Navnet Grünerløkka stammer fra familien Grüner som kjøpte Nedre Foss Mølle i 1672, og drev denne frem til 1758. I 1856 ble det utparsellert 50 mål av eiendommen til byggetomter. Bortsett fra gården Nedre Foss, var det kun noen små møller samt litt spredt bebyggelse her.
Byutvidelsen i 1858 medførte at området kom inn under Christiania og ble pålagt murtvang. Ettersom det var dyrt å bygge i mur, førte det til hektisk byggeaktivitet før utvidelsen. Det ble i denne perioden laget en liten forstad av trehus i området mellom Nordre gate og Torvbakgata, også kjent som New York.
Området Grünerløkka – Sofienberg fikk økt næringsvirksomhet med anleggelsen av industri langs Akerselva, og de nye murgårdene på Grünerløkka ble reist i forettingsøyemed for å gi leieinntekter. Murgårdene hadde beskjedne dimensjoner med tre etasjer, en oppgang i hvert hus og av og til en bakgård med enklere fasader. Mot 1890-årene økte bygningsstørrelsen til 4 og 5 etasjer.
Sofienberg var en løkke mellom Grünerløkka og Trondheimsveien. Leiegårdsbebyggelsen stammer i hovedsak fra 1890-årene og fremstår som homogent med arbeiderklassekarakter. Områdets gjennomførte 4-etasjers høyde og relativt lave bygningsrelieff brytes av Schæffers plass. Plassen er skapt for å utligne to forskjellige retningsdannelser i omgivelsene, slik at kvartalene i området kunne bli mest mulig rettvinklet
På 1700- og 1800-tallet var området skilt ut som løkker. Strøket har navn etter løkken Majorstua, som opprinnelig var en husmannsplass under gården Blindern. Løkkeeiendommene ble etter hvert utparsellert til mer sammenhengende bebyggelse, og Majorstuaområdet ble innlemmet i Christiania i 1878. Innlemmelsen medførte murtvang, og på grunn av kostandene knyttet til bygging i mur, ble det byggestopp i området. Det ble etter noen år tillatt å oppføre mindre trehus.
Byggingen av elektrisk sporvei fra Jernbanetorget til Majorstua i 1894 var viktig for den videre utviklingen av området. I 1898 ble Majorstuen stasjon på Holmenkollbanen tatt i bruk, og i løpet av 1890-årene vokste bebyggelsen frem langs sporveien. For å øke framkommeligheten i Bogstadveien, ble det vedtatt en reguleringsplan som økte gatebredden. Som en følge av planen, ble trehusbebyggelse langs Bogstadveien revet og store deler av området ble utbygget med leiegårder i kvartalsstruktur, med varierende størrelse på kvartalene. Et særtrekk for leiegårdene fra 1890-årene, er at de fikk leieboere med ulik sosial bakgrunn. Der hvor kvartalene og tomtene er dype, kan en bakenfor de større leilighetene finne småleiligheter i bakgårdene.
Stasjonen i seg selv gikk fra å være satt sammen av mindre trebygninger, til å få en mer monumental fremtoning på 1930-tallet når det nye Majorstuehuset ble oppført. På 1930-tallet er mer eller mindre hele Majorstue-området bebygd. Området rundt Majorstua stasjon og Vinkelplassen er i dag ett av Oslos større knutepunkt. Bogstadveien er en av Oslos mest besøkte handlegater, med varierte næring, servering og kontorlokaler. Bebyggelsen i området er godt bevart, og består hovedsakelig murgårder i nyklassisistisk stil i fire til fem etasjer, med innslag av enkelte løkkehus, villaer og funkisbebyggelse. Mange av bygårdene er tilbaketrukket fra eiendomsgrensen, som gir bygårdene grønne forhager, beplantet med hekker og trær. Flere av kvartalene som strekker seg nord for Bogstadveien har næringsarealer i første etasje.
Byggingen av lamellblokkene på Marienlyst er en følge av Byplansjef Harald Hals sin plan om en ringgate vest-øst rundt Oslo sentrum – fra Marienlyst til Ola Narr. Tanken springer ut fra 1920- og 1930-årens visjoner om det nye samfunn. Visjonene var hentet fra utlandet, og tidens planleggere var opptatt av å trekke de store linjene og gjøre store, radikale byplangrep med fokus på symmetri, akser, plasser, monumentale åpninger og store bygningsvolumer.
Modernismens ideer om funksjonsdeling med bosted et sted, arbeid et annet og rekreasjon et tredje sted forutsatte gode kommunikasjonsårer. I Le Corbusiers idealsamfunn skulle menneskene bo tett i store, høye lamellblokker med grøntområder med mye lys og luft mellom blokkene.
Marienlystblokkene er ett av de beste eksemplene i Norge på boligbebyggelse inspirert av Le Corbusiers idealer. Rett øst for området ligger ringveien som er en av byens viktigste bilveier. I vest grenser Marienlystblokkene til en planlagt vestlig jernbanetrasé mellom Grefsen og Skøyen. Jernbanen ble aldri bygd, og store deler av det planlagte jernbaneområdet er bevart som en stor, grønn lunge.
Området ble regulert i 1934, og de 9 store lamellblokkene med til sammen 530 leiligheter ble oppført i årene 1934-1936. Alle bygningene er i funkisstil og ligger med langsidene mot hverandre. De har enhetlig karakter, men det er likevel stor variasjon både i konstruksjon og fasadematerialer. De fleste blokkene har 7 eller 8 etasjer med sammenhengende sydvendte balkonger, og vinduene danner horisontale bånd. Leilighetene er på 2-5 rom med kjøkken og bad. Da blokkene ble oppført hadde de moderne fellesvaskerier, gassdrevne kjøleskapsanlegg og søppelsjakt og var datidens tettest utnyttede boligområde i Norge.
Landskapet består av skogvidder med avrunda og skogkledde berg og åser. I vest ligger Rotnavassdraget med søndre del av den smale Rotnessjøen, Nersjøen og elva Rotna. I øst, og orientert nord-sør, ligger Røgdenvassdraget. Fra nord består Røgdenvassdraget av Fallsjøen, Rotbergsjøen, Løvhaugsåa og Røgden. I Røgden, som strekker seg østover inn i Sverige, er det flere øyer. Vassdragene og åsryggene ligger i nord-sør og nordvest-sørøstlig retning. Midt i området ligger tettstedet på Finnskogen, Svullrya. Her ligger Norsk Skogfinsk Museum.
I området dominerer barskog av gran og furu. På åsryggene er det basiske gabbrobergarter, og når de forvitrer gir det relativt næringsrike løsmasser. Blokksteinsområder på morener er typiske elementer på slakere åsrygger.
Den skogfinske innvandringen til Sverige og Norge kom av at skogsområdene i Savolaks etter hvert ble begrenset, og at skogfinnene hørte om attraktive skogsområder i Sverige. Finnene tok med seg svedjebruket, et arealkrevende jordbruk der granskog ble brent i bråter og rug sådd i asken. Skogfinnene ble gjennom skattefritak oppfordret til å bo i skogstorp i Värmland nær norskegrensa. De første finnene innvandret til Norge tidlig på 1600-tallet. Finneinnvandringen har satt spor fra nord i Trøndelag til Østfold, og fra svenskegrensa til Øst-Telemark.
Skogfinnene sto i en sjamanistisk, finskurgrisk tradisjon, og så på landskapet som grenseløst og mytisk. Menneskene levde i en natur der alt var besjelet. Den materielle og åndelige verden eksisterte i en helhetlig tilværelse. I nye barskogområder ble speidere sendt inn for å finne nye egnede svedjeområder for rug. Da disse ble funnet, ble det risset et familiemerke på trær og sunget runesanger. Store avstander i ukjent landskap ble tilbakelagt. Landskapet var ifølge skogfinnene befolket av kontrollerbare overnaturlige vesener med et gudepanteon tilknyttet gammel finsk religion. Skogsrået, en vakker kvinne, voktet skogen. Om hun ble sett forfra var hun et menneske med hale, men bakfra så hun ut som en hul, gammel trestokk. Sjørået voktet innsjøene og fisken i den. Dette omtales i det finske nasjonaleposet Kalevala. Gudene kunne tilkalles og bli hjelpere ved bruk av blant annet runesang, runeristninger og spådommer.
Svedjebruket ble drevet i en tre- eller fireårig syklus, og var mye mindre arbeidsintensivt enn det vanlige åkerbruket. Det første året ble trær hogd ned og lagt til tørk. Sotved og stokker med de riktige dimensjonene ble brukt til å bygge hus. Det andre året ble de tørka trærne satt fyr på. Såinga måtte foregå i riktig temperatur, mens det ennå var varme igjen i bakken. Dette var en kritisk fase av svedjinga som var sårbar for vind og regn. Denne fasen ble leda av en sjaman – noita – som brukte tromme, og magi for å spå og påvirke værforholdene. Det siste året ble rugen bundet i band og stablet stående i egne bygninger - rier. Avlingene kunne være opptil 20 ganger større enn vanlig åkerbruk, men utarmet lett det skrinne jordsmonnet.
Finnetorpene ligger spredt nær de gamle svedjene som små enheter med store skogområder mellom, og det er ikke noe klart skille mellom innmark og utmark. Skogfinnene hadde egne jaktteknikker, og myrslått var brukt i stor utstrekning. På finnetorpene var det egne hustyper som røykstuer, rier og badstuer. Badstua var den første bygningen som ble satt opp, og badstuas funksjoner var helt sentrale gjennom alle livsfasene i skogfinnenes liv. Bad og renselse, fødsel og dødspleie foregikk i badstua. Særegne symbolristninger på bygningene skulle verne om det innhøsta kornet og buskapen, samt sikre overkommelige vintre. Vanlige figurtyper er kors, vulva, pentagram og hånd. Kraften lå i konsentrasjonen fra den som risset mot de kreftene i naturen som skulle skape den ønskede effekten.
Mange torp innenfor KULA-området er eldre skogfinske gårdsbruk, og de fleste navnene er fornorsket. Eksempler på finneplasser ved Røgden er Lintorpet, Vålberget, Kalneset, Tvengsberget og Moldusen. Nær svenskegrensa i sør ligger Øvre Askosberget med freda røykstue. I nordre del av området ligger Lønnhaugen, Løvhaugen, Østre Tyskertorpet, Knappen m.fl. Torpene Hytjanstorpet og Østre Sollia i nordvestre del er fredet.
Langs Røgdenvassdraget vitner flere finske stedsnavn om den første finneinnvandringa.
På Kjerringholmene i Røgden og på Bølgulisaholmen i Rotbergsjøen er det tradisjon for skogfinske gravplasser. Akkasaari heter Kjerringholmene på finsk. Forstavelsen “Akka” referer trolig til en mektig kvinnelig ånd fra finsk mytologi. Hun hadde ansvar for alt under jorda. Fra Finland hadde skogfinnene med seg en skikk med å begrave sine døde på en holme synlig fra gården. Vann er i sjamanistisk tradisjon skille mellom de levendes og de dødes verdener. Graver på en holme hindret de dødes sjeler å finne vegen tilbake til de levende på gården. Holmene kan også ha blitt benyttet som midlertidige gravplasser. De store skogområdene lå mange mil fra nærmeste kirke, og frakt av kister var lettes å gjennomføre på islagte vassdrag. Muntlig tradisjon om funn av bein indikerer likevel at noen av gravene var permanente.
Funn av stokkebåt på Rotbergsjøen og flere andre sjøer vitner også om skogfinsk ferdsel.
Finnene bosatte seg i allmenningene øst for Glåmdalen der Solørbygdene hadde bruksrett. Den økonomiske konflikten knyttet til tømmer tilspisset seg ettersom skogen fikk større verdi i trelasthandelen. Forbud mot svedjing ble innført allerede i 1648. For at myndighetene skulle få oversikt, ble Finnemanntallet opprettet i 1686. Til tross for svedjingsforbudet, holdt svedjinga stand til 1750-tallet, og småsvedjinga opphørte først omtrent 1850. På 18- og 1900-tallet ble den skogfinske kulturen stigmatisert og undertrykt bl.a. i skoleverket og med navnelovgivningen. Etter 1970-tallet har det skjedd en oppblomstring av kunnskap og aktiviteter knyttet til finnekulturen. I 1998 ble skogfinnene anerkjent som nasjonal minoritet i Norge. Ivaretakelse av svedjebrenning og skogfinsk kultur er nå blitt en oppgave for museer, kulturmiljøforvaltning, historielag, kunstnere og enkeltpersoner.
Koppangsøyene er et unikt elveslettelandskap i skandinavisk sammenheng. Glomma har her en forgrenet elveløpsstrekning som kalles anastomoserende elv, og den er karakterisert av at elveløpet deler seg opp og løper sammen igjen mellom øyer, holmer og banker. Her er aktiv erosjon og sedimentering. Det er unikt i Norge at det finnes såpass mange og stabile øyer og holmer i ei elv. De mange øyene, elveløp, flommark, jordbruksarealer og vegetasjonsbelter gir mangfoldig vegetasjon på denne 8,5 kilometer lange strekningen. Det er hittil registrert 11 rødlista arter i området.
Det meste av arealet på Koppangsøyene er jord av svært god kvalitet. Blant annet derfor har det vært attraktivt å bosette seg og dyrke her. Historien til øyene er lang, variert og rik, helt tilbake til steinalder og jernalder. På den største øya, Koppangsjordet, var det en middelalderkaupang, derav navnet Koppang, som betyr kjøpstad. Det var stor ferdsel til og forbi handelsstedet. Like nord for området er det store myrmalmforekomster og arkeologiske funn viser storstilt jernutvinning. Jern var en viktig handelsvare i middelalderen, og i tillegg til innlandsprodukter som pels og bein, la dette grunnlaget for handelsplassen. Kaupangen på Koppangsjordet er den eneste kjente kaupangen i Østerdalen, og det er spesielt at kaupangen ligger på ei øy i ei elv. «Kaupangsmart’n» foregikk i mars, mens Glomma var islagt, mellom ca. år 1000 og 1350. Stedsnavn som Skeiøya (skeid betyr kappestrid, kappløp, kappridning) og Bila (ei lita eng på Koppangsjordet som betyr å beile, fri) stammer antagelig fra denne perioden. Øyene har fortsatt navn etter gårdene de tilhørte, historiske hendelser, bruk eller naturgrunnlag. Noen navn er svært gamle, andre fra nyere tid. Kongevegen gjennom Østerdalen krysset Koppangsjordet.
Øyene har bestandig vært flomutsatt, og de lokale bøndene betalte mindre skatt og tiende på grunn av hyppige skader fra elva, frost, kulde og snø. Den lettdrevne jorda gjorde at bøndene likevel ville bo og dyrke på øyene. Fra 1650 ble flomskadene verre på grunn av kaldere klima og større flommer. Avskoging av øyene, og opprensking av elveløp for å lette den økende tømmerfløtinga, førte til mer erosjon. I løpet av 1700-tallet hadde derfor alle gårdene flyttet fra øyene til fastlandet litt høyere opp. De gamle bygningene ble gjenreist sammen med nye bygninger på nye tun på begge sider av dalbunnen. Landskapet forteller om flyttinga gjennom de sammensatte bygningsmiljøene og endret lokalisering av tun. Det er særegent at gårdstunene ligger såpass langt unna innmarka som er igjen ute på øyene. Bøndene som driver jorda kjører til øyene med traktor over Glomma noen steder. Skogbruk er også ei viktig næring for gårdsbrukene, med teiger oppover dalsidene. Flere av gårdstunene har bygninger som vitner om rikdom i perioder da tømmerprisene var høye.
Løene på øyene preger landskapet, og ingen andre steder i landet er det så mange løer uten annen gårdsbebyggelse i nærheten. Noe av grunnen til at det er så mange løer og buer på øyene er at kommunen utparsellerte jord til småbrukere, også ute på øyene, langt fra tunene, slik at brukerne måtte lagre høy og hvile i buer på øyene. Fôret var lett å frakte på isen på vinteren. Ettersom jordbruksdrifta har endra seg, har løene mista sin opprinnelige funksjon og gradvis gått ut av bruk. En del løer fikk større åpninger slik at traktorer og skurtreskere kunne lagres i dem, men da maskinene ble enda større, ble bruken av bygningene mer begrenset. I dag er det både færre eiere og drivere enn da de mange løene ble satt opp. Det står igjen ca. 50 løer, buer og andre bygninger som ble brukt i fôrdyrkinga på øyene.
De mange kulturminnene i KULA-området langs Glomma vitner om en mangfoldig kulturhistorie. Følger vi Glomma nordover på vestsida, passerer vi dagens hovedkirke i Stor-Elvdal, fra 1821. Kirka er listeført og har en spesiell kirkestall prioritert i fylkesdelplanen for kulturminner. Søstu Vestgård har ei freda østerdalsstue og en loftsbygning som opprinnelig sto ute på øyene. Lijordsegga like nordenfor er et gammelt tun i forfall, men med en spesiell steinlåve. En av øyene heter Lijordseggholmen. Nystu Trønnes lå tidligere på øyene, derav navnet Trønnsenget. Tunet huset landets første kommunale aldershjem, etablert i 1898, og var i drift fram til 1977. Etter omfattende restaurering, åpnet kommunen tunet som museum i 1986. På østsida av Glomma ligger Øvergård som opprinnelig lå på øyene, med Øvergardsholmen rett nedenfor dagens tunplassering. Øvergård har ei freda østerdalsstue som var med på flyttinga fra øyene.
Kongevegen var del av middelalderens vegnett beskrevet i Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Den går gjennom hele KULA-området, krysser Glomma over Koppangsjordet, forbi kirkestedet fra middelalder og kaupangen, gjennom Koppangsgårdene og opp Varpåsen. Ved gården Koppangshammeren går det en populær og tradisjonsrik tursti til utsiktspunktet over øyene, og langs kulturstien, i leden til den gamle Kongevegen, står tre steinhvelva bruer. Det står ei barfrøstue på Koppangshammeren med ei bakstue som var sakristiet i den tidligere St. Michaelskirka på Kirkemo. Kirka ble tatt ned og auksjonert bort i 1823.
Plasseringa til St. Michaels kirka på Kirkemo har en spesiell årsak. Den gamle middelalderkirka på Koppangsøya ble tatt av isgang. Ifølge lokal førreformatorisk tradisjon ble to stokker fra kirka funnet liggende i et kors på vestsida av elva en kilometer lenger sør, og dette tok storelvdølene som et tegn fra Gud om at kirka skulle bygges opp igjen der.
Orkdalen er en høyfjellsdal som ligger orientert nordvest-sørøst. Tydelige landskapsformer er dal- og elvemøtet mellom Orkla og Ya. På elveslettene i dalbunnen danner Ya og Orkla et nes. Orkla renner nordover. Området ligger innenfor Trondheimsfeltet i den kaledonske fjellkjede. Orkdalen er også en jordbruksdal. Vegetasjonen i dalsidene domineres av bjørk og gran. Ya renner ned gjennom et gjel i en sidedal fra øst. I sør ligger Kaltberget. Langs Kaltbergets vestre fot, på østsiden av Orkla, går Kongevegen.
I Orkdalen er det dyrket mark på elvesletter og langs nordøstre dalside. Jordbruksdrifta har, i et stort område fra Frengstad i nord til Skogstad i sør, fjernet gravhauger og gravfelt fra både eldre og yngre jernalder. Gravfeltene lå på elvesletter, langs Kongevegen og på dalsida. De eldste gårdene ligger i de solvendte midtliene der næringsrik vitringsjord og skifermorene først ble dyrket opp. Yngre gårder ligger i dalbunnen. På brinkene langs sideelvene som Sverja og langs Ya, viser fangstanlegg at gårdenes ressursgrunnlag også ble hentet fra utmarka.
På høyfjellet, 15 km sør for Kvikne i Sandbekkdalen - vest for Brubakk ved Kvikneskogen, ligger et klebersteinsbrudd fra førromersk jernalder. Her står fortsatt 3-4000 grytekaremner på fjellknauser av kleberstein, og steinbruddet har en bruksperiode på noen århundrer. Det er unikt i norsk arkeologi. På Grøtberget på vestsida av Kaltberget, ligger nok et klebersteinbrudd. Der står 60-70 gryteemner hugget i en bergvegg, og det er hauger med klebersteinavfall rundt Grøtberget. «Industrialisering» av utmarksressursene nær Kvikne begynte allerede for 2400 år siden. Trolig samarbeidet bøndene ved Kvikne, og jegere på fjellet om produksjon og transport av klebersteinsgrytene.
Trondheimsfeltet, med omdannet kambrosilursk skifer og magmatiske bergarter, har vært forutsetningen for utnyttelsen av ressursene. Kisutfellinger har gitt grunnlag for kobberkis. I 1629 ble det første kobberet funnet på østsiden av Kaltberget. Kopperverket ble etablert 5 km sørøst for dagens Kvikne i 1630 – 14 år før kobberfunnene på Røros. De eldste gruvene fikk navn «Gabe Gottes» (Guds gave) og «Segen Gottes» (Guds velsignelse, Prestens gruve), og en administrasjonsplass, Gruvehagen, ble etablert nær gruvene. Yngre gruver som «Nysjakta» ble lagt nær de gamle. Langs gruvebekkene finnes ruiner etter hjulhus, kjerrater (vendehjul), irrigasjonssystem med dreneringsbekker, og damanlegg. Ved «Nysjakta», står en stallruin med plass til 200 hester. Landskapet preges av store gulrøde berghalder (malmfattige gråberghauger som er tippet utenfor gruvene), gjenraste gruveinnganger og Gruvehageplassen (småbruk med jorder).
Om sommeren ble kobbermalmen fraktet med hest ned til smeltehytta ved Yset. Vegen gikk langs Kaltfjellet i nord. Om vinteren ble malmen kjørt på isen på Ya. Flere smeltehytter tilhørte kobberverket. Allerede i 1657 var området avskoget, og smeltehyttene flyttet lengre ned langs Orkdalen, først til Svergja, så Børli, Brevad og Innset. Den best bevarte smeltehytta ligger ved Nåverdalen, en drøy kilometer over Trøndelagsgrensa. Den er bygget etter tysk modell. Malmtransporten ble flyttet over på prammer på Orkla. Kobberet ble fraktet til Trondheim, og mat og nyttevarer ble brakt tilbake.
Etter kobberfunnet på Kvikne, holdt Christian IV takkegudstjeneste i alle kirker i Danmark og Norge. Kongen besøkte sjøl Kvikne 27.-28. juli 1635. Han planla å bygge en bergstad. Dette ble ikke realisert, men gruvearbeiderne fikk bygge egne plasser mellom Kvikne og dalsidene i Grøtlia på vestsida av Kaltberget. Det mest sentrale området lå på Yset, og ble kalt Kvikneplassen. Noen av plassene lå langs kongevegen. Ved salg av kobberverket i 1794, inkluderte dette 64 verksplasser! Gruveingeniører fra Tyskland, adelskap fra Trondheim og embedsmenn bodde på storgårdene nede i dalen. Gruvedirektør Lorentz Lossius overtok i 1635 Vollan gård. Christian IV fikk også bygget ny kirke. En tømmerlaftet korskirke erstattet i 1654 stavkirken på Veen som var blitt for liten.
Kobberverket på Kvikne var det første av betydning, og ett av til sammen seks kongelige kobberverk nord på Østlandet og i Trøndelag. Danskekongen finansierte og administrerte gruvedriften i 20 år. Det ble investert stort i kapital fra kongelig hold og i fagkunnskap fra Tyskland og Sverige. Privilegier og rettigheter til å drive på vegne av Kongen ble seinere gitt til privat adel. Kongen skattla det ferdige kobberet. Kongen påla bøndene hardt arbeid og omfattende leveringsplikt av nyttevarer. Kull, tømmer og mat ble levert fra Trondheims len, Romsdalen, Gudbrandsdalen, Solør, Jämtland og Herjedalen. Dette førte til lokale protester og til at flere bønder solgte plassene sine. Gruvene var fulle med giftig arsenkis, og gjorde arbeidsforholdene helseskadelige. Likevel økte befolkningen på Kvikne og Innset mye fra begynnelsen av 1600-tallet. Folketallet i 1660 var omtrent 800 personer.
Siden gruvesjaktene ble for store, og de bærende konstruksjonene for spinkle, raste «Gabe Gottes» sammen i 1677. Etter industrispionasje mot svenske gruver, ble driften gjenopptatt i 1710. Da med Norges første vannhjul til steinheising og vannlensing. Stordrift i gruvene opphørte etter storflommen - Storofsen i 1789. Etterpå ble ikke gruvene gjenoppbygget. Gruvedrift i liten skala foregikk likevel fram til 1915.
Med de norske kobberfunnene, ble det dansknorske kongeriket sjølberga. På 1600-tallet hadde europeiske stormakter en proteksjonistisk økonomi. Sjølprodusert kobber var fundamentalt for tvillingmonarkiets økonomi og forsvar. Kobberet ble eksportert ut av Norge, og det ble brukt til kanonproduksjon, til mynter og til tak på slott og kirker i Danmark, Holland og Tyskland.
Landskapet består av en elvedal med skog og enger ved elvebreddene. Lengst sør etter Støa kanal er det myrlendt og nokså flatt, med de små sjøene Nordre og Søndre Flersjøen, Storsjøen og Blanksjøen. Her ble det fløtet tømmer, særlig mellom 1858 og 1901, men stedvis helt fram til 1991. Her finnes også et nettverk av menneskeskapte dammer, kanaler, koier og uthus. På elvebreddene ligger gamle utslåtter, og langs vassdraget er det registrert steinalderboplasser. Landskapet er et barskogområde med omfattende tømmerressurser.
I Trysil ender de fleste elvene opp i Trysilelva. Ljøra renner imidlertid inn i Sverige ved Støa. De store skogene i Ljørdalen sto lenge ubrukt fordi tømmeret ikke kunne fraktes ut for salg. Trysil Skogbolag, med svenske eiere, ønsket å utnytte skogressursene. Oppkjøperne fantes langs Trysilelva, i Klaravassdraget og i Karlstad. For å frakte tømmeret fra Ljøra til Trysilelva, måtte tømmeret løftes 13 høydemeter til Lille Flersjøen. I 1855 startet arbeidet med å binde de to vassdraga sammen gjennom Støa kanal. Det ble bygd to tømmerspill, som hver besto av to vognbaner drevet av vannhjul, som fraktet tømmeret opp fra Ljøra til Trysilelva.
Arbeidet med å bygge kanalen tok fire år med ca. 65 mann i arbeid. All utgraving skjedde med håndkraft, trillebår, spade, slegge og bor. To like anlegg med vannhjul løfta tømmeret seks meter opp ved Nordre spill og tilsvarende ved Søndre spill. Kanaler på 3,1 km ble gravd til Lille Flersjøen, og derfra kunne tømmeret fløtes videre til Trysilelva. Næråkanalen på snaut 4 km ble gravd for å gi sikker vanntilførsel til Støakanalen. Flere dammer, og en mindre kanal fra Blanksjøen til Flersjøen, måtte også bygges.
Tømmeret ble fraktet av vogner gjennom spillene drevet av vannhjul. Arbeidslag sto på ulike poster og hadde hver sine oppgaver med å fløte tømmeret gjennom anlegget. Ved Nordre spill ligger fremdeles selve akslingen, eller hjulåsen, som den ble kalt. På denne akslingen var de to vannhjulene montert. Vognene ble trukket opp eller ned, ettersom hvilken luke som ble åpnet. Gården Gustavsberg ble anlagt som bestyrerbolig av de svenske eierne i 1854. Her ligger nå ny bestyrerbolig for Statens Skogforvaltning fra 1956.
Bygginga av Støa kanal var etter datidas forhold et kjempearbeid. Langt utenom Trysils grenser gikk det gjetord om storanlegget ved Støa. Dette arbeidet innleda en periode på over 100 år der skogen ble arbeidsplassen for nesten alle menn i Ljørdalen, slik det var i resten av Trysil. Fløtingsinnretningene er vitnesbyrd fra en periode da svært mange var sysselsatt i skogbruket, før teknifiseringa og nedbemanninga av hele næringskjeden.
Fløting var livsfarlig, da fløterne måtte balansere på tømmerstokkene på elvene for å løse opp i tømmervaser. Fløterne måtte hele tida være oppmerksomme for umiddelbart å kunne respondere på hverandre og kreftene i elva. De måtte tilpasse seg årstidene, vindretning, flom osv. De hadde en omfattende terminologi for å beskrive landskapet og elvene, og mange stedsnavn er knyttet til steder som var viktige i fløtinga eller til hendelser som f.eks. dødsulykker. Elva med alle sine detaljer, som folk i dag knapt nok legger merke til, har en gang betydd liv eller død for generasjoner med tømmerfløtere som hver vår og sommer levde med fløtinga. Da tømmeret kryssa grensen til Sverige, kunne det fløtes 300 km til foredling i Karlstad. I dag fraktes fremdeles tømmer fra dette området til Sverige, men med tømmerbiler. Dette viser en lang kontinuerlig driftsform som har blitt modernisert. Det hele startet med Støa kanal.
Fløterne leverte anbud til oppdrag som fløterlag, og det laget som kunne fløte for lavest sum fikk oppdraget. Dette bidro til dårlige lønnsvilkår og konflikter. En konflikt som fikk stor nasjonal oppmerksomhet foregikk lenger vest, i Julussdalen i Elverum kommune, og er kjent som Julussakonflikten. Våren 1927 hadde 150 fløtere organisert seg og levert et anbud for fløting av tømmer i elva Julussa. Et annet lag av uorganiserte fløtere leverte et lavere anbud og fikk tilslaget. I dette laget var det med blant annet skogeiere og deres sønner, skogbestyrere og andre uten erfaring i fløtingsarbeid. Noen faste fløtere som hadde vært arbeidsledige lenge ble med i dette laget, noe som skapte forbitrelse blant de organiserte. De uorganiserte sin pris på anbudet var ikke til å leve av. Da det uorganiserte laget skulle fløte, blokkerte det organiserte laget fløtinga. 200 fløtere demonstrerte på Brattveltdammen. Saken gikk til Stortinget, og staten sendte 135 politimenn og gardister til Julussa som jagde vekk demonstrantene. Men konflikten ga resultater: allerede høsten 1927 ble Norsk skog- og landarbeiderforbund danna, og ble i løpet av kort tid et av de største LO-forbunda i Norge. I 1929 ble lønn for tømmerfløtere tariffesta.
Landskapet dekker dalene og dalmøtene mellom Orvdalen og Spekedalen i øst, og dalmøtet mellom Raudsjødalen og Spekedalen i nordvest. Dalene er avgrenset av runde fjelltopper og fjellåser. Elgpiggen er en spiss topp og et tydelig landemerke. Gråhøgda og Elgpiggen oppfattes som en port ved ferdsel gjennom Spekedalen. Disse toppene danner også dalmøtet mellom Orvdalen, Spekedalen og nordre del av Sølendalen.
I dalbunnene er terrenget relativt flatt og småkupert, og varierer mellom fjell, blokkmark, morener, eskere og relativt store myrområder. Vassdragene består av bekker, elver, tjern og mindre vann. Høyfjellskog av bjørk og furu med åpne partier med «kvitkrull» og fjellbjørk dekker dalen. Her danner mange parallelle morener og myrer, sammen med elva Speka, et ravinelignende landskap. Bergartene er hovedsakelig feltspatholdig sandstein fra Rendalsformasjonen i senprekambrium.
Nordøst i Sølendalen og nordover gjennom Orvdalen går kølveien. Den er, sammen med et stort antall kullmiler, spor etter Røros Kobberverks rovdrift på skogen på 1700-tallet.
I møte mellom Orvdalen og Spekedalen ligger det mange store fangstanlegg. Fangstanleggene er flere kilometer lange, ligger tett og tilhører det samme fangstsystemet. I dette skrinne fjellandskapet er det registrert til sammen 583 fangstgroper. I Nordre Spekedalen ligger et fangstanlegg med 50 groper på rekke. Ved Spekesjøen øst i Spekedalen, ligger et 4,3 kilometer langt fangstanlegg som består av til sammen 109 dyregroper. Anleggets vestre del ligger på et nes midt på nordsiden av Spekesjøen, fortsetter videre i dalbunnen forbi Speketjern og Spekedalssetra, opp langs Vassbekken ved foten av Elgpiggen, og videre et stykke nordover. Flere av fangstgropene opp mot fjellet er steinmurte. Landskapsformasjoner som neset ved Spekesjøen, og sjøen sjøl, ble benyttet som sperre- og ledeelement. 3,5 km østover mot Orvdalen, på begge dalsidene, ligger et enda større fangstanlegg – Storlægda-anlegget. Dette har en lengde på 18 km, og ligger i en bue ved foten av Elgpiggen, Gråhøga og Gloføken. Fangstsystemet har tre store og tre små fangarmer og over 407 fangstgroper. 29 av de høytliggende fangstgropene er steinmurte i ur, og resten er jordgravde i morene. Langs Nordre Skjellåa, ved foten av Gråhøgda, 3,2 km sørøst for Storlædaanlegget, ligger et 1,4 kilometer langt fangstanlegg med 17 fangstgroper som er en del av dette fangstsystemet. Det er kjent flere buestillinger tilknyttet fangstanleggene. En fangstmarkgrav fra eldre jernalder ligger rett nord for Skjellåvollen.
Avstanden mellom fangstgropene varierer fra 2 til 660 meter. Bygging av fangstgroper og lede- og sperregjerder mellom fangstgropene var et nødvendig og omfattende arbeid for at jakten skulle fungere. Lede- og sperregjerder stod tett ved foten av fjellene, og gikk sammen i et system som sperret av dalmøtet mellom Spekedalen, Sølendalen og Orvdalen. Siden fangstsystemet følger dalene og går på tvers av dem, ble det trolig fanget både elg og rein. Storlægda-anlegget er datert til romertid, merovingertid (jernalder) og middelalder. Deler av anlegget var altså allerede i bruk i jernalder, mens fangstanleggets utstrekning var størst i middelalder.
1,3 km sørøst for Raudsjødalsetra røper stedsnavnet «Finntrøan» sørsamisk tilstedeværelse. På brinker langs bekke- og myrdrag er det registrert sørsamiske boplasspor som gammetuft med kaldkilde, reintrø og tre mjølkegroper. I lia sør for Nordre Spekesjøen nær Storlægdaanlegget vitner stedsnavnet «Finnjota» om samisk bosetning. Det gjør også stednavnene «Finnroan» og «Finnteltan» helt nord i Sølendalen.
Jaktomfanget i middelalderen var omfattende og av industriell karakter. Bare drift og vedlikehold av anlegget har krevd enorme ressurser. Slakt, bearbeiding og uttransportering av kjøtt, skinn, pelser, bein og gevir har sysselsatt de fleste som hadde tilhørighet i disse fjellområdene. Sørsamene hadde viktige roller som reinspesialister. Distribusjon av fangstprodukter og handel til og fra Rendalen ble i høymiddelalderen organisert av konge – og kirkemakt gjennom lokale høvdinger. Fra makt- og høvdingsete på Birkisetr (Bergset, dagens kommunesenter), i Øvre Rendalen 30 km unna, har jaktproduktene inngått i et nord- og østeuropeisk handelsnettverk.
Siden 1700-tallet har også gårdene i Unsetgrenda drevet setring i disse fjelldalene. Buskapen ble transportert inn over Nekkjølen fra sørvest. Det ligger fire store setergrender, Storlægda, Skjellåvollen, Møyåvollen og Hauksetvollen, nord i Sølendalen. De frodige setervoller bryter opp høyfjellskogen i dalsidene på 700-900 moh. Setrene ble anlagt på etablerte slåtteområder. Etter at setringa opphørte i siste halvdel av 1900-tallet har naturenger, utmarkslåtter og slåttemyrer grodd igjen eller blitt sauebeite. Orvsetra, Spekedalssetra, og Rødsjøsetra ligger solvendt og lunt mot fjell- eller dalsider. Spekedalssetra er mer eller mindre uendret siden 1700-tallet, men setervollen gror delvis igjen. Nord i Raudsjødalen, ligger Eidsetra på høyfjellet 1000 moh. Inntil de forskjellige setervollene er tidligere tiders kløv- og kjerreveger delvis erstattet med landbruksveger. Et gjennomgående mønster er nærheten mellom setrene, fangstanlegg og sørsamiske boplassområder. Ved Storlægda går fangstanlegget gjennom setervollen, mens ved Spekedalssetra ligger fangstanlegget bare 100 m nord for setervollen.
Sør i Raudsjødalen, ved foten av Steinhyllhøa, ble Nord-Europas første andelsmeieri etablert i 1856. Ysterier og meierier kom med moderniseringa av landbruket, og de rike sommerbeitene i Raudsjødalen kunne dermed utnyttes effektivt. Driftige bønder fra Tolga og Os organiserte sameie og fellesdrift. Ost ble produsert etter sveitsisk oppskrift. Raudsjødalsetra bestod av en meieribygning og fem fjøsbygninger under fellestak med 100 båsplasser. Bygningene er bygd av lokale steinheller, og trematerialer ble kun benyttet i vinduer, dører og takåser. Fellesfjøset har rast sammen, men meieribygningen er restaurert to ganger, og er nå et museum.
Landskapet er et enhetlig jordbrukslandskap, med store, bølgete, åpne og fruktbare jorder, som brytes opp av mindre skogkledde odder, koller og to mindre elver. Jordene vender seg i vest mot Mjøsa, og ender i grunne viker.
Jordbrukslandskapet på Steinsodden, nordvest i landskapet, har stor tidsdybde. Storgården Stein har gitt odden sitt navn. Her finnes kulturminner fra de fleste tidsperioder. På den skogkledde Steinsborgodden ligger en stor blokkstein med veideristninger av elgmotiv fra eldre steinalder. Østenfor tunet på Stein gård, oppe på det skogkledde «Steinsberget» ligger en bygdeborg fra folkevandringstiden. Ytterst på odden, nord for gårdstunet, ligger Steinsodden naturreservat, som inkluderer holmen Mjøskastellet ligger på, Borgodden og Korgerstuodden. Her er geologien i Oslofjordfeltet med tydelige jordforkastninger og trilobittlokaliteter godt synlig. Dette har lagt grunnlaget for et fruktbart landskap med et rikt dyre- og fugleliv og tidlig bosetting har etterlatt seg flere steinalderlokaliteter og mange gravrøyser.
Mjøsa har vært den viktigste ferdselsåren gjennom flere tusen år. Helleristningssteinen på Steinsodden, Mjøskastellets beliggenhet ytterst på Steinsholmen der Mjøsa er smalest, Ringsaker kirkes sentrale beliggenhet på Mjøsas bredd og bygdeborgens beliggenhet på et nes i nærhet til både vann- og landveg, viser dette. Ferdselsårene på land og ferdselsårene på Mjøsa møtes i krysset ved Ringsaker kirke og Sveinhaug. Mjøsisen lå frossen i en lengre periode på vinteren nord for Steinsodden enn sør. Avhengig av årstid skiftet ferdselsformen mellom slede og båt, der Mjøskastellet trolig fungerte som en skysstasjon.
Området Steinsodden – Ringsaker kirke har vært et strategisk knutepunkt, og en militær og økonomisk kontrollpost. Snorres kongesaga beskriver hvordan fem hedenske småkonger fra Gudbrandsdalen, Hadeland og Hedmarken samlet seg til veitsle og gjestebud på Ringsaker for å planlegge motstand mot den harde kristningen til Hellig-Olav.
Ringsaker kirke er en av Norges best bevart steinkirker fra middelalderen. Kirken er datert til 1100-tallet, og ble utbygd til en prektig romansk basilika med midtskip på 1200-tallet. Kirken var viet til St. Olav og den var en tridjungskirke – dvs. at en tredjedel av fylket sognet til kirken. Dette inkluderte også store områder på vestsiden av Mjøsa, som Vardal, Snertingdal, Biri og Redalen. Med kirkens nære beliggenhet til Mjøsa, var det vanlig å ankomme den i båt. Storgårdene nær kirka har trolig hatt administrative funksjoner i middelalder.
Mjøskastellet ble opprinnelig anlagt på Steinsholmen på 1200-tallet, som følge av at kong Håkon Håkonsen og Hamarbiskopen var i konflikt om eiendomsretten til Helgøya. Borgens strategiske plassering på en holme i nærhet av Ringsaker kirke viser hvor viktig båtferdselen på Mjøsa var i denne maktkampen. I løpet av høymiddelalder, da kongens makt ble befestet, endret Mjøskastellet sin funksjon seg fra å være en borg for kongens hird til å bli et statsfengsel. I dag er Mjøskastellet en ruin. Stein gård er nevnt i sagaene, og den har hatt handelsprivilegier siden 1700-tallet. Den gamle allfarvegen og Kongevegen gikk gjennom tunet på gården, og dagens Pilegrimsled passerer forbi. I en periode var Stein siste handelssted før reisende nordover kom til Trondheim. Hovedbygningen er i dragestil, reist etter brannen i 1897.
Nord for Ringsaker kirke ligger Prestegårdskogen. Den dekker en tydelig øst-vestgående kolle - Apostelhaugen på 196 moh. På Apostelhaugen er det nylig registrert et stort kalksteinsbrudd fra middelalder. Kalksteinsbruddet settes i sammenheng med bygginga av Ringsaker kirke i høymiddelalder. Sørøst for kirken, på gården Sveinhaug, ligger en monumental gravhaug på 21 m i diameter fra merovingertid (600 e.Kr.). Sveinhaug er opprinnelig en del av et større gravfelt med mindre gravhauger.
De store åkrene rundt Ringsaker kirke i sørøst åpner landskapet og gjør kirken godt synlig. Både fra Mjøsa, den viktigste historiske ferdselsåren, og fra Kongevegen og Pilegrimsleden (dagens rv. 213) er kirken et blikkfang. Alle storgårdene rundt kirken ligger i direkte visuell nærhet. Gårdene Skapal, Ulven og Samsal i sørøst har vært adelige setegårder. Ringsaker prestegård, som er fredet, ligger rett vest for kirka. Tidligere var det flere husmannsplasser i området, men i dag er det få igjen. Den mest opprinnelige ligger nord for Apostelhaugen og tilhørte prestegården.
På Ringstrand sør for kirken ligger Ringsbrygga. Der var det ferjested og dampskipsbrygge som Skibladner og andre Mjøsbåter la til ved. Storgårdene rundt hadde egne veger ned mellom jordene til brygga, og den var et samferdselsknutepunkt med egen butikk fram til 1960-tallet. Her lå også det historiske sentrumet i kommunen. Ringsakergårdene har trolig gitt navnet til kommunen.
Sentralt i landskapet er elva Ya, som strekker seg fra høyfjellet i Forollhogna nasjonalpark, gjennom istidsavsetninger, ravinedaler og seter- og bosetningsområder. Ya renner vest for området ut i storelva Orkla ved Yset på Kvikne. Omgitt av store elver og jordbruksbygder har området alltid vært lett tilgjengelig for folk. De samiske boplassene ved Storbekken, en sideelv til Ya, ligger på tørre rygger av løsmasser. Plasseringen på Storbekkhaugan er typisk for samiske boplasser, med tørr grunn, god trekk, tilgang på vann og brensel, god utsikt og lite snø. Dette er faktorer som er viktige i et mobilt hverdagsliv basert på reinsdyrenes premisser.
Historiske kilder forteller at Forollhognaområdet ble tatt i bruk av samer på begynnelsen av 1800-tallet. Den gang vandret samiske reindriftsgrupper inn fra nord og øst. Stedsnavn, kulturminner og tradisjoner forteller likevel at samer også hadde brukt området tidligere. I perioden før samene kom tilbake hadde det vært drevet seterdrift i fjellområdet. Utfordringer knyttet til rein som beitet på setervoller og slåttemyrer eskalerte utover 1800-tallet.
Etter at reinbeitedistriktene ble opprettet i 1894 (og med videre bestemmelser i 1897), ble samene i praksis fratatt retten til å drive i området og den samiske bruken opphørte. Samene flyttet herfra, og for mange endte det med tragedie. Forarbeidene til disse lovene omfatter blant annet en rekke intervjuer utført i 1889 av den statlige utnevnte Lappekommisjonen. Her er flere av samene i Forollhognaområdet intervjuet, bl.a. Margrethe Nilsdatter som sammen med mannen John Tomassen hadde gammeboplass på Storbekkhaugan.
I 2009-2012 gjennomførte Kvikne nasjonalparksenter kulturminneregistreringer i Forollhogna, blant annet for å gjenfinne boplassene omtalt i lappekommisjonens tekster. Det ble påvist samiske boplasser både på Trøndelagssida og Hedmarkssida av fylkesgrensa, gjenregistrert offersteder og trøplasser og funnet beingjemmer – en ny funnkategori i området.
Beingjemmer finnes nær samiske boplasser, og er knyttet til reindrift. Disse kan ligge i bergsprekker, sprekker mellom større steiner, i små røyser eller i kilder nær boplassene. I tillegg til at det var praktisk og hygienisk å samle bein, var denne skikken knyttet til reinslykken. Dersom beinene lå spredt og ikke samlet virket dette negativt på å få samlet reinen. Øverst på beindepotene, ble det av og til plassert et reinsgevir som symbol på ledereinen.
Boplassene på Storbekkhaugan ligger alle samlet på småkoller og rygger mellom sidebekkene til Storbekken sørvest i området. Ildstedet fra en teltgammetuft på en av småkollene her ble C14-datert til vikingtid, 8-900-tallet e.Kr. Det ble videre registrert to gammetufter, en geitegamme, to mjølkegroper, en murt steinkjeller, burtuft, kaldkilde og en bekkekjøl med steinhelle fra nyere tid. Den murte steinkjelleren er tolket å være et kjøttgjemme fra nevnte John Tomassen. Han var tidlig ute med å med å gå over til kjøttproduksjon framfor mjølk.
På Storbekkhaugan er det altså på samme sted sikker informasjon om både ett av de eldste samiske boplassområdene i hele det sørsamiske området, og boplasser fra 1800-tallet, 1000 år seinere. Det finnes i dag mange eksempler på samisk bosetning i Trøndelag og Sør-Norge fra jernalderen.
De samiske boplassene ligger kun en kilometer fra et fangstanlegg på opptil 750 fangstgroper, i et sammenhengende system som strekker seg over 20 km fra øst til vest og 30 km fra nord til sør. Innenfor KULA-området er det langs Ya og Bratthøbekken registrert omtrent 170 fangstgroper i et sammenhengende system. Fangstanleggene ligger på morenerygger parallelt med vassdraget. Fangstanlegg av denne størrelsen dateres ofte til middelalder, men det kan ikke utelukkes at deler av anlegget kan være eldre.
Nærheten til seterområdene på Grøntjønnan og den norrøne jernalderbygda på Kvikne gjør at det er usikkerhet omkring fangstanleggenes etniske tilhørighet.
Fram til i dag har bosetningsspor i utmark i dette området, i stor grad blitt forklart med utgangspunkt i bondebefolkningen. Det samme gjelder spor etter aktivitet i utmarka, og spesielt fangstvirksomheten. Når vi i dag begynner å få dokumentasjon på at samer har bebodd disse fangstområdene også i jernalderen, åpner det for at de også har hatt en rolle i den storstilte masseutryddelsen av villrein som foregikk i vikingtid og tidlig middelalder. Nettopp ved Storbekkhaugan er forbindelsen mellom samiske boplasser og reinfangstanlegg spesielt tett. Slike fangstanlegg blir tradisjonelt knyttet til norske bønders utmarksbruk, til tross for at det er få klare bevis for hvem som faktisk drev fangsten. De samiske bosetningssporene har fram til nylig blitt oversett, enten på grunn av nasjonalistiske holdninger på 1900-tallet, eller at det har tatt tid å påvise dem i felt. Den norske utmarksvirksomheten har uansett vært svært viktig for bøndene i området, med omfattende seterdrift ved Grøntjønnan og Svartsjøen, villreinjakt og gruvedrift ved Kvikne kobberverk.