Vestfjorddalen er et spektakulært industrilandskap med verdensarvstatus, bestående av delområdene Rjukan Company Town og Våer. Landskapet er tettpakket med kulturminner av nasjonal og internasjonal verdi, og bærer tydelig preg av kraftutbygging, fabrikker, transportårer og byutvikling.
Industrietableringen tidlig på 1900-tallet skjedde raskt, og forholdt seg til naturgrunnlaget på en måte som var diametralt forskjellig fra det tidligere bygdesamfunnet. Kraft kunne enda ikke transporteres over lengre strekninger, derfor måtte industrien etableres der hvor kraftkildene lå, ofte på avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige steder. Vestfjorddalen er det fremste eksempelet på et slikt industrilandskap i Norge.
Rjukan ble Norges første helhetlig planlagte industriby, og ligger nederst i dalen, som ligger i skygge store deler av vinteren. Tiltak som solspeil og Krossobanen ble etablert for å kompensere for dette. Dalsidene er preget av steintipper, kraftverk, kraftlinjer og tunneler, kraftverkene var i sin tid verdens største.
Industriens frakt- og kommunikasjonslinjer ut til verden gikk gjennom dalføret til utløpet av elva Månå ved Tinnsjø. Lengst øst i landskapet ligger Mæl. Stedet var omlastningssted og møtepunkt mellom jernbane og ferje, med tilhørende arbeiderboliger.
Våer, nordvest i Vestfjorddalen, ble etablert i tilknytning til kraftstasjonen på Vemork som var i drift fra 1911. Boligområdet utgjorde et eget samfunn som formidler hvordan industrialiseringen i Vestfjorddalen har påvirket stedsutviklingen. Bebyggelsen viser tydelig industriens sosiale lagdeling og er fortsatt gjenkjennbar som Hydro-hus.
Turismen har vært viktig siden 1800-tallet, med attraksjoner som Gaustatoppen og Rjukanfossen. Kjente besøkende som Jules Verne og Johannes Flintoe bidro til områdets omdømme. Naturforskeren Jens Esmark rapporterte feilaktig om verdens høyeste fossefall, noe som økte turistinteressen og la grunnlaget for industriens etablering. Turismen og naturforholdene var dermed viktige for utviklingen av industrieventyret med Norsk Hydro.
Bleik ligger på ei strandflate ytterst mot Norskehavet, omkranset av bratte fjell og med Bleiksøya som et markant landemerke i havet. Landsbyen har vokst fram fra to gårdshauger, hvor den eldste viser spor fra jernalderen og tyder på variert ressursutnyttelse med både jordbruk og fiske. Den yngre gårdshaugen har preg av sjøfangst og viser en overgang mot fiskeværsbosetting. Endringer i havneforholdene og stormen i 1925 førte til omlegging av bebyggelsen, der naust ble erstattet av fjøs og fiskeflåten motorisert etter molobygging på 1930-tallet.
Bebyggelsen langs Gårdsveien er preget av klyngebebyggelse med bolighus vendt mot gaten og fjøs i bakkant. Jordbrukslandskapet er inndelt i et stort antall smale teiger som strekker seg fra fjæra til fjellfoten, noe som gir området et særegent preg. Spor etter torvuttak, sommerfjøs og egg- og dunsanking på Bleiksøya vitner om en variert og kollektiv ressursforvaltning. Bleik hadde et av Norges tidligste kraftverk fra 1904, og spor etter vannkraftanlegget er fortsatt synlige i landskapet.
Landskapet på nordvestspissen av Langøya er preget av møtet mellom fjell og storhav, med strandflater formet av havet etter siste istid. Bosettingen har vært tett knyttet til havets ressurser, med spor etter egg- og dunsanking, selfangst og tidlige steinalderboplassers dramatiske møte med havnivåstigning. Området mellom Nyksund og Stø har enestående konsentrasjon av ødegårdsanlegg fra jern- og middelalder, med hustufter, gravhauger og gårdshauger som vitner om langvarig bosetting og velstand.
Langenesværet har kontinuerlig bosettingshistorie fra eldre jernalder og skiller seg ut med beskyttet beliggenhet, men dårlige havneforhold. Endringer i båtteknologi har ført til flytting av fiskerihavner, og Nyksund, som tidligere var et stort fiskevær, ble fraflyttet da havna ble for liten. I dag brukes stedet til fritidsboliger og turisme, med autentisk bygningsmiljø. Stø har et sammenhengende jordbruksområde og er et aktivt fiskevær med moderne moloanlegg som skjermer mot storhavet. Utviklingen fra ødegårder til moderne havner illustrerer tilpasning til natur og teknologi over tid.
Øksfjorden er et kystalpint fjordlandskap på sørvestsiden av Hinnøya, omkranset av bratte fjell og med en smal, dypt nedskåret dalform innerst. Fjordbremmen har gitt plass til bosetting, og vegetasjonen i liene har vært viktige beiteressurser. I dag er store deler av fjorden uten bosetting, men spor etter tidligere bruk finnes i form av torvuttak, sjøsamiske nausttufter og teltboplasser.
Kulturminnene viser en tett samling av samiske og norrøne spor fra jernalder og middelalder, særlig rundt Husjordøya, som har vært et sentralt knutepunkt for ferdsel både nord-sør og øst-vest. Her finnes langhus, gammetufter, hellegrop og nyere hustufter som vitner om samhandling og ressursutnyttelse. Stedsnavn som Nordmanndalen og Lappgamvika understreker den blandede bosettingen. Sigurd Slembe-hula på vestsiden av Vestpollen knytter landskapet til rikspolitisk historie. Fjordbotnen har spor etter reindrift og sjøsamisk jordbrukstilpasning, med árran, melkegjerder og hustufter.
Røstøyan er en dramatisk og mytisk øygruppe ytterst i Lofoten, med spor etter bosetting gjennom tusenvis av år. Øyene har vært arena for både historiske hendelser og mytiske fortellinger, som eventyret om Skarvene på Utrøst og beretningen fra det venezianske forliset i 1432. Øyenvitneskildringene fra Pietro Querini gir et unikt innblikk i hverdagslivet til fiskerbonden i middelalderen.
Vedøya og Storfjellet har bosettingsspor fra steinalder og jernalder, med hustufter, båtstøer og gårdsanlegg som vitner om sesongmessig bruk og overgang til fiskeværsbosetting i høymiddelalderen. Fuglefangst og eggesanking har vært viktige næringer, og tradisjonen med sauehold på øyene opprettholdes fortsatt.
I nykene lengst sørvest finnes hulemalerier fra bronsealderen, tolket som rituelle uttrykk. Skomvær fyrstasjon, etablert i 1887, er et fredet kulturminne med høy autentisitet og historisk verdi. Fyret har vært bosted for kunstnere og ligger i et frodig kulturlandskap med spor etter jordbruk.
Sanna ligger ytterst på Helgelandskysten og er preget av monumentale restfjell, med Trænstaven som det mest markante landemerket. Øya har en lang historie som fangstvær, med spor etter bosetting fra eldre steinalder til jernalder, særlig rundt Kirkhellaren – en stor grotte med gode bevaringsforhold for organisk materiale. Funn av bein fra sel og fugl tyder på sesongbasert fangst, særlig på senhøsten.
Bosettingen utviklet seg fra sesongbruk til fast bosetting etter landheving, og gårdshaugen på Sannagården vitner om en mer sammensatt økonomi. Massegraver fra 1300-tallet, trolig etter svartedauden, er funnet både i Kirkhellaren og i Nauståkeren. Gravleggingene gir innsikt i middelalderens samfunn og kriser.
På 1700-tallet økte antall bygsler, og jordbruk ble viktigere ved siden av fisket. Sanna har også vært brukt til selfangst helt opp i moderne tid. Dagens bebyggelse ligger på den beskyttede landbremmen på østsiden av øya, og området har stor tidsdybde i kulturminnene.
Illgruben omfatter fjellområdene Stolpfjellet og Grønfjellet, med grasdekte lier, småvann og gode beiteressurser. Leirskardalen skjærer seg østover mot Okstindan og har frodig jordbrukslandskap med gamle gårder som vitner om langvarig bruk. Nordvest i området finnes myrer, bekker og skogkledde åser, mens lia mot Bjerkaelva er bratt og vinterbeite med rein har foregått på svensk side.
Området har stor samisk kulturhistorisk verdi, med spor etter reindrift og flyttveier. Kulturminner som teltboplasser, ildsteder, melkegroper og melkegjerder viser tidligere melkereindrift med små, tamme flokker. Lappkåthaugen og Klemethelleren er eksempler på mer permanente boplasser med samisk tilknytning. Klemethelleren var boplass for en samisk familie på 1800-tallet og har blitt et lokalt turmål, men ble sprengt i 1994 – en hendelse tolket som uttrykk for motsetninger mellom samer og bygdefolk.
Vest for Melandsbekken finnes kullframstillingsanlegg og en hulvei, samt en stein med innriss av rein, tolket som samisk offerstein. Disse elementene gir innsikt i tidligere bruk og samisk tilstedeværelse i landskapet.
Vegaøyan på Helgelandskysten består av over 6500 øyer, holmer og skjær, med en 30 km bred strandflate og ruvende kystfjell på Vega og Søla. Bergrunnen skaper et tydelig skille i vegetasjon mellom nord og sør. Landskapet er formet av samspillet mellom mennesker og natur gjennom 10 000 år med fiske og fangst, og har spor etter steinalderboplasser og langvarig bosetting.
Ærfugldrift har vært en sentral næringsvei siden vikingtiden, drevet av kvinner som passet fuglene og sanket dun. Tradisjonen har vedvart i over tusen år og er fortsatt i hevd. Vegaøyan ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2004 som et eksempel på bærekraftig livsform i et værhardt øyrike, og som en hyllest til kvinnenes innsats i ærfugldriften.
Dunproduksjonen var økonomisk viktig og kunne gi like stor inntekt som Lofotfisket. Rundt 1900 ble det eksportert rundt ett tonn dun fra Nordland, hovedsakelig fra Vegaøyan. Området har også et rikt fugleliv med 228 registrerte arter, inkludert verdens største koloni av storskarv og viktige rasteområder for kvitkinngås. Flere fuglefredningsområder og naturreservater er etablert for å verne fuglelivet.
Torghatten ligger på halvøya Torget sørvest for Brønnøysund, og rager opp som et ikonisk landemerke med sin karakteristiske grotte gjennom fjellet. Landskapet rundt består av skjærgård og strandflater, med spor etter bosetting fra steinalder til jernalder. Hustufter fra pionerbosettingen ligger i gamle strandvoller, og viser tilknytning til havets ressurser og naturhistoriske endringer etter istiden.
Landheving har skapt fruktbare strandflater, og jernalderens kulturminner knyttes til jordbruksaktivitet. Gårdsnavnet Torgar antyder handelsplass, og gården nevnes i sagaer og diplomer. Torolv Kveldulfson er den mest kjente sagapersonen med tilknytning til stedet, og Egils saga beskriver både fiske, dun- og selfangst og handel.
Under gårdshaugen på indre Torget er det spor etter åkerbruk fra førromersk jernalder, og gravminner finnes både i dyrka mark og langs leia. Dagens landskap preges av aktive gårdsbruk og velholdte bygninger fra slutten av 1800- og tidlig 1900-tall. Torghatten har lenge vært et kjent turistmål, og kongelige besøk er markert i fjellet. Tilrettelagt sti og trappetrinn gjør grotta tilgjengelig for besøkende.
Landskapet strekker seg fra fjellområdene ved Kalvkruvatnet til fjordlandskapet ved Vassås, og følger Åbjørvassdraget gjennom dalføret Åbygda. Elvene og vatna har vært viktige ferdselsårer og ressurser for fiske, tømmerfløting og jordbruk. Samisk tilstedeværelse er tydelig i østlige deler og fjellområdene, med spor etter reindrift, teltboplasser, melkereindrift og offerplasser. Stedsnavn og kulturminner viser samisk bruk i samspill med norsk gårdsbosetting.
Kalvkruvatnet har den tetteste samlingen av samiske kulturminner, mens Åbjørmoen og Granbostad viser samlokalisering av samiske og norske bosetninger. Vestover mot fjorden dominerer det norrøne kulturmiljøet, med gravfelt, langhustufter og spor etter korndyrking og utmarksbruk. Åbygda har lange tradisjoner for jordbruk, skogsdrift og båtbygging, med bindalsfæringen som lokal variant av nordlandsbåten.
Horstad gård har herregårdspreg og var tidligere eid av engelskmenn på grunn av laksefiske. Vassås har spor etter bosetting fra bronsealder og jernalder, med gravrøyser, ringtun og langskipsnaust. Kirka fra 1733 viderefører stedets rituelle funksjon, og området har vært samlingspunkt for fjordsystemet med kirkebuer, skole og almuestue.