Fiske har vært en av de tre viktigste næringene i Norge sammen med landbruk og industri. Fiskerihistorien er en levende kulturarv som i liten grad har blitt anerkjent og synliggjort gjennom vern. Lofotfisket, som dette fiskeværet var knyttet til, har hatt, og har stor betydning både nasjonalt og internasjonalt. Henningsvær har nasjonal verdi som kulturmiljø.
Fiske har vært en av de tre viktigste næringene i Norge sammen med landbruk og industri. Fiskerihistorien er en levende kulturarv som i liten grad har blitt anerkjent og synliggjort gjennom vern. Lofotfisket, som dette fiskeværet var knyttet til, har hatt, og har stor betydning både nasjonalt og internasjonalt. Henningsvær har nasjonal verdi som kulturmiljø.
Fiske har vært en av de tre viktigste næringene i Norge sammen med landbruk og industri. Fiskerihistorien er en levende kulturarv som i liten grad har blitt anerkjent og synliggjort gjennom vern. Lofotfisket, som dette fiskeværet var knyttet til, har hatt, og har stor betydning både nasjonalt og internasjonalt. Henningsvær har nasjonal verdi som kulturmiljø.
Området utgjør et helhetlig kulturmiljø av nasjonal verdi, formet gjennom århundrer som kongelig eiendom og sommerresidens, og tilrettelagt av kongehuset som folkepark på 1800-tallet. Museene som er utviklet som nabo til folkeparken, kan ses som en forlengelse av folkepark-ideen. Eiendommen Bygdø Kongsgård utgjør størstedelen av fredningsområdet. Her er landskapet formet av landbruksdrift gjennom århundrer, og dette preget er i dag godt bevart innenfor fredningsområdet.
Selv om Bygdøy har vært bebodd siden steinalderen, er verneverdiene først og fremst knyttet til områdets historiske betydning som kongelig eiendom siden middelalderen. Bygdø Kongsgård har en 700 år lang historie knyttet til kongehuset helt siden kong Håkon V Magnusson ga Bygdøy i gave til sin unge dronning Eufemia i 1305.
Gjennom middelalderen ble det frodige Bygdøylandet sannsynligvis brukt både som beitemark og slåtteland, vekselvis eid av kongehuset og cistercienserklosteret på Hovedøya. Den dansk-norske staten overtok klosterets eiendommer i forbindelse med reformasjonen. Eiendommen på Bygdøy fungerte som ladegård for Akershus slott, og ble disponert av stattholderen. I 1733 fikk stattholder Christian Rantzau oppført hovedbygningen på Bygdø Kongsgård som sommerbolig, slik den fortsatt framstår i dag etter en gjennomgående restaurering 2003-2007.
I 1836 kjøpte Karl Johan hele eiendommen Bygdø Kongsgård, da den ble lagt ut til salg av den norske staten. Året etter, i 1837, kunngjorde kongen at hensikten med kjøpet var å skaffe hovedstaden "en offentlig Spadsergang". Under kong Karl Johan og hans etterfølgere Oscar I, Karl XV og Oscar II ble store deler av kongsgårdens eiendom lagt ut til folkepark for Christianias befolkning, på samme måte som Djurgården ble utviklet for befolkningen i Stockholm. Christiania skulle få en offentlig park på linje med andre europeiske hovedsteder, formet etter europeiske og internasjonale forbilder. Det viktigste grepet var å anlegge et omfattende nett av kjøre- og spaserveier i skogsområdene, med tilknytning til kaianlegg i Frognerkilen og ved Bygdø Sjøbad. En folkepark skulle dessuten ha severdigheter i form av lysthus, utsiktsplasser, bevertningssteder, badeanlegg og monumenter. Sæterhytten på Dronningberget ble oppført i 1862, fikk sin musikkpaviljong i 1866 og ble utvidet til serveringssted i 1881. Et badeanlegg for publikum åpnet i 1880 som "Bygdø Søbad", og fikk også en restaurant. Fra 1881 lot Oscar II i tillegg bygningssamlingen fra norsk middelalder plassere innenfor folkeparken, på en kolle i utkanten av eiendommen Bygdø Kongsgård. I dag er Oscar IIs samlinger en del av Norsk Folkemuseum.
Det sentrale bygningskomplekset i kulturmiljøet er likevel kongsgården, som ligger høyt og godt synlig fra nord og nordøst. Hovedbygningen fra 1733 troner for enden av alleen langs Bygdøyveien, omgitt av hage og park mot sør, og med gårdsbruket med moderne driftsbygninger på den andre siden av Bygdøyveien i nordøst. Folkeparken som ble anlagt i de kuperte skogsområdene omkring kongsgården, danner rammen om bygningene og innmarka, og dokumenterer både kongehusets interesse for befolkningens velferd og 1800-tallets naturtilpassete parker. I tillegg til severdigheter ble skog og park skjøttet med estetiske hensyn som førende. Det var den engelske landskapsstilen som var forbildet. Landidyllen med gårdsbruket var det overordnete motivet, og i tråd med tidens idealer ble de rikholdige naturområdene videreutviklet med buktende stier gjennom landskapet. Idealet var den franske "ferme ornée", den forskjønnete gården. Forskjønnelsen medførte import av fremmede og eksotiske plantearter. Dette økte artsmangfoldet på Bygdøy, som allerede fra naturens side har gunstige levekår for mange sjeldne arter i norsk sammenheng. Parkplanene som ble utarbeidet fra 1840-årene, ble langt på vei gjennomført.
Å utvikle og opparbeide en folkepark var kostnadskrevende, men sjenerøse økonomiske bidrag fra det felles svensk-norske kongehuset på 1800-tallet muliggjorde målet. Det ble også viktig med et effektivt gårdsbruk som ga et overskudd til å drifte den kostbare folkeparken. Ambisjonene for Bygdø Kongsgård var å drive et mønsterbruk til eksempel og etterlevelse for andre gårdbrukere. Forsøk med nye jordbruksredskaper, plantearter og husdyrraser ble prioritert. Med unntak av omgivelsene omkring selve gårdsanlegget ble landskapet i stor grad preget av jord- og skogbruksdrift.
Etter 1905 opphørte i stor grad skjøtselen av parkanlegget, og folkeparken forfalt. I dag er det i hovedsak ruiner tilbake av de mange severdighetene. De fleste park- og hageanleggene er til dels så gjengrodde at de i dag framstår som "uberørt natur".
Det er i samspillet mellom menneskelig påvirkning og den frie utviklingen av Bygdøynaturen at de kulturhistoriske verdiene som er grunnlaget for forslaget om kulturmiljøfredningen, er skapt.
Landskapet omfatter nåværende og eldre jordbrukslandskap på en omkring tre kilometer lang strekning mellom de to tettstedene Ulsåk og Trøym. Her ligger gårdene Grøte, Joleim og Imre, som alle tre er delt opp i flere bruk. Det er rundt 20 tun innenfor landskapet. Tuna ligger på rekke på en avsats bare noen meter høyere enn riksveien, og har en blanding av eldre og nyere bebyggelse. De fleste bygningene er fra 1900-tallet, dette gjelder spesielt våningshus og driftsbygninger. De store driftsbygningene, som i hovedsak er i bruk, er dominerende, og mesteparten av bebyggelsen er tilknyttet jordbruksdrift. Nedenfor tuna og på sørsida av riksveien ligger det «moderne» landskapet, kalt Joleimsmyran. Det omfatter den flate dalbunnen, som inneholder fulldyrket eng med løer på de fleste eiendommene. Opprinnelig var dette flomutsatte arealer, brukt til myr- og skrapslått. Midt på 1800-tallet begynte oppdyrking av jord til grasmark i Hemsedal. I bygdeboka fra 1914 står følgende: «Det største jorddyrkingsarbeide i bygden endnu er fællesarbeidet i Grøto og Joleimsmyren». Det ble dyrket 1100 dekar og anlagt en gjennomgående landbrukskanal for drenering og for å øke produktiviteten. Reguleringen av vassdraget rundt 1960 bidro også til denne utviklingen. Større avlinger skapte behov for større løer, og de gamle tømmerløene ble i løpet av tidlig 1900-tall erstattet av litt større løer i bindingsverk. Mange av disse er fortsatt bevart. Ovenfor tuna ligger tidligere åker og eng. Den omfattende oppdyrkingen av dalbunnen har gitt gårdene tilstrekkelig med areal til fôrdyrking, slik at den tidligere innmarka i hovedsak har unngått «maskinell omforming», men i stedet blitt omgjort til beite. De tidligere åker og engarealene har et stort innslag av rydningsrøyser og steingjerder. Spesielt åkrene måtte ryddes for stein. Endel av disse ble brukt i steingjerder, men det meste ble til rydningsrøyser. Mange av røysene og gjerdene kom til som en følge av et omfattende jordskifte rundt forrige århundreskifte.
Landskapet har en utstrekning på rundt 14 kilometer øst – vest, og tre kilometer nord – sør. Med et par unntak ligger de 12 stølslaga omtrent på rekke øst – vest, på en høyde fra rundt 1000 til 1200 moh., høyest i vest. Terrenget faller slakt mot sør, der Lya renner stille ut fra Kråkhamarvatnet mot øst. Fekjastølane er det eneste stølslaget på sørsida av Lya. Hele landskapet ligger over tregrensa. Mellom stølslaga er det mye myr, men også mindre fjell med bratte sørvendte skråninger. Her er det så å si ingen nyere hytter, verken på eller utenfor stølsvollene.
Fjellene nord for stølene preger landskapet i stor grad. I øst er Grytingen det mest framtredende fjellet, mens Blåbergi og Lauvdalsbrea i vest er betydelig brattere og godt synlig på lang avstand. Blåbergstølen og Breastølen i vest er de to eneste stølslaga som ligger helt innunder fjellet. De første stølene ble trolig ryddet tidlig på 1500-tallet. Helt fra 1600-tallet har stølsvollene vært slått, og mange av dem er oppdyrket, særlig fra midt på 1900-tallet. På 1700 og 1800-tallet ble det stadig flere som brukte stølene, og det ble etter hvert knapt med beite. I 1890 ble det ved et såkalt hamneskjønn i sameiet Trettestølane og Nystølane bestemt hvor mange dyr som kunne beite her. I dette sameiet var det tillatt å ha 15 hester, 270 kyr og 340 småfe. Nystølkyrkja er spesiell. Den første kirken her ble bygd i 1895, og det er sjelden at det blir oppført kirker i stølslandskapet. Dagens kirke er fra 1950-tallet. På rundt ti av stølsvollene er det fortsatt tradisjonell stølsdrift med storfe, og noen av vollene er fulldyrket og blir slått. De andre vollene blir i stor grad beitet. Her er det fortsatt bevart en del steingjerder. På stølene som er i drift er det mye nyere bebyggelse, både stølsbuer og fjøs, men også noen eldre bygninger. På stølene som ikke lenger er i bruk er det flere eldre bygninger, i varierende stand. Stølene er alle langstøler. De tilhører gårder i Oppheim, Liagardane, Sata og Votndalen. Flere av stølene har blitt solgt fra en gård til en annen opp gjennom tidene. Slaggforekomster og kullgroper, restene etter eldre tids jernutvinning, er påvist flere steder, både på stølsvollene og i myrlandskapet. De fleste ligger nær bekker eller de tallrike myrdragene. Disse kulturminnene viser utnyttelse av utmarksressursene i området i jernalder og middelalder. Det finnes teorier om at stølsdriften avløste den omfattende jernutvinningen etter at stølsvollene var ryddet for trær. Noen av de høyestliggende kullgropene og jernvinnene i Buskerud finner vi i eller nær dette landskapet.
Den største delen av landskapet omfatter en relativt bratt sørvendt li, der det er fjellbjørkeskog øverst, ellers eng og beite. Dalbunnen er bred og oppdyrket. Lengst øst i området ligger dalbunnen på 635 moh., lengst vest på 730 moh. Fylkesvei 244 (Nordbygdsvegen) går i dalbunnen, mens den gamle bygdeveien (Leveldvegen) går omtrent midt i lia. De aller fleste gårdstuna ligger langs denne eldre veien, mellom 725 og 770 moh. I dalbunnen ligger den skogkledde åsen Gunnarhaugen med et boligfelt fra 1980-åra. Også her nede er det enkelte gårdstun. Den vestligste delen av dalen er noe trangere og de fleste gårdstuna her ligger nesten nede i dalbunnen. Leveld er ei aktiv jordbruksgrend med hovedvekt på grasproduksjon, saue og geitehold, men også storfe. Hoveddelen av bygda har et karakteristisk preg, med steingjerder mellom eiendommene, helt fra dalbunnen og opp til heimstølene. Hver gård har smale teiger med innmark (eng og beite) både ovenfor og nedenfor tunet. Den øverste delen av innmarka er i hovedsak beite, som i liten grad er ryddet for stein. Den inngjerda beitemarka strekker seg opp til nærmere 1000 moh. De fleste gårdstuna ligger på rekke midtveis oppe i lia. Her er både eldre og nyere bebyggelse. Da mange av tuna er i bruk i tradisjonell jordbruksdrift, er mye av bebyggelsen tilpasset moderne bruk. Her er særlig mange nyere driftsbygninger og våningshus. Det er likevel fortsatt mange eldre bygninger. De fleste gårder har ett eller to stabbur/loft. Før Svartedauden var trolig Leveld tett bebygd, men pestens herjinger førte til avfolking. Mange av gårdsnavnene går tilbake til tida før Svartedauen, trolig tidlig middelalder. De eldste gårdene er antakelig Haug, Leveld (som ikke lenger er et gårdsnavn) og Håheim. Navnet Leveld kommer av «leikvollr», som betyr et sted for leik og dans. Navnet har opprinnelig vært brukt på gården som i dag heter Oleivsgard. De viktigste jordbruksarealene lå tidligere rett ovenfor tuna. Her var det brattlendt, med god sandholdig moldjord som egnet seg til åker, vekselvis til korn og poteter. Mellom 1880 og 1930 ble mye av innmarka brutt opp. Steinen ble samlet i større rydningsrøyser eller i de lange steingjerdene som fremdeles preger landskapet. Slik ble drifta intensivert og en kunne komme til med bedre redskap og maskiner. Lenger opp i lia lå den nærmeste beitemarka, hjemmehavna. Dette var store beitearealer, hvor flere av gårdene hadde heimstøl. Langs hele åssida gikk det en ferdselsvei kalt Åsvegen. Videre innover, på myrene mot fjellet, ble det blant annet tatt ut torv til brensel og tekking av hustak. I dalbunnen var det tyngre og dypere myrjord. De fuktige naturbeitene her ble sjelden pløyd opp. I dette området hadde mange gårder høyløer. Tidligere var det lite bosetning her og kun noen få husmannsplasser. Dette var blant annet på grunn av større fare for frost. Den opprinnelige ferdselsåren gjennom grenda gikk fra tun til tun oppe i lia, mens vinterveien gikk i dalbunnen. Det ble bygd ny vei her rundt 1855. Dette førte til at mange av gårdene bygde hver sin gårdsvei fra tuna og ned. Ny kjørevei mellom tuna oppe i lia ble bygd på 1950-tallet.
Landskapet følger det brede og skogkledte dalføret fra Strøsdammen i vest og ned mot Hedalen i øst. I den slake dalbunnen ligger vannene Øvre og Nedre Grunntjern, Skrukkefylla, Suluvatnet, Nevlingen og Aurdalfjorden omkranset av bratte skog og fjellier på begge sider; Fledda mot nord, og Storrustefjell og Dyttholsfjellet mot sør. Vassfaret preges av villmark, men her finnes også områder hvor en solrik beliggenhet og skjerming fra de omkringliggende fjellene har skapt et varmt og lunt lokalklima. Vassfaret var tidligere tilholdssted for en bjørnestamme, og for mange er området uløselig knyttet til skildringene av Vassfaret og jakten på slagbjørnen Rugg i forfatteren Mikkjel Fønhus’ Der villmarka suser. Fønhus skrev sin historie med inspirasjon fra det som er kjent som norgeshistoriens lengste bjørnejakt i 1919. Den DNTmerkede Ruggstien fører i dag opp til en minneplate der bjørnen falt. Fønhus skildrer landskapet slik:
«Mellem kalkhvite fjell krøkte Vassfaret seg nordover. Det var en trang fjelddal uten folk. Men vilddyrene skrek, og vildmarken nynnet ødets og vaarnattens sang. Gammel krokfuru i liene, snebøid bjørk i fjeldkraket, frodig unggran i dalbunden, alle spilte de kvistene ut og sang med».
Men Vassfaret er mer enn villmark. Kulturminnene viser en langvarig og mangfoldig utnytting av utmarksressurser. Det er særlig kulturminner knyttet til skogsdrift og fløtning som preger området, men jakt, fangst, fiske, jernutvinning og småbruks- og stølsdrift har også satt sine spor. Skogsdrifta kan spores tilbake til slutten av 1600-tallet, med sikre kilder om tømmerfløting fra 1684. Som i andre skogsområder på Østlandet, ble fløtingen i vassdraget særlig viktig da trelasthandelen økte i omfang utover 1700-tallet. Det ble drevet fløting (eller brøtning som det kalles her) fram til 1967. Kulturminner knyttet til fløtningen er fire dammer, ved utløpet av Aurdalsfjorden, Nevlingen, Øvre Grunntjern og Strøsdammen. Ved demningene finnes damvokterbuer, overnattingshus for fløtere og skogsarbeidere, naust og fiskebuer. Det er kjent minst 18 tømmerkoier i Vassfaret, flere med staller. Langs elvene mellom vannene er det spor etter forbygninger, og i vannet innenfor dammen i Aurdalsfjorden finnes flere lensedopper. Vi vet lite om tidlig bosetting i området. Under befolkningsveksten på 1700–1800-tallet ble det trangt om plassen nede i de mer gunstige hovedbygdene, og da ga disse marginale plassene i skog og villmarksområdet en mulighet for levebrød. De første kjente gårdene ble ryddet fra midten av 1700-tallet og utover 1800-tallet. På det meste skal det ha vært 12 bruk og 20–30 setrer her inne. Den lille mølla ved elva mellom øvre og nedre Grunntjern vitner om korndyrking. Kornhøsten har imidlertid vært usikker, så mange livberget seg gjennom en kombinasjon av skogbruk, jordbruk, jakt, fangst og fiske. Vassfarplassen og Amundheimen, ved Nevlingen, ble begge ryddet rundt 1750. På Vassfarplassen er bare stabburet opprinnelig, de andre bygningene er satt opp på tuftene etter tidligere bygninger i seinere tid. Her er også artsrike slått enger. På Amundheimen står i dag to lafta hus som i seinere tid fungerte som skogshusvær. Like ovenfor står en liten jakthytte i sveitserstil som trolig ble reist rundt 1900. Områdets skolestue sto på Vassfarplassen fra 1866, men ble seinere flyttet til Amundheimen. Den siste gården ble fraflyttet i 1914. Områdets siste fastboende var Berte Skrukkefyllhaugen (1854–1950), som vokste opp på plassen Skrukkefyllhaugen ved vannet Skrukkefylla mellom Aurdalsfjorden og Nevlingen. Plassen ble ryddet rundt 1840, men ble fraflyttet da den brant i 1891. Berte og mannen bodde i Vassfaret til 1921. Fra 2012 er stue, låve og fjøs gjenreist på Skrukkfyllhaugen. Flere setre har bevarte eller gjenreiste hus. Under 2. verdenskrig ble hovedkvarteret til hjemmefrontbasen «Elg» etablert her, og fjellpartiene rundt Vassfaret ble mye brukt som slipplass for forsyninger fra England. Man kan fremdeles finne slippkontainere i området. På Vassfarplassen og Amundheimen ble det arrangert troppsjefskurs, noen av de første og mest omfattende kurs som ble holdt i det okkuperte Norge. Flere hus har hatt ulik bruk, blant annet ble de fraflyttede husene på småbrukene tatt i bruk som skogshusvær. Flere av bygningene her kan trolig knyttes til både jakt, fangst, fiske, jordbruk og skogbruk. Dette er karakteristisk for et område hvor ressursene i utgangspunktet er marginale for fast bosetning, men hvor en bred og mangfoldig utnytting av det som var tilgjengelig likevel gjorde det mulig å leve her. Etter etablering av verneområdene i 1985 ble det laget en kulturvernplan for deler av Indre Vassfaret, som blant annet vektla vedlikehold av kulturminner og å revitalisere skogsdrift i undervisningsøyemed. En avtale mellom Fylkesmannen i Oppland og grunneiere var knyttet til planen, sist revidert i 2003. I perioden 1991 til 2007 ble det drevet tradisjonell hogst, kjøring og fløting.
I 1894 vedtok Stortinget at det skulle bygges en jernbaneforbindelse mellom Christiania og Bergen. Byggingen av Bergensbanen var et stort samferdsels og industriprosjekt og kostet mer enn et helt statsbudsjett. Jernbaneforbindelsen, som ble åpnet i 1909, var viktig for å forbinde Østlandet og Vestlandet og kortet ned reisetiden betraktelig. Den raskeste reisen mellom Bergen og Christiania hadde tidligere foregått med dampskip og tog langs kysten – en reise som tok flere dager. Bergensbanen var det største prosjektet i jernbanebyggingens historie her i landet. Arbeidet kunne bare utføres sommerstid, og lange avstander i veiløst fjellterreng gjorde at transport av både folk og materialer var en stor utfordring. Den 82 kilometer lange Rallarvegen starter på Haugastøl stasjon og følger Bergensbanen til Finse, Hallingskeid og Myrdal før den fortsetter langs Flåmsbanen til Flåm. Dette er en anleggsvei som måtte bygges for å frakte materiell, utstyr og forsyninger fram til der jernbanen skulle anlegges.
Rallarveien har navn etter anleggsarbeiderne – rallerne. Arbeidet pågikk gjennom flere år, og på det meste deltok 2200 anleggsarbeidere. I alt var det over 15000 arbeidere innom anlegget i byggeperioden. Materiell og andre varer ble fraktet gjennom Hallingdal til Ustaoset og videre med ferjetransport over Ustevatnet til kaia på Haugastøl. Det ble blant annet fraktet dynamitt fra Engene dynamitt fabrikk (Nitroglycerin Compagniet) på Sætre i Hurum. Arkitekt Paul Due (1835–1919) fikk i oppdrag å tegne de permanente jernbanebygningene langs Bergensbanen. Han hadde ansvaret for bygningene på mange banestrekninger, i tillegg til en rekke enkeltbygninger. Han har etterlatt seg over 2200 tegninger i NSBs arkiver. Allerede kort tid etter at vedtaket om bygging av Bergensbanen var fattet, ble det satt opp et stort antall anleggsbrakker, stikningsbuer og andre bygninger. Enkelte var i stein som ble hogd ut på stedet, mens brakker i lemkonstruksjoner ble fraktet på kjerrer på anleggsveien. Disse kunne brukes i flere omganger. Både vokterboliger og stasjonsbygninger, oppført i en kombinasjon av naturstein og tre, ble bygd så tidlig at de kunne brukes også i anleggstida. Noen av bygningene, av typen provisoriske anleggsbrakker, var tenkt brukt som fjøs. Omfanget var lite da husdyrhold i høyfjellet var krevende. Det er bevart flere bruer og murer langs Rallar vegen. Det ligger også flere vokterboliger og sikrings boder langs veien. Landskapet er ganske åpent ved Haugastøl stasjon, med en slak fjellside i nord og Sløtfjorden på 985 moh. i sør. Et kort stykke vest for stasjonen skilles riksvei 7 og Bergensbanen. Jernbanen går videre langs det brede Nygardsvatnet, og her stiger terrenget bratt med frodig bjørkeskog og noe ur på oversida. Fjellgården Nygard fra slutten av 1700-tallet er den høyestliggende gården i landet, på 1000 moh. Rallarvegen følger jernbanelinja tett på det meste av strekningen. Veien er lite endret og følger i hovedsak samme trasé som den opprinnelige Rallarvegen, og følger terrenget uten nevneverdige skjæringer eller fyllinger. Veien ligger imidlertid bare i dagen, mens jernbanen går i flere mindre tunneler og snøoverbygg.
Seterdalen er en bred dal med slake dalsider som går over tregrensa på begge sider. Numedalslågen, med mange små øyer og store steinblokker, snor seg gjennom landskapet. Dalbunnen er ganske myrlendt, men er også preget av mye fjellbjørk, som dekker åssidene opp til rundt 1100 moh. Ossjøen ligger omtrent midt i landskapet. Innerst i dalføret, vest for elvemøtet mellom Heinelva og Numedalslågen, er det i dag så å si ingen bebyggelse. Her går grensa til Hardangervidda nasjonalpark. Landskapet virker ved første øyekast urørt, men man skal ikke lete lenge før man ser at hele området har vært utnyttet av folk til alle tider. Ulike kulturminner vitner om at landskapet har vært brukt i et langt tidsrom og på ulike måter, og at det har vært en intensiv utnytting av ressursene. Seterdalen er rik på kulturminner fra ulike perioder. Kulturminnene forteller om utviklingen og utnyttelsen av ressursene i fjelltraktene inn mot Hardangervidda helt fra steinalderen og fram til i dag. Langs de gamle slepene finnes både steinalderboplasser, jernvinner med blestertufter og kullgroper, fangstanlegg, gravplasser, steinlæger, steinbuer og setrer. Rundt Ossjøen er det registrert flere oppholdssteder og boplasser fra steinalderen. Lokalitetene er lite undersøkt, men gir et godt bilde av hvor lenge området har vært brukt av mennesker. De viser også hvor viktig ferdselen langs de store vassdragene var for de første jegerne som høstet av de rike viltforekomstene helt opp mot Hardangervidda. Ossjøen er et av få uregulerte vassdrag tett på høyfjellet i Buskerud, og steinalderboplassene ligger ennå langs dagens strender 951 moh. Ved Låglitunga viser over 40 systematisk anlagte fangstgroper hvordan de tallrike reinsdyrflokkene var en viktig fangstressurs. Gropene er trolig fra jern alder. Fangstsystemet kan sees i sammenheng med de store fangstanleggene i Dyregravshalle og ved Skarvsvatnet litt lenger sør, og viser en imponerende organisert jaktteknikk. Store arbeidsressurser må ha blitt lagt ned for å bygge og opprettholde et slikt fangstanlegg. Det er registrert flere jernvinner på begge sider av dalføret. Jernvinnene er fra vikingtida og middelalderen og flere har svært høy pedagogisk verdi etter som slagghauger, blestertufter og mulige ovn steder er synlige i terrenget. Kullgropene ligger i liene rundt store jernvinneanlegg, og viser forbindelsen mellom dem. Jernet må ha vært en viktig ressurs i mange generasjoner siden omfanget av utvinningen er så stort. Det er funnet en skafthulløks fra jordbrukssteinalderen på Bekkenseter. Ved Bjordalsbekken ligger det en gravhaug, trolig ei kvinnegrav. Jakt og fangst har sammen med utvinning av jern skapt livsgrunnlag langt inn mot Hardangervidda. Gravhaugene kan vitne om fast bosetting så langt tilbake som i jernalderen. Utstrakt kontakt over Hardangervidda har tidlig vært viktig. I Seterdalen kommer det ned to sidegrener av nordmannsslepene. Slepene var ferdselsveier og kommunikasjonsårer over fjellet i gammel tid. Her gikk driftekarene med fedriftene sine, og handels karer fra både øst og vest for å handle på ulike markeder. I middelalderen må handel med produkter som jern og skinn ha vært av stor betydning. For gårdene i fjellbygdene var dette viktige byttemidler mot korn, fisk, salt og andre varer. På Kolsfet ved Ossjøen skal det ha vært en markedsplass i middelalderen (muligens tidligere), som viser hvor viktig denne handelen mellom øst og vest var. Det finnes rundt 20 setrer og noen få steinlægre i området, med både ruiner og stående bygninger. Setrene har vært langsetrer til gårder i hovedbygda i Dagali. De fleste setervollene ligger på nordsida av vassdraget, i en slak solvendt helling. Setervollene er, med unntak av én, ikke ryddet for stein. Her er flere eldre bygninger, både av tre og stein, i tillegg til et antall ruiner. Ingen av setrene er lenger i tradisjonell bruk, men de fleste har seterbuer/hytter som brukes. På Urdeli var det drift til 1990-åra. Alle setervollene har fortsatt et åpent preg. På Urdeli, Hårånatten, Hølet og Bekkenseter er det delvis bevarte seterhus i stein. Åan er i en særstilling med mange eldre tømmerhus.