Hjartdal–Svartdal ligger vest i Hjartdal og øst i Seljord, innenfor grensene fra «Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap» (1994). Landskapet er et sjeldent godt bevart jordbruksområde preget av småskala mosaikk med ugjødsla slåtteenger, naturbeiter, styvingstrær og karakteristiske steingjerder. Området har høyt biologisk mangfold og store kulturhistoriske verdier, med gravminner fra jernalderen, røyser, bakkemurer, gamle ferdselsveier og en rik bygningsarv. Her finnes våningshus, loft, stabbur, uthus, badstuer, sager og smier, samt mange fredede og verneverdige bygg. Gården Sud Åbø er et unikt gårdsanlegg med autentiske bygninger fra middelalderen til 1900-tallet. Hjartdal–Svartdal er et utvalgt kulturlandskap i jordbruket og et sjeldent eksempel på norsk førindustrielt jordbruk.
Stråholmen er en kompakt øy ytterst i Telemarksskjærgården med lang tidsdybde som kulturlandskap. Spor etter jordbruk og beite finnes i åkre, enger, hagemark og gamle steingjerder, sammen med klyngetun og gårder som viser kystbondens liv før hamskiftet. Gravrøys fra bronsealder/jernalder vitner om tidlig ressursutnyttelse og kontroll over skipsleia. Bebyggelsen går tilbake til 1600-tallet, med hustufter, laftede kjerner og sveitserstil fra ca. 1900. Losstasjon ble etablert på 1600-tallet og lagt ned i 1916, og øya har vært uten fastboende siden 1954. Beitedyr og tiltak gjennom Utvalgte kulturlandskap opprettholder landskapet. Stråholmen brukes i dag som fritidsområde, med bevarte bygninger og populært friluftsliv sammen med Jomfruland.
Nes og Sauar er et kulturhistorisk landskap i Midt-Telemark, avgrenset av Norsjø, Saua, Gvarvelva og fjell. Området har hatt kontinuerlig bosetting fra jernalderen, da Grenene etablerte et maktsentrum her. Monumentale gravhauger, bygdeborger og strategisk beliggenhet ved Telemarksvassdraget vitner om rikdom og politisk makt basert på handel med brynestein, jern og fangstprodukter.
På 1100-tallet ble steinkirkene Nes og Sauherad bygget på markante steder; Nes kirke er særlig kjent for middelalderens mest komplette vegg- og takmalerier. Jordbruk har vært sentralt gjennom tidene, og fra 1700-tallet ble fruktdyrking viktig – i dag produseres over en fjerdedel av Norges epler her. Landskapet har inspirert kunstnere som Erik Werenskiold, som malte flere kjente verker med motiver fra området.
Bryggeanlegget ble etablert på 1850-tallet og utviklet med steinbrygge, ekspeditørbolig, landhandel, poståpneri og pakkhus. Det var et viktig utskipingssted for korn og et sentralt stoppested for båttrafikk fram til mellomkrigstiden. Etter nedgang og forfall ble bygningene restaurert på 1990-tallet og brukes i dag til bolig og næring. Området har god tilgjengelighet og brukes også til rekreasjon.
Kraftstasjonen ble påbegynt i 1916 og overtatt av Telemark fylke i 1919. Den utnytter 64 meters fallhøyde i Nisserelva og har en særegen løsning med rørinntak i front. Bygget er tegnet av Thorvald Astrup og representerer romantisk kraftarkitektur. Anlegget omfatter dam, rørgate, ventilkammerhus og stasjonsbygg, samt rester etter Treungenbanen. En byggestrømsstasjon fra anleggsperioden er også bevart. Kraftverket ble utvidet i 1930- og 1950-årene og er fortsatt i drift med nyere aggregater.
Vrangfoss og Eidsfoss sluser er del av Bandak–Norsjøkanalen, åpnet i 1892 for å lette tømmerfløting og transport. Vrangfoss har fem slusekamre og en løftehøyde på 23 meter, og var den mest krevende å bygge. Dammen, bygget i stein fra lokalt brudd, er fortsatt Norges høyeste. Eidsfoss har to slusekamre og 10 meters løftehøyde, og er bevart slik det ble bygget i 1891. Til slusene hører boliger, driftsbygninger og grøntanlegg, utformet etter kanalens hierarki. Smia ved Eidsfoss og slusevokterboligen i sveitserstil er fredet.
Ulefoss ligger ved utløpet av Eidselva, der vannkraften har vært brukt siden 1500-tallet. Ulefoss jernverk ble etablert på 1600-tallet og drives fortsatt av Cappelen-familien. Herregårdslandskapet inkluderer Ulefos hovedgård, oppført i palladiansk stil i 1807, med park i engelsk landskapsstil. Holden og Lille Ulefos er også del av miljøet. Tettstedet Ulefoss vokste fram rundt jernverket, med arbeiderboliger fra 1700- og 1800-tallet. Bandak-Norsjøkanalen, åpnet i 1892, har sluser som fortsatt drives manuelt. Ulefoss sluse har tre kamre og 10,7 meters løftehøyde. Kanalens bygninger viser sveitserstil, jugendstil og funksjonalisme, og ble fredet i 2017.
Heddal ligger i Notodden kommune, og kulturmiljøet omfatter Heddal stavkirke, prestegård, kirkegård og gårdslandskapet rundt. Stavkirken ble oppført på 1200-tallet og har gjennomgått flere restaureringer, men har bevart sin opprinnelige karakter. Prestegården, med bygninger fra 1700- og 1800-tallet, ligger i nær tilknytning til kirken. Gårdene rundt har røtter tilbake til middelalderen og viser kontinuitet i bosetning og jordbruk. Landskapet er preget av dyrket mark, åser og skog, og danner en ramme rundt kirkestedet. Området har vært et religiøst og sosialt sentrum i regionen i århundrer.
Lifjell i Notodden kommune omfatter stølene Gavlesjå, Aslakstul, Tjønnstul, Lindeburoe, Ulevatnar, Sonstul og Hollane. Stølsdriften har røtter tilbake til 1700-tallet, med bygninger og tufter som dokumenterer eldre bruk. Fjellstølene ble brukt fra St. Hans til midten av september, og var viktige for å sikre vinterfor. Flere gårder delte støler, men hadde egne bygg. Turisttrafikk startet på slutten av 1800-tallet, og tre av fire turisthytter er bevart. Spor etter skogsdrift og tømmerfløting finnes ved Gavlesjå, Kruvla, Løyningen og Movatn, med dammer og hytter fra 1700- og 1900-tallet. I dag brukes området til beite, friluftsliv og jakt, med begrenset hyttebygging.
Svelgfoss var stedet for Norsk Hydros første hydroelektriske kraftstasjon og boliganlegg, bygget fra 1905–1913. Arbeiderboliger, eneboliger for ingeniører og «Egne Hjem»-hus, skole og vaskeri ble oppført for å støtte driften og stabil strømforsyning. Fougner-villaen markerer avslutningen på boligreisingen. Kulturmiljøet omfatter også den fredede tømmerrenna fra Kloumannsjøen til Tinnfossen, 4193 meter lang og den lengste i Norden, med bruer, tunneler og fløterstue, som illustrerer samspillet mellom skog, fløting og kraftproduksjon.
De opprinnelige kraftstasjonene er i dag erstattet av moderne anlegg. Mange boliger er solgt, ombygd eller revet, men to eneboliger, en tomannsbolig og fire firemannsboliger har godt bevarte fasader. Kulturmiljøet er fortsatt lesbart og har stor historisk, opplevelses- og kunnskapsverdi.