Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette:
HOVIN STA. MARIA KIRKE OG HOSPITAL, gnr. 122 Hovin (Østre Aker sogn). Eldste omtale av hospitalskirken (ecclesiam hospitalis beate Marie virginis dicti Hoffwinar) er i 1395 (DN III:522), og prest ved kirken nevnes 1371 (Thorer Colbiornarson prester aa Hofwini, DN II:420). Kirken var ifølge Jens Nilssøn en steinbygning, og på 1590-tallet var den forfalt, kun «nogit aff muren staar igen» (JN 5). Muligens var dette en gammel høgendeskirke, da Arnulfr a Haufuinn i 1312 nevnes som en av domsmennene i en sak mellom biskopen på Hamar og kapitlet ved Oslo domkirke om veirett (DN II:113, III:98 ). I en innførsel i biskop Øysteins jordebok 1388-1401 på stedet der kirkene i Oslo by føres heter det at «En eighnir ϸa sem liggiæ til Hofuinar spital standa skrifuadar vider Akers kirkiu» (RB 299). Altså at landskylden var ført under kirkene i Aker prestegjeld. Dessverre er disse sidene tapt, kun overskriften er bevart (Akers kirkia hhv. Hofuinnar spitall, RB 115). Disse opplysningene viser at hospitalsanlegget, eller i det minste dets landskyld, da lå til Aker kirke. Aker kirke hadde på sin side seinest fra rundt 1230 ligget til benediktinernonnene ved Nonneseter kloster (Reg. 2213), kanskje allerede fra 1186 (Reg. 1969). Denne rokkeringen i jordeboka antyder likevel at det ikke var så svært mange år siden Hovin hospital – eller kun dets inntekter – eventuelt var blitt overført nonnene. «Akers Sogneprest har da maaske ved denne af Akers Kirke vedligeholdte Stiftelse holdt en Vicarius (mansionarius), der som Forstander for et Klosterhospits har opfyldt Nonneseters Gjæstfrihedsplikt, og befriet Klosteret selv for Indryk af Pilegrime og andre Reisende» (Lange 1856:487). Likevel – kirken er ikke eksplisitt nevnt etter 1400, siste omtale av prest er i 1401 (Arnulfuer Nikolosson prester a Hofuini, DN IV:715), og det er ikke kjent godgjerninger overfor hospitalet etter 1395 da erkebiskop Vinald og biskop Eystein tilsto 40 dagers avlat til alle botferdige som besøkte eller bisto ecclesiam hospitalis beate Marie virginis dicti Hoffwinar Asloensis dyocesis (DN III:522). Dette tiltaket kan muligens skyldes at hospitalet da nylig hadde brent eller at annen økonomisk ulykke var kommet over det. Det er uansett sannsynlig at noe var skjedd med hospitalet rundt 1400, og det reiser tre mulige scenarier. Det ene er at Hovin hospital, slik Lange antok, da ble lagt til Nonneseter kloster og at det ble liggende der fram til klosteret ble nedlagt ved reformasjonen. Det andre er at hospitalet ble nedlagt og landskylden lagt til Aker kirkes mensa og/eller fabrica. En tredje mulighet blir argumentert for av Faye (1882:73f): I en rettssak i 1599 mellom lesemesteren i Oslo og forstanderne ved Oslo hospital om retten til gården Hovin og bygården Povelsgården, ble det av forstanderne vist til en gammel jordebok. Ifølge denne lå fra gammelt av «Hofvin och Capella, der hos ligger, och Povelsgaarden» til en institusjon kalt Hospitale sacerdotum og som da for lengst var «ødelagt och afschaffit». De mente dermed at disse gårdene skulle overføres Oslo hospitalet som var blitt opprettet i 1538, slik dette hospitalet da hadde fått overført inntektene fra det tidligere St. Lavrans hospital. Lesemesteren, magister Halvard, opplyste derimot for det første at de to omtalte gårdene hadde ligget til kapitlet og kannikene ved domkirken (St. Halvards kirke) og fulgt denne «wdj nogle hundrede Aar, Ock aldrig nogen tiid schall hafue Liggit till Sancti Laurentii Spetall her wed Opsloe». Videre at domkirkens kanniker og prester hadde hatt et hospital ved domkirken for «gamble Udleffuede Canniker och Prester» kalt Hospitale sacerdotum, og at Povelsgården hadde fungert som hospitalsbygning og Hovin som avlsgård. For det tredje at ved reformasjonen ble hospitalsbygningen nedlagt og inntektene fra stiftelsen samt Hovin lagt til erkepresten, og deretter bevilget lesemesterstillingen til dennes underhold. Mester Halvard vant saken. Faye kunne dessuten underbygge dommen ved å henvise til Andreasalterets jordebok 1601 og Oslo domkapittels jordebok 1595, og som bekreftet mester Halvards påstander. Mye peker derfor i retning av at Hovin hospital ble lagt ned rundt 1400, dets inntekter lagt til et (da nyopprettet?) hospital ved domkirken kalt Hospitale sacerdotum og Hovin benyttet som avslgård under dette. Steinkirken på gården ble tydeligvis stående en periode, i og med at den nevnes i jordeboken som forstanderne henviste til (Hofvin och Capella, der hos ligger). Uansett var den en ruin på 1590-tallet. Ingen spor av det middelalderske hospitalsanlegget på Hovin er kjent eller nærmere lokalisert. Trolig bør det søkes i tunområdet på (gnr. 122/1) Hovin søndre, både pga. høyeste bruksnummer men også pga. terrenget. Tunet på Hovin søndre ligger på en rygg i landskapet, hvilket høver bra for en jernaldergård.
Bakgrunn for lokalisering av kirkestedet er ID 49554, samt dette: Trolig stod kirken inne på nåværende tun på (gnr. 535) Hovinsholm, da det her finnes et rektangulært område merket med rune-R. ¿Ved Gaarden Hovindsholm har tilforn staaet en Kirke, eller et Capel paa den østre Siide af Gaarden, hvor endeel af dens Huse nu staae, og hvor et Støkke Jord, liggende østenfor Gaarden, deraf endnu kaldes Capel-Støen¿ (Schøning II:39). Schøning (II:36f) antar videre at Hovin har vært kongsgård på 11- og 1200 tallet, men Rygh foretar ingen tilsvarende slutning. Tillegget ¿holm fikk gården på 1600-tallet da den ble setegård for adel (NG 47f). Det lå ingen skyldpart i Hovin til Nes kirkes mensa på 1570-tallet St. 133), hvilket kunne gitt en indikasjon på et tidligere prestebol til Hovin kirke. Vestover fra nåværende tun ligger en rekke gravhauger. Kirken: 1591-98 (paa Øien [Helgøen] haffuer verit en kircke i gammel dage, er nu øde, JN 307)
Eldgammel veiforbindelse som i mange generasjoner har tjent som kirkevei sørover fra Salhus og videre nordover. Den møter i S Lenningsveien som også har fungert som en gammel kirkevei for sjøveistrafikken som kom fra øst og la i land på den eldgamle landingsplassen "Lendinga" i bukta S for neset som stikker ut i sjøen Ø for Babylonåsen. Veien ble avbrutt i en lengde på 50 meter i okupasjonstiden 1940-45 ved anlegg av Brønnøysund Idrettsplass. Det lå oppå en gammel kirkegård der idrettsplassen ble anlagt. N-over fra idrettsplassen og til St. Knuts gt., ved bunnen av Frøkenosen, går idag en sti som høyst sannsynlig følger samme løp som den gamle kirkeveien, en strekning på ca 200 meter.
Tradisjon: Veien er kalt "Den gamle Salhusvei" eller "Kirkeveien".
HOVIN ST. MIKAEL, gnr. 103 Hovin søndre (Hovin sogn). Kirken står på (gnr. 104) Hovin søndre. Den er oppført av tømmer og fikk sin nåværende form ved en gjennomgripende forandring i 1720 (NK 298). Trolig står den på samme sted som middelalderkirken. I 1401 ble prestbolet ført som Prestboleth uten navn men med skyldstørrelse (RB 140), rimligvis et bruk av kirkestedsgården. På 1570-tallet lå det skyldparter i så vel Hoffuin Nordre som Pressbye til mensa ved Spydeberg hovedkirke (St. 14), men ingen av partene fulgte det bygsel med. Det tidligere Prestboleth og Pressbye skal være identisk med (dagens gnr. 101) Prestby (NG 66). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Hovin søndre og Prestby også (dagens gnr. 103) Hovin nordre, (102) Trammelberg og (100) Torp nordre kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1400 skulle biskopen under visitas lligge her ok firir Tomtar æina nat og han tok (samlet) 2 huder i katedratikum (RB 567). Øverst på en åsrygg rett sørøst for kirken ligger Marikilden, tidligere kjent for sin undergjørende kraft (NK 298), og under 100 m sør for kirken ligger restene av et gravfelt.
HOVIN STA. MARIA, gnr. 140 Hovin nordre (Hovin sogn). Den eldste kjente kirken på Hovin var en stavkirke som 1695 ble erstattet av den nåværende tømrede korskirken (NK 232). Den eldre stavkirken stod trolig tett opp mot kirkens nordre korsarm. Kirken står på (dagens gnr. 140) Hovin nordre rett sør for gårdstunet. Til kirkestedsgården hører videre (dagens gnr. 138) Hovin østre, (139) Hovin øvre og (141) Hovin nedre. Hovin ble skattet for fire fullgårder i 1666 (NG 323). I 1393 ble prestbolet ført som Lautini halft sem er prestboleth, strøket av en yngre hånd (RB 426 note 1), men uansett viser det til et prestbol uten navn og som trolig var et bruk steint og reint av Lautini. På 1570-tallet lå en bygselpart i Løuthim i Jessim til mensa ved Ullensaker hovedkirke (St. 101), rimligvis det tidligere prestbolet. (Gnr. 152) Lauten er nabogård til Hovin i vest og ligger mellom denne og (151) Gislevoll som også var kirkestedsgård i middelalderen. Samtlige av disse tre gårdene er nevnt i en rekke diplomer i middelalderen, og både Hovin og Lauten er –vin gårder (NG 322, 324). Dessuten var både Hovin og Lauten hovedgårder i prebender ved domkirken i Oslo på 1300-tallet (prebenda Hawin, PN. 133, Hofuinar prebenda, RB 250, Lautina prouenta, RB 267). Det er derfor mindre sannsynlig at Lauten skulle være skilt ut fra Hovin og at prestbolet på Lautini i 1393 dermed skulle ha vært bruk av Hovin. Mer trolig er det at prestbolet på Lauten viser til en tidligere kirke på denne gården. En mulighet er at den kan ha vært lagt ned tidligere på 1300-tallet, eller at den var gått over til å bli et bønnehus (oratorium) til bruk for prebendepresten og gårdens folk. Uansett ble prestbolet på Lauten opprettholdt for presten på Hovin, som tydeligvis ikke hadde slikt på kirkestedsgården. Da så ”den yngre hånden” i RB strøk ut prestbolet til kirken på Hovin, betyr nok ikke det annet enn at denne kirken da mistet sin egen prest og ble betjent fra hovedkirken på Ullensaker. I 1400 skulle biskopen under visitas ha 2 nattleger firi Hofwini og han tok 8 huder (samlet) i katedratikum årlig fra Hovin og Lund kirker. Samtidig ble det notert at presten skulle gjøre åbud a allan gardhen hver tredje vinter, slik en tidligere dom hadde stadfestet (RB 558). Biskop Øystein hadde i 1393 skiftet det aller meste av Hovin kirkes landskyld mellom mensa og fabrica, og i tillegg hadde han overført ladskylden fra kirken på Gislevoll. Kirken står ca. 750 m sørvest for Raknehaugen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
HOVIN, gnr. 24 (=163) Jørisdal (Hovin sogn). Nåværende kirken, en langkirke av tømmer bygd 1846-50, står på (gnr. 163) Jørisdal. Denne kirken ble reist til erstatning for en kirke bygd – eller grunnleggende ombygd – 1729, og som i sin tur erstattet en eldre stavkirke. I 1844 ble det vedtatt at ”Hovin sogns kirke nedrives og i dens sted og ved sammes side opføres en ny tømret kirke” (Snøås 2000:9f). Kirkegården er blitt utvidet i flere omganger, men det største arbeidet ble gjort i 1950: ”Då vart kyrkjegarden utvida med 1470 kvm, og Kyrkjebekken, som kjem frå Kyrkjetjønna sud for vestre Øygarden, vart då grave ned og lagt under kyrkjegarden” (op.cit. s. 26). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: HOVLAND, gnr. 60. 62 Hovland vestre og østre (Lunner sogn). Lunner kommune. På 1570-tallet lå kirken som anneks til Gran hovedkirke, og det som hadde vært av inventar hadde ”Mester Ture till DomKiercken vdj Hammer Annamet” i 1572 (St. 190, *39). 20 år seinere het det at Hovland var en av kirkene i Gran prestegjeld som ”icke giøris tieniste vdj” (JN 17, 282). En innførsel i St. fra 1600-1650 beskriver houland kirke som øde og at landskylden ”tienner thill gran” (St. 192), men innenfor dette tidsrommet har fabrica også på et tidspunkt vært lagt til Lunner kirke (er laght Vnder Lunde Kierke, St. 190). Levninger av kirken skal ha vært synlige tidlig på 1800-tallet (NG 138), og i 1743 het det at ”paa gaarden Hofland schal have staaet en kirke, hvor rudera findes af mange steen, og stedet som nu gaardens huuse nu staa paa, kaldes Kirkegaarden”. Hovland lå da i Jevnaker prestegjeld (Røgeberg 2004:190). Innved tunet på Hovland østre ligger rester av et gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).