Som ett ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige ble det fra slutten av 1890-tallet anlagt en rekke fort og skanser langs grensen fra Svinesund i sør til Kongsvinger i nord. Befestningene skulle kunne stoppe et svensk angrep mot hovedstaden i tilfelle væpnet konflikt ved løsrivelsen. Forsvarslinjene ble lagt på øst- og vestsiden av Glomma, med sterke punkter i den framtrukne linjen øst for elva og mer tilbaketrukne stillinger på vestsiden. Befestningene var delt inn i avsnitt. Langenesbatteriet var del av Fossumavsnittet som videre besto av Fossum brogalleri, Gråkollbatteriet, Skorås søndre og nordre batteri, Kjellåsbatteriet og Staåsbatteriet. Etter Karlstadforhandlingene ble avsnittet forsterket med Høytorp og Trøgstad fort. Langenesbatteriet hadde som hovedoppgave å kontrollere jernbanebroa over Glomma og Onstadsundet. Langenesbatteriet ligger på vestsiden av Glomma ved Langenes jernbanebro ved Spydeberg. Batteriet er et komplekst anlegg med åpne kanonstillinger, dekningsrom, fjellgalleri mot jernbanen, og rester etter luftvernartilleri. På den østlige siden av elva ligger to blokkhus som opprinnelig hørte til anlegget.
Batteriveien er i dag del av en gårdsvei. Lettest ankommer man batteriet via en merket tursti fra Spydeberg sentrum. På veien til batteriet passerer man da grunnmurene til et ammunisjonsmagasin fra 1899. Det sentrale batteriområdet er inngjerdet med den opprinnelige piggtråden fra første verdenskrig. Porten stammer fra samme periode.
Batteriets støpte standplasser bak et lavt brystvern er overgrodde. Siktebordet er bevart, men sikten er dårlig på grunn av tett vegetasjon. Ved standplassene finnes overbygde dekningsrom. To av disse er satt opp igjen etter sammenrasning. Istedenfor den opprinnelige bølgeblikken er det brukt plast. Anlegget har videre lavetter etter luftvernkanoner fra mellomkrigstida og man ser også rester etter et kanonskur.
Mot elva ligger et delvis utsprengt brogalleri og en oppmurt mitraljøsestilling, fra utbyggingen etter unionsoppløsningen. Deler av dekningsmuren ved brogalleriet ble skadet ved flommen i 1996. Galleriet har for øvrig bevart opprinnelig piggtråd.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Som et ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige ble det fra slutten av 1890-tallet anlagt en rekke fort og skanser langs grensen fra Svinesund i sør til Kongsvinger i nord. Befestningene skulle kunne stoppe et svensk angrep mot hovedstaden i tilfelle væpnet konflikt ved løsrivelsen. Forsvarslinjene ble lagt på øst- og vestsiden av Glomma, med sterke punkter i den framtrukne linjen øst for elva og mer tilbaketrukne stillinger på vestsiden. Befestningene var delt inn i avsnitt. Langenesbatteriet var del av Fossumavsnittet, som videre bestod av Fossum brogalleri, Gråkollbatteriet, Skorås søndre og nordre batteri, Kjellåsbatteriet og Staåsbatteriet. Etter Karlstadforhandlingene ble avsnittet forsterket med Høytorp og Trøgstad fort. Langenesbatteriet hadde som hovedoppgave å kontrollere jernbanebroa over Glomma og Onstadsundet.
VERN
Langenesbatteriet har som del av utbyggingen av en forsvarslinje mot Sverige fram mot unionsoppløsningen stor militærhistorisk betydning. Det relativt komplekse anlegget er godt bevart. Batteriet ble anlagt allerede i 1899 og utgjør således et av de tidlige batteriene i Glommalinjen.
Anlegget er på grunn av opprinnelighet og historiske betydning et meget bevaringsverdig militærhistorisk landskap.
Vernet omfatter alle spor etter militær virksomhet innenfor Forsvarets eiendomsgrenser.
Fetsund batteri ble bygget ut for å kunne forsvare overgangen over Glomma ved Fetsund. Anlegget er et av de tidligste i det som skulle bli et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen anlagt i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Depotleiren som ble opprettet på baksiden av åsryggen for å være godt dekket, inneholdt materiell til batteriet og styrker som skulle forsvare broen ved en eventuell konflikt. Fetsund batteri ble lagt til et høydedrag vest for Glomma og Fetsund. Fra batteriet er det godt utsyn over områdene omkring med elven, broen ved Fetsund og store deler av østre bredd. Depotleiren ligger på baksiden av åsryggen. Her ligger det et samlet og helhetlig, lite bygningsmiljø med interessante bygninger. Telthuset (inv.nr. 0002), kanonskuret (inv.nr. 0001), et ammunisjonsmagasin (inv.nr. 0003) og et skur for krigsbromateriell (inv.nr. 0004) er alle i bra stand og har høy grad av opprinnelighet. Magasinet og skuret er utført i stående panel med blikkledning, noe som etterhvert ble vanlig for bygninger brukt til å lagre sprengstoff eller ammunisjon.
Selve batteriet, som ligger på kommunal grunn litt lenger øst, er et enkelt buet batteri med kanonstillinger.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Fetsund batteri ble bygget ut for å kunne forsvare overgangen over Glomma ved Fetsund. Anlegget er et av de tidligste i det som skulle bli et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen anlagt i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Depotleiren som ble opprettet på baksiden av åsryggen for å være godt dekket, inneholdt materiell til batteriet og styrker som skulle forsvare broen ved en eventuell konflikt.
VERN
Anlegget på Fetsund har vesentlig militærhistorisk interesse på grunn av batteriets rolle i et omfattende og viktig forsvarssystem mot Sverige. Militæranleggene som ble bygget i denne perioden har symbolverdi i forbindelse med nasjonens løsrivelse fra unionen.
Etablissementet er videre interessant fordi det er bevart bygninger for lagring av kanoner i tilknytning til batteriet, noe som er sjeldent ved de enkle grensebefestningene. Militæranleggene som ble bygget ut i denne perioden vurderes som en viktig gruppe militærhistoriske kulturminner i en nasjonal sammenheng. Vernet omfatter alle spor etter militær aktivitet innenfor angitt område.
Området Jørstadmoen har siden slutten av 1700-tallet vært i bruk som ekserserplass. Det Faabergske kompani, som var en del av Oplandske Dragonregiment, var fra 1787 forlagt på Onsummoen nordvest for nåværende leirområde. Jørstadmoen har historisk betydning som en av de tradisjonsrike østnorske militærleirene som utviklet seg fra ekserserplass på slutten av 1700-tallet til leir med permanente bygninger i løpet av 1800-tallet. Etablissementet er også viktig i en militærhistorisk sammenheng som standkvarter for skole og øvingsavdelingene innenfor Hærens samband.
Den store depotbygningen fra 1893 er bevart med stor grad av opprinnelighet. Bygningen har høy verneverdi som en typisk representant for de store militære magasinbygningene oppført flere steder på slutten av 1800-tallet. Depotbygningen danner sammen med et telthus fra 1886 og en tyskbygget tømmerhytte, et bevaringsverdig miljø.
Radiolinjestasjonen fra 1955 var en av de første radiolinjestasjonene av typen «MARK» som ble bygget. Stasjonen har verneverdi som godt bevart eksempel på en type anlegg som ble bygget flere steder i landet. Innenfor etablissementet er også bevart et av de opprinnelige vakttårnene fra fangeleiren. Dette bør bevares, men kan eventuelt flyttes til museumsområdet.
Som helhet preges etablissementet av at bygninger er oppført over en lang periode og mange har liten grad av opprinnelighet på grunn av modernisering og ombygging. Dette gjelder både bygninger fra 1800-tallet og brakker oppført under krigen. Av bygninger fra 1950- og 60-tallet er det flere godt bevarte enkeltbygg, men disse utgjør i liten grad et helhetlig miljø.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Området Jørstadmoen har siden slutten av 1700-tallet vært i bruk som ekserserplass. Det Faabergske kompani, som var en del av Oplandske Dragonregiment, var fra 1787 forlagt på Onsummoen nordvest for nåværende leirområde.
VERN
Jørstadmoen har historisk betydning som en av de tradisjonsrike østnorske militærleirene som utviklet seg fra ekserserplass på slutten av 1700-tallet til leir med permanente bygninger i løpet av 1800-tallet. Etablissementet er også viktig i en militærhistorisk sammenheng som standkvarter for skole og øvingsavdelingene innenfor Hærens samband.
Som helhet preges etablissementet av at bygninger er oppført over en lang periode og mange har liten grad av opprinnelighet på grunn av modernisering og ombygging. Dette gjelder både bygninger fra 1800-tallet og brakker oppført under krigen. Av bygninger fra 1950- og 1960-tallet er det flere godt bevarte enkeltbygg, men disse utgjør i liten grad et helhetlig miljø.
Verneverdien knytter seg først og fremst til noen enkeltbygninger samt krigskirkgården. Den store depotbygningen fra 1893 er bevart med stor grad av opprinnelighet. Bygningen har høy verneverdi som en typisk representant for de store militære magasinbygningene oppført flere steder på slutten av 1800-tallet. Depotbygningen danner sammen med telthus fra 1886 og en tyskbygget tømmerhytte et bevaringsverdig miljø.
Radiolinjestasjonen fra 1955 var en av de første radiolinjestasjonene av typen "MARK" som ble bygget. Stasjonen har verneverdi som godt bevart eksempel på en type anlegg som ble bygget flere steder i landet. Innenfor etablissementet er også bevart et av de opprinnelige vakttårnene fra fangeleiren. Dette bør bevares, men kan eventuelt flyttes til museumsområdet.
Vernet omfatter bygningene og alle spor etter militær aktivitet innenfor verneområdet.
Merknad:
Området rundt den gamle magasinbygningen samt krigskirkegården er i forbindelse med ny reguleringsplan for området foreslått regulert til bevaring iht. plan- og bygningsloven §25.6.
Verneplikten ble utvidet til også å gjelde Nord-Norge i 1897. De første kretskompanier ble oppsatt i 1898. Kompaniene i Nordland og Troms hadde de første årene øvingssplasser i Mosjøen, på Rognan og på Setermoen.
Ekserserplassen Skansen på Rognan var etterhvert lite tilfredstillende fordi Staten her bare leide grunnen og oppsitterne bl. a. gjorde krav på ulempeerstatning m. m. i forbindelse med øvelser.
Etter omfattende befaringer og undersøkelser ble innkjøp av Elvegårdsmoen nord for Narvik besluttet. Elvegårdsmoen ble ansett som den beste plass bl. a. pga. gunstig beliggenhet som samlings- og mobiliseringsplass, mulighet for manøvrering i fellesskap med troppene på Setermoen samt gode betingelser med hensyn til øvelser, spesielt skarpskyting. Det ble dessuten fremhevet at dette var det billigste alternativet.
Elvegårdsmoen ligger ved Bjerkvik, innerst i Ofotfjorden. Leiren består av tre områder. Infanterileiren ligger på en flat sandmo med veier og bygninger lagt i forhold til et rettvinklet veinett. Bebyggelsen her består av ca 20 bygninger fra tre perioder: spisesal, depotbygning, offisersmesser m. m. fra den første utbyggingsperioden 1910–20, flere brakker oppført i perioden 1940–45 og nyere kjøkken- og sanitærhus for repetisjonsøvelser. Ingeniørleiren ligger noe lavere nordvest i området og bebyggelsen følger her mer det kuperte terrenget. Den eldste bebyggelsen i leiren ble ødelagt under alliert bombing i april 1940. Dagens bebyggelse består av enkelte ekstyske bygninger samt en del nyere bygg til bruk ved repetisjonsøvelser. Lengst nede ved Elvegårdselva i nord ligger Stordalen. Bygningsmassen her består hovedsaklig av eldre verksteds- og lagerbygg oppført 1909–21. Noen hundre meter lenger øst ligger et område med fem ekstyske lagerbrakker.
Mye av den opprinnelige leirbebyggelsen ble ødelagt under krigen, og også i årene etter krigen er en del eldre bygninger revet. Elvegårdsmoen fremstår likevel med en betydelig andel av den eldste bygningsmassen intakt. Bygningene er for en stor del velholdt og med relativt stor grad av opprinnelighet. Flere av bygningene er modernisert og bygget om som følge av endret funksjon, men mht. eksteriøret er opprinnelig utforming og detaljer som dører, panel, gerikter og vinduer for en stor del bevart. Oppe i infanterilerien ligger bygningene med god avstand innenfor et ganske stort område, men den opprinnelige strukturen i leiren er fortsatt lesbar.
Når det gjelder de ekstyske brakkene er disse gjennomgående endret gjennom modernisering og rehabilitering. Et unntak er lagerbrakkene i Stordalen.
Elvegårdsmoen har stor militærhistorisk og antikvarisk interesse. Ved siden av Setermoen og Drevjamoen var Elvegårdsmoen en av de første ekserserplassene som ble etablert i Nord-Norge etter at verneplikten i 1897 ble utvidet til å gjelde også de tre nordligste fylkene. Leiren omfatter et av de eldste og beste bevarte bygningsmiljøene i Nord-Norge knyttet til Forsvarets virksomhet. Med godt bevarte lager/depotbygninger, verkstedbygninger og messebygg representerer bygningsmassen en bredde mht. bygningstyper som ikke er representert i andre militære anlegg i Nord-Norge fra samme periode.
Lemmebrakkene representerer en bygningstype som ble oppført i et stort antall over hele landet under annen verdenskrig, men som det i dag finnes få godt bevarte eksempler på i denne landsdelen. De aller fleste er revet eller betydelig endret gjennom rehabilitering og ombygging.
Bygningen i Tollbodgata 10 ble opprinnelig oppført som privat bypalé og senere gitt som gave til Krigsskolen.
Etablissementet Tollbodgaten 10 - Den gamle Krigsskolen i Oslo - ligger i et sentralt bymiljø i Kvadraturen, på hjørnet av Dronningens gate og Tollbodgaten. Eiendommen er en del av den opprinnelige Christianiabebyggelsen, med røtter tilbake til 1630. Anlegget består av en tilbaketrukket hovedbygning med fremspringende tverrfløyer i to etasjer, samt sidebygning, orientert mot Dronningens gate, gårdsplass omgitt av bakbygninger i to etasjer og mur med inngangsportal mot Tollbodgaten. Hovedbygning har høyt mansardtak med inntrukne arker, mens tverrfløyene har saltak og gavler markert med hjørnepilastre og trekantgavler. Mellom fløyene ligger en opphøyet, inngjerdet hage hvor det står en minneobelisk over general D. Hegermann. Gjerdet er utført av smijern, inndelt i felter mellom høye murpilarer kronet med urner. Det arkitektoniske forbildet til denne komposisjonen er en barokk forplass -Cour d'Honneur. Her fremstår plassen imidlertid kun som et arkitektonisk markering, i det hovedinngangen ligger på den andre siden, mot gårdsplassen. Sidebygningen mot Dronningens gate (Ordresalen) er rikere ornamentert enn hovedbygningen, med kvadersteinsimitasjon, horisontale trekninger og bekroning av midtpartiet. Flere av elementene kan gjenfinnes på muren mot Tollbodgaten. Bygningen har to klart artikulerte fasader, men med ulik utforming, noe som karakteriserer anlegg fra barokken og rokokkotiden.
Hovedinngangen skjer til gårdsplassen gjennom en monumental port. En dobbeltløpet steintrapp med forseggjort smijernsgelender leder opp fra gårdsplassen til hovedinngangen midt på fasaden. den lukkete gårdsplassen er brolagt og omgitt av bakbygninger i to etasjer mot syd og vest for muren med inngansgportal mot nord. En mindre lystgård ligger bak Ordresalen (sidebygningen mot Dronningens gate), med port fra gårdspalssen.
Hovedbygningen er innvendig preget av fine interiører, hvorav 2.etasje er den mest påkostede. Av gamle elementer finnes stukktak, brystningspanel, listverk, dører og malte veggflater. I kjelleren er de opprinnelige hvelvede rommene fra 1600-tallet beavrt, men interiøret ellers er preget av dagens bruk som bodega. Etter 1970, da skole- og forlegningsvirksomheten flyttet, er interiørene blitt tilført en del representativt utstyr, som jernovner, lysekroner, tapeter, møbler mm. Fargesetting er delvis basert på undersøkelser på stedet, delvis tolkninger i forhold til tidskarakter.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Bygningen ble opprinnelig oppført som privat bypalé og senere gitt som gave til Krigsskolen.
VERN
Etablissementet Tollbugaten 10 - den gamle Krigsskolebygningen - er en viktig del av den gamle Christiania-kvadraturen. Bymiljøet i Kvadraturen var fra slutten av 1800-tallet gjennom en omfattende endringsprosesss med modernisering og økt arealutnyttelse, og bare unntaksvis finnes bygninger bevart fra før 1800-tallet. Krigsskolebygningen har en vesentlig miljøverdi og en viktig betydning i forhold til hovedstadens historie.
Tollbugaten 10 har en interessant historie som både er knyttet til embedsverket i Norge tilbake til 1600- og 1700-tallet og til Krigsskolens sentrale rolle i norsk undervisningsvirksomhet. Spesielt interessant er bygningsmiljøet på bakgrunn av høy alder og sjeldenhet. Med bygningens karakteristiske utforming og unike interiørdekor har etablissementet stor verneverdi. Bygningens interiør og eksteriør er administrativt fredet. Verneområdet fremgår av kartet.
Merknad:
Tollbodgaten 10, den gamle Krigsskolebygningen, er administrativt fredet.
Batteriet ble etablert som del av et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Nordre Skorås utgjorde venstre flanke i Fossumavsnittets befestninger, og skulle samvirke med Skorås søndre batteri. Batteriet hadde til oppgave å hindre en fiendtlig krysning av Glomma mellom Langenes jernbanebro og Solli. Skorås nordre ligger ca. 100 meter over Glomma, to km nord for Onstadsund. Nærmest befestningen er området holdt åpent, mens siktlinjene mot Glomma stort sett er gjengrodd av barskog. Terrenget foran batteriet er jevnt avrundet. Selve batteriet ligger på en knaus øst for gården Skaarud vestre.
Anlegget har front østover mot Glomma. Det enkle batteriets venstre flankes standplasser er utsprengt i fjell, mens høyre side har oppbygget brystvern. Siktebordets fundament står på en knaus bak standplassene. En enkel trappeforbindelse fører fra høyre fløy ned til en forbindelsesvei som fører til Skorås søndre batteri.
Kjellåsbatteriet ble etablert som del av et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Kjellås hadde sammen med Staåsbatteriet og et tilhørende mobilt forsvar som oppgave å hindre fiendtlig fremrykning mot Glomma ved Grønsund, samt hindre all øvrig overgang nord for sundet innenfor batteriets rekkevidde. Det var dessuten sikt mot bygdeveien fra Askim og hovedveiene fra flere jernbanestasjoner (Mysen, Eidsberg, Rakkestad og Slitu).
Batteriet ligger på en skogbevokst åsrygg som skråner bratt mot Glommas vestside. Det ligger i et jordbruksområde, og adkomst skjer via en gårdsvei. Batteriet har østvendt hovedfront som er konstruert som et langstrakt brystvern av gråstensmur med innebyggede ammunisjonnisjer, og er tildels nedsprengt i fjell og føyet inn i terrenget med en svak helling nordover. Hovedfronten har åtte åpne kanonstandplasser med doble ammunisjonsnisjer. Bak brystvei går en forholdsvis bred vollvei, som er åpen bakover på batteriets venstre side. I bakre hjørne av anlegget skiller en høy knaus høyre og venstre fløy. Her står også plassen for siktebordet høyt hevet over batteriets vollgang. Nisjene bærer noen spor etter senere reparasjoner.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Kjellåsbatteriet ble etablert som del av et større forsvarssystem av sperrefort og forberedte stillinger langs grensen i forbindelse med løsrivelsen fra unionen med Sverige. Kjellås hadde sammen med Staåsbatteriet og et tilhørende mobilt forsvar som oppgave å hindre fiendtlig fremrykning over Glomma ved Grønsund, samt hindre all øvrig overgang nord for sundet innenfor batteriets rekkevidde. Det var dessuten sikt mot bygdeveien fra Askim og hovedveiene fra flere jernbanestasjoner (Mysen, Eidsberg, Rakkestad og Slitu):
VERN
Kjellåsbatteriet har stor militærhistorisk interesse som del av et omfattende og viktig forsvarssystem mot Sverige. Dette er en interessant og viktig befestningslinje som må bevares helhetlig. Militæranleggene som ble bygget ut i denne perioden har symbolverdi i forbindelse med nasjonens løsrivelse fra unionen.
Batteriet har videre interesse på grunn av at dets konstruksjon viser variasjoner innenfor systemet. Batteriet er godt bevart. De gamle militæranleggene som ble bygget ut i denne perioden vurderes som en viktig gruppe av militærhistoriske kulturminner i en nasjonal sammenheng. Vernet omfatter alle spor etter militær aktivitet innenfor angitt område.
Torås fort ble etablert av Forsvaret som ledd i utbyggingen av Ytre Oslofjord festning i mellomkrigstiden. Anlegget ble utviklet videre av den tyske okkupasjonsmakten. Etablissementet inngikk i et omfattende system av militære støttepunkter i Vestfold. Toråsanlegget har siden fredsslutningen tjent som ett av flere flankefort ved Oslofjorden for Kystartilleriet.
Torås ligger i skjærgården på Tjøme syd for Tønsberg. Området er kupert og preget av svaberg. Det militærhistoriske landskapet består delvis av naturlige fjellknauser, delvis av støpte høyder der stillinger etc. er plassert. Leirbebyggelsen er delt i Øvre og Nedre leir. Miljøet omfatter nesten utelukkende elementer fra den tyske utbyggingssperioden. Det mest interessante miljøet ligger i den øvre delen; med bygninger, kommandoplass, kanonstillinger m.m. Bygningene, som ligger lavt i terrenget mellom bratte fjellrygger, er bevart med høy grad av opprinnelighet. De to største bygningene (oppr. befalsmesse og befalsbolig) karakteriseres av høye valmtak og søyleverandaer. To forlegningsbrakker har en noe enklere utforming med saltak. Dette bygningsmiljøet har høy arkitektonisk kvalitet, utformingen er mer forseggjort enn flertallet av bygningsmiljøene på ekstyske kystfort. Fortifikasjonene er på en meget karakteristisk måte tilpasset fjellformasjonene.
Etablissementet omfatter også et opprinnelig sivilt bolighus (ant. fra 1800-tallet) syd før Nedre leir, samt et fint formet pumpehus i tegl, sannsynligvis tyskbygget.
Beskrivelse fra lokalitet:
Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av leveranser fra USA under annen verdenskrig. På bakgrunn av erfaringer fra første verdenskrig med en effektiv britisk blokade av Nordsjøen, ønsket den tyske marineeledelsen å bygge opp en sterk ubåtflåte for å kunne true de alliertes forsyningslinjer til sjøs. En rekke tyske ubåter gikk tapt i havn, på verksted eller i transitt under første del av krigen. I oktober 1940 ble det derfor besluttet å bygge bunkere langs den franske, tyske og norske kysten. Disse ubåtbunkerne fikk stor betydning i tyskernes angrep på konvoiene med allierte forsyninger, ikke minst til Murmansk. I Trondheim ble to bunkere påbegynt, Dora I og II, hvorav bare førstnevnte ble ferdigstilt (ref. etabl.nr. 160120 Persaunet leir). Ubåttbunkeren på Laksevåg i Bergen ble påbegynt i 1941 og den første dokken var operativ i 1943. Anlegget som hadde dekknavnet Bruno, tjente som hovedkvarter for tyskernes 11. Unterseebootsflottille som utover krigen fikk tilført en rekke ubåter. Byggeprosjektet pågikk under hele krigen og var planlagt avsluttet i juli 1945. En planlagt bunker lenger vest ble ikke påbegynt.
Ved siden av Dora I i Trondheim var ubåtbunkeren i Vågedalen det eneste overhalingssted for ubåter i nordre del av Nordsjøen under annen verdenskrig. I Bergen ble de opprinnelige verftene og verkstedene beslaglagt umiddelbart etter okkupasjonen i 1940 og brukt som transittstassjoner for ubåtene i Atlanteren mens bunkersanlegget ble bygget opp for å imøtekomme behovet for bedre kapasitet og beskyttelse. Etter de alliertes invasjon i Frankrike i 1944 og den tyske tilbaketrekkingen derfra, fikk anleggene i Norge stor strategisk betydning. Dette gjaldt også Bergen som var et av de siste støttepunktene for de tyske ubåtene. Et stort antall ubåter kunne være samlet på havnen eller i nærheten. Etter å ha vært tilbakeholdne med angrep i første del av krigen, bl.a. av redsel for hevnaksjoner, ble ubåtbunkeren nå et prioritert bombemål for allierte flystyrker.
Bombeangrepene over Bergen under krigen var alle rettet mot ødeleggelse av bunkeren, nærliggende skipsverft og verksteder samt mål på havnen. For befolkning i Bergen er bunkeren forbundet med de tragiske følgene av alliert bombing den 4. oktober 1944, der 193 mennesker mistet livet, hvorav 61 barn.
Anleggene i Trondheim er ombygd og ute av Forsvarets eie. Svært få av anleggene på Kontinentet er intakte og i forsvarsmessig opprinnelig bruk. UVB-bunkeren i Vågedalen er videre interessant ut fra en teknologisk synsvinkel fordi det måtte gjøres en rekke nyvinninger underveis i arbeidet – forholdene tillot ikke utprøvinger.
(Fra landsverneplan for forsvaret 2000)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
UVB-bunkeren på Laksevåg ligger nederst i Vågedalen, ca. 3 km vest for Bergen sentrum. Den består idag av tre dokker som ligger inntil hverandre. Opprinnelig besto anlegget av syv haller: tre tørrdokker, tre våtdokker og en hall som skulle tjene som drivstoff- og oljelager. Kapasiteten var ni båter samtidig. Vegger og takstrukturer i betong var forsynt med kubisk armering i flere meters tykkelse, selv om enkelte mellomrom måtte fylles med sand på grunn av sementmangel. Etter 1945 ble de fem vestligste dokkene besluttet demolert. En av dem, dokk III, ble senere istandsatt og tatt i bruk. Bakerste del av de opprinnelige hallene er fortsatt delvis intakte og består idag av diverse verkstedlokaler og kontorer. Foran disse, på det tidligere dokkområdet ut mot sjøen, er det gjort utfyllinger som bl.a. blir brukt til parkeringsplass.
Ubåtbunkeren og verkstedene under dekknavnet Bruno på Laksevåg i Bergen er militærhistorisk interessante både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Ubåtbunkeren var viktig for Tyskland under annen verdenskrig ved at deres ubåter opererte herfra mot allierte konvoier. I tillegg er den knyttet til sivile tap som følge av alliert bombing mot slutten av krigen.
Ved siden av Dora I i Trondheim var ubåtbunkeren i Vågedalen det eneste overhalingssted for ubåter i nordre del av Nordsjøen under annen verdenskrig. I Bergen ble de opprinnelige verftene og verkstedene beslaglagt umiddelbart etter okkupasjonen i 1940 og brukt som transittstasjoner for ubåtene i Atlanteren mens bunkersanlegget ble bygget opp for å imøtekomme behovet for bedre kapasitet og beskyttelse. Etter de alliertes invasjon i Frankrike i 1944 og den tyske tilbaketrekkingen derfra, fikk anleggene i Norge stor strategisk betydning. Dette gjaldt også Bergen som var et av de siste støttepunktene for de tyske ubåtene. Et stort antall ubåter kunne være samlet på havnen eller i nærheten. Etter å ha vært tilbakeholdne med angrep i første del av krigen, bl.a. av redsel for hevnaksjoner, ble ubåtbunkeren nå et prioritert bombemål for allierte flystyrker.
Bombeangrepene over Bergen under krigen var alle rettet mot ødeleggelse av bunkeren, nærliggende skipsverft og verksteder samt mål på havnen. For befolkning i Bergen er bunkeren forbundet med de tragiske følgene av alliert bombing den 4. oktober 1944, der 193 mennesker mistet livet, hvorav 61 barn.
Anleggene i Trondheim er ombygd og ute av Forsvarets eie. Svært få av anleggene på Kontinentet er intakte og i forsvarsmessig opprinnelig bruk. UVB-bunkeren i Vågedalen er videre interessant ut fra en teknologisk synsvinkel fordi det måtte gjøres en rekke nyvinninger underveis i arbeidet - folholdene tillot ikke utprøvinger.
Steinøks, som ble funnet i 30-åra ved et tre under pløying, på en flate NØ for huset nær elva. Øksa som ikke ble tatt vare på, antas å være ca. 15 cm lang, 10 cm bred. Området der øksa ble funnet grenser opp til Heggelia leir, men Astrid Gundersen som opplyste om funnet som var gjort av hennes mann Halvdan Gundersen (død), kunne ikke påvise stedet nøyaktig.