Under annen verdenskrig etablerte okkupasjonsmakten en flyplass med fast dekke for småfly på Eggemoen.
Eggemoen leir ligger på et forhøyet platå i et landskap med furumoer. Randselven passerer noe syd for leiren, mellom Randsfjorden og Tyrifjorden. Fortiden har formet deler av det omkringliggende landskapet med blant annet morener og dødisgroper. Jernbanen mellom Bergen og Oslo passerer syd for leiren.
Innenfor etablissementet ligger fly- og taksestripen som et av få spor etter Eggemoens opprinnelige flyplassfunksjon. Lite står tilbake av leirens tysketablerte miljø. I midtleiren finnes bare én brakke som minner om dette. Her finnes også to bygninger oppført før den store utbyggingen i 1952–54.
Selve leiren som ble bygget ut på 1950-tallet ligger vest for den sydligste delen av flystripen. Forlegninger, messe- og velferdsbygg for offiserer og menige ligger organisert rundt en åpen plass. Bygningsmassen er typisk for perioden, med sammenstilling av enkle volumer i en og to etasjer oppført i pusset mur og panelt bindingsverk. Kasernene er av typen «Skjoldkaserner» i to etasjer med to trappehus på langsiden med inngang til fire rom i hver etasje. Et enetasjes tilbygg rommer peisestue. Typen kjennes fra en rekke etablissementer reist i forbindelse med utbyggingen i etterkrigstiden. Mannskapsmesse og velferdbygg karakteriseres av et høyt pyramidetak over spisesalen. Befalsmesse- og forlegning består av to forlegningsfløyer med en mellomliggende messeavdeling. Til det sentrale leirområdet hører også en vaktbygning samt undervisningsbygg og gymnastikksal.
Bygningsmassen er stort sett godt bevart mht. opprinnelig volum, planløsning og materialbruk. Et unntak er undervisningsbygget som er vesentlig ombygget.
Ørland flystasjon ble anlagt av tyskerne i perioden 1941–44. Flyplassen omfattet forruten selve flystripen et stort antall bygninger og tekniske installasjoner, samt meget godt utbygde forsvarsverker. Flyplassens tankanlegg ble bygget ved havnen på Brekstad.
Drivstoffanlegget på Brekstad består blant annet av den såkalte «Milliontanken» (inv. nr. 1051). Tankområdet ligger ved Hovde i nærheten av andre spor etter tysk virksomhet, bl. a. et kystbatteri og en splinthangar.
Tanken består av klinkede stålplater og er bygget nede i en forsenkning omgitt av beskyttelsesmurer. Tanken er bevart i god, opprinnelig stand og har inntil nylig vært i bruk som drivstofftank for hovedflystasjonen i påvente av nytt tankanlegg.
Ørland flystasjon hadde en viktig funksjon i den tyske operative virksomheten og har i etterkrigstida utgjort, og vil også i framtiden utgjøre, en viktig del av det norske Luftforsvarets virksomhet.
Milliontanken på Brekstad er en integrert del av Ørland hovedflystasjon og har således samme militærhistoriske verdi som dette. Tankanlegget har arkitektoniske kvaliteter og er et teknisk kulturminne av stor verdi. I tillegg kommer at tankanlegget trolig er ett av få slike anlegg som fremdeles er bevart og i bruk.
Etableringen av de eldste ekserserplassene henger sammen med oppbyggingen av den nasjonale hæren som startet på midten av 1600-tallet. Denne oppbyggingen er første fase i Forsvarets etablering utenfor festningsbyene. Fram til begynnelsen av 1700-tallet foregikk eksersisen på kirkebakken og utstyret ble lagret på kirkeloftet. Utover på 1700-tallet ble det etablert særskilte ekserserplasser med egne bygninger for lagring av materiell, de såkalte telthusene. Ekserserplassene ble gjerne lagt i forbindelse med hoved- eller kongeveier. Stafsskogen ekserserplass lå rett ved den gamle kongeveien som gikk gjennom bygda.
Stafsskogen eksisterer ikke lenger som ekserserplass, og telthuset hører i dag til etablissementet Hamar flyplass som ble åpnet i 1950. Bygningen er et typisk 11/2 etasjes telthus, som er laftet og panelt. Det aller meste av den utvendige kledningen er opprinnelig, men den ene gavlveggen har nytt panel. Telthuset står på betongpilarer. Bygget er noe sammensunket i taket, men er ellers i god stand. I tillegg til telthuset består etablissementet av fem bygninger som alle er oppført i etterkrigstiden.
Etablissement er ute av Forsvarets eie.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Etableringen av de eldste ekserserplassene henger sammen med oppbyggingen av den nasjonale hæren som startet på midten av 1600-tallet. Denne oppbygningen er første fase i Forsvarets etablering utenfor festningsbyene. Fram til begynnelsen av 1700-tallet foregikk eksersisen på kirkebakken, og utstyret ble lagret på kirkeloftet. Utover på 1700-tallet ble det etablert særskilte ekserserplasser med egne bygninger for lagring av materiell, de såkalte telthusene. Ekserserplassene ble gjerne lagt i forbindelse med hoved- eller kongeveier. Stafsskogen ekserserplass lå rett ved den gamle kongeveien som gikk gjennom bygda.
VERN
Telthuset på Hamar flyplass er administrativt fredet og har som en karakteristisk militær bygningstype stor militærhistorisk verdi. Telthusene var et meget viktig element i etableringen av ekserserplassene som startet på begynnelsen av 1700-tallet, som igjen henger sammen med oppbyggingen av den nasjonale hæren fra midten av 1600-tallet. Utviklingen av den moderne norske hæren i dette århundret har gjort de gamle ekserserplassene med sine telthus overflødige, og de engang så tallrike telthusene er stort sett forsvunnet. Telthuset er derfor sjeldent, og har dertil med sine rundt 200 år høy aldersverdi. Vernet omfatter bygningens eksteriør og interiør samt alle spor etter den militære aktiviteten innenfor vernområdet.
Merknad:
Telthuset er administrativt fredet.
Etableringen av Persaunet leir er knyttet til Den tyske marine og perioden 1940–45. Persaunet ble anlagt som forlegningsområde i tilknytning til ubåtstasjonen på Trondheims havn som bl. a. besto av de to store Ubåtbunkerne DORA I og DORA II (hvorav bare én ble fullført).
Trondheim hadde en nøkkelposisjon innenfor den tyske militærstrategien. Sammen med ubåtstasjonen på Laksevåg ved Bergen hadde stasjonen i Trondheim som oppgave å støtte ubåttoperasjoner i Nord-Atlanteren.
Persaunet leir er anlagt etter en U-formet plan, med bygninger plassert i vifteform for enden av buen og i rekker langs de to parallelle leirgatene. Buen fremstår riktignok ikke like tydelig som tidligere fordi en del av veien er erstattet av grøntareale og et mindre antall nye bolighus er kommet til. Men den opprinnelige bygningsstrukturen består i hovedsak fremdeles. Dette gjelder også resten av leirbebyggelsen. Etablissementet inneholder 41 bygninger, hvorav 28 foreslås vernet. Bygningene ligger spredt utover et relativt stort område. Mellom bygningene er det opparbeidet grøntarealer.
Tyskerne etterlot et omfattende anlegg, til tross for at leiren aldri ble fullført. Blant annet sto en rekke grunnmurer igjen. På disse ble det etter krigen oppført blokker av Forsvarets boligbyggelag. Andre elementer i anlegget, slik som 2–3 badebasseng/ brannnreservoarer eksisterer ikke lenger. På ett av bassengfundamentene er det oppført et nytt vedlikeholdsbygg. Videre er offisersmessen revet og en barnehage kommet til.
Leiren, som hovedsakelig er bygget for forlegningsformål, inneholder foruten forlegningssbygg, messebygg, sykestue, administrasjonsbygg og garasjer, enkelte mindre boliger m. v. To store betongbunkere med forlegningskapasitet utgjør et funksjonelt og bygningsmessig supplement til resten av leiren.
Bebyggelsen på Persaunet ble reist etter typetegninger. De holdt i utgangspunktet en meget høy bygningsmessig standard og fikk en utforming som tilsvarte den stilling og prestisje som ubåtvåpenet hadde innenfor det tyske militærsystemet. Allerede de tooetasjes forlegningene signaliserer dette. Til tross for at det har skjedd endel vindusutskiftinger og noen av bygningene er blitt rehabilitert innvendig, framstår leiren totalt sett som et enhetlig og meget godt bevart trehusmiljø hvor flertallet av bygningene har den opprinnelige veggkledningen i behold. Flere har også bevart opprinnelige detaljer som utelamper og dørhåndtak. Graden av opprinnelighet varierer, men generelt er den opprinnelige planløsningen bevart. Endel av bygningene har imidlertid også meget godt bevarte interiører.
Persaunet utgjør et svært godt eksempel på tysk leirarkitektur av høyere standard. Leirrbebyggelsen har i hovedtrekkene høy grad av opprinnelighet. Den karakteriseres av en solid og tiltalende utforming med en rekke arkitektoniske kvaliteter, noe som gjelder både eksteriører og mange interiører. Den U-formede planen er særskilt interessant som del av Den tyske marinnens oppbygning av anlegg i Europa. Bygningsutformingen og planen, samt grøntarealene gjør at Persaunet framstår som et meget verneverdig bygningsmiljø.
Videre inngikk Persaunet i en funksjonell sammenheng med bunkerne og andre anlegg på havnen som tilsammen utgjør en bevaringsverdig helhet.
Persaunet leir er derfor meget verneverdig i en nasjonal sammenheng. Som én av flere liknende ekstyske ubåtleire i Vest-Europa fra perioden 1940–45 og med bakgrunn i den marinestrategiske rolle som Trondheim var tiltenkt i Det tyske riket, framstår Persaunet også som interessant i et europeisk bevarringssperspektiv. Dette understrekes av at Persaunet later til å være den eneste bevarte forlegningsleir av et større antall ekstyske ubåtleire i Europa. Persaunet leir er derfor som helhet i fredningsklasse.
Formålet med bevaringen av Persaunet er å ta vare på den ekstyske forlegningsleiren. Etterkrigstidas bygninger faller utenfor dette formålet og vil følgelig ikke få noe spesielt bygningsmessig vern. Dette gjelder også de ekstyske garasjene som heller ikke er at vesentlig betydning for den historiske forståelsen av forlegningsleiren. Foruten bygningene omfatter vernet området innenfor rgensene til Forsvarets eiendom.
Depotet for Feltartilleriregiment nr.1 (AR1) ble lagt i umiddelbar nærhet til Ski jernbanestasjon. Gunstige transportmuligheter var viktig for lokaliseringen av det nye depotet, og fra Ski var det allerede etablert jernbaneforbindelse i flere retninger. Leiren var via et sidespor tilknyttet toglinjer både nord-, sør- og vestover.
Ski depotleir ligger på sydvestre side av Ski sentrum. Adkomst går gjennom villabebyggelsen som omgir leirområdet. Like ved går hovedveien vestover. Leiren ligger på et relativt jevnt og høyt moreneplatå.
Etablissementet Ski leir utgjorde tidligere tre separate bygningsmiljøer: Monsrud leir, Nordre leir og Magasinleiren.
Magasinleiren omfatter i hovedsak bygninger fra etableringsperioden i 1890-årene. Fra hovedporten i nord fremstår leirområdet (Magasinleiren) i dag som et u-formet tun. Lengst bak står en stor depotbygning (inv.nr. 0002) av tre fra omkring 1900. Den har teglmurte pillarer og høyt plasserte inngangspartier, som er utformet som kasser med utvendige trapper og vindfang. Bygningen er eksponent for en magasintype som fikk stor utbredelse særlig i tiden før og etter unionsoppløsningen. To vognmagasiner (inv.nr. 0006 og 0007) utgjør sidene i tunet. Bygningene har den opprinnelige bølgeblikkledningen og konstruksjoner av valset jern bevart. Disse er sjeldne i nasjonal sammenheng.
Etablissementet består videre av en 11/2 etg. oppsynsmannsbolig fra 1897 som er laftet og kledt med stående panel med detaljer i sveiserstil, en brannstasjon oppført i 1940 (inv.nr. 0039) og flere lagerbygg fra omkring 1900 (inv.nr. 0004, 0008, 0012 og 0013). Bygningene er godt bevart, og har høy grad av opprinnelighet med hensyn til materialbruk og detaljer.
(Fra Landsverenplan for Forsvaret 2000).
Ski leir bestod av tre områder: Ski Magasinleir, Monsrud leir (Nedre leir) og Nordre leir. Magasinleiren omfatter i hovedsak bygninger fra 1890-årene. Under den annen verdenskrig ble vesentlige deler av Nordre og Monsrud leir bygd ut av tyskerne til det de kalte lager Ski,
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Depotet for Feltartilleriregiment nr. 1 (AR 1) ble lagt i umiddelbar nærhet til Ski jernbanestasjon. Gunstige transportmuligheter var viktig for lokaliseringen av det nye depotet, og fra Ski var det allerede etablert jernbaneforbindelse i flere retninger. Leiren var via et sidespor tilknyttet toglinjer både nord-, sør- og vestover.
VERN
Ski magasinleir har militærhistorisk betydning som depotleir for feltartilleriet og har hatt vesentlig betydning for stasjonsbyens fremvekst. Leirområdet er verneverdig både ut i fra historisk sammenheng og bygningstypene som er representert.
Leiren framstår som et helhetlig og godt bevart miljø med høy alder og stor grad av opprinnelighet. Depotbygningen fra omkring 1900 er et interessant og karakteristisk eksempel på magasinbygninger i tre fra denne perioden. Vognmagasinene har stor bygningshistorisk interesse som tidlige og godt bevarte eksempler på denne typen materialbruk og konstruksjon. Øvrige verneverdige bygninger er viktige for leirmiljøet.
Vernet omfatter bygningenes eksteriør og dels interiør, plasser, veier og andre spor etter militær virksomhet innen angitt område.
Ved lov av 1897 ble den allminnelige verneplikten innført også i «Rigets nordligste Landsdele». Landsdelen utgjorde en distriktskommando med standkvarter først i Tromsø, fra 1899 i Harstad. Under denne lå åtte kretskompanier, hvorav Bardu og Tromsø lå i Troms. Opprettelsen av kretskompaniene må ses i sammenheng med den generelle styrkeoppbyggingen mot Sverige og Russland. Når Bardu kretskompani fikk Setermoen som ekserserplass, skyldtes det hovedsakelig at stedet lå ved et veiknutepunkt med operativ betydning, men også at Bardu var kjent som leveransedyktig ved forpleining av militære avdelinger. Etableringen kan muligens også ses i sammenheng med et ønske om å markere statsmaktens tilstedeværelse i samiske områder.
Etablissementet ligger i Bardu i Sør-Troms, i det kuperte skogsterrenget hvor Seterelva og Barduelva møtes. Det har sitt tyngdepunkt i et triangel bestående av tre større leirområder; mot øst Artillerileiren, mot vest Kavallerileiren og mot syd Sanitetsleiren. Øst for Artillerileiren og RV 847 ligger Proviantleiren med Troms Forsvarsmuseum, grensende opp mot Kavallerileiren. I syd ligger Ingeniørleiren og Nesmoen repøvingssenter. Noen kilometer lenger syd finner vi leiren Hundtorp mellom RV 847 og Barduelva. Setermoen er et av de største etablissementene som inngår i Landsverneplan for Forsvaret.
Artillerileiren ligger på et terrengplatå med klart definerte grenser i bebyggelse og vei mot nord, vest og sør, og av terrengfallet mot Seterelva i øst. Den første ekserserplassen lå i dette området. Fra leirens første tid er intet bevart. Idag utgjøres leiren hovedsakelig av 50-tallsbebyggelse, hvorav flere bygninger har en høy grad av opprinnelighet.
Proviantleiren ligger på den såkalte Artillerisletta vest for Artillerileiren. Den er liten av utstrekning og består av ekstyske brakker, bygd som magasiner. Bygningene er på vei ut av Forsvarets eie og vil bli overtatt og skjøttet av Troms forsvarsmuseum.
Kavallerileiren ligger i et svakt skrånende terreng omgitt av skog. Leirens klareste avgrensning er terrengfallet mot Seterelva i vest og Barduelva i nord. Gamle magasinbygninger fra hhv. 1916, 1908 og 1918 på rekke langs et terrengfall utgjør leirens avgrensning mot nordvest.
Sanitetsleiren ligger som kavallerileiren i et svakt skrånende terreng omgitt av skog, og avgrenses av terrengfall mot nordøst og Ingeniørleiren mot syd. Leiren, som hovedsakelig består av 50-tallsbebyggelse, er organisert som et langtun. Befal og mannskap er plassert på hver sin kortende, mens Troms militære sykehus og garasje-/verkstedfunksjonene danner hver sin langside av tunet. Sistnevnte funksjoner vender bort fra tunet. Dette, sammen med vegetasjon, avskjermer de førstnevnte funksjonene.
Ingeniørleiren er todelt av RV 847. På vestsiden ligger verkstedbygg og Setermoen tekniske verksted. Det store verkstedbygget grenser opp mot Setermoen skytefelt og har direkte adkomst fra hjul-/beltetraséene i feltet. På østsiden ligger kontorbygget, lager og repetisjonsleir.
Infanterileiren (Nesmoen) ligger sørøst for Ingeniørleiren og utgjør nærmest en forlengelse av denne. Leiren består av lagerbygg og bygg for repetisjonsøvelser. Bygningene er i hovedsak fra 50-tallet, men med noen senere tilføyelser.
Hundtorp utgjør den sørligste delen av Setermoen garnison, og ligger noen kilometer syd for de øvrige leirene. Gården Hundtorp ble innkjøpt av staten i 1903, og opprinnelig anvendt som sommeretablissement for 6. divisjons skole.
Setermoen har stor militærhistorisk interesse. Setermoen var en av de første ekserserplassene som ble etablert i Nord-Norge etter at verneplikten i 1897 ble utvidet til å gjelde også de tre nordligste fylkene, og etablissementet har som øvingsområde for Brigaden i Nord-Norge hatt stor strategisk betydning i etterkrigstiden. Det er vesentlig å ta vare på bygninger som representerer begge disse epokene i etablissementets historie. Etablissementet har vært i kontinuerlig utvikling og det er få bygninger tilbake fra perioden frem mot annen verdenskrig. Unntakene er i stor grad tatt inn i landsverneplanen. I Kavallerileiren finnes det tre bataljonsmagasiner på rekke fra perioden 1908-18. Disse har en svært høy grad av opprinnelighet og er av nasjonal verdi. Videre finnes det i Hundtorp leir tre brakker fra perioden 1913-21 hvorav én har mye av sitt opprinnelige preg i behold. Her finnes også et tidligere telthus fra 1948 med en meget høy grad av opprinnelighet, som tas med som et sent eksempel på denne bygningstypen. Videre finner vi i artillerileiren en magasinbygning fra 1916 og et ladetrenhus fra 1914 som har en tilsvarende bevaringsgrad.
Ekstyske bygninger, hovedsakelig brakker, finnes i relativt stort antall. Med unntak av et mindre miljø i proviantleiren som vil bli overtatt og skjøttet av Troms forsvarsmuseum, er bygningene såvidt sterkt endret gjennom rehabiliteringer og ombygginger at de ikke er interessante i et nasjonalt perspektiv.
I likhet med de øvrige vertsetablissementene for Brigade N har bygningene fra 1950-tallet en meget tidstypisk utforming både mht. hovedform, materialbruk, og detaljering, og flere bygninger er likeledes tegnet av fremtredende arkitekter, I hvertfall artillerileirens mannskapsmesse samt befalsforlegning med messe er oppført etter arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas' typetegninger. Kompanikasernen er utviklet av arkitekt Finn Hegle. Mange av 50-tallsbygningene har beholdt sitt opprinnelige preg. Det mest uforandrede miljøet - mannskapstunet i artillerileiren - er derfor tatt inn i Landsverneplan. Det samme gjelder velferdsbygningen "Setertun" fra 1956, som med sin karakteristiske utforming sterkt bidrar til å definere leiren mot Bardus sivile bebyggelse.
Som et ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige ble det fra slutten av 1890-tallet anlagt en rekke fort og skanser langs grensen fra Svinesund i sør til Kongsvinger i nord. Befestningene skulle kunne stoppe et svensk angrep mot hovedstaden i tilfelle væpnet konflikt ved løsrivelsen. Forsvarslinjene ble lagt på øst- og vestsiden av Glomma, med sterke punkter i den framskutte linjen øst for elva og mer tilbaketrukne stillinger på vestsiden. Befestningene var delt inn i avsnitt. Gydelåsbatteriet utgjorde en del av den tilbaketrukne linjen Råde–Moss.
Gydelåsbatteriet som ligger på østsiden av E6 midtveis mellom Solli i Tune og Missingmyr i Råde, hadde opprinnelig meget god utsikt over terrenget mellom Rådehøyden og Skinnerflo. I dag er siktelinjene delvis skjult av tett vegetasjon.
Batteriet er bygget for åtte kanoner og har åpne kanonplasser med brystvern på ca. én meter. Bak brystvernet ligger det ni nedsenkede dekningsrom med ammunisjonsnisjer og steintrapp. Batteriveien opp fra Åkeberg gård deler seg i i to like deler bak batteriet med en vei til batteriets høyre flanke og en til den tilbaketrukne venstre flanke.
Batteriet er som helhet god bevart, men deler av steinveggene i de nedsenkede dekningsrommene er rast ut. Anlegget har også behov for hogst, både for å gjenåpne siktelinjene og for å forhindre videre utrasning.
Hysnes fort er en del av Agdenes befestninger og ble anlagt i henhold til Stortingsvedtak 3.3.1897 for å forhindre fremmede fartøyer i å trenge inn gjennom Trondheimsleden og videre inn til Trondheim. Agdenes befestninger omfattet, foruten Hysnes, Brettingen og Hambåra fort. Befestningene ble 1940-45 utvidet med en rekke anlegg langs Trondheimsfjorden, bl.a. Sørviknes torpedobatteri.
Etablissementet på Hysnes består av fortet med omkringliggende bebyggelse, samt et større leirområde med til dels spredt bebyggelse.
Fortet består av fjellanlegg, kanon- og luftvernstillinger, bunkere, løpegraver m.m. Som helhet domineres anlegget av tyskernes utbygging under Annen Verdenskrig, selv om en del av de eldre forsvarsverkene fortsatt er synlige og det også har foregått en videreutvikling av fortet i etterkrigstiden. Flere av bygningene som ble oppført før 1945 i tilknytning til fortet er revet, men det ligger tydelige spor tilbake i form av grunnmurer. Likeledes finnes en rekke bunkere og andre spor etter militær aktivitet spredt rundt i terrenget.
De to moniermagasinene (inv.nr. 0037 og 0039) utgjør de mest interessante bygningene i tilknytning til fortet. Moniermagasinene har sitt navn etter den franske gartneren Joseph Monier, som i 1854 oppfant en tidlig type armert betong. Prinsippet ble videreutviklet av en tysk bedrift og tatt i bruk i Norge i 1894 på Håøya ved Oscarsborg. Magasinene er utført som liggende halvsylindre i armert betong, med inngangsdør på den ene kortveggen. Moniermagasinene var typiske for opprustningen av det norske Forsvaret i tidet før 1905, og har som sådan både antikvarisk og militærhistorisk betydning. I dette tilfellet knytter de to moniermagasinene an til den første byggeperioden på Hysnes, som ellers er mindre fremtredende i dagens anlegg.
Bygningsmassen i leirområdet på Hysnes er svært sammensatt tidsmessig (1863 - 1990) og ligger spredt utover et relativt stort område.
Den eldste delen av anlegget ligger innerst i Junkersbukta i Hasselvika. Gjennom utvidelser av leiren og en stadig supplering av bygningsmassen fram til i dag, er det bygningsmessige tyngdepunktet forflyttet fra sjøen. Bebyggelsen følger veien rundt Nebbesheia og omfatter området inntil gården Nebb. Hovedsakelig består denne leirdelen av bygninger fra etterkrigstiden.
Den eldste gårdsbebyggelsen og kapteinsboligen har, om enn i varierende grad, gjenomgått såvidt store bygningsmessige endringer at det opprinnelige bygningsmiljøet som helhet må karakteriseres som forringet. Dette inntrykket forsterkes av at flere bygninger rundt bukta er revet. Blant annet gjelder dette lager (inv. nr. 0067) som utgjorde en vesentlig del av det gamle militære bygningsmiljøet i Junkersbukta, men nå er erstattet av et nybygg.
Øvrige bygninger fra dette og forrige århundre utgjør et meget lite enhetlig miljø, til tross for at enkeltbygninger er relativt godt bevart. Den militære bebyggelsen på østsiden av bukta ligger imidlertid nær opp til den sivile bebyggelsen i Junkersbukta, bl.a. handelsmannsbygningen, og utgjør som sådan en integrert del av bygningsmiljøet der.
Hysnes fort utgjør historisk sett en viktig del av forsvarssystemet rundt Trondheimsfjorden og Agdenes befestninger. Fortifikasjonsanleggene med moniermagasinene, veiene rundt fortet og de øvrige sporene etter bygninger og anlegg på Hysnes fort danner sammen med terrenget en helhet som i en nasjonal militærhistorisk landskap. Moniérmagasinene er dessuten bevaringsverdige i en europeisk sammenheng idet svært få er tilbake utenfor Norges grenser. Den øvrige bygningsmassen i fortsområdet har en viss verneverdi og forsvarshistorisk interesse, men ikke tilstrekkelig til at bygningsmassen er inntatt i Landsverneplanen.
Bygningsmassen i leiren framstår i dag som et lite helhetlig bygningsmiljø. Dette understrekes også gjennom de mange forandringene som har skjedd med den eldste bebyggelsen og ikke minst riving av bygninger som var viktige for det eldre bygningsmiljøet i Junkersbukta. Som helhet fremstår anlegget som oppsplittet og med delvis lav grad av autensitet. Bygningsmassen i leiren har, som bygningene i fortsområdet, en viss verneverdi og forsvarshistorisk interesse, men ikke tilstrekkelig til at bygningsmassen inngår i landsverneplanen.
Bevaringen omfatter fortsområdet med alle spor etter militær virksomhet og de to moniermagasinene.
Merknad:
Bevaring av Hysnes fort må sees i sammenheng med en tislavrende bevaring av de andre delene av Agdenes befestninger, deriblant Hambåra og Brettingen.
Grensebefestning. Som et ledd i arbeidet for å løsrive Norge fra unionen med Sverige ble det fra slutten av 1890-tallet anlagt en rekke fort og skanser langs grensen fra Svineseund i sør til Kongsvinger i nord. Befestningene skulle kunne stoppe et svensk angrep mot hovedstaden i tilfelle væpnet konflikt ved løsrivelsen. Forsvarslinjene ble lagt på øst- og vestsiden av Glomma, med sterke punkter i den framskutte linjen øst for elva og mer tilbaketrukne stillinger på vestsiden. Befestningene var delt inn i avsnitt. Gråkollbatteriet tilhørte Fossumavsnittet som ellers besto av Fossum brogalleri, Langnesbatteriet, Skorås søndre og nordre batteri, Kjellåsbatteriet og Staåsbatteriet. Etter Karlstadforhandlingene ble avsnittet forsterket med Høytorp og Trøgstad fort. Gråkollbatteriet ble etablert fordi Langenesbatteriet like nordenfor ble vurdert å være for svakt og ha en sårbar beliggenhet. Gråkollbatteriet skulle sammen med Langenes-, Staås- og Kjellåsbatteriet hindre fienden å krysse Glomma mellom Grønsund og Langenes jernbanebro. Gråkollbatteriet er i dag et militærhistorisk landskap med store deler av et forholdsvis avansert batteri bevart. Batteriet ligger i et skogområde umiddelbart syd for Spydeberg sentrum ca. 1 km sydvest for Fossum bro. Batteriet er plassert på en åsrygg kalt Gråås eller Solliås som gir vidt utsyn. Batteriet har relativt god tilgjengelighet, i et naturstiområde nær Spydeberg sentrum.
Gråkollbatteriet er et rettlinjet og direkte østvendt anlegg. Batteriet nås via en lang batterivei som slynger seg i krappe svinger gjennom skogen, ovenfor den gamle plassen Solli. Veien er delvis oppbygget med mindre stenblokker. Langs veien finnes rustne bolter som er spor etter transport av tungt materiell, bl. a. kanoner. Batteriet har en permanent karakter, med østvendt frontalverk og fire standplasser for feltkanoner. Standplassene omgis av lavt brystvern bygd av natursten, sand og grus. Vollgangen ligger lavere og forbinder batteriet på langs. Batteriet strekker seg dermed over tre nivåer. Anlegget har et siktebord som står på batteriets høyre fløy, bak vollgangen. På standplassene finnes også spor etter fundamenter for luftvernkanoner som ble plassert på anlegget i 1918.
VERN:
Gråkollen batteri har stor militærhistorisk interesse som del av et omfattende og viktig forsvarssystem mot Sverige. Dette er en interessant og viktig befestningslinje som derfor i sin helhet inngår i landsverneplanen. Militæranleggene som ble bygget ut i denne perioden har dessuten symbolverdi i forbindelse med nasjonens løsrivelse fra unionen.
Vernet omfatter alle spor etter militær aktivitet innenfor angitt område.
Merknad:
I distriktet omkring er det gjort arkeologiske funn og området nærmest batteriet kan inneholde automatisk fredede kulturminner. Pr. 1995 var det registrert funn her.
Sjefsgård for Opplandske nasjonale infanteriregiment. Åker gård ligger ved krysset E6 og Rv25 rett utenfor Hamar sentrum. Gården som opprinnelig lå i et åpent jordbrukslandskap, ligger i dag mer eller mindre inneklemt i et tettbygd område. Anlegget er et svært gammelt gårdsanlegg med en bygningsmasse som i alder spenner fra 1600-tallet og fram til slutten av 1950-tallet. Gården var opprinnelig et typisk totunanlegg der inntunet i det vesentligste er bevart med gjenoppføringen av hovedbygningen etter brann i 1947. Inntunet består ellers av en svalgangsbygning fra 1600-tallet og en empirebygning fra 1836. I tilknytning til inntunet ligger et park/hageanlegg. Av eldre produksjonsbygninger finnes det bare en låve fra slutten av 1800-tallet tilbake. Noe utenfor selve tunanlegget står to gamle stabbur fra midten 1700-tallet. I tillegg til dette består etablissementet av endel nyere bygninger.
Bakgrunn: Åker gård ligger i et område der det har vært bosetting i uminnelige tider. Åker gård med nærområde har vært et økonomisk, kultisk og juridisk sentrum for store deler av det norske innlandet fra slutten av folkevandringstiden og fram til ca. 1100.
1657–1898: I 1657 ble det Oplandske Nasjonale infanteriregiment opprettet, og regimentets første sjef oberst Georg Reichwein flyttet inn på Åker. Denne gamle adelige gården var overlatt ham av kronen og var gjennom hele perioden i militært eie.
1898–1947: Gården i sivilt eie. Overtatt av Vang kommune i 1946.
1947–98: Forsvaret overtok hele gården i 1947 og den har siden vært standkvarter for Distriktskommando Østlandet. Hovedbygningen ble totalskadet i en brann i 1947, men bygget opp igjen året etter tilnærmet lik den opprinnelige bygningen.
2005: Åker gård solgt til Statsbygg.
FRA SKE:
KULTURMILJØ:
Åker gård ligger rett øst for Hamar sentrum, ved krysset E6 og Rv25. Gården lå opprinnelig i et åpent jordbrukslandskap, men ligger i dag mer eller mindre inneklemt i et tettbygd område. Anlegget er et gammelt gårdsanlegg med en bygningsmasse som i alder spenner fra omkring 1650 og frem til 1950. Det er elleve bygninger på gården. Gården var opprinnelig et typisk totunsanlegg med et inntun og et uttun.
Inntunet er i det vesentlige bevart og består av en hovedbygning fra 1948 (gjennoppbygd etter en brann som en tilnærmet kopi av en tidligere hovedbygning), en føderådsbygning fra 1841 og en drengestue fra ca 1650. Alle de tre bygningene er toetasjes panelkledte bygninger med saltak. I tilknytning til hovedbygningen ligger en hage/park med påviste spor tilbake til 1600-tallet.
Uttunet ligger vest for inntunet. Av de eldre bygningene her, gjenstår i dag kun en stor driftsbygning fra ca 1890.
Noe utenfor tunet, mot sør, står to gamle tvillingstabbur fra midten av 1700-tallet.
For øvrig består eiendommen av fem bygninger av nyere dato.
Eiendommen er på ca 104 mål og består foruten tunanleggene og hageanlegget, av en del jordbruksareal.
EIENDOMSHISTORIKK:
Åker gård ligger i et område der det har vært bosetting i uminnelige tider. Gården er en av de eldste i Hedmark og har tradisjon tilbake til sagatiden. Navnet kommer av gammelnorsk Akr og tyder på at det var et religiøst sentrum før vikingtiden. Åker gård med nærområde har vært økonomisk, kultisk og juridisk sentrum for store deler av det norske innlandet fra slutten av folkevandringstiden og fram til ca 1100. Gården vurderes å ha vært en av de mest betydningsfulle storgårdene på Østlandet og arkeologiske utgravinger på stedet understøtter dette. Funnene på og omkring Åker utgjør det største og rikeste enkeltfunnet fra norsk merovingertid (tiden før vikingtiden). Her er funnet betydelig mengder gull, smykker og våpendeler. Funnene vurderes til å vitne om at en storhøvding eller konge var bosatt her. Deler av Åkerfunnet utstilles på Historisk museum og Hedmarksmuseet. Det var tingsted her så sent som på 1500-tallet.
Det er i forbindelse med kongemøtet mellom Magnus (den Gode) Olavsson (1035 - 1047) og Harald (Hardråde) Sigurdsson (1046 - 1066) at vi første gang støter på Åker i skriftlige kilder. Snorre forteller i Heimskringla at kongene møttes på gården for å dele landet og makten mellom seg. Gården var høvdingsete, et økonomisk, religiøst og politisk senter på Opplandene. Både symbolsk og maktpolitisk ble høvdingen på Åker en viktig hindring for Harald Hårfagres og senere Olav Haraldssons rikssamling, men med Olav Haraldsson, ble stormennene på Opplandene brutalt nedkjempet. For å sikre politisk stabilitet, ble deretter det religiøse sentrum flyttet fra Åker til Domkirkeodden, mens Eidsivatinget havnet på Eidsvoll. Historiske kilder tyder på at frem til 1237 var Åker gård kongens gods, drevet av leilendinger. Eiendommen ble da lagt inn under bispesetet på Hamar etter en tvist med kongemakten om eiendomsretten til Helgøya.
Åker forble kirkegods frem til reformasjonen i 1537 og deretter krongods inntil dansk-norske kong Fredrik II i 1570 ga det til landoberst Mogens Svale i takknemlighet for innsatsen i den nordiske syvårskrigen (1563 - 1570). En lang rekke lensherrer fulgte, men de bodde som regel ikke selv på gården. I 1647 ble eiendommen på nytt gitt bort, denne gang til oberstløytnant Jørgen von Reichwein. Sammen med nabogården Disen, ble Åker, gitt ham som påskjønnelse etter krigsinnsats. Reichwein (som ble det Oplandske nasjonale infanteriregimet første sjef i 1657), bosatte seg på gården, og innledet Åkers periode som adelig setegård. Åker var ikke militær sjefsgård i ordinær betydning, men var i mange generasjoner privat eiendom for høyere offiserer i distriktet. Spesielt kan nevnes Peder von Todderud, som kjøpte gården i 1751. Todderud ble generalmajor 1760, men var av bondeslekt, og slik kom gården for første gang i en norsk bondeslekts eie. Todderudfamilien satt på Åker gård i nesten 200 år inntil den i 1932 ble solgt. Gården fikk nå en forfallsperiode og ble spekulasjonsobjekt. Under 2. verdenskrig ble gården kjøpt av konsul Harald Berg, som bl.a. rehabiliterte bygningene. Etter rettsoppgjøret i 1945 overtok det offentlige, ved Vang kommune, gården. Etter først å ha leiet eiendommen, overtok Forsvaret i 1955. Eiendommen var hovedkvarter for Distriktskommando Østlandet fram til 2002.
Da det ble besluttet at Forsvaret skulle selge eiendommen, tok daværende arbeids- og administrasjonsminister Meyer i 2004 initiativ til at eiendommen skulle forbli i statlig eie. Hensikten var å bruke eiendommen til offentlige formål og å ivareta allmennhetens interesse. Statsbygg kjøpte eiendommen av Forsvaret i august 2005. Målet var å etablere et senter for arkiv, bibliotek og museum (ABM-senter) i uttunet, i tilknytning til den gamle driftsbygningen. Samtidig ønsket Hedmark fylkeskommune å leie deler av den øvrige bygningsmassen for å etablere et senter for måltid, mat og opplevelser (MMO-senter).
Etter et omfattende planleggingsarbeid, hvor regionale og nasjonale kulturminnemyndigheter var involvert, måtte man i desember 2008 skrinlegge planene om et ABM-senter. Riksantikvaren ga da en klar uttalelse om at det ønskede prosjektet ville komme i konflikt med hensynet til å bevare arkeologiske kulturminner. I 2010 ble det avklart at heller ikke MMO-senteret lot seg realisere da fylkeskommunen ikke fikk på plass forpliktende avtaler med mulige virksomheter og kravene til ominnredning av de fredete bygningene kom i konflikt med vernet.
Eiendommen står i 2014 tom og Statsbygg prøver å få leid ut de ledige lokalene. Det er avklart at det p.t. ikke foreligger statlige behov for lokaler på eiendommen. Statsbygg legger vekt på å finne en bruk som egner seg i en verdifull kulturhistorisk eiendom.
Kilder:
Rapport Arealplan 14/06: "Åker gård, Hamar. Reguleringsplan og KU. Tema kulturmiljø og kulturminner", NIKU på oppdrag fra Statsbygg, 2006
Statsbyggs arkiv
Landsverneplan for Forsvaret, 2000
Kulturminnesøk.no
Wikipedia.no
Forslag vern kompleks:
Formål:
Fem av bygningene på eiendommen ble forskriftsfredet 6. mai 2004 som en oppfølging av Landsverneplan for Forsvaret (2000). I Forskrift om fredning av bygninger og anlegg i Landsverneplan for Forsvaret står følgende generelle tekst om formålet med fredningen:
"II Formål med fredningen
Fredningen har som formål å sikre og bevare et representativt utvalg bygninger og anlegg knyttet til hele spekteret av Forsvarets virksomhet. De fredede kulturminnene skal vise den militærhistoriske utviklingen i Norge fra 1700-tallet og frem til i dag. Formålet er videre å sikre kulturminnene som representative eksempler for ulike perioder i denne utviklingen.
[...]
Fredningen av bygningenes eksteriør skal sikre bygningenes arkitektur og hovedpreg. Både det arkitektoniske uttrykket, materialbruk og detaljering som fasadeløsning, eldre dører og vinduer, overflater og evt. dekor skal bevares.
Formålet med fredningen av bygningenes interiør er å bevare rominndeling, bygningsdeler, fast inventar, detaljer og overflater samt tekniske installasjoner og utstyr som hører til og viser byggets funksjon. [...]
Formålet med fredningen av bygningenes innvendige hovedstruktur er å bevare overordnet romstruktur, etasjeskiller og øvrige konstruktive elementer."
Begrunnelse:
Fredningsforskriften inneholder ingen begrunnelse for vern av enkelteiendommer, men følgende begrunnelse for vern av eiendommen står i "Landsverneplan for Forsvaret, verneplan for eiendommer, bygninger og anlegg", Forsvarets bygningstjeneste 2000:
"Åker gård er en av de mest betydningsfulle storgårdene på Østlandet med en lang og tradisjonsrik historie. Denne historien går mye lengre tilbake enn de eldste bygningene på stedet. I tillegg til disse aspektene knytter det seg en lang militærhistorisk periode til stedet, i og med at gården har vært i militært eie i nærmere 300 år. Åker gård består av i alt 12 bygninger [red. anm: 11 bygninger], og av disse vil seks bli omfattet av vern. Formålet med vernet er først og fremst å bevare det fine bygningsmiljøet med store bygningsvolumer som danner inntunet. Til tross for at disse tre bygningene er oppført i henholdsvis ca. 1650, 1836 og 1948, er inntunet preget av harmoni både m.h.t. volum og stiluttrykk. Selv om det har skjedd visse endringer innvendig i de to eldste bygningene vil vernet også omfatte interiøret. Interiøret i den gjenoppbyggede hovedbygningen vil også bli omfattet av vern. Årsaken til dette er at interiøret er preget av en solid materialbruk og detaljering, typisk for etterkrigstidens restaureringstankegang. I tillegg til dette omfatter vernet den eldste driftsbygningen. Denne bygningens verneverdi er først og fremst knyttet til dens plassering, hovedvolum og eksteriørutforming. Ut over dette vil vernet også omfatte de to karakteristiske stabburene fra 1753 og området som vist på kartet.
[...] Det ble på begynnelsen av 1900-tallet foretatt arkeologiske utgravinger på Åker gård, hvor man blant annet fant flere hustufter og gjenstander fra perioden år 400 til år 1000. I denne perioden var gården både tingsted og sete for en småkonge."
Omfang:
Verneklasse 1:
Hovedbygningen (inntun). eksteriør og interiør.
Føderådsbygningen (inntun), eksteriør og interiør.
Drengestue (inntun), eksteriør og interiør.
Østre og vestre stabbur, eksteriør og interiør.
Verneklasse 2:
Fjøslåve/driftsbygning (uttun), eksteriør.
De deler av utomhusområdet som omfattes som omfattes av vern i områdereguleringsplanen fra 2013.
OPPRINNELIG OPERATIV SAMMENHENG
Sjefsgård for Opplandske nasjonale infanteriregiment.
VERN
Åker gård er en av de mest betydningsfulle storgårdene på Østlandet med en lang og tradisjonsrik historie. Denne historien går mye lengre tilbake enn de eldste bygningene på stedet. I tillegg til disse aspektene knytter det seg en lang militærhistorisk periode til stedet, i og med at gården har vært i militært eie i nærmere 300 år. Åker gård består av i alt 12 bygninger, og av disse vil seks bli omfattet av vern. Formålet med vernet er først og fremst å bevare det fine bygningsmiljøet med store bygningsvolumer som danner inntunet. Til tross for at disse tre bygningene er oppført i henholdsvis 1650, 1836 og 1948, er inntunet preget av harmoni både med hensyn til volum og stiluttrykk. Selv om det har skjedd visse endringer innvendig i de to eldste bygningene vil vernet også omfatte interiøret. Interiøret i den gjenoppbyggede hovedbygningen vil også bli omfattet av vern. Årsaken til dette er at interiøret er preget av en solid materialbruk og detaljering, typisk for etterkrigstidens restaureringstankegang. I tillegg til dette omfatter vernet den eldste driftsbygningen. Denne bygningens verneverdi er først og fremst knyttet til dens plassering, hovedvolum og eksteriørutforming. Utover dette vil vernet også omfatte de to karakteristiske stabburene fra 1753 og området som vist på kartet.
Merknad:
Det ble på begynnelsen av 1900-tallet foretatt arkeologiske utgravninger på Åker gård, hvor man blant annet fant flere hustufter og gjenstander fra perioden år 400 til år 1000. I denne perioden var gården både tingsted og sete for en småkonge.