Den første tettstedsbebyggelsen i Sandnes lå langs Gandsfjorden, i Strandgata, nord for dagens sentrum. De eldste husene på Norestra'en fra midten av 1600-tallet var små strandsitterstuer ved sjøkanten. Etter hvert som Strandstedet Sandnes vokste fram, oppsto det en bygningsmasse med bakgrunn i et variert næringsliv. Her var de beste havneforholdene, og kommunikasjonene ble ytterlig forbedret da hovedveien fra Stavanger ble lagt gjennom tettstedet. Bebyggelsen fikk en langstrakt form etter veien og strandlinja.
Denne bebyggelsen ble brutt av teglverkene Altona (1857) og Nynes (1873) og deres leirtak. Ovenfor bebyggelsen var det åpne marker som dels ble nyttet av småbruk på stranda, dels av gardsbruk på Trones og Lura. I 1878 ble bebyggelsen avskåret fra disse markene av jernbanen. Dette forsterket miljøets langstrakte, avgrensede karakter.
Da tyngdepunktet i Sandnes flyttet til Langgata og Krossen, ble Strandgata liggende noe utenfor byutviklingen. Helt "utenfor" ble imidlertid Strandgata aldri. De gode havneforholdene og sjøtomtene har alltid trukket til seg næringsinteresser. Dette har ført til en gradvis omlegging og utbygging av størstedelen av sjølinja.
Bolighusene viser et vidt spekter i alder, type, størrelse og stilpreg. Her er små strandsitterstuer og større kjøpmannsgårder i mur. Det eldste daterte huset skal være fra 1830 og flere er fra 1840-tallet. Når det gjelder bolig/ervervshus så omfatter dette både kombinasjonen bolig/butikk og bolig/verksted. "Mikkelsenhuset" i nr. 46 er et typisk eksempel på det siste. På tre eiendommer er det ennå minner som forteller om gårdsdrift.
Næringsbyggene omfatter små verksteder og større fabrikkbygninger. Minner etter teglverkene er det sparsomt med - om en ser bort fra de "åpne" tegltomtene.
Av sjøhus, som en gang var et karakteristisk innslag langs stranda, står det i dag bare et stort og to små tilbake. Her finnes også en gammel båtdokk og rester av eldre brygger(gnr. 111/976). I dag er dette miljøet alene om å dokumentere Sandnes tradisjoner som strandsted. Før har det vært mange fine hager langs gata. Det er ikke mange gamle hager her i dag, med noen unntak - bla anlegget på Strandgata 76 og haven i nr. 121b.
Norestraen har de senere år blitt oppgradert, blant annet gjennom tilbakeføring av fasader til tidligere dokumentert utseende og tradisjonell fargesetting. Det er i dag et sentrumsnært område, hvor deler av den tidligere industrien er i ferd med å flytte ut til mer egnede områder. Eiendommene langs sjøen er attraktive for utbygning av leilighetskomplekser, en utvikling som får en uheldige konsekvenser for det kulturhistoriske området.
Skudeneshavn er en bydannelse i hovedsak tuftet på et råstoff; silda. Et råstoff som for øvrig har hatt stor innflytelse på urbaniseringen i Rogaland. Byggeskikken i Skudeneshavn er ikke spesiell for stedet. Byggestilen er i hovedsak preget av Lous-Seize og empire, og bygningstypene finner en ellers i Ryfylket og i Stavanger. Det spesielle ved stedet ligger i samspillet og kombinasjonene mellom bygninger og landskap.
De fleste bolighus er bygget av plankelaft med liggende utvendig kledning, uthus og sjøhus er bygget i grovt bindingsverk med liggende kledning, og enkle enetasjes sjø- og uthus har stående panel. Bolighusene er rektangulære med ulike grunnformer (midtgangshus, korsdelt 4-roms o.l). En egen bygningstype er de kombinerte bolig- og sjøhusene med boligdelen i 2. etasje. Ofte hadde disse husene, enten hele eller deler av 2. etasje ble benyttet som bolig, bindingsverk i 1. etasje og lafteverk i 2. etasje. Disse formene har oppstått som følge at det under fisket var behov for ekstra utleiemuligheter. Da kunne det komme mange tusen fiskere til Skudeneshavn.
I 1976 ble Gamle Skudeneshavn regulert til spesialområde bevaring. Området omfatter 130 bygninger, hvorav 97 bolighus. De resterende bygg er sjøhus, naust og uthus. De fleste hus er bygget mellom 1840 – 1860, noen er bygget før og noen etter denne tidsperioden. I verneområdet inngår også Havnefjellet bak bebyggelsen og Byparken. Bebyggelsen ivaretas av en egen antikvar som rådgiver for beboerne, og interesseforeningen ”Gamle Skudeneshavn”. Verneområdet støtter opp mot dagens sentrum.
Gamle Skudeneshavn er så godt bevart at den inntok andreplass i NORTRAs konkurranse om ”Europas best bevarte tettsted” i 1990. Juryen uttalte den gang at: ”Skudeneshavn er en ualminnelig godt bevart og vernet småby som gjennom bygningsmassens plassering har fått en meget sjarmerende utforming i et spennende kulturlandskap:” Og ikke mye har forandret seg siden da.
Helt frem til år 1800 var Stavanger en liten by. Bygningene lå tett i tett med smale gater og smug var bygget i tre, og var naturlig nok disponert for bybranner. Fra 1633 til 1833 gjennomgikk byen 8 bybranner. I den siste store brannen i 1860 gikk 250 bygninger tapt. Da byen etter den tid ikke har vært rammet av bybrann samtidig som nybyggingen frem til 1945 var relativ beskjeden, har sentrum i stor grad beholdt et middelaldersk preg. Selv om de opprinnelige bygningene er borte, fikk de nye bygningene dimensjoner tilpasset de middelalderske gateløpenes bredde.
Bybrannen i 1860 ble et tidsskille. Nordre del av sentrumshalvøya ble lagt i aske og 204 bygninger ble flammens rov. 60 av disse var bygget opp igjen etter en brann i 1833. Det førte til at nordre del av sentrum fikk brede, rette gater og større hus enn søndre del av sentrum som ikke var berørt av brannen. Nye og strengere bygningsvedtekter for å innføre murtvang førte ikke frem. Man fortsatte å bygge i tre. Den nye bebyggelsen har senempirens preg med brukket gavl som et vernetiltak mot brann. Etter brannen kom byutvidelsen med Egenæsmarken vest for Stranden og deler av Hetlandshalvøya i øst.
Grunnlaget for det nye bysamfunnet ble lagt på et møte i mars 1916 mellom tiltakshaverne og kommunen ledet av fylkesmannen. Det viktigste å fastlegge var hvilke områder bygningsloven skulle gjelde for. Deretter var det viktig hvor de ulike offentlige anleggene, som post, telegraf, offentlig kai og lignende, skulle plasseres. Det var viktig for utviklingen av stedet at samarbeidet mellom kommunen og anlegget ble etablert tidlig, og at man ble enige om hovedtrekkene for stedets utvikling.
Et reguleringskart fra mai 1917, signert Morgenstierne og Eide, viser første utkast til reguleringsplan for Høyanger. Denne planen er med små endringer fulgt frem til i dag. Allerede i april samme år var det kommet 120 arbeidere til Høyanger, og ved årsskifte 1916/17 var hele 1 200 mann på plass. Det var reist noen boligbrakker, men på langt nær nok. Noen bodde på gårdene, i uthus, i stallene og på låver. Etter hvert kom husbyggingen inn i mer ordnede former.
Anleggsarbeidet var firedelt; bygging av kraftanlegget med kraftstasjon, bygging av hall for aluminiumsproduksjon, bygging av elektrodefabrikk for å produsere elektrodekull til aluminiumsproduksjonen og husbyggingen av boliger, forsamlingslokaler, offentlige bygg, samt andre bygg. På få år tok ”Nye Høyanger” form. Anleggsperioden var på det høyeste i 1917, og det året sto fabrikken og kraftstasjonen ferdig. Det gikk også raskt fremover med boligbyggingen, og i 1920 var anleggsperioden i all hovedsak over.
I konsesjonsvilkårene for aksjeselskapet, datert 2. april 1917, er selskapet pålagt å skaffe arbeiderne gode husvære. I 1923 la husleienemnda frem en rapport om boligtilstanden i Høyanger. Denne ble gjengitt i stedets avis, Fritt Folk, og rettet en flengende kritikk mot selskapet. Kritikken fikk gjennomslag og allerede året etter var de første hus oppført gjennom Egne hjem-prosjektet. Arbeiderne selv bygde husene på tomter de leide av selskapet og etter tegninger utarbeidet av selskapet. I løpet av 1920-årene ble det bygget om lag 50 Egne hjem-hus. Slike hus ble reist også gjennom hele 1930-tallet. I slutten av 1920-årene kom også den rene private boligbygging i gang.
De fleste hus hadde hage omkring, og litt etter litt vokste en liten ”hageby” opp rundt fabrikkene. Høyanger var planmessig og systematisk utbygget og ble av mange sett på som en norsk ”idealby” ved inngangen til 1940-årene. I 1966 het det i Fodors Guide to Scandinavia at Høyanger er en av de best planlagte og vakreste industribyene i verden. Men en del av stedets sjel forsvant på begynnelsen av 1980-årene da de rev Murgården Sing-Sing fra 1917, Folkekjøkkenet fra 1918, arbeiderboligene Slottet og Pendenten fra 1926-28 og Folkets hus fra 1917. Et særeget norsk arbeidermiljø ble borte. Da hadde man allerede i 1972 revet funksjonærboligene ”Villabyen” fra den første anleggsperioden.
Tettstedets utspring ligger i sjøkanten, med naust, sjøboder og loftsbygninger. Bosetningsveksten rundt Løytnantsbrygga skjedde uregulert og organisk.
Sjøhusene er blant de eldste bygningene i Lærdalsøyri, og er ca. 200 år gamle. De yngste verneverdige bygningene er fra perioden mellom 1. og 2. verdenskrig.
Mange av de eldste bygningene i Lærdalsøyri er gamle båtnaust, som etter hvert har blitt tatt i bruk som handelsbuer. Senere har mange av naustene blitt bygget på med en ekstra etasje til bolig, eller det har blitt bygget nye naust med bolig i overetasjen. Sjøhusene var opprinnelig knyttet til gårdene i dalen, men siden overtatt til markedsvirksomhet, og viser til stedets rolle som markedsplass.
Fra 1830-årene gjorde påvirkningen utenfra seg gjeldende og det kom ny arkitektur og hustyper. Store hvitmalte ”byhus” med tydelige impulser fra bergensarkitektur, med valmet tak, rosetter og forseggjort listeverk. Den sammenhengende bygningsmassen med hager og små gater som forgrener seg ut fra hovedgaten er spesielt for stedet. Fellestrekk i stil og størrelse med hus i Bergen og andre tettsteder på Vestlandet. Bygningsmiljøet har ekthet og er relativt homogent.
Fra 1880-årene ble det oppført bygg i sveitserstil som for eksempel Lindstrøm hotell og Gamle posthuset. Eldre hus fikk også ombygginger med trekk fra sveitserstilen. Stedet som internasjonal turistdestinasjon vises blant annet gjennom hotell i sveitserstil.
Utenfor den gamle bebyggelsen i Lærdalsøyri ble det på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet bygget ut fylkessykehus, skoler, barnehager, alders- og sykehjem og nytt rådhus. På slutten av 1980 tallet kom en nedgangsperiode med konkurser, avviklinger og fraflytting. Det nye sentrum ble åpnet i 2000.
De fleste bolighus fra 1800-tallet står fortsatt. Fem bygninger er fredet etter kulturminneloven. Det kommunale prosjekt ”Gamle Lærdalsøyri”, huseiere og næringsdrivende har hatt fokus på restaurering av mange trehus i verneområdet. Trehusbosetningen består av 161 hus, der omtrent 65 av disse er boliger. Trehusbosetningen er vernet gjennom spesialområdet bevaring. I tillegg finnes det ca. 40 verneverdige bygninger som ikke har noe formelt vern. Det spesielle bygningsmiljøet i verneområdet er svært sårbart for tiltak.
Trehusbosetningen består av 161 hus, der omtrent 65 av disse er boliger. Trehusbosetningen er vernet gjennom spesialområdet bevaring. I tillegg finnes det ca. 40 verneverdige bygninger uten formelt vern. Det spesielle bygningsmiljøet i verneområdet er svært sårbart for tiltak
Reguleringsplanen for Florø var klar i 1861. Stedet ble regulert etter rutenettmønster og brannforskrifter uten tanke for det kuperte terrenget.
Standgata er byens hovedgate. Den er den første og eldste gata, og fikk i grove trekk den formen den har i dag etter utbygginger på 1850-tallet. De fleste eiendommer mellom gata og sjøen ble bygget ut med sjøhus mot havna og forretning/bolighus mot gate. Mellom Fugleskjergata og Hesteneset er den gamle havnefronten fremdeles intakt og mange bygninger er bevart med høy grad av autentisitet.
Kvartalene øst og vest for Kyrkjegata utgjør to av kvartalene i planen fra 1860 (Kyrkjegata er noe endret da den i dag går skrått og ikke følger rutenettet). Det østre kvartalet fremdeles med gjennomgående eiendommer. Fordi kvartalene ligger i utkanten av sentrum, er smale og har terrengsprang, har de ikke vært så utsatte for utbyggingspress og er dermed ikke så transformerte.
Kirken og kirkeparken ligger innenfor reguleringen av 1860, men av hensyn til terrenget og valg av plassering av kirken er den ikke bygget ut etter planen. Området er i dag en del av grønnstrukturen som omkranser bykjernen.
Den 60 år gamle reguleringsplanen av 1861 fikk avløsning gjennom ny plan av 1921. Planen videreførte kvartalsstrukturen i sentrumskvartalene, og la opp til nye utviklingsområder øst for sentrum blant annet med område for park og et område for jernbane og jernbanestasjon. Planen viste et større samspill mellom sentrumsstrukturer og landskap enn den tidligere planen hadde gjort, og den la føringer for utvikling av industri og offentlig bebyggelse. I sentrum fulgte gatene 1860-planen og bebyggelsen var tettere.
I 1993 vedtok bystyret kommunedelplanen for Florø sentrum med vedtekter og retningslinjer for overordnede prinsippene i byutviklingen. Planen var en plan for byform, arealbruk og trafikksystem i sentrum. I planen legges det vekt på å verne miljø, gateløp og enkeltbygninger av spesiell historisk eller antikvarisk verdi langs havna, i Standgata, i deler av Markegata og i Hans Bloms gate.
Det har vært gjengs oppfatning at bystrukturen har vært selvgrodd, men nyere forskning stiller spørsmål ved dette. På vestsiden av Hitterelva og parallelt med denne ligger Bergmannsgata og Kjerkgata. Et kart fra 1658 viser en ganske forenklet plan med to helt parallelle gater, rektangulære og kvadratiske kvartaler og en elv i øst. I nordenden av den vestre gata, Kjerkgata, vises kirka midt i gateløpet. Dette stemmer med de virkelige forhold; den første kirka, en trekirke oppført i 1650 lå midt i gateløpet. Nåværende steinkirke, oppført 1780-84, ble bygget litt vest for den opprinnelige kirka, og derfor danner denne ikke fond i Kjerkgata.
Neste kjente bykart er fra 1711, og dette viser som rett var, en kirke i fond på det høyeste punktet i Kjerkgata. Videre viser kartet en forenklet, traktformet Bergmannsgate. I gatas sydende, der gata er på det bredeste, vises en bygning med et tak som kan tolkes som et säteritak. Siden kartet nesten ikke viser noen bygninger, må dette være en viktig bygning, og det stemmer med de faktiske forhold. Her bodde Bergverkets direktør.
Sammenholdes kart og de fysiske forhold, kan det tyde på at Rørosbebyggelsen ble oppført etter en plan påvirket av barokke byplanidealer. På det høyeste punktet i Kjerkgata lå kirka som en bevisst avslutning på gateløpet, og bergverksdirektørens hus var fondmotivet nederst i Bergmannsgata. Bergmannsgatas traktutforming, gjorde at skala ble endret avhengig av ståsted. Fra toppen av gata, der arbeiderne bearbeidet kobberet, synes direktørboligen nærmere enn den i virkeligheten er. Fra direktørbolingen oppleves gata som lengre en den i realiteten er.
Bykartene fra henholdsvis 1648 og 1711 viser typiske trekk fra samtidens byplanidealer, men mangler ett element, torget. Dette kan sees som en konsekvens av Rørossamfunnets oppbygging og strukturering. Kobberverket lå midt oppe på vidda, og det var ikke mulig å skaffe jordbruksprodukter fra de omkringliggende bygdene. Det var ikke behov for et torg, men både for arbeidere og funksjonærer var det nødvendig å ha jordbruk som attåtnæring. Fedrift og egenproduksjon av mat, gjorde innbyggerne mindre sårbare i økonomiske krisetider.
På den annen side gjorde dette det mulig for verket å holde lønningene nede. For verket var arbeidernes husdyrhold, en forutsetning for driften. Det fikk dekket sitt transportbehov ved å bruke jordbrukets dyr, særlig hester og okser, som trekkdyr. Storwartz-området med bla. Olavsgruva ligger ca. 13 km nordøst for sentrum mens Nordgruvene, bl.a. med Kongens gruve, ligger ca. 15 km nordvest for sentrum,
Husdyr og mennesker hadde behov for mat, og over 700 små teiger – ”plasshaga´a” – ble dyrket opp. De fleste hagaene hadde høyløer. Etter oppdyrking og avskogning, som en følge av verkets behov for tre til malmsmeltingen, ble den tettbygde byen liggende som en landsby, klart avgrenset fra det omkringliggende grønne landskapet.
Det ekstreme fjellklimaet og den tette, sannsynligvis planlagte, bystrukturen, bidro til at bebyggelsen i selve bergstaden fikk en lukket og særegen form. Plassen måtte utnyttes godt, og hvert tun var et kompakt gårdsanlegg for folk og husdyr. Bak hovedbygningen ligger gårdsplassen ofte omkranset av fjør, stabbur og eldhus. Det var en videreføring av bygge-skikken på landsbygda omkring, samtidig som det var en tilpasning til det ekstreme klimaet.
Gruve- og bondebyen på høyfjellet har bevart mye av sitt opprinnelige preg, med hus og gårder fra 1700- og 1800-tallet. Dette skyldes blant annet at byen ikke har vært utsatt for noen større branner siden Svenskene satte fyr på bebyggelsen i 1678 og 1679. Gårdsmønsteret og gårdseiendommene i sentrum er fremdeles slik de ble formet på 1600-tallet. I gateløp og gårdsrom kan vi fremdeles lese utviklingen av Rørossamfunnet. Dette gjør Røros til et spesielt kulturminne. Helheten og de enkelte delene bygger både på kontinentale ideer og gammel norsk byggeskikk.
Røros ble i 1980 innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Det er få gruvesamfunn og trebyer på verdensarvlisten, og det er ennå færre som har begge disse egenskapene. Det innskrevne området har i ettertid vist seg å være for snevert. Avgrensningen omfatter ikke viktige kulturminner fra områdene rundt Røros by som var helt avgjørende for gruvedriften. Det arbeides nå med å utvide grensene, og det foreligger forslag om at verdensarvminnet Røros bergstad skal omfatte hele byrommet. I tillegg foreslås sikring av sammenhengen Nordgruvefeltet - Bergstaden og Storwartz - Bergstaden.
Under andre verdenskrig sperret tyskerne av basseng V og VI i Østhavna for å benytte området til militære formål. Hensikten var at Trondheim skulle fungere som marinebase for Nord-Atlanteren. Ved hjelp av slavearbeidere fra okkuperte land ble de to ubåtbunkerne Dora I og II oppført. Navnet Dora kommer av tysk Drontheim for Trondheim.
Rundt bunkeren er det skytterganger og mindre bunkere, det ble bygget bunkere, torpedolager, og tilfluktsrom langs hele Østhavna og på Ladehammeren som en del av det militære anlegget. Mellom Dora I og Dora II ble det bygget en mindre bunker. Denne inneholdt dampdrevet nødaggregat, og skulle forsyne bunkerne med strøm i tilfelle krise. I tillegg til disse anleggene ble det oppført forlegningsleir på Persaunet og et offiserboligområde i Sjøveien.
Bunkernes grunnflate er 100X168 meter, og hver av bunkerne inneholdt opprinnelig to store og to mindre dokker med samlet plass til 8 ubåter. I tillegg til ubåtene hadde anlegget plass til rundt 200 000 personer. Dora 1 ble påbegynt i mai 1941og ferdigstilt i juni 43 av den tyske okkupasjonsmakten. Veggene er bygd i betong og er 3 meter tykke. Overbygget er 3,5 meter tykt og er armert av blåe jernplater. Dora 2 ble aldri ferdigstilt. Dora II ble kun halvveis ferdig innen utgangen av krigen.
Dora-anlegget var mål for alliert flyangrep i 1943, hvor 41 bombefly deltok. Ubåtbunkerne ble ikke skadet. Etter krigen var planen at Dora skulle sprenges, men dette ville kreve så store mengder dynamitt at det ikke lot seg gjøre uten å gjøre skade på omliggende byområder. Dette førte til at anlegget ble stående.
Dora I ble en tid etter krigen brukt av forsvaret. I dag benyttes den blant annet som by- og statsarkiv og lagerbygning. Dora II ble overtatt av Trondheim havn etter krigen, og man fylte igjen den ene dokken og sprengte bort indre skillevegger mellom dokkene i 1947-48. Siden har Dora II vært sentrum for havnevesenets daglige drift.
Kristiansten festning
Det ble planlagt festning på Erlendshaug allerede i 1676. Byggingen ble igangsatt etter bybrannen i 1681, grunnsteinen ble nedlagt i 1682. Stedet var strategisk. Byen hadde naturlig god beskyttelse ved hjelp av Nidelva og fjorden mot nord og sør. I vest sørget befestningen på Skansen for beskyttelse. Med en festning på Erlendshaug fikk byen i tillegg god oversikt over byens innfartsårer fra øst og nord. Disse krysset Nidelva over Gamle bybro. På dette viset hindret man også fienden i å benytte seg av åsene øst for byen som del av et angrep på bryggene ved elven.
Etter bybrannen i 1681 sto J.C. von Cicignon for Trondheims nye byplan. Sammen med A. Coucheron tegnet han festningen som et viktig ledd av byens befestning. Hovedtårnet, donjonen, er et massivt festningstårn som står i sterk kontrast til den horisontale festningsmuren. Tårnet hadde opprinnelig en grunnflate på 17X12,5 meter, men ble utvidet med 2,5 meter mot vest, for å beskytte inngangen til kruttkamrene i nederste etasje. Over kruttkamrene har tårnet tre etasjer. Den første etasjen var opprinnelig tenkt som kommandantbolig, annen og tredje etasje var skyteloft.
Festningen var opprinnelig planlagt som et symmetrisk, stjerneformet anlegg rundt tårnet, men under oppføringen fikk den en mer irregulær form, tilpasset landskapet.
I 1718 ble festningen angrepet av svenske tropper under General Armfeldts innfall i Trøndelag. Svenskene lyktes imidlertid ikke med å forsere festningen
Ved nedleggelsen av festningen som forsvarsverk i 1816 ble det besluttet a festningen ikke skulle vedlikeholdes, men las forfalle. Det som reddet festningen var at brannbatteriene skulle holdes i hevd. Det vestvendte kanonbatteriet ble brukt til å varsle brann, og som saluttbatteri. Kommandantboligen ble oppført i 1820-årene, altså etter at festningen ble nedlagt. I tillegg til bolig ble det bygget et vakthus.
Under andre verdenskrig ble Kristiansten brukt som rettersted av tyskerne. Etter krigen ble det reist minnesmerke etter de nordmenn som ble henrettet her. Festningen ble også benyttet som rettersted for flere som ble dømt for landsforræderi.
I forbindelse med Trondheim sitt 1000-års jubileum i 1997 ble festningen satt i stand. Den eies i dag av staten og er administrativt fredet. Festningen benyttes i dag som utfartssted, offentlig flaggsted og batteriene benyttes til saluttering.
Gløshaugen har vært sete for Norges Tekniske Høiskole siden starten i 1910. Fire av de opprinnelige fem bygningene fra første utbyggingsperiode er bevart, og det er opp gjennom 1900-tallet gjennomført flere utvidelser, senest med det store Realfagbygget i syd, som sto ferdig kort etter årtusenskiftet.
Studentersamfundets ikoniske hus Cassa Rossa, oppført i 1929, ligger prominent plassert ved søndre ende av Elgeseter bro. Som et av byens fremste symboler på studentlivets sentrale rolle i byens moderne identitet er det – sammen med høyskoleparken ovenfor – et ytterst viktig landemerke i Trondheim, både romlig og historisk sett.
Hovedbygningen ved NTH, samt de tre opprinnelige laboratoriebygningen (ingen av disse er bevart), ble tegnet av arkitekt Bredo Greve i forbindelse med arkitektkonkurransen for den nye høgskolen i 1902. Greves motto for bidraget var «Vis à vis Domkirken», noe som viser seg i fellestrekkene i utformingen med domkirken. Høyskolens hovedbygning fra 1910 ligger prominent til på toppen av Høyskolebakken opp til Gløshaugen, og er synlig fra store deler av byen. Med spir, ark og rundvindu i hovedfasaden danner den også et klart visuelt samspill med Nidarosdomen, både stilmessig og betydningsmessig. Også høyblokkene inne på området og realfagsbygget mot sør gir universitetsområdet en tydelig fjernvirkning fra mange vinkler. Universitetet får på denne måten en spesielt betydelig tilstedeværelse i bybildet.