Delområdet Våer er en satellitt av Rjukan, som et eget lite samfunn tilknyttet Vemork kraftstasjon noen kilometer lenger vest og høyere opp i dalen. Kulturmiljøet Våer er et boligområde som ble etablert i tilknytning til kraftstasjonen på Vemork som var i drift fra 1911. Det besto opprinnelig av direktørbolig, arbeiderboliger, fjøs for melkeproduksjon og bygg som huset ulike fellesfunksjoner. Den sosiale lagdelingen i industrisamfunnet er avspeilet i bebyggelsen. Direktørboligen på Våer ligger øverst i terrenget. Arbeiderboligene lengre ned. Flerfamiliehusene ligger lengst ned. Direktørboligen er tegnet av Thorvald Astrup og har arkitektonisk slektskap med Hydros Admini inne i byen. Kulturmiljøet var sammen med kraftverket åsted for bombing og andre hendelser under 2. verdenskrig. Mest kjent er motstandsaksjonen som går under navnet Tungtvannsaksjonen. Kulturmiljøet dokumenterer og formidler industrialiseringens- påvirkning på stedsutviklingen sosiale lagdeling tidlig på 1900-tallet.
Rjukan Company Town er Norges første totalplanlagte industriby, etablert av Norsk Hydro tidlig på 1900-tallet. Byen ble anlagt som en helhetlig «company town», inspirert av utenlandske mønsterbyer, med vekt på gode boliger og sosiale tilbud for å tiltrekke arbeidskraft. Hydro kjøpte jord fra flere gårder langs Måna og etablerte arbeider- og funksjonærboliger, skoler, sykehus, kirke, infrastruktur og kulturtilbud. Topografien i Vestfjorddalen preget planleggingen: fabrikkene ble lagt sør for elva, boligområdene på solsiden i nord, med en klar sosial lagdeling. Byen ble utbygd vest–øst langs Sam Eydes gate og hadde over 12 000 innbyggere i 1920. Arkitektene hentet inspirasjon fra hagebyidealer med krumme gateløp, plassdannelser og variert bebyggelse. Rjukan var fra starten elektrifisert og fikk Nord-Europas første taubane, Krossobanen, som velferdstiltak. Til tross for senere nedgang framstår byen som svært godt bevart og et unikt vitnesbyrd om industri- og samfunnsutviklingen i Norge.
Eidsborg representerer over 1000 års industrihistorie med brynesteinsproduksjon. Brynesteinsbruddene dateres tilbake til 700-tallet, og kommersiell drift opphørte først i 1950. Stein ble fraktet til utskipingssteder som Dalen og Lårdal, og eksportert via Skiensvassdraget og over fjellet til Vestlandet. Brynestein fra Eidsborg er funnet i skipsvrak og handelssteder i Norge og Europa, med eldste funn fra Ribe i Danmark. Landskapet inneholder flere fredede bygg, blant annet Eidsborg stavkirke fra 1200-tallet og Vest-Telemark Museum med over 30 bygninger, inkludert én av Norges eldste profane trebygninger fra 1167.
Området ligger sørøst i Tokke kommune, avgrenset rundt Åmlivatn og Åmdals verk i vest, og langs transportåren ned til Bandak brygge i øst og nord. Landskapet omfatter et fjellbygd gruvelandskap med delvis bevart infrastruktur, intakte gruver og brygge for utskiping av malm via Skiensvassdraget. Gruvehistorien startet på 1530-tallet med tyske bergmenn, og kobberforekomstene ved Åmdals verk ble oppdaget i 1689. Gruvedriften startet i 1691 og varte i 254 år. Gruva består av fire parallelle ganger – Hoffnung, Parallellen, Howard og Johannes – med tverrslag og fem nivåer over 300 høydemeter. Transporten av malm gikk fra Åmdals verk til Bandak brygge via bratt terreng, med videre frakt ned Skiensvassdraget til Grenland. Telemarkskanalen, ferdigstilt i 1892, forenklet transporten og bidro til verkets gullalder på 1800-tallet. Under andre verdenskrig krevde okkupasjonsmakten full drift. Totalt ble det tatt ut ca. 1 million tonn bergmasse og utvunnet over 8000 tonn kobber. Samfunnet rundt gruvene utviklet seg til en urban fjellbygd med skole, fattigstell og lege. Bebyggelsen var tett og ustrukturert, inspirert av europeiske landsbyer og tyske bergverksfamilier. Dialekten i bygda skiller seg fra områdene rundt. I dag er deler av anlegget museum med formidling og gruvevandring, som del av Vest-Telemark Museum.
Området nord for Lognvikvatn omfatter Austbø, Lognvik og Øygarden med tilhørende støler. Landskapet har middelalderske røtter og består av godt bevarte gårdstun og støler, flere med fredede bygninger. Bosettingsmønstre og driftsformer fra førindustriell tid er tydelig lesbare, og området er lite preget av moderne inngrep. Austbø ligger langs en gammel ferdselsåre mellom Østlandet og Vestlandet. De eldste gårdene er Mo, Tvitekkja og Svalastoga, med Bøen som mulig først ryddet. Lognvik nordre har et loft datert til 1239; søndre ble ryddet ca. 1500 og har støler mot fjellet. Øygarden, opprinnelig støl under Lognvik, ble gård rundt 1650. Tunstrukturer og byggeskikk fra middelalderen til 1800-tallet er godt bevart, med stuer rikt utsmykket med rosemaling og treskurd. Bruken av utmarksressurser vises i stølene, flere fortsatt i bruk. Gode jordbruksforhold og øst–vest-kontakt la grunnlaget for store, velstående gårdsanlegg.
Området omkranser Møsvatn og fjella omkring i Vinje kommune, og grenser til Hardangervidda nasjonalpark, Møsvatn Austfjell og Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområder. Møsvatn ble oppdemmet fra 1906, og ble Norges største reguleringsmagasin, senere grunnlag for Rjukan-Notodden Industriarv (UNESCO). Oppdemmingen oversvømte gårdsbruk og dyrka mark, og endret landskapet dramatisk. Møsvatn har vært en viktig ferdselsåre og inngang til Hardangervidda, med sleper som Hardingslepa og Mogen-Nordmannslågen. Arkeologiske funn viser spor fra eldre steinalder, med tett aktivitet langs vannet og i fjellet. Villrein og jakt har vært viktige ressurser, og fangstanlegg finnes i høyereliggende områder. Området er rikt på jernvinneanlegg fra vikingtid og middelalder, med over 1000 jernvinneplasser, mange nå under vann. Produkter fra jakt og jernproduksjon ble transportert og eksportert, og ga økonomisk overskudd. Mange støler ble lagt under vann, men pollenanalyser viser beitebruk fra bronsealder. Det finnes hustufter fra jernalder og middelalder, blant annet et langhus ved Mogen med funn av pilspisser og reinsdyrbein. Møsstrond Bygdelag er Norges høyest beliggende bygdelag, med vegløse bosettinger og ferdsel med båt eller over is. Rundt Møsvatn bor over 40 fastboende, men 78 % av jordbruksarealet er ikke i aktiv bruk.
Vestfjorddalen er et spektakulært industrilandskap med verdensarvstatus, bestående av delområdene Rjukan Company Town og Våer. Landskapet er tettpakket med kulturminner av nasjonal og internasjonal verdi, og bærer tydelig preg av kraftutbygging, fabrikker, transportårer og byutvikling.
Industrietableringen tidlig på 1900-tallet skjedde raskt, og forholdt seg til naturgrunnlaget på en måte som var diametralt forskjellig fra det tidligere bygdesamfunnet. Kraft kunne enda ikke transporteres over lengre strekninger, derfor måtte industrien etableres der hvor kraftkildene lå, ofte på avsidesliggende og vanskelig tilgjengelige steder. Vestfjorddalen er det fremste eksempelet på et slikt industrilandskap i Norge.
Rjukan ble Norges første helhetlig planlagte industriby, og ligger nederst i dalen, som ligger i skygge store deler av vinteren. Tiltak som solspeil og Krossobanen ble etablert for å kompensere for dette. Dalsidene er preget av steintipper, kraftverk, kraftlinjer og tunneler, kraftverkene var i sin tid verdens største.
Industriens frakt- og kommunikasjonslinjer ut til verden gikk gjennom dalføret til utløpet av elva Månå ved Tinnsjø. Lengst øst i landskapet ligger Mæl. Stedet var omlastningssted og møtepunkt mellom jernbane og ferje, med tilhørende arbeiderboliger.
Våer, nordvest i Vestfjorddalen, ble etablert i tilknytning til kraftstasjonen på Vemork som var i drift fra 1911. Boligområdet utgjorde et eget samfunn som formidler hvordan industrialiseringen i Vestfjorddalen har påvirket stedsutviklingen. Bebyggelsen viser tydelig industriens sosiale lagdeling og er fortsatt gjenkjennbar som Hydro-hus.
Turismen har vært viktig siden 1800-tallet, med attraksjoner som Gaustatoppen og Rjukanfossen. Kjente besøkende som Jules Verne og Johannes Flintoe bidro til områdets omdømme. Naturforskeren Jens Esmark rapporterte feilaktig om verdens høyeste fossefall, noe som økte turistinteressen og la grunnlaget for industriens etablering. Turismen og naturforholdene var dermed viktige for utviklingen av industrieventyret med Norsk Hydro.
Bleik ligger på ei strandflate ytterst mot Norskehavet, omkranset av bratte fjell og med Bleiksøya som et markant landemerke i havet. Landsbyen har vokst fram fra to gårdshauger, hvor den eldste viser spor fra jernalderen og tyder på variert ressursutnyttelse med både jordbruk og fiske. Den yngre gårdshaugen har preg av sjøfangst og viser en overgang mot fiskeværsbosetting. Endringer i havneforholdene og stormen i 1925 førte til omlegging av bebyggelsen, der naust ble erstattet av fjøs og fiskeflåten motorisert etter molobygging på 1930-tallet.
Bebyggelsen langs Gårdsveien er preget av klyngebebyggelse med bolighus vendt mot gaten og fjøs i bakkant. Jordbrukslandskapet er inndelt i et stort antall smale teiger som strekker seg fra fjæra til fjellfoten, noe som gir området et særegent preg. Spor etter torvuttak, sommerfjøs og egg- og dunsanking på Bleiksøya vitner om en variert og kollektiv ressursforvaltning. Bleik hadde et av Norges tidligste kraftverk fra 1904, og spor etter vannkraftanlegget er fortsatt synlige i landskapet.
Landskapet på nordvestspissen av Langøya er preget av møtet mellom fjell og storhav, med strandflater formet av havet etter siste istid. Bosettingen har vært tett knyttet til havets ressurser, med spor etter egg- og dunsanking, selfangst og tidlige steinalderboplassers dramatiske møte med havnivåstigning. Området mellom Nyksund og Stø har enestående konsentrasjon av ødegårdsanlegg fra jern- og middelalder, med hustufter, gravhauger og gårdshauger som vitner om langvarig bosetting og velstand.
Langenesværet har kontinuerlig bosettingshistorie fra eldre jernalder og skiller seg ut med beskyttet beliggenhet, men dårlige havneforhold. Endringer i båtteknologi har ført til flytting av fiskerihavner, og Nyksund, som tidligere var et stort fiskevær, ble fraflyttet da havna ble for liten. I dag brukes stedet til fritidsboliger og turisme, med autentisk bygningsmiljø. Stø har et sammenhengende jordbruksområde og er et aktivt fiskevær med moderne moloanlegg som skjermer mot storhavet. Utviklingen fra ødegårder til moderne havner illustrerer tilpasning til natur og teknologi over tid.
Øksfjorden er et kystalpint fjordlandskap på sørvestsiden av Hinnøya, omkranset av bratte fjell og med en smal, dypt nedskåret dalform innerst. Fjordbremmen har gitt plass til bosetting, og vegetasjonen i liene har vært viktige beiteressurser. I dag er store deler av fjorden uten bosetting, men spor etter tidligere bruk finnes i form av torvuttak, sjøsamiske nausttufter og teltboplasser.
Kulturminnene viser en tett samling av samiske og norrøne spor fra jernalder og middelalder, særlig rundt Husjordøya, som har vært et sentralt knutepunkt for ferdsel både nord-sør og øst-vest. Her finnes langhus, gammetufter, hellegrop og nyere hustufter som vitner om samhandling og ressursutnyttelse. Stedsnavn som Nordmanndalen og Lappgamvika understreker den blandede bosettingen. Sigurd Slembe-hula på vestsiden av Vestpollen knytter landskapet til rikspolitisk historie. Fjordbotnen har spor etter reindrift og sjøsamisk jordbrukstilpasning, med árran, melkegjerder og hustufter.