Vigatunet var eit av dei største gardsbruka i Hjelmeland, og dei hadde fleire tenestefolk. Garden har røter heilt tilbake til 1500-talet, men tunet slik det er sjåande ut i dag går tilbake til 1821. Tunet blei fråflytt i 1955 og overtatt som museumstun i 1970. Den tidlegare eigaren let ein vesentleg del av inventaret stå att i husa, slik at dei framstår i ei svært autentisk form. Driftsgrunnlaget var åkerbruk og husdyrhald, men det vart også dyrka frukt. Ein kulturhistorisk frukthage finn ein framleis i dagens tun. I området finst fleire kjente automatisk freda kulturminne, mellom anna gravminne, spor etter busetnad, og to bygdeborger frå jernalder – Borgaråsen og Mjølhus – som er ein del av kulturmiljøet. Desse bygdeborgene viser at området hadde ei strategisk viktig forsvarsplassering i jernalderen.
Vigatunet er eit uvanleg interessant og velhalde kulturmiljø. I dag framstår tunet slik det gjorde i 1821. Stovehuset i Viga, den gamle røykstova, har delar som stammar frå 1600-talet. I tillegg finn me eldhus, stabbur, løe, tørkehus, kvernhus og ei mindre stove kalla "Sisselastova" på tunet. Ein stor del av bygningsmassen er klassifisert som klasse A i SEFRAK-registeret. I tilknytning til gardanlegget er det to naust ved sjøen som også har verneklasse A i SEFRAK-registeret. I naustet finns det tradisjonsbåtar som ein føringsbåt, og steinbrygge er i takt.
Eit særmerkt trekk ved Viga og andre eldre hus i Hjelmeland er helletaket, laga med ei teknikk som skil seg frå det som har vore praksis andre stader i landet. Ryfylkemuseet har gjennomført fleire restaureringar i tråd med gamal byggeskikk og metodar på tunet, og det finst òg ei eiga utstilling om tradisjonshandverk i løa. Viga har historisk sett vore nytta til åkerbruk og husdyrhald, i tillegg til fruktdyrking. På tunet finn ein òg ei kulturhistorisk frukthage.
Jelsa ligg vakkert til ved ein fjord i Ryfylke, omgitt av fjell og vassvegar, ei strategisk plassering som har forma busetjing, handel og kultur gjennom hundreåra. Arkeologiske funn viser menneskeleg aktivitet i fleire tusen år, med spor etter jordbruk og fiske. På 1200-talet blir Jelsa nemnd som kyrkjestad, og dagens kyrkje frå 1647 er eit viktig kulturminne med barokk interiør og røter i mellomalderen.
På 1600- og 1700-talet blomstra Jelsa som strandstad og handelsknutepunkt. Seglskuter og seinare dampskip brukte staden som naturleg stoppestad, og på Bjergsted blei det bygd kai, gjestgjeveri og bakeri. Handverkarar og strandsitjarar budde tett langs sjøen, og livnærte seg av fiske og småhandel.
Eit sentralt innslag i historia er Den Riibergske Stiftelse, oppretta av Marcille Riiberg i 1775. Ho eigde Jelsa kyrkje og etablerte både eit fond og ein skule for strandsitjarborn, der også lærarar fekk utdanning. Skulehuset står framleis og er i dag museum.
Gjennom 1800-talet voks Jelsa vidare som handelsstad med fleire handelsbuer, kai og lagerbygningar, og vart knytt til det regionale transport- og varehandelsnettet. Fiskeri og jordbruk heldt fram som berebjelkar i økonomien, og saman med kyrkja og strandstaden skapte dei eit levande lokalsamfunn.
Jelsa har bevart eit sjeldan heilskapleg kulturmiljø med kyrkje, skulehus, sjøhus og bustader som fortel om utviklinga frå mellomalder til moderne tid. Skulehuset fungerer som museum, og fjordlandskapet med dei historiske bygningane gjer Jelsa til ein av dei best bevarte strandstadene i Ryfylke – ein stad der historia framleis er tydeleg til stades.
Kilen vart bygd ut i 1960-åra i samband med Røldal-Suldal-utbygginga. Norsk Hydro kjøpte fallrettane i Røldal- og Suldalsvassdraget på 1950-talet med planar om å produsera straum til Hydro aluminiumsverk på Karmøy. Utbygginga gjekk føre seg frå 1963 til 1968. I samband med utbygginga vart det reist eit stort bygningsmiljø på Kilen, teikna av arkitekten Geir Grung, med blant anna eit ikonisk kontrollbygg for kraftverket og bustader til dei tilsette på kraftstasjonen. Grung var ein modernistisk arkitekt som ønskte å utfordra konvensjonar. Funksjonærmessa vart blant dei første bygga som vart klare, og reknast i dag som eit av dei best bevarte offentleg tilgjengelege bygga teikna av Grung. Møblert av Sven Ivar Dysthe, ein av dei mest innverknadsrike norske designarane frå midten av 1900-talet. Dysthes første gjennombrot var med serien 1001 som det i dag står fleire originale stolar av på Energihotellet.
Bygningsmiljøet på Kilen er eit framifrå døme på moderne arkitektur i samband med industriutbygginga i Noreg på den andre halvdelen av 1900-talet. Miljøet står i kontrast til resten av Nesflaten, som er ei gammal jordbruksbygd. Det er framleis drift i kraftverket og tilhøyrande kontrollbygg. Messebygget drives som eit hotell som inngår i hotellkjeda «De Historiske». Her har ein utvida bygningsmassen i same stil. Heile anlegget vart på 2000-talet kåra til eit av etterkrigstidas ti viktigaste arkitektoniske anlegg av Morgenbladet, og årleg kjem det mange arkitekturinteresserte for å oppleva bygningsmiljøet.
Dei første kvekarane som kom til Noreg, var norske sjømenn i 1814. Dei hadde blitt omvende til kvekartru av engelske kvekarar då dei var i fangenskap under Napoleonskrigane i Europa (1807-1814). Kvekarbevegelsen var særleg utbreidd i Rogaland, og dei var særskilt mange i området som no utgjer Tysvær kommune.
Kvekerhuset, som ligg sentralt i kulturmiljøet, vart kjøpt i 1867 og brukt som forsamlingsstad med fleire hundre deltakarar samstundes. Det var regelmessige møte i huset fram til 1920-talet. Forsamlingshuset er det einaste eldre intakte forsamlingshuset i Skandinavia. Dei fleste utanlandske kvekarar som besøkte Noreg, besøkte også forsamlingshuset på Stakland og heldt møte her. Det finst ei lang rekke reiseskildringar der Stakland er nemnt. Besøkande pleidde å skrive namn og dato på vegger og vindaugskarmar i loftsetasjen. Desse innskriftene forsvann dessverre ved oppussing omkring 1918, men tidlegare lærar på kvekarskulen i Stavanger, Tønnes Sandstøl, skreiv ned namna, slik at dei er bevarte for ettertida. Også ei rekke norske vener besøkte Stakland. Vi veit at Asbjørn Kloster, kvekar og grunnleggjar av totalavhaldsrørsla i Noreg, talte der i 1863. Det var 135 personar til stades på møtet som Asbjørn Kloster karakteriserte som ei oppløftande hending som aldri vil bli gløymd.
Sør for forsamlingshuset ligg kvekargravplassen, som vart tillaten som gravstad i 1858. Aust for Kvekerhuset ligg garden Stakland, med fire SEFRAK-registrerte bygningar. Tre av dei er i vernekategori A. Bygningane på garden vart oppførte av kvekaren Søren Stakland. Kvekarane vart sterkt motarbeidde av statskyrkja, og utgjorde ein stor del av «sluppefolket» som med hjelp frå tysværbuen Cleng Peerson drog frå Stavanger til New York med «Restauration» i 1825. Dermed starta dei den organiserte norske utvandringa til Amerika.
Forsamlingshuset på Stakland er bevart i sin originale form og på sin opphavlege plass. Det finst ingen tilsvarande hus i Skandinavia, noko som gjer det til eit unikt kulturminne. På gravstaden ligg 29 kvekarar gravlagde, den siste i 1990.
Ved garden Leiranger ligg ei vik med eit smalt innløp, ei godt gøymd naturhamn med strategisk plassering på nordsida av Boknafjorden. Frå kollane på kvar side av innseglinga har ein utsikt til – og kontroll over – store delar av fjorden. Inst i vika ligg dei godt bevarte steinveggane til ei stor nausttuft som må vera frå vikingtida eller kanskje endå eldre. Naustet, blant dei lengste frå jarnalderen og tidleg mellomalder i Sørvest-Noreg, med 34 meter lengde, 9 meter breidde ved inngangen og 10 meter på midten, syner seg i dag som låge steinmurar. 12 gravrøyser og nokre rydningsrøyser innanfor kulturmiljøet er truleg frå perioden mellom romersk jarnalder (0–400 evt.) og vikingtida (800–1050 evt.).
Garden Leiranger, der naustet ligg, har vore senter for Leranger Skibrede i fleire hundre år frå mellomalderen av. Naustet har etter all sannsyn vore ein del av det første organiserte sjøforsvaret i landet vårt, den såkalla Leidangen. Dette systemet kravde at bønder stilte med skip og mannskap for å forsvare landet, noko som gjorde området til eit militært knutepunkt i mellomalderen.
Nausttufta er skilta og tilrettelagt. Rett vest for nausttufta ligg to gravrøyser frå jarnalderen, og det er fleire gravrøyser omkring kulturmiljøet nord for Leirangssøyla. Rett ved naustet vart det i 2012 grave ut restane av eit dekorert sverd frå vikingtida. På sørvestsida av Leirangssøyla ligg Varaleite, eit godt bevart og gamalt gardsbruk beståande av våningshus, driftsbygningar, naust og kulturlandskap. Varaleite har både hovudgard og husmannsplass. Bygningsmiljøet er representativt for norsk landbrukshistorie og viser utviklinga av jordbruk og busetjing gjennom tidene.
Veveriet, oppført i mur i stedet for tre, stod ferdig i 1898. Bygget er spesielt med sine strebepilarer, en teknikk ofte brukt i gamle steinkirker, for å støtte veggene mot takets vekt. Bygningen ble utvidet i 1912, og i 1937 fikk den sin nåværende høyde, da taket ble dekket med Vossaskifer. Opprinnelig ble seilskutemaster brukt som bærende konstruksjon.
Ålgård ble et viktig industrisenter takket være Ole Nielsen, en driftig husmannssønn fra Hjelmeland. I 1870 etablerte han Aalgaards Uldspinderi ved hjelp av en brukt spinnemaskin fra Sverige. Virksomheten vokste raskt, og sammen med lokale bønder dannet Nielsen et aksjeselskap som utvidet produksjonen til også å inkludere tekstilveving. Dette ble forløperen til De forente Uldvarefabrikker (DFU), en sammenslutning av norske tekstilfabrikker opprettet i 1916, med Ålgård som hovedfabrikk.
Tekstilproduksjonen på Ålgård var delvis et resultat av internasjonale forhold, som den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet. Da tilgangen til bomull fra de amerikanske sørstatene stoppet opp, økte etterspørselen etter ullprodukter i Norge, og ullvarefabrikkene vokste fram. Ole Nielsen spilte en avgjørende rolle i å gjøre Ålgård til et sentrum for norsk tekstilindustri.
I dag er flere av de historiske bygningene på Ålgård, som veveriet, kraftstasjonen og funksjonærboligene i Nilsabakken, fortsatt bevart. Disse elementene er viktige symboler på Ålgårds industrielle fortid. Bevaringstiltak er avgjørende for å ivareta disse unike kulturminnene som vitner om utviklingen av norsk tekstilindustri.
Etter at den om lag 600 år gamle byen Oslo på østsida av Bjørvika igjen hadde brent i 1624, bestemte Christian den IV at byen skulle flyttes til terrenget nord for Akershus festning.
Festningen fikk en ny rolle. Fra å være selvstendig og frittliggende ble den nå kjernen i en byfestning anlagt etter strategiske prinsipper. Byen ble omgitt av voller mot de tilstøtende landområdene, og utenfor vollene ble det på enkelte partier anlagt vollgraver. Adkomsten til byen fra land skjedde gjennom tre vollporter, Store- og Lille Vollport og Piperviksporten.
Etter den tid har Kvadraturen og byen stadig utviklet seg. Området var byens absolutte sentrum fram til utpå 1800-tallet. I dag er Kvadraturen Oslos historiske tyngdepunkt med sitt store spenn av bygninger fra de nesten 400 årene som har gått siden flyttingen av byen.
Byplanen
Klassiske byplaner har oftest to hovedgater som krysser hverandre og danner et sentralt torg der de viktigste bygningene er plassert. Christiania ble ikke anlagt slik. Her ble alle gatene ca. 15 m brede og byens torg ble plassert på byen høyeste punkt, nåværende Christiania Torg. Her ble byens sentrale institusjoner plassert, Hellige Trefoldighets kirke, Rådhuset, skolen og vannposten. De lave bygningene på en eller to etasjer ga byen et luftig og åpent utseende. Byen ble delt i fire kvarterer av krysset Kongens Gade og Waterstrædet (Tollbugata).
De minste kvartalene var beregnet på håndverkerborgerne og på leiehus/gårder for dem som ikke hadde råd til å bygge eget hus. I dette lå en tilpasning til samfunnsrealiteter, og en viss grad av sosial utjevning, ved at torvet med kirken og skolen ble lagt forholdsvis langt opp i byen, og ved at de rike og fornemme som ble tildelt de største og beste tomtene nede ved bryggene, også måtte bygge småhus til de mer vanskeligstilte i den bakre delen av byen. Dette mønstret ble etter hvert utydelig da de nye kvartalene og gatene som etter hvert ble lagt til ved utfylling mot Bjørvika, fikk et mindre eksklusivt preg (Skippergaten, Fred Olsens gate), og ved etablering av store lagerhus ved bryggene.
I løpet av 1640-årene ble den bebyggelsen som var blitt oppført nærmest festningen, beordret revet. Det var ikke strategisk hensiktsmessig å ha bybebyggelse helt inntil festningsmuren. Hovedtangen fikk sin bastionsfestning utenfor Christian IVs anlegg i årene etter 1650, senere utvidet med Myntens bastion not nord og ytterligere batterier fra Vippetangen til Prins Carls Bastion. Hele Hovedtangen kom innenfor festningen før 1680. Dette er det området som i dag består av Festningsplassen og Forsvarsmuseet m.m.
Bybrannen 1686
I 1686 brant den vestre del av byen og Hellige Trefoldighets Kirke på Christiania torg strøk med. Utviklingen etter bybrannen innledet riving av vollene som ikke lenger hadde strategisk betydning. Ideen om byfestningen Christiania ble altså oppgitt. Kirken og kvartalene nærmest Akershus festning ble nektet gjenoppført pga. den militærtekniske utvikling: Akershus festning måtte sikres med en ny ytre krets av murer og bastioner og et utvidet fritt skytefelt. Byen ble åpnet mot nord; et nytt sentrum ble etablert ved innvielsen av den nye domkirken i 1696. Kvadraturens enerolle som by var over.
Byens utvikling var på 1600- og 1700-tallet hovedsakelig basert på handel og trelasteksport. Befolkningsmengden var omkring 1800 bare ca. 9000 innbyggere. Bygningene ble pålagt oppført i massiv mur eller utmurt bindingsverk. Dette var en byggeskikk som inntil da så å si var ubrukt i privat byggeri i Norge. Hensikten var å redusere faren for nye bybranner.
Kun få av 16- og 1700-tallets bygninger er bevart. De fleste ligger til Rådhusgaten slik som byens eldste rådhus – Gamle rådhus og Rådmannsgården ved Christiania torv, Stattholdergården og byens 2. Rådhus, Garmanngården, Rådhusgatens politistasjon. Mot Dronningens gate ligger Magistratgården og Krigsskolen. Disse, samt Fred Olsens gate 2 er alle fredet.
Christiania blir hovedstad
Kvadraturen var fremdeles byens kjerne etter frigjøringen fra Danmark i 1814, og nye hovedstadsinstitusjoner ble bygget her. I 1815 ble det besluttet å nedlegge Akershus festning som forsvarsverk, og byen kunne ta i bruk de ledige områdene sør for Rådhusgata. De første bygningene her var Norges banks filial, Børsen og Christiania Theater, alle tegnet av arkitekt Grosch. Den gamle Logen sto ferdig i 1839 og ble tatt i bruk som festsal i 1844. Selskabet Christiania Byes Vel ble etablert i 1811. Formålet var byens forskjønnelse. Selskabet fikk i stand parkmessig beplantning av Børshagen, Grev Wedels plass og Bankplassen.
Byens retning fram til annen halvdel av 1800-tallet var preget av hovedgater i nord-sør retning. Fra sent 1700-tall til annen halvdel av 1800-tallet var Kongens gate, Kirkegata og Dronningens gate byens hovedgater. Gatene gikk fra Kirken og Stortorget til Bankplassen og Grev Wedels plass, og endte på Festningsplassen. Langs disse gatene ble de representative bygningene for denne perioden oppført, og i første halvdel av 1800-tallet var Kirkegata byens paradegate.
Området sør for Rådhusgata ble raskt for lite. Etter omfattende diskusjoner om i hvilken retning byen skulle ekspandere og hvor slottet skulle ligge, endte det, som alle vet, med at Slottet ble anlagt i enden av det som skulle bli Karl Johans gate. Dette betydde at den videre etableringen av institusjonsbygninger som Stortinget, Høyesterett, Nationaltheatret, Nasjonalgalleriet ble bygget utenfor Kvadraturen.
På 1880-tallet ble Kvadraturen åpnet mot Pipervika ved Rådhusgatas gjennombrudd, og Karl Johans gate fikk et sammenhengende gateløp fra Østbanestasjonen til Slottet. Dette medførte at hovedretningen i Kvadraturen i større grad ble orientert øst – vest. Karl Johans gate og Prinsens gate ble de nye hovedgatene opp mot byens nye monumentalsentrum og offentlige møteplass.
Kvadraturens rolle endres
1800-tallet ble den store ekspansjonsperioden med kraftig økt folketall. Byen dekket stadig større arealer, men Kvadraturen fortsatte gjennom hele 1800-tallet og inn på 1900-tallet å være kjernen i hovedstadens forretningsliv. Dette vises blant annet ved alle de flotte forretningsgårdene fra siste del av 1800-tallet og de mange banker, offentlige institusjoner, rederier m.m. som etablerte sine hovedkvarter i Kvadraturen etter 1905. Kvadraturen utviklet seg mer og mer til et rent forretnings- og kontorstrøk med færre og færre boliger.
Fra ca. 1850 begynte Kvadraturen å endres av i retning av et city-område. Bygningsloven ga etter hvert mulighet til kraftig utnyttelse av eiendommene i området, og en innretting av den nye bebyggelsen til utleie kunne finansiere operasjonen. I 1858 brant flere kvartaler syd og øst for (Stor)Torvet, og området ble med ett forvandlet til 4 etasjes gårder med både leiligheter, butikker og hoteller – og lager og industri i bakgården. Byen fikk her sin første spesialiserte bankbygning (Den Norske Creditbank).
Grosch var en førende arkitekt i 1. halvdel av 1800-tallet og oppførte flere av de nå fredete anleggene i Kvadraturen. Følgende anlegg fra 1800-tallet er fredet: Akersgata 20, Dronningens gate 27 og Karl Johans gate 11 (Basarhallene og Brannstasjon, Chr. Grosch), Grev Wedels plass 1, Militærhospitalet, flyttet hit), Grev Wedels plass 2, (Frimurerlogen), Karl Johans gate 13, (Svaneapoteket), Tollbugata 2 (Oslo Børs, Chr. Grosch) og Øvre Slottsgate 14.
I tidsrommet 1850-1900 begynte rivningen av ”Det gamle Christiania”, primært som en følge av områdets svekkede stilling som økonomisk tyngdepunkt. Christian 4s fremsynte brede gater og ordnede tomtestrukturer kombinert med samtidens stadig mer liberale utnyttelsesrammer muliggjorde fire etasjer høye gårder med trange gårdsrom. Den enklere bebyggelsen av tre eller utmurt bindingsverk var mest utsatt; disse gårdene og husene var billigst å erverve, og rive/nybyggingsgevinsten tilsvarende større. Utskiftingen skjedde gjennomgående på enkelttomter. Forretningsgårdene fra 1880- og -90-tallet gjenspeiler derfor den opprinnelige tomtestrukturen.
Mot slutten av århundret ble den generelle bygningstypen i området endret fra massivmurt leiegård med hovedsakelig boliger til murforblendet stålkonstruksjon, hovedsakelig med næringsvirksomhet. Disse ”forretningsgårdene” representerte en helt ny bygningstype, men de glir som regel harmonisk sammen med de historistiske fasadene i 1890-årenes motestiler.
Kvadraturen har mange gode eksempler på denne typen bebyggelse. Opprettelsen av Vestbanen i 1872, og den omtrent samtidige åpningen av fjorden for helårs trafikk var sterkt medvirkende til utviklingen. Kvadraturen ble liggende midt mellom to jernbanestasjoner og to havner, med alle de lokaliseringsfordelene dette medførte. Kvadraturen var blitt Oslos City.
Inn på 1900-tallet kunne rivingen og nybyggingen gripe over halve kvartaler i Kvadraturen, i takt med økende konsentrasjon i næringslivet og utvidelsen av den offentlige virksomhetssfære. Staten var aktiv, med ny bygning for Hypotekbanken, og med Telegrafbygningen og Posthuset. Tilsvarende eksempler fra det private næringsliv er Centralbanken, Oslo Sparebank, Sjøfartsbygningen og Den Norske Creditbanks nybygg fra 1920-årene. Karakteristisk for både tiden og bygningstypen er utstrakt bruk av huggen sten, særlig i råkopp-utførelse.
Øst for den opprinnelige Kvadraturen ble sjøbunnen fylt opp og Skippergata, Fred Olsens gate og Strandgata ble anlagt. Her ligger bla. Børsen (ark. Grosch), Tollboden (ark. Schirmer), Tollpakkhuset (ark. Nebelong) og Oslo Havnelager (ark. Bredo Berntsen) bygget 1916 – 20. Det ruvende havnelageret er et monument over sjøfartens enorme utvikling under og etter 1.verdenskrig.
Ny økonomisk oppgang i 1930-årene skapte mer riving og nybygg – nå i funkis. Alt dette medførte vesentlige og uerstattelige tap av gamle Christiania-gårder. Noe ble imidlertid tatt pent ned og gjenreist i ”Gamlebyen” på Norsk Folkemuseum. Det ble i Kvadraturen reist en del fremragende funksjonalistiske forretningsgårder. Den nye arkitekturen fra før krigen er gjennomgående blitt gode bidrag til dagens Kvadratur-identitet.
Akershus festning
Akershus festning ligger meget sentralt i et stort landskapsrom. Oslo by er omringet av åskammer og ligger som ei gryte ned mot fjorden med de to vikene Bjørvika og Pipervika på hver sin side av Akersryggen. Ytterst på ryggen ligger Akersneset med festningen. Festningens markante silhuett og karakteristiske form, samt plasseringen på en kolle ytterst på det mest sentrale neset i det store landskapsrommet, gjør at den kan betraktes som et frittliggende fyrtårn godt synlig både fra sjøen og fra land. Festningen har bestandig vært et viktig landemerke. Tidligere raget den høyt over den lave bebyggelsen i Christiania.
Da festningsanlegget ble påbegynt av kong Håkon 5., sannsynligvis 1299–1304, hadde den en meget strategisk beliggenhet forsvarsmessig sett. Det omfattende borganlegget var helt på høyde med samtidens anlegg. Det lå på en kolle omkranset av vann på tre kanter. Både på vest- og sørsiden stupte fjellet bratt ned i vannet. Situasjonen var tilnærmelsesvis slik fram til omkring år 1900. Da ble det foretatt omfattende utfyllinger i fjorden. Både Bjørvika og Pipervika er ganske lune bukter hvor de i århundrer har vært lett å legge til med båt.
Akershus festning deles inn i to hovedområder: Indre og Ytre festningsområde. Indre festningsområde omfatter det som er omgitt av murer begrenset av Kongens gate, Akershusstranda, Kontraskjæret og Myntgata. Det er dette som i alminnelighet oppfattes som Akershus festning. Området kan igjen underdeles i Akershus slott og Indre bastionsfestning (Hovedfestningen) med tilhørende utenverker. Ytre festningsområde består av de flate områdene i sørøst rundt Festningsplassen, Forsvarsdepartementets kvartal og Myntkvartalet. Dette området er preget av militær bebyggelse fra 1800-tallet.
Akershus slott omfatter det opprinnelige middelalderske borganlegget med seinere tilføyelser og forandringer. I Christian 4. regjeringstid (1588-1648) ble borgen bygd om til et renessanseslott. Målet var å gjøre Akershus til en kongelig residens. Slottets hovedelementer er bygningene som omkranser borggården, med Nordfløyen, Romeriksfløyen, Sydfløyen og de to trappetårnene Romerikstårnet og Blåtårnet som dominerende blikkfang. Med til slottet regnes murene mot vest og syd og de innenforliggende gårdene Jomfrugården og Stallgården. Slottsområdet avgrenses mot syd av Munks tårn og mot nordvest av Knutstårnet. Med til slottet hører også de gjenfunnede ytre ringmurer fra middelalderen.
Slottet ble omfattende restaurert på 1900-tallet, og det framstår nå som en syntese av middelalderens kongeborg og 1600-tallets renessanseslott, med vekt på det siste. På tross av ulike byggeperioder framstår slottet utvendig som en helhet. Dette skyldes ikke minst den gjennomgående bruken av synlig, fuget tegl og naturstein.
Totalt sett framstår Akershus slott i dag som Norges mest framstående middelalder- og renessanseslott ved siden av Bergenhus.
Indre bastionsfestning med de nærmeste utenverker omfatter resten av det muromkransede festningsområdet. Det består av de fortifikatoriske anlegg som ble anlagt fra slutten av 1500-tallet for å beskytte den opprinnelige middelalderborgen mot ildvåpen. Det ble gjort store endringer og en del gjenoppbyggingsarbeid i årene1536–51, dvs like etter reformasjonen. Svenskenes forsøk på å innta festningen i 1567 mislykkedes, men hendelsen viste klart at modernisering var nødvendig. Noe ble straks gjort, men omfattende arbeider ble først satt i gang etter hyllingen av Christian 4. i 1591. I hans regjeringstid ble vesentlige deler av Øvre festning bygd ut etter datidens mye brukte italienske bastionssystem med steinkledde jordvoller.
Da festningsvollene ble satt i stand i 1960-70-årene, ble de tilbakeført etter forbilder fra da Akershus nådde sin største utstrekning, dvs. midten av 1700-tallet. Dessuten er kjente middelaldremurer eksponert.
Ytre festningsområde består av alt areal tilhørende Akershus etablissement utenfor Indre bastinsonsfestning med de nærmeste utenverker. Arealet har i dag kun fragmentariske fortifikatoriske rester, men var på 1700-tallet benevnt Nedrevolls festning.
Akershus ble nedlagt som operativ festning i 1815, og i perioden 1820-50 var det planer om kongebolig, universitet og en rekke offentlige institusjoner på festningens grunn. Den ble reetablert som festning 1836-56, men fra 1850-årene ble selve festningen nedlagt. Akershus ble i stedet militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde, samt landsfengsel. Akershus Straffeanstalt, seinere Akershus Landsfengsel, ble etablert i 1820, og fengselet ble nedlagt i 1950.
Festningsplassen med omkringliggende bebyggelse er det området som står sterkest i folks bevissthet som militært område. Plassen ble først ordentlig planert som paradeplass på 1800-tallet, men har lang tradisjon for parader og kongelige hyllinger helt tilbake til Christian 4. tid.
Noe av bebyggelsen fra 1700-tallet står fortsatt, og denne er orientert i forhold til festningsverkene som nå er borte. I grove trekk lå 1700-tallsbebyggelsen i en vifteform rundt Festningsplassen Mesteparten av bebyggelsen i ytre festningsområde er fra 1800-tallet, etter at Akershus var nedlagt som aktiv festning, og den er orientert i forhold til Kvadraturens rutenett.
Myntgata-kvartalet ligger der det tidligere festningsverket ”Redangens bastion” lå. Det besto opprinnelig av en kvartalsdannelse med staller og forlegning. I tilknytning til kvartalet står det tre bygninger som også er knyttet til hestehold, Høymagasinet, Offisersstallen (nå brukt av det ridende politi) og Ridehuset på Kontraskjæret. Samlet representerer dette miljøet et unikt vitnesbyrd om det betydelige hesteholdet i Forsvaret.
Etter bybrannen i 1624, fikk Akershus festningen fikk en ny rolle. Befolkningen ble tvangsflyttet fra restene av middelalderens Oslo til området nord for festningen. Den nye byen ble utformet som en kvadratur etter samtidens byplanidealer. Fra å være selvstendig og frittliggende ble festningen et citadell i byfestningen Christiania.
I 1660 ble eneveldet innført i Danmark-Norge, og etter 1661 ble Akershus slott verken brukt til hyllinger, stendermøter eller som kongebolig. De ytre forsvarsverker ble forsterket i årene 1650-90, og under Den store nordiske krig (1711-20) motstod festningen Karl 12s beleiring i 1716. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær. Årene 1704–21 hadde Norges midlertidige regjering Slottsloven sitt sete på Akershus.
Den historiske landskapssammenhengen mellom Akershus festning og sjøen er grunnleggende for forståelsen av hele området. Virkningen av festningen i bybildet, samt utsikten til og fra festningen er prisgitt kaiområdene rundt Akersneset. Disse deles naturlig i tre deler, Akershuskaia i vest, Vippetangen ytterst og Revierkaia / Langkaia i øst. Akershuskaia ligger ut mot Pipervika, nedenfor festningsmurene. Utstikker II og III ytterst på neset inngår i Vippetangen-området. Den opprinnelige Christiania havn lå på vestsiden av Bjørvika med ryggen mot Kvadraturen. Her har det gjennom århundrene vært stadige utfyllinger, og byen har flyttet sin havnelinje utover i sjøen. De utfylte områdene kalles i dag Langkaia (innerst) og Revierhavna. Langkaia fikk sin nåværende utforming i årene 1906-09.
1900-tallets første store havneprosjekt var å knytte sammen de to sentrale vikene i havneområdet, Pipervika og Bjørvika. I 1897 kjøpte kommunen strandlinjen rundt festningen for å anlegge sporforbindelse mellom Øst- og Vestbanen, samt etablere havneanlegg rundt Akersneset. Det som var igjen av Nedrevolls festningsverker rundt Vippetangen ble da revet. Havnebanen over Vippetangen åpnet i 1907, og havneanleggene vestover mot Pipervika ble bygget i tidsrommet 1909-1919. Før Havnebanen og havneanleggene ble opparbeidet, lå det en rekke badehus langs Akershusstranda og på Vippetangen.
Flere viktige hendelser under 2. verdenskrig er knyttet til Akershus festning. Okkupasjonsmakten brukte den som forlegningssted, fengsel og rettersted.
Etter 2. verdenskrig har borgen blitt benyttet til festbruk, og slottet er nå regjeringens representasjonslokaler. Det huser også Det kongelige mausoleum.
Akershus festning er fortsatt militært område, og det daglige vaktholdet ivaretas av Hans Majestet Kongens garde, Forsvarsmuseet, Norges Hjemmefrontmuseum.
1800 – tallet. Tidlig byplanarbeid
Slottet ble vedtatt lagt til Bellevue-høyden i Bymarken vest for byen i 1820-årene. Linstow presenterte i 1826 for første gang ideen om en bred gate, Slottsveien, mellom Slottsparken og byen. I 1836 lanserte Linstow tanken på nytt, og planen ble vedtatt samme år. Hovedgrepet var en ny hovedgate i øst-vest retning, Øvre Karl Johans gate, mellom Slottet og den eksisterende Kvadraturen. Omtrent midtveis langs den nye gata viste planen en plass med bygninger for Storting, Universitet, kunstmuseum og en teknisk skole. Byen skulle avsluttes ved Slottet. Vinkelrett på Øvre Karl Johans gate skulle det ifølge Linstows plan anlegges gater i nord-sør retning. Eksempler på dette er Fredriks gate, Universitetsgata og Rosenkrantz gate.
I 1838 ble planen supplert med en rett akse mellom Slottet og kollen like nord for krysset Akersveien – Ullevålsveien. Det tilsvarer omtrent nåværende St. Olavs gate. Den het opprinnelig Ny Slots Gade, men ble i 1864 gitt navnet St. Olavs gate. Linstows plan var at en fra Slottsbalkongen både skulle kunne se nedover Øvre Karl Johan og østover mot den nye kirka. Dette ble ikke gjennomført fullt ut.
Etter 1814, da Christiania ble Norges hovedstad, skulle det oppføres mange nye offentlige bygg i byen. Det var ikke rom for en omfattende utbygging i den opprinnelige byen, dvs. Kvadraturen. Konklusjonen ble at intensjonene i Linstows plan skulle følges, og hovedstadsfunksjonene ble oppført langs Øvre Karl Johans gate og i nærheten av Slottet. Slik oppsto Hovedstadsaksen mellom Slottet og området som senere skulle romme den nye jernbanestasjonen.
1840. Egertorget oppstår
Egertorget er egentlig ikke et torg, men en liten utvidelse av Karl Johans gate. Det har navn etter brødrene Eger som bodde i Egergården. Gården, som stengte for forbindelse mellom den nye Karl Johans gate og den eldre Østre gate, en del av Kvadraturen, ble derfor revet og bygd opp på nytt rundt 1840.
Egertorget er det høyeste punktet på Karl Johan mellom Slottet og Sentralstasjonen. Herfra opplever en hvordan Linstow utnyttet de naturgitte forholdene og terrengformen.
1841. Grunnsteinen legges for Universitetet
Det kongelige Fredriks universitet ble opprettet i 1811, men holdt til andre steder i byen inntil de bygningene vi i dag kjenner som universitetet ble oppført. Det nåværende anlegget i Karl Johans gate 47 er organisert rundt en firkantet plass omtrent slik Linstow hadde planlagt. De øvrige bygningene som var tenkt her, Storting, kunstmuseum og teknisk skole, fikk en annen plassering.
Grunnsteinen for universitetet ble lagt ned i 1841. De tre bygningene, oppført 1838-54 er alle i empirestil og er tegnet av Christian Grosch. Han fikk hjelp av samtidens store arkitekt i Europa, Karl Friedrich Schinkel i Berlin, til å utforme fasadene. Professorboligen og Gymnastikksalen, bygget senere langs Kristian IV´s gate inngår i det helhetlige universitetsanlegget.
1800 – 1850. Slottet
I 1822 bevilget Stortinget penger til en ny kongebolig. Hans D. F. Linstow ble utnevnt til slottsarkitekt i 1823, og kongen la ned grunnsteinen til Slottet høsten 1825.
Det kongelige slott (ark Hans D. F. Linstow 1824-48) er en teglbygning i tre høye etasjer. Fasadene er pusset. Sidefløyene mot vest ble forlenget 1845-48 og altanen mot Slottsplassen ble tilføyet 1846-48. I Slottsparken er det en rekke bygninger tilknyttet Slottet, alle i sveitserstil. Disse er bygget tegninger av slottsarkitekten; Vaktbygningen (1845-47), Portstuene (1845-47), Stallbygningen (1848) og Slottsforvalterboligen (1848, 1877). Gartneriet (ark. Georg Bull 1874-78) er en liten murbygning i senklassisisme. Grotten er en panelt tømmerbygning i tidlig sveitserstil. Den ble oppført for Henrik Wergeland, statens æresbolig fra 1924.
Slottsparken er skilt ut fra løkkeeiendommene Bellevue, Sommerro m.fl. Slottskommisjonen kjøpte inn det ca. 225 daa store arealet i 1824. Opparbeidelsen av Slottsparken begynte i 1838. Den er utformet i samsvar med tidens rådende ideal, den engelskinspirerte landskapsparken. Slottsplassens terrasseanlegg og trapp ble formet av ark. G. A. Bull 1875.
1846. Parkdraget Studenterlunden, Eidsvolds plass og Spikersuppa – tidligere Huseiertomten
Linstow hadde planlagt bebyggelse både på nord- og sørsiden av Øvre Karl Johan. Dette ble ikke gjennomført. Da opparbeidelsen av den nåværende Stortingsgata startet i 1842, ble den sentralt beliggende Grünings løkke delt i to. Den nordlige delen ble i 1846 solgt til huseierne på nordsiden av Øvre Karl Johans gate. De ville ikke ha gjenboere, og området som ble kalt ”Huseiertomten”, ble lagt ut til park. Denne ble i 1858 overdratt til staten på betingelse av at det her ikke skulle oppføres bygninger. Slik oppsto Studenterlunden og Eidsvolls plass.
Det som i dag heter Studenterlunden, ble de første årene kalt Ruseløkkens park. Etter at Universitetet flyttet inn i de nye bygningene på Karl Johan, ble parken et vanlig oppholdssted for studentene. Navnet Studenterlunden ble vanlig etter det svensk-norske studentmøtet i 1852. Nedgangen til Holmenkollbanens undergrunnsstasjon ble lagt i utkanten av parken i 1928.
Det som i dag er Eidsvolls plass, var så seint som i 1840-årene et sumpete område i generalkonsul Grünings løkke. Den østlige, nedre del av Huseiertomten fikk i 1864 navnet Eidsvolls plass. Denne lå opp mot Stortingsbygningen, som på dette tidspunkt var under oppførelse. Kommunen overtok plassen i 1889.
På den midtre del av Studenterlunden ble det i 1956 anlagt et speilbasseng med fontene. Arkitekt Arnstein Arneberg hadde lagte planen. Christiania Spigerverk bekostet opparbeidelsen og dermed ble anlegget kalt ”Spikersuppa”. Da gravearbeidene for nye tunneler for T-bane og jernbane var ferdige på begynnelsen av 1970-årene, ble det utarbeidet en ny plan for Studenterlunden. Arkitekt for denne planen var Lund & Slaatto og Park- og idrettsvesenet. Det nye bassenget ble omtrent 25 % større enn det gamle, og alleen langs Karl Johan ble satt i stand ved omplanting av store lindetrær.
1849. Oslo domkirke
Vor Frælsers Kirke (Oslo domkirke), Stortorvet 1, ble innviet 1697. Den ble oppført etter at Hellige Trefoldighets kirke på Christiania torg strøk med i brannen i vestre del av Kvadraturen i 1686. På denne tiden hadde vollene rundt byen mistet sin strategiske betydning, og for å få mer plass å bygge på etter bybrannen, begynte en å rive vollene og oppføre nye bygg utenfor den opprinnelige Kvadraturen. Enklest var det å ta i bruk området rett nord for Kvadraturen, og her ble Vår Frælsers kirke ble oppført.
Kirken har korsform med et stort vesttårn som frem til 1849 kun hadde en enkel, provisorisk pyramideformet avslutning. Veggene er murt av nederlandsk tegl, delvis tatt fra den eldre kirken. I tårnfoten er det innmurt en stein som må komme fra en av kirkene i det gamle Oslo, sannsynligvis fra St. Halvardskatedralen. Hamburgerarkitekten Alexis de Chateauneuf gjennomførte 1849-50 en større restaurering.
Tårnet ble påbygget og fikk en ny kobberkledd tårnhjelm i renessanse-stil. Chateauneufs ombygging kan sees som en del av etableringen av Hovedstadsaksen. I den nye hovedstaden ble det oppført nye bygg for nesten alle formål. Den eksisterende kirken ble bygget om for å få et moderne formspråk som harmonerte med den øvrige nye bebyggelsen.
Rundt kirken lå Urtegården kirkegård – dagens domkirkepark. Kirken lå den gang med beitemark like på utsiden, og det ble anlagt ferister i portene inn til kirkegården for å holde beitedyr ute. Derav navnet «Kirkeristen» på basarene som omkranser domkirkeparken. Basarene, opprinnelig slakterboder med arkader foran, ble oppført nord og øst for kirken 1843-54. Brannvakten, Karl Johans gate 11, ble oppført 1860. Basarene og brannvakten, som nå er fredet, er tegnet av C. H. Grosch.
1854. Østbanestasjonen
Østbanestasjonen, Jernbanetorget 1 (ark Georg Bull, 1879-82) er en monumental bygning i tre høye etasjer i nyrenessanse. Fasaden mot vest danner fondmotiv i Karl Johans gate og er Hovedstadsaksens avslutning i øst. Rester av den opprinnelige Hovedbanestasjonen (ark Heinrich Schirmer og Wilhelm von Hanno, 1854) er bevart i nordfløyen. Østbanebygningen ble til- og ombygget på 1980-tallet og er nå en del av Oslo sentralstasjon.
1861. Stortinget
Stortinget, Karl Johans gate 22 av Arkitekt Emil Langlet (1861-66), er en monumental teglbygning i 2-høye etasjer øst for Eidsvolls plass. Hovedfasaden med to framskutte sidefløyer rundt rotunden er godt synlig i byrommet mot Slottet. De gule teglfasadene med granittdetaljer er i nyromansk stil.
1877. Ruseløkka/Tullinløkka
Ruseløkken lå omtrent der Nasjonalteateret ligger i dag. Eiendommen ble solgt til staten i 1837. Tullinløkka, som ble skilt ut fra Ruseløkken i 1869, har navn etter Ruseløkkens eier, kjøpmann og hoffintendant Claus Tullin. Tullinløkka ble benyttet til lekeplass og utstillingsområde før den i 1876 ble delt i to.
Norges Geografiske Opmaaling i St. Olavs gate 32 (ark. Wilhelm von Hanno, 1877-80) ble lagt til Tullinløkkas nordvestlige tomt. Hovedbygningen har en toetasjers pusset teglfasade i nyrenessanse. Bygningen i hagen med nordvendt glasstak er bygget for karttegning. Statens Kunstakademi overtok området i 1981.
Etter Tullinløkkas deling i 1876, ble den sørøstlige delen en åpen plass. Imidlertid ble deler av denne bebygd etter kort tid. Historisk museum ble bygget på vestsiden og Nasjonalgalleriet på østsiden av det som var igjen av Tullinløkka. Historisk museum, Fredriks gate 2 (ark. Henrik Bull 1898 -1902), er en del av universitet. Den tre etasjer høye monumentale frittliggende teglbygningen er forblendet med gul tegl, mens sokkel, gesimser og detaljer er i granitt. Dette er én av noen få større jugendbygninger i Oslo. Nasjonalgalleriet, Universitetsgata 13 er en to etasjer høy bygning med innredet loft. De røde teglstensfasadene er i nyrennessanse. Bygningen er oppført i tre byggetrinn; skulpturmuseum av Arkitekt Heinrich og Adolf Schirmer (1879-81), sydfløy (ark. A. Schirmer 1906-08), og nordfløy (ark. Ingvar Hjort 1921-24).
1891. Nationaltheatret
Nationaltheatret, Johanne Dybwads plass 1 (ark. Henrik Bull 1891-99), ligger vis a vis Universitet, men inngår ikke i en plassdannelse slik Linstow foreslo. Den monumentale bygningen har nybarokt eksteriør. Fasadene er av gul teglsten med hjørnekvadre, gesimser og detaljer av granitt og betong. Det framskutte inngangspartiet vender mot Universitetsgata, mens kongeinngangen er mot Karl Johans gate.
1900-tallets byplaner
Det seneste tilskuddet til hovedstadsaksene kom på 1950-tallet. Aksen Slottet – Akershus festning er en del av reguleringsplanen for Rådhusområdet. Dagens Haakon VIIs gate ligger i denne aksen, og den ble opparbeidet etter at Vestre Vika ble sanert. Med denne nye aksen er det tre gater som stråler ut fra Slottet.
Visnes Kobberverk opererte i to perioder: 1865–1895 i «Gamlegruva» og 1899–1972 i Rødkleiv gruve. Kobberverket var på sitt høydepunkt Norges største og eksporterte kobber av høy kvalitet, blant annet til The Statue of Liberty. Oppdagelsen av kobber utenfor Visnes satte i gang et intensivt gruveeventyr, ledet av franske og belgiske eiere, med betydelig arbeidsinnsats fra både norske og svenske arbeidere. På det meste huset gruvesamfunnet 3 000 personer med skole, sykehus, bakeri og butikker.
Visnes var teknologisk nyskapende: dampdrevne boremaskiner (1875), elektrisk lys (1885), telefon (1880) og tidlig bruk av dynamitt gjorde arbeidet mer effektivt. Franske eiere som Charles Defrance etablerte også Fransehagen og ridestier, og beplantet landskapet rundt gruvene. Mange bygninger ble flyttet da den første driftsperioden avsluttet, men flere historiske spor står igjen.
Området har fremdeles utskipingshavn, smeltehytteruiner, gruveinngang, administrasjonsbygning, boliger og ridestier. Rødkleiv-anlegget fra 1900-tallet inkluderer dampsentral og garderobeanlegg, samt bygninger fra etter 1960-tallet. Fransehagen og ridestiene gir et unikt innblikk i funksjonærers liv og samfunnsstruktur på slutten av 1800-tallet.
Visnes er i dag et sentralt sted for formidling av norsk industrihistorie. Vigsnes Grubemuseum bevarer og restaurerer området, og viser gjenstander, bilder og modeller som forteller om kobberverkets storhetstid, gruvesamfunnets liv og Norges industrielle utvikling.
Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
Kulturmiljøet omfatter et bymiljø på Strømsø i Drammen med stor tidsdybde, som inneholder noe av den eldste trehusbebyggelsen i byen. Den gamle bebyggelsen i Tollbugata forteller om Drammens historie som sentrum for trelasthandel. Strømsø har en variert og sammensatt bystruktur som med sine bygninger og byrom viser ulike byggeepoker, og som gjenspeiler bruken av området fra 1600-tallet og fram til i dag.
BELIGGENHET
Kulturmiljøet ligger på Strømsø, sør for Drammenselva, og strekker seg langs elvebredden fra motorveibrua i øst til Strømsø torg i vest. I sørøst avgrenses kulturmiljøet av Stibolts gate, og i sørvest av Tordenskiolds gate.
BESKRIVELSE
Strømsø oppstod som flere øyer i Drammenselva på 1400- og 1500-tallet som ble brukt som beitemark for husdyr. Den første bebyggelsen kom rundt 1620, trolig langs nåværende Tordenskiolds gate. På midten av 1600-tallet var Strømsø blitt et ladested. Bakgrunnen var den økende trelasthandelen. Utover på 1600-tallet ble Strømsø en sentral havn for tømmerhandelen med Holland. Drammen var Norges nest største havn på 1650-tallet, og i 1715 fikk Strømsø og Bragernes kjøpstadsrettigheter.
Kulturmiljøet inneholder deler av Drammens aller eldste bebyggelse. Blant annet finnes det bevarte bolig- og handelshus langs Tollbugata fra slutten av 1600-tallet og fram til 1800-tallet.
¤ Kjøpmannsgårdene i Tollbugata
Tollbugata var hovedgata på Strømsø og et viktig handelsstrøk på 1700-tallet. Her holdt kjøpmennene til, men også deler av det velstående borgerskapet. Husene i Tollbugata var derfor gjerne større og mer forseggjorte enn mye av den øvrige bebyggelsen på Strømsø. Deler av Tollbugata har bevart strukturen fra slutten av 1600-tallet, og det er bevart flere bygninger fra denne perioden.
Cappelengården (1697) og Bangegården (1790) er eksempler på de større handelshusene. Velstående handelsmenn bygde seg store bygårder med staselige representasjonsrom ut mot gata, mens det var bryggerhus, uthus og utedo i bakgården. Flere av husene var svalgangshus med åpne svalganger i to etasjer mot gårdsrommet.
Elva var den viktigste ferdselsåren, og det var derfor viktig å ha sjøbod. Cappelengården hadde to sjøboder og to pakkhus. Den ene ble innredet som krambu (forretning).
Det er bevart flere eldre småhus i sidegatene og bakgatene til Tollbugata. Her lå småkårsbebyggelse med blant annet håndverkergårder og vertshus.
¤ Strømsø kirke
Strømsø kirke stod ferdig i 1667 og er den eldste, dokumenterte bygningen i området. Kirken ble bygget som en korskirke i tømmer uten tårn. Byggherre for kirken var Daniel Knoff, som var en viktig samfunnsbygger og forretningsmann på Strømsø. Knoff var opprinnelig toller og var den som sørget for å få flyttet tollbua fra Bragernes til Strømsø, noe som forsterket utviklingen av Strømsø som ladested.
VERNEVERDI
På Strømsø er de fleste byggeepoker og utviklingstrinn fra 1700-tallet og utover representert. Kulturmiljøet omfatter et bymiljø med noe av den eldste trehusbebyggelsen i fylket og har stor tidsdybde. Bebyggelsen på Strømsø framstår derfor som svært sjelden både i regional og nasjonal sammenheng.
Strømsø har en variert og sammensatt bystruktur som med sine bygninger og byrom viser ulike byggeepoker og gjenspeiler bruken av området fra 1600-tallet og fram til i dag. Dette bidrar til at kulturmiljøet har svært høy kunnskapsverdi og kulturhistorisk verdi. Strømsø har bevart mange historiske spor, da mye av bydelen har unnsluppet de store bybrannene.
Den gamle bebyggelsen i Tollbugata forteller om Drammens historie som sentrum for trelasthandel og representerer en viktig del av Drammens historie og byutvikling. Flere av kjøpmannsgårdene langs Tollbugata fra 1700- og 1800-tallet er godt bevarte og bidrar til å fortelle om denne historien.
Deler av bebyggelsen på Strømsø er vurdert til å ha verneverdi, og området er vurdert å være et kulturmiljø i kulturminneregistreringen for Drammen sentrum. Deler av området er også oppført i NB!-registeret, som er Riksantikvarens database over nasjonale kulturhistoriske bymiljøer.
Lærumgården (Gyldenløves plass 1/Tollbugata 50, ID 86462), Cappelengården (Tollbugata 54, ID 87634) og Bangegården (Tollbugata 62, ID 86455) er fredet etter kulturminneloven. De fredete kulturminnene er avmerket i kartet.
NYTTIGE KILDER
Kulturminneregistrering for Drammen
Riksantikvarens NB!-register
NIKU og Context AS: DIVE-analyse Strømsø (2013)
NIKU: Sentrumsutvikling med kulturminner som ressurs (NIKU-rapport 42–2010)
Sellæg, J. og Knudsen, T. A.: Drammen det. Det var en gang (Brakar AS, Drammen, 1994)
Sellæg, J. (red.): Drammen. By i utvikling gjennom 400 år (Brakar AS, Drammen, 2010)