Landskapet strekker seg fra Solheimstulen innerst i Jønndalen, og følger Beltetjønnbekken opp mot høyfjellet hvor det flater ut mot større vann og tjern. Her finnes flere fangstanlegg for rein, blant annet det største sammenhengende anlegget med jordgravde fangstgroper på Hardangervidda. Alle de registrerte jordgravde fangstgropene ligger under 1200 moh. Disse gropene skiller seg i type og utforming fra steinmurte dyregraver, som er mer vanlige i høyfjellet. Sporene etter menneskenes bruk av området i forhistorisk tid er ikke så synlige før man er like ved fangstgropene. Når gropene sees i sammenheng får man inntrykk av det enorme omfanget. De ligger på rekke og rad på tørre morenerygger, langs slake lier der disse gjerne leder mot åpne sletter eller smale passasjer mellom vann. De naturlige trekkveiene for reinsdyrene må ha blitt utnyttet svært godt. Det er sammenhengende fangstsystemer fra Seterdalen i nordvest, forbi Nordskarvet, mot Skarvsvatnet og Dyregravshalle og videre helt til Kruketjenn og Langetjenn i sørøst, en strekning på nesten 20 kilometer. Her er det bygd fangstgroper i alle de viktigste trekk rutene. Vi kjenner til sammen nær 300 fangstgroper i dette området. Disse gropene er svært like i utforming, og stammer trolig fra samme tid. Hovedanlegget består av over 100 jordgravde fangst groper med kun 7–8 meters mellomrom. Gropene fordeler seg i en vifteform langs lia (halle) som utgjør Dyregravshalle. Noen groper overlapper også eldre groper, noe som forteller oss at anlegget nok har vært brukt gjennom flere generasjoner. Anlegget i Dyregravshalle er delvis datert, og dateringen indikerer at det har vært i bruk før 600 e.Kr. Store Nordmannsslepa går gjennom området, opp fra Jønndalen, forbi Dyregravshalle og videre forbi det restaurerte Ulvelilægeret. I dag brukes slepa til motorisert ferdsel, og blir omtalt som en traktorslepe.
Ved Krukeseter, nabosetra til Solheimstulen, er det registrert et felt med gravhauger, sannsynligvis fra yngre jernalder (550–1030 e. Kr.). Fra disse er det levert inn pilspisser, ei øks og et sverd. Kanskje kan en se gravhaugene i sammenheng med den rike jernutvinningen i Jønndalen, og nærheten til de viktige ferdselsveiene over fjellet. Vi kjenner til en stor mengde jernvinneanlegg og kullgroper i Jønndalen. De gamle slepene ble brukt til å føre store fedrifter fra ulike beiteområder på fjellet og mot markeder nede i bygdene, der det store markedet på Kongsberg var det viktigste. Man forsøkte så langt det var mulig å holde driftene på fjellet, og unngå setrene og gårdene nede i dalen. Parallelt med Nordmannsslepa går derfor en kortere sti lenger ned i dalen fra Solheimstulen fram mot Skarvsfetjan. Langs denne stien ligger flere kullgroper og større jernvinneanlegg, og ikke minst et oppkomme. Det sies at dette skal ha det kaldeste og friskeste vannet på hele Hardangervidda. Solheimstulen og Krukeseter er de to innerste setrene i Jønndalen, med store åpne setervoller, som i dag beites. Plasseringen så nær vidda har nok tidlig gjort at setrene også har vært brukt av ferdafolk.
Solheimstulen er i dag DNT-turisthytte. Gravhaugene ved Krukeseter, og de mange jernvinneanleggene og kullgropene lengst inne i Jønndalen, viser bruk av området langt tilbake i tid. Dette kan tyde på at også setringen i området kan være svært gammel, kanskje helt tilbake til middelalderen. Landskapet har spor etter samisk kulturpåvirkning fra ulike perioder. Blant annet kan de markante steinene kalt Kyrkjuna knyttes til mulig samisk offeraktivitet. Under disse steinene er det nemlig funnet margspalta bein som er datert til 1500-tallet. Den samiske påvirkningen har også gjort seg gjeldende i sammenheng med den aktive tamreindrifta i området på 1800-tallet og første halvdel av 1900 tallet. Opdal Renkompani, et av de største tamreinlaga rundt Hardangervidda, hadde flere gjetere av samisk opprinnelse. Den faste slakteplassen var i bruk fram til 1942 på den flate vollen nedenfor Solheimstulen.
Smådøldalen er i hovedsak en skogkledd dal. Den midtre delen har på østsida en bratt li som går helt opp til snaufjellet ved Jøransetfjellet og Fauskofjellet, med høyeste punkt på 1369 moh. Resten av dalen har slakere dalsider. Dalbunnen stiger slakt fra ca. 620 moh. til Leiråvatnet 933 moh. Øverst flater dalen mer ut med større myrer og et par vann i dalbunnen. Innenfor landskapet er det rundt 20 setrer. Bergsjøstulen lengst i nordvest er den største med tre voller som tilhører tre forskjellige gårder. Det er tre andre setrer som også består av tre voller, mens resten kun har én voll på hver seter. Det er i dag ingen tradisjonell seterdrift i Smådøldalen, men de fleste vollene beites, og på noen blir graset slått. Steingjerder og rydningsrøyser preger landskapet. Mange eldre seterbygninger, både seterbuer, fjøs og løer, er bevart. Noen få nyere seterbuer og hytter har kommet opp på setervollene, men ingen nye større fjøs. To av gårdene på Bergsjøstulen deler fjøs/løe, mens de har hver sin seterbu. Denne typen fellesskap er ikke kjent fra de andre setrene i Smådøldalen. Den gamle seterveien fra Uvdal krysser vadet ved Fauskodammen. Her gikk også den gamle kirkeslepa fra Tunhovd til Uvdal stavkirke. Slike gamle veifar blir ofte omtalt som sleper, og er tydelige bevis på at det har foregått ferdsel over lang tid. Bruk av kløvhest var også vanlig for å kunne transportere varer på disse slepene, derfor blir de omtalt som kløvsleper. Det finnes rester etter mange dammer og andre fløtningsinnretninger i Smådøldalen. Fauskodammen er den største av disse dammene, og ligger ca. 150 meter ovenfor en bevart damstue og stall. Damkonstruksjonen er laftede tømmerkister fylt med stein. Her var det fire luker og en høyde på rundt tre meter. Noe av treverket er fremdeles synlig. Dammuren er videreført på hver side av elva. Dammen var i bruk så lenge det ble fløtet tømmer i Smådøla, til 1953, og har mest sannsynlig tradisjoner tilbake til slutten av 1600-tallet. Slaggforekomster og kullgroper, restene etter eldre tids jernutvinning, er påvist flere steder i Smådøldalen. Disse viser jernalder og middelaldersamfunnets utnyttelse av utmarksressursene i området. De mange myrene har vært rike på myrmalm, og skogen har gitt bra med trevirke til både kullgropene og ovnene. Et større jernvinneanlegg ved Fausko er datert så tidlig som folkevandringstid (440–650 e.Kr.). Anlegget ligger på en markant morenehaug i myrlandskapet. Fra toppen av morenehaugen er store slaggblokker blitt veltet nedover og ligger i dag synlige langs kanten. Anlegget er et av de største jern vinneanleggene som er påvist i Buskerud, og vitner om en storstilt førindustriell jernproduksjon.
Landskapet utgjøres av en langstrakt dal som omfatter både den flate dalbunnen på begge sider av Uvdalselva, kalt Uvdalsøyan, og den relativt bratte sørvendte dalsida ovenfor. Dalbunnen ligger ca. 465 moh., mens de høyestliggende gårdene har tuna rundt 780 moh. De aller fleste gårdstuna ligger i dalsida. Tuna ligger i flere «etasjer», men er plassert ganske uregelmessig. De sentrale delene av dalen utgjør et sammenhengende jordbrukslandskap, mens gårdene i utkantene ligger enkeltvis eller færre sammen. Kirkebygda er en del av et større landskapsrom, mens lengst vest blir dalsida brattere, slik at det bare var mulig å bosette seg i dalbunnen. Steingjerder, rydningsrøyser og store trær deler opp landskapet, og framstår som godt synlige elementer i landskapet. De fleste tun har en eller flere eldre verneverdige bygninger, noen få har også freda hus. Sentralt i bygda ligger Uvdal stavkirke, omkranset av bygdetunet. Uvdalsøyan omfatter rundt 4000 dekar og strekker seg fra Fønnebøfjorden og vestover. I dag er disse arealene fulldyrka eng. I gamle dokumenter ble de omtalt som vasseng. De årvisse vår- og høstflommene som førte til at deler av området ble stående under vann, gjorde at øyan egnet seg dårlig til grasproduksjon. Likevel ble engene slått. I 1920-åra ble Fønnebøfjorden senket med 1,3 meter, og Uvdalselva ble rettet ut og steinsatt på en strekning over to kilometer. Alt arbeidet ble utført med håndmakt. Det sies at dette tiltaket ble redningen for jordbruket i Uvdal. I dag består Uvdalsøyan av produktive og lettdrevne grassletter. Mange av gårdene i Kirkebygda har mesteparten av innmarka på øyan. Her er flere løer, både tømmerløer fra tida før senkingen av Fønnebøfjorden, og løer i bindingsverk fra 1900-tallet. Det ble også oppført en del småstuer her, som var i bruk under slåtten. De eldste funnene av kulturminner i Kirkebygda er gjort ved innløpet til Fønnebøfjorden, på Persgard og Kaggelien. Flintøkser og en flintdolk tyder på at det kan ha vært bosetning eller gjentatte besøk her helt i slutten av steinalderen, etter at jordbruket ble innført i landet. Kullgroper og slaggforekomster fra jernutvinning i jernalder og middelalder er synlige i landskapet. 12 jernbarrer som lå samlet i et depot har blitt funnet på Teigen. Det viser hvor viktig handelen med jern har vært i bygda. Grunnen til at det er 12 barrer kan være den gamle handelsenheten som ble kalt tylft. Bygdas sentrale beliggenhet er blant annet illustrert ved det rike gravfunnet fra merovingertid (600-tallet) på Ljotegard, med to spyd, pilspisser, beltestein og hestesko. Uvdal stavkirke ble trolig bygd på slutten av 1100-tallet på samme sted som en tidligere kirke. Den har opp gjennom århundrene blitt ombygd flere ganger. Kirken har tidligere vært soknekirke for hele Uvdal (tidligere kalt Opdal), Dagali, de østre delene av Skurdalen, Tunhovd og Vikangrend. Et særegent fenomen i deler av Kirkebygda er de såkalte totunsgårdene, der hver gård har to tun. I Øygardan, mellom Fønstelien og Fønnebø er det flere slike gårder. Det øverste tunet inneholdt alle hus som var vanlige på en gård, mens det nederste, kalt ”jorde”, manglet stabbur, eldhus, smie og badstue. Husene i «jordet» var dessuten mindre enn husene i hovedtunet. Det kunne være en høydeforskjell på opp mot 100 meter mellom de to tunene. Jordesgården var bebodd etter hjemreise fra setra og fram til fôret her nede var oppbrukt. En årsak til flyttingen mellom de to tunene var at det var lettere å flytte folk og dyr enn å frakte avling og gjødsel i bratt terreng. Skikken med å ha to tun kan gå tilbake til middelalderen. De fleste husene som står i jordesgårdene i dag er mest sannsynlig bygd på 1800-tallet. Det gamle flyttesystemet holdt seg fram til 1950-åra.
Landskapet omfatter det meste av jordbrukslandskapet i de bratte sør og vestvendte dalsidene ovenfor Eggedal sentrum, fra ca. 350 moh. opp til ca. 550 moh. Åselva deler landskapet i to. I nord går elva i et dypt skogkledd juv. Her er det rundt 20 gårder. De fleste har middels stor grasproduksjon og husdyrhold, og er oppstykket av mindre skogholt og trær i eiendomsgrensene. Noe av det tidligere dyrka arealet er grodd igjen. Her er det et stort antall eldre verneverdige bygninger, det eldste er fra slutten av 1500-tallet, og mange rydningsrøyser og steingjerder.
Gården Hovland ligger oppe i dalsida sentralt til langs den gamle ferdselsveien mot Nordbygda, der den møter den gamle veien mot Vestbygda. Ovenfor tunet ligger Eggedal gamle kirkested med kirkegård og tufter etter en stavkirke. Den ble revet i 1881, etter at den nye kirken sto ferdig i 1878 på nåværende kirkested omkring en kilometer lenger ned i dalen. Kirkegårdsmuren og tuft etter stavkirken er synlige. Litt høyere opp ligger to store gravrøyser med praktfull utsikt over bygda. Gårdsnavnet Hovland og de to gravrøysene, på gården Hamres grunn, vitner om at kirkestedet fra middelalderen har røtter tilbake til forhistorisk tid som en sentral plass i bygda. Sentralt i Kirkebygda, på Teige, ligger også noen store markante røyser, der enkelte kan være gravrøyser. Røysenes beliggenhet og størrelse illustrerer hvordan utviklingen i jordbruket har artet seg fra midten av 1800-tallet og framover. En kan se for seg at landskapet har inneholdt flere mindre rydningsrøyser, og at åkerlandskapet har vært mer oppdelt. Intensiveringen av jordbruket har ført til at de mindre røysene ble samlet til større røyser. Lengst nord i området ligger Hagan, Christian Skredsvigs kunstnerhjem, som i dag er museum. Maleren Christian Skredsvig (1854–1924) kjøpte Hagan i 1894 og med ei eldre løe som utgangspunkt bygde han hovedbygningen som står i dag. Med alle tilbyggene er det et uvanlig byggverk. Skredvig bodde her i 30 år.
Landskapet omfatter den nedre delen av innsjøen Krøderen i Krødsherad kommune, med jordbruksarealer på begge sider. Fra tettstedet Krøderen i sørøst til tettstedet og kommunesenteret Noresund i nordvest er det rundt 10 kilometer i luftlinje. På det bredeste er Krøderen omkring 1,5 kilometer. Innsjøen ligger 132 moh., mens åsene rundt går opp til over 500 moh. på det høyeste og bratteste i nord. Krøderen er en av de større innsjøene på Østlandet. Landskapskarakteren endrer seg omtrent ved Noresund, der innsjøen er på det smaleste. Den nordre delen av Krøderen er smalere enn den er lenger sør, og her er terrenget på sidene brattere, og jordbruksarealene mindre og mer oppstykkede. Nordvest for Noresund ligger Norefjell, et fjellparti med høyder på over 1400 moh. Norefjell er synlig fra store deler av bygda.
Landskapet ved nedre del av Krøderen er relativt flatt, spesielt på vestsida. Her er det tilnærmet sammenhengende jordbruksområder, med dyrking av korn, gras og bær. Det største sammenhengende jordbruksområdet ligger lengst sør på vestsida. Et nyere landskapstrekk er tunneler til dyrking av bringe bær. Svært mange av gårdsbruka har firkanttun med relativt mange og store bygninger. Det er ofte en eller to hvitmalte våningshus i sveitserstil eller eldre, sidebygninger med bryggerhus, drengestue, vedskjul og vognskjul, en eller to rødmalte stabbur og rødmalte drifts bygninger. Tun og bygningskarakteren fra sveitserstilperioden, med et stort antall eldre bygninger, er godt bevart. Tettstedet Noresund, på østsida av Krøderen, avsluttes i sør med den tidligere doktorgården Sole. Sør for Sole er Olberg, gårdsbruk og tidligere skyssstasjon, med freda 1700talls våningshus. Her er innmarka fortsatt i bruk, helt opp til det nyere tettstedet. Det gamle bygdesenteret med kirke, kommunehus/ bank og forretning ligger rett ved tunet på Olberg, og har langt på vei bevart sin opprinnelige karakter. Sør for Olberg ligger prestegården Nordre Bjertnes med eldre bebyggelse og innmark i bruk. Her står den freda eika «Den gamle mester». Dikterpresten og eventyrsamleren Jørgen Moe holdt til i Krødsherad i flere år, og skrev dikt om den gamle eika, som fortsatt er et viktig element i land skapet. På Bjørøya midt i Krøderen ligger Villa Fridheim, med en freda dragestilbygning. Den ble oppført som landsted for en trelasthandler, og er i dag eventyrmuseum. Både hovedbygning og stabbur er freda. Et interessant trekk er husmannsgrenda Øygarden som tilhørte Skinnesgårdene. Mens gårdene ligger på den flate og veldyrka vestsida, ligger plassene på den andre sida av Krøderen, delvis på en smal stripe ned mot fjorden, og delvis i den skogkledde lia ovenfor. Plassene har imidlertid vært relativt store, og alle ble sjøleierbruk i første del av 1900-tallet. De tidligere husmannsplassene her er representative for denne typen kulturmiljøer på flatbygdene og de nedre dalbygdene i Buskerud. De ligger for seg selv et stykke fra gårdstuna, her er dette ekstra tydelig da fjorden skiller dem. Det er flere store Skinnes-gårder, noe som resulterte i et stort antall husmannsplasser. Husmannsplassene ligger delvis samlet. Bebyggelsen er en blanding av ombygde og tilbygde bygninger fra husmannstida og bygninger fra tida etter at plassene ble sjøleierbruk. Landskapet forteller også viktig samferdselshistorie. Vinterveien over Krøderen ble brukt av blant andre hallingdøler på vei til Drammen og Kongsberg. Om sommeren var det båttrafikk på fjorden. Det første dampskipet kom i 1861. Etter at Krøderbanen ble åpnet i 1872, økte dampskipstrafikken. Mye av grunnlaget for skipstrafikk på Krøderen falt bort da Bergensbanen åpnet i 1909.
Den egentlige Steinssletta er et fulldyrket slettelandskap 70–80 moh. med de største og eldste gårds tunene på mindre høyder. Landskapet rundt Norderhov kirke stiger slakt og jevnt opp mot Tanberggårdene i nord. Også her er det meste av arealene fulldyrket. Innenfor området er det flere mindre åser og høydedrag, som er delvis skogkledde. I den største av dem, øst i landskapet, ligger Hurumåsen/Burudåsen naturreservat, en urterik kalkfuruskog. Ringåsen, som for en stor del er bebygd med nyere villaer, er det eneste området som har noe bebyggelse uten tilknytning til jordbruk. Jordbruksarealene benyttes i hovedsak til korn, oljevekst og frøproduksjon, men det er også noe bær, potet og grønnsaksproduksjon. Det er få husdyr og derfor lite beitemark. Men i Steinsvika ble det for få år siden ryddet gjengrodde strandenger, som nå beites. Det er også beitedyr på Mo og Bjørke, og det er ryddet gammelt beite på Bjørnstad. KULAlandskapet inneholder mer enn 70 gårder av ulik størrelse, fra storgårder i Buskerudsammenheng til tidligere husmannsplasser. De fleste gårdene er av gjennomsnittlig størrelse og har tun med variert bebyggelse. De større gårdene har et relativt stort antall verneverdige bygninger, spesielt våningshus, sidebygninger og stabbur. Driftsbygningene er i større grad ombygd. De fleste gårdene har tuna på høydedrag, mens mange av plassene ligger lavere i landskapet og i utkanten av dyrkamarka. Mange av de tidligere husmannsplassene, som etter hvert ble småbruk, har bebyggelse fra midten av 1900-tallet. Enkelte gårdstun har fått sin nåværende plassering ved en omfattende utskifting som foregikk omkring 1900. Seks gårdstun måtte flyttes og et tjuetalls bruk fikk endret sine grenser. Steinssletta er et jordbrukslandskap med røtter langt tilbake i tid. De fleste gårdene er kjent i skriftlige kilder fra 1300-tallet, men arkeologiske funn viser at mange av dem er langt eldre. Ringerike er mye omtalt i sagalitteraturen, og flere av våre mest sentrale konger med tilknytning til rikssamlingen har forbindelse med Stein og Steinssletta. Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre, skal ligge gravlagt i Halvdanshaugen. Etterkommerne hans, Olav den hellige og Harald Hardråde, skal også ha vokst opp på Stein. Dette, sammen med de tallrike kulturminnene fra jernalderen, viser hvor sentral Stein og området rundt har vært i vikingtid og tidlig middelalder. Flere av de større gårdene på høydedragene har både gravfelt og enkeltstående gravhauger. Disse representerer sannsynligvis de siste restene av tidligere bortpløyde gravfelt i det fulldyrkete landskapet. Halvdanshaugen, med en diameter på over 50 meter, gjør den til en av få storhauger i Skandinavia. Haugen har to byggetrinn, det eldste fra 300–400-tallet, det yngste fra 800–900-tallet. Andre byggetrinn passer bra med tida rundt Halvdan Svartes død. Gården Stein har vært et viktig knutepunkt langt tilbake i tid. Den gamle allfarveien passerte gjennom tunet på gården, og her skjedde skiftet fra land til vanntransport. Stein fortsatte å være en storgård utover i middelalderen, og på 1100-tallet ble en liten kirke i stein, viet til St. Olav, oppført på gården. Den var først privatkirke, men ble seinere soknekirke for Stein sokn. Etter en brann på 1600-tallet falt kirken i ruin. De fleste husmannsplassene under Stein ligger på den andre sida av åsen som avgrenser Steinssletta mot sør.
Tanberg lenger nord regnes som en av de eldste gårdene i Norderhov. På en høyde med vidt utsyn mot Røyse og Steinssletta ligger gravfeltene på Tanbergmoen og Stavhella. Hver av dem inneholder et tjuetalls gravhauger fra jernalderen. På 1200-tallet var Tanberg et av de viktigste lendmannssetene på Østlandet. Et vitnesbyrd om gårdens storhet var kapellet fra 1100-tallet, som forfalt på 1300-tallet. Opprinnelig var Tanberg et stort gods, som ble mer og mer stykket opp framover mot 1600. Tunet på Mo har flere verneverdige bygninger, og tilknytning til dikteren og eventyrsamleren Jørgen Moe. Mange eventyr har nok inspirasjon fra dette landskapet. Norderhov middelalderkirke med prestegården rett ved siden av ligger sentralt i landskapet. Hovedbygningens eldste del er fra 1635.
Rollag kirkebygd ligger i en relativt bred dal med flat dalbunn. Rollag stavkirke står sannsynligvis på det første kirkestedet i bygda. Kirken er nevnt første gang i skriftlige kilder i 1424, men er eldre. To steinkors finnes ved kirken. Stavkirken er fortsatt i bruk som soknekirke. Like på oversiden av KULAområdet snevrer dalen seg inn, mens den har samme preg sørover til Djupdal. Jordbrukslandskapet er relativt likt også på vestsida av Lågen. Dalsidene på begge sider av elva er bratte og med få gårdsbruk, spesielt på vestsida. Den delen av landskapet som ligger i dalbunnen avgrenses av Numedalslågen i vest og en relativ bratt skogkledd li i øst. Mot sør avgrenses området av et smalt skogsparti mellom søre Tråen og Skarpmoen. Arealet i dalbunnen ligger på rundt 200 moh. og er i hovedsak småkupert og består i stor grad av fulldyrka eng.
I den bratte lia rett nord for prestegården ligger Paradisgrenda. Her ligger gårdstuna mer eller mindre på rekke, med innmark både på oversida og nedsida i den bratte lia. Sammenhengen landskapsmessig mellom de tidligere husmannsplassene og prestegården nedenfor var tydeligere da landskapet her var mer åpent. Øst for Paradisgrenda går de to elvene Nordåe og Søråe gjennom skogen i dype juv. Den nordøstre delen av området er rikt på utmarksressurser, består av skog og mye, og stiger opp til over 600 moh. før landskapet flater ut. Rollag prestegård strekker seg fra Lågen i vest og inn til delet mot Sigdal i øst. Den har et stort skogareal, men har relativt lite innmark. Tunet ligger i flatt lende litt opp fra Lågen der elva svinger. Betydningen av gårdsnavnet er ikke kjent, men sisteleddet kan være «fiskeplass». Det er sannsynlig at gården har vært prestegård så lenge det har vært kirke her, tilbake til 1100-tallet. Tunet på Rollag prestegård inneholder flere freda hus. På det meste har ti husmanns plasser hørt til prestegården. Flere av plassene ble sjøleierbruk etter lov om oppheving av husmannsvesenet. Innenfor området ligger det et par setrer som tilhører prestegården. Det er spor etter kullmiler, og her finnes det også fløtningsminner med rester etter flere dam-anlegg. Lenger ned er det oppmurte stier som kalles lakterveier. «Lakter» er en gammel lengde og volumenhet som ble mye brukt i tilknytning til bergverksdrift. Ved ble fraktet på sleder langs lakterveien, ned mot vassdragene slik at vårflommen kunne frakte det via Numedalslågen til Kongsberg, hvor det ble brukt til fyrsetting i sølvgruvene. Sør for Rollag kirke ligger en holme kalt Tjuvholmen. Holmen skal være brukt som rettersted i gammel tid. De som ble avrettet kan ha blir gravlagt lenger sør, på SøreTråen, der det ligger en haug som heter Tjuvhaugen. Her skal det ha vært gravsted for tjuver og andre forbrytere som ikke fikk ligge i kristen jord. I forbindelse med byggingen av Numedalsbanen ble det funnet tre komplette skjeletter og dessuten en hodeskalle i haugen. Tråen er mest sannsynlig blant de eldste gårdene i bygda, og kan være ryddet i eldre jernalder. Navnet betyr innhegning for husdyr, og peker på at Tråen opprinnelig hørte til en annen og eldre gård, trolig Rollag. Gården har blitt delt i NordTråen og SøreTråen allerede i tidlig middelalder, og seinere videre oppdelt. De fire Tråen-gårdene har tradisjonelle tun med flere eldre godt bevarte bygninger. Da biskop Jens Nilssøn reiste gjennom Numedal i 1595 var det lensmannsgård på Tråen. Den første husmannsplassen til NordTråen har trolig blitt ryddet rundt 1700. Områdets sentrale rolle i fortida underbygges av det rike skattefunnet fra vikingtida, kalt Tråenskatten. Sølvskatten ble trolig gravd ned tidlig på 1000-tallet, og inneholdt flere smykker og mynter. Noen av myntene er fra Usbekistan, Bysants og Danmark. Den nedlagte Numedalsbanen går gjennom om rådet, delvis mellom gårdstuna og skogen i øst, delvis nærmere Lågen. Jernbanen ble anlagt på grunn av kraftutbyggingen høyere opp i dalen, men har hatt stor betydning også for Rollag ved at det ble enklere kommunikasjon ut av bygda.
Den sørligste delen av landskapet danner avslutningen av den brede oppdyrka dalen langs nedre del av Simoa. Haugfossen markerer et skille mellom jordbrukslandskapet i nord og den smalere dalen med delvis skogkledde bratte dalsider de siste kilometerne før Simoa renner ut i Drammenselva ved Åmot. På sørsida av elva ligger Fossum, som må ha vært den største gården i området lenge før Blaafarveværket ble anlagt. De to tunene på Fossum og Nyfossum ligger på et platå 110 moh., omgitt av et sterkt nedskåret ravinelandskap. På nordsida av elva er Kopland den nederste gården i et stort sammenhengende jordbruksområde som strekker seg langt inn i Sigdal kommune. Området mellom Haugfoss og Skuterudflata er et markert skogkledd åslandskap med Hoggvarden 437 moh. som det høyeste punktet omtrent midt på.
Åssidene er til dels svært bratte. Den nordligste delen er kalt Gruveåsen eller Skuterudåsen, og her ble det funnet malm i 1772. Forekomsten var drivverdig. Den første tida ble malmen utvunnet fra åpne dagbrudd. Seinere foregikk utvinningen i underjordiske gruver. Funnet av koboltholdig malm var grunnlaget for at Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble etablert i 1776. Den blå koboltfargen var svært ettertraktet på det internasjonale markedet. I deler av perioden 1773–1898 var Blaafarveværket en av verdens største koboltpigmentprodusenter. Fargen ble benyttet i papir, porselens og glassindustrien. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarge til Kina og Japan. Koboltindustrien på Blaafarveværket utviklet seg til en stor virksomhet med over 1000 ansatte, og omkring 1840 var Blaafarveværket Norges største bergverk. 122 år med suksessrik industrihistorie tok slutt i 1898. Da ble Blaafarveværket nedlagt grunnet dårlige konjunkturer. Den kunstige og mye rimeligere blåfargen ultramarin utkonkurrerte Blaafarveværkets koboltblått. Blaafarveværket var en stor arbeidsplass og det ble etablert mange, og etter forholdene gode, sosiale ordninger for arbeiderne. Det var sykelønn, fattigkasse og pensjonsordninger. Det ble bygd arbeiderboliger og flere av disse er bevart. Direktørboligen på Nyfossum er i dag en del av Blaafarveværket museum. Dagbrudd, gruveganger og store berghalder (slagghauger) er bevart. Bygningene i området er nyere rekonstruksjoner av opprinnelige bygninger. Mellom gruvene og verksområdet på Sand ble det bygd veier for transport av malmen. Den ble fraktet til pukkverkene for knusing og vasking før det så ble fremstilt blåfarge gjennom en kjemisk prosess på Blaafarveværket på Sand. Den historiske infrastrukturen danner et nettverk av stier, veier og Haugfoss bru som binder gruver, pukkverk, boplasser og foredlingsverk sammen. Flere er i dag tilrettelagte kulturstier og kjørevei, som Malmveien fra 1836. Selve Blaafarveværket der blåfargen ble framstilt, ble plassert på Sand rett nedenfor Haugfossen. Fossen med sin fallhøyde på 39 meter, var sentral i drifta av Blaafarveværket. Vannet ga energi til fargemølla og et pukkverk. En rekke bygninger og installasjoner ble oppført på Sand, blant annet glasshytte, scheidehus, arsenikktårn, smie og bødkerverksted. Mange av bygningene er helt eller delvis bevart og fungerer i dag som museumsbygninger. Flere av dem er fredet.
Bygningsmassen og gruvene ble i 1970-åra overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som industrimuseum og kunstgalleri, der kunst og kultur er en integrert del. I dag er Blaafarveværket et av Norges best besøkte museer.
Dette er et åpent slettelandskap, der slake terrengformer dominerer i den brede dalbunnen. Vestfosselva renner relativt rettlinjet gjennom landskapet og er et sentralt element med frodige randsoner i et ellers åpent og homogent landskap. På østsida og parallelt med elva ligger Voldstadveien, som et viktig linjedrag, med velholdte gårdstun på rad og rekke. Bergshaugen og høydedraget videre nordover av slutter landskapsrommet i vest med en klart markert høyde godt synlig i det ellers flate landskapet. Landskapet har en klar avgrensning mot tettbebyggelsen i utkanten av Hokksund i nord og Vestfossen i sør, mens avgrensningen mot jordbrukslandskapet i nordøst og vest i mindre grad er klart definert. Det aller meste av landskapet er fulldyrket med mindre arealer med beite i grunne raviner langs Vestfosselva. Området er flatt og dalbunnen ligger på omtrent 5 moh. Gårdstuna øst for elva ligger på omtrent 15 moh., mens høydedraget med Berg gårdene ligger litt høyere, omlag 50 moh. I randsonen til gårdene på østsida av Vestfosselva er det noen tidligere husmannsplasser og mindre arealer med innmark. Her stiger landskapet slakt. Det er rundt 30 middels store gårder i området, omtrent like mange på hver side av elva. Byggeskikken er dominert av bygninger typisk for flatbygdene fra 1800 og 1900-tallet, med noen få 1700talls hovedbygninger. Mest utbredt er firkanttun med hvitmalte innhus og rødmalte driftsbygninger og mange store trær i tuna. Gårdstuna på Vollstad og Berg er spesielt godt bevart. På den høyestliggende delen av Bergshaugen lå tunet til den opprinnelige Berggården. Dette var en stor gård som skal ha vært udelt fram til 1830. Etter dette ble den oppdelt, og i dag er det fem Berg gårder. Høydedraget fra Sem over Berg til Spæren har vært et attraktivt område for tidlig jordbruksbo setning. Mange rike funn tyder på at området har vært sentralt langt tilbake i tid. Det er blant annet påvist et utpløyd gravfelt, og flere forhistoriske hus og bosetningsspor, trolig fra jernalder og middel alder. Rike funn viser at menneskene her må ha hatt en stor innflytelse opp gjennom historien, og at Berg og Sem har vært gårder med sentrale funksjoner i vikingtid. Her ble det trolig arrangert markeder som tiltrakk seg både spesialiserte håndverkere og handelsmenn. Berg og Sem var fra middelalderen Eikers administrative sentrum, med tingstue og kirkested på Berg og adelig setegård på Sem. Arkeologiske funn tyder på at Sem og Berg har hatt funksjon som sentralgårdsområde i Eiker også i yngre jernalder, og har hatt fast gårdsbosetning tilbake til bronsealderen. Trolig er den historisk kjente tingstua også en videreføring som tingsted fra vikingtid eller eldre. I middelalderen lå det en kirke på Bergshaugen. Dette var trolig en steinkirke og Eikers eldste kirke. Her lå også Eikers sentrale tingsted fram til 1400-tallet, og våpenting for leidangen. Selv om både Berg og Sem er sentrale gårder fra høymiddelalderen, strekker denne statusen som bygdas administrative, rettslige og kultisk/religiøse sentrum seg trolig tilbake til yngre jernalder. Tidlig på 1200-tallet skal Sem ha tilhørt ridderen Svend Basse. Sem var sete for Eikers første lensherre fra 1338 og tilhørte kronen fram til 1541. Da ble Sem kjøpt av lensherren på Akershus, Peder Hanssøn Litle, som har blitt antatt å være etterkommer etter Svend Basse. Sem ble på nytt krongods i 1602 og residens for lensherren i Eker len. Det var den fortsatt i 1628 da Ove Gjedde, lensherre og seinere riksadmiral, fikk bygd et renessanseslott med tilhørende bygninger og hageanlegg. Slottet, som ble kalt Kongens hus, stod bare fram til 1684, men granittblokkene fra slottets kjeller ligger fortsatt midt på sletta der det på 1970-tallet ble bygd nye hus.
Landskapsrommet som løkkelandskapet ligger i er en relativt vid dal med for en stor del bratte skogkledde lier på begge sider. Landskapet her skiller seg klart ut fra ravinelandskapet i Sandsvær sør for byen og på elveslettene i Flesberg nord for byen. Kongsberg, en middels stor by, preger i høy grad dalbunnen med sin bymessige bebyggelse i sentrum, omgitt av nærings og boligområder. I det som i dag utgjør byområdet har det tidligere i utstrakt grad vært drevet aktivt jordbruk i småskala omfang: ei løkke med fôr til ku med kalv, noen høner, gris etter hvert, og små, men omhyggelige dyrkete kjøkkenhager. På Vestsida, opp mot Gruveåsen, er det noen få store løkker som beites og derfor holdes åpne. De fleste andre løkkene ligger i relativt bratt terreng og er i dag skogkledde. Rydningsrøyser, åkerflater, noen tufter og et stort antall steingjerder, dels langs fe gatene, forteller om bruken av området. Det som skiller løkkene fra andre typer jordbruk er at den enkelte løkke er er ganske liten, men de ligger tett sammen. Opprettelsen av Kongsberg Sølvverk i 1623 og grunnleggelsen av bergstaden Kongsberg året etter, har betydd mye for både Kongsberg som by og landskapet rundt. Kongsberg var den viktigste byen i Buskerud på 1600-tallet, og var i 1769 landets nest største by med 8.000 innbyggere. Helt tilbake i sølvverkets eldste tid begynte sølvverksarbeiderne å rydde og gjerde inn jordstykker, kalt løkker, for å skaffe seg et tilskudd til husholdningen. Det første løkkene ble etablert så tidlig som 1628, da verket ga tillatelse til å innhegne mindre arealer til løkker. Arbeiderne eide løkkene, men måtte betale en årlig avgift til Sølvverket. I 1769 var det 246 inngjerda løkker brukt av bergverksarbeiderne. Samme år ble det ved kongelig resolusjon fastslått at hver løkke skulle innhegnes med steingjerder. Årsaken var Sølvverkets monopol på skog og trevirke. Også ferdselsveiene, fegatene, er avgrenset med steingjerder. Det var ikke tillatt å bo på løkkene, men arbeiderne kunne sette opp løer for oppbevaring av avling og redskap. Løkkene på østsida av Lågen lå på private eiendommer, mens Sølvverket var grunneier på vestsida. Mellom løkkene vest for Lågen og gruveområdet var, og er, det et klart skille. Det er ytterst få løkker i gruveområdet. Det finnes flere skjerp og gruver inne i dette landskapet, der noen også ligger tett innpå steingjerdene. Flest er det i lia fra Skavanger opp på Haus Gabel-åsen, der det finnes en rekke skjerp og noen få gruver. Løkkene ble brukt av gruvearbeiderne, men også andre arbeidere, håndverkere og kjørselsfolk hadde store løkker. Høyere sosiale grupper som borgere og funksjonærer, overtok mange løkker på 1700-tallet og brukte dem til lystgårder. Disse utgjorde en vesentlig del av løkkeeierne, særlig i seinere faser. Landskapet består av følgende løkkeområder: Løkkene på Storåsen grenser helt inntil bebyggelsen på Vestsida med bratte skogkledde åssider både mot øst og vest. Toppen av åsen ligger på 337 moh. De fire største og minst gjengrodde løkkene innenfor landskapet ligger i dette området. Svartås omfatter den relativt bratte skogkledde østvendte lia mellom Funkelia i nord og Moane i sør, avgrenset av Sørlandsbanen i øst og sør og Kongsberg Sølvverk kulturmiljø i vest.
Kampestad ligger nordøst for bybebyggelsen nord for Raumyr. De nederste delene av løkkelandskapet er bygd ut fra 1970-åra fram til rundt 2015. Det gjenværende landskapet inneholder relativt få løkker, som er anlagt ganske seint. Gamlegrendåsen utgjør det største området, men store deler består av et relativt flatt skoglandskap med få løkker. I boligfeltet Gamlegrendåsen er fegatene i hovedsak bevart, mens selve løkkene er nedbygd.