Hagebyen på Marinevold ble oppført av Trondheim kommune i 1919 som midlertidige boliger for å avhjelpe bolignøden under 1. verdenskrig.
Bygningene ble tegnet av Sverre Pedersen, og har 35 identiske tomannsboliger og én firemannsbolig. Boligene besto av stue, kjøkken og entre i 1. etasje, stort soverom i 2. etasje og full kjeller med innlagt WC.
Vinduene, som var smårutede, ble skiftet på 1970-tallet, takvinduer og vindfang er senere tilføyelser. Kommunenes ”Træsentral” prefabrikkerte til sammen 300 boliger, fordelt på tre boligområder, deriblant Marinevold.
Den Trondhjemske firemannsboligen har blitt et uttrykk og var en hustype som preget boligbyggingen i Trondheim i over 40 år, fra 1920-tallet til 1960-tallet. Alt i alt har det blitt reist flere hundre slike bygninger, de fleste bygd over samme lest.
Typen er også kalt byggmesterhus, da det gjerne var små byggmestre som utnyttet ledig kapasitet med slikt byggeri. Grunnlaget var arkitekttegnet, med senere gjentatt og tilpasset av byggmesteren selv. I all hovedsak er firemanns-boligene oppført i reisverk i to etasjer, med to leiligheter i hver etasje.
Blant de første boligene som ble bygd var de på Øvre Rosenborg i nyklassisistisk stil. Det kanskje best bevarte miljøet ligger på Lerkendal og er regulert til bevaring. Disse ble oppført både før og etter 2. verdenskrig, blant annet tegnet av Johan Osness. De første var klassisk utformet med stående panel, de neste med en gryende funksjonalistisk påvirkning. Etter krigen var man tilbake til en mer klassisk utforming.
Bolighusene i området er for det meste godt vedlikeholdte. Stilmessig er det stor variasjon blant husene, i fargevalg, dekor og detaljering. Området fremstår likevel som helhetlig ved at de fleste bygningene er i samme størrelse, og har samme karakter.
I 1905 ble Norsk Hydro-Elektisk Kvælstof Aktieselskab stiftet med sete i Notodden. Produksjonen førte til stor aktivitet og tilflytting.
Byen ble bygget i perioden 1905-1920 basert på arbeidsplassene ved Hydro og Tinfos Jernverk (bygget 1910-1912). På grunn av begrenset overføringsteknologi kunne ikke strøm i den første tiden overføres over større avstander uten store tap. Dette er forklaringen på hvorfor ny teknologisk industri vokste fram på avsidesliggende steder som Notodden og Rjukan.
Produksjon forutsatte omfattende og til dels kompliserte transportsystem. Tinfossbanen, som ble ferdig i 1909 forbinder de to byene med hverandre. Bratsbergbanen ble bygd i 1913. Produksjonsområdet og Notodden jernbanestasjon som forbinder de to jernbanene må ses i sammenheng.
I 1894 så Tinfos Papirfabrikk dagens lys, og rundt fabrikkbygningene vokste det fram et lite samfunn med arbeiderboliger, funksjonærboliger, landhandel og håndverkere. Bygging av ny kraftstasjon (Tinfos I) i 1900 ga grunnlag for å søke etter ny industri som kunne utnytte kraften. Valget falt på produksjon av karbid i samarbeid med et tysk selskap. Metoden var imidlertid dårlig, så produksjonen gikk i 1093 over til et engelsk selskap.
I 1908 startet byggingen av Tinfos II (ferdig 1912) og kraftproduksjonen ble betydelig utvidet. Etter vellykket prøvedrift i 1910 med elektrisk jernsmelting med det første elektroråjernet i landet som resultat, ble Tinfos Jernverk stiftet like før jul 1910.
Byen ble bygget i perioden 1905-1920 basert på arbeidsplassene ved Hydro og Tinfos Jernverk (bygget 1910-1912). På grunn av begrenset overføringsteknologi kunne ikke strøm i den første tiden overføres over større avstander uten store tap. Dette er forklaringen på hvorfor ny teknologisk industri vokste fram på avsidesliggende steder som Notodden og Rjukan.
Tinfos Jernverk med arbeiderboliger mm. er under områdefredning pr september 2009.
Rødbyen stammer fra starten av boligreisingen på Rjukan. Området er bebygget med tomannsboliger i tre med samme hustype som hadde blitt benyttet i Grønnbyen på Notodden noen år tidligere. Bygningene har gode proporsjoner, men er relativt enkle og uten videre detaljering. Grunnplanen viser, stue, kjøkken og gang i første etasje, og soveværelser i annen etasje. Området er godt planlagt, er representativt og har i stor grad beholdt helheten.
Byen er en spennende industriarbeiderby. Den er totalplanlagt og helhetlig regulert av Norsk Hydros byplankontor – Rjukan byanlegg, som ble opprettet 1906. Bebyggelsen er tegnet av flere av datidens beste unge norske arkitekter. Derfor fikk man også en uvanlig høy standard på bebyggelsen. Hvis vi ser bort fra gjenreisningen av Ålesund i 1904 er ingen norsk by reist på så kort tid. Dette har gitt Rjukan et helhetlig preg.
Sentrum i byen var privat grunn som ble stykket ut i 80 parseller. Selve byens sentrum er således bygget ut privat og gatene ble regulert etter rutenettmønsteret. Området sto ferdig fra begynnelsen av 1920-årene. Hydro’s områder er mer tuftet på ”Hagebyen” som utgangspunkt i en båndbystruktur. Begge disse strukturene er ennå godt synlige i byen.
Sentralt i sentrums byplan er det monumentalt anlagte torget med to nokså like murbygninger på hver sin side. Disse var henholdsvis bibliotek og posthus/apotek, begge tegnet av T. Astrup. Meningen var å bygge et forsamlings- og rådhus som fondvegg på torvet, men det kom aldri til utførelse. Statuen av byens grunnlegger, Sam Eyde, står der i dag, men makter ikke å gi torvet noen form for avslutning. Planene om en stor festivitetsbygning som fondvegg ble ikke realisert.
Innenfor delområde Sentrum ligger også den fredete bygningen Rjukanhuset, eller Folkets Hus som det opprinnelig het. Folkets Hus ble oppført i 1930 i symmetriske, klassiske hovedformer, og med funksjonalistisk formspråk og detaljering.
Øvre og Nedre Sing-Sing storkvartal ble planlagt og bygget 1915, og ligger midt i den ellers så idylliske hagebyen på Ingolfsland. Navnet har bebyggelsen fått med referanse til et kjent amerikansk fengsel fordi den hadde en lukket form mot omverden og fremsto som en uinntakelig borg. I tillegg var bebyggelsen i tre etasjer mot to etasjer som var vanlig ellers på Rjukan, og det var porter inn til det indre av kvartalet som ble lukket om kvelden. Tanken på et fengsel ligger derfor nær.
Murgårdkompleksene ble plassert på tvers av dalen for å fungere som brannmur. Øvre Sing-Sing ble revet i midten av 1970-årene, men tomten ligger fremdeles ubebygget.
Villaveien er anlagt oppe i den sørvendte fjellsiden, og har bedre solforhold enn dalbunnen, som ligger i skygge fra midten av oktober til mars. Her bodde de høyere funksjonærene, direktører etc. Boligene er store og rommelige ene- og to-mannsboliger med naturtomt. Hvert enkelt hus har fått sin individuelle utforming. Det er arkitektene Thorvald Astrup, Joh. E. Nielsen, Magnus Poulsson og Ove Bang som har tegnet de fleste husene i disse områdene.
Husene er stilmessig i kryssningspunktet mellom klassisisme og jugend og med innslag av nasjonalromantikk
Delområdet Villaveien viser et representativt utvalg av denne typen bebyggelse på Rjukan, og inkluderer Villaveien 10 – som er Ove Bangs første ”moderne” bygning etter impulser fra Oslo Arkitektforenings studietur til Holland 1927.
Skien sentrum har røtter tilbake til middelalderen og fikk kjøpstadsrettigheter i 1358. Vannveiene var viktige for handel og industriutvikling. Etter bybrannen i 1886 ble det innført murtvang og utarbeidet en ny byplan med rutenettstruktur og visuelle grep inspirert av barokkens byplanlegging. Kirken ble plassert på høyden på Lie som fondmotiv, og en akse ble trukket ned til Bryggevannet. Monumentale murbygninger som Skien kirke, rådhuset og Festiviteten preger bybildet. Historismen dominerer arkitekturen, med innslag av klassisisme, gotikk, renessanse og jugendstil. Skien sentrum er et unikt eksempel på norsk byplanlegging med tydelig utnyttelse av topografi og visuelle strukturer.
Snipetorpgata og Bratsberggata har siden middelalderen vært en av hovedferdselsårene inn til Skien. Gateløpet snor seg opp til Kapitelberget hvor ruinen etter kryptkirken fra 1100-tallet befinner seg. Navnet Snipetorp er nevnt i en reiseskildring fra 1583 og er antageligvis eldre. Området ble bygd opp etter storflom og bybrann på 1600-tallet, med én- til toetasjes tømmerhus og hager. På 1700- og 1800-tallet bodde arbeidere og personer fra lavere middelklasse her. Det fantes verksteder, skjenkestuer, handelshus og overnattingssteder. Etter bybrannen i 1777 ble Snipetorpgata rettet ut og utvidet. På 1800-tallet ble området mer attraktivt for middelklassen. Ibsenhuset og Hotell Fønix er viktige kulturhistoriske bygg. Snipetorp ble spart under bybrannen i 1886 og er representativt for hvordan Skien så ut før brannen. Bebyggelsen er tegnet inn på kart fra 1797, og mange bygninger og gateløp er fortsatt lesbare. Snipetorp har utviklingstrekk som ligner Bakklandet i Trondheim og Vålerenga i Oslo, med sosial og geografisk avstand til sentrum.