Gamlevegen, gutuene og Vinterbrøyta er de mest markante vegfarene fra byens etablering. Gamlevegen er en del av kongeveien. Gutuene går mellom de gamle gårdstunene og utmarka i retning øst-vest. Vinterbrøyta er forbindelsen fra Hammer gård til bryggene ved Berget i nordenden av Mjøsa. Stedet har vært trafikknutepunkt siden 1600-tallet. Kontakten og nærheten til utmark og fjell var viktig. Gamle Norseterveg er et eksempel på dette.
Sentrum er dels direkte omkranset og ”definert” gjennom kontrast av en åpen ”villaby” fra slutten av 1800-årene og frem til andre verdenskrig. Det gir en sjeldsynt og sterkt sjarmerende bykarakter som med sin grønne profil har stor betydning for den overordnete virkning av byen i landskapet. Samtidig er en lang rekke av villaene av høy arkitektonisk kvalitet og danner særegne miljøer som i seg selv har betydelig verneverdi.
I 1912 ble det for de ytre områdene av byen vedtatt en reguleringsplan som brøt med det gamle rutenettsmønsteret. Bestemmelsene gjaldt også for byggebeltet i Fåberg kommune som lå langs bygrensen. Planen var påvirket av den engelske hagebybevegelsen og Camillo Sittes tanker, og speilte således de rådende tendensene innen byplanlegging ellers i Europa. Planen gir et romantisk gatebilde med buede traseer tilpasset terrenget.
Lillehammer har fra perioden 1912-1940 store innslag av nybarokk og funksjonalistisk villa-arkitektur av meget høy kvalitet. Flere steder danner grupper av slike villaer karakteristiske, helhetlige miljøer.
Villaområdet nordøst for byen er preget av Lillehammers sterke kunstnerkoloni tidlig på 1900-tallet. Der bygde blant andre Sigrid Undset, Alf Lundeby, Thorvald Erichsen og Kristen Holbø. En del av disse var tømmerhus som ble flyttet til byen. Sigrid Unsets Bjerkebæk er fredet og er i dag museum.
De første tiårene etter at Lillehammer ble grunnlagt i 1827, ble det bygd mange våningshus mot gata i én etasje. Nå er det få slike igjen. Fire av dem ligger i kvartal 21 og 22, ut mot Storgata og Løkkegata.
Mens bygningsmiljøet sør for Lilletorget forteller om handelsvirksomhet med relativt store gårder, representerer miljøet rundt Løkkegata et annet sosialt lag, håndverksmiljøet. Håndverk og småindustri var en viktig næring i Lillehammer hele 1800-tallet, og i flere av bakgårdene er det mindre verkstedbygninger. I håndverkernes boligmiljø bygningene er mindre og enklere. Karakteren ved boligområdet i Løkkegata er godt bevart. Området er enestående i Lillehammer og utgjør en viktig del av byens historie og er dermed også av nasjonal interesse.
Området har en småskalamålestokk som har bakgrunn både i den gamle eiendomsstrukturen samt utbyggernes sosiale bakgrunn. Her er små enheter, bolig mot gate og tilhørende uthus/verksteder bakenfor. Noen uthus/bakgårds-bygninger står fortsatt Bygningene er plassert i eiendomsgrense og forteller historien om utnyttelse av arealer og type bygninger i byens tidlige utvikling. Miljøet med småskalabebyggelse er unikt i Lillehammer og står i fare for å bli ødelagt.
Storgata og de gamle ferdselsårene som Gamlevegen og Vinterbrøyta er en del av den overordnete strukturen for kommunikasjon og transport som var med på å legge grunnlaget for Lillehammer. Det samme gjelder den viktige ferdselen fra vann til fjell og utmark via Sundgata, Vinterbrøyta og Gamle Norseterveg.
De industrielle mulighetene som lå i vannkraften i Mesnaelva var et viktig utgangspunkt for plasseringen av den nye innlandsbyen. Kraftkrevende industri ble lagt langs Mesnaelva. Ovenfor Storgata og nord for Mesnaelva ligger bygningene til Mesna Bruk. Det er fem bevaringsverdige trehus i området. To bygninger mot Lilletorget er fra før 1850 og plassert i tilknytning til Gamlevegen. Industribebyggelsen er viktig for miljøet. To store produksjonsbygninger er oppført på 1800-tallet og senere påbygd på midten av 1900-tallet. De er eksempler på store industribygninger langs Mesnaelva, og fasadene mot elva er derfor viktige å ta vare på. Sør for Mesna Bruk ligger Brenneriet fra 1842. På nedsiden av Storgata ligger teglsteinsbygningene til Lillehammer Aktiemølle og nedenfor den, Gudbrandsdalen Uldvarefabrik.
Til å begynne med vokste Lillehammer sakte. Fra byen ble opprettet og helt opp til 1912 skjedde byveksten etter de planene som ble trukket opp ved grunnleggingen i 1827. Byplanen, av amtskonduktør Buchholz, la ut den fremtidige byen i form av et rent rutenettmønster, fire kvartaler bredt og tretten kvartaler langt. Alle kvartalene var kvadratiske og like store, og alle gatene hadde samme bredde.
Langs Storgata og i området rundt kirka og Søndre park finner en den eldste bebyggelsen. Her var knutepunktet mellom frakttrafikken på Mjøsa og videre trafikk nordover på kongevegen. Ved Hammer gård var det kirke og markedsplass hvor det i lengre tid hadde vært årlige markeder med betydelig omsetning. Flere av de gamle gårdstunene er fortsatt intakt.
I 1860 lå bygårdene tett i tett langs Storgata gjennom hele byen. Ellers var det bare enkelte tverrgater som var bebygd. Bygårdene bestod, med få unntak, av panelte tømmerhus i empirestil. Byggeskikken fra bygdene omkring ble overført til byen. Langs gata lå våningshusene. I bakgårdene lå staller, pakkbuer, verksteder og bondestuer der bønder med ærend hos kjøpmannen kunne overnatte. Det finnes fremdeles eksempler på slik bakgårdsbebyggelse, selv om mye er gått tapt etter 1960. Håndverk og småindustri var en viktig næring i Lillehammer hele 1800-tallet, og i flere av bakgårdene er det mindre verkstedsbygninger.
Hver vinter i februar ble det holdt marked i Lillehammer. Markedsplassen foran Hammer gard ble for liten i 1870-årene, og byen kjøpte grunn til en ny og større markedsplass nærmere handelssentrum. I 1907 ble Stortorget anlagt der, og Lillehammer fikk faste torgdager. Da kunne bøndene selge produktene sine direkte til byfolket uten kjøpmannen som mellomledd.
Omkring 1900 var Lillehammer i sterk vekst. Lillehammers befolkning ble mer enn fordoblet på 30 år, fra 1832 innbyggere i 1890 til 5189 i 1920. I denne perioden ble byen utvidet med sveitserstilbebyggelse innenfor rutenettplanen. Et nytt trekk på byhusene fra denne perioden er de store butikkvinduene, og en større skala enn empirebebyggelsen. Fra 1890-tallet ble det også bygget frittliggende villaer i sveitser- og dragestil.
Lillehammer ble i 1894 Norges tredje by med elektrisitetsverk. Elektrisiteten var i første omgang myntet på industrien. Bygningene til både kraftstasjonens øvre anlegg fra 1917 og nedre anlegg fra 1921 ligger intakt. Omkring i byen ligger også flere transformatorkiosker i nybarokk stil fra 1920-tallet.
Stortorget er i dag preget av enkeltbygninger fra 1900-tallet av høy arkitektonisk verdi, som Norges Bank og Breiseth hotell fra 1913, tegnet av Wollebæk og Jürgensen i kompaniskap, Lillehammer kino tegnet av Erling Viksjø på 1960-tallet og Lillehammer Kunstmuseum tegnet av Snøhetta før OL i 1994.
I 1912 ble det for de ytre områdene av byen vedtatt en reguleringsplan som brøt med det gamle rutenettmønsteret. Planen var påvirket av den engelske hagebybevegelsen og Camillo Sittes tanker, og speilte således de rådende tendensene innen byplanlegging ellers i Europa. Planen gir et romantisk gatebilde med buede traseer tilpasset terrenget. For å gi bydelen et villapreg ble området anlagt med krumme gateløp og fikk vedtekter med forbud mot å legge husene nærmere enn 5 meter fra vegen.
Planen medfører at sentrum til dels er omkranset og ”definert” gjennom kontrast av en åpen ”villaby” fra slutten av 1800-årene og frem til andre verdenskrig. Det gir en sjeldsynt og sterkt sjarmerende karakter til byen. Lillehammers grønne profil har stor betydning for den overordnete virkning av byen i landskapet. En lang rekke av villaene er av høy arkitektonisk kvalitet, samlet danner de særegne miljøer som i seg selv har betydelig interesse. Lillehammer har fra perioden 1912-1940 store innslag av nybarokk og funksjonalistisk villa-arkitektur av meget høy kvalitet.
Flere steder danner grupper av slike villaer karakteristiske, helhetlige miljøer. Et av de mest intakte villaområdene er bebyggelsen omkring Sportsplassen sør i byen. Rundt Sportsplassen var det i første rekke borgerskapet som bygde, og villaene er gjennomgående større der enn i resten av byen. Axel Thallaugs villa fra 1918 (nå Nansenskolen) tegnet av Kristofer Lange kan nevnes som en verdifull enkeltbygning i området.
Gamlevegen, gutuene og Vinterbrøyta er de mest markante vegfarene fra byens etablering. Gamlevegen er en del av kongeveien. Gutuene går mellom de gamle gårdstunene og utmarka i retning øst-vest. Vinterbrøyta er forbindelsen fra Hammer gård til bryggene ved Berget i nordenden av Mjøsa. Stedet har vært trafikknutepunkt siden 1600-tallet. Kontakten og nærheten til utmark og fjell var viktig. Gamle Norseterveg er et eksempel på dette.
I 1841 ble det første dampskipet satt i rutetrafikk på Mjøsa, og på 1850-tallet ble jernbanen mellom Christiania og Eidsvoll bygd ut. Dermed ble avstanden til hovedstaden betraktelig mindre. Samtidig ble veianleggene nordover i Gudbrandsdalen utbedret fra 1854, og Lillehammer forsterket sin rolle som porten til Gudbrandsdalen. Thorstadbua ved brygga på Berget er bygd i 1857. Steinpakkhuset ved sundet i Mjøsa er et tydelig minne om skipstrafikken over Mjøsa. Brygga er et av byens få tilknytningspunkter til Mjøsa.
Innenfor delområdet ligger boligen til disponent Bache-Wiig i Hougners gate 20 fra 1911 - tegnet av Magnus Poulsson, som er en verdifull enkeltbygning.
Navnet Misjonsmarka har bakgrunn i at Det norske Misjonsselskap beredvillig stilte en del av sin tomt, innkjøpt til misjonsskole i 1862, til rådighet for Stavanger kommune til takstpris.
Da boligreisingen skulle i gang i Stavanger etter krigen var det få byggeklare tomter. Misjonsmarka ble bygget ut med 12 lamellblokker, som 3 etasjes lavblokker i mur med til sammen 198 leiligheter. De fleste leilighetene er tre-roms på ca. 70m2. Det var Stavanger Boligbyggelag’s første byggeprosjekt, med innflytting fra 1948.
Blokkene er tegnet av arkitektene MNAL Valdemar Hansteen og Tor Sørensen. Valget av boligtype ble gjort etter diskusjon både i pressen og i det politiske miljøet om hva byen burde satse på, og etter at det hadde vært arrangert studietur til Guldheden i Göteborg, som sto som et forbilde for moderne boligbygging i Norden.
Blokkene ligger innenfor trehusbyen, og med 10 – 15 minutters gangavstand til sentrum er de ikke noen drabantbyutbygging. Området ble bygget ut etter en samlet plan med nærservice i form av egen butikk, og dessuten bank og postkontor, som også betjente områdene omkring.
Det er gjort endringer i fasaden gjennom at både vinduene og de fleste dørene er skiftet ut. De nye vinduene har ikke oppdeling i fag som de tidligere, men er satt i de samme utsparingene i fasaden. En av blokkene har originale vinduer i i trappeløpet, mens en blokk også har fått trebalkonger mellom de opprinnelige teglbalkongene. Mye av detaljeringen er altså ikke autentisk, men helheten i anlegget bevart og fasadeuttrykket er beholdt. Banken og posten er borte og erstattet av et bakeri og en pizzarestaurant, men det er i alle fall fremdeles servicefunksjoner knyttet til anlegget.
Rundt 1880 var Egersund en todelt by både geografisk og sosialt. Vest for kirka lå handels- og sjøfartsbyen. Her var sjøhusene og bryggene den viktigste kontakten med omverden. Bak bryggene og sjøhusene lå forretningsgårdene. Mot Strandgata lå de store empirebygningene, oppover i skråningen bak lå mindre og enklere bygg for håndverkere, sjøfolk, dagarbeidere og sjauere. Øst for kirka, på begge sider av Lundeelva, lå industribyen. Rundt byens største arbeidsplass lå så arbeidernes boliger. Mellom de to ”byene” i byen lå jernbaneområdet og dampskipskaia.
Denne todelingen av byen er fremdeles godt lesbar i bybildet.
Det uregulerte området Hauen må sies å være Egersunds ”gamleby”. Bebyggelsen på Hauen har vokst frem av seg selv, antagelig i tiden mellom 1750 og 1800. Området har utviklet seg etter behov og er i dag et sjarmerende, rotete bygningsmiljø. Tidligere var det boliger, verksteder, uthus, fjøs og løer om hverandre. Etter at området var truet av rivning på slutten av 1970-tallet, er bygningene i dag rehabilitert. Og selv om de har gjennomgått endringer, er tuftene de samme.
Lothemarken
Bebyggelsen i Lothemarken oppsto først langs Haugeveien i vest. Dette var byens innfartsvei fra nord. Før 1910 lå området i nabokommunen Skåre. Her hadde Skåre kirke ligget siden 1638. I 1856 ble en ny og mye større Skåre kirke bygget etter tegninger fra arkitekt Christian H. Grosch.
På 1800-tallet oppsto en blandet småhusbebyggelse langs veien. På slutten av 1800-tallet ble det bygget flere store sveitservillaer langs søndre del av Haugeveien. I 1897 ble Hauge Skole, en karakteristisk nygotisk murbygning, bygget like nord for kirken.
Navnet Lothemarken kommer fra skipsreder Arne Lothe (1838-1931). I løpet av 1870-tallet bygde Lothe opp et betydelig seilskuterederi. Han var også ordfører i byen i flere perioder. I 1878 kjøpte han et gårdsbruk på Hauge og flyttet inn i en nybygd, større sveitservilla like ved Skåre Kirke i 1881. I 1910 ble store deler av markene til gården regulert til boligstrøk, mens området rundt Hestafjellet, som var tilplantet med ulike tresorter, ble først gitt som gave til Haugesund Byselskap, og siden gitt videre til Haugesund kommune, som park. Den vestre delen av boligstrøket er siden kalt Lothemarken.
Rundt århundreskiftet dannet det seg dessuten en tettere klynge med mindre bygårder med butikker på Hauge, noen hundre meter nord for kirken. Da området ble innlemmet i Haugesund i 1910 ga kombinasjonen av Byparken, store hager og Skåre Kirke med gravlund et samlet parkpreg. Sammen med kort avstand til sentrumsgatene og havnen gjorde dette området svært attraktivt for boligbygging.
Frem mot første verdenskrig ble de nye gateløpene bebygd med middels store villaer i jugendstil. Særlig under krigen og jobbetiden skjøt byggeaktiviteten i Haugesund fart og strøket ble fylt raskt opp. Langs Havnaberggaten og Tambarskjelvesgate ble det bygget en håndfull større villaer av høy arkitektonisk kvalitet. Blant disse er nasjonalromantisk orienterte Tambarskjelvesgate 6 fra 1918 og jugend-murvillaen Havnaberggaten 12.
Tyvetallet var en stille periode for byggebransjen i Haugesund på grunn av at depresjonen etter første verdenskrig rammet sjøfartsbyen særlig hardt. Lothemarken fikk likevel et landemerke i 1924 ved at Hauge skole ble tilført en fløy i nyklassisistisk stil.
Siden har endringene i strøket vært så få at de lett lar seg kvantifisere: På midten av tredvetallet, da tidene bedret seg igjen, ble de siste 4 ledige boligtomtene på Lothemarken bebygd med eneboliger i tidstypisk byggmesterfunkis. I 1952 etablerte Haugesund Kunstforening sitt billedgalleri i en villa i Erling Sjalgsonsgate 4, og i 1978 fikk billedgalleriet et større tilbygg innover i kvartalet.
En del rehabiliteringsarbeider har gått ut over bygningenes antikvariske kvaliteter i eksteriør, særlig gjelder dette vindusvalg, kledningstyper og i et par enkelttilfeller taktekking. Flertallet har likevel opprinnelig kledning og taktekking. Et jugendhus er revet og erstattet av et nytt med noenlunde likt i volum og materialbruk.
Helheten som boligstrøk i jugendstil er til tross for nevnte endringer meget godt ivaretatt. Den eldre småhusbebyggelsen langs Haugeveien er noe mer variert i tilstand og har til dels et oppgraderingsbehov, men har gjennomgående høy autentisitet. To store sveitservillaer er begge i god stand og med høy autentisitet i eksteriør.
Byparken, Christine Elisabeths gravlund og Jomfruparken
Byparken ble beplantet og opparbeidet for Haugesund Sparebanks regning i 1880-årene. I 1913 ble parken tilført en musikkpaviljong i mur tegnet av arkitekt Einar Halleland. Parken er senere overtatt av Haugesund Kommune.
Christine Elisabeths gravlund like øst for Byparken var ferdig opparbeidet I 1892, inkludert et mindre gravkapell i sveitserstil. Siden er gravlunden tilført murer og porter, samt et forseggjort gjerde i smijern mot de omliggende gatene. I 1920 opparbeidet kommunen nordvestre hjørne av kvartalet med gravlunden til Jomfruparken.
Byparken og Christine Elisabeths gravlund ligger der som før. Gravlundens forseggjorte nygotiske port mot sør har et restaureringsbehov mens noen av skiferfortauene ved Byparken lider under mangelfullt kommunalt vedlikehold. Enkelte av de store trærne er etter hvert gamle og vil måtte byttes ut med tilsvarende treslag. For øvrig vurderes park og gravlund å være i god forfatning.
Den første tettstedsbebyggelsen i Sandnes lå langs Gandsfjorden, i Strandgata, nord for dagens sentrum. De eldste husene på Norestra'en fra midten av 1600-tallet var små strandsitterstuer ved sjøkanten. Etter hvert som Strandstedet Sandnes vokste fram, oppsto det en bygningsmasse med bakgrunn i et variert næringsliv. Her var de beste havneforholdene, og kommunikasjonene ble ytterlig forbedret da hovedveien fra Stavanger ble lagt gjennom tettstedet. Bebyggelsen fikk en langstrakt form etter veien og strandlinja.
Denne bebyggelsen ble brutt av teglverkene Altona (1857) og Nynes (1873) og deres leirtak. Ovenfor bebyggelsen var det åpne marker som dels ble nyttet av småbruk på stranda, dels av gardsbruk på Trones og Lura. I 1878 ble bebyggelsen avskåret fra disse markene av jernbanen. Dette forsterket miljøets langstrakte, avgrensede karakter.
Da tyngdepunktet i Sandnes flyttet til Langgata og Krossen, ble Strandgata liggende noe utenfor byutviklingen. Helt "utenfor" ble imidlertid Strandgata aldri. De gode havneforholdene og sjøtomtene har alltid trukket til seg næringsinteresser. Dette har ført til en gradvis omlegging og utbygging av størstedelen av sjølinja.
Bolighusene viser et vidt spekter i alder, type, størrelse og stilpreg. Her er små strandsitterstuer og større kjøpmannsgårder i mur. Det eldste daterte huset skal være fra 1830 og flere er fra 1840-tallet. Når det gjelder bolig/ervervshus så omfatter dette både kombinasjonen bolig/butikk og bolig/verksted. "Mikkelsenhuset" i nr. 46 er et typisk eksempel på det siste. På tre eiendommer er det ennå minner som forteller om gårdsdrift.
Næringsbyggene omfatter små verksteder og større fabrikkbygninger. Minner etter teglverkene er det sparsomt med - om en ser bort fra de "åpne" tegltomtene.
Av sjøhus, som en gang var et karakteristisk innslag langs stranda, står det i dag bare et stort og to små tilbake. Her finnes også en gammel båtdokk og rester av eldre brygger(gnr. 111/976). I dag er dette miljøet alene om å dokumentere Sandnes tradisjoner som strandsted. Før har det vært mange fine hager langs gata. Det er ikke mange gamle hager her i dag, med noen unntak - bla anlegget på Strandgata 76 og haven i nr. 121b.
Norestraen har de senere år blitt oppgradert, blant annet gjennom tilbakeføring av fasader til tidligere dokumentert utseende og tradisjonell fargesetting. Det er i dag et sentrumsnært område, hvor deler av den tidligere industrien er i ferd med å flytte ut til mer egnede områder. Eiendommene langs sjøen er attraktive for utbygning av leilighetskomplekser, en utvikling som får en uheldige konsekvenser for det kulturhistoriske området.
Skudeneshavn er en bydannelse i hovedsak tuftet på et råstoff; silda. Et råstoff som for øvrig har hatt stor innflytelse på urbaniseringen i Rogaland. Byggeskikken i Skudeneshavn er ikke spesiell for stedet. Byggestilen er i hovedsak preget av Lous-Seize og empire, og bygningstypene finner en ellers i Ryfylket og i Stavanger. Det spesielle ved stedet ligger i samspillet og kombinasjonene mellom bygninger og landskap.
De fleste bolighus er bygget av plankelaft med liggende utvendig kledning, uthus og sjøhus er bygget i grovt bindingsverk med liggende kledning, og enkle enetasjes sjø- og uthus har stående panel. Bolighusene er rektangulære med ulike grunnformer (midtgangshus, korsdelt 4-roms o.l). En egen bygningstype er de kombinerte bolig- og sjøhusene med boligdelen i 2. etasje. Ofte hadde disse husene, enten hele eller deler av 2. etasje ble benyttet som bolig, bindingsverk i 1. etasje og lafteverk i 2. etasje. Disse formene har oppstått som følge at det under fisket var behov for ekstra utleiemuligheter. Da kunne det komme mange tusen fiskere til Skudeneshavn.
I 1976 ble Gamle Skudeneshavn regulert til spesialområde bevaring. Området omfatter 130 bygninger, hvorav 97 bolighus. De resterende bygg er sjøhus, naust og uthus. De fleste hus er bygget mellom 1840 – 1860, noen er bygget før og noen etter denne tidsperioden. I verneområdet inngår også Havnefjellet bak bebyggelsen og Byparken. Bebyggelsen ivaretas av en egen antikvar som rådgiver for beboerne, og interesseforeningen ”Gamle Skudeneshavn”. Verneområdet støtter opp mot dagens sentrum.
Gamle Skudeneshavn er så godt bevart at den inntok andreplass i NORTRAs konkurranse om ”Europas best bevarte tettsted” i 1990. Juryen uttalte den gang at: ”Skudeneshavn er en ualminnelig godt bevart og vernet småby som gjennom bygningsmassens plassering har fått en meget sjarmerende utforming i et spennende kulturlandskap:” Og ikke mye har forandret seg siden da.