Møllersalen ligg i Sandviken, i bakken på oppsida av Sandviksveien, som her går rett ovanfor den opphavlege strandlina. Eigedomen har i dag to hus, begge tømmerhus med kvitmåla kledning og raude tegltak, og mura kjellar under. Hovudhuset er i ein etasje med utsvaia saltak, og har ein tilnærma symmetrisk fasade med portal og spissgavla ark i midtaksen. Det andre huset, ¿Den egentlige Møllersal¿, ligg rett nedanfor og til sides for hovudhuset, og har to etasjar, halvvalma utsvaia tak og jugendvindauge. Etter at Sandviksveien vart kraftig utvida i 1950-åra, ligg eigedomen no på ein høg støttemur mot denne. Elles er eigedomen omgjeven av lågblokkar frå etterkrigstida i nord og sør, og i aust strekk han seg opp til Amalie Skrams vei. I det som no er den austlege delen av hagen låg fram til 1917 delar av ein av reiparbanane i Sandviken. På motsett side av Sandviksveien ligg enno eit naust, no ein del ombygd, som saman med ei fjøregrunn ved sida av tidlegare høyrde til Møllersalen. Naustet og fjøra låg i ein opning i sjøburekkja langs strandlina, slik at det var fritt utsyn frå sjøen og opp til hovudhuset. Grunna utfylling ligg naustet i dag langt inne på land.
Beskrivelse fra lokalitet:
Måseskjæret ligg nær sjøkanten i Sandviken, eit par km nord for sentrum av Bergen og nær nordenden av den samanhengande førindustrielle bebyggelsen. Det freda huset er eit tømmerhus i ein etasje, med høgt valmtak og ein stor ark midt på kvar langside. Huset er kledd med kvitmåla panel, har småruta vindauge, og dører og andre detaljar i louis seize-stil. Utvendig er huset knapt endra frå det var nytt. Omgjevnadene sterkt redusert på 1900-talet. Eigedomen Måseskjæret omfatta ein mark sør og aust for huset, ca. 130 m lang og 70 m på det breiaste, med ein større uthusbygning. Lyststaden Krohnstedet var næraste nabo i N, medan reiparbanen i Sandviksveien 62 låg langsmed austgrensa til eigedomen. I vest var ein rad med sjøbuer, men med ei opning i sjøburekkja rett framfor hovudhuset. Her var eit lite hageanlegg, og ei triangelbrygge i midtaksen til huset. I dag utgjer eigedomen berre det aller næraste arealet rundt huset. Dette er ein liten, men ganske tettvaksen hage, men med bilvegar tett inntil på alle sider. Sjøbuene nærast huset er rivne, og her er no ein stor murbygning frå etterkrigstida og ein parkeringsplass. I nord ligg store bustadkompleks frå rundt år 2000, og her er også terrenget planert ut. 100 m ut i sjøen ligg holmen som eigedomen har namn etter, med ei stor sjøbu frå byrjinga av 1800-talet.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Mer informasjon fins i Askeladdens merknadsfelt
Nonnekloster, cistersienserordenen?, trolig opprettet ca 1150 og viet Maria. Nevnes først 1262. I 1507 ble klosteret overdratt til antonittene. Sekularisert 1528 og ombygget til privat, befestet residens, Lungegården. Flere byggeperioder. Nederste delen av kirkens tårn og S korkapell bevart, rester under markoverflaten mellom tårnfoten og Døvekirken i området Kaigaten. Kirken og tilliggende områder undersøktes i 1872 av P. Blix og i 1892 av A.S.Schack Bull.
Fornminne: Rund gravhaug uklart markert, men tydelig i terrenget. Avrundet, noe flat profil, med slake sider. Bygget av jord og enkelte rundkamp, som man kan se 3-4 stykker av på toppen. Toppen muligens noe avflatet, men haugen synes ellers urørt. En jordprøve viste her tydelige kullrester på ca 70 cm's dybde. Gressbevokst, med enkelte løvtrær på og rundt haugen. Mål: diameter ca 10 m, høyde ca 1 m.
NORDNESGATEN 23, Gamle Bergen museum / Håndverkerhuset
opphav
Vestland fylkeskommune
informasjon
Beskrivelse fra lokalitet:
Stort halvannan etasjes hus med utsvaia saltak i nord, valmtak i sør. På austsida asymmetrisk plassert pulttaksark. Huset står på høg grunnmur. Hovudfasaden i nord er symmetrisk utforma og har tydeleg empirepreg. Huset omtala som "Håndverkerhuset" og er flytta til Elsesroanlegget frå Nordnes.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Mer informasjon fins i Askeladdens merknadsfelt
Nygård skole er tegnet av arkitekt Kaspar Frederik Hassel og stod ferdig i 1918. Skolen ble tatt i bruk som folkeskole i 1922. Det var i tillegg administrasjonssenter for Bergens skoler og huset byens skolestyre og tannklinikk. I samme bygningskompleks var det også bolig for overlærer og inspektør. Nygård skole fungerte som barneskole frem til 1970-tallet og som ungdomskole frem til den ble nedlagt i 1985. Anlegegt er avgrenset av Lars Hilles gate mot nord, Jon Lunds gate og Grieghallen mot sør og vest. Bygningskomplekset består av flere fløyer arrangert tundt et større og et mindre gårdsrom med kontorer og undervisningsrom lagt inn til disse. Det store gårdsrommet og skolens hovedfløyer er bygget sammen med tidligere inspiktørbolig, gymsal og leskur til en funksjonell og arkitektonisk helhet.
Sandviksveien 60-62 ligg i Sandviken, eit par km nord for Bergen sentrum, og er eit nær komplett reiparbaneanlegg. Sjølve reiparbanen er ein nær 150 m lang, smal bygning i to låge etasjar, bygd av panelt stolpeverk og med saltak. Han ligg i noko skrånande terreng parallelt med Sandviksveien. Ein open spinneveg strekte seg tidlegare ytterlegare nesten 200 m nordover, heilt fram til foten av Sandviksfjellet. Den sørlegaste delen av reiparbanebygningen er litt breiare; dette er spinnebua. Rett sør for denne ligg meisterhuset, bustaden for reipslagaren. Det er eit kvitmåla, panelt tømmerhus i to etasjar, med høgt valmtak og symmetrisk fasade med portal i midtaksen og engelske skyvevindauge. Rett vest for spinnebua og bygd saman med denne er tjørehuset. Det har ein underetasje av kvitkalka mur og overetasje av tre, og saltak. Det er desse bygningane som i dag er freda. Elles ligg det vestafor reiparbanen enkle fabrikkbygningar frå første halvdel av 1900-talet, dels i tre, dels i mur, og med ein høg teglmura fabrikkpipe inne i vinkelen mellom reiparbanen og tjørehuset. Ei gruppe gamle sjøbuer er nabo i vest, mellom dei er ei bu som tidlegare høyrde til reiparbanen, medan den sterkt trafikkerte Sandviksveien ligg rett inntil i aust. Langs fasaden på hovudhuset er ein liten hage med gjerde av tre, og framfor den ein grasplen.
Anlegget består av den opphavlege hovudbygningen frå 1752, som er ein stor toetasjes bygning av lafta tømmer, med symmetrisk hovudfasade mot SV, og med ein tilbygd tverrfløy frå 1891 på baksida. Mot nord, i vinkelen mellom hovud- og tverrfløya, er ein bakplass, avgrensa med jernstakitt mot gata, med eit par store tre og elles innreia som leikeplass. Eit stort, einetasjes uthus på bakplassen, antakeleg frå 1750-åra, vart rive i 1965. Framfor hovud- og sidefasadane er ein forplass, likeeins inngjerda av jernstakitt og brukt som leikeplass. På baksida, i NA, grensar eigedomen opp mot bustadhusa i Skivebakken, på dei tre andre sidene er det offentleg gate.
Beskrivelse fra lokalitet:
Skur 11 ligg inst i Vågen i Bergen.
Byen Bergen voks fram i mellomalderen. Staden låg lagleg til mellom land og sjø, og Vågen var det samlande landskapselementet. Bebyggelsen låg etter kvart tett langs strandlina, på bryggesida organisert i lange rekkjer trekt tilbake frå sjøen med passasjar imellom, medan bygningane på Standsiden låg heilt ut mot Vågen med hopar i mellom.
Moderniseringa av hamna var ei følgje av den samferdsletekniske revolusjonen. Dampmaskina avløyste seglet som drivkraft i båtane, og ga høve til å byggje større og raskare farty. Sambandet med distriktet rundt vart teken hand om av ein stor fjordabåtflåte. Desse tok meir folk og gods enn tidlegare og kravde rasjonelle terminalar med gode omlastingsforhold og sikker fortøying. Inne på Vågen fekk dette konsekvensar. På slutten av førre hundreår vart den gamle bebyggelsen på Bryggen ikkje rekna som tenleg lenger. Sanering og nybygging var svaret på dei krava den nye tida stilte. Ein ny reguleringsplan for området førte til at bryggegardane fra Nikolaikirkealmenning til Vetrlidsalmenning vart rivne mellom 1900 og 1910 og erstatta av kvartalsbygnad. Dette var moderne murhus der fasadane mot Vågen vart utført i «bryggestil».
Andre tekniske innovasjonar var òg viktige. Moderne produksjonsmetodar gjorde det mogleg å framstille metall til ein rimeleg pris. Vidare vart ingeniørane ved hjelp av matematiske modellar i stand til å berekne kraftforløp og dimensjonar i ein bygningskonstruksjon. Dette førte til at bruken av jarn og stål i bygningar auka sterkt av førre hundreåret.
Skur 11 var eit produkt av alle desse hendingane. Bygget var ein viktig lekk i moderniseringa av hamna i den indre delen av Vågen. Skuret vart bygd i 1905-1906 av Bergen hamnevesen etter teikning av Johs. Meyer, og tente som lager for fjordabåtane.
Skur 11 er ein enkel, metallkonstruksjon på 8 x 30 m. Bærande og stabiliserande konstruksjonar er utført i stål. Bygget er sett opp etter modular i lengderetninga på 3.30m og 3.35 m. Som hamneskur er Skur 11 ei vanleg bygning. Konstruksjonsmåten og det dekorative utstyret gjer derimot at bygget skil seg frå andre objekt av same type, og dette gjer Skur 11 til eit sjeldsynt bygg. Skur 11 knyter seg arkitektonisk til murhusa bak, og er med på å gjere dette til eit heilskapleg kulturmiljø.
Skuret er eit autentisk uttrykk for si tid og dei teknologiske nyvinningane som vart introdusert i byggefaget i siste delen av førre hundreår. Bygningen er noko endra men mykje er framleis intakt av hovudkonstruksjon, materialar osb.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Skur 11 er ein enkel, metallkonstruksjon på 8 x 30 m. Bærande og stabiliserande konstruksjonar er utført i stål. Bygget er sett opp etter modular i lengderetninga på 3.30m og 3.35 m. Veggane har stålsøyler som er fundamenterte separat og med diagonale stag imellom. Takkonstruksjonen har ein takstol for kvar søyleakse og med åsar som spenner mellom desse. Utvendes er tak og veggar kledde med bølgjeplater av stål. Enkelte bygningsdelar er skrudd saman.
Som dekorative element, og som vern mot mekanisk skade vart det opphavleg sett opp åtte granittsøylar i hjørne og ved portane langs fasaden. Desse og bygningen elles vart utstyrte med rike ornament av smijarn.
Skuret har vore hardt brukt, og står i eit miljø der det er utsett for nedbrytande krefter. Mykje fukt og salt gjer at den berande konstruksjonen og jarnplatekledninga er stadvis mykje korroderte. Langs bakken er det støypt ein sokkel av betong som kransar bygget. Veggplatene er støypte ned i denne kanten. Dei opphavlege jarnplatene med sinusprofil er kledde med nyare plastbelagte aluminiumsplater. Portane mot vest er fornya. Det dekorative utstyret er fjerna. Delar av granittsøylane står att, men smijarnsdekoren er borte. Golvet var opphavleg dekka med brustein. Det er no asfaltert.