NAUSTVOLL [Kvitsøy], gnr. 16 Nordbø (Kvitsøy sogn). Første gang kirken på (gnr. 16) Nordbø nevnes er i 1293, da bygselbøndene på Kvitsøy ble pålagt av abbeden i Munkeliv kloster i Bergen – som eide grunnen – å vedlikeholde gårdshusene samt holde kirken med lys som del av bygselkontrakten (DN XII:16). Gårdene som nevnes er Nordbø, (18) Meling, (20) Ystebø og (19) Håland med Rossøy, det vil si samtlige gårder som da fantes på den største øya i øygruppa Kvitsøy. I 1620 kalles kirken for «Nøstwold kiercke» og sognet «Huidingsøe». Naustvoll er en yngre utskilt gård, første gang nevnt på midten av 1400-tallet (DN XII:232). Dette er således ikke samme kirke som den kirkeruinen som ligger på Krossøyna på (15) Vidding, ei mindre øy rett øst for den største øya. I 1441 sto trolig kirken til nedfalls, for da nevner biskop Audun i Stavanger i et brev til kommuniteten i Munkeliv i Bergen at capelle de Hwittings øøy skal bygges (DN XVI:135). Samtidig ga han munkene bispetienden av Kvitsøy. Daae (1899:36) mener brevet omhandler kirkebygningen på Eime (se denne), hvilket trolig er feil. Nåværende kirke står rimeligvis på samme sted som middelalderkirken. I en fortegnelse over inventar i kirken i 1620 nevnes det sedvanlige (kalk og disk av sølv, alterduk, en lysestake av tre og en av jern, en klokke, en tjærekjele og en stige, et timeglass) samt at messeserk og messehagel da var «ringe» dvs. utslitt. Kirken tok tiende men hadde ingen landskyld, og på dette tidspunkt «er der nu jngen kirkekjør». Det er således liten tvil om at kirkestedet er middelaldersk. Rundt 1620 var Hauskje (Rennesøy) hovedkirke med annekser på Sørbø, Aske, Naustvoll og Utstein (St.S. 89f). Kirken har en altertavle fra 1620 og en døpefont fra ca. 1300. Det er ingen tradisjon lokalt om at denne skal ha kommet fra den revne kirken på Vidding. Kirken på Nordbø fikk i 1779 bygd til nytt kor, og i 1841 ble den utvidet og istandsatt. Tømmeret i nåværende kirke skal være godt dimensjonert. I 1870 ble kirkegården utvidet (uvisst i hvilken retning), i 1845 med 325 alen2, i 1899 ble kirkegårdsmuren mot øst flyttet 4,5 m utover, i 1907 ble det igjen tillatt å jordfeste på ”den gamle delen av kirkegården”, i 1911 ble muren mot øst nok en gang flyttet utover – 7-8 m, og i 1924 ble det påført masser (Rennesøy prestegjeld s. 37ff). Sundet ut/øst for kirken heter Kjørkjesundet. Nordbø lå fortsatt til Munkeliv i 1427 (DN XII:190) og 1463 (DN XII:232). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
RÅ (KVÆFJORD), gnr. 54 Kvæfjord prestegård (Kvæfjord sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 54) Kvæfjord prestegård er ca. 1350 (Raa kirkio j Quidia fyrdin, DN VI:198). Gårdens opprinnelige navn er Rå (NG 9). I 1589 var Quedfiords kircke
residerende kapellani under Trondenes (Thr.R. 90), i 1743 omtalt som eget kall (Mordt 2008:186), noe det ble i 1731 (NG 1). Biskop Nannestrad beskrev i 1750 kirken som en tømmerbygning med korsformet grunnplan, samt at ”Kirkegaarden er vel indhegnet med Steen, men for trang”. Videre at det var ført inventar fra Trondenes kirke til ”saasom næsten alle Kirkerne i Senjen, særlig Quæfjordens Kirke er opfyldt med Overflødigheder af Tronæs Domkirkes kostelige og kunstige Billeder” (Wolff 1942:15f). Ifølge Nannestad hørte ett eller to av kirkens tre alterskap tidligere hjemme i Trondenes kirke, samt i tillegg et antemensale fra slutten av 1200-tallet (Bugge 1932:11f, 26). Kirken som biskopen visiterte var nybygd i 1647, og i 1705 hadde den fått bygd til en takrytter over korsskjæringen. I 1764-65 ble ny kirke reist på stedet. Ved besiktigelse i 1770 ble denne beskrevet som en tømmerbygning med korsformet grunnplan, takrytter over korsskjæringen, samt tilbygd kor og sakristi i øst. Denne ble revet i forbindelse med at nåværende kirke ble reist på samme sted i 1866-67 (Trædal 2008:464f, Linde 1960:65ff). Denne er en langkirke med smalere, rektangulært kor og sakristi bygd inntil i øst, samt tårn inntil skipet i vest. Drøye 50 m vest for nåværende kirke på (gnr. 54) Kvæfjord prestegård ligger en gårdshaug (Gabrielsen 1998:67 m/ref.). Trolig er samtlige kirker reist på samme tuftsted. Trolig var det prestebol til kirken allerede ca. 1370-80 (Til Quidafiordar kirkiu: Abølet viij span varo xij, DN VI:302). Inne på nåværende kirkegård, 20-30 m sørsørvest for nåværende kirke, står en 1,5 m høy bauta, etter sagnet ei pil skutt av den hedenske Tore Hund på Bjarkøy mot den da nybygde kirken (Simonsen 1991:97). Rett inn/opp i fjellet heter det Prestemyra. På Rå fantes det på 1870-tallet gravhauger så vel på Husby som på et bruk av prestegården kalt Altona, som på selve kirkegården (Aarb. 1875:105f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)
KVÅS, gnr. 243 Kvås øvre (Kvås sogn). Nåværende kirke, en langkirke i tømmer reist 1836, står på (gnr. 243) Kvås øvre på østbredden av Lygna. Den erstattet en eldre tømmerkirke, betegnet som gammel alt på slutten av 1600-tallet, og som ble revet i 1834. I mellomtiden var det gjentatte ganger utført større reparasjoner. Muren rundt kirkegården ble satt opp i 1785. Utvidelse mot sør fant sted i 1846, og med 4 m mot øst og sør i 1892 (Stuestøl & Svennevik 1936:9ff, 25ff, 43f). Nykirken ble trolig reist på samme tuftsted som den eldre kirken, i og med at det gikk to år før den nye var ferdig. Rett opp/nord for kirken heter det Kyrkjefjellet, og i elvesvingen ned for kirken heter det Klokkhølen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
KYRKJEBØ, gnr. 49 Kyrkjebø (Kyrkjebø sogn). Kirken på (gnr. 49) Kyrkjebø er ikke nevnt i jordebok for Bergen bispedømme ca. 1600 (JBB 76, 158ff), men gården er nevnt med dette navnet allerede i 1563 (Kirckebø, NG 178), og ca. 1600 lå det en skyldpart i Kirckebøe til mensa ved Vik (Hopperstad) hovedkirke (JBB 161). Tradisjonen om at kirken på (53) Austreim (se denne) skulle være flyttet til Kyrkjebø er således kun et tradisjonelt kirkeflyttingssagn. Deler av det middelalderske inventaret i Kyrkjebø kirke er trolig overført fra den nedlagte kirken på Austreim. Under rivingen av den eldre kirken på Kirkebø ble det under golvet funnet ”flere kobber-, men mest tynde sølvpenge, mulig brakteater”. Det kan således, dette materialet sett samlet, være liten tvil om at det sto kirke på Kyrkjebø også i middelalderen. En tømmerkirke på Kyrkjebø, bygd ca. 1590-1600, ble i 1670 påbygd et tverrskip mot nord og et tårn over våpenhuset, ”en vel conditionerit tømmerbygning med et kaars paa den nordre side”. Målene ble i 1673 oppgitt å være 19x15 alen (skipet), 9x11 alen (koret), 6,5x10 alen (nordre tverrskip), og i tillegg kom tårnet. Denne kirken ble i 1869 erstattet av den nåværende kirke, en treskibet langkirke i reisverk. Gamlekirken sto 20-25 m ”lenger inne enn den nye”/”noget i nordøst for den nuværende”. Etter at nåværende kirke sto ferdig ble gamlekirken solgt ved auksjon (Leirnes 1978:471ff, Kloster 1944:156f, Bendixen 1903:165). Oppe i fjellet nord/ovenfor kirken ligger Kyrkjebøstølane, og rett ned for kirken heter det Kyrkjeneset. I 1774 ble kirkegårdsmuren pålagt utbedret, den skulle være 2 alen høy, 2 alen bred i bunn og 1 alen bred øverst. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA ska 06/02235-69)
LADE HELLIGE KORS KIRKE, gnr. 1 Lade (Strinda sogn). Den opprinnelig romanske steinkirken på (gnr. 1) Lade har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Den ble trolig påbegynt rundt 1130-40 og ferdigstilt ca. 1160. Kirken er i utgangspunktet en rundbuet romansk kirke hvor det er benyttet grønnskifer og kleber til kvader i veggåpninger og utvendige hjørner. Det finnes indikasjoner på at skipet opprinnelig ble bygd i kvader, men det er også mulig - som for Steine kirke på Byneset - at et slikt prosjekt aldri ble fullført. I koret er det portal mot sør, i skipet var det opprinnelig portaler mot sør, vest og nord. Kirken ble utsatt for svært omfattende ombyggingsarbeider på 1600-tallet da skipet over sokkelnivå ble mer eller mindre tatt ned og satt opp igjen. Lade ble ifølge Snorre krongods og sentralgård under Harald Hårfagre, i seinmiddelalderen lå den fullt ut til Bakke kloster, og først i 1574 gikk den ved makeskifte over til private, verdslige eiere. Et foto fra 1920-tallet viser kirkegården med temmelig stor oval eller sirkelformet avgrensning (Brendalsmo 2006:521f m/ref.). Lade kan ha vært en av de opprinnelige fylkeskirker, i og med at den ble bygd på krongods sentralt i Strindafylke, men det er ingen antydninger til slik status i de skiftlige kilder. I 1293 (DN III:35) og 1299 (DN II:56) var Erikr Thores son a Ladum innblandet i striden mellom kannikene ved Kristkirken og erkebiskopen, idet han sammen med Arne abote på Nidarholm skrev støtteuttalelser og petisjoner på vegne av kannikene. På det første brevet henger hans segl fortsatt ved, og der reversen har kirkens navn, så Erik må ha vært prest ved kirken. Lade kirke var trolig ved dette tidspunkt en regulær sognekirke i Strinda sogn, selv om Erik må ha hatt en viss posisjon i den kirkelige organisasjon i og med at var involvert i denne striden. Også i 1327 (DN II:161) nevnes presten ved Lade kirke i en sammenheng hvor det framgår at han nok ikke var kannik men regulær sogneprest. I 1495 (DN XVII:766) og 1498 (DN XVII:770) bekreftet paven at erkebiskop Gaute da hadde overdratt de prestelige inntekter av Lade kirke til brødrene i Elgeseter kloster, og det var disse som da forrettet på Lade. Superintendenten i Trondheim, Hans Gås, forsøkte i 1558 (DN XII:666) å få flyttet sognekirkefunksjonene fra Lade kirke over til kirken i Elgeseter kloster, og at Lade kirkes tiende og landskyld skulle tillegges klosterkirken, men dette skjedde ikke. Lade kirke må fra reformasjonstiden ha blitt betjent fra domkirken, i og med at biskopen eller hans kapellan sto for tjenesten der i 1589 (Thr.R. s. 42). Dedikasjonen er etter et diplom fra 1293 (DN III:35) der prestens segl ennå henger ved. Seglets revers har en innskrift langs randen, lydende Sancta Crucis de Ladu (jf Rian 1947:25f). 29 desember 1430 var biskopen jn officio visitacionis a Ladhum (DN V:601). I 1432 skulle biskopen under visitas ha 5 nattleger a Ladha (AB s. 114). I og med at gården var krongods var det rimeligvis heller ikke prestegård der, og kun ei prestestove er nevnt i 1430 (DN V:601). Rett nordøst for kirken, nede ved fjorden, heter det Korsvika og Korsvikberget, en antydning om et tidligere kors i friluft. Schøning omtalte på 1770-tallet at det rett sør for kirken var pløyd opp ”en Hob Kull og Steene, til dels smukt udarbeidede” (II:4), og Nicolayssen beskrev i 1817 observasjoner av en grunnmur for en steinbygning to alen under bakkenivå rett nord for skipet (NF s. 591, jf Klüwer s. 44). Både Schøning (II:4ff), Klüwer (1823a:44) og Petersen (1939:41) omtaler gravhauger på gården, men ikke inntil kirken. Selv om disse lå i ytterkant av gårdens innmark, viser funn derfra til fast bosetning på Lade tilbake til 400-tallet e.Kr. Petersen (op.cit.) nevner i forbindelse med en kirkegårdsutvidelse i 1915 tydelige kulturlag: 0,3-0,4 m under markoverflaten støtte man på et betydelig brannlag og en større mengde dyreknokler. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA ska 06/02235-70)