:20ff). I motsetning til dette hevdet personell-kapellan Thomas von Westen Angell på 1750-tallet at ”Kort søndenfor sees Rudera af en sterk Mur og Kirkegaard af en Munkekirke. Paa samme Sted sies at den nuværende Lyhre Kirke skulde bygges”. Likeledes at kirken ble omfattende restauret kort etter midten av 1650-tallet (Ones 2000:291, Strand 1992:14). Dette (”sterk mur”) kan være et argument for at middelalderkirken var bygd i stein, hvilket høver bra med at gården var krongods. Alternativt at det sto to kirker ved siden av hverandre, eller at den ene bygningen var et anakoretbosted. Før 1350 het det i bispedømmets jordebok at Lygra kirke eide kirkekuer sammen med kirken på Utvær (kyr a hon [Uttuere kirkia] mæd Lygru kirkiu/a nu kirkian vid sik fiorar kyr). Til samme tid lå det høvelig med skyldparter til mensa men kun kun de fire kyra til fabrica (BK 56b-57b). Nåværende kirke står i den opprinnelige kirkegårdens nordvestre hjørne. I 1992 skjedde en utvidelse nordover, mellom den gamle kirkegården og skolehuset/kirkestua i nord. Funn om lag 200 m øst for kirken i 1931 av skjeletter samt trekister holdt sammen av snorer antyder en tidligere kolerakirkegård på stedet (NK III:29). Noen titalls meter sørøst for kirken ligger rester av et gravfelt. ”Ved Lygre Kirke findes adskillige Gravhøie, og Levninger af Bautastene” (Neumann 1836:267). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48 - oppdatert tekst 2016)
Fornminne 1-2: Rygh 1880 s. 173 opplyser at det i 1879 ble utkjørt to store røyser nedenfor husene. Verken gårdens nåværende eier eller hans far kan gi noen nærmere opplysninger om disse. Ingen spor gjenfunnet under registreringen 1967.
KAMPESTAD ST. OLAV OG ST. HALLVARD (?) (LYNGDAL), gnr. 91 Kampestad (Lyngdal Sogn). På 1590-tallet stod et Kamperstadt Capel på det som i dag er (gnr. 91) Kampestad. Det må således holdes for høyst trolig at den kirken som ble nybygd på Kampestad i 1690-årene ble reist på eller rett ved et middelaldersk kirkested (jfr. NG 412, JN 358 note 1). ”Det høver toleg godt til å vera den staden, der kyrkja no stend” (Flatin 1917:70). Det skal ikke være funnet sikre spor etter middelalderkirketuften verken på Kapellhaugen rett nordvest for dagens kirke eller på gården Lyngjordens grunn. Den nåværende kirken står i terreng som både heller sterkt og er fjell går opp i dagen flere steder. Ifølge en innskrift i kirken ble i 1701 ”en ny kirkeg[aard med d]ens giærde at lade paa Kirkens bekostning andlegge…”, og jord skal til stadighet ha blitt kjørt på. På 1970-tallet var kun kirkegårdens østre del i bruk som gravplass. Lokal tradisjon hevder at likene i gammel tid ble fraktet til Flesberg for gravlegging (Flatin 1917:74f, NK 303). Kirken ble i 1730-årene ombygd til korskirke og skipet i den eldre kirken utgjør i dag vestre korsarm (NK 302). Det er muligheter for, ifølge J. Meyer, at deler av nåværende kirkebygning er rester av en seinmiddelalderkirke, en rektangulær trebygning med smalere, rektangulært kor (Flatin 1917:71). Kirken heter i dag Lyngdal kirke og står fortsatt på Kampestad. Utfra lokaltopografi, gårsgrenseløp og navnetyper er det sannsynlig at Kampestad kun er èn av gårdene i den opphavsgården der kirken ble reist i middelalderen. Gårder som kan ha hørt til denne er foruten Kampestad (dagens gnr. 96) Bakke, (97) Lyngjorden, (98) Kleivjorden og (99) Berget/Gravningsbrekke. Muligens kan opphavsgårdens navn ha vært Lyngdal, hvilket fortsatt er et grendenavn for et større område ved kirken. Kirken er ikke nevnt i RB eller St. Dedikasjonen er ut fra innskriften på kirkeklokken: ”Help Gudh och sante Oluf oc sante Halvard M(D)XXII” (Flatin 1917:71f). (kartreferanse: BX 045-5-4/BY 045-5-3). (Kildegjennomgang til registreringa v middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-21)
Å (LYNGDAL, hovedkirke), gnr. 162 Prestegården (Lyngdal sogn). Den middelalderske steinkirken ble revet på 1840-tallet. Ifølge kirkeregnskapene er det mulig å beskrive den med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor – trolig en 1100-talls kirke. Nåværende kirke, en panelt tømmerkirke med korsformet grunnplan, står på Lygnas østbredd på (gnr. 162) Prestegården hvis opprinnelige navn er Å (NG 230). Steinkirken ble revet i 1847, og året etter sto nåværende kirke ferdig. Nykirken ble bygd nord for steinkirken utenfor den daværende kirkegården, slik at søndre korsarm nådde til kirkegårdsgjerdet. Rester av steinkirkens grunnmur er ved flere anledninger påtruffet ved graving for graver, nær midt på nåværende kirkegård sør for kirken, men noe nærmere kirken enn kirkegårdsgjerdet mot sør. Trevirke fra gammelkirken ble solgt, brukbar stein fra murene ble gjenanvendt i den nyes grunnmur (Eikeland 1981:79ff). 22 september 1429 var biskopen på visitas på Å (DN IV:839). Ute på odden, vest på gårdsvallet, heter det Prestneset, og ei evje rett nordvest for kirken heter Presthølen. Inne i heiene nordøst for kirken ligger innsjøen Prestestemmen og åsen Kjerkeknodden – dette siste navnet trolig med referanse til åsens utseende. 1668 og 1723 ble Prestaasen brukt direkte under prestegården (NG 241). Inntil kirkegården i øst ligger rester av et større gravfelt med en rekke storhauger. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)