Telthusbakken er et gammelt selvgrodd veifar mellom Akersbakken og Maridalsveien. Veien har fått navn etter et militært mobiliseringsdepot - telthus - som lå ved Gamle Aker kirke på 1700-tallet. Her bosatte det seg fattige arbeidere som ikke hadde råd til å bo innenfor festningsmurene på grunn av murtvang og kostnadene som bygging av murhus medførte, og derfor var på jakt etter uregulerte tomter. Forstaden lå først utenfor kommunegrensen, og området ble tidligere regnet som en del av forstaden Bergfjerdingen. Telthusbakken ble innlemmet i Christiania ved den store byutvidelsen i 1859, og ble da pålagt murtvang.
Bebyggelsen består i hovedsak av bygninger fra 1800-tallet, med unntak av en bygning fra slutten av 170o-tallet. Bygninger eldre enn 1859 er små trehus oppført i 1-2 etasjer, mens bygninger fra etter innføringen av murtvang er oppført med yttervegger i tegl eller utmurt bindingsverk. Generelt er murhusene større enn trehusene, både i lengde, bredde og høyde.
Husene ligger tett-i-tett med langsiden ut mot gaten. Der det fins uthus og tilbygg er de fleste plassert på baksiden, på ulike nivåer i det bratte skråningen opp mot kirkegården. Saltak er den vanligste takformen på hovedhuset, og endel tak har i tillegg små arker med sal- eller pulttak.
Forstaden Bergfjerdingen vokste frem ved veifarene Akersveien og Fredensborgveien. Her bosatte det seg arbeidere som ikke hadde råd til å bo innenfor festningsmurene på grunn av murtvang og kostnadene som bygging av murhus medførte, og som derfor var på jakt etter uregulerte tomter. Forstaden lå først utenfor kommunegrensen, og tidligere ble området Telthusbakken også regnet som en del av Bergfjerdingen. Forstaden ble innlemmet i Christiania ved den store byutvidelsen i 1859, og ble da pålagt murtvang.
Damstredet og Dops gate er smale gater som slynger seg oppover Akersryggen mellom Akersveien og Fredensborgveien. Husene ligger tett-i-tett ut mot gatene, men den bratte skråningen og det ujevne terrenget har i tillegg ført til at mange av bygningene er plassert på ulike nivåer bak hverandre.
Bebyggelsen består i hovedsak av bygninger fra 1800-tallet, med unntak av 3 bygninger fra slutten av 170o-tallet. Bygninger eldre enn 1859 er små trehus oppført i 1-2 etasjer, mens bygninger fra etter innføringen av murtvang er oppført med yttervegger i tegl eller utmurt bindingsverk. Generelt er murhusene større enn trehusene, både i lengde, bredde og høyde. Felles for tre- og murhusene er at hovedhuset er plassert med langsiden mot gaten, mens eventuell uthusbebyggelse som oftest ligger i indre gårdsrom. Saltak er den vanligste takformen på hovedhuset, og del tak har i tillegg små arker med sal- eller pulttak. Noen hus har fått senere tilbygg.
Bebyggelsen på Ila er oppført mellom 1926-1954. Byplansjef Harald Hals´ forslag til generalplan for Oslo «Fra Christiania til Stor-Oslo» ble vedtatt i 1929. For Iladalen viser planen en nord-sørakse med en stor sentral plass - typisk for klassisismen.
Vest for Uelands gate blir Ila-komplekset oppført mellom 1926-1931. Anlegget består av storgårdskvartaler og lange sammenhengende rekker av bygninger i 3 og 4 etasjer. Bygningene er godt tilpasset det bratte terrenget og de eldre bygningene på stedet. Boligkomplekset inneholder 750 leiligheter for arbeiderklassen. Leilighetene er på ett eller to rom med eget toalett, men kun et fåtall hadde bad.
Boligbebyggelsen er nyklassisistisk med pussede fasader og behersket fasadekomposisjon. Ila skole og Ila pensjonat ligger i tilknytning til boligkomplekset, og er voluminøse eksempler på nordisk nybarokk.
Den videre utviklingen skjer øst for Uelands gate, i Iladalen. På 1930-tallet blir det bygget lamellblokker som ligger parallelt med gatene, et plangrep typisk for en klassisistisk inspirert plan. De såkalte Gløtt-blokkene i Vøyensvingen ble så oppført i årene 1946-1954. De har gavlene mot parken og er bredere og høyere, men kortere enn lamellblokkene fra 1930-tallet.
Selv om Harald Hals’ klassisistiske byplangrep fra 1920-tallet er lesbart, preges likevel Iladalen av funksjonalismens idéer om lys og luft med akser og utsiktspunkter.
Alle blokkene fra 1930-, 1940- og 1950-tallet, har en utforming karakteristisk for norsk funksjonalistisk boligarkitektur. Blokkene har saltak med relativ slakk takvinkel. De opprinnelige vindusåpningene er horisontale eller mer kvadratiske, hovedsakelig med 2- eller 3-fags vinduer. Husene fra før krigen er ganske smale og gjennomlyste i 3 til 5 etasjer. Husene fra perioden 1946-1955 er gjennomgående litt bredere og høyere, ofte i 4 til 6 etasjer.
Skarpsno var en plass under Frogner hovedgård. Etter ca. 1870 bestod servituttene av bebyggelsestype, arkitektoniske føringer, antall/typologisk fordeling av hus og leiligheter innen det enkelte hus, størrelse, plassering på tomt, avstand til vei og nabogrunn, bruk, og forbud mot videre utskilling av større tomter. Fra innlemmelsen i byen i 1878 og frem til 1899 var fritt beliggende trehus i to etasjer og maks grunnflate på ca. 180 m2 tillatt. Større villaer måtte derfor oppføres i mur. Dette bidro til å fordyre byggingen i området. Flere av de større eiendommene ble forholdsvis sent utparsellert, men den herskapelige karakteren ble allikevel opprettholdt og vi finner en enestående konsentrert samling 1900-talls norsk villaarkitektur fra nybarokk til funkis. Store deler av området fremstod som en sammenhengende landskapshave eller romantisk park med Drammensveien som en sti gjennom området. Etter hvert ble trikken lagt ut til Nobelsgate i 1894; i krysset med Drammensveien kan dette sees gjennom avrundingene av hjørnene. Villaene ble opprinnelig benyttet som boligbebyggelse, men en stor del av byggene har i dag fått funksjon som ambassader og kontorvirksomhet. Funksjonen resulterer også i en lukket karakter i strøket, med porter, murer og inngjerdinger.
Området karakteriseres av flere større murvillaer i flere forskjellige stilarter. På oppsiden av Drammensveien er det lagt ut flere 2-3 etasjers rikt ornamenterte Sveitser- og dragestil-villaer i tre. Disse ligger langs Tostrups gate som svinger seg oppover i terrenget. Her et det store terrengforskjeller og store hager. Området er slik sett fragmentert ut fra tidsepoker, men mer enhetlig i bebyggelsesmønster og områdekarakter. Det vil si at strøket historisk har vært et påkostet overklassestrøk, og flere av byggene har store hageanlegg. Lenger vest i kulturmiljøet fins det større variasjon mellom stilartene. Her er det flere lave funkisblokker, også blokkbebyggelse fra 1940-50. Helt vest i kulturmiljøet finner vi tettere gatemiljø, og tettere bebyggelse. Terrenget faller fra murgårdbebyggelsen helt nord i kulturmiljøet, ned mot Drammensveien, toglinjen og havnen. Frognerveien, som danner områdets nordgrense, er også en typisk grensegate idet den skiller mellom massiv leiegårdsbebyggelse i syd og åpen villabebyggelse i nord.
Navnet Grünerløkka stammer fra familien Grüner som kjøpte Nedre Foss Mølle i 1672, og drev denne frem til 1758. I 1856 ble det utparsellert 50 mål av eiendommen til byggetomter. Bortsett fra gården Nedre Foss, var det kun noen små møller samt litt spredt bebyggelse her.
Byutvidelsen i 1858 medførte at området kom inn under Christiania og ble pålagt murtvang. Ettersom det var dyrt å bygge i mur, førte det til hektisk byggeaktivitet før utvidelsen. Det ble i denne perioden laget en liten forstad av trehus i området mellom Nordre gate og Torvbakgata, også kjent som New York.
Området Grünerløkka – Sofienberg fikk økt næringsvirksomhet med anleggelsen av industri langs Akerselva, og de nye murgårdene på Grünerløkka ble reist i forettingsøyemed for å gi leieinntekter. Murgårdene hadde beskjedne dimensjoner med tre etasjer, en oppgang i hvert hus og av og til en bakgård med enklere fasader. Mot 1890-årene økte bygningsstørrelsen til 4 og 5 etasjer.
Sofienberg var en løkke mellom Grünerløkka og Trondheimsveien. Leiegårdsbebyggelsen stammer i hovedsak fra 1890-årene og fremstår som homogent med arbeiderklassekarakter. Områdets gjennomførte 4-etasjers høyde og relativt lave bygningsrelieff brytes av Schæffers plass. Plassen er skapt for å utligne to forskjellige retningsdannelser i omgivelsene, slik at kvartalene i området kunne bli mest mulig rettvinklet
På 1700- og 1800-tallet var området skilt ut som løkker. Strøket har navn etter løkken Majorstua, som opprinnelig var en husmannsplass under gården Blindern. Løkkeeiendommene ble etter hvert utparsellert til mer sammenhengende bebyggelse, og Majorstuaområdet ble innlemmet i Christiania i 1878. Innlemmelsen medførte murtvang, og på grunn av kostandene knyttet til bygging i mur, ble det byggestopp i området. Det ble etter noen år tillatt å oppføre mindre trehus.
Byggingen av elektrisk sporvei fra Jernbanetorget til Majorstua i 1894 var viktig for den videre utviklingen av området. I 1898 ble Majorstuen stasjon på Holmenkollbanen tatt i bruk, og i løpet av 1890-årene vokste bebyggelsen frem langs sporveien. For å øke framkommeligheten i Bogstadveien, ble det vedtatt en reguleringsplan som økte gatebredden. Som en følge av planen, ble trehusbebyggelse langs Bogstadveien revet og store deler av området ble utbygget med leiegårder i kvartalsstruktur, med varierende størrelse på kvartalene. Et særtrekk for leiegårdene fra 1890-årene, er at de fikk leieboere med ulik sosial bakgrunn. Der hvor kvartalene og tomtene er dype, kan en bakenfor de større leilighetene finne småleiligheter i bakgårdene.
Stasjonen i seg selv gikk fra å være satt sammen av mindre trebygninger, til å få en mer monumental fremtoning på 1930-tallet når det nye Majorstuehuset ble oppført. På 1930-tallet er mer eller mindre hele Majorstue-området bebygd. Området rundt Majorstua stasjon og Vinkelplassen er i dag ett av Oslos større knutepunkt. Bogstadveien er en av Oslos mest besøkte handlegater, med varierte næring, servering og kontorlokaler. Bebyggelsen i området er godt bevart, og består hovedsakelig murgårder i nyklassisistisk stil i fire til fem etasjer, med innslag av enkelte løkkehus, villaer og funkisbebyggelse. Mange av bygårdene er tilbaketrukket fra eiendomsgrensen, som gir bygårdene grønne forhager, beplantet med hekker og trær. Flere av kvartalene som strekker seg nord for Bogstadveien har næringsarealer i første etasje.
Byggingen av lamellblokkene på Marienlyst er en følge av Byplansjef Harald Hals sin plan om en ringgate vest-øst rundt Oslo sentrum – fra Marienlyst til Ola Narr. Tanken springer ut fra 1920- og 1930-årens visjoner om det nye samfunn. Visjonene var hentet fra utlandet, og tidens planleggere var opptatt av å trekke de store linjene og gjøre store, radikale byplangrep med fokus på symmetri, akser, plasser, monumentale åpninger og store bygningsvolumer.
Modernismens ideer om funksjonsdeling med bosted et sted, arbeid et annet og rekreasjon et tredje sted forutsatte gode kommunikasjonsårer. I Le Corbusiers idealsamfunn skulle menneskene bo tett i store, høye lamellblokker med grøntområder med mye lys og luft mellom blokkene.
Marienlystblokkene er ett av de beste eksemplene i Norge på boligbebyggelse inspirert av Le Corbusiers idealer. Rett øst for området ligger ringveien som er en av byens viktigste bilveier. I vest grenser Marienlystblokkene til en planlagt vestlig jernbanetrasé mellom Grefsen og Skøyen. Jernbanen ble aldri bygd, og store deler av det planlagte jernbaneområdet er bevart som en stor, grønn lunge.
Området ble regulert i 1934, og de 9 store lamellblokkene med til sammen 530 leiligheter ble oppført i årene 1934-1936. Alle bygningene er i funkisstil og ligger med langsidene mot hverandre. De har enhetlig karakter, men det er likevel stor variasjon både i konstruksjon og fasadematerialer. De fleste blokkene har 7 eller 8 etasjer med sammenhengende sydvendte balkonger, og vinduene danner horisontale bånd. Leilighetene er på 2-5 rom med kjøkken og bad. Da blokkene ble oppført hadde de moderne fellesvaskerier, gassdrevne kjøleskapsanlegg og søppelsjakt og var datidens tettest utnyttede boligområde i Norge.
Landskapet består av skogvidder med avrunda og skogkledde berg og åser. I vest ligger Rotnavassdraget med søndre del av den smale Rotnessjøen, Nersjøen og elva Rotna. I øst, og orientert nord-sør, ligger Røgdenvassdraget. Fra nord består Røgdenvassdraget av Fallsjøen, Rotbergsjøen, Løvhaugsåa og Røgden. I Røgden, som strekker seg østover inn i Sverige, er det flere øyer. Vassdragene og åsryggene ligger i nord-sør og nordvest-sørøstlig retning. Midt i området ligger tettstedet på Finnskogen, Svullrya. Her ligger Norsk Skogfinsk Museum.
I området dominerer barskog av gran og furu. På åsryggene er det basiske gabbrobergarter, og når de forvitrer gir det relativt næringsrike løsmasser. Blokksteinsområder på morener er typiske elementer på slakere åsrygger.
Den skogfinske innvandringen til Sverige og Norge kom av at skogsområdene i Savolaks etter hvert ble begrenset, og at skogfinnene hørte om attraktive skogsområder i Sverige. Finnene tok med seg svedjebruket, et arealkrevende jordbruk der granskog ble brent i bråter og rug sådd i asken. Skogfinnene ble gjennom skattefritak oppfordret til å bo i skogstorp i Värmland nær norskegrensa. De første finnene innvandret til Norge tidlig på 1600-tallet. Finneinnvandringen har satt spor fra nord i Trøndelag til Østfold, og fra svenskegrensa til Øst-Telemark.
Skogfinnene sto i en sjamanistisk, finskurgrisk tradisjon, og så på landskapet som grenseløst og mytisk. Menneskene levde i en natur der alt var besjelet. Den materielle og åndelige verden eksisterte i en helhetlig tilværelse. I nye barskogområder ble speidere sendt inn for å finne nye egnede svedjeområder for rug. Da disse ble funnet, ble det risset et familiemerke på trær og sunget runesanger. Store avstander i ukjent landskap ble tilbakelagt. Landskapet var ifølge skogfinnene befolket av kontrollerbare overnaturlige vesener med et gudepanteon tilknyttet gammel finsk religion. Skogsrået, en vakker kvinne, voktet skogen. Om hun ble sett forfra var hun et menneske med hale, men bakfra så hun ut som en hul, gammel trestokk. Sjørået voktet innsjøene og fisken i den. Dette omtales i det finske nasjonaleposet Kalevala. Gudene kunne tilkalles og bli hjelpere ved bruk av blant annet runesang, runeristninger og spådommer.
Svedjebruket ble drevet i en tre- eller fireårig syklus, og var mye mindre arbeidsintensivt enn det vanlige åkerbruket. Det første året ble trær hogd ned og lagt til tørk. Sotved og stokker med de riktige dimensjonene ble brukt til å bygge hus. Det andre året ble de tørka trærne satt fyr på. Såinga måtte foregå i riktig temperatur, mens det ennå var varme igjen i bakken. Dette var en kritisk fase av svedjinga som var sårbar for vind og regn. Denne fasen ble leda av en sjaman – noita – som brukte tromme, og magi for å spå og påvirke værforholdene. Det siste året ble rugen bundet i band og stablet stående i egne bygninger - rier. Avlingene kunne være opptil 20 ganger større enn vanlig åkerbruk, men utarmet lett det skrinne jordsmonnet.
Finnetorpene ligger spredt nær de gamle svedjene som små enheter med store skogområder mellom, og det er ikke noe klart skille mellom innmark og utmark. Skogfinnene hadde egne jaktteknikker, og myrslått var brukt i stor utstrekning. På finnetorpene var det egne hustyper som røykstuer, rier og badstuer. Badstua var den første bygningen som ble satt opp, og badstuas funksjoner var helt sentrale gjennom alle livsfasene i skogfinnenes liv. Bad og renselse, fødsel og dødspleie foregikk i badstua. Særegne symbolristninger på bygningene skulle verne om det innhøsta kornet og buskapen, samt sikre overkommelige vintre. Vanlige figurtyper er kors, vulva, pentagram og hånd. Kraften lå i konsentrasjonen fra den som risset mot de kreftene i naturen som skulle skape den ønskede effekten.
Mange torp innenfor KULA-området er eldre skogfinske gårdsbruk, og de fleste navnene er fornorsket. Eksempler på finneplasser ved Røgden er Lintorpet, Vålberget, Kalneset, Tvengsberget og Moldusen. Nær svenskegrensa i sør ligger Øvre Askosberget med freda røykstue. I nordre del av området ligger Lønnhaugen, Løvhaugen, Østre Tyskertorpet, Knappen m.fl. Torpene Hytjanstorpet og Østre Sollia i nordvestre del er fredet.
Langs Røgdenvassdraget vitner flere finske stedsnavn om den første finneinnvandringa.
På Kjerringholmene i Røgden og på Bølgulisaholmen i Rotbergsjøen er det tradisjon for skogfinske gravplasser. Akkasaari heter Kjerringholmene på finsk. Forstavelsen “Akka” referer trolig til en mektig kvinnelig ånd fra finsk mytologi. Hun hadde ansvar for alt under jorda. Fra Finland hadde skogfinnene med seg en skikk med å begrave sine døde på en holme synlig fra gården. Vann er i sjamanistisk tradisjon skille mellom de levendes og de dødes verdener. Graver på en holme hindret de dødes sjeler å finne vegen tilbake til de levende på gården. Holmene kan også ha blitt benyttet som midlertidige gravplasser. De store skogområdene lå mange mil fra nærmeste kirke, og frakt av kister var lettes å gjennomføre på islagte vassdrag. Muntlig tradisjon om funn av bein indikerer likevel at noen av gravene var permanente.
Funn av stokkebåt på Rotbergsjøen og flere andre sjøer vitner også om skogfinsk ferdsel.
Finnene bosatte seg i allmenningene øst for Glåmdalen der Solørbygdene hadde bruksrett. Den økonomiske konflikten knyttet til tømmer tilspisset seg ettersom skogen fikk større verdi i trelasthandelen. Forbud mot svedjing ble innført allerede i 1648. For at myndighetene skulle få oversikt, ble Finnemanntallet opprettet i 1686. Til tross for svedjingsforbudet, holdt svedjinga stand til 1750-tallet, og småsvedjinga opphørte først omtrent 1850. På 18- og 1900-tallet ble den skogfinske kulturen stigmatisert og undertrykt bl.a. i skoleverket og med navnelovgivningen. Etter 1970-tallet har det skjedd en oppblomstring av kunnskap og aktiviteter knyttet til finnekulturen. I 1998 ble skogfinnene anerkjent som nasjonal minoritet i Norge. Ivaretakelse av svedjebrenning og skogfinsk kultur er nå blitt en oppgave for museer, kulturmiljøforvaltning, historielag, kunstnere og enkeltpersoner.
Koppangsøyene er et unikt elveslettelandskap i skandinavisk sammenheng. Glomma har her en forgrenet elveløpsstrekning som kalles anastomoserende elv, og den er karakterisert av at elveløpet deler seg opp og løper sammen igjen mellom øyer, holmer og banker. Her er aktiv erosjon og sedimentering. Det er unikt i Norge at det finnes såpass mange og stabile øyer og holmer i ei elv. De mange øyene, elveløp, flommark, jordbruksarealer og vegetasjonsbelter gir mangfoldig vegetasjon på denne 8,5 kilometer lange strekningen. Det er hittil registrert 11 rødlista arter i området.
Det meste av arealet på Koppangsøyene er jord av svært god kvalitet. Blant annet derfor har det vært attraktivt å bosette seg og dyrke her. Historien til øyene er lang, variert og rik, helt tilbake til steinalder og jernalder. På den største øya, Koppangsjordet, var det en middelalderkaupang, derav navnet Koppang, som betyr kjøpstad. Det var stor ferdsel til og forbi handelsstedet. Like nord for området er det store myrmalmforekomster og arkeologiske funn viser storstilt jernutvinning. Jern var en viktig handelsvare i middelalderen, og i tillegg til innlandsprodukter som pels og bein, la dette grunnlaget for handelsplassen. Kaupangen på Koppangsjordet er den eneste kjente kaupangen i Østerdalen, og det er spesielt at kaupangen ligger på ei øy i ei elv. «Kaupangsmart’n» foregikk i mars, mens Glomma var islagt, mellom ca. år 1000 og 1350. Stedsnavn som Skeiøya (skeid betyr kappestrid, kappløp, kappridning) og Bila (ei lita eng på Koppangsjordet som betyr å beile, fri) stammer antagelig fra denne perioden. Øyene har fortsatt navn etter gårdene de tilhørte, historiske hendelser, bruk eller naturgrunnlag. Noen navn er svært gamle, andre fra nyere tid. Kongevegen gjennom Østerdalen krysset Koppangsjordet.
Øyene har bestandig vært flomutsatt, og de lokale bøndene betalte mindre skatt og tiende på grunn av hyppige skader fra elva, frost, kulde og snø. Den lettdrevne jorda gjorde at bøndene likevel ville bo og dyrke på øyene. Fra 1650 ble flomskadene verre på grunn av kaldere klima og større flommer. Avskoging av øyene, og opprensking av elveløp for å lette den økende tømmerfløtinga, førte til mer erosjon. I løpet av 1700-tallet hadde derfor alle gårdene flyttet fra øyene til fastlandet litt høyere opp. De gamle bygningene ble gjenreist sammen med nye bygninger på nye tun på begge sider av dalbunnen. Landskapet forteller om flyttinga gjennom de sammensatte bygningsmiljøene og endret lokalisering av tun. Det er særegent at gårdstunene ligger såpass langt unna innmarka som er igjen ute på øyene. Bøndene som driver jorda kjører til øyene med traktor over Glomma noen steder. Skogbruk er også ei viktig næring for gårdsbrukene, med teiger oppover dalsidene. Flere av gårdstunene har bygninger som vitner om rikdom i perioder da tømmerprisene var høye.
Løene på øyene preger landskapet, og ingen andre steder i landet er det så mange løer uten annen gårdsbebyggelse i nærheten. Noe av grunnen til at det er så mange løer og buer på øyene er at kommunen utparsellerte jord til småbrukere, også ute på øyene, langt fra tunene, slik at brukerne måtte lagre høy og hvile i buer på øyene. Fôret var lett å frakte på isen på vinteren. Ettersom jordbruksdrifta har endra seg, har løene mista sin opprinnelige funksjon og gradvis gått ut av bruk. En del løer fikk større åpninger slik at traktorer og skurtreskere kunne lagres i dem, men da maskinene ble enda større, ble bruken av bygningene mer begrenset. I dag er det både færre eiere og drivere enn da de mange løene ble satt opp. Det står igjen ca. 50 løer, buer og andre bygninger som ble brukt i fôrdyrkinga på øyene.
De mange kulturminnene i KULA-området langs Glomma vitner om en mangfoldig kulturhistorie. Følger vi Glomma nordover på vestsida, passerer vi dagens hovedkirke i Stor-Elvdal, fra 1821. Kirka er listeført og har en spesiell kirkestall prioritert i fylkesdelplanen for kulturminner. Søstu Vestgård har ei freda østerdalsstue og en loftsbygning som opprinnelig sto ute på øyene. Lijordsegga like nordenfor er et gammelt tun i forfall, men med en spesiell steinlåve. En av øyene heter Lijordseggholmen. Nystu Trønnes lå tidligere på øyene, derav navnet Trønnsenget. Tunet huset landets første kommunale aldershjem, etablert i 1898, og var i drift fram til 1977. Etter omfattende restaurering, åpnet kommunen tunet som museum i 1986. På østsida av Glomma ligger Øvergård som opprinnelig lå på øyene, med Øvergardsholmen rett nedenfor dagens tunplassering. Øvergård har ei freda østerdalsstue som var med på flyttinga fra øyene.
Kongevegen var del av middelalderens vegnett beskrevet i Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Den går gjennom hele KULA-området, krysser Glomma over Koppangsjordet, forbi kirkestedet fra middelalder og kaupangen, gjennom Koppangsgårdene og opp Varpåsen. Ved gården Koppangshammeren går det en populær og tradisjonsrik tursti til utsiktspunktet over øyene, og langs kulturstien, i leden til den gamle Kongevegen, står tre steinhvelva bruer. Det står ei barfrøstue på Koppangshammeren med ei bakstue som var sakristiet i den tidligere St. Michaelskirka på Kirkemo. Kirka ble tatt ned og auksjonert bort i 1823.
Plasseringa til St. Michaels kirka på Kirkemo har en spesiell årsak. Den gamle middelalderkirka på Koppangsøya ble tatt av isgang. Ifølge lokal førreformatorisk tradisjon ble to stokker fra kirka funnet liggende i et kors på vestsida av elva en kilometer lenger sør, og dette tok storelvdølene som et tegn fra Gud om at kirka skulle bygges opp igjen der.
Orkdalen er en høyfjellsdal som ligger orientert nordvest-sørøst. Tydelige landskapsformer er dal- og elvemøtet mellom Orkla og Ya. På elveslettene i dalbunnen danner Ya og Orkla et nes. Orkla renner nordover. Området ligger innenfor Trondheimsfeltet i den kaledonske fjellkjede. Orkdalen er også en jordbruksdal. Vegetasjonen i dalsidene domineres av bjørk og gran. Ya renner ned gjennom et gjel i en sidedal fra øst. I sør ligger Kaltberget. Langs Kaltbergets vestre fot, på østsiden av Orkla, går Kongevegen.
I Orkdalen er det dyrket mark på elvesletter og langs nordøstre dalside. Jordbruksdrifta har, i et stort område fra Frengstad i nord til Skogstad i sør, fjernet gravhauger og gravfelt fra både eldre og yngre jernalder. Gravfeltene lå på elvesletter, langs Kongevegen og på dalsida. De eldste gårdene ligger i de solvendte midtliene der næringsrik vitringsjord og skifermorene først ble dyrket opp. Yngre gårder ligger i dalbunnen. På brinkene langs sideelvene som Sverja og langs Ya, viser fangstanlegg at gårdenes ressursgrunnlag også ble hentet fra utmarka.
På høyfjellet, 15 km sør for Kvikne i Sandbekkdalen - vest for Brubakk ved Kvikneskogen, ligger et klebersteinsbrudd fra førromersk jernalder. Her står fortsatt 3-4000 grytekaremner på fjellknauser av kleberstein, og steinbruddet har en bruksperiode på noen århundrer. Det er unikt i norsk arkeologi. På Grøtberget på vestsida av Kaltberget, ligger nok et klebersteinbrudd. Der står 60-70 gryteemner hugget i en bergvegg, og det er hauger med klebersteinavfall rundt Grøtberget. «Industrialisering» av utmarksressursene nær Kvikne begynte allerede for 2400 år siden. Trolig samarbeidet bøndene ved Kvikne, og jegere på fjellet om produksjon og transport av klebersteinsgrytene.
Trondheimsfeltet, med omdannet kambrosilursk skifer og magmatiske bergarter, har vært forutsetningen for utnyttelsen av ressursene. Kisutfellinger har gitt grunnlag for kobberkis. I 1629 ble det første kobberet funnet på østsiden av Kaltberget. Kopperverket ble etablert 5 km sørøst for dagens Kvikne i 1630 – 14 år før kobberfunnene på Røros. De eldste gruvene fikk navn «Gabe Gottes» (Guds gave) og «Segen Gottes» (Guds velsignelse, Prestens gruve), og en administrasjonsplass, Gruvehagen, ble etablert nær gruvene. Yngre gruver som «Nysjakta» ble lagt nær de gamle. Langs gruvebekkene finnes ruiner etter hjulhus, kjerrater (vendehjul), irrigasjonssystem med dreneringsbekker, og damanlegg. Ved «Nysjakta», står en stallruin med plass til 200 hester. Landskapet preges av store gulrøde berghalder (malmfattige gråberghauger som er tippet utenfor gruvene), gjenraste gruveinnganger og Gruvehageplassen (småbruk med jorder).
Om sommeren ble kobbermalmen fraktet med hest ned til smeltehytta ved Yset. Vegen gikk langs Kaltfjellet i nord. Om vinteren ble malmen kjørt på isen på Ya. Flere smeltehytter tilhørte kobberverket. Allerede i 1657 var området avskoget, og smeltehyttene flyttet lengre ned langs Orkdalen, først til Svergja, så Børli, Brevad og Innset. Den best bevarte smeltehytta ligger ved Nåverdalen, en drøy kilometer over Trøndelagsgrensa. Den er bygget etter tysk modell. Malmtransporten ble flyttet over på prammer på Orkla. Kobberet ble fraktet til Trondheim, og mat og nyttevarer ble brakt tilbake.
Etter kobberfunnet på Kvikne, holdt Christian IV takkegudstjeneste i alle kirker i Danmark og Norge. Kongen besøkte sjøl Kvikne 27.-28. juli 1635. Han planla å bygge en bergstad. Dette ble ikke realisert, men gruvearbeiderne fikk bygge egne plasser mellom Kvikne og dalsidene i Grøtlia på vestsida av Kaltberget. Det mest sentrale området lå på Yset, og ble kalt Kvikneplassen. Noen av plassene lå langs kongevegen. Ved salg av kobberverket i 1794, inkluderte dette 64 verksplasser! Gruveingeniører fra Tyskland, adelskap fra Trondheim og embedsmenn bodde på storgårdene nede i dalen. Gruvedirektør Lorentz Lossius overtok i 1635 Vollan gård. Christian IV fikk også bygget ny kirke. En tømmerlaftet korskirke erstattet i 1654 stavkirken på Veen som var blitt for liten.
Kobberverket på Kvikne var det første av betydning, og ett av til sammen seks kongelige kobberverk nord på Østlandet og i Trøndelag. Danskekongen finansierte og administrerte gruvedriften i 20 år. Det ble investert stort i kapital fra kongelig hold og i fagkunnskap fra Tyskland og Sverige. Privilegier og rettigheter til å drive på vegne av Kongen ble seinere gitt til privat adel. Kongen skattla det ferdige kobberet. Kongen påla bøndene hardt arbeid og omfattende leveringsplikt av nyttevarer. Kull, tømmer og mat ble levert fra Trondheims len, Romsdalen, Gudbrandsdalen, Solør, Jämtland og Herjedalen. Dette førte til lokale protester og til at flere bønder solgte plassene sine. Gruvene var fulle med giftig arsenkis, og gjorde arbeidsforholdene helseskadelige. Likevel økte befolkningen på Kvikne og Innset mye fra begynnelsen av 1600-tallet. Folketallet i 1660 var omtrent 800 personer.
Siden gruvesjaktene ble for store, og de bærende konstruksjonene for spinkle, raste «Gabe Gottes» sammen i 1677. Etter industrispionasje mot svenske gruver, ble driften gjenopptatt i 1710. Da med Norges første vannhjul til steinheising og vannlensing. Stordrift i gruvene opphørte etter storflommen - Storofsen i 1789. Etterpå ble ikke gruvene gjenoppbygget. Gruvedrift i liten skala foregikk likevel fram til 1915.
Med de norske kobberfunnene, ble det dansknorske kongeriket sjølberga. På 1600-tallet hadde europeiske stormakter en proteksjonistisk økonomi. Sjølprodusert kobber var fundamentalt for tvillingmonarkiets økonomi og forsvar. Kobberet ble eksportert ut av Norge, og det ble brukt til kanonproduksjon, til mynter og til tak på slott og kirker i Danmark, Holland og Tyskland.