Veien gjennom Hølendalen har vært brukt i uminnelige tider som ferdselsåre mellom kysten og innlandet. Dagens kjerrevei stammer fra slutten av 1830-årene, men ferdsel i området er dokumentert lenge før dette. Selv om sjøveien var den viktigste transportåren, var forbindelsen over Steinsvatnet og gjennom Hølen et viktig bindeledd til Sokndal og videre til Den Vestlandske Hovedveg. Strekningen fra Vassenden til Fitje bru var blant de første i Stavanger Amt som fikk offentlig støtte i 1838, og båtskyss over Steinsvatnet var en vanlig del av reisen.
Da den nye veien mellom Sokndal og Eide åpnet i 1861, avtok trafikken kraftig på Elgjestraum–Hølen–Ørsland-strekningen, og etter at Elgjestraum ble fraflyttet på 1950-tallet, opphørte ferdselen nesten helt. Veien er likevel godt bevart og fungerer i dag som turvei gjennom et rikt kulturlandskap som vitner om tidligere tiders samferdsel.
Langs veien ligger flere steinbroer fra tidlig 1800-tall: Elgjestraum bru, Hølen bru, Indre Høla bru og Bakka bru. Bruene er bygget med imponerende håndverk og viser hvordan steinkonstruksjoner ble tatt i bruk i skogfattige kystområder. Hølen bru regnes som en av de flotteste steinbruene i Rogaland. Elgjestraum bru, bygget senere, har både stein- og betongheller fra 1920–30-tallet og ble restaurert i 2014 etter skader fra 1950-tallet.
Langs veien finnes også spor etter eldre bosetting og næring, som ruiner av gårdsbruk, en husmannsplass og en vadmelsstampe. Båtstøene ved Vassenden og rester etter ålefiskeri vitner om tidligere bruk av vannveiene.
Veimiljøet ved Hølen står i dag som et vitnesbyrd om 1800-tallets infrastruktur og ferdselsmønster, med steinbruene som høydepunkter og Hølen bru som kulturmiljøets kronjuvel.
Anlegget er en viktig del av Norges og Rogalands historie, både sosialt og jushistorisk. Helheten i anlegget med tilhørende bygninger og uteområder er godt bevart.
Det er mye fint steinarbeid utført av tidligere tvangsarbeidplasserte. Portalen med tilhørende steinmurer på begge sider av innkjørselen er i verneklasse A. Det samme gjelder for steinmuren fra portalen langs hovedveien mot Nærbø. Kulturmiljøet står i dag som nasjonal dokumentasjonsverdi om norsk løsgjengeromsorg.
24 bygninger på Åna fengsel er fredet eller vernet i landsverneplanen for justissektoren.
Omfanget av vernet er områdets helhetlige bygningsstruktur og utomhuselementer, bygningsvolumer og originalt eksteriør for bygninger oppført i perioden 1910-1925, etter planen for Opstad tvangsarbeidsanstalt: Hovedbygningen (arbeidshuset), boliger for ansatte, bygninger tilknyttet arbeidsdriften og bygninger tilknyttet infrastrukturen. Vernet omfatter også utomhusareal rundt hovedbebyggelsen, som sikrer opplevelsen av fengselet i et ubebygd kulturlandskap. Det omfatter steingarder, steinsatte kanaler og veier bygd av tvangsarbeiderne og brannhydranter.
Beskrivelse:
Åna fengsel har sitt opphav i Opstad tvangsarbeiderhus, etablert i 1915 som følge av Løsgjengerloven av 1907. Loven bygget på samtidens idé om at arbeid, disiplin og fysisk fostring kunne reformere løsgjengere og alkoholikere. Anstalten ble den eneste tvangsarbeidsinstitusjonen av sitt slag i Norge. Jæren ble valgt for sin avsides beliggenhet og gode arbeidsforhold utendørs.
Anlegget ble planlagt av Justisdepartementets plankomité i samarbeid med arkitekt O. Ekman. Ekmans situasjonsplan viser et helhetlig og funksjonelt oppbygd anlegg med tydelig soneinndeling mellom boligområder, arbeidshus og driftsbygninger. Boligene for høyere funksjonærer i Hvitgata var atskilt fra fengselsområdet med en tett bartrerekke og hadde opparbeidede hager, tennis- og krokketbane.
Da løsgjengerlovens bestemmelser om tvangsarbeid ble opphevet i 1970, fikk institusjonen navnet Åna kretsfengsel og fungerte som hovedsete for Vestre fengselsdistrikt fram til 2000. I dag er Åna et av Norges største fengsler, og fram til 2012 var det også et av landets største gårdsbruk.
Åna fengsel er et sjeldent bevart kulturmiljø som tydelig viser strukturen fra tvangsarbeidstiden. 24 bygninger er fredet, inkludert hovedbygningen, ansattboliger og driftsbygninger. Området omfatter også steinportaler, murer, kanaler og veier – mange oppført av tvangsarbeidere. Den monumentale steinportalen ved innkjørselen og muren langs hovedveien er fredet i verneklasse A.
Bygningene og anlegget fra perioden 1910–1925 representerer en viktig del av norsk retts- og sosialhistorie. Åna illustrerer statens syn på sosial kontroll og arbeidsmoral i første halvdel av 1900-tallet.
Fotland mølle ligg ved Fotlandsfossen sør for Hååna og består av to kvernhus, ei mølle og eit torvhus. Staden har hatt kontinuerleg mølledrift sidan 1600-talet, og dagens mølle vart bygd i 1845. Drifta vart utført av same familie i fire generasjonar fram til 1970, då Time kommune overtok anlegget. Etter restaureringa i 1995 vart mølla gjenopna som museum.
Fotland kraftstasjon vart etablert i 1915 for å forsyne Time kommune med straum. Kraftstasjonen, med demning, røyrleidning og krafthus, representerer overgangen frå tradisjonell mølledrift til moderne energiproduksjon. Drifta vart avvikla i 1972, men anlegget er bevart som teknisk museum og del av Vasskraftmuseet på Jæren.
Mølledrifta på Fotland har røter tilbake til 1668, då det vart drive «maling til profit». Fotland mølle var ei av dei første industrimøllene på Jæren, og hadde òg ei smie i kjellaren – ei av dei tidlegaste mekaniske verksemdene i regionen. Anlegget viser korleis naturressursar vart utnytta til både matproduksjon og industriell utvikling.
Fotlandsmiljøet er eit sjeldan godt bevart kulturmiljø knytt til vassdragsbasert industri. Mølla og kraftstasjonen står intakte og formidlar utviklinga frå handverksbasert mølledrift til tidleg elektrisitetsproduksjon. Området omfattar ruinar, gamle kvernhus og restar etter bruer, og gir eit autentisk bilete av den industrielle historia på Jæren. Kraftstasjonen er nær fullstendig bevart innvendig og framstår som eit levande dokument over tidleg norsk vasskraftutbygging.
I 1764 fekk bergenske kjøpmenn privilegium til å drifte eit koparverk i Ryfylke, med smeltehytte i Hjelmelandsvågen og malm frå Forsand. Drifta vart kortvarig, men markerer starten på industrialiseringa i Rogaland.
Strandstaden i Vågen låg under garden Sæbø og utvikla seg på 1800-talet til eit livleg strandsitjarsamfunn. Rundt 1800 budde seks familiar her, og mot slutten av hundreåret hadde talet stige til over 250. Innbyggjarane livnærte seg av fiske, handverk og sjøfart – i kontrast til jordbruket som dominerte elles i bygda.
Etter kvart vart Vågen sentrum i Hjelmeland, med funksjonar som kommunesenter, handels- og bustadområde, og stoppestad for rutebåtane. Her fanst gjestgiveri, bakeri, sagbruk, fargeri, bank, spinneri og smie – fleire av bygga står framleis.
Ein stor flaum i 1940 endra Vågen dramatisk. Brua, fleire bygningar og delar av kyrkjegarden vart øydelagde, og den gamle sentrumsgata mellom kaien og brua vart aldri bygd opp att.
Kulturmiljøet i Hjelmelandsvågen og Nordbygda består av sentrale bygningar som Hjelmeland kyrkje (1858), “Spinneriet” og kommunehuset frå 1962. Kyrkja, teikna av Hans D. F. von Linstow, er ei klassisk langkyrkje i tre. “Spinneriet” frå 1870-åra har hatt mange funksjonar – frå spinneri og kraftverk til fabrikk for jærstolar og tresko – og står som eit symbol på lokal industrihistorie.
Bygningsmiljøet med naust, sjøhus, bustader og offentlege bygg formidlar utviklinga frå strandsitjarsamfunn til tettstad, og gir eit autentisk innblikk i kystkultur, handverk og samfunnsliv på 1800- og 1900-talet.
Vigatunet var eit av dei største gardsbruka i Hjelmeland, og dei hadde fleire tenestefolk. Garden har røter heilt tilbake til 1500-talet, men tunet slik det er sjåande ut i dag går tilbake til 1821. Tunet blei fråflytt i 1955 og overtatt som museumstun i 1970. Den tidlegare eigaren let ein vesentleg del av inventaret stå att i husa, slik at dei framstår i ei svært autentisk form. Driftsgrunnlaget var åkerbruk og husdyrhald, men det vart også dyrka frukt. Ein kulturhistorisk frukthage finn ein framleis i dagens tun. I området finst fleire kjente automatisk freda kulturminne, mellom anna gravminne, spor etter busetnad, og to bygdeborger frå jernalder – Borgaråsen og Mjølhus – som er ein del av kulturmiljøet. Desse bygdeborgene viser at området hadde ei strategisk viktig forsvarsplassering i jernalderen.
Vigatunet er eit uvanleg interessant og velhalde kulturmiljø. I dag framstår tunet slik det gjorde i 1821. Stovehuset i Viga, den gamle røykstova, har delar som stammar frå 1600-talet. I tillegg finn me eldhus, stabbur, løe, tørkehus, kvernhus og ei mindre stove kalla "Sisselastova" på tunet. Ein stor del av bygningsmassen er klassifisert som klasse A i SEFRAK-registeret. I tilknytning til gardanlegget er det to naust ved sjøen som også har verneklasse A i SEFRAK-registeret. I naustet finns det tradisjonsbåtar som ein føringsbåt, og steinbrygge er i takt.
Eit særmerkt trekk ved Viga og andre eldre hus i Hjelmeland er helletaket, laga med ei teknikk som skil seg frå det som har vore praksis andre stader i landet. Ryfylkemuseet har gjennomført fleire restaureringar i tråd med gamal byggeskikk og metodar på tunet, og det finst òg ei eiga utstilling om tradisjonshandverk i løa. Viga har historisk sett vore nytta til åkerbruk og husdyrhald, i tillegg til fruktdyrking. På tunet finn ein òg ei kulturhistorisk frukthage.
Jelsa ligg vakkert til ved ein fjord i Ryfylke, omgitt av fjell og vassvegar, ei strategisk plassering som har forma busetjing, handel og kultur gjennom hundreåra. Arkeologiske funn viser menneskeleg aktivitet i fleire tusen år, med spor etter jordbruk og fiske. På 1200-talet blir Jelsa nemnd som kyrkjestad, og dagens kyrkje frå 1647 er eit viktig kulturminne med barokk interiør og røter i mellomalderen.
På 1600- og 1700-talet blomstra Jelsa som strandstad og handelsknutepunkt. Seglskuter og seinare dampskip brukte staden som naturleg stoppestad, og på Bjergsted blei det bygd kai, gjestgjeveri og bakeri. Handverkarar og strandsitjarar budde tett langs sjøen, og livnærte seg av fiske og småhandel.
Eit sentralt innslag i historia er Den Riibergske Stiftelse, oppretta av Marcille Riiberg i 1775. Ho eigde Jelsa kyrkje og etablerte både eit fond og ein skule for strandsitjarborn, der også lærarar fekk utdanning. Skulehuset står framleis og er i dag museum.
Gjennom 1800-talet voks Jelsa vidare som handelsstad med fleire handelsbuer, kai og lagerbygningar, og vart knytt til det regionale transport- og varehandelsnettet. Fiskeri og jordbruk heldt fram som berebjelkar i økonomien, og saman med kyrkja og strandstaden skapte dei eit levande lokalsamfunn.
Jelsa har bevart eit sjeldan heilskapleg kulturmiljø med kyrkje, skulehus, sjøhus og bustader som fortel om utviklinga frå mellomalder til moderne tid. Skulehuset fungerer som museum, og fjordlandskapet med dei historiske bygningane gjer Jelsa til ein av dei best bevarte strandstadene i Ryfylke – ein stad der historia framleis er tydeleg til stades.
Kilen vart bygd ut i 1960-åra i samband med Røldal-Suldal-utbygginga. Norsk Hydro kjøpte fallrettane i Røldal- og Suldalsvassdraget på 1950-talet med planar om å produsera straum til Hydro aluminiumsverk på Karmøy. Utbygginga gjekk føre seg frå 1963 til 1968. I samband med utbygginga vart det reist eit stort bygningsmiljø på Kilen, teikna av arkitekten Geir Grung, med blant anna eit ikonisk kontrollbygg for kraftverket og bustader til dei tilsette på kraftstasjonen. Grung var ein modernistisk arkitekt som ønskte å utfordra konvensjonar. Funksjonærmessa vart blant dei første bygga som vart klare, og reknast i dag som eit av dei best bevarte offentleg tilgjengelege bygga teikna av Grung. Møblert av Sven Ivar Dysthe, ein av dei mest innverknadsrike norske designarane frå midten av 1900-talet. Dysthes første gjennombrot var med serien 1001 som det i dag står fleire originale stolar av på Energihotellet.
Bygningsmiljøet på Kilen er eit framifrå døme på moderne arkitektur i samband med industriutbygginga i Noreg på den andre halvdelen av 1900-talet. Miljøet står i kontrast til resten av Nesflaten, som er ei gammal jordbruksbygd. Det er framleis drift i kraftverket og tilhøyrande kontrollbygg. Messebygget drives som eit hotell som inngår i hotellkjeda «De Historiske». Her har ein utvida bygningsmassen i same stil. Heile anlegget vart på 2000-talet kåra til eit av etterkrigstidas ti viktigaste arkitektoniske anlegg av Morgenbladet, og årleg kjem det mange arkitekturinteresserte for å oppleva bygningsmiljøet.
Dei første kvekarane som kom til Noreg, var norske sjømenn i 1814. Dei hadde blitt omvende til kvekartru av engelske kvekarar då dei var i fangenskap under Napoleonskrigane i Europa (1807-1814). Kvekarbevegelsen var særleg utbreidd i Rogaland, og dei var særskilt mange i området som no utgjer Tysvær kommune.
Kvekerhuset, som ligg sentralt i kulturmiljøet, vart kjøpt i 1867 og brukt som forsamlingsstad med fleire hundre deltakarar samstundes. Det var regelmessige møte i huset fram til 1920-talet. Forsamlingshuset er det einaste eldre intakte forsamlingshuset i Skandinavia. Dei fleste utanlandske kvekarar som besøkte Noreg, besøkte også forsamlingshuset på Stakland og heldt møte her. Det finst ei lang rekke reiseskildringar der Stakland er nemnt. Besøkande pleidde å skrive namn og dato på vegger og vindaugskarmar i loftsetasjen. Desse innskriftene forsvann dessverre ved oppussing omkring 1918, men tidlegare lærar på kvekarskulen i Stavanger, Tønnes Sandstøl, skreiv ned namna, slik at dei er bevarte for ettertida. Også ei rekke norske vener besøkte Stakland. Vi veit at Asbjørn Kloster, kvekar og grunnleggjar av totalavhaldsrørsla i Noreg, talte der i 1863. Det var 135 personar til stades på møtet som Asbjørn Kloster karakteriserte som ei oppløftande hending som aldri vil bli gløymd.
Sør for forsamlingshuset ligg kvekargravplassen, som vart tillaten som gravstad i 1858. Aust for Kvekerhuset ligg garden Stakland, med fire SEFRAK-registrerte bygningar. Tre av dei er i vernekategori A. Bygningane på garden vart oppførte av kvekaren Søren Stakland. Kvekarane vart sterkt motarbeidde av statskyrkja, og utgjorde ein stor del av «sluppefolket» som med hjelp frå tysværbuen Cleng Peerson drog frå Stavanger til New York med «Restauration» i 1825. Dermed starta dei den organiserte norske utvandringa til Amerika.
Forsamlingshuset på Stakland er bevart i sin originale form og på sin opphavlege plass. Det finst ingen tilsvarande hus i Skandinavia, noko som gjer det til eit unikt kulturminne. På gravstaden ligg 29 kvekarar gravlagde, den siste i 1990.
Ved garden Leiranger ligg ei vik med eit smalt innløp, ei godt gøymd naturhamn med strategisk plassering på nordsida av Boknafjorden. Frå kollane på kvar side av innseglinga har ein utsikt til – og kontroll over – store delar av fjorden. Inst i vika ligg dei godt bevarte steinveggane til ei stor nausttuft som må vera frå vikingtida eller kanskje endå eldre. Naustet, blant dei lengste frå jarnalderen og tidleg mellomalder i Sørvest-Noreg, med 34 meter lengde, 9 meter breidde ved inngangen og 10 meter på midten, syner seg i dag som låge steinmurar. 12 gravrøyser og nokre rydningsrøyser innanfor kulturmiljøet er truleg frå perioden mellom romersk jarnalder (0–400 evt.) og vikingtida (800–1050 evt.).
Garden Leiranger, der naustet ligg, har vore senter for Leranger Skibrede i fleire hundre år frå mellomalderen av. Naustet har etter all sannsyn vore ein del av det første organiserte sjøforsvaret i landet vårt, den såkalla Leidangen. Dette systemet kravde at bønder stilte med skip og mannskap for å forsvare landet, noko som gjorde området til eit militært knutepunkt i mellomalderen.
Nausttufta er skilta og tilrettelagt. Rett vest for nausttufta ligg to gravrøyser frå jarnalderen, og det er fleire gravrøyser omkring kulturmiljøet nord for Leirangssøyla. Rett ved naustet vart det i 2012 grave ut restane av eit dekorert sverd frå vikingtida. På sørvestsida av Leirangssøyla ligg Varaleite, eit godt bevart og gamalt gardsbruk beståande av våningshus, driftsbygningar, naust og kulturlandskap. Varaleite har både hovudgard og husmannsplass. Bygningsmiljøet er representativt for norsk landbrukshistorie og viser utviklinga av jordbruk og busetjing gjennom tidene.
Veveriet, oppført i mur i stedet for tre, stod ferdig i 1898. Bygget er spesielt med sine strebepilarer, en teknikk ofte brukt i gamle steinkirker, for å støtte veggene mot takets vekt. Bygningen ble utvidet i 1912, og i 1937 fikk den sin nåværende høyde, da taket ble dekket med Vossaskifer. Opprinnelig ble seilskutemaster brukt som bærende konstruksjon.
Ålgård ble et viktig industrisenter takket være Ole Nielsen, en driftig husmannssønn fra Hjelmeland. I 1870 etablerte han Aalgaards Uldspinderi ved hjelp av en brukt spinnemaskin fra Sverige. Virksomheten vokste raskt, og sammen med lokale bønder dannet Nielsen et aksjeselskap som utvidet produksjonen til også å inkludere tekstilveving. Dette ble forløperen til De forente Uldvarefabrikker (DFU), en sammenslutning av norske tekstilfabrikker opprettet i 1916, med Ålgård som hovedfabrikk.
Tekstilproduksjonen på Ålgård var delvis et resultat av internasjonale forhold, som den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet. Da tilgangen til bomull fra de amerikanske sørstatene stoppet opp, økte etterspørselen etter ullprodukter i Norge, og ullvarefabrikkene vokste fram. Ole Nielsen spilte en avgjørende rolle i å gjøre Ålgård til et sentrum for norsk tekstilindustri.
I dag er flere av de historiske bygningene på Ålgård, som veveriet, kraftstasjonen og funksjonærboligene i Nilsabakken, fortsatt bevart. Disse elementene er viktige symboler på Ålgårds industrielle fortid. Bevaringstiltak er avgjørende for å ivareta disse unike kulturminnene som vitner om utviklingen av norsk tekstilindustri.