Vangrøftdalen og Kjurrudalen er et unikt seterlandskap med rundt 100 setre og dyr på utmarksbeite. I 2021 er det mjølkeproduksjon på 26 setre. De fleste aktive setrene ligger i Vangrøftdalen, mens flere av setrene i Kjurrudalen har tilknytning til de samme eierne, og brukes til slått eller beite. Beiting holder landskapet åpent og ivaretar den rike vegetasjonen. Gjennom generasjoner har områdene blitt utnyttet til beite og produksjon av fôr. I tilknytning til setervollene ligger flere slåttebuer og løer. Høyet ble fraktet hjem til gardene og brukt til vinterfôr. Noen slåttearealer blir fortsatt slått.
Området ligger i det geologiske Trondheimsfeltet, som består av kalkrike kambrosilurbergarter. Dette gir grunnlag for et godt jordsmonn og en svært rik vegetasjon. Området er kjent som et av de botanisk rikeste seterlandskapene på Østlandet med mange kravfulle plantearter. En rekke kulturbetingede arter som er nasjonalt eller regionalt truet finnes her. Elvene i de to dalene heter Vangrøfta, Snudda, Tjurua og Hongåa.
Spesielt for dette området er at det hører flere setre til hver gard. En gard kunne ha fire til seks setre hver, vanligvis ei vårseter og ei høstseter nær bygda, og to sommersetre, ei i Vangrøftdalen og ei i Kjurrudalen. Det ene året slo de slåttene i den ene dalen og setret i den andre, og neste år motsatt. Grunnen til at de drev vekselbruk var for å utnytte ressursene best mulig. Når områdene ble brukt vekselvis, fikk både beitmarka og slåttengene hvile et år for å hindre at vollene ble utarmet. Når alle seterbrukerne vekslet på likt, fikk en holdt beitedyra unna utmarksslåttene de årene det skulle slås. Bruken var strengt regulert, og seterlandskapet var dermed inndelt som et mosaikklandskap. Denne vekselsbruken, og den ressurskrevende flyttinga mellom setrene, viser at utmarksressursene var viktige for å kunne leve på gardene i bygda.
Mange av gardene har fortsatt to til tre setre med bebyggelse. Bygningsmiljøet i seterdalene er unikt og har et betydelig antall verneverdige bygninger. Den tradisjonelle byggeskikken er spesielt godt ivaretatt, og her finnes mange kulturminner fra ulike tidsepoker.
Et setertun består ofte av et seterhus, et fjøs, ei avkjøling og ei eller flere løer. Typisk for seterstua er at den er lang og smal med et skjæle i midten, og masstu og senge- eller oppholdsrom på hver side. Inngangsdøra er i skjælet. Masstu og sengerom er som hovedregel lafta av tømmer, mens skjælet er i grovt bindingsverk med stående bordkledning utvendig. Karakteristisk er «båsmuren» som er en lokal variant av skorstein. Da er pipa murt utenpå huset, og grua er en nisje i veggen og ut i pipa. Avkjølinger er bygninger som står ved en bekk, eller over et oppkomme for kjøling av mjølk. Fram til begynnelsen av 1900-tallet var det vanlig å holde flere dyreslag på setra. Det står derfor fortsatt noen grisehus, geitefjøs, sauefjøs, kalvefjøs og staller i tillegg til kufjøs på setervollene.
Foruten bygninger på setervoller og i utmarka, finnes det spor av annen ressursutnyttelse. Fossgruva, sør i Vangrøftdalen, ble drevet en kort periode tidlig på 1800-tallet og på starten av 1900-tallet. Det finnes tydelige spor etter gruva i landskapet, og stallen og krutthuset som hørte til er restaurert. Ved fossen er det rester etter kraftverket som sto ferdig i 1911 som ga strøm til gruveheis, vannpumper og en kompressor til drift av boremaskiner og litt lys. I en lengre periode gikk hovedtransportåra fra Bergstaden til Trondheim gjennom Vangrøftdalen fordi vegen gjennom Gauldalen var for dårlig, og derfor finner vi navn som Byvegen og Bysletta i Vangrøftdalen.
Fra de avrunda åsene på 500-850 moh. nord og øst i landskapet, brer en skogkledd vid innlandsdal seg sørover med store flate myrområder. Her renner mindre vann, bekker og elver ned i hovedvassdraget Flagstadelva. I sør blir landskapet stedvis noe brattere, og elva renner gjennom et gjel.
Berggrunnen består av funnfattig spagmatitt, grunnfjell og kvartsskifer. Dette står i kontrast til de kalkrike flatbygdene sørvest for området. I nordøst preges landskapet av store, sammenhengende myrer. Jernutfellinger i myrene var grunnlaget for uttak av myrmalm og jernutvinning helt tilbake til jernalder. Dette forklarer det norrøne opphavet til navnet Mårlia.
Sør for setra på Tørbustilen i søndre del av dette landskapet, er det registrert sju jernvinneanlegg fra eldre jernalder. Jernvinneanleggene ligger på små koller i et småkupert molandskap. De ble fyrt med ved, ikke kull, og det er derfor ingen synlige kullgroper ved disse anleggene. Noe lengre nord, på tørrmoene nær myrområdene ved Haugsætra, Nybusætra og Tørbustilen er det registrert til sammen 15 jernvinneplasser og 104 kullgroper fra yngre jernalder og middelalder. Disse fordeler seg på fem forskjellige områder. Sør for Nybusætra er jernvinneaktiviteten også synlig i stedsnavnet Blesterbakken. Det viser til blåsebelgene som ble brukt for å oppnå høy temperatur i jernvinneovnene.
Jernutvinning var en utmarksaktivitet som måtte tilpasses de rolige periodene i gårdenes årssyklus. Å utvinne jern fra myrmalm var en omfattende prosess der myrmalmen først ble spadd ut av myrene. Deretter ble malmen brent på bål, dvs. røstet på tørrmoene, før den ble brent på kull i jernvinneovnene. Vedhogst, vedtørking og kullproduksjon i kullgroper var driftsspor som gjorde store inngrep i vegetasjonen, og som åpnet landskapet. Store deler av myr- og moreneområdene i området ble benyttet i produksjon av jern. Jernvinnene ligger på morenekantene nær myrområdene. Kullgropene og røsteplassene ligger spredd på tørrmoene nær jernvinneplassene. Jernet ble til slutt fraktet ned til sentrale gårder i Vang og Furnes.
Jernproduksjon av industriell karakter i dette landskapet er datert fra 200 til 1400 e.Kr. Jernutvinninga på åsene fra Moelv i nordvest, via Løten til Romedal i sørøst, har vært en viktig økonomisk faktor for hele Mjøsområdet i yngre jernalder og middelalder. Det store omfanget av jernframstillingsplasser vitner om handelseksport ut av regionen. Jernet fra Vangsåsen kan knyttes til maktsenteret på Åker i yngre jernalder og til Hamarkaupangen i middelalder. I høymiddelalder har jernhandelen fra Hedmark vært en betydelig inntekt for kongemakten.
I landskapet ligger det to mellomstore fangstanlegg med en lengde på 1-1,5 km: ett ligger på moreneryggen langs Svartholbekken i Lavsjømyrene i nordøst, og ett ligger langs morenekanten nord for Svartdalsbekken i sør. Viltkjøttet fra fangstanleggene har nok dekket et lokalt matbehov, mens varer av bein, gevir og pels har vært viktig handelsartikler på Hamarkaupangen.
Området tilhører i dag Vang bygdeallmenning og eies av 374 gårdbrukere der alle har eiendoms- og bruksrett til utmarksressursene. Retten til ressurser i utmarka er beskrevet i middelalderens landskapslover, og Gulatingsloven fastslår at «Enhver skal ha allmenningen sin som han har hatt fra gammel tid». Bruksrett til de livsviktige utmarksressursene gjaldt jakt, fiske, sanking, hogst, beite og setring. I skogområdene vest for Hedmarksvidda og øst for jordbrukslandskapet langs Mjøsa, har gårdene i Vang, Furnes og Ringsaker hatt sine setrer. På det meste, omkring 1850, hadde 90% av alle matrikkelgårdene i Hedmarksbygdene setre. Innenfor KULA-området ligger det om lag ni setervanger.
I forbindelse med befolkningsøkningen på 1600-tallet, ble det behov for å flytte buskapen opp i utmarka for å spare åker- og engareal i bygdene i dalbunnen. Setrene ble ryddet der det var godt beite med kalkrike lommer, og ved fruktbare myrer. Buskapen på setrene fikk god tilgang til næringsrike beiter med mineralholdige urter som bjørnskjegg, starrarter og dvergbusker. Seinsommerslått gav også økt tilgang til ressurser. Fôr og gras ble kjørt hjem til gårdene fra setrene. Med setringa kunne det dyrkes mer korn, potet og vinterfôr i bygda. Det var matrikkelgårdene som hadde seterrett, og setringa kunne foregå langt unna gårdene.
Setra lå så langt fra gården at det var behov for hus til både dyr og folk, som størhus, fjøs og løer. Størhuset kommer av gammelnorsk – stavrhus – som betyr arbeidshus. På setra inngår inngjerda slåtteområder, løkker og lokkebakker. I Vangsåsen var det en egen bygningstype med fraskilte mjølkebuer. Fjøset var som regel et ett-, to- eller treroms laftet hus. Størhusene var enkle, og hadde sjeldent mer enn to rom.
Setrene ligger enkeltvis eller i klynger. Det var beiteressursene som avgjorde størrelsen. De spesielt rike setrene, som den store Brumundsætra i nord, har hatt opptil 40 setre. Setrene har ulik lokalisering – de kan ligge ved et vann som ved Nybusætra, ved myrområder som ved Steinsætra, langs etter en veg som Brumundsætra eller ved ei elv som ved Tørrbustilen. Beitinga i utmark var en allmenningsrett, og det var fellesbeite utenfor setervangene. Produksjonen av mjølkevarer som smør, fløte og ost var det knyttet eiendomsrett til. Den tilhørte hver enkelt gård som hadde dyr på setra. En siste rest av setringa og skjøtselen av dette landskapet, er at Vang allmenning i dag holder landskapet rundt setrene åpent. Kuene styres til å beite seternært og ikke i skogen. Allmenningen krever også vedlikeholdsplikt for seterbygningene, noe som ivaretar et minimum av vedlikehold.
Landskapet består av to høytliggende jordbruksbygder i skogsfjelldaler. Geologisk tilhører berggrunnen Trondheimsfeltet og domineres av fyllitt og kambrosilur, som gir grunnlaget for jordbruk såpass høyt over havet.
Bygdene Vingelen og Tolga er aktive jordbruksbygder, og ligger i hvert sitt landskapsrom. De to landskapsrommene deles av de skogkledde kollene Vangsåsen og Skomakaråskletten. Mellom Tolga og Vingelen går Gammelvegen, dagens riksveg 2258, og distansen mellom bygdene er omtrent ei mil. Gammelvegen er det historiske vegfaret som har bundet bygdene sammen. Før gruvedrifta var det stort sett bare Vingelen som hadde bosetting.
Med kopperverkets etablering begynte ei ny tid med omfattende virksomhet som preget landskapet. Ny befolkning kom flyttende fra mange kanter for å få arbeid i gruvene, ved smeltehyttene, med vedhogst, kullbrenning eller transport. Nye bosettinger ble reist rundt smeltehyttene, blant annet på Tolga, og i de største skogområdene.
Vingelen ligger i en dal formet som en U oppunder fjellet Kletten i sørvendte lier, og med den trange seterdalen Gjeldalen i nordvest. I dalbunnen er det morenegrus med mektige smeltevannsavsetninger. Bygda Vingelen er i stor grad sammenhengende innmark. Skogen rundt jordbruksdalen domineres av bjørk med spredte furutrær. Det er eldre kulturmark, særlig i form av beiter, i de øvre delene av bygda mot Kletten. Kulturlandskapet i Vingelen representerer et helhetlig jordbrukslandskap med en rekke biologiske og kulturhistoriske verdier. Bygda har i dag garder i drift med ku, sau og grasproduksjon. Lokalbefolkningen har hatt og har stor interesse for å ta vare på kulturarven.
Vingelen er et av landets høyest beliggende kirkesogn. Gårdsbebyggelsen i Vingelen ligger på 550-700 moh. Setergrendene ligger noe høyere, opp mot 850 moh. Allmannavegen er den eldste og mest brukte vegen gjennom bygda. Den går i rett linje fra Tynset kirke og ble brukt som ferdselsåre sommerstid for folk med ærend nordover mot Nidaros, og for pilegrimer. På Persjordet, sentralt vest i bygda, sto det ei middelalderkirke som ble revet like etter 1650.
Vingelen har ensarta gammel bebyggelse, som ligger gruppert omkring de to eldste «gardkrullene» Vingelsgarden og Røe. Vingelen kirke fra 1880 ligger midt mellom dem. På 1800-tallet ble Vingelsgarden ofte omtalt som syv-bøndersgarden. Dette gjenspeiler at det den gang lå syv gårder tett sammen i et klyngetun. De mest typiske gårdsanleggene er lukkede firkanttun med umalte tømmerbygninger, stuebygning, sommerstue, stabbur og driftsbygning(er). Smie og kornbadstu ligger på grunn av brannfaren som regel for seg selv. Bygda har en konsentrasjon av enkle og forlengete østerdalsstuer, dessuten gamle og nyere kaffekvernbygninger. Fra slutten av 1800-tallet ble det vanlig å bygge toetasjes bygninger, for det meste en variant av trønderlåna med østerdalsstua delvis bygd inn.
Fôrressursene i utmarka med lauving har vært avgjørende for dyreholdet i bygda, og utmarksslåtter og slåttemyrer ble høsta langt til fjells. Utmarksslåtten tok slutt omkring 1920-30. Fortsatt beiter både storfe og sau i utmarka. I 1990 hadde 41 bruk i Vingelen seterdrift. I 2015 var det nesten halvert til 24 enkeltsetre og 2 fellessetre.
Det var ei tid gruve i Vingelen på Kletten, fram til 1835. Koppermalmen der var fattig, men avstanden ned til Tolga smeltehytte var kort og transporten derfor billig, så det var grunnen til at gruvedrift i Vingelen ble etablert.
Skogen rundt Røros ble raskt uthogd, og det ble billigere og enklere å frakte koppermalmen dit hvor det var tilgang på ved og kull. Innenfor Circumferensen var det ni mindre hytteanlegg knytta til gruvedrifta. Tolgen smeltehytte ble etablert i 1670, og denne var i drift i 200 år, noe som gjør Tolga til den lengst drevne desentraliserte smeltehytta i kopperverket sitt eie. På Tolga var det svær furuskog og et bra fossefall. Sideelva Tolja hadde stabil vannføring som kunne drive vasshjul og blåsebelger i smeltehytta. Selve smeltehytta var plassert litt nedenfor fossen, mens deler av anlegget lå der Malmplassen Gjestegård ligger i dag. Den store slagghaugen er nå bebygd, men den synes fortsatt som en 10-15 meter høy skråning mot Glomma.
Håndverkere av mange slag bosatte seg ved smeltehytta i «Gata». I 1750 var det 13 garder på vestsida av Gata og 11 på østsida. Etter bare noen få tiår var det mer enn 400 bosatte rundt Tolgen hytteplass. De fleste bygde opp små gårder hvor de hadde husdyr, for livberging i de tider da drifta av hytteanlegget var ustabil.
Ingen steder i Circumferensen var ferdselen større enn ved Tolga, der over 100 lass med kull per dag passerte på veg til Røros eller ble tippet av ved Tolgen hytte. Det førte til stor gjestgiver-aktivitet ved Tolgen hytteplass. Mange garder langs Gata drev ferdasgårder med ekstra husly og staller for folk og hester. Denne aktiviteten ga grunnlaget for omfanget av bebyggelsen. Dagens kirke er andre generasjon, og ble bygget i 1840.
På Tolga er det bratt, og for å planere murte de som bosatte seg der terrasser i tørrmur. På de terrasserte arealene kunne de dyrke gras, poteter og andre grønnsaker. Tørrmurer ble også bygd for å støtte opp for veger, elveforbygninger, og som platå for bygninger. På Tolga er det kartlagt 118 murer på vestsida av Glomma fra Tolga sentrum til Erlia.
Slottet ble vedtatt lagt til Bellevue-høyden i Bymarken vest for byen i 1820-årene. Første kjente plan for Slottsparken fra 1835 omfattet området helt opp til Uranienborg. Både planene for selve Slottet og Slottsparken ble siden redusert og forenklet. Med planene for slottet ble den allerede påbegynte utviklingen hvor byløkker ble transformert til villaområder med overklassekarakter styrket. Kongen begynte i 1830-årene å kjøpe opp løkker (også utenfor Bymarken: Lille Frogner med Briskeby) for å kunne danne en sammenhengende offentlig park fra Slottet til Bygdøy. Dette prosjektet ble oppgitt før Oscar I overtok tronen i 1844. For å få en myk overgang mellom Slottsparken og den nye boligbebyggelsen rundt, ble det trukket grensegater, Parkveien og Wergelandsveien mot vest og nord inne på Slottseiendommen. Tomtene langs disse veiene fikk bestemmelser (servitutter) som regulerte bebyggelsens størrelse, karakter/bruk og plassering på tomten. Servituttene hadde blant annet krav om forhager og at sekundærfunksjoner skulle være på husets bakside. Slottsarkitekt Hans D.F. Linstow ville at bebyggelsen skulle være landlig med frittliggende boliger etter mønster av engelske villabyer.
Slottskommisjonen v/ Lindstow sto for salget, og i 1846 ble tomtene i Wergelandsveien 15-29, Parkveien 27-31 og Uranienborgveien 1-3 stukket ut. Kongens ønske var at med Slottet som ståsted, skulle den videre utbygging vestover harmonere med den nye villabebyggelsen nærmest Slottet. Med og uten Slottets medvirkning, ble utviklingsmønstret for Wergelandsveien og Parkveien, gjentatt i den videre transformasjonen vestover av løkkemarken. Området langs Parkveien til Colbjørnsens gate og Inkognitogata mellom Uranienborgveien og Riddervolds gate er eksempel på dette. Den servituttbelagte utformingen av byvillaene rundt Slottet, er å betrakte som Norges første villaregulering. Frem til midten av 1880-årene var utbyggingen av den nye vestkanten fullstendig dominert av frittstående toetasjes bebyggelse med forhaver: byvillaer. Dette fortsatte også etter at Bymarken (området innenfor Niels Juels gate, Skovveien og nordover mot Bjølsen) ble innlemmet i byen i 1859, med den forskjell at villaene nå måtte oppføres i mur. Først fra 2. halvdel av 1880-årene ble det vanlig å oppføre mur-leiegårder på Oslo Vest.
Den langsiktige konsekvensen av Linstows slottsplaner, er at utbyggingsmønsteret på Vestkanten blir annerledes enn på Østkanten. Byvillaer er en kostbar utbyggingsform som bare de mest velhavende hadde råd til å bosette seg i. Som en følge av dette endrer det sosial-geografiske hovedskillet seg gradvis fra sentrum/periferi til vestkant/østkant. Fra ca. 1900 er dette skillet tydelig. Av enkeltvillaer nevnes spesielt Parkveien 45 og Inkognitogata 18. Parkveien 45, ”Villa Parafina” ble bygget for parafingrosserer F. Sundt i 1877. Arkitekt H. Nissen. Overtatt av Staten i 1896 og er nå Statens representasjonsbolig. Murvillaen i Inkognitogata 18 ble oppført i 1891 for murmester Emil Christophersen. Arkitekt H. Bucher. Kjøpt av Staten i 1997 og er nå statsministerbolig.
Elisenbergløkken var frem til 1890-årene fullstendig ubebygd. Området inngikk i Elisenberg-eiendommen som i 1790-årene ble bygslet på arvefeste fra Frogner hovedgård, men senere frasolgt derfra. I tillegg kommer en mindre del av den s.k. Gadeløkken. Hovedinndeling av angjeldende ubebygde stykke ble gjort allerede i 1880-årene, ved gateløpdragning. Slik gateregulering fant sted over hele det nye ytterområdet innlemmet i byen i 1878/9. Tomtestykket ble ervervet av et aksjeselskap, AS Elisenbergløkken. Dominerende i selskapet var advokat Ludvig Meyer, en viktig person i 1890-årenes byutvikling, særlig på Vestkanten. I tillegg til de kommunalt innregulerte gårdene fikk de trukket en gate midt gjennom området i retningen nord – syd, Gimleveien. Hjørnet på Frognerparken virker som utgangpunkt for reguleringens akser.
Tomteselskapet formet sin bebyggelsesplan med tilhørende servitutter slik at området også skulle kunne romme arbeiderklassepregede gårder uten karnapper eller balkonger. Ellers ble området dominert av typiske vestkantgårder med utsmykkede fasader. Hovedutbyggingen frem til ca. 1900 er oppført i en type Dresdner-senbarokk, med svungne eksteriør elementer. Etter hvert kom gårder i «Frogner-jugend» til. Den enhetlige karakteren utelukker allikevel ikke en viss sosial differensiering: En del av Odins gate og den ene siden av Eckersbergs gate har ikke typisk vestkantpreg. Man finner for eksempel de samme fasadeskjemaene her som i Thorvald Meyers gate nederst på Grünerløkken.
Frognerveien, som danner områdets nordgrense, er også en typisk grensegate idet den skiller mellom massiv leiegårdsbebyggelse i syd og åpen villabebyggelse i nord. Gimleveien, som danner en slags ryggrad i området, har en av byens lengste intakte brosteinstrekninger, om enn lappete og bulkete. Mot syd danner Frogner kirke et fondmotiv for Gimleveien; antagelig har dette spilt en rolle for plasseringen av kirken. Likeledes danner Norum Hotell, nå Rica, en fint formet avslutning av området, der Gimleveien munner ut i Bygdøy allé.
Kommunen innregulerte en ny gate, Odins gate, gjennom området sent i selskapets inndelingsprosess. Dette førte til at noen av tomtene mot begge sider av Odins gate og den ene av sidene mot Eckersbergs gate ble relativt grunne – for grunne til å romme bygårder av innarbeidet L-form. Forhagebeltene ble her gjort grunnere. Tomteselskapet formet av den grunn sin bebyggelsesplan med tilhørende servitutter slik at området også skulle kunne romme mer arbeiderklassepregede gårder uten karnapper eller balkonger. Disse fikk inngang fra porten eller gårdsrommet, og var overveiende to-værelses boliger uten pikeværelser.
Ellers ble området dominert av typiske vestkantgårder: rikt utsmykkede fasader med karnapper bak forhøver, L-formede leilighetsplaner med bl.a. spisestue, pikeværelse og badeværelse. Hovedutbyggingen frem til ca. 1900 viser et flott utvendig ensemble nord i området, der Nordraaks gate og Solheimsgaten møter Gimleveien. Disse gårdene er oppført i en type Dresdner-senbarokk, med svungne tårnhjelmer - alle opprinnelig kobbertekket - og konveks-konkavt tilskårne balkonger. Strøket ble ikke fullt utbygd før 1899-krakket. Byggevirksomheten tok ikke helt slutt, men skjøt fart igjen først omkring 1910. Etter hvert ble de fleste hullene i husrekkene fylt av gårder i ”Frogner-jugend”, arkitekt Syver Nielsen var toneangivende. Det gjelder også øvre del av Thomas Heftyes gate (nr. 52-62).
Grønland/Grønlandsleiret følger omtrent middelalderens strandlinje på østsiden av Bjørvika, men først i 1650-årene er strekningen daterbar som opparbeidet vei. Helt i øst starter den der middelalderens nonnekloster lå ved Hovinbekkens utløp, og hadde bro over bekken inn til byen. Etableringen av Vaterlands bro i 1654 gjorde veien til ny hoved innfart til Christiania øst- og nordfra. Veien med tilgrensende bygninger er derfor resultatet av flere hundre års byutvikling. Det svært heterogene gatebildet rommer alt fra fredete kjøpmannsgårder og bygårder med en enestående rik sosialhistorie til viktige kommunale institusjoner og dessuten samferdselsanlegg fra 1960-tallet.
Grønlandsområdet har stor tidsdybde, og det er bevart bebyggelse fra tiden før innlemmelsen i Christiania i 1859. Grønlands tidligste og opprinnelige bebyggelse var av tømmer og bindingsverk. Kjøpmannsgårdene hadde hovedhuset mot gaten og flere bakbygninger på baksiden. Et særlig godt bevart eksempel er det fredete Asylet, Grønland 28 oppført som kjøpmannsgård, men som har en rik kommunal- og sosialhistorie. Historien om Grønland er historien om fattigfolk og enkelte rikfolk og om variert næring og virksomhet. I Grønlandsleiret 28 ligger også en enkeltstående rest av forstadsbebyggelsen på Enerhaugen, et toetasjes trehus fra ca. 1812 som også har høy personalhistorisk verdi. Fremt til Grønland ble innlemmet i Christiania i 1859 bar strøket preg av å være selvgrodd. Da ble det innført murtvang og overgang til murbebyggelse. Over tid medførte innlemmingen også en sterk funksjonsendring. Det ble oppført offentlig bebyggelse og forretningsgårder langs hovedgaten, industri på sørsiden, og boligbebyggelse på nordsiden. Den offentlige bebyggelsen er dessuten et ledd i den generelle oppgradering av bydelsbasert infrastruktur og service som fulgte av innlemmingen i byen. Grønlandsanlegget med kirke, skole og kombinerte brann- og politistasjon er et hovedverk i norsk arkitekturhistorie og kommunalt byggeri på 1800-tallet.
Etter byutvidelsen begynte den omfattende transformasjonen av bebyggelsen som har fortsatt opp til i dag. Gateløpets bredde har gjort det mulig å oppføre flere høye bygg langs Grønlandsleiret i kontrast til den eldre bebyggelsen. Blant disse er Holtangården og Stepla-gården, funksjonalistiske leiegårder av høy kvalitet. Sistnevnte er også bærer av den jødiske historien i bydelen. Grønland var lenge et forlystelsesstrøk og har også mange religiøse forsamlingslokaler. I hjertet av bydelen ligger Grønland T-banestasjon med landets første underjordiske forretningspassasje. Den har bidratt til at Grønland ikke bare er en bydel i Oslo, men et sted som besøkes av folk fra hele byen på grunn av bydelens mangfold av butikker og et internasjonale vareutvalg. Grønland er derfor et unikt sted i Norge.
Ved munningen av Tinayrebukta i Krossfjorden ligger Camp Zoe (også kalt Camp Sue). Hytta ble oppført i 1911 av Henry Rudi på oppdrag fra Ernest Mansfield. Fangsthytta ble, i følge Oxaas, oppkalt etter Mansfields datter Zoë. Sesongen 1911-12 overvintret Henry Rudi i Ebeltofthamna og brukte den nybygde hytta på andre siden av fjorden som bistasjon. Fangstmannen var utredet av Northern Exploration Company (NEC) og var i realiteten vaktmannskap for NECs okkupasjoner i området. For denne jobben fikk han 50 kroner pr. måned samt halvparten av fangsten. I årene fram mot NECs konkurs i 1929 og til de ble oppkjøpt av den norske stat i 1932 var fangstfolk jevnlig vaktmannskap for NECs anneksjoner både i Ebeltofthamna og i London. I alle disse årene ble Camp Zoe brukt som bistasjon.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte Camp Zoe. Område 1 Nordvestspitsbergen
Schweigaardsgate
Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll har fortsatt samme trasé gjennom Gamlebyen som da den åpnet i 1854. Den har virket strukturerende på omgivelsene og Schweigaards gate er anlagt parallelt med jernbanen. Hovedbanen ble anlagt på tvers av gamle ferdselsveier. Det gamle veikrysset ved Ladegården ble liggende sør for jernbanesporet. Dette førte til at om man kom nordfra via Strømsveien/ St. Halvards gate måtte jernbanen krysses to ganger før en kom inn i Christiania via Vaterlands bro. Da Schweigaards gate ble opparbeidet mellom Grønlandsleiret og St. Halvards gate, oppsto det en direkte forbindelse på nordsiden av jernbanen mellom sentrum og byens østlige omegn.
Schweigaards gate, samt Hollendergata litt vest for dette delområdet, er to av få områder i Oslo hvor det er lagt stor vekt på å skape byrom av høy kvalitet gjennom anleggelsen av plassrom. Harald Hårdrådes plass er en bevisst og godt utformet plass akkurat der gateløpet gjør en knekk.
Ekspansjonen på 1800-tallet begynte med masseinnvandring og opphoping av fattigfolk i den førindustrielle randbebyggelsen. Dernest kom byutvidelse og forbedring av kommunal infrastruktur. Fra ca. 1870 og framover kom byggevirksomheten, hovedsakelig murgårdsbebyggelse. Det er denne
typen bebyggelse som i dag er den framherskende i delområdet Gamlebyen - Schweigaards gate. Leiegårdene i tegl har ofte pussede fasader inspirert av tysk arkitektur. Dette var en videreføring fra de allerede bebyggede strøkene på Grønland, Grønlandsleiret og Oslo gate.
Så å si hele Gamlebyen, som fram til 1924 het Oslo, er utbygd etter større og mindre utparselleringer fra Oslo Ladegård. Stadig nye områder ble regulert, utstykket og matrikulert. Schweigaards gate er et eksempel på dette. I Gamlebyen ble det i tillegg til vanlige «gråbeingårder», også bygget mer forseggjorte funksjonærboliger med større leiligheter.
Strøket rundt Schweigaards gate, omtrent fra Hollendergaten i vest opp til krysset med St. Hallvards gate i øst, har sett under ett, middelklassekarakter. Bygningene avspeiler utviklingen i
Kristiania, fra lave bygninger på begynnelsen av 1880-tallet til høye bygninger på sent 1890-tall, hele tiden i sen-klassisistisk stil. Schweigaardgates beliggenhet inntil jernbanelinjen trakk områdets status ned, men på den andre siden trakk det engelskinspirerte parklandskapet med idrettsplass på Klosterenga området opp. Kvartalene ble gjort små slik at det ikke var plass til bakgårdsbedrifter eller boliger, og det ble lagt stor vekt på arkitektoniske og urbane kvaliteter.
Oslo botsfengsel og Botsparken
Straffelovkommisjonen av 1837 planla opprinnelig sju botsfengsler ut over landet, men av økonomiske grunner ble bare Botsfengselet i Oslo bygd. Byggearbeidene startet i 1844, samme år som planleggingen av Gaustad sykehus begynte. Fengselet ble tatt i bruk som landsfengsel for mannlige langtidsfanger i 1851. Bygningen besto av et hovedbygg med tre fløyer, totalt 240 celleplasser. Arkitekt var Heinrich Ernst Schirmer. I 1886 ble det påbygd en fjerde fløy, tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan, med en fengselskirke.
Botsfengselet ble bygget etter Philadelphiamodellen. Den har sitt navn etter den amerikanske byen Philadelphia og har som prinsipp at individet skal rehabiliteres gjennom bot og isolasjon. Modellen er basert på klosterets idé om renselse gjennom bot, bønn og total isolasjon, både fra fangenes vanlige miljø og fra medfangers dårlige innflytelse. Philadelphiamodellen forener sosial-kristelig omsorg og tvang.
Fengselets arkitektoniske utforming understreker tydelig funksjonen og formålet med Botsfengselet. Adkomsten opp til fengselet starter ved Grønlandsleiret går opp gjennom alléen og mellom boligene til henholdsvis presten og direktøren. Fengselets utforming understreker den totale isolasjonen. Høyt plasserte vinduer slipper inn dagslys, men hindrer utsyn. Innsatte ble luftet enkeltvis i vifteformede luftegårder. Disse lå i enden av hver cellefløy, og i enden av sydfløyen kan restene av luftegårdens murfundament fortsatt sees. Selv under gudstjenesten i den opprinnelige kirken, som seinere er ombygd, satt fangene isolert i hver sin bås, slik at de bare kunne se presten, prekestolen og alteret.
Sentralt i det vifteformede fengselsanlegget er sentralhallen, og ut fra denne stråler fengselets fire fløyer. Sentralt i hver fløy er det et stort åpent rom med gallerier langs veggene i alle etasjer. Fra galleriene er det dører inn til hver celle. Galleriene er forbundet med åpne trapper. Hele fengselet kan overvåkes fra sentralhallen.
Botsfengselet er omgitt av en ringmur, og utenfor denne var det opprinnelig et åpent, bredt grønt belte. Murens funksjon var både å holde fangene innenfor og å virke avskrekkende for omverdenen. Det grønne beltet utenfor ringmuren skapte distanse, og den avskrekkende effekten ble forsterket ved at muren kunne betraktes på avstand. Det grønne beltet gjorde det også lettere å oppdage fanger under flukt. For å forstå fengselets opprinnelige formål og funksjon, må derfor det grønne beltet, fengselsmuren og bygningsmassen innenfor fengselsmuren betraktes som en helhet.
I 1970 ble Botsfengselet nedlagt som landsfengsel, og de innsatte ble overført til det nyoppførte Ullersmo landsfengsel
Rodeløkka var opprinnelig en av de større forstedene som vokste fram utenfor bygrensa på 1800-tallet. Rodeløkka har stor kunnskaps- og opplevelsesverdi ettersom området tydelig formidler levevilkårene på 1800-tallet med sosial ulikhet og den klassedelte by, byutvikling og industrialisering. Samtidig viser området hvordan en med få ressurser og med landlige tradisjoner kunne etablere en ”bydel” i en periode med stort overskudd av arbeidskraft fra bygdene som søkte inn til byene for å få arbeid.
Ut over 1900-tallet ble Rodeløkka oppfattet som et lite attraktivt område, med stort vedlikeholdsetterslep, dårlig standard og sanitærforhold, og den generelle oppfatningen var at slike strøk måtte rives for å rydde veg for ny utvikling med bedre levestandarder. Helt fra 1932 var området regulert til sanering, og rivningstrusselen førte til at mange huseiere unnlot å vedlikeholde husene siden de likevel ville bli «sanert», og dette førte til ytterligere forslumming. Det var først når det kom konkrete planer for ny blokkbebyggelse på 1970-tallet ble dette en svært aktuell problemstilling.Tidlig på 1970-tallet ble mange hus kjøpt eller leid av studenter og andre yngre mennesker som oppfattet strøket som idyllisk og fant seg rimelige bosteder her. De tok initiativet til beboeraksjoner mot rivning og fikk støtte fra offentlig kulturminnevern og private organisasjoner som Fortidsminneforeningen og Selskapet for Oslos Byes Vel. Mange av husene ble pusset opp og utstyrt med moderne sanitærinstallasjoner, og dette bidro til å påvirke folkeopinionen og kommunepolitikerne til å gå inn for bevaring. Dette ble også påvirket av arkitekturvernåret i 1975. De gjenværende 137 trehusene i området ble erklært bevaringsverdige i 1988.
Historien til Rodeløkka strekker seg tilbake til stiftsprost Fredrik Rode. I 1854 kjøpte han 13 daa av Dælenengen gård. På sin nye eiendom satte han opp et lite trehus fra Gjerpen i Telemark, stedet hvor han tidligere hadde vært sogneprest, og dette skulle være hans sommerhus. I 1859 falt stiftsprost Rode i unåde, og han måtte fratre sin stilling. Da solgte han omlag halvparten av eiendommen til tre driftige smeder for 6000 spesidaler. De utparsellerte området i byggetomter; de første ble solgt i 1860. I 1860-70-årene vokste det fram en trehus-by på Rodeløkka med bygninger i 1-2 etasjer og i noen tilfeller 3 etasjer; noen med hager rundt, andre med bebyggelse ut mot gata og sekundære bygg rundt bakgården. Kvaliteten på husene varierte, og det er grunn til å tro at flere av de som flyttet fra landet og inn til forstedene, tok med seg huset på flyttelasset. Da området ble innlemmet i byen i 1878, ble det innført murtvang.
Hans Olsen fra Vågå var én av de tre som utparsellerte området, og etter han fikk området første navnet Vågeby. Imidlertid ble det med tiden kalt Rodeløkka etter stiftsprosten. De fleste, nesten seksti prosent, av dem som kjøpte de utparsellerte byggetomtene, var håndverkere, mens den nest største kjøpergruppen var «diverse arbeidere». Dette var steinhuggere, veiarbeidere, dagarbeidere, bud, en formann ved jernbanen, flere bryggearbeidere etc. Vognmenn utgjorde nærmere ti prosent av kjøperne. Ingen av håndverkerne var mestere. Mange av håndverkerne var i bygningsfaget - snekkere, murere og tømmermenn. Det store innslaget av bygningshåndverkere kan ha en sammenheng med at dette var folk som kunne bygge hus selv. Etter hvert bodde det mange industriarbeidere på Rodeløkka.
Etter etableringen i 1860 vokste Rodeløkka seg raskt til en folkerik forstad. I 1891 bodde det 4480 mennesker her, noe som trolig var en befolkningstopp. Dette året var befolkningstettheten på Rodeløkka hele 20,6 personer per hus. Da bodde det gjennomsnittlig 3,4 mennesker per rom, og dermed toppet Rodeløkka i 1891 trangboddhetsstatistikken. Til sammenligning var gjennomsnittet på Vålerenga 2,9 personer og på Kampen 3,0 personer per rom. Flere av husene hadde dessuten leiligheter i kjelleretasjene, der det var rått og helseskadelig å oppholde seg. Selv om Rodeløkka hovedsakelig var et sted der folk bodde, fantes det helt fra starten av noe næringsvirksomhet i området. Utover på nittenhundretallet ble det etablert fabrikker på Rodeløkka, størst var Freia sjokoladefabrikk i Gøteborggata og Bergene sjokoladefabrikk. Strøket ble nærmest delt i to, ved at det i trehusbebyggelsen mot Trondhjemsveien fantes småbedrifter og verksteder samt melkebutikker, mens det i Gøteborggaten og på Dælenenga var murhus som både rommet boliger og fabrikker.
Kvartalene langs Langgata ble i hovedsak utbygd etter at Krossen ble handels- og kommunikasjonssenter ca. 1870. Området utgjør et særpreget bystrøk med tett bebyggelse i karakteristisk rutenett etter datidens byplanidealer.
Bebyggelsen består av hus for bolig, erverv og industri av ulike slag, og representerer ulike epoker av Sandnes historie fra empirehuset datert 1835 til Gjesdalveien 29 tegnet av arkitekt Gustav Helland, byens første forretningsgård i funksjonalisme fra 1935.
Den større Langgata 21 og to små trehus fra 1800-tallet i Flintergata 3 og 5 utgjør et tett miljø. De to små sveitserhusene med gavlsiden mot gateløpet, var opprinnelig bolighus. De er i dag endret, men stilpreget er bevart. Til det ene hører et tidstypisk uthus. Langgata 21 har blitt tilbakeført til dokumentert utseende fra 1890 gjennom prosjektet Sandnesmodellen. Miljøet er derved relativt intakt og er et representativt eksempel på eldre sentrumsbebyggelse i Sandnes.
”Nygårdshuset” i Langgata 8 ble fredet i 1941. Det er et midtgangshus fra ca. 1835 i empirestil og har det typiske søylebislaget som er karakteristisk for ”Sandnes-klassisismen”. Bolighuset var tidligere del av et gårdstun men alle uthus og driftsbygning er revet.
Kvartalet dokumenterer ellers deler av den tidligste industrivirksomheten i Sandnes med eldre verkstedsbygninger som sykkelverksted, fargeri, smie og pakkhus, og har varierende bebyggelse, eldre tre og murhus i kombinasjon med nyere. Det er en fin passasje gjennom kvartalet mellom Langgata og Storgata.
Langgata 2 er en forretningsgård i sveitserstil bygget før 1896 med tilhørende verksteds-bygning. Jonas Øglends første sykkelverksted og sykkelfabrikk fantes i Langgata 6. Den andre sykkelfabrikken lå i Erling Skjalgssons gate 10, en murbygning med jugendpreg oppført 1911.
Kirkegata 8 er eksempel på gårdstun for by-jordbruk fra 1890-tallet. Bolighuset har midtgangsplan, enkelt sveitser stilpreg fra 1895, og ligger mot lukket gårdsplass med deler av et gammelt uthus. Med unntak av moderate vindusskift på bolighuset, er det opprinnelige preget intakt. Anlegget har, selv om det er noe amputert, historisk- og sjeldenhetsverdi.
En større brann i 1897 ødela 39 hus begge sider av Langgata. Spor etter bybrannen er tydelig synlig i Langgatas nordre del. Ved gjenoppbyggingen ble gatebredden nord for Kirkegata utvidet, og kvartalene fikk en bredere karakter. Flere av bygningene som ble gjenreist i etterkant ble oppført i sveitserstil.
Kvartalet mellom Kirkegata og Industrigata er et av de mest karakteristiske kvartalene. Salomonsensmauet leder inn til kvartalets opprinnelige bakgårdsstruktur. Smau og bakgårder domineres av pakkhus i mur fra ca. 1900. Formålet er endret, men bygningsdetaljer som dokumenterer opprinnelig funksjon er ivaretatt. Her finnes flere autentiske uthusbygninger i tillegg til en ubebygd tomt. Bymessig trehusbebyggelse mot Langgata er delvis preget av moderniseringer av forskjellig art, men har fremdeles flere autentiske detaljer.
Langgata 33, en liten murgård bygd etter storbrannen 1897, er et tidstypisk kombinasjons-bygg med forretning i 1. etasje og bolig oppe. Det er en av få sentrumsgårder som har bevart eldre butikkvinduer i 1. etasje. Den har arkitektonisk verdi, og den karakteristiske gavlen utgjør et viktig element i gatebildet. Bygningen representerer sammen med Langgata 36 tvers over, to typer murgårder som ble vanlige i Sandnes sentrum etter murtvangen i 1904.