Eiendommene i delområdet er bebygd av villabebyggelse reist like før 1. verdenskrig. Villaene ble tegnet av NTH-arkitekter, dels som boliger til seg selv. Inspirasjonen var tidligere, lokal arkitekturtradisjon, gjerne fra barokken på 1700-tallet, og klassisismen på tidlig 1800-tall. Alle bygningene er reist i tre, i halvannen etasje da bygningsloven av 1906 tilsa at trebygninger ikke skulle ha mer enn dette.
Kronprins Olavs Allé 19 er tegnet av Nils Ryjord i 1909, som arkitektens egen bolig. Bygningen har en nesten kvadratisk grunnflate, og bratt skrånende tak. Bygget er dekorert av guirlanderborder, et element som er beslektet med tilsvarende dekor blant annet på Lade gård.
Kronprins Olavs allé 17 er tegnet av Sverre Pedersen i 1910. Denne kan sies å tilhøre en brytning med den klassiske sveitserstilen, og var inspirert av eldre lokal arkitekturtradisjon. Husets enkle, avlange fasong, krysspostvinduer, tømmermannspanel, markerte midtparti med inngang og kraftige pilastre henviser til trønders arkitekturtradisjon fra 1700-tallet.
Kronprins Olavs allé 18 er tegnet av arkitekt Hagbarth Schytte-Berg, og oppført i 1912, den har kvadratisk grunnflate og klassiske trekk.
Kronprins Olavs allé 16, oppført i 1913 og tegnet av Olaf Nordhagen som egen familiebolig. Har i likhet med nummer 17 en rektangulær grunnflate. Dette strider med den kvadratiske formen som var vanligere på byggetidspunktet. Huset er tydelig inspirert av norsk tømmerarkitektur, med detaljeringer som gesimsbånd og krysspostvinduer.
Bygningene er i dag godt vedlikeholdte. Oppgraderinger er utført blant annet på tak, hvor de fleste av boligene har byttet ut skifer til fordel for nyere materialer. Området har likevel beholdt sin opprinnelige karakter, og området sin helhet. Helhetsinntrykket av området styrkes også av at alle de aktuelle villaene er malt i lyse farger, slik at området ser enhetlig ut. Hver bygnings egenart er likevel understreket av detaljering i fargevalg.
Utbygging på Lademoen slo fart etter at Meråkerbanen ble anlagt i 1880-årene. Fler e håndtverks- og industribedrifter etablerte seg i området og Lademoen utviklet seg til å bli en typisk arbeiderbydel. Bydelen ble innlemmet i Trondhjem i 1893. Dette førte med seg utbygging av kloakk, og til innføring av murtvang i 1899.
Delområdet består av et helhetlig leiegårdsmiljø i mur fra tiden rundt 1900, reist i løpet av få år etter murtvangen. Leiegårdene ble i hovedsak tegnet og oppført av byggmestre, som tidligere bygde treleiegårder, blant annet på Rosenborg.
Trondhjems Preserving Company fabrikker er reist i to faser, tegnet av Johan Osness.
Lademoen fikk egen kirkegård i 1841, Eli kirkegård. Lademoen kirke sto ferdig i 1905. Kirka er tegnet av Ole Stein. Kirka er ei langkirke bygd i teglstein, med et ytre lag av råkoppstein. Kirka har et tysk tårn og har engelsk plan. Foran kirka ligger parkområdet Eli plass, på folkemunne kalt La´moparken. parkområde ligger sentrert på Lademoen, og med omkransende allé.
Lademoen skole er oppført i 1904-06,tegnet av Lars Solberg. Bygningen har fra starten av huset Lademoen kunstnerverksted.
Hagebyen på Marinevold ble oppført av Trondheim kommune i 1919 som midlertidige boliger for å avhjelpe bolignøden under 1. verdenskrig.
Bygningene ble tegnet av Sverre Pedersen, og har 35 identiske tomannsboliger og én firemannsbolig. Boligene besto av stue, kjøkken og entre i 1. etasje, stort soverom i 2. etasje og full kjeller med innlagt WC.
Vinduene, som var smårutede, ble skiftet på 1970-tallet, takvinduer og vindfang er senere tilføyelser. Kommunenes ”Træsentral” prefabrikkerte til sammen 300 boliger, fordelt på tre boligområder, deriblant Marinevold.
Den Trondhjemske firemannsboligen har blitt et uttrykk og var en hustype som preget boligbyggingen i Trondheim i over 40 år, fra 1920-tallet til 1960-tallet. Alt i alt har det blitt reist flere hundre slike bygninger, de fleste bygd over samme lest.
Typen er også kalt byggmesterhus, da det gjerne var små byggmestre som utnyttet ledig kapasitet med slikt byggeri. Grunnlaget var arkitekttegnet, med senere gjentatt og tilpasset av byggmesteren selv. I all hovedsak er firemanns-boligene oppført i reisverk i to etasjer, med to leiligheter i hver etasje.
Blant de første boligene som ble bygd var de på Øvre Rosenborg i nyklassisistisk stil. Det kanskje best bevarte miljøet ligger på Lerkendal og er regulert til bevaring. Disse ble oppført både før og etter 2. verdenskrig, blant annet tegnet av Johan Osness. De første var klassisk utformet med stående panel, de neste med en gryende funksjonalistisk påvirkning. Etter krigen var man tilbake til en mer klassisk utforming.
Bolighusene i området er for det meste godt vedlikeholdte. Stilmessig er det stor variasjon blant husene, i fargevalg, dekor og detaljering. Området fremstår likevel som helhetlig ved at de fleste bygningene er i samme størrelse, og har samme karakter.
I 1905 ble Norsk Hydro-Elektisk Kvælstof Aktieselskab stiftet med sete i Notodden. Produksjonen førte til stor aktivitet og tilflytting.
Byen ble bygget i perioden 1905-1920 basert på arbeidsplassene ved Hydro og Tinfos Jernverk (bygget 1910-1912). På grunn av begrenset overføringsteknologi kunne ikke strøm i den første tiden overføres over større avstander uten store tap. Dette er forklaringen på hvorfor ny teknologisk industri vokste fram på avsidesliggende steder som Notodden og Rjukan.
Produksjon forutsatte omfattende og til dels kompliserte transportsystem. Tinfossbanen, som ble ferdig i 1909 forbinder de to byene med hverandre. Bratsbergbanen ble bygd i 1913. Produksjonsområdet og Notodden jernbanestasjon som forbinder de to jernbanene må ses i sammenheng.
I 1894 så Tinfos Papirfabrikk dagens lys, og rundt fabrikkbygningene vokste det fram et lite samfunn med arbeiderboliger, funksjonærboliger, landhandel og håndverkere. Bygging av ny kraftstasjon (Tinfos I) i 1900 ga grunnlag for å søke etter ny industri som kunne utnytte kraften. Valget falt på produksjon av karbid i samarbeid med et tysk selskap. Metoden var imidlertid dårlig, så produksjonen gikk i 1093 over til et engelsk selskap.
I 1908 startet byggingen av Tinfos II (ferdig 1912) og kraftproduksjonen ble betydelig utvidet. Etter vellykket prøvedrift i 1910 med elektrisk jernsmelting med det første elektroråjernet i landet som resultat, ble Tinfos Jernverk stiftet like før jul 1910.
Byen ble bygget i perioden 1905-1920 basert på arbeidsplassene ved Hydro og Tinfos Jernverk (bygget 1910-1912). På grunn av begrenset overføringsteknologi kunne ikke strøm i den første tiden overføres over større avstander uten store tap. Dette er forklaringen på hvorfor ny teknologisk industri vokste fram på avsidesliggende steder som Notodden og Rjukan.
Tinfos Jernverk med arbeiderboliger mm. er under områdefredning pr september 2009.
På Osebakken lå amtets sykehus fra 1774 til det ble flyttet til Faret ved Skien i 1830. Her lå også apoteket og en rekke bygninger knyttet mot sykehuset. Osebakken ble innlemmet i byen i 1842, og byen ble egen kommune.
Ved brannen i 1865 brant en del av bebyggelsen på begge sider av Lilleelv. På Osebakken ble bygningene inntil Osebro spart, og er dermed kulturminner fra sent 1700-/tidlig 1800-tallet fremdeles intakt. Den øvrige bebyggelsen langs Lilleelv frem til dagens Sverres gate, er bygget etter 1865.
Som svært interessante bygg er Storgata 167 og 169. Storgata 167 er fra 1830, selv om deler av huset er mye eldre, og det er et meget godt bevart eksempel på empirebygg. Omfattende rehabilitering førte til byggeskikkprisene i år 2000. Storgata. Storgata 169 (Bruungården) er en representant for Skiensklassisismen. På sydsiden av Osebro er Storgata 174 en representant for overgangsstilen mellom senempire og sveitserstil.
Kammerherregården var bygget i 1760 og ble overtatt av kommunen som rådhus i 1838. Etter at bygget brant i 1901 sto det nye rådhuset ferdig i 1905. Den monumentale murbygningen er bygget i ny-renessanse, og inneholder i tillegg til rådhusfunksjoner også en teatersal. Huset er under fredning.
Området mellom rådhuset og elva, som ligger meget strategisk til med offentlige servicekontorer, teater, kino, bibliotek og ”gamle-Posten” kulturhus, står sentralt i satsingen på kreativ byutvikling. Rådhusplassen har lange tradisjoner som møteplass, festplass, kulturarena og torghandel, og er den mest offentlige plassen i byen.
Til byens 200-års jubileum 2007 ble plassen utropt til kommunens tusenårssted. Plassen ble opparbeidet i ”ny drakt” og fikk navnet Rådhusamfiet. Plassen skal formidle kontakt mellom byen og elva fysisk og visuelt. Parken på østsiden av rådhuset er også innlemmet i området.
Rødbyen stammer fra starten av boligreisingen på Rjukan. Området er bebygget med tomannsboliger i tre med samme hustype som hadde blitt benyttet i Grønnbyen på Notodden noen år tidligere. Bygningene har gode proporsjoner, men er relativt enkle og uten videre detaljering. Grunnplanen viser, stue, kjøkken og gang i første etasje, og soveværelser i annen etasje. Området er godt planlagt, er representativt og har i stor grad beholdt helheten.
Byen er en spennende industriarbeiderby. Den er totalplanlagt og helhetlig regulert av Norsk Hydros byplankontor – Rjukan byanlegg, som ble opprettet 1906. Bebyggelsen er tegnet av flere av datidens beste unge norske arkitekter. Derfor fikk man også en uvanlig høy standard på bebyggelsen. Hvis vi ser bort fra gjenreisningen av Ålesund i 1904 er ingen norsk by reist på så kort tid. Dette har gitt Rjukan et helhetlig preg.
Sentrum i byen var privat grunn som ble stykket ut i 80 parseller. Selve byens sentrum er således bygget ut privat og gatene ble regulert etter rutenettmønsteret. Området sto ferdig fra begynnelsen av 1920-årene. Hydro’s områder er mer tuftet på ”Hagebyen” som utgangspunkt i en båndbystruktur. Begge disse strukturene er ennå godt synlige i byen.
Sentralt i sentrums byplan er det monumentalt anlagte torget med to nokså like murbygninger på hver sin side. Disse var henholdsvis bibliotek og posthus/apotek, begge tegnet av T. Astrup. Meningen var å bygge et forsamlings- og rådhus som fondvegg på torvet, men det kom aldri til utførelse. Statuen av byens grunnlegger, Sam Eyde, står der i dag, men makter ikke å gi torvet noen form for avslutning. Planene om en stor festivitetsbygning som fondvegg ble ikke realisert.
Innenfor delområde Sentrum ligger også den fredete bygningen Rjukanhuset, eller Folkets Hus som det opprinnelig het. Folkets Hus ble oppført i 1930 i symmetriske, klassiske hovedformer, og med funksjonalistisk formspråk og detaljering.