Ved krakket i 1899 stoppet den store private boligutbyggingen i hovedstaden plutselig opp, og på begynnelsen av 1900-tallet presset arbeiderbevegelsen på for at kommunen måtte bygge nye boliger. Det var to hovedretninger, hagebyer eller oppføring av store leiegårder i kommunal regi.
Kristiania kommune kjøpte Ullevål gård i 1909, og samme år ble trikkelinjen fra Adamstuen forlenget til John Colletts plass, noe som la til rette for en større boligbygging utenfor sentrumsområdene. I 1913 vedtok kommunen å legge ut 425 daa til småhusbebyggelse med hager. Arkitekt Oscar Hoff vant reguleringsplankonkurransen. Sammen med arkitekt Adolf Jensen og byplansjef Harald Hals sto disse tre for utformingen av området. I 1919 ble området overdratt til Kristiania Havebyselskap.
I perioden 1915-22 ble det oppført 116 bygninger med 654 leiligheter, noen kontorlokaler og ni samvirkelagsbutikker ved Damplassen. Området ble umiddelbart populært. Det ble dyrere enn planlagt, og enkeltbygningene ble befolket av familier i middelklassen. Intensjonen om at det skulle bli et boligområde for arbeiderklassen ble dermed ikke oppfylt.
Hele området er utformet som en klassisk engelsk hageby med store kvartaler og forhager. Gatemønsteret følger dels lanskapsformene på stedet, dels glir det inn i symmetriske, nybarokke mønstre. Også arkitekturen og detaljutformingen er preget av den nordiske nybarokke stilen.
Bygningene er hovedsakelig i 1 ½ - 2 etasjer med fasader av pusset tegl, høye sal- eller valmtak med panelte arker. Bebyggelsen rundt Damplassen har en litt annen skala og utforming; 2-etasjers bygninger med en 3. etasje i takflaten og røde upussede teglfasader og valmtak. Bygningenes detaljutforming varierer med bl.a. ulike takuttrykk, bueganger og dekorative portaler. Felles for takene er at de er tekket i rød taksten. Vindu er som regel hvitmalte to- eller trefagsvindu med sprosseinndeling.
Delområdet deles naturlig i tre deler; parken St. Hanshaugen omtrent midt i området, området med villaer nordvest for parken og langs parkens østside og den tredje delen omfatter murgårds-bebyggelsen sør, sørvest og sørøst for parken.
St. Hanshaugen park er en av de beste representantene for Oslos naturromantiske utsiktsparker fra siste halvdel av 1800-tallet. Parken passet til datidens ideal om at frisk luft og fysisk aktivitet var sykdomsforebyggende.
Den nord-vestre delen av delområdet ligger på den tidligere Bolteløkkens grunn. Utparselleringen av løkka startet i 1850-årene, og området ble innlemmet i byen ved den store byutvidelsen i 1859, og på ordinært vis ble murtvang innført. Imidlertid åpnet den reviderte bygningsloven av 1877 adgang til å bygge trehus av begrenset størrelse i de nye områdene. Bolteløkka har en blanding av sveitser- og dragestilsvillaer i tre og mer nybarokkpregede villaer, samt mindre frittliggende leiegårder i mur fra etter århundreskiftet.
Murgårdsområdet sør og sørøst for parken er relativt sammenhengende og homogent. Det har gjennomgående en jevn middelklassekarakter, uten særlig næring i bakgårdene. Bygårder med rikt utsmykkede fasader vender som oftest mot St. Hanshaugen-parken.
Sørvest i området råder den funksjonalistiske arkitekturen rundt Bislet Stadion, og strøket fremstår homogent. Bygningsmassen er relativt godt bevart, men med noen nye bygårder innimellom.
Telthusbakken er et gammelt selvgrodd veifar mellom Akersbakken og Maridalsveien. Veien har fått navn etter et militært mobiliseringsdepot - telthus - som lå ved Gamle Aker kirke på 1700-tallet. Her bosatte det seg fattige arbeidere som ikke hadde råd til å bo innenfor festningsmurene på grunn av murtvang og kostnadene som bygging av murhus medførte, og derfor var på jakt etter uregulerte tomter. Forstaden lå først utenfor kommunegrensen, og området ble tidligere regnet som en del av forstaden Bergfjerdingen. Telthusbakken ble innlemmet i Christiania ved den store byutvidelsen i 1859, og ble da pålagt murtvang.
Bebyggelsen består i hovedsak av bygninger fra 1800-tallet, med unntak av en bygning fra slutten av 170o-tallet. Bygninger eldre enn 1859 er små trehus oppført i 1-2 etasjer, mens bygninger fra etter innføringen av murtvang er oppført med yttervegger i tegl eller utmurt bindingsverk. Generelt er murhusene større enn trehusene, både i lengde, bredde og høyde.
Husene ligger tett-i-tett med langsiden ut mot gaten. Der det fins uthus og tilbygg er de fleste plassert på baksiden, på ulike nivåer i det bratte skråningen opp mot kirkegården. Saltak er den vanligste takformen på hovedhuset, og endel tak har i tillegg små arker med sal- eller pulttak.
Forstaden Bergfjerdingen vokste frem ved veifarene Akersveien og Fredensborgveien. Her bosatte det seg arbeidere som ikke hadde råd til å bo innenfor festningsmurene på grunn av murtvang og kostnadene som bygging av murhus medførte, og som derfor var på jakt etter uregulerte tomter. Forstaden lå først utenfor kommunegrensen, og tidligere ble området Telthusbakken også regnet som en del av Bergfjerdingen. Forstaden ble innlemmet i Christiania ved den store byutvidelsen i 1859, og ble da pålagt murtvang.
Damstredet og Dops gate er smale gater som slynger seg oppover Akersryggen mellom Akersveien og Fredensborgveien. Husene ligger tett-i-tett ut mot gatene, men den bratte skråningen og det ujevne terrenget har i tillegg ført til at mange av bygningene er plassert på ulike nivåer bak hverandre.
Bebyggelsen består i hovedsak av bygninger fra 1800-tallet, med unntak av 3 bygninger fra slutten av 170o-tallet. Bygninger eldre enn 1859 er små trehus oppført i 1-2 etasjer, mens bygninger fra etter innføringen av murtvang er oppført med yttervegger i tegl eller utmurt bindingsverk. Generelt er murhusene større enn trehusene, både i lengde, bredde og høyde. Felles for tre- og murhusene er at hovedhuset er plassert med langsiden mot gaten, mens eventuell uthusbebyggelse som oftest ligger i indre gårdsrom. Saltak er den vanligste takformen på hovedhuset, og del tak har i tillegg små arker med sal- eller pulttak. Noen hus har fått senere tilbygg.
Bebyggelsen på Ila er oppført mellom 1926-1954. Byplansjef Harald Hals´ forslag til generalplan for Oslo «Fra Christiania til Stor-Oslo» ble vedtatt i 1929. For Iladalen viser planen en nord-sørakse med en stor sentral plass - typisk for klassisismen.
Vest for Uelands gate blir Ila-komplekset oppført mellom 1926-1931. Anlegget består av storgårdskvartaler og lange sammenhengende rekker av bygninger i 3 og 4 etasjer. Bygningene er godt tilpasset det bratte terrenget og de eldre bygningene på stedet. Boligkomplekset inneholder 750 leiligheter for arbeiderklassen. Leilighetene er på ett eller to rom med eget toalett, men kun et fåtall hadde bad.
Boligbebyggelsen er nyklassisistisk med pussede fasader og behersket fasadekomposisjon. Ila skole og Ila pensjonat ligger i tilknytning til boligkomplekset, og er voluminøse eksempler på nordisk nybarokk.
Den videre utviklingen skjer øst for Uelands gate, i Iladalen. På 1930-tallet blir det bygget lamellblokker som ligger parallelt med gatene, et plangrep typisk for en klassisistisk inspirert plan. De såkalte Gløtt-blokkene i Vøyensvingen ble så oppført i årene 1946-1954. De har gavlene mot parken og er bredere og høyere, men kortere enn lamellblokkene fra 1930-tallet.
Selv om Harald Hals’ klassisistiske byplangrep fra 1920-tallet er lesbart, preges likevel Iladalen av funksjonalismens idéer om lys og luft med akser og utsiktspunkter.
Alle blokkene fra 1930-, 1940- og 1950-tallet, har en utforming karakteristisk for norsk funksjonalistisk boligarkitektur. Blokkene har saltak med relativ slakk takvinkel. De opprinnelige vindusåpningene er horisontale eller mer kvadratiske, hovedsakelig med 2- eller 3-fags vinduer. Husene fra før krigen er ganske smale og gjennomlyste i 3 til 5 etasjer. Husene fra perioden 1946-1955 er gjennomgående litt bredere og høyere, ofte i 4 til 6 etasjer.
Skarpsno var en plass under Frogner hovedgård. Etter ca. 1870 bestod servituttene av bebyggelsestype, arkitektoniske føringer, antall/typologisk fordeling av hus og leiligheter innen det enkelte hus, størrelse, plassering på tomt, avstand til vei og nabogrunn, bruk, og forbud mot videre utskilling av større tomter. Fra innlemmelsen i byen i 1878 og frem til 1899 var fritt beliggende trehus i to etasjer og maks grunnflate på ca. 180 m2 tillatt. Større villaer måtte derfor oppføres i mur. Dette bidro til å fordyre byggingen i området. Flere av de større eiendommene ble forholdsvis sent utparsellert, men den herskapelige karakteren ble allikevel opprettholdt og vi finner en enestående konsentrert samling 1900-talls norsk villaarkitektur fra nybarokk til funkis. Store deler av området fremstod som en sammenhengende landskapshave eller romantisk park med Drammensveien som en sti gjennom området. Etter hvert ble trikken lagt ut til Nobelsgate i 1894; i krysset med Drammensveien kan dette sees gjennom avrundingene av hjørnene. Villaene ble opprinnelig benyttet som boligbebyggelse, men en stor del av byggene har i dag fått funksjon som ambassader og kontorvirksomhet. Funksjonen resulterer også i en lukket karakter i strøket, med porter, murer og inngjerdinger.
Området karakteriseres av flere større murvillaer i flere forskjellige stilarter. På oppsiden av Drammensveien er det lagt ut flere 2-3 etasjers rikt ornamenterte Sveitser- og dragestil-villaer i tre. Disse ligger langs Tostrups gate som svinger seg oppover i terrenget. Her et det store terrengforskjeller og store hager. Området er slik sett fragmentert ut fra tidsepoker, men mer enhetlig i bebyggelsesmønster og områdekarakter. Det vil si at strøket historisk har vært et påkostet overklassestrøk, og flere av byggene har store hageanlegg. Lenger vest i kulturmiljøet fins det større variasjon mellom stilartene. Her er det flere lave funkisblokker, også blokkbebyggelse fra 1940-50. Helt vest i kulturmiljøet finner vi tettere gatemiljø, og tettere bebyggelse. Terrenget faller fra murgårdbebyggelsen helt nord i kulturmiljøet, ned mot Drammensveien, toglinjen og havnen. Frognerveien, som danner områdets nordgrense, er også en typisk grensegate idet den skiller mellom massiv leiegårdsbebyggelse i syd og åpen villabebyggelse i nord.
Navnet Grünerløkka stammer fra familien Grüner som kjøpte Nedre Foss Mølle i 1672, og drev denne frem til 1758. I 1856 ble det utparsellert 50 mål av eiendommen til byggetomter. Bortsett fra gården Nedre Foss, var det kun noen små møller samt litt spredt bebyggelse her.
Byutvidelsen i 1858 medførte at området kom inn under Christiania og ble pålagt murtvang. Ettersom det var dyrt å bygge i mur, førte det til hektisk byggeaktivitet før utvidelsen. Det ble i denne perioden laget en liten forstad av trehus i området mellom Nordre gate og Torvbakgata, også kjent som New York.
Området Grünerløkka – Sofienberg fikk økt næringsvirksomhet med anleggelsen av industri langs Akerselva, og de nye murgårdene på Grünerløkka ble reist i forettingsøyemed for å gi leieinntekter. Murgårdene hadde beskjedne dimensjoner med tre etasjer, en oppgang i hvert hus og av og til en bakgård med enklere fasader. Mot 1890-årene økte bygningsstørrelsen til 4 og 5 etasjer.
Sofienberg var en løkke mellom Grünerløkka og Trondheimsveien. Leiegårdsbebyggelsen stammer i hovedsak fra 1890-årene og fremstår som homogent med arbeiderklassekarakter. Områdets gjennomførte 4-etasjers høyde og relativt lave bygningsrelieff brytes av Schæffers plass. Plassen er skapt for å utligne to forskjellige retningsdannelser i omgivelsene, slik at kvartalene i området kunne bli mest mulig rettvinklet
På 1700- og 1800-tallet var området skilt ut som løkker. Strøket har navn etter løkken Majorstua, som opprinnelig var en husmannsplass under gården Blindern. Løkkeeiendommene ble etter hvert utparsellert til mer sammenhengende bebyggelse, og Majorstuaområdet ble innlemmet i Christiania i 1878. Innlemmelsen medførte murtvang, og på grunn av kostandene knyttet til bygging i mur, ble det byggestopp i området. Det ble etter noen år tillatt å oppføre mindre trehus.
Byggingen av elektrisk sporvei fra Jernbanetorget til Majorstua i 1894 var viktig for den videre utviklingen av området. I 1898 ble Majorstuen stasjon på Holmenkollbanen tatt i bruk, og i løpet av 1890-årene vokste bebyggelsen frem langs sporveien. For å øke framkommeligheten i Bogstadveien, ble det vedtatt en reguleringsplan som økte gatebredden. Som en følge av planen, ble trehusbebyggelse langs Bogstadveien revet og store deler av området ble utbygget med leiegårder i kvartalsstruktur, med varierende størrelse på kvartalene. Et særtrekk for leiegårdene fra 1890-årene, er at de fikk leieboere med ulik sosial bakgrunn. Der hvor kvartalene og tomtene er dype, kan en bakenfor de større leilighetene finne småleiligheter i bakgårdene.
Stasjonen i seg selv gikk fra å være satt sammen av mindre trebygninger, til å få en mer monumental fremtoning på 1930-tallet når det nye Majorstuehuset ble oppført. På 1930-tallet er mer eller mindre hele Majorstue-området bebygd. Området rundt Majorstua stasjon og Vinkelplassen er i dag ett av Oslos større knutepunkt. Bogstadveien er en av Oslos mest besøkte handlegater, med varierte næring, servering og kontorlokaler. Bebyggelsen i området er godt bevart, og består hovedsakelig murgårder i nyklassisistisk stil i fire til fem etasjer, med innslag av enkelte løkkehus, villaer og funkisbebyggelse. Mange av bygårdene er tilbaketrukket fra eiendomsgrensen, som gir bygårdene grønne forhager, beplantet med hekker og trær. Flere av kvartalene som strekker seg nord for Bogstadveien har næringsarealer i første etasje.
Byggingen av lamellblokkene på Marienlyst er en følge av Byplansjef Harald Hals sin plan om en ringgate vest-øst rundt Oslo sentrum – fra Marienlyst til Ola Narr. Tanken springer ut fra 1920- og 1930-årens visjoner om det nye samfunn. Visjonene var hentet fra utlandet, og tidens planleggere var opptatt av å trekke de store linjene og gjøre store, radikale byplangrep med fokus på symmetri, akser, plasser, monumentale åpninger og store bygningsvolumer.
Modernismens ideer om funksjonsdeling med bosted et sted, arbeid et annet og rekreasjon et tredje sted forutsatte gode kommunikasjonsårer. I Le Corbusiers idealsamfunn skulle menneskene bo tett i store, høye lamellblokker med grøntområder med mye lys og luft mellom blokkene.
Marienlystblokkene er ett av de beste eksemplene i Norge på boligbebyggelse inspirert av Le Corbusiers idealer. Rett øst for området ligger ringveien som er en av byens viktigste bilveier. I vest grenser Marienlystblokkene til en planlagt vestlig jernbanetrasé mellom Grefsen og Skøyen. Jernbanen ble aldri bygd, og store deler av det planlagte jernbaneområdet er bevart som en stor, grønn lunge.
Området ble regulert i 1934, og de 9 store lamellblokkene med til sammen 530 leiligheter ble oppført i årene 1934-1936. Alle bygningene er i funkisstil og ligger med langsidene mot hverandre. De har enhetlig karakter, men det er likevel stor variasjon både i konstruksjon og fasadematerialer. De fleste blokkene har 7 eller 8 etasjer med sammenhengende sydvendte balkonger, og vinduene danner horisontale bånd. Leilighetene er på 2-5 rom med kjøkken og bad. Da blokkene ble oppført hadde de moderne fellesvaskerier, gassdrevne kjøleskapsanlegg og søppelsjakt og var datidens tettest utnyttede boligområde i Norge.
Landskapet består av skogvidder med avrunda og skogkledde berg og åser. I vest ligger Rotnavassdraget med søndre del av den smale Rotnessjøen, Nersjøen og elva Rotna. I øst, og orientert nord-sør, ligger Røgdenvassdraget. Fra nord består Røgdenvassdraget av Fallsjøen, Rotbergsjøen, Løvhaugsåa og Røgden. I Røgden, som strekker seg østover inn i Sverige, er det flere øyer. Vassdragene og åsryggene ligger i nord-sør og nordvest-sørøstlig retning. Midt i området ligger tettstedet på Finnskogen, Svullrya. Her ligger Norsk Skogfinsk Museum.
I området dominerer barskog av gran og furu. På åsryggene er det basiske gabbrobergarter, og når de forvitrer gir det relativt næringsrike løsmasser. Blokksteinsområder på morener er typiske elementer på slakere åsrygger.
Den skogfinske innvandringen til Sverige og Norge kom av at skogsområdene i Savolaks etter hvert ble begrenset, og at skogfinnene hørte om attraktive skogsområder i Sverige. Finnene tok med seg svedjebruket, et arealkrevende jordbruk der granskog ble brent i bråter og rug sådd i asken. Skogfinnene ble gjennom skattefritak oppfordret til å bo i skogstorp i Värmland nær norskegrensa. De første finnene innvandret til Norge tidlig på 1600-tallet. Finneinnvandringen har satt spor fra nord i Trøndelag til Østfold, og fra svenskegrensa til Øst-Telemark.
Skogfinnene sto i en sjamanistisk, finskurgrisk tradisjon, og så på landskapet som grenseløst og mytisk. Menneskene levde i en natur der alt var besjelet. Den materielle og åndelige verden eksisterte i en helhetlig tilværelse. I nye barskogområder ble speidere sendt inn for å finne nye egnede svedjeområder for rug. Da disse ble funnet, ble det risset et familiemerke på trær og sunget runesanger. Store avstander i ukjent landskap ble tilbakelagt. Landskapet var ifølge skogfinnene befolket av kontrollerbare overnaturlige vesener med et gudepanteon tilknyttet gammel finsk religion. Skogsrået, en vakker kvinne, voktet skogen. Om hun ble sett forfra var hun et menneske med hale, men bakfra så hun ut som en hul, gammel trestokk. Sjørået voktet innsjøene og fisken i den. Dette omtales i det finske nasjonaleposet Kalevala. Gudene kunne tilkalles og bli hjelpere ved bruk av blant annet runesang, runeristninger og spådommer.
Svedjebruket ble drevet i en tre- eller fireårig syklus, og var mye mindre arbeidsintensivt enn det vanlige åkerbruket. Det første året ble trær hogd ned og lagt til tørk. Sotved og stokker med de riktige dimensjonene ble brukt til å bygge hus. Det andre året ble de tørka trærne satt fyr på. Såinga måtte foregå i riktig temperatur, mens det ennå var varme igjen i bakken. Dette var en kritisk fase av svedjinga som var sårbar for vind og regn. Denne fasen ble leda av en sjaman – noita – som brukte tromme, og magi for å spå og påvirke værforholdene. Det siste året ble rugen bundet i band og stablet stående i egne bygninger - rier. Avlingene kunne være opptil 20 ganger større enn vanlig åkerbruk, men utarmet lett det skrinne jordsmonnet.
Finnetorpene ligger spredt nær de gamle svedjene som små enheter med store skogområder mellom, og det er ikke noe klart skille mellom innmark og utmark. Skogfinnene hadde egne jaktteknikker, og myrslått var brukt i stor utstrekning. På finnetorpene var det egne hustyper som røykstuer, rier og badstuer. Badstua var den første bygningen som ble satt opp, og badstuas funksjoner var helt sentrale gjennom alle livsfasene i skogfinnenes liv. Bad og renselse, fødsel og dødspleie foregikk i badstua. Særegne symbolristninger på bygningene skulle verne om det innhøsta kornet og buskapen, samt sikre overkommelige vintre. Vanlige figurtyper er kors, vulva, pentagram og hånd. Kraften lå i konsentrasjonen fra den som risset mot de kreftene i naturen som skulle skape den ønskede effekten.
Mange torp innenfor KULA-området er eldre skogfinske gårdsbruk, og de fleste navnene er fornorsket. Eksempler på finneplasser ved Røgden er Lintorpet, Vålberget, Kalneset, Tvengsberget og Moldusen. Nær svenskegrensa i sør ligger Øvre Askosberget med freda røykstue. I nordre del av området ligger Lønnhaugen, Løvhaugen, Østre Tyskertorpet, Knappen m.fl. Torpene Hytjanstorpet og Østre Sollia i nordvestre del er fredet.
Langs Røgdenvassdraget vitner flere finske stedsnavn om den første finneinnvandringa.
På Kjerringholmene i Røgden og på Bølgulisaholmen i Rotbergsjøen er det tradisjon for skogfinske gravplasser. Akkasaari heter Kjerringholmene på finsk. Forstavelsen “Akka” referer trolig til en mektig kvinnelig ånd fra finsk mytologi. Hun hadde ansvar for alt under jorda. Fra Finland hadde skogfinnene med seg en skikk med å begrave sine døde på en holme synlig fra gården. Vann er i sjamanistisk tradisjon skille mellom de levendes og de dødes verdener. Graver på en holme hindret de dødes sjeler å finne vegen tilbake til de levende på gården. Holmene kan også ha blitt benyttet som midlertidige gravplasser. De store skogområdene lå mange mil fra nærmeste kirke, og frakt av kister var lettes å gjennomføre på islagte vassdrag. Muntlig tradisjon om funn av bein indikerer likevel at noen av gravene var permanente.
Funn av stokkebåt på Rotbergsjøen og flere andre sjøer vitner også om skogfinsk ferdsel.
Finnene bosatte seg i allmenningene øst for Glåmdalen der Solørbygdene hadde bruksrett. Den økonomiske konflikten knyttet til tømmer tilspisset seg ettersom skogen fikk større verdi i trelasthandelen. Forbud mot svedjing ble innført allerede i 1648. For at myndighetene skulle få oversikt, ble Finnemanntallet opprettet i 1686. Til tross for svedjingsforbudet, holdt svedjinga stand til 1750-tallet, og småsvedjinga opphørte først omtrent 1850. På 18- og 1900-tallet ble den skogfinske kulturen stigmatisert og undertrykt bl.a. i skoleverket og med navnelovgivningen. Etter 1970-tallet har det skjedd en oppblomstring av kunnskap og aktiviteter knyttet til finnekulturen. I 1998 ble skogfinnene anerkjent som nasjonal minoritet i Norge. Ivaretakelse av svedjebrenning og skogfinsk kultur er nå blitt en oppgave for museer, kulturmiljøforvaltning, historielag, kunstnere og enkeltpersoner.